litenbjørn

Jeg er 27 år gammel, og vurderer hysterektomi (fjerning av livmor og evnt. livmorhals)
Litt bakgrunnsinfo:

Jeg kommer fra en familie som har vært sterkt plaget med alvorlig psykisk sykdom.

Morfar var schizofren og psykotisk mesteparten av sitt liv, han holder en familierekord med 27 innleggelser.

Mormor, bipolar, hennes far igjen var også schizofren.

Min mor er diagnostisert med unnvikende pers.forstyrrelse, hennes storebror schizofren, hennes lillesøster er bipolar.  Min pappa hadde sterk angst, og drakk seg til døde. Hans far var psykopat.  Dette er IKKE gener å dra videre til en ny generasjon.

Jeg som siste ledd i en rekke familietragedier, lider av invalidiserende angst, og er knapt i stand til å hente min egen post. Jeg er virkelig invalid i ordets rette forstand.
Min nåværende kjæreste gjennom fire år ble diagnostisert for tyve år siden med antisosial personlighetsforstyrrelse (noe jeg og han mener ikke stemmer med den han er, for han er en utrolig omsorgsfull og god karakter, dog traumatisert fra sin egen oppvekst og egne handlinger, noe vi begge er klare over).

Da vi møttes og ble kjærester, ble jeg gravid etter et par netter. Jeg har hele tiden vært klar på at jeg ikke egner meg som mor, og hadde det ikke vært for at han tok rollen som den voksne av oss, hadde jeg vært mor i dag,

Det går ikke en dag uten at jeg ikke tenker på denne hendelsen, det var helt forferdelig. Jeg fikk kjenne på hvordan det er å drømme om et barn som var mitt, mens skjebnen allerede hadde bestemt ved min fødsel at jeg aldri kom til å bli noen mor. Jeg våkner hver dag med følelsen av at hele sjelen min står i brann, og aldri ville jeg undt et nyfødt barn den katastrofen det er å vokse opp som psyisk syk. Dere som har barn forstår nok veldig godt hva jeg mener. Jeg har med andre ord bestemt meg for lenge siden, jeg kommer ALDRI til å få barn, så den biten er klar.

Nå har jeg i allefall kommet til det punktet at jeg ikke vil ha -muligheten- til å ta et egoistisk valg,derfor ønsker jeg å fjerne livmoren.
Jeg ber om litt informasjon både fra dere som har utført inngrepet, og dere som vurderer det.
Jeg ber innstendig om at alle kommentarer rundt det etiske vedr. temaet blir lagt på dynga, jeg trenger ikke det der. Det som hadde gjort meg godt, var hvis jeg kunne få suge til meg litt førstehåndserfaring. Hva er konsekvensene? Hva innebærer inngrepet? Jeg har forstått det sånn at ved å bare fjerne livmor, slipper jeg ikke unna mensen, men hvis jeg fjerner eggstokkene blir jeg bundet til en hormonkur for resten av livet. Stemmer dette?  På forhånd takk for alle svar =]

Hei...

Min tidligere samboer, som jeg fortsatt har god kontakt med, innrømte for meg i går at han er avhengig av alkohol og piller.

Jeg har visst hele tiden at han er glad i alkohol, men jeg var ikke klar over at han i lengre tid har blandet alkohol med både Immovane/Zopiklone og Sobril.

Han får disse medikamentene av legen sin pga sterk angst, noe han har hatt i mange år. Når jeg var på besøk i går forklarte han at han i løpet av en mnd har brukt hele rasjonen sin med medisiner, som i utgangspunktet skal vare 5-6 mnd.

Han har også drukket tett hver dag sammen med disse medisinene i et par måneder, og spurte meg om han kanskje burde vært til avrusning. Det synes jeg absolutt han skal, men vi vet ikke hvordan vi går fram for å ordne dette.

Vi snakker om en mann som knapt har nerver til å gå ut og hente posten, så jeg er fryktelig redd for at han skal feige ut. Han er redd for å miste både lappen og våpenene sine dersom han erkjenner for offentligheten at han har rusproblemer, han har jo et håp om at ting skal bli bedre og at han kan begynne med konkurranseskyting og jakt igjen.

I løpet av de 2 årene vi var sammen drakk han ofte 3-4 ganger i uka, og startet ofte dagen med et glass vodka før frokost. Misbruket hans kommer av angsten, og siden den hele tiden har vært der (helt siden barndommen) aner jeg ikke hvordan dette problemet skal løses

Han har ukentlig kontakt med DPS, men har ikke vært ærlig om misbruket sitt til dem. Neste uke kommer de hjem til ham igjen, og han ville gjerne prøve å legge kortene på bordet og få hjelp.

Jeg lurer bare på om det finnes noen avrusningstilbud hvor det taes hensyn til psyken hans, samt at han slipper å bli sittende på et fellesrom med tyngre misbrukere. Han blir uvel bare av å bo rett ved veien hvor folk går forbi. (en ordentlig einstøing, mao).

Han har heller ikke mulighet til å betale for dette selv, og jeg har undersøkt litt, men blir ikke klok på hvordan dette fungerer. Noen sykehus har tilbud om en uke med fysisk avrusning, men jeg føler ikke at dette er nok for han. Det ideelle tror jeg, hadde vært et opphold på f.eks Vangseter, men det var visst fryktelig dyrt.

Jeg beundrer selvinnsikten hans, og vil gjøre alt jeg kan for å støtte han, men jeg føler meg så motløs og ubrukelig midt oppi dette her.

Har noen råd til hvordan jeg skal hjelpe ham, og kanskje noen erfaringer fra dere som har vært på avrusning, eller vært pårørende?

Edit:Han er nå fylt 40.

Jeg hadde ikke tenkt, men jeg MÅ bare si noe her. Til dere som føler at dere har for liten penis, og er i et seriøst forhold med en jente dere er glad; vi jenter har en fordel ved det at vi kan trene oss trangere. Jeg hadde en kjæreste som var 11cm, og ved at jeg trente musklene der nede, ble sexen veldig tilfredstillende.

Vi er desverre vel så primitive som dere når det gjelder sex og tiltrekning, og derfor er det første mange av oss ser etter, en stor penis. Men når man har vært sammen med med menn under gjennomsnittet som gjør jobben sin, og store menn som har vært så naive at de har latt størrelsen gjøre jobben gjennom alle one-nights,så er man ikke i tvil om hva man velger. Alt handler om at dere er i stand til å gjøre oss våte, at dere deretter passer på at begge parter kommer, og at dere lytter. Nå har jeg en samboer som er 19cm, og noen ganger er det ubehagelig for oss begge.

Edit: Sårhet og lav selvtillit pga penisstørrelse er den værste turn-off du kan forestille deg.