High5!

Torsdag 18.februar.

Jeg har kommet til en milepæl i livet mitt.

Alle de årene jeg har jobbet og slitt uten at jeg trodde noen la merke til det har endelig båret frukter.

Jeg går rundt og er 50% i ekstase og 50% livredd. For snart skal jeg gjøre noe jeg aldri har gjort før.

I 2006 på denne tiden av året var jeg i ferd med å stikke. Vekk fra skole, venner og livet.

Jeg husker så godt det møtet jeg var i. Jeg måtte si den setningen jeg hadde gruet meg sånn til å si, men som jeg hadde tenkt inni meg i månedsvis. Og jeg visste at med en gang jeg hadde sagt det kom de til å sperre meg inne.

Kontrasten mellom det livet jeg levde da og det livet jeg lever nå er på mange områder ganske stor.

Jeg har tatt de sjansene jeg fikk.

Vært uredd, selv om jeg var livredd.

De har vært tunge dager, og de kommer alltid til å vende tilbake. Men jeg bruker å trøste meg med noe jeg hørte av en klok dame en gang; "du MÅ gjennom dette nå, for at det skal bli bedre senere"

Jeg priser meg lykkelig for at jeg har klart meg og kan stå på egne ben. Spesielt nå i disse tider, hvor vi ser at mange mister jobbene sine. Og ting vil bli enda vanskeligere for de som ikke har jobb.

Nå er det endelig min tur. Nå er det meg.

Dette skriver jeg her fordi jeg, som dere vet, ikke har så mange i livet mitt som jeg kan dele det med.

Håper dere gir meg en virtuell high5

Lørdag 31.januar

Heisann:)

Det er rart å være edru på en dag som denne, har ikke vært mange edrue lørdager i det siste.

Men det er bare digg. Skal bli deilig å våkne opp frisk og rask i morgen!

Ukene før og etter jul har vært hektiske. Jeg har vært så stresset og sliten.

Dårlig planlegging, masse jobb og reising.

Er vel først nå de siste par dagene at jeg har kunnet senke skuldrene og hvile litt.

På julaften tok jeg min første snus på flere måneder. Det har blitt ganske mange snuser etter det.

Jeg bir nødt til å begynne helt på nytt, men jeg tror det skal gå bra.

Trodde snusen på julaften skulle bli NIRVANA, men det var det egentlig ikke. Så jeg er like motivert som sist gang:)

Mot slutten av fjoråret ble jeg kjent med en kar jeg likte godt.

Han kunne vært midt i blinken for meg. Men jeg greide å kløne det til denne gangen også.

Til slutt fikk han nok, og gjorde kort prosess med en sms typ "har aldri vært borti et menneske som har vært så frekk og ufin uten grunn som det du er, så jeg forstår godt at du er ensom".

Han traff nok spikeren på hodet der, jeg vet ikke helt hva det er som feiler meg.

Noe må gjøres i alle fall, for det er ikke slik jeg er, og ikke slik jeg vil bli fremstilt.

Jeg har en stygg tendens til å sparke litt for hardt fra meg. Et tappert forsøk på å være morsom kanskje? Jeg bør nok gi meg med det nå.

Jeg må fremdeles jobbe MYE med meg selv. Det er ikke enkelt, for jeg har vanskeligheter med å forstå hvem jeg egentlig er.

Jeg vil være hun glade som ler og har det gøy. Det er så deilig når jeg får det til, og det gir meg lyst til å være den personen permanent.

Når jeg er i dårlig form havner jeg i en melankolsk apatisk transe tjukk som sirup. Jeg skremmer bort mennesker jeg er glad i, og forståelig nok kommer de IKKE tilbake.

Hva gjør jeg neste gang jeg møter en mann? Hvordan skal jeg gå frem? Jeg aner virkelig ikke.

De mannfolkene som har blitt værende en stund har jo vært like føkka som meg selv, så det er jo ikke så rart de følte seg hjemme hos meg.

Men det er skummelt med de "normale" mennene. Jeg vil ikke skremme de vekk.

Jeg har så lyst til å bli bedre

Hei.Riktig godt nyttår.

Lenge siden sist. Det er tirsdag og tilbake til havrelefse og striskjorte.

Jeg har syndet på mye siden sist. Faktisk det meste. Men jeg gir ikke opp. Jeg har drukket meg full denne tirsdagskvelden.

Så,

vi snakkesforhåpentligvis  i morgen.

Tirsdag 8.desember.

Hei, hvordan går det med dere?

Selv er jeg veldig glad for at sjefen ringte og ville ha meg til å jobbe imorgen. For nå er jeg virkelig sløv. Har bare sovet og spist i dagesvis. Nesten ikke vært ute av leiligheten. Og ikke nok med det, jeg drakk meg full på byen i helgen. Og da mener jeg helt kørka full:(

Jeg skjemmes, mest fordi det er akkurat dette jeg har forsøkt å styre unna.

Men gjort er gjort, jeg legger det bak meg nå.

Jeg har som sagt furtet i flere dager, så nå omfavner jeg virkelig arbeidsdagen som venter meg i morgen.

Hahah, dette er jo smått patetisk. I det forrige innlegget mitt klagde jeg over hvordan jobben min forsurer og kludrer til livet mitt.

Mens i dette innlegget kan jeg omtrent ikke vente med å komme meg tilbake på jobb.

Men jeg håper dere allikevel skjønner. Jeg har veldig ustabile arbeidstider. I perioder jobber jeg veldig mye, og så kommer disse tørkeperiodene(sånn som nå), hvor de ikke trenger meg i det hele tatt. Dette er en av grunnene til at jeg vil bytte jobb, i håp om å få litt mer fast arbeide:)

Hmmja. Ellers er det jo ikke så mye nytt.

Jeg rir fortsatt på denne snusfri-bølgen min, men merker at det har begynt å roe seg litt nå.

Tror kanskje tiden er moden for å finne på et nytt crazy påfunn for å holde dette gående. For jeg er skikkelig LEI om dagen, rett og slett altså. Mistet inspirasjonen fullstendig.

Noen som har noen gode forslag?

Håper jeg er back on track etter jobb i morgen.

Tirsdag 1.desember.

Hei, alle sammen. Tusen takk for at dere holder liv i dagboken min, jeg er inne å leser hver dag.

Både tidligere notater og hilsener fra dere. Det gir meg styrke til å kjempe videre.

Jeg foretrekker å la denne dagboken være fylt med positiv energi. Jeg har forsøkt å føre dagbok tidligere(med penn og papir), og det går alltid skeis fordi jeg til stadighet begynner å skrive masse svadapiss de dagene jeg er deprimert. Det er ikke noe hyggelig å lese i ettertid og heller ikke noe jeg ønsker å ha i minne.

Jeg har altså ikke vært helt i form om dagen. Det er ikke noe jeg skammer meg over å si, overhodet ikke, men jeg vil bare ikke fokusere på det nå.

Har som sikkert mange andre en tendens til å bli litt "fanget" i negativt tankemønster når jeg først henger med mulen.

Et godt eksempel er at jeg i går kveld startet  på en i utgangspunktet positiv tekst her i dagboken. Men jo lenger ned på siden jeg kom, jo mer deprimerende ble det. Så jeg visket det ut og dreit i det, det ble bare tull..

Det samme gjorde jeg på søndag. Lørdag også.

Men i dag er en ny dag, jeg føler meg mye bedre.

Hei High5!

 

Jeg har fulgt med tråden din en stund nå, og jeg synes du er flink til å sette ord på hvordan du har det I tillegg skriver du godt.

 

Tenkte jeg kunne gi deg et lite hverdagstips som kan stenge verden litt ute når du er sliten. Kjøp deg et støyreduserende headset. Jeg bruker dette ofte når jeg går ute i trafikken, er på steder med mye folk og reiser kollektivt. Det er deilig å gå rundt uten at hørselen blir bombardert av alle slags hverdagslyder. Man trenger ikke ha så høy lydstyrke på musikken før det meste av støy utenfra blir tilnærmet borte.

 

Det var særlig en gang jeg virkelig følte at headsetet mitt roet meg ned, og det var midt i julerushet på Gardermoen for et par år siden. Folk hasta rundt over alt, mens jeg kunne spasere rolig med musikk på øret, uten å bli stressa av all støyen. Funker veldig bra inne på fly også.

Hallo Marius. Takk for bra tips, det hender seg jeg benytter meg av dette tipset, men ikke ofte nok.

Jeg støtter den. Har brukt et slikt Bose etellerannet på fly, og det fungerer knall der, og fungerer sikkert like bra ute blant menneskerasen. 

Ja og forresten:

Opp med lanken, Tharos.

Siden jeg har skrevet i denne tråden, får jeg vel komme med en liten update. 

På fredag kom jeg hjem fra min første tur i nordsjøen, så nå har jeg endelig den sårt ønskede offshoreerfaringen på CVen!

 

Godt å høre at det går bedre for deg, TS

Så bra det ordnet seg, thyes.

                                                                                                                 ~~

Det siste året har jeg jobbet veldig mye.

Så mye at potensielle kjærester og venner har takket for seg uten at jeg egentlig i det hele tatt la merke til det før det var for sent.

Jeg vil ikke legge skylden på jobben, men heller den personen jeg blir når jeg er utmattet og trett.

Folk rundt meg bryr seg om meg og strekker ut en hånd, mens jeg oppfatter det som mas og flekker med tennene. Tro meg, jeg skammer meg virkelig over det jeg nå skriver.

Selv om jeg begynner å bli MØKKlei av jobben min(av ulike grunner),  er jeg likevel takknemlig for at jeg har den.

Uten jobben min hadde jeg ikke hatt noe liv i det hele tatt. Jobben tvinger meg til å stå opp hver dag, være sosial, møte nye mennesker(..). Alt dette gjør meg sterkere mentalt.

For ikke å snakke om alle de som ikke engang HAR jobb. Hvem er jeg til å klage?

Dette er min første ordentlige jobb. Det var overhodet ikke noe selvfølge at jeg skulle bli ansatt, men slik ble det altså.

Og det var jeg enormt takknemlig for, fordi jeg omsider etter så lang tid med blodslit nådde et stort mål.

Så jeg takket følgelig ja til alt jeg fikk av jobbforespørsler.

Ja, ja, ja hele tiden. Jeg ble blank i øynene den dagen jeg fikk min første lønnslipp. Så det var virkelig stort for meg.

I og med at jeg har så lite jobberfaring er det vanskelig for meg å se forskjellen på såkalt "positiv stress" og stress som er destruktivt.

Jeg er veldig sliten av jobben for tiden, og har motvillig begynt å si litt mer nei. Har fått beskjed om det.

Og det er vanskelig for meg, både fordi jeg ikke er et nei-menneske, og fordi jeg egentlig ikke har råd til å si nei. Jeg trenger penger til hus, bensin, mat..

Men når jobben spiser opp hele døgnet mitt og jeg nesten ikke kommer meg opp av sengen på fridager, da er det kanskje på tide å finne seg noe annet å gjøre?

Jeg beklager hvis dette innlegget ble en anelse sutrete og utakknemlig. Det er ikke mingen, men dette er noe jeg har gått å tenkt mye på i det siste, og noe jeg MÅ få gjort noe med straks. Og det er vel ikke noe negativt ved det? Alle har vel skiftet jobb en gang eller to i sitt liv?

For meg som er avhengig av en viss ruitinepreget hverdag er det ganske skummelt å hoppe over på noe annet enn det jeg har drevet med i flere år nå. Men jeg kjenner likevel at jeg er sulten på nye utfordringer og se hvilke andre ting som finnes for meg der ute:) Men det er klart det stresser meg å tenke slik.

Samtidig skal jeg huske på at det å skifte beite også spiller en avgjørende rolle for meg med tanke på dette med personlig mestring.

Jeg kjenner så absolutt at tiden er moden for det.

I dag er jeg blid og klar for nok en arbeidsdag. Jeg har fått lønn, og jeg har enda ikke brukt en krone av den. Skal sette meg ned å planlegge hvordan jeg skal bruke pengene denne mnd, mtp julegaver og alt det der..

Har et stramt budsjett, men jeg skal nok få det til på et vis:)

Ha en god dag folkens, håper dere har en fin adventstid.

Torsdag 26.november.

Noen dager siden sist nå.

Jeg kom hjem til byen i dag. Megasliten etter all reisingen, og var kjempetrøtt når jeg fikk låst meg inn i leiligheten og satt meg ned.

Har tenkt mye disse dagene jeg har vært bortreist. Hva jeg skal gjøre når jeg kommer hjem, hvordan jeg skal holde hjulene igang.. Men shit det er vanskelig å tenke noe som helst, er så sliten at det eneste som frister nå er senga. Jeg hadde mange ideer, men fant ut at jeg må nesten lytte til hodet.

Jeg kan ikke gape over for mange ting nå, da går jeg fort på trynet.

Formen er ikke helt der den bør være i dag, jeg pleier å være litt sånn når jeg har vært borte. Full av inntrykk.

Kjente det allerede på flyet før takeoff at dette her er ikke min dag. Masse folk overalt, forsinkelser, skrikende unger, stress, angst..

Til tross for dette har jeg allikevel tvunget meg selv en tur ut etter at jeg kom hjem. Tenkte nemlig jeg skulle komme angsten i forkjøpet, sånn at jeg forhåpentligvis slipper å ha så mye angst og uro i meg på jobb i morgen.

For det har jeg brent meg på mange ganger før. Første dag på jobb etter ferien etc.. Da har jeg ofte usaklig mye paranoia. Og det passer seg ikke når en jobber i servicebransjen.

Da skvetter jeg av alt som beveger seg rundt meg, jeg blir småirritert om folk/kunder kommer for nær meg(ikke så irritert at det merkes, selvsagt), og jeg får voldtektsmann/drapsmann-vibber fra alt av hannkjønn.

Jeg har labbet litt i byen, vært på biblioteket en snartur, vært på matbutikken..  Merket godt at jeg var litt ekstra sensitiv og skjør i dag. Men det får være greit:) Ingen krise..

Må bare la meg selv få hvile litt akkurat i dag/kveld. 

Har lyst til å være klar og uthvilt i helgen, for jeg tror det kan bli en bra helg om jeg bare har guts nok.

Ser frem til å begynne på jobb igjen i morgen:)

Jeg setter strek her, da jeg har holdt på å sovne 2 ganger nå under skrivingen.

Hei så lenge, snakkes i helgen

Natt til tirsdag 24.november.

Hei. Jeg skal opp tidlig i morgen har jeg bestemt, så jeg burde vært i seng nå. Men jeg vil notere litt her før jeg trer av.

Vil bare si at jeg leser det du skrive med interesse. Noen ganger kan jeg tenke sånn at man faktisk kan lære noe om seg selv ved å lese andres erfaringer på godt og vondt.

 

Selv om du skriver at ikke alle dager er like lette så virker det som det går fremover med deg. Og DET er veldig godt å lese

 

Så, stå på og lykke til videre

Hjertelig, Steinar. Bare fint hvis dette kan hjelpe andre også.

                                        ~~

Jeg har vært fæl til å isolere meg mye. Dette er nok også grunnen til at jeg har mistet mange venner oppigjennom årene.

Fremdeles er jeg dessverre litt sånn at hvis jeg fikk velge så ville jeg nok helst blitt hjemme.

Uansett hva jeg skal ut på, det være seg jobb, avtaler, fest.. De gangene ting har blitt avlyst (av andre enn meg selv), har jeg som oftest bare pustet lettet ut.

Dette har jeg trent ganske mye på. Sosialisering og være i aktivitet. Men jeg syns enda det er vanskelig.

Her hjemme hos familien min har jeg alltid vegret meg for å bevege meg utendørs.

Men takket være min fars kjæledegg har jeg nå gjort en avtale med meg selv om at jeg og bikkja skal ut på tur 2 ganger per dag.

Hittil har jeg greid å holde avtalen, selv om jeg syns det er skummelt og jeg kvier meg.

Men det er sjuukt deilig med frisk luft og traske rundt i marka. Klarne hodet og tankene, og få litt gjennomtrekk rett og slett. Når vi kommer inn etter endt tur er jeg blidere og har en langt mer positiv innstilling enn det jeg hadde før jeg tok turen.

Men det er klart, det er noen dager hvor jeg hater å gå tur med hunden, for det ER mye mas på han når han først vil ut.

Ikke fatter jeg hvordan folk greier å ha hund året rundt.

Han hopper og bjeffer og sleiker meg i ansiktet. Det er også dager hvor gåturen ikke funker, hvor jeg er like sur når jeg kommer inn som jeg var da jeg gikk ut. Men jeg forsøker å se det store bildet.

Selv om jeg egentlig hadde sett for meg å sove i 2 timer til, skal jeg trossalt være glad for at hunden purrer på meg grytidlig om morgenen. Alternativet er å gro fast i sofahjørnet, som jeg alltid gjør. Han fungerer som en vekkerklokke. En PT.

Dette er trening og mestring, og det er supert å trene med hund.

Jeg vet at risikoen for å møte på folk er stor, men jeg gjør det likevel. Det er litt kult å tenke på at jeg faktisk tørr det:)

Nuvel, jeg stopper her. Men jeg er nok tilbake i morgen.

God natt

Søndag 22.november.

Jeg er tom i dag.. Har egentlig ikke noe spesielt jeg ønsker å prate om, men velger å klore ned noen ord her likevel, bare for å holde hjulene og motivasjonen litt i gang. For i dag er den på bånn.

De siste par dagene har jeg mistet gnisten litt. Jeg sover mye mer enn jeg burde og jeg depper mer enn jeg burde.

Årsaken til det kan kanskje være at jeg har trykket litt på pauseknappen og reist fra livet i byen med jobb og trening til fordel for noen dager med familien min.

Det er så fantastisk vakkert her inne mellom fjellene. Jeg elsker denne plassen - samtidig som jeg hater den.

I det sekundet jeg åpner bildøren utenfor huset til mine foreldre, føles det alltid som jeg går 20 år tilbake i tid og forvandles til den redde, lille jenta jeg en gang var. Og det er tungt.

Sett bortifra at foreldrene mine bor her, har jeg ikke noe her å gjøre lenger.

Mange kjenner seg sikkert igjen i å ikke lenger ha noe tilhørlighet til stedet en vokste opp på.

Jeg har det slik.

Det er mye minner, mange mennesker jeg ikke ønsker å se igjen. Ikke fordi jeg hater noen, eller ønsker noen vondt. Jeg har bare ikke noe interesse av det. Tror helt ærlig det bare hadde vært destruerende for meg.

For de vonde minnene setter seg fast. Selv om man legger lokk på ting og går videre betyr ikke det at man glemmer det tunge som har vært.

Jeg hadde nok ikke den beste barndommen. Mye av det jeg sliter med i dag har grobunn i barndommen min.

Hvis jeg tenker tilbake, kjenner jeg at jeg er litt bitter.

Bitter fordi ingen grep inn. Og når jeg tenker på det begynner jeg ofte å gråte.

Jeg kan gråte lenge, som et lite barn.

Det er akkurat som jeg blir til det lille barnet jeg var den gangen, når jeg gråter.

Jeg ser henne for meg i tankene mine, at hun løper gråtende og redd mot meg.

Og jeg plukker henne opp i armene mine, forteller henne at jeg skal passe på henne og at hun er trygg hos meg - eksakt slik jeg håpet at noen skulle gjøre når jeg var liten.

Redde meg og ta meg med til et trygt sted.

Derfor er det ikke bare enkelt for meg å komme tilbake hit.

Jeg bruker MYE energi på å gå med rak rygg og late som jeg er sterkere enn jeg er, i virkeligheten er jeg livredd for at jeg rundt neste sving skal måtte stå ansikt til ansikt med fortiden.

Livredd. Og det sliter meg fullstendig ut. Ikke rart jeg er sliten og bare vil sove når jeg er på besøk her borte.

Det er ikke mer enn en kjent lyd eller stemme fra fortiden som skal til. Jeg skvetter når jeg hører det.

I noen sekunder er jeg tilbake igjen i barndommen,før jeg omsider forstår at det ikke er noen fare. Jeg er voksen nå, og ingen kan gjøre meg noe. Men den lyden eller stemmen setter igang tankehjulet. Og jeg innser at dette er noe jeg må leve med, resten av livet.

Men, jeg må bare være glad og takknemlig for at det har gått såpass bra med meg, trossalt.

Det finnes mange barn som har det helt grusomt. Jeg får vondt inni meg når jeg tenker på hvor mange barn som er redde og har det vondt akkurat NÅ. Kanskje så nært som i huset ved siden av meg.

Skulle ønske jeg kunne tatt til meg alle redde barn og skjermet de fra alt vondt.

Iblandt føles det som jeg drepte den lille jenta jeg var, ved å gå videre. Jeg forlot henne og sviktet henne redd og alene. Men nå vet jeg at jeg bare måtte gå videre, jeg hadde ikke noe valg. Dessuten er hun ikke død, vi møtes hver gang jeg gråter og lukker øynene. Og det er faktisk litt befriende og godt, selv om det også er uendelig trist.

Vel... dette var en tung tekst som jeg har gruet meg til å skrive ned. Men det er godt å tenke på at noen andre kommer til å lese dette, jeg slipper å gå å holde det inni meg uten å kunne snakke med noen om det. Nå er det flere som vet hvordan det var. Jeg har fått sagt det til noen.

Det er god terapi og det hjelper meg.

Jeg må se fremover:)

Hvis jeg skal heve blikket og se et stykke frem i tid så er det mye som skal skje fremover.

Er jeg riktig uheldig har jeg bare internett ut året. Dvs ca 2 mnd.

Jeg syns det er en fin "deadline" mtp å få litt ordnings. Jeg skal holde på med dette dagbokprosjektet mitt frem mot nyttår.

Forhåpentligvis kan jeg starte det nye året med et litt bedre utgangspunkt enn det jeg har pleid å hatt.

For jeg syns faktisk jeg har vokst ganske mye som person i det siste.

Føler meg mye bedre etter å ha skrevet ned dette her. Lettere til sinns:)

Nå ser jeg frem til en ny og frisk uke.

God natt

Natt til søndag 22.november(drunk).

Hei alle sammen.

Jeg har nok en gang reist ut til min familie for å hjelpe til hjemme. Som tidligere nevnt er familien min for tiden rammet av sykdom. Derfor er jeg her nå, igjen.

Vinteren har endelig meldt sin ankomst her oppe og jeg praktisk talt elsker det.

Gradestokken er nedforbi 10 minus, det knaser når jeg går på snøen ute og trærne er dekket av hvitt rim.

Skriver mer i morgen, jeg har endel på hjertet denne gangen.

Det er godt å lese at det fortsatt går bra og framover.

Må si enda en gang at jeg humrer når jeg ser skrivemåten og enkelte uttrykk du bruker. Er du nordfra kanskje hvis det er i orden å spørre om det?

Hei steinar. Jeg er ikke nordfra, jeg er fra østlandet.

Ha en fotsatt fin helg, vi snakkes i morgen.

Natt til fredag 20.november.

God kveld.

Jeg greide å fullføre besøket jeg skrev om i forrige innlegg.

Jeg gikk og gikk i bitende minusgrader med biler og semi-trailere som kjørte i hundreogsatan forbi meg. Men jeg greide det og nå føler jeg meg flere kilo lettere:)

Håper og tror at h*n satte pris på besøket, det virket i alle fall sånn.

Jeg har kjent meg frisk og fin i dag. Som vanlig hadde jeg lyst til å bare sove bort hele dagen.

Men jeg hadde allerede hatt en god natts søvn når jeg våknet på morgenkvisten i dag, så jeg kom meg opp og ut etterhvert.

Må si jeg er litt stolt over det lille nettverket jeg har greid å skrape sammen iløpet av de ukene dette eksperimentet har holdt på. Har blitt kjent med disse menneskene ved å ha et åpent sinn og by på meg selv.

Jeg blir umåtelig glad hver gang det tikker inn en sms på telefonen min nå. Nå gjelder det bare å holde på de nye vennene mine. Jeg har en lei tendens til å bli noe avvisende når jeg har tunge dager. Må vel få tatt en prat med de om dette snart. Men jeg er sikker på de vel forstå, de er bra folk.

Morgendagen kan bli interessant. Har fri og jeg har lyst til å ta meg en tur på kafé alene.

Sitte å betrakte.. tenke..

Så får vi se da, om jeg greier det.

Jeg har lyst til å klare å kose meg med en kopp kaffe i full offentlighet uten å bekymre meg for at folk ser på meg. Dette er et problem jeg har hatt hele livet. Syns det er ubehagelig å bli stirret på, spesielt mens jeg spiser eller drikker. Eller mens jeg jobber med hendene(ofte i jobbsammenheng), for da begynner jeg å skjelve på hendene.

Jeg koser meg jo aldri når jeg er på date eller julebord eller whatever, jeg syns faktisk det er helt forferdelig. Hva jeg er redd for er jeg neimen ikke sikker på.

Jeg vil nok synes det er litt forferdelig i morgen også. Men også deilig. Håper jeg får et ordentlig kick av det, og at jeg får en knallbra kveld. Kanskje jeg stikker å tar meg en øl en eller annen plass senere på dagen/kvelden også? Mulighetene er mange.

Tøff dag mtp snus-exiten min. Jeg har lastet ned iTunes og var så uheldig å få meg "snustesten" til RR.

Savnet kom sporenstreks. Da var det greit å komme seg ut i kulda og gå av seg frustrasjonen.

Dette må jeg bare venne meg til for det kommer nok flere prøvelser etterhvert. Et godt eksempel er juleferien som er rett rundt hjørnet, hvor flere av søsknene mine kommer til å sitte å snuse meg opp i trynet.

Men, tror jeg skal takle det også på et vis. Jeg overlevde i dag og er fremdeles snusfri.

Meldte meg forresten inn i Frelsesarmeen i går. De hadde en interessant hjemmeside med mye info. Skal fordype meg litt mer etterhvert. Var mye der inne jeg kunne tenke meg å ta del av.

Håper de kanskje har noen prosjekter i julen.

Nå er det natta her, god natt.

Tirsdag 17.november.

Iblandt er det vanskelig å se noe fremgang som helst i dette prosjektet. I dag er en slik dag.

Jeg jobbet fra morgenen av og kom hjem på ettermiddagen. Hadde i utgangspunktet planlagt å dra på besøk til en bekjent jeg vet er veldig alene for tiden, hadde passet veldig bra å ta turen dit etter jobb i dag.

Så greide jeg altså å sovne på sofaen etter jeg kom hjem fra jobb. Våknet 2030.

Og nå sitter jeg her med verdens dårligste samvittighet. Jeg burde vært der i dag. Heldigvis hadde vi ikke avtalt noe - jeg pleier å stikke hodet spontant innom nå og da. Så h*n visste ikke at jeg kom. Men likevel...

Det å bli flinkere til å pleie omgang med venner/familie/øvrige bekjente er noe som står og alltid har stått høyt på listen over ting jeg skal bli flinkere til. Det er derfor jeg blir så skuffet over meg selv når jeg nok en gang velger SØVN, noe jeg ikke akkurat er underernært på for å si det mildt, fremfor å faktisk gjøre noe. Hele livet mitt har dreid seg om søvn......

Du er jo snodig, må humre litt for meg selv når jeg leser det du skriver om at du lukter snusdåser som en blodhund Du har jo selvironi, og det kan komme godt med i mange situasjoner

Men det er godt å se at det virker som du er inne på et riktig spor for deg. Stå på!

Jeg kan kjenne meg igjen i enkelte ting du skriver, selv har jeg vært så langt nede at det kun kunne gå oppover, så vet at det ikke er helt enkelt heller å få skikk på ting.

 

Så, fortsatt lykke til!

Takk for søte ord steinar, det varmer. Håper du har et bedre liv nå enn det du hadde.

Jeg leser sjelden hele tråder, men denne var faktisk ganske interessant. Det virker på meg som du har en helsikes til selvinnsikt. Hm, altså, du har en veldig bra selvinnsikt for å oversette fra trøndersk. Jeg tror pila i livet ditt kommer til å peke oppover så lenge du utfordrer deg selv litt, og fortsetter treninga, om det så bare er å gå tur.

Lykke til! Jeg kommer til å følge med videre, om du fortsetter dagboka.

Innlegg som dette gir meg mer lyst og driv til å å stå på videre så tusen takk for det.

Og takk for at du legger merke til selvinnsikten, det er den jeg har jobbet mest med oppigjennom årene tror jeg.

For 10 år siden lå jeg på lukket psykiatrisk som en skjør spurveunge og syntes vanvittig synd på meg selv. Jeg var i krig med verden og kunne ikke fatte og begripe hvorfor livet ville meg så vondt. Jeg har forandret meg mye siden den gang og takk faen for det får jeg vel si for det var en vond periode av livet mitt som jeg nesten ikke tørr å tenke tilbake på engang.

Tilbake til det jeg skrev om dagen i dag. Jeg er som sagt skuffet over meg selv nå, men samtidig må jeg ikke glemme at stigningskurven fremdeles går oppover her. Jeg er snusfri, jeg har blitt kjent med nye mennesker de siste par ukene som liker meg for den jeg er, jeg har begynt å trene så smått igjen.. Jeg er på god vei:)

Men jeg må si at samvittigheten gnager likevel. Jeg vet at dette mennesket jeg skulle besøke i dag er ensom. Jeg har fått kjenne på ensomheten selv under sykdomsperioden min hvor jeg bodde årevis i et ubesøkt hjem. Det er grusomt, og jeg unner ikke noen å sitte alene med tanker og kanskje også store sorger i livet, som jeg vet i alle fall min venn har.

Jeg bestemmer meg her og nå at på torsdag skal jeg dra å besøke h*n. Hadde egentlig litt andre planer for torsdagen, men pytt. Jeg vil heller besøke h*n. Tror det er lettere for meg å gjennomføre det om jeg skriver det ned her.

Det er en veldig fin ting å dra på besøk til noen du er glad i uten noen baktanker som helst, annet enn å bare glede noen, tilbringe tid med noen som ellers ville ha vært helt alene.

For bare tenk over det; hvor ofte får du egentlig en telefon, en sms eller et besøk fra noen som bare lurer på hvordan du har det? Det er neimen ikke ofte, hvertfall er det ikke det for meg. Men det er noe jeg har blitt veldig klar over de siste årene hvor jeg har blitt frisk(ere). Jeg er så takknemlig for at det har gått riktig vei for meg, for det er ikke alle forunt.

God natt alle sammen<3

Mandag 16.november.

Litt blåmandag for min del i dag. Det hele startet med at jeg hadde planlagt å jogge grytidlig i dag. Istedet gikk jeg å la meg og våknet ikke før langt utpå formiddagen. Så jeg fikk brått litt dårlig tid. Skulle på jobb å sånn..

Dagens funfact; det lå faktisk en snus på bordet mitt i dag. Har ikke peiling på hvordan den havnet der eller hvor den kom fra. Jeg har saumfart leiligheten opp ned og i mente de siste ukene for å bli kvitt alt av snus eller som kan minne om snus i fare for å sprekke. For ikke å snakke om gjennomshinet leiligheten opptil flere ganger mtp visning. Så foglarna vet hvordan den snusen havnet på stuebordet mitt.

Uansett, jeg tok det som en test. Jeg har funnet mange snuser i disse ukene som snusfri. Jeg er som en blodhund, jeg finner de overalt. Jeg vil ikke finne de men de dukker opp over alt.  I papp-presseren på jobb, i matavfallet, på benker...

Jeg tar meg selv i å lukte i snusdåsene til venner av meg, bare for å lukte om savnet fremdeles er der. Det er den, men ikke så alt for ille.

Jeg kastet den snusen jeg fant  i dag. Den ligger i søpla på kjøkkenet. For 1 mnd siden hadde jeg klødd etter å hente den opp av bosset og ni-snust som en idiot, men nå? Ikke så farlig.... Jeg vet at den ligger der, men jeg er helt rolig. Den kan bare ligge der. Fremgang:)

Vi snakkes

Kveld søndag 15.november.

Heisann igjen. Nå er visningen over.

Som regel når jeg setter meg selv og psyken min på prøve slik som i dag, pleier det å gå veldig bra. Det er så deilig å ha gjennomført det og jeg får et boozt som varer lenge.

I dag hadde jeg visning helt alene(aldri gjort før) og det var beintøft både før og etter. Før visningen var det tøft fordi jeg var så nervøs og hadde ikke peiling på hva jeg hadde i vente. Jeg kjørte som vanlig hjernen min på på høyt gir.

Visningen gikk raskt, men jeg følte jeg kom litt til kort. Syns ikke jeg var noe flink til å snakke, og jeg skalv helt sykt på hånden.

Når det var over og de hadde gått var jeg helt tom. Kokt i hodet og bare helt ja..tom. Sliten. Hadde gått å spent meg i timesvis.

Første umiddelbare tanke var selvfølgelig: de likte meg ikke. De vil ikke ha leiligheten.

Mitt "gamle jeg" hadde antagelig krøpet under dynen på dette tidspunktet og called it a day.

Men jeg tenkte som så; kjære deg, du har aldri gjort dette før. Du er et vanemenneske som trives best med rutiner. Selvfølgelig går det litt skeis første gangen. Men nå har du fått prøvd deg. Neste gang går det sikkert bedre. Tenk at du greide dette helt alene. Husk at du hadde planlagt å ha med deg en venn på denne visningen, som moralsk støtte. Men du gjorde det alene.

Jeg ble i bedre humør av å tenke sånn. Har faktisk blitt veldig mye finkere til å tenke positivt i det siste. Se noe positivt i alt. 

Frisk luft er den beste medisinen min mot dårlig humør, så jeg heiv på meg treningstøyet og tok meg en liten gåtur.

Når jeg kom hjem igjen ble det en liten tøyetime med musikk på øret.

Takk gud for persienner, sier jeg bare. Tror naboene på andre siden av gaten hadde satt kaffen i halsen om de hadde sett meg i stuen i komiske stillinger, opp-ned og skrevs. Men jææven så digg det er å få strukket seg ut ordentlig.

Det er så godt å trene. Føler meg som et helt nytt menneske etterpå. Det er akkurat som jeg springer eller går av meg depresjonen. Anbefales til alle dere andre som er deprimerte og kanskje sliter litt med nervene som jeg gjør.

Fredag var jeg på vin og middag hos min nye venn(han fra forrige helg) og det ble nok et glass for mye. Men det var trossalt sammen med noen andre, og ikke mutters alene, slik det pleier å være med meg og alkohol. Så tommel opp.

Det ble forresten med den kvelden hva alko gjelder. Og det er jeg glad for i dag. Hater hangover-søndager.

Det beste med dager som dette er at jeg omsider begynner å forstå at jeg ikke trenger snus eller alkohol for å få et ordentlig kick eller rus. Det er sånne dager som den jeg har hatt nå jeg virkelig føler meg som et overmenneske, at det ikke er en ting i verden jeg ikke takler. Jeg vet at de mørke tankene kommer tilbake igjen, kanskje allerede i morgen. Men det er så mye enklere å takle de mørke tankene når jeg ser tilbake på det jeg har greid i dag.

Visning av leilighet høres sikkert ut som peanøtter for enkelte av dere, men for meg og angsten min er det ganske big deal:) Derfor dette gledesutbruddet over noe så lite. Jeg har alltid vært fæl til å sammenligne meg for mye med andre, det er noe jeg prøver å kutte ut. For vi ER forskjellige. Har alltid følt at jeg henger så jævlig etter de andre. Men etterhvert som jeg har akseptert min psykiske lidelse har jeg også lært meg å bare ta ting i mitt tempo. Alt til sin tid. Jeg er en late bloomer både på den ene og den andre måten. Men hva så? Jeg har det ikke travelt. Har troen på at jeg kommer til å bli fornøyd med meg selv og den jeg er en vakker dag. For jeg er på god vei nå

Ha en fortsatt bra søndag

Søndag 15.november.

I dag er jeg nervøs. Angsten begynner å piple frem.

Greia er at leiligheten jeg for tiden disponerer skal selges, og da er jeg nødt til å belage meg på visninger fremover.

Hadde egentlig tenkt til å alliere meg med noen som kunne være hos meg under visningen i dag, men jeg har bestemt meg for at jeg må greie dette selv. Men fy faen, jeg gruer meg.

Jeg syns det er veldig vanskelig å ha folk jeg ikke kjenner i mitt eget hjem.

Sånn generelt i livet også, om jeg bytter lege så må jeg inn på nettet å bildegoogle vedkommende sånn at jeg i alle fall har et ansikt å forholde meg til. Samme med jobbintervjuer.

I dag aner jeg ikke hvem som kommer på denne visningen, eller om de er flere. Så jeg er veldig nervøs nå. Vil egentlig bare ha det overstått, men det er flere timer til de kommer.

Trøsten får være at jeg vil føle meg mange kilo lettere etter at jeg har fullført.

Andysowhatgg: takk for teksten.

Jeg kan kjenne meg igjen i både mannen fra bygda og mannen fra byen. Jeg er født og oppvokst i ei bygd langt oppi dalen, men har bodd i by i mange år.

Når det gjelder foreldrene mine er det vanskelig å være egoist. De har hjulpet og gitt meg så mye i alle år, skulle bare mangle at jeg hjelper de nå. Men klart det er tungt.

Nå skal jeg psyke meg opp og kanskje kaste opp litt før det er visning. Åhhhh.....faenfaenfaen.

Har mange tanker i hodet nå. Hva skal jeg si? Tenk om de ikke liker meg og avskriver leiligheten på grunn av MEG? Hva hvis de roter i tingene mine?

Ønsk meg lykke til, det trenger jeg

Fredag 13.november.

Hei, god fredag.

Jeg skal snart på jobb nå. Merker jeg gruer meg litt, det er ei hel uke siden sist jeg jobbet.

Fredager pleier heldigvis å være ganske rolig dag hva gjelder kunder, så det er en fin dag å "justere" seg inn i jobbmodus igjen.

Tjah.. Hva mer skal jeg si? Jeg er altså hjemme igjen nå. Som nevnt tidligere har jeg vært på besøk hos familie.

Det er sykdom innad i familien, som gjør at jeg er helt nødt til å være der iblandt for å hjelpe til med diverse.

Medfører mye tanker og bekymringer, noe jeg virkelig hater. Jeg får litt den følelsen av å ikke strekke til, selv om jeg gjør masse, mye mer ann det som er forventet av meg.

Det er ordentlig trist å se ens egne foreldre bli gamle. Så begynner tankene å kverne i hodet mitt vet du... Hva hvis.

Hva om jeg skulle bli gravid i nær fremtid, og må ta meg av mine syke foreldre samtidig som jeg skal ta meg av et barn?

For det er nettopp det som kommer til å skje. Faren min greier ikke engang å løfte en baby.

Jeg kommer til å slite meg halvt ihjel om jeg skulle bli gravid nå. Satt på spissen kjennes det litt som at foreldrene mine har tatt den avgjørelsen der for meg ved å bli syke og halvveis pleietrengende. Jeg kan nok bare vinke farvel til egen familie, jeg er doomed til å ta meg av foreldrene mine så lenge de lever. For hjelp fra kommunen vil de jo ikke ha, gud forby.

Hver gang jeg kommer hjem til mine foreldre er det bare en masse arbeid som venter på meg. Barndomshjemmet mitt er ikke lenger en frisone for meg, eller et sted jeg kommer for å slappe av.

Det er et sted hvor jeg må brette opp ermene og vaske..styre....tilrettelegge.

Det føles så jævla urettferdig. Har egentlig mest lyst til å bare si opp jobb og leilighet og rømme til utlandet. Starte et nytt liv. Få det barnet jeg alltid har ønsket meg.

Dette er et veldig vanskelig tema for meg, så tror jeg bare må stoppe her. Men det var godt å få spydd det ut.

Ja, det gjør det, så de psykologene har nok rett i det. 

 

Enden på visa, ja jeg vet ikke helt selv hva enden er. Jeg har som sagt blitt garantert at jeg skal ut nå på fredagen, men jeg tar ikke alt for god fisk lengre, for å si det sånn. Vi var 2 stk som ble ansatt, han andre karen har faktisk ventet lengre enn meg, et halvt års tid lengre. Uansett om jeg nå endelig kommer meg ut, så virker det ikke som det blir nok kontinuitet til å ha en stabil og normal inntekt, så jeg kommer til å finne meg noe annet uansett. Og når jeg gjør det, så kan du banne på at jeg skal oute dette selskapet, og advare folk om å ha noe med dem å gjøre

Hvordan har det gått i dag?

God helg folkens

Jepp, mye kudos til TS som faktisk står på hver dag (?) for å gjøre livet sitt bedre. Når det gjelder oss andre, har du delvis rett. Det er ikke det vi ikke vil gjøre noe, men det tar bare så lang tid å komme i gang skikkelig. For oss fleste skjer det nok når vi så langt nede, at eneste vei blir opp igjen. Det skjedde meg ifjor og er først nå etter sommeren at jeg har begynt å tak i ting og prøver å skape ny framtid, men som sagt, det går bare for tregt(!). Det er vanskelig å jobbe med seg selv og ting når man samtidig må holde ut med det som gjør en ulykkelig.

 

Men det er bare å ta en dag av gangen, så vil man nærme seg resultatene til slutt.

Skjønner veldig godt hva du mener. Men gjør det egentlig noe at det går tregt? Syns du det går FOR tregt?

Bra du tar tak i livet ditt du også. Jeg syns det går veldig mye bedre nå som jeg er mer bevisst og fokusert på problemene jeg har.

Fantastisk herlig tråd. Jeg heier på deg!

Takk;)

Trådstarter, jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg vil ikke si at jeg er direkte depressiv, men jeg kjeder meg noe helt for jævlig, som regel. 

 

Min historie er som følger: for ganske nøyaktig ett år siden fikk jeg jobb hos et oljeservicefirma. Å jobbe offshore har vært en drøm i mange år, og jeg tenkte at jeg endelig hadde landet drømmejobben. Jeg hadde på daværende tidspunkt fast jobb med greie kolleger, og trivdes egentlig ganske bra. Jobben var kjedelig til tider, men det er vel alle jobber.

 

Uansett, jeg sa opp jobben min fordi jeg hadde fått meg jobb i nordsjøen. Skulle ta kurs for å bli opplært i november, men det ble utsatt til desember. Jeg hadde siste arbeidsdag ved utgangen av november. Greit nok, da dro jeg hjem på juleferie. Kurset ble utsatt til januar. Januar kom, og det ble utsatt til februar. And so on. Først i juni fikk vi teoretisk opplæring. I august fikk vi praksisen. Jeg har bodd hjemme hos foreldrene mine siden jeg sa opp jobben i fjor på denne tiden. Nå på fredag skal jeg ut første turen. Det er jo selvfølgelig godt å endelig få en tur, men dette er langt fra det vi ble forespeilet når vi "startet" hos firmaet. 

Jeg er dritlei av å vente, forbanna over å ha vært så dum og bli lurt, og lei av å gå i en evigvarende sirkel hvor det eneste jeg gjør er å rett og slett eksistere. Jeg har mange venner, det er ikke det, men jeg blir rett og slett syk av å ikke gjøre en dritt. 

 

Nå viser det seg at det neppe vil være noe særlig kontinuitet i denne jobben. Så jeg har faktisk kastet bort ett år av livet mitt, tapt en hel årsinntekt, og fått et stort hull i CVen min. Klart jeg var dum når jeg ser tilbake på det som har hendt. Men jeg ville så inderlig at det skulle ordne seg at jeg ikke så alle tegnene. De hadde hele tiden ei gulrot forran oss, teori neste mnd, så fikk vi arbeidsklær, så praksis. Å si at jeg er bitter vil være en underdrivelse. Leksa jeg har lært er at det er jævla farlig å ha drømmer. Nå har jeg heldigvis innsett at jeg har blitt holdt for narr, og har begynt å se meg om etter andre jobber. Håper det ordner seg snart!

 

Sånn, utblåsning ferdig. Det var faktisk jævlig digg å få det ned på papiret! Heier på deg TS, stå på

Ja, det hjelper virkelig å skrive ned det man har på hjertet. Jeg hadde liten tro på det faktisk, har blitt rådet av psykologer og diverse til å prøve det ut,men har aldri giddet å prøve før nå. Og jeg må si det funker som faen. Befriende å sette ord på det man går å tenker ihjel i sitt eget hode. Det føles mye lettere etterpå, hvertfall for meg.

Trist å høre at det ikke gikk helt veien med jobben du ble lovet. Var hele greia bare et luftslott eller hva ble enden på visa?

Tror jeg hadde daua av å gå rundt å vente på noe som aldri blir.. Håper det går bra med deg allikevel da.

Onsdag 11.november.

Jeg har noen dager fri nå. Det er disse dagene som freaker meg mest ut.

1 dag fri her og der går helt fint. De dagene er høyst velkomne hos meg da jeg bruker de til å hvile meg og lade batteriene før det er jobbings dagen etterpå.

Men har jeg fri i 2 dager eller mer vet jeg nøyaktig hva som skjer. Da vil jeg slappe av, kanskje sove litt.. Og så var det egentlig jævla digg å bare ligge vannrett i sofaen å daffe, så da ringer/tekster jeg for å avlyse evnt avtaler jeg har(ofte, ikke alltid). For jeg er jo sliten, må vite. Jeg må ligge i sengen nå.

Sove litt til.

Må ikke forstyrres.

Bare noen timer....

...til jeg har fucket opp døgnrytmen min.

Videre vil jeg gjerne se på serier, eller en film.

Og lage meg middag.

Jeg kunne jo alltids invitert noen over istedenfor å sitte helt alene med middag og film på tv-en, men joggu er det stress å ha folk på besøk også da, hva? Jo, det er det.

Så da driter jeg i det, og så ender det opp med at jeg bare sitter mutters alene i leiligheten min i dagesvis, før det igjen er tid for å dra seg på jobb.

Da er jeg ofte så asosialisert at jeg bruker hele dag #1 på jobb på å komme meg inn i jobbmodus og venne meg til folk igjen.

Dette er et mønster som jeg bare må komme meg ut av fortest mulig. Jeg skjønner jo at det er giftig å ha en sånn livsstil.

Men jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne. Hvor begynner man..

Jeg kunne jo begynt med å si unnskyld til de menneskene som har prøvd å bli kjent med meg i det siste, og som jeg har vært ganske dårlig til å svare? Er jo ikke veldig rart at jeg sliter med å holde på venner sånn som jeg driver på.

Det beste hadde vært å være ærlig. Bare si det som det er. Men det er ikke alltid like lett det heller. Jeg forsøker i det lengste å fokusere på det positive i livet mitt i møte med nye mennesker. Så det å snakke om min sosiale angst og gre ut om det til folk jeg ikke kjenner spesielt godt er noe jeg helst ikke gjør. Jeg prøver å komme meg videre her, orker ikke se bakover på det som har vært og alt det vonde.

Jeg har vært litt føre var denne gangen her, da jeg så på timelistene at jeg hadde nesten en uke med fri. Jeg har reist på besøk til familie.

Her er jeg i aktivitet hele tiden, og ute i skog og mark flere ganger om dagen. Det er befriende å få et avbrekk fra byens kjas og mas. Puste inn frisk fjelluft og bare koble fullstendig av.

Han duden jeg var med i helgen har forresten tekstet meg daglig etter middagen på lørdag. Han vil gjerne møtes igjen til helgen,og det takket jeg ja til. Deilig og spennende å ha noe å se frem til:) 

Synes du er sykt flink som laget denne tråden og forandrer livet ditt Mange er (var) i dine sko men gjør aldri noe med det. Kanskje inkludert meg selv. Stå på Du føler nok en ekstra boost nå i starten, og så kan det bli vanskeligere og vanskeligere (eller kanskje ikke, som med snushistorien din og de 10 dagene), men ikke la det hindre deg. Én ting er å ha begynt, det er utrolig bra, men målet her er å aldri gi opp. 

Snuser selv og ser ikke noen slutt i nær fremtid, så kudos til deg som klarte det. Interessant at du sier det hjalp veldig på depresjonene. Bekymringsverdig

 

 

 

Takk skal du ha. Selv om du ikke ser for deg å slutte med snus akkurat nå eller i nær fremtid trenger ikke det bety at du aldri vil klare det.

Kanskje dette ikke er riktig tidspunkt for deg å slutte, hva vet jeg.

Jeg hadde for eksempel aldri funnet på å slutte med snus i sommer da jeg jobbet 100% og holdt på å daue av stress og mas fra alle kanter. Da var det kaffekoppen og snusboksen som holdt meg gående.

Det kommer en tid for alt:)

Tirsdag 10.november.

Her kommer teksten jeg egentlig skulle poste her i går.

Hvis jeg skrur klokken nøyaktig ett år tilbake i tid, november 2014, var jeg på denne tiden i fjor involvert med en utrolig bra fyr.

Et stort vendepunkt for meg. Jeg visste godt hvem han var, for jeg hadde sett han før. Han var en av de største innen sitt felt, og reiste verden rundt for å gjøre det han gjorde best. Han var med i filmer og konkurranser, og fikk sponsorer kastet etter seg.

Da jeg traff ham i fjor hadde han allerede sittet i rullestol i årevis. Lam fra livet og ned etter en stygg ulykke.

Han er uten tvil den mest inspirerende og positive gutten jeg noen sinne har møtt.

Han fikk meg til å endre tankegang, jeg kjente meg mye friskere i sinn og tankemønster av å være med han. Han fikk meg til å innse at selv om livet til tider kan være aldri så mørkt og nådeløst, så finnes det alltid små lyspunkt som en er nødt til å klamre seg fast til.

I hans tilfelle, gå fra å ha bena som levebrød i form av idrett, til å ikke kunne bruke de i det hele tatt.

Være avhengig av rullestol resten av livet.

Han fikk livet så til de grader snudd opp-ned og allikevel var han så forbausende blid og positiv til alt..? Det fascinerte meg virkelig.

Hans gode humør smittet over på meg, og jeg kjente at hverdagen min ble enklere å håndtere.

Det kjentes som jeg fikk et helt nytt perspektiv på livet.

Her går jeg rundt på denne jordkloden å sutrer over hubbabubba-problemer, som egentlig ikke er problemer(annet enn i ditt eget hode),

mens andre mennesker som virkelig har noe å klage over, ikke griner over noen ting som helst.

Uansett, dette forholdet varte dessverre  ikke veldig lenge. Vi var så forkjellige.. Men jeg tror aldri jeg har vært så tilfreds med meg selv og min egen sinnsstemning som i den tiden jeg var med han. Det var en befrielse. Han var som en mentor for meg som virkelig fikk meg til å våkne opp og nyte livet.

Jeg tenker tilbake til det jeg nå har skrevet med blandede følelser. Minner og savn dukker opp. Men jeg smiler også når jeg tenker på han. Jeg har aldri likt ordet "lykkelig", men det må vel være det nærmeste jeg har oppnådd ordentlig lykke i mitt liv, i den forstand at jeg i noen stakkarslige måneder aksepterte meg selv og livet mitt tilnærmet 100%. Det har jeg aldri klart tidligere. Han lærte meg mye som jeg er evig takknemlig for og som jeg bruker som en slags grunnmal i livet mitt generelt den dag i dag.

Så hvis jeg har en dårlig dag og er lei meg, finner jeg veldig mye trøst og styrke til å fortsette videre ved å tenke tilbake til månedene jeg fikk dele med han. Det hjelper meg opp og frem.

Hei igjen. Hvis du venter på jobb så betyr det kanskje at du liker den? Da kan du kanskje se på fritiden som hvile / restitusjon? Hvordan klarte du å slutte å snuse?

 

Jeg er ikke superfan av jobben min. Men det er bedre enn å være hjemme. Grunnen til at jeg gleder meg til å komme på jobb er fordi jeg da automatisk stiger inn i en annen rolle. Jeg går over til jobbmodus, og de giftige tankene mine må vike for profesjonalitet og kundebehandling. Og det er godt. Det er som om problemene mine fordufter helt til klokken slår stengetid og jeg labber hjemover igjen til håpløsheten. Hvis det gir noen mening.

Snusingen ja, jeg har prøvd å kutte ut snus mange ganger. Jeg vet ikke helt hva som gjorde at jeg fikk det til denne gangen. 

Begynte vel å se fremover. Fordeler og ulemper... Tenkte tilbake på hvorfor jeg har sprukket tidligere og hva jeg skulle gjøre for å ikke gi etter denne gangen.  Og så bare kuttet jeg tvert.

Hadde først et mål om å prøve meg uten snus i 10 dager. Greide jeg det skulle jeg kjøpe meg noe jeg hadde ønsket meg lenge.

Når de 10 dagene hadde gått var jeg i et så bra driv at jeg likegjerne fortsatte som snusfri. Gadd ikke å kjøpe meg det jeg hadde planlagt å spandere på meg selv heller, for jeg tenkte at de pengene jeg hadde spart(som tidligere hadde gått til snus)var en sykt bra premie i seg selv.

Det har hjulpet veldig på depresjonene mine å slutte med snus. Trodde ikke jeg hadde den viljestyrken i meg, men endelig har jeg faktisk noe jeg har greid å oppnå og som jeg kan være stolt over å ha lykkes med. Hadde vært så jævlig nedtur å begynne å snuse etter de her beinharde ukene hvor jeg har jobbet så mye med meg selv for å slutte, at det er helt uaktuelt å begynne igjen.

Så er det jo utrolig godt å slippe å være proppet full av nikotin døgnet rundt. Føler meg mye sunnere.

Jeg har ikke våget meg til tannlegen etter jeg begynte med snus, i frykt for å få beskjed om at tennene har tatt skade av snusen. Nå har jeg snust såpass lenge og intenst at jeg VET tennene har tatt skade. Til tannlegen må jeg før eller siden uansett, men nå kan jeg i alle fall si at jeg ikke snuser lenger:)

Hvordan det, prøver du å slutte med snus selv?

Mandag 9.november.

God mandag, folkens. Håper alle får en fin start på uken.

Jeg har en litt tung dag i dag kjenner jeg. Har ikke hodet med meg.. Jeg er stressa fordi jeg må reise med tog i dag(noe jeg virkelig hater, kommer tilbake til det senere), dessuten prøvde jeg nettopp å skrive en tekst til dere som jeg har ligget å tygget på lenge nå og som jeg vil ha ned på papir. Men fikk det liksom ikke helt til... Jeg har lagret kladden, så jeg skal prøve å jobbe litt mer med den i kveld når jeg er litt mindre stressa.

Til dere som sier det er kult at jeg gjør dette, tusen takk. Jeg anbefaler andre å prøve det samme. Jeg er ikke noe flink til å formulere meg, hverken i tekst eller tale, så ett av formålene med dette er at jeg skal bli flinkere til å sette ord på ting og da er det veldig motiverende å vite at det er noen der ute som leser det. Så er jeg ikke superfan av blogging og den type ting, derfor velger jeg å heller skrive på et forum.

Er dette på en måte en dagbok? Har lyst til å skrive en selv! Men vet ikke helt hvor jeg skal plassere den, eller om det finnes noe dagbok opplegg her. I kveld skal jeg bare gå en lang tur. Lage god mat og se en film. En rolig søndag.

 

Du kan jo trene. Trening gjør at man føler seg mer lykkelig. Det er så fint høstvær at man virkelig burde komme seg litt ut Eller så kan du begynne en hobby. Skal selv begynne å strikke. Har lest at når man blir flink vil strikking ha samme effekt som yoga og meditasjon.

Trening er bra. Jeg liker å bruke marka i form av jogging og turer. Nå er det imidlertid rævlengesiden jeg har mosjonert, så jeg skal tvinge meg selv ut de neste dagene. Jeg skal ut hver eneste dag, jeg får ansvaret for en hund de nærmeste dagene, så da MÅ jeg nesten bare komme meg ut. God motivasjon. Det er utrolig hvor mye bedre en føler seg etter en lang tur ute i skauen,med frisk luft og fullstendig stillhet rundt seg. Strikking er også en god idé. Jeg har strikket litt sporadisk nå og da, men jeg suger lem i strikking og greier liksom aldri å komme inn i et bra driv. Kan da umulig være så vanskelig å få til? Er du god til å strikke selv?

Planen var å følge rådet ditt ang. trening i går kveld. Istedet tok jeg med en god venn på kino for å se den nye james bond-filmen.

Men i kveld skal jeg gå tur i skogen, det er i alle fall målet mitt. 

Så herlig! Når jeg ble lei av å bare sitte hjemme begynte jeg gjøre masse rare ting. En av de var å gå randomly på gaten og smile til alle jeg så, mens eg prøvde å gi en klem i minuttet xD

Bra! Hvordan reagerte folk?

Jeg har spillt Rimworld i hele dag, vondt i øynene Er deilig å bare glemme hele verden og styre noen datagenererte folk, dårligere humør enn meg var de i også, da ble jeg glad

 

Virkelig imponert over deg TS, du skal jaggu i meg ha skryt for å ha klart å ta tak i deg selv!

Takk skal du ha:) Må ikke spille alt for mye da, det er ikke bra vet du

Hadetbra så lenge, kos dere i dag. Jeg er fremdeles snusfri og det skal bli rart å reise med tog uten å ha den runde, hvite, giftige men  o så digge og obligatoriske snusboksen med meg. Men pyttsann, det går nok fint.

Prøv å smil litt til folk,forresten:)  Det har jeg begynt med. Er det ikke rart hvor glad man blir inni seg av at et fremmed menneske som passerer deg på gaten gir deg et varmt smil?

Søndag 8.november.

Hei. Det er søndag morgen og jeg sitter å venter på at painkilleren jeg tok for 10 minutter siden skal fungere.

Smertestillende medikamenter er noe jeg så og si aldri tar, men nå måtte jeg bare.. Dunker nokså heftig i hodet i dag, pluss at jeg ble vekket litt for tidlig.

Middagen i går gikk fint, det var en hyggelig kveld med god mat og drikke. Jeg hadde egentlig planlagt å drikke minimalt i går men det ble satt frem både det ene og det andre, og da er jeg ikke vond å be. Viser seg at denne karen i tillegg har ganske så ålreit musikksmak, så det ble endel dansing og fjasing utpå kveldinga.

Jeg er egentlig ikke noe fan av middagsdater av ulike årsaker, så jeg gir meg selv en klapp på skulderen i dag som faktisk gjennomførte. Det er dessuten ikke ofte at jeg møter opp på sosiale settinger som dette uten å ha tatt en svelg eller to med alko på forhånd. I går var jeg altså edru da jeg ankom, noe som føltes veldig bra. Så er det jo alltid kos å kunne pynte seg og spjåke seg opp for noen. Ta på en fin kjole, gjøre seg litt ekstra fjong:)

Jeg vet ikke om jeg fikk så mye ut av kvelden sånn ellers. Litt usikker på hvor han står og hva han vil med dette her, men det gjør ikke noe. Han er relativt nysingel, etter å ha vært i et forhold som varte i mange år. Så jeg tror kanskje han bare forsøker å komme seg  videre i livet. Litt sånn som meg egentlig. Tviler på at han er tiltrukket av meg. Jeg er hvertfall ikke tiltrukket av han, men jeg håper dette kanskje kan bli starten på et godt vennskap, for han er en morsom og smart kar som jeg liker å tilbringe tid med. Det samme tenker jeg om den jenta jeg traff sist helg. Uansett var det en knallbra kveld!

Med et så elendig selvbilde er alkohol en utrolig dårlig idé. Hva med å gjøre noe som kan få opp selvfølelsen litt, som i å drive en sosial hobby du er god i eller kan bli god i? Eller bare ta en langhelg i Amsterdam eller London(f.eks.) for å få opplevd noe helt annet.

Jeg vet, jeg vet.. Har bestemt meg for at alkohol er jeg relativt ferdig med, sett bortifra den iskalde duggfriske på sommeren i 30 varmegrader og akevitt til lutefisken og sånn.  Men det å drikke bare for å drikke, det gidder jeg bare ikke mer. Jeg er for gammel.. .orker ikke. Orker ikke flere dager som denne jeg har nå, hvor det er søndag, jeg har fri, det er nydelig vær ute med sol og høstfarger, og jeg veeeet at jeg bare kommer til å ligge i koma her inne i leiligheten og sove av meg fyllesyken.

Men det er noe positivt med alt. Hvis jeg allikevel bare skal dasse rundt inne i dag kan jeg likegjerne hive meg rundt å få gjort litt "forefallende arbeid" i heimen her. Vasking og rydding er utmerket terapi for meg og får meg alltid i godt humør. Etter en lang arbeidsuke har det lett for å flowe over både her og der med skittentøy og oppvask. Og hvor digg er det ikke å starte en ny uke med nyvasket kåk, rent sengetøy og orden i skuffer og skap?

Ellers har jeg ingen planer. Har lyst til å finne på noe i kveld, noen tips til hva jeg kan gjøre? Hva skal dere andre i dag?

Heisann! Så hyggelig at det er flere som har tatt seg tid til å skrive her. Vet jeg skrev at jeg skulle oppdatere hver eneste dag, men jeg ser at det ikke er vits, da jeg enkelte dager ikke gjør annet enn å jobbe og sove. Så derfor tar jeg det heller når jeg har tid. Og lyst, ikke minst, ellers er det jo ikke noe vits.

Ja, hva er nytt? Ikke så veldig mye. Dagene går fort, og ser veldig like ut. I det siste har jeg hatt det litt sånn at jeg bare sitter å gleder meg til å komme på jobb, for da kan jeg tenke på noe annet enn det stusselige livet mitt. Og når jeg kommer hjem på kvelden så tenker jeg det samme om neste dag. Noen som kjenner seg igjen?

Når jeg står å prater skit med kollegaer som på sin side gleder seg til å komme hjem til barn/fredagstaco/bursdag/utflukt og jegvetikkehva(..) hender det seg at det føles som jeg går ut av min egen kropp og står å betrakter meg selv. Står å ler av meg selv. Der står HU ja, og nikker bekreftende på at "nei nå skal det bli godt med helg!". Det er så falskt som det går an å få det, men hva skal jeg egentlig si da? Når jeg ikke skal gjøre noe i helgen? Eller helgen etter det igjen, eller neste mnd.

Èn ting som hjelper meg veldig i hverdagen er å kunne hjelpe andre.Jeg jobber derfor i frivilligsentralen. Det er utrolig befriende å kunne flytte fokuset litt vekk fra seg selv og hjelpe andre som ikke har det bra. Det går opp for meg at jeg faktisk ikke har en dritt å klage på, sammenlignet med disse menneskene. Og den takknemligheten du blir møtt med er også bare...gull verdt.

Nå er det en god stund siden jeg har hatt tid eller ork til å ta oppdrag fra frivilligsentralen, så jeg tenkte jeg skulle ta en tlf og høre om de trenger noe hjelp frem mot jul eller i julen.

Viljestyrke er ikke mitt sterkeste punkt, og jeg er overhodet ikke noe flink til å sette grenser for meg selv når det kommer til mat, godis, alkohol.. (noe som helt sikkert er en god pådriver for mitt svingende humør og depresjoner, jeg vet).

Men er det noe jeg er veldig stolt over er at jeg etter maaange forsøk har greid å slutte å snuse.

Jepp, jeg sluttet å snuse for over 1mnd siden. Og jeg var ganske så avhengig. Snuset veldig sterk snus, og der holdt det ikke bare med 1 pose under leppa, jeg måtte ha 2. Kanskje helst 3 også - hvis jeg virkelig skulle kose meg. En jente med 3 snus i kjeften, hvor sexy er ikke det? Så ja, jeg var ganske så avhengig.

Det var helt forjævlig vanskelig den første tiden. Så gikk det over til bare.....savn etter snus, egentlig. Deretter har det gått veldig greit.

Klart jeg savner snus. Tenker på snus store deler av døgnet, men ikke pokker om jeg går igjennom dette her en gang til. Jeg er veldig stolt over at jeg har greid det og det føles som at med snusen ute av bildet er det bare å bla om til neste side i boken og starte på et helt nytt kapittel.

Takk til dere som har skrevet til meg:)

Kvifor følar du at du må vere "crazy" for å få mest mogleg ut av livet ditt?

For meg er egentlig ALT crazy, sammenlignet med det livet jeg lever og har levd. Jeg tar aldri noen sjanser og liker det trygge og stabile jeg har i livet mitt. Men jeg ser jo at det utelukker en god del ting som livet har å by på, for min del. Jeg kommer ikke i kontakt med noen, folk anser meg som en kjedelig person. Derfor vil jeg med denne tråden utfordre meg selv litt, om du forstår hva jeg mener.

Er du dobbeltgjengeren min? Virker som vi er i identiske faser i livet og prøver å finne ut av ting. Om du har lyst å dele tanker og få en samtalepartner med felles utfordringer, er det bare å ta kontakt.

Tøft! Fint å vite at en ikke er alene. Hadde vært hyggelig med en samtalepartner som vet hva dette innebærer ja.

 

 
I det ene øyeblikket er jeg deprimert, apatisk og gir faen i livet, i det andre er jeg livredd og full av angst. Tenkte litt over det her om dagen, at de aller lykkeligste øyeblikkene mine er når jeg er driiita full. Det sier vel sitt

Kanskje det .., du er vel ikke deg selv når du blir full, og du synes det er godt å være fri fra det "selvet" og opplever lykke. Da er saken enkel, ikke vær deg selv, og stol på at du lykkes uten noen form for ekstern rus, føl heller rusen som frihetsfølelsen gir når du slipper klamringen til selvet!

Mine refleksjoner, og du behøver ikke tro på det

 

Helt enig, det er hit jeg prøver å komme! Jeg var det for noen år siden, hvor jeg gikk litt ut av komfortsonen min. Dro på kino alene, tok meg en drink på et utested alene, hilste og smilte til alle jeg møtte på.. Den type ting. Shit jeg savner den perioden:) Var egentlig ganske interessant.

Når du tenker på at du jobber, spiser og går til sengs så virker det som ting går litt av seg selv, og det kan jo være en bra ting? Faktisk kan det være bra å ha en rytme selv om det er slitsomt. Hva med å melde seg inn i en idrettsklubb eller lignende? Når det gjelder seksualiteten så finnes det mange ulike jenter og gutter. Prøv deg litt frem:) Ler man mye sammen så er det et godt tegn. Prøv å tenk på hva som kan gjøre deg glad og ikke på hva som er normalt. Hvis du får tilbakemelding "you are funny, cute, nice" osv. så er det bra tegn.

 

Selv drikker jeg 1-2 enheter alkohol om dagen, det har faktisk gjort meg piggere, Du trenger ikke være med noen mens du drikker, bare ta ein cider og hørre på en sang, du kjenner jo selv når det er nok. Hva med bilderedigering, filme seg selv, starte et band? Har du en hobby, ex. et fotballag som du heier på så kan du satse på det og lese deg litt opp på temaet osv.

Jeg har hobbyer og interesser som jeg enten ikke har bedrevet på mange år, eller bare sitter som ideer oppi hodet mitt. Og disse skal til livs en etter en. Det absolutt verste jeg vet er når folk spørr hva slags hobbyer jeg har eller hva jeg driver med på fritiden. For det er virkelig lite. Da kjører jeg som regel "musikk/film/venner", det er jo alltid innafor. Men ikke spesielt interessant, akkurat.

1-2 enheter alkohol om dagen? Så bra det funker for deg, men for meg tror jeg ikke det er veien å gå. Jeg har nemlig prøvd. Alt for mange ganger. Jeg kom dithen at jeg forstod at fortsetter jeg dette her stort lenger nå så har jeg et problem. Dessuten, jeg blir et helvete å ha med å gjøre, med alkohol i kroppen. Folk syns jeg er fæl, innpåsliten og grinete når jeg drikker, og jeg liker heller ikke meg selv når jeg drikker.

Vi har mye til felles:)

Ta gjerne kontakt:)

Velvel, i kveld er jeg faktisk bedt på middag hos en hyggelig kar jeg ble kjent med i sommer.

Jeg vet ikke helt hva han legger i dette, om det er date eller bare vennemiddag. Uansett er han en veldig bra og morsom fyr som jeg liker å tilbringe tid sammen med. Jeg omfavner absolutt alle som gidder å tilbringe tid med meg! For sure.

Utenom denne middagen i kveld har jeg ikke rare planene for resten av helgen. Så sånn sett er jeg veldig glad for at han inviterte meg på middag i kveld. Han skal få en vinflaske av meg som takk.  Greit å komme seg ut av leiligheten og få luftet luggen litt. Det er faktisk ganske stort for meg å faktisk HA planer i helgen. Som regel er jeg jo bare hjemme, og/eller drikker meg full for så å ta meg til et utested.

God helg, folkens

...........

..........