Sienna

Jeg er kvinne, men tar meg lov å svare her..

 

Holy fucking shit. Det der er nesten så ille som en sånn situasjon kan bli, og jeg beundrer deg for at du har styrke til å fortsette dette forholdet, men på den andre siden lurer på hvorfor du ikke har bedt han dra sin kost allerede??

 

Problemet er jo ikke at moren ikke liker deg, fuck henne og fuck resten av hennes slekt, det er ikke dem du vil være sammen med men din kjæreste. Problemet er at typen din viser klare tegn på at han har ingen tillit til deg og har ett kontrollbehov over hva du gjør. Bare det at DU må forklare deg selv hele tiden viser at han ikke hadde satset 5 øre på hva du forteller.

 

Når var det ting ble så ille? Dere har vært sammen i tre år, så jeg vil ikke tro at han vil forandre seg med det første.. jeg hadde sendt han på dør med en gang. Kan ikke karen som jeg går til sengs med hver kveld stole på meg (ihvertfall til en viss grad) så får han faen meg ha det så godt.

Fortell ham at du ikke kan leve slik, uansett hvor grei han er. Hvis han ikke vil ta et oppgjør med familien sin, så bør du avslutte det først som sist og ønske ham lykke til videre i jakten på en kjæreste som orker å bli trakassert.

Hørtes ut som noe som er tatt ut fra en dårlig amerikansk dramaserie dette her gitt. Noen som har blitt forgiftet enda?

 

Neida, fra spøk til alvor - dump fyren.

Det kommer mange velmente innspill her til deg, og fellesnevneren er vel at du bør "get the hell out of Dodge...)

Poenget mitt er vel her at de fleste av oss (mest gutta da, men mange jenter også) haler dødsdømte forhold ut i det aller lengste, selv om vi vet hvor det går. Du sitter nok på de beste svarene selv misstenker jeg, men jeg i din situasjon ville nok prøvd å se for meg hvordan min kjæreste ville avsluttet et forhold med meg. Så ville jeg brukt den taktikken og avsluttet forholdet på et vis som skapte minst mulig smerte og drama, dog kjapt.

Lykke til videre, du som de aller fleste fortjener å leve livet ditt på et vis som ikke gjør det ulykkelig og fortvilet.

Du kan ikke forvente at han skal kontrollere hverken sin mor eller andre i familien, de er jo selvstendige individer med et eget ansvar for hva de fortar seg. Det du kan forvente er at han stiller opp for deg.

 

Spør deg selv om hvorfor du fortsatt vil være sammen med ham? Og da må du være veldig spesifikk, "god kjemi" holder ikke, det må være mer detaljert. Nøyaktig hva er det som gjør at du fortsatt er sammen med vedkommende? Du trenger ikke skrive det her, bare bli klar over det selv, da kan du gjøre noe med det.

Buffy: Takk for svar, selvfølgelig kan kvinner også svare! Når det ble så ille ble et godt spørsmål... Jeg har først funnet ut om disse ryktene hun har satt ut det siste året, men det kan godt være at hun har holdt på sånn hele tida, hva vet jeg...

Burde sikkert skrevet dette i HI, men dama har et twisted forhold til de fleste; folk på jobb, hun har hatet sin egen søster og svoger, broren sin, og hun har en tendens til å skape mye drama. Ved første øyekast er hun en veldig fargerik og snakkesalig dame som tar mye plass, men det er først etter hvert man avdekker hvor twisted hun faktisk er. Har spurt samboeren min hva han tenker om at hun har så mange fiender, men han sier at "de på jobben kan ikke brukes mot henne", og at slekta hennes har vært forferdelig til tider. Tror rett og slett ikke at han vil innse sannheten, selv om han innrømmer at han har fått et -litt- mer kritisk blikk på henne i det siste.

AneW: Det er det som er så trist, det er nesten ikke spøk en gang, dette er så idotisk at det kunne fylt en hel søndagsfilm på TV Norge. Med andre ord, ikke noe å holde ut, eller leve med.

Leo: Ja, du har rett i at vi ofte holder fast ved ting for lenge, sant det.

Teardrop: Helt enig, å forvente at han skal kontrollere folk i sin familie er umulig, hvis jeg uttrykket meg som at jeg forventet det har jeg forklart meg dårlig. Jeg tror den beste løsningen er at de ikke vet noe som helst om meg, og at jeg holder meg langt unna dem. Problemet er jo at man en eller annen gang må forholde seg til dem, barn er jo ikke så langt inn i fremtiden (2-3 år)...

Jeg har en tendens til å ta på meg skylden for mye, og siden jeg ikke har opplevd lignende før har jeg brukt mye tid på å analysere meg selv, men etter å ha fått dette ned på papir (eller på forum som her da), innså jeg at dette faktisk er helt kokko. Totalt sprøtt. Så, jeg tok et oppgjør med samboeren min i går. Vi er i den situasjonen at vi snart skal flytte inn i en leilighet vi har kjøpt sammen (større), og jeg må da selge min. Jeg ga klar beskjed om hva jeg forventet av ham - blant annet at jeg aldri mer skulle bli mistrodd slik, at han måtte stille seg bak meg, og ikke moren sin. Han påstår at han har forståelse for det, men vi får se. Står han ikke for det han sier nå, er det rett ut.

Iallfall godt å få dette bekreftet fra noen som ser det med "nye" øyne, jeg tror noen kritiske sjeler i min nære omgangskrets ser på samboeren min med vel negative øyne fordi det har vært så mye tull, så lenge. Det er godt mulig at jeg er naiv som gir ham en ny sjanse, men vi har det, på mange måter, utrolig bra sammen. Vi har mange av de samme verdiene og ønskene for fremtiden, vi har samme humor, mange like interesser, vennene våre går godt sammen (eller det vil si, de venninnene mine som vet om dette er ikke så glad i samboeren min lenger), og ja... han er vel det mange vil kalle drømmemannen foruten at han har en psyk familie. Seriøs, ordentlig, intelligent og på mange måter også en veldig god kjæreste. Selv om han ikke liker å snakke om psykiske lidelser, stiller han opp for meg når jeg har tunge episoder, og vi har på mange måter klart oss i "for good and for bad."

Det er bare når ting spisser skikkelig til, som diskusjonene jeg referer til her, at alt sklir ut. Jeg har fortalt at det gjør meg redd, jeg mener at når han kan trekke i tvil alt fra om jeg faktisk aborterte til om jeg manipulerer ham, så sier det mye om tilliten. Han sier at eneste grunn til at han trodde det var fordi han fikk høre noe som hundre prosent avkreftet mye av det jeg hadde fortalt, og at det stilte mye i et annet lys. Jeg ser jo hans side av saken, selv om jeg synes han dro det altfor langt, og at kildekritikken var mildt sagt dårlig.

Jeg ønsker at vi skal oppsøke en terapeut sammen, men han mener at det ikke er behov for det. Jeg tror at denne måten å reagere på er en del av et handlingsmønster som ikke er spesielt sunt, og at det er greit å snakke om det. Han vil jo ikke si så mye, jeg tror det hadde vært enklere for meg å takle hvis jeg visste hva som lå bak. Det er jo sånn, at når man skriver om et problem på et forum, så fokuserer man på det negative, og de positive sidene nedtones. Jeg skal heldigvis hjem til mine foreldre på en lang ferie i slutten av mars, og vil da få god tid til å tenke før jeg eventuelt starter med leilighetssalg. Merker at jeg har behov for det nå.

Etter å ha lest innledningen kan jeg si nok til at du kan ta avgjørelsen på enkle premisser.

Har samboeren din et godt forhold til sin familie har du tapt.

Er han selvstendig og kan ta egne valg på tross av familien har forholdet et snev av håp.

Men som sagt har han god kontakt med familien er dte bare et tidsspørsmål før han hører mere på dem en deg og da er alt alikavel slutt.

 

Takk for svar, og til alle dere andre som har tatt dere tid til å svare også. Det du skriver her er vel det jeg har resonnert meg frem til selv.

Jeg er en person som hater å gi opp, men her må jeg vel bare innse at jeg har tapt. Jeg tror, som du sier, at det alltid vil komme episoder der han tar familien sin side, og jeg må innrømme at jeg har vanskelig for å forholde meg normalt til dem etter alt som har blitt sagt og gjort. Dessverre.

Jeg synes det er utrolig vanskelig, men nå har det gått tre år, og moren hans fortsetter å lage konflikter. Selv når hun ikke er tilstede blir det konflikter, fordi jeg synes hun burde stille mer opp for om ikke meg, så iallfall for ham. Som jeg sier til ham, her drapstruer sønnen til kjæresten hennes meg, og hun må da skjønne at det er tungt for ham? Stefaren vil nemlig ikke ta opp problemet, og det synes moren er helt greit.

Han er selvstendig, og tar i mange tilfeller egne valg, men jeg opplever det som at moren hans har en mye sterkere rolle enn meg. Han stiller høyere krav til hva jeg skal finne meg i, og kritiserer meg gjerne før han kritiserer henne (iallfall opplever jeg det sånn.) Sistnevnte ville han sikkert være uenig med meg i. Synes det er så utrolig synd, jeg elsker ham virkelig, og allerede etter første date sa jeg til venninna mi at jeg hadde møtt han jeg skulle gifte meg med. Har aldri opplevd sånn kjemi før, og når vi har det bra, har vi det utrolig bra.

Men det er så mye som ikke er bra at jeg ser at jeg ikke kan utsette det lenger. Gruer meg, og ikke minst synes jeg det er utrolig trist at moren hans, med god hjelp av flere, samt hans egen konfliktskye natur, har klart å ødelegge dette.

Dette er dessverre så objektivt som jeg får beskrevet det. Alt dette er ting som har hendt, og har ingenting med min følelse av det å gjøre.

Lurer også på om de fleste menn hadde ment at noe sånt var ok? Sier seg jo selv at det ikke er en normal situasjon når det har kommet til det punkt at jeg har måtte politianmelde sønnen til samboeren til moren hans.

Egentlig litt surrealistisk at jeg befinner meg i denne situasjonen, jeg er overhodet ingen dørmatte, og er vel det mange vil kalle ressurssterk. Vet også at jeg ser bra ut, og jeg fint kunne "fått meg noe bedre" (som han sier), og som jeg stadig får høre av familie og venner.