dreamofanewlife

Jeg kan ikke tenke meg noe bedre enn ei jente som rødmer. Trodde vel at de var en utdødd rase. En mann vil dumpe hvilken som helst kone (om så selge huset) for en jente som rødmer (= hun må være ærlig, ellers rødmer hun). Det blir en helt annen verden enn dagens jenter, dem går det 20 på dusinet av. (mulig TS ikke har skjønt det enda - hvor populær hun egentlig er, hun tror menn er på jakt etter jenter med "erfaring" Jo mere "erfaring" jo billigere blir de)

ååå jeg håper virkelig at du har rett. tusen takk!

Med tanke på den andre tråden din lurer jeg litt på hva det er som gjør at du gruer deg sånn til løpingen. Er det utelukkende det fysiske (altså at det er ekstremt fysisk slitsomt), eller går det også på andre ting? Føler du et press til å skulle trene, enten fra deg selv eller andre?

 

Jeg synes ikke du skal være så opptatt av hva som gir mest mulig effekt. Dessuten er det gjerne slik at smerte og effekt henger sammen; du blir sterkere når du presser deg til egne grenser, slikt gjør vondt. Du er sikkert i finfin form som det er, velvære er langt viktigere enn treningseffekt.

 

Som jeg nevnte i den andre tråden har jeg klokkertro på yoga. Det er god trening i seg selv, vel så viktig er det at du lærer deg å kjenne og akseptere egen kropp, som oftest i fellesskap med vennlige sjeler med et åpent sinn. All annen trening har for meg vært en kamp mot meg selv eller en konkurranse med andre, her har jeg plass til å bare være.

 

Men det er du som skal drive med treningen, så du må følge egne ønsker. Tren på en måte du selv trives med, god nok form kommer uansett hva du driver med. Velvære er ikke en konkurranse som handler om å få best mulig effekt, størst mulige muskler eller brenne flest mulig kalorier. Du kjemper ikke i noen popularitetskonkurranse.

 

Velvære handler om å like og akseptere deg selv, å gå de skrittene du selv føler må til for å være et sted du kan være komfortabel med, men også å øke din egen toleranse for deg selv, å akseptere ting som de er. Det du trenger er ikke hardere konkurranse, mer press og flere kilder til dårlig samvittighet. Trening kan være en kilde til selvtillit og optimisme, men det kan også være nok en måte å dra seg selv ned i søla. Gi deg selv tid, gi deg selv ro.

Nok en gang, tusen takk for svar!

Trening med pappa gjør en stor forskjell for meg. Som oftest er jeg deprimert og sint før trening, og glad og blid etterpå. Jeg gjør det fordi det gjør meg gladere en stund. Det skjer noe med meg. Og jeg kan kose meg for meg selv med noe godt å spise og en film eller bok, uten å føle at jeg både har et svakt sosialt liv, og i tilegg fysisk. Jeg tror grunnen til at jeg gruer meg er at jeg synes det er hardt og tungt og det er et eller annet som gjør at jeg er nedfor rett før jeg skal ut og løpe. Men vi pleier å løpe der hvor det ikke er så mange mennesker, så det går som regel greit.

Jeg har prøvd yoga én gang, og likte det veldig godt. Jeg tror jeg vil gjøre det flere ganger.

Effektivt trening for kva? Løpe bra? Forbrenne mye? Bygge muskler?

Du vil ha mest mulig effektiv og lettest trening? Bla opp dei 2 ord i ordboka og se kva dei betyr.

Jeg tenkte på forbrenning

Jeg må trene. Rett og slett for å føle meg vel.

Jeg jogger flere ganger i uka sammen med faren min. Det er kjempetungt og jeg gruer meg til nesten hver eneste joggetur. Men etterpå er det som å være i himmelen, ettersom jeg får god samvittighet og føler meg vel.

Jeg har hørt at det å hoppe tau i 10 minutter, tilsvarer en joggetur i 30 minutter. Jeg syns det er tyngre å jogge enn å hoppe tau.

Vet noen hvilken treningsmetode som er best, mest effektiv og lettest?

Det gjorde vondt å lese dette innlegget. Ingen fortjener å ha det slik, likevel er det sånn virkeligheten ser ut for ganske mange, spesielt i denne perioden av livet. Noen ukvalifiserte tanker:

(i) Det er mange som ikke akkurat har sine lykkeligste øyeblikk i alderen 15-19 år. Man kan finne på å stå opp en dag, kikke seg i speilet og oppdage at man er en helt annen en den man har vært vant til å være, det som var gode venner kan være usikre skrotnisser som går inn for å såre deg om det gir mulighet til et øyeblikks egoboost. Selv om det kanskje ligger en ørliten trøst også i å vite at dette er en fase som går over for de fleste synes jeg du skal trekke ut en litt mer konstruktiv konklusjon: dette er noe man kan jobbe seg bort fra. Hvis du absolutt skal tenke på at du har sosial angst, husk alltid å ta med i tanken at dette er noe du har nå. Det kommer en annen tid.

 

(ii) Det står ikke stemplet utenpå alle de andre i kantinen, men de fleste som er der er også redde, forvirrede sjeler på leting etter noe de ikke vet hva er. Det er langt fra alle som sitter med den angsten du har. Men mange andre er også misfornøyde med kroppen, mange andre lurer på hvor de har vennene sine, hva de gjør om noen år.

 

For din del (og andre i samme situasjon, vi er mange som har vært der) er frykten mer konkret, smertefull og fysisk tilstede. Dette føles tvers gjennom jævlig, men det har én fordel: du legger grunnlaget for å kjempe tilbake. Når angsten er håndgripelig, når du tvinges til å bli kjent med alle dens sider hvert våkne øyeblikk lærer du dine egne reaksjonsmønstre, lærer hva som trigger angsten, vet å sette pris på gleden de gangene du har døyvet smertene.

 

Det er aldri bra å lide, sosial angst er ikke positivt, du fortjener så absolutt en bedre situasjon her og nå. Men når du en gang har klart å kjempe deg til en bedre tilstand vet du med deg selv at det er du som har tråkket opp den stien, du som har svart de vanskelige spørsmålene, du som har knekt nakken på de indre demonene. Når du ligger nede kan det bare gå oppover.

 

(iii) Glem den der med å skulle ha dårlig samvittighet for å ikke ha det bra selv om du har det bra målt etter noen objektive kriterier. Fører ikke til noe godt. Du skal ha det så bra som du er klar for å ha det, så gjelder det å legge opp livet, tankene og drømmene så du er klar for å ha det knallbra. «Du er mett, varm og rik så smil!» er tøv fra ende til annen. Du skal ikke ha dårlig samvittighet for å ha et dårlig selvbilde.

 

(iv) På ett eller annet nivå må du lære å akseptere deg selv som den du er, inkludert alle dine usikkerheter, all angsten, alle spøkelsene i skapet. Det betyr ikke at du skal akseptere dette som en blivende tilstand, langt mindre at du skal slå deg til ro. Men det er ille nok i seg selv å ha sosial angst om du ikke skal være sint og frustrert på deg selv i tillegg.

 

Et dagsaktuelt eksempel fra eget liv: det hjelper meg lite om jeg er fly forbannet på en som har behandlet meg dårlig, uansett hvor fortjent min harme måtte være; elendigheten har allerede skjedd, sårene er der, glasskårene ligger strødd. Like lite produktivt er det å være forbannet på meg selv for ikke å være en utadvendt og fryktløs sjel uten bekymringer. Bare når jeg har akseptert virkeligheten har jeg en mulighet til å sette i gang en endring.

 

(v) Det blir ikke lettere å finne en kjæreste om man aldri tør snakke med en annen sjel og bor for seg selv i en hytte i skogen. Det er klart. Men dette her går seg til. Livet er langt, du er ung, mye kommer til å skje i løpet av noen få år.

 

Det kommer ikke nødvendigvis noen magisk løsning i det du runder 20, det er ikke alltid endringer man gjør ender som planlagt (på vei til en planlagt megatransformasjon på andre siden av jorden oppdaget jeg for noen år siden det ubeleilige faktum at jeg selv hadde blitt med på turen, med alle mine komplekser og bekymringer; hvordan skal jeg da være lat og lykkelig hippie?).

 

(vi) Du skulle bare visst hvor mange som lar seg sjarmere av rødming.

 

(vii) Praktiske endringer. Finnes det noen sosiale aktiviteter i nærheten av deg du kunne tenke deg å begynne med? Trening eller idrett i en eller annen form? (Min personlige anbefaling: yoga er magiske greier.) Foto eller en filmklubb som ser på rare filmer på enda rarere språk? Å gå opp til et tilfeldig bord i kantinen og forlange plass på sekundet er kanskje ikke realistisk, men prøv å ta noen små skritt. Et lite smil til en fremmed på kafé, noen små gester på trening, samarbeid med en klassekamerat på en skoleoppgave; tusen mikroskopiske handlinger som alle skyver angsten litt lengre bort og trekker lyset ørlite granne nærmere.

 

Det tragiske er at kilden til smerten ligger i deg selv, så det nytter ikke å løpe. Trøsten er at du selv kan løse det, litt etter litt. Tror jeg, da. Håper jeg. For din, min og mange andres del. Lykke til.

tusen tusen takk. Jeg er så takknemlig for at du skrev dette. Jeg håper du har rett i det med rødmingen og tusen takk for tips og støtte. Kan ikke beskrive hvor mye mer lettet jeg blir av å lese sånne svar.

takk.<3

Elida- et av de fineste navnene jeg vet om.

Eller: Sira, Asta og flere andre

Jeg har mørkeblondt hår, og har farget håret mitt med hjemme-farging i en lysere nyanse, men jeg synes at den ser så gul ut. Jeg prøvde også en gang en variant som skulle gjøre at man ikke fikk noe gul-het i håret, men da ble håret mitt nesten brunt!

Noen som vet om en hjemme-farging som gjør håret lyst og blondt med minst mulig gulhet? please help

Er det noen som har en spesiell takeaway-kjede å anbefale når man ikke har tid til matlaing? Og eventuelt tips til hva man bør bestille? Begynner å bli litt lei mcer`n og burgerking...

Jeg har også veldig tykt, tørt hår, og jeg har krøller.

Jeg har funnet en hårkur som er utrolig god til mitt hår: Björn Axèn- care

Den er kjempegod!!

Og så bruker jeg bare en shampoo fra Define.

Denne her: http://bilde.kk.no/define-n%E5+er+den+endelig+her.jpg?o=4528573&w=274&frame=0&ee=

Anbefaler iallefall hårkuren.

Jeg syns det er den beste frossenpizzaen til nå. Den blir ofte sprø og god (myk inni) og smaker også bedre etter min mening. Men vanelig take away-pizza er bedre da.

Jeg vet ikke om dette kan få deg til å føle deg bedre, men jeg synes det er overraskende mange mennesker som henger rundt på fora for sosial angst og lignende som har kjærester. Har selv alltid lurt på hvordan de klarer å skaffe seg noen å være så nær når enkelte av dem ikke engang klarer å gå på jobb på grunn av kollegaer. (Jeg takler jobbsituasjoner helt fint, og skolesituasjoner (høyere utdanning - vgs var et lite helvete) sånn noenlunde mens de fleste andre sosiale situasjoner er umulige).

 

Det går altså helt fint an å få seg kjæreste. Det virker som om noen treffer hverandre via forskjellige fora for sosial angst. Noen blir sjekket opp av folk som ikke tar sjenerthet for et nei og noen har kanskje bare veldig spesifikk angst for f.eks. jobbsituasjoner mens de egentlig har eller har hatt et veldig bra kontaktnett hvor de har fått kjæreste. Ellers er det nok ikke uvanlig for en 17 år gammel jente å føle seg misfornøyd med utseende. En god trøst er at det for meg virker som om de fleste jenter på denne alderen tenker alt for mye over dette. Noen virker bare å takle det bedre enn andre.

 

Det jeg gjør for å fungere i samfunnet er å prøve å gi mest mulig faen i hva andre mennesker synes om hvordan jeg ser ut og hva jeg gjør på, men det er jo ikke egentlig en god løsning ettersom det virker å gjøre meg mer innesluttet og mindre tilgjengelig. Mine romanser har forøvrig alle kommet etter kontakt på nett. Stort sett via gaming, men også et par ganger via IRC eller datingsider. Altså i situasjoner hvor jeg har blitt kjent med personer via felles interesser og det derfor ikke har vært så skummelt å møtes. Utseende har jo liksom ikke så mye å si lengre når en allerede vet at en passer sammen på andre plan.

 

Rødming har jeg ingen erfaring med, men du bør absolutt prøve å få forklart det til din psykolog. Han vil ikke synes det er rart og han har nesten garantert, om han stort sett jobber med ungdom, erfaring med problemet ditt. Synes det er bra at du har klart å begynne å snakke med psykolog!

Tusen takk for at du tar deg tid til å svare:)

Jeg håper du har rett. Dette gjorde dagen min lysere. Jeg skal til psykologen i morgen, veeldig nervøs, men jeg skal prøve å åpne meg så mye som mulig.

Jeg har sosail angst. Derfor er det å ta buss noe av det vanskeligste i hverdagen min. Bussen er alltid full, så jeg må presse meg gjennom alle for å komme meg ut. Noen ganger må jeg stå inne i en folkemengde og balansere fordi jeg ikke har noe å holde meg i.

Jeg er en jente på 17 år som har sosial angst, rødmer ukontrollert hele tida, går første året på videregående uten en eneste venn, spiser matpakken min på do hver dag fordi jeg er redd for å gå inn i den stappfulle kantina, er misfornøyd med meg selv, kroppen min, ansiktet mitt, alt, og begynner å bli skikkelig deprimert.

Det er sikkert vanskelig å forstå for de som ikke har sosial angst. Jeg vet at jeg har det bedre enn så utrolig mange mennesker der ute, likevel er jeg ikke lykkelig. Jeg klarer ikke å like meg selv, og akseptere at jeg har angst. Jeg har begynt å gå til psykolog, men jeg klarer ikke å ta opp det at jeg rødmer mye. Det plager meg ekstremt. Jeg har også lest at mennesker med sosial angst har vanskeligheter for å finne en kjærste. Hvis ikke jeg kan det, ser jeg ingen positive ting igjen i livet mitt.

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan få det litt bedre?

Jeg tror snart ikke jeg har lyst til å leve mer.

Jeg er en jente på 17 år som har sosial angst, rødmer ukontrollert hele tida, går første året på videregående uten en eneste venn, spiser matpakken min på do hver dag fordi jeg er redd for å gå inn i den stappfulle kantina, er misfornøyd med meg selv, kroppen min, ansiktet mitt, alt, og begynner å bli skikkelig deprimert.

Det er sikkert vanskelig å forstå for de som ikke har sosial angst. Jeg vet at jeg har det bedre enn så utrolig mange mennesker der ute, likevel er jeg ikke lykkelig. Jeg klarer ikke å like meg selv, og akseptere at jeg har angst. Jeg har begynt å gå til psykolog, men jeg klarer ikke å ta opp det at jeg rødmer mye. Det plager meg ekstremt. Jeg har også lest at mennesker med sosial angst har vanskeligheter for å finne en kjærste. Hvis ikke jeg kan det, ser jeg ingen positive ting igjen i livet mitt.

Er det noen som har noen tips til hvordan jeg kan få det litt bedre?