meowmjau

Fluenes Herre, av William Golding. Kjempefin, tankevekkende bok og utrolig dyktig skrevet.

Jeg skriver selv på en fantasyroman. Jeg tror det beste rådet jeg noensinne har lest om skriving er "Gjør det på din egen måte", så det vel egentlig ganske individuelt hva man velger å gjøre. Tviler på at det er en egen regel for at det er bedre å skrive karakterens navn med både fornavn og etternavn. Det kommer an på stilen i boken, og hva man selv vil fremheve, vil jeg tro. Selv har jeg lest flest bøker der de mest bruker fornavn på karakterene, bortsett fra når de presenteres selvfølgelig.

"Forbrytelse og straff" av Dostojevskij. Har ikke begynt på den ennå, men gleder meg til å lese den. :-)

Ingen burde slå. Hverken jenter eller gutter. Minst av alt i fylla! Latterlig å slå noen bare fordi man har blitt sølt på.

Jeg synes det virker som han liker deg!

Hva gjør dere når dere er sammen? Kanskje du kunne spurt om dere kunne laget middag sammen, feks? Eller noe litt mer romantisk, for å få en stemning som er litt mer enn vennskapelig.

Jeg tror at, hvis jeg møter noen som jeg virkelig forelsker meg i og som jeg stoler på, skal jeg ikke la sjansen gå fra meg.

Saken er at jeg sliter mye med angst og depresjoner og har gjort det i flere år, så mye av grunnen til at jeg har vurdert å bare være alene er at jeg ikke vil være til bry for noen andre. Jeg er på bedringens vei nå, men det henger fortsatt mye igjen.

Favoritten er Zelda OoT, men hadde også mange artige timer med Mario Kart!

Jeg trener flere ganger i uka.

Jeg vet hva jeg er interessert i, og har en seriøs hobby, en kreativ en, som jeg bruker flere timer på hver dag.

Jeg føler ikke at jeg har tid til å ta meg tid til et verv, når jeg har denne hobbyen + studier som tar mye tid. Men ja, du er virkelig inne på noe. Og jeg skal virkelig vurdere å ta meg tid til det. Takk for et hjelpsomt svar!

Jeg er fortsatt usikker på om kjærligheten virkelig er noe å satse på, spesielt med tanke på at det er så mange som skiller seg. Men uansett vil jeg ikke tape noe på å bli kjent med mennesker med samme interesse/hobby som meg. For jeg kjenner ingen som har samme hobby som meg.

Fordi jeg vil høre andre synspunkter.

He he, jeg er selvfølgelig åpen for at dette kan endre seg når jeg blir eldre. Jeg er tross alt bare 23 år.

Jeg har ikke noe sterkt behov om å få barn.

Hei!

Jeg er ny her. Det kan hende det finnes en tråd om dette emnet fra før, men jeg ville egentlig bare lufte noen tanker. Jeg er en jente som har, etter uttallige dårlige erfaringer med gutter, dating og forhold, blitt lei. Rett og slett, lei av hele greia. Jeg har en del venninner som klager over gutter, og hvorfor ting aldri faller på plass for dem. Og utifra dette så føler de seg mislykket. Venninner som HATER å være single, og så fort de er ferdig med den ene gutten jager de etter den andre, som om det er farlig å være alene.

Jeg har vært singel i fire år nå. Fire år. Jeg har lenge hatt en litt careless innstilling til dette, siden jeg har datet litt i mellomtiden og tenkt at "det som skjer, det skjer", jeg tar det som det kommer. Så hadde jeg en periode der jeg følte meg mislykket fordi jeg har vært singel så lenge. Men nå, har jeg kommet frem til at jeg bare problematiserer livet mitt uten egentlig noen grunn.

Må man ha kjæreste for å være lykkelig? Nei, jeg tror ikke det. Jeg har en familie, gode venner, jeg er så heldig at jeg har valgt riktig studie for meg og jeg har drømmer og ambisjoner. Det er så mange andre sider ved livet som kan gjøre en lykkelig! Og jeg ER glad og fornøyd! Jeg trenger ingen kjæreste som kan gjøre meg lykkelig eller få meg til å føle meg hel. Jeg ER hel fra før!

Posten ble litt lenger enn tenkt, hehe. Det jeg vil frem til er vel egentlig at jeg har lekt med tanken om å være selvvalgt singel for alltid. Null stress, ingen som kan knuse hjertet mitt, ingen kjærlighetsproblemer. Noen andre som har noen tanker rundt dette? Må man virkelig ha en partner for å være lykkelig, eller er jeg helt på villspor her?