Khaladin

Sett dem på sparekonto frem til du faktisk trenger dem.

Burde spesifisert at disse pengene kun kan bukes på utdanning med forsvarets velsignelse. Pengene vil på intet tidspunkt befinne seg i min lomme. Jeg finner noe lurt de kan brukes på og kanskje de spanderer det på meg.

Heisann, er vernepliktig og det er knappe 4 mnd før dim. I den anledning leter jeg etter noe lurt å bruke stipendet på, men jeg har virkelig ingen anelse hva det skulle vært.

Min tanke er uansett at det er lurt å bruke det på noe usikkert framfor å bare la sjansen gå til spille.

Jeg trenger forslag. Hva som helst.

Multikulturalisme er ofte en stor utfordring. Grunnet etniske og kulturelle forskjeller kan det ofte oppstå konflikter mellom grupperinger i samme samfunn, noe som krever at man hele tiden er på vakt for å bekjempe skadelige holdninger. Det er ikke en dans på roser, men likefullt en verdig utfordring hvis utfall, dersom håndtert på riktig måte, er å foretrekke framfor et monokulturelt samfunn.

Monokulturelle samfunn ser jeg for meg kan være litt mer harmoniske ettersom det ikke er like problematisk for folk å relatere til hverandre... Allikevel tror jeg også det innskrenker frihet i mye større grad og begrenser individets mulighet til å bryte med etablerte atferdsmønstre. Monokulturelle samfunn kan også ha problemer med å godta andre, noe som er spesielt tydelig hvis man har farta noe rundt i den mer avsidesliggende delen av Norge og sett diverse lokalsamfunn. Vokste selv opp på en liten øy utenfor Ålesund, et ganske lukka lite lokalsamfunn. Det var en asiatisk jente på skolen jeg gikk på, og hun ble utsatt for rasisme og mobbing jevnt og trutt. I og med at jeg selv har vokst opp i det jeg vil betrakte som et monokulturelt lokalsamfunn har jeg fått en ganske stor avsmak for det. Om jeg hadde blitt værende der hadde jeg fort endt opp like fordomsfull og uviten som mange av dem er i dag.

Om man er i regelmessig kontakt med forskjellige kulturer og etnisiteter og får opplæring i å forstå disse vokser man som menneske. Man blir mer medmenneske av å se hvor forskjellige vi alle er... for siden å forhåpentligvis komme til realisasjonen at vi ikke er så forskjellige allikevel.

Meldte flytting tilbake til Norge for en stund tilbake og tenkte jeg skulle avtjene førstegangstjenesten mens jeg ennå kan, og da sendte jeg en søknad om å komme inn på MP. Det gikk greit, men ettersom sesjon var så lenge siden ble jeg nødt til å ta div tester på nytt. Denne gangen failet jeg på fargesynet og ble erklært fargesvak. Jeg fikk da beskjed om at MP så og si var utelukket for meg....

Så det eneste som da gjenstår er OPS/STØ hvilket da mest sanns blir vakt og sikring, noe jeg ikke ser på som ekstremt negativt ettersom jeg kanskje kan få tid til å studere, ta kurser etc. på egenhånd.

Allikevel kunne jeg tenkt meg noe annet, og i forbindelse med det lurer jeg på hva sjansene er for å bli overført til andre avdelinger etc. dersom jeg skulle søke om dette... Da sier det seg selv at det må være steder hvor det ikke er så forbanna viktig at man har fargesynet 100% inntakt.

Om folk har personlige erfaringer, råd eller synspunkter som kan hjelpe meg, TAKK! Vil ha noe verdig ut av førstegangstjenesten, men er litt blank på hva det evt. kunne være. Gjerne noe litt teoritungt. Rekrutten gir meg ikke så veldig mye tid til å reflektere rundt akkurat dette.

Dette spillet er fantastisk. Det beste jeg har spilt på evig lenge... Shit, om noen sliter med å ta spillmediet seriøst bør de definitivt prøve dette.

Er multiplayeren noe tess?

Nordmenn er generelt vanskelige å komme innpå og det er et problem når man skal finne en partner. Det tar så lang tid å finne en person som har en naturlig, avslappet kjemi med - å være naturlig og avslappet er ikke akkurat noen norsk spesialitet - og finner man ikke den personen i sin egen omgangskrets er det nærmest umulig å trenge inn i nye miljøer, da vi liker å låse gruppene våre. Min påstand er at nordmenn gjør seg best hver for seg, dvs. i forhold med utlendinger fra andre kulturer snarere enn med hverandre.

 

Selv har jeg til dags dato ikke hatt et eneste forhold med en norsk jente som ikke føltes kunstig og anstrengt, mens jeg med utenlandske jenter nærmest umiddelbart får en god og avslappet tone. Jeg merker det samme når det kommer til vennskapsforhold; det er så mye lettere å komme innpå så og si alle andre enn nordmenn. De eneste jeg har opplevd som er vanskeligere å bli kjent med enn nordmenn er islendinger og finner.

Må si meg veldig enig. Har tilbrakt 6 mnd i Asia og i begynnelsen var det et sjokk hvor enkelt det var å komme i kontakt med jenter og folk generelt, enten det var snakk om lokale eller andre reisende. Jeg er ikke særlig ekstrovert og lener nesten mer mot introvert, men allikevel gikk det knirkefritt sammenlignet med hjemlandet. Jeg tror noe av problemet med bittre unge norske menn faktisk ligger i det at vi har en ganske så lukket kultur... Om man går ut for å møte nye mennesker er det rett og slett et forbanna slit her i Norge. Man sitter ofte fast i sitt sosiale nettverk og møter som regel kun nye folk gjennom de man allerede kjenner. De eneste gangene jeg kan møte nye folk i dagliglivet er i helgene når flesteparten av folka er fulle og tør å være åpne. Bedre lykke i det store utland

Ok, så trådtittelen er kanskje en smule frekk, men jeg føler for å lufte litt angående akkurat dette.

Er det bare jeg som har et feilaktig inntrykk og/eller er i feil miljø eller er generelt vi unge voksne/ungdommer veldig overfladiske i disse dager? Uff, det er sikkert mange som har kommet med lignende påstander og klagesanger, men jeg klarer allikevel ikke å riste av meg den følelsen av at min generasjon er en uengasjert, uvitende og uerfaren flokk bortskjemte ungdommer som foretrekker å flykte inn i helgefylla, spill, TV og andre former for escapism. Er dette bare en fase vi går gjennom?

Jeg er født og oppvokst i denne tidsalderen, og kan ikke sammenligne min generasjon med noen andre generasjoner, hvertfall ikke på et nøyaktig vis, så jeg vet strengt talt ikke om min klagesang er berettiget eller om jeg bare er en arrogant fjott som bør finne meg et akademisk miljø snarest mulig. Ungdom har vel alltid festet, drukket og oppført seg rampete, noe jeg synes virker helt naturlig. Jeg gjør det selv, men i motsetning til det inntrykket jeg får av mine medaldrende (hvertfall i mitt nærmiljø og ellers rundt omkring) er jeg veldig nysjerrig på hvordan verden er satt sammen, hva som foregår, hvordan samfunnet progresserer, nye oppdagelser etc. etc.

Og liker å prate om disse tingene! Det er så flott når jeg møter mennesker som er engasjerte eller lidenskapelige om et eller annet, samme hva det måtte være! Så lenge idéer diskuteres og deles og man kan prate om et eller annet som rører ved verden generelt. Nerder er flottest, fordi de tillater seg selv faktisk å være engasjerte, entusiastiske og høylydte.

Så om jeg drar ut på byen, f.eks. Oslo, er sjansen for at jeg finner et rolig avslappende sted hvor det er mulig å samtale med medaldrende veldig liten (eller er det bare jeg som ikke vet hvor jeg skal gå?). Uansett, de stedene jeg ender opp på er som regel klubber hvor musikken er øredøvende høy og muligheten til å kommunisere med medmennesker er begrenset til å måtte benytte seg utelukkende av kroppslige signaler, aka slenge seg inn i en masse som danser på bestialisk vis til noe talentløst techno-møkk.

Det får meg til å tenke på det inntrykket jeg har av 50/40 tallet i amerika, og det er godt mulig jeg har sett for mange filmer, men da danset man faktisk. Ja, unge mennesker stæsja seg opp og stakk ut på byen for å danse med stil... Tro det eller ei, man måtte faktisk lære seg hvordan å danse og det rakk ikke til å bare hoppe opp og ned i konform masse av alkoholberusede mennesker.

Men denne øredøvende trenden finner jeg omtrent overalt, til og med på hjemmefester. Musikken skal spilles så høyt at man knapt kan prate uten å måtte skrike til hverandre... Jeg vet om mange som irriterer seg over dette, men allikevel virker det som om den kulturen jeg er født og oppvokst i glorifiserer idéen om å bare slippe taket, bli rusa og ellers gi blanke i verden.

Om man ønsker å prate om noe som i det hele tatt kan virke samfunnsrelatert, vitenskapelig eller filosofisk, da blir samtalen fort uinteressant for en rekke mennesker.

Nå tenker du kanskje at jeg er en av de som er ekstremt dårlig på smalltalk, noe jeg bare må avkrefte. Jeg prøver stadig på subtilt vis å starte en samtale som kan inneholde noe annet enn prat om en selv og enkel smalltalk, men jeg får sjelden noe særlig mer ut av det annet enn at folk tenker at jeg er mr. wikipedia.

Jeg er primært på facebook for å benytte meg av chatten, men ender naturligvis opp med å lese statusoppdateringer, finne ut av hva folk driver med etc... Og til tross for facebooks potensiale til å dele informasjon og linker, er det sjelden noen har noe mer interessant å by på enn lolcats, memes, litt musikk i ny og ne, bilder fra fylla og ellers kjedelige statusoppdateringer fra sine kjedelige liv.

Og det er jo på en viss måte forståelig. På facebook er 'like' funksjonen ganske så viktig, og jeg har lagt veldig godt merke til at dersom noen mennesker våger å dele content som krever litt mer oppmerksomhet og tankevirksomhet enn det som er vanlig, da kan de forvente mindre likes. Folk har ikke interessen eller viljen til å engasjere seg eller lære noe nytt. Resultatet er at content som deles blir enklere og mer lettfattelig. På den måten fører facebook til en form for konformitet ettersom vi foretrekker å bli anerkjent når vi først deler noe. Facebook er i seg selv en form for social marketing av en selv, så om man poster en rekke linker eller kommentarer og får ferre likes, da vil man framstå som hakket mindre populær enn det man kanskje er.

Dette irriterer vettet av meg, og jeg kjenner et stort behov for å komme meg langt vekk fra denne kulturen med den norske helgefylla, konformiteten og mangelen på nysjerrighet og ambisjon...

Konformitet? Ja, jeg sutrer over det. Men disse "ikke-konforme" subkulturene overalt er i seg selv bare mindre grupperinger hvor folk gjør det de kan for å være passe inn i sitt miljø. Hvor finner jeg engasjerte, kunnskapshungrige mennesker som ikke lider av inntrykket av at ikke-konformitet betyr å kle seg annerledes eller høre på en viss type musikk, hvor finner jeg mennesker som liker å diskutere idéer, dele kunnskap og som ellers er istand til å finne på noe kreativt sprell.... ?

Eller mener du kanskje at jeg tar helt feil i min 'diagnose' av den yngre generasjon?

Ingen som har anbefalt The Forever War av Joe Haldeman ennå? For min del er det en av de beste sci-fi bøkene jeg har lest...

Og A Canticle for Leibowitz, enda det ikke er helt sci-fi i normal forstand. Litt mer post-apokalyptisk, kanskje, men likefullt en av de beste bøkene jeg har lest. Vel, den er fin hvis man takler å lese en bok med såpass religiøse undertoner uten å hoppe i taket fordi man er ateist.

Ja, tar imot tips. Har de siste årene prøvd en rekke prøvd en rekke ting. I lengre perioder her og der har jeg vært ekstremt streng med søvnmønsteret, diett og trening. Spiser generelt sunt, en diett basert på mest mulig ferske råvarer og et mangfoldig kosthold. Alt av sukker, konsentrat-juice og annet syntetisk dritt holder jeg meg langt unna. En halvliter øl tillates et par ganger i uka, som regel 3.5 % (Bor i Sverige)...

Allikevel, til tross for mine forsøk på å følge de vanlige rådene om å forbedre ernæring, søvn og aktivitet så har jeg så lenge jeg kan huske vært trøtt og slapp halvparten av mine våkne timer.

Det er neppe noe så ille som kronisk utmattelsessyndrom, men det er et eller annet, enten mentalt eller fysisk, som gjør meg til en trøtt, sliten og irritabel person.

Hjelp

Du har hvertfall krav på en god del støtte. Om du ikke får særskilt vurdering ville det overrasket meg litt. Har en venn med diagnosen, en mild variant, og han får 140.000 kr i støtte hvert år så lenge han studerer.

Kunnskap og forståelse framfor uvitenhet

Tilgivelse framfor rettferdighet

Medlidenhet framfor kynisisme