An0n

Jeg er enig i at man må få velge selv. Men maks 3 timer dagen høres egentlig greit ut. Må innrømme at jeg skulle selv ønske foreldrene mine hadde begrenset spillingen min mer når jeg var liten. Men som sagt, det er foreldrene som bør bestemme, ikke staten!

Det skulle bare mangle.

Dette kan virkelig slå ann om de gjør en enkel endring:

Gjør sidekontrollerne plug and play, slik at man kan ta de av og bruke den som ett vanlig nettbrett også.

Hei!

Velger å poste dette anonymt da det er ett ganske ømt emne for meg.

Jeg har i senere tid funnet ut at jeg så lenge jeg kan huske har slitt med sterk sosial angst, depresjoner og har problemer med å håndtere sosiale situasjoner. Dette har blitt kraftig forverret den siste tiden til å bli helt utholdelig fordi jeg har hatt søvnproblemer og har ikke fått en ordentlig natts søvn på over tre måneder nå. Jeg har hele tiden visst at det har vært noe, men jeg har ikke skjønt hva og jeg har heller ikke turt å gjøre noe for å finne ut av det. Dette innlegget er første gang jeg forteller noen om problemene mine. Om noen timer vil jeg ringe fastlegen min og be om time, selv om jeg nesten ikke har råd til mat etter alle regninger er betalt. Jeg får vel bare dra Mastercardet, da jeg ikke har tid eller er i sinnstilstand til å vente i ukesvis på NAV om jeg skal be dem om hjelp. Jeg klarer rett og slett ikke å ha det sån her lenger!

Etter å ha innsett hvilke problemer jeg har hatt, har jeg gått dypt inn i meg selv for å finne ut hvorfor jeg har de. Og jeg har kommet frem til at det kommer av at jeg regelmessig fikk bank på skolen fra 1.-4. klasse av en kar som var 3 år eldre en meg. Bare ved å tenke på det nå så kniper det i magen, og jeg husker godt at jeg til envher tid var livredd for å dra på skolen og i timene, fordi jeg visste at når friminuttet kom så kunne det hende jeg fikk bank igjen. Og selv om jeg ikke fikk det i hvert friminutt, så var jeg fortsatt like redd hver gang jeg skulle ut i skolegården, og jeg gjorde hva som helst for å prøve å unngå denne personen. Noe som igjen førte til at jeg hadde mye mindre sosial kontakt med andre elever og jeg klarte aldri å fokusere på skolearbeidet. Mine foreldre ble til slutt klar over hva som foregikk, selv om jeg ikke turte å fortelle dem det. De tok kontakt med lærere og rektor ved flere anledninger hvor de fikk lovnader om at de skulle få det stoppet. Dette skjedde aldri. Det eneste jeg vet de gjorde var å plassere meg i noe meglingsopplegg med denne karen (Som gjorde meg enda reddere, og som ikke hjalp i det hele tatt), for så å gi denne karen (Som lider av ADHD) en støttekontakt som skulle være med han til enhver tid for å passe på han. Men denne blonde bimbodama som sikkert var lærling på helse og sosialfag eller noe stod bare å smilte og lo mens han banket meg opp. Jeg kan ikke til den dag i dag forstå hvordan noen kan være så følelsesløse.

Ved en annen anledning fant bortimot halvparten av guttene i klassen ut at de skulle dra ned buksa mi midt i skolegården i friminuttet. En etter en kom de og dro den ned hver gang jeg tok den på meg igjen. Noe mer ydmykende har jeg aldri vært med på. Men fordi jeg ikke var sikker på hvem som gjorde det, bare at de var flere, så fant lærerne ut at de skulle sende melding hjem til foreldrene til ALLE guttene i klassen. Jeg ble ikke spesielt populær etter dette, og ble delvis utstøtt av flere av guttene i klassen. Jeg hadde heller ikke noe særlig kontakt med jentene, så resten av barneskolen ble rett og slett en sosial dødtid for meg.

Denne frykten, eller angsten, fortsatte selv om han karen sluttet når jeg begynte i 4. klasse, og vedvarte helt til slutten av barneskolen. Jeg husker jeg gledet meg til ungdomsskolen fordi jeg trodde at ting ville bli bedre med en helt ny skole og klasse. Men dette ble jo totalt ødelagt de første ukene da jeg fikk problemer med en gjeng utlendinger som begynte å kødde med meg og gjorde ydmykende ting med meg i skolegården uten at jeg kunne gjøre noen ting for å forsvare meg. De var jo flere. Dette stoppet når "sjefen" i gruppa fant ut at storesøsteren hans var venninne med min storesøster. Men da var det likevel for sent, og jeg gikk rundt med angst resten av ungdomsskolen, og lenge etter det også.

Jeg har alltid vært i oppfatningen at jeg har vært mye senere i utviklingen i forhold til andre barn, men jeg innser nå at disse hendelsene nok er grunnen til det. Jeg slet veldig på både barne- og ungdomsskolen fordi jeg ikke klarte å fokusere på skolearbeidet når jeg var redd hele tiden, og jeg gikk ut fra ungdomsskolen med 2-3 i snitt på karakterene.

Jeg føler det at både lærere og rektorer har sveket meg igjennom hele grunnskolen, og at jeg har fått min skolegang ødelagt på grunn av dette. Jeg ønsker derfor å gå til sak mot skolen eller kommunen for å be om oppreisning, noe jeg mener jeg fortjener. Men så er det vel slik at sakene blir jo foreldet, så det er vel ikke sikkert at jeg har noen sak? Jeg er nå 23 år gammel.

Om jeg kan gå til sak, hvor mye ville det eventuelt koste? Og har jeg isåfall en sterk sak?