smuts

Min personlige mening om antidepresiva er at de er en alt for lettvindt løsning på et dypere problem. Du kan gjerne bruke pillene for å flate ut nedsiden, men jeg synes det er viktige å finne ut av hva som skjer i kroppen og i hodet heller enn å ta disse pillene. Pillene anser jeg som siste løsning når det meste annet er prøvd, men det er i henhold til det jeg har studert om kroppens energiproduksjon, funksjon og psyken.

 

Depresjonen har alltid rot en plass og det er den man bør finne heller enn å glatte over med å overstyre med medikamentell behandling.

 

Diverse skjema kan være nyttige for å hjelpe til å diagnostisere, men det er også viktig at de blir brukt og tolket objektivt. Salgsinteresser har f.eks gjort at en del av disse skjemaene brukes mer eller mindre som et salgsverktøy, men det ser jeg mest av i USA.

 

MADRS kan du teste deg selv for her;

http://nhi.no/forside/skjema-og-kalkulatorer/kalkulatorer/montgomery-and-aasberg-depression-rating-scale-madrs-3271.html

 

Det du sier om at du ikke klarer å more deg på samme måte som før er vel et typisk tegn på depresjon, og det er bra at du har klart å lufte det med vennene dine. Det er aldri bra å gå å bære på sånt alene, men det er ikke alltid venner har så mye kunnskap om dette så det er ikke alltid de klarer å hjelpe deg ut av det basert på at de mangler innsikt i problemet, og ofte er det sånn at man selv ikke forstår hva som er problemet. Det er det som er nytten med å få undersøkt både kroppen og psyken av kvalifisert helsepersonell.

 

Det å gå og være tapper og smile når du føler det skurrer på innsiden kan også være ganske belastende, selv om det finnes miljøer som mener dette er viktig for å bli mer glad selv, så synes jeg ikke alltid det er riktig.

 

Selvskading er ofte et tegn på mye emosjonell smerte som man utløser ved å kutte seg. Det blir en uheldig ventil for å omsette ubehagelige og intense følelser fordi man ikke vet om andre og bedre måter å håndtere dette på. Selvskading er aldri løsningen, bare et symptom på at man trenger psykologisk hjelp til å komme til bunns i problemet og finne bedre mestringsstrategier og gjøre en aktiv innsats for å forholde seg bedre til det som forårsaker problemet. Jeg tror også selvskading og selvsabotasje har mye med skyldfølelse å gjøre. Man tar aktivt på seg skylden (som regel feilaktig og alt for kraftig) og skader seg selv for å få bedre samvittighet, men det blir jo helt feil hvis du er opplært, kanskje fra du var veldig liten til å påta deg skyld som andre fornektet for seg selv. Dette blir ofte en del av den personligheten man utvikler og er sånn sett en feilprogrammering av tanker, følelser og handlingene som følger som en konsekvens av dette.

 

Det høres ut som du jobber i et serviceyrke med mye menneskelig kontakt hvor du yter, og ofte er dette en videreføring av mønstrene du hadde tidlig i livet ditt. Det kan f.eks være at en eller begge foreldrene dine var kravstore og bruke deg for å tilfredstille sine egne behov i for stor grad. Dette er ting en psykolog kan gå mye dypere inn i, for ofte tror folk at oppveksten de har hatt er relativt normal, eller at den er mindre skadelig enn man forstår, og dette kan vise seg som depresjon senere i livet uten at man klarer å koble det.

 

Jeg ser også at energiproduksjonen i kroppen har mye å si på humør og hvordan man takler ting. Jeg vet om folk som har vært alvorlig deprimert og fått korrigert ryggen sin og blitt et nytt menneske etterpå. Det går masse nerver langs ryggsøylen som går ut til de ulike organene og er disse strupet p.g.a f.eks feil positur eller muskelspenninger så kan det ha ganske dramatiske konsekvenser.

 

Det er mye annet som også er viktig som jeg ikke har vært inne på, men jeg føler dette blir langt nok til å gi litt perspektiver rundt kompleksiteten av en depresjon, og at piller sjelden er det beste førstevalget med mindre det er pressende nødvendig p.g.a ting er veldig langt fremskredet, og selv da har jeg mine betenkeligheter i forhold til hva jeg ser skjer i praksis.

flott innlegg! antidepressiva har flere alvorlige bivirkninger, og kan redusere levealderen med så mye som 15-20 år! Fastlegene er altfor slepphendte med å skrive ut "lykkepillene", dessverre. det finnes så mange andre alternativ til medisinering, som ofte er en mye bedre løsning for mange. men dessverre har mange leger hverken tid eller kunnskap til dette, og løsningen blir da ofte medisinering.

å oppsøke psykolog er første prioritering dersom venner og familie ikke strekker til. trening ser også ut til å gi positive virkninger mot depresjon, og mange kommuner tilbyr nå treningskontakt gjennom distrikspsykiatriske senter

jeg tror god håndhygiene, tran, trening og sunt kosthold kan være avgjørende.

jeg er så og si aldri syk, aldri hatt omgangssyke eller influensa. muligens halsbetennelse to ganger, og litt forkjølelse, men alltid i forbindelse med svært stressende perioder. lite søvn, mye negativt stress= ikke bra for helsa.

Jeg er ganske fersk i firmaet og mine kolleger er i 40-åra alle mann samt at jeg kun sitter på et kontor 8 timer om dagen så den veien er død hehe. Det er jo ikke slik at jeg aldri skal ha barn igjen, men jeg skal hvertfall vente til jeg føler at jeg har alt på plass. Et fornuftig sted å bo, god økonomi osv. Jeg vil at neste gang skal barnet komme til verden på gode premisser og når jeg selv ønsker og er klar for det. Da mitt nåværende barn var under vei hadde vi ingenting. Bodde i en mini-leilighet, jeg studerte og hun jobbet deltid. I tillegg ville jeg ikke ha det, men hun trumfet det igjennom like vel. Har mange ganger spekulert i om hun gjorde seg gravid med vilje bak min rygg. Nesten ironisk at kvinner skrek så høyt for å få selvbestemt abort, men likevel så nekter de... huff.

Postet av anonym: a535dfd385a4ee81339e96c1bd536c12

ta lunsjpausen utenfor kontoret?

håper du ikke lar sønnen din merke at han ikke var ønsket fra din side. og at du og eksen din klarer å samarbeide, selv om forholdet deres høres noe anstrengt ut? og det er jo forsåvidt forståelig i denne situasjonen. men kanskje hun ikke vurderte abort fordi hun mente at hun var gammel nok til å ta ansvar? selv om du ikke var klar, så hadde hun kanskje en annen oppfatning.

og ang selvbestemt abort; det er nettopp det det er. selvbestemt. vet om mange som sliter etter å ha gjennomført en abort. selv kan jeg ikke sette meg inn i deres situasjon, da jeg aldri har måtte tatt et slikt valg. men jeg forstår godt at du ville ventet med barn til økonomi og alt annet var mer stabilt. jeg er av samme oppfatning

men uansett, det høres ut som du er mer moden og reflektert nå enn da sønnen din ble født. og hvis du utstråler det, så dukker nok drømmejenta opp når du minst venter det;-)

kanskje du burde lete en annen plass enn byen? eller ikke lete i det hele tatt. er det ikke slik at en potensiell partner dukker opp når man minst venter det? syns å huske at jeg har hørt noen si det..uansett, det er ikke nødvendigvis barnet ditt som hindrer deg i å treffe ei jente.

Hvis jeg hadde truffet en med barn, som jeg hadde kjemi med, så hadde det ikke vært noen hindring. Kanskje du sender ut andre signaler du ikke vet om? Ikke veldig smart å fortelle jenter at du ikke har lyst på barn, da de fleste seriøse jenter ser for seg familie en dag. Men det betyr jo ikke at alle er der nå.

kanskje en kollega kjenner ei som kan passe for deg?

jeg anbefaler høgskole framfor universitet! da slipper du ex.phil, et utrolig tåpelig fag som ikke har noe med sykepleierutdanningen å gjøre. stjeler bare tid som kunne blitt brukt på å lære mer anatomi. har hørt bergen er bra på sykepleierutdanningen, og diakonhjemmet i oslo. UIS har godt samarbeid med SUS, god praksis er kjempe viktig. men jeg vil også tro at fordelen med å studere ved en høgskole på et mindre sted er at da får man bedre oppfølging fra foreleserer og veiledere.

uansett, lykke til! stå på, selv om du til tider kan bli dritt lei av å jobbe gratis. men det er en veldig fin utdanning å ha i bunn, og mulighetene er mange!

vil først kommentere bildet du har valgt; hun er en kjempe flink sykepleier, som jeg er så heldig å være kollega med:-)

svært få vet hva en sykepleier egentlig gjør. selv hadde jeg ingen anelse før jeg begynte på utdannelsen. eller, jeg trodde jo at jeg visste hva et ville si å være sykepleier. sette sprøyter, gi medisiner, forskjellige praktiske prosedyrer osv. og det stemmer jo forsåvidt, men det utenforstående ikke ser er at som sykepleier blir man ekspert på multitasking, og må være fryktelig effektiv og nøyaktig og alltid observant og ja, det er et veldig stort ansvar. men veldig spennende og man kjeder seg aldri.

og en annen ting som er viktig å få med er at dette yrket er for både kvinner og menn:-)

vil anbefale dere å feks vise en film, søk på youtube. intervju en sykepleier, slik at dere kan fortelle mer om en typisk arbeidsdag. jeg hjelper gjerne hvis du vil vite mer

rusutløst psykose er ikke uvanlig. hallusinasjoner og paranoia hører også med. man kan aldri vite hvordan man reagerer på de ulike stoffene, enten det er hasj eller sterkere saker. noen føler seg udødelig og uovervinnelig, andre blir uvel og kaster opp, noen paranoide og redde, andre sløve. kommer selvsagt litt an på hva du har puttet i deg, sier seg selv at speed virker annerledes enn hasj. poenget mitt er at forskning viser at bruk av narkotiske stoffer øker forekomst av psykiske lidelser.

personlig har jeg opplevd at en kompis, kjempe oppegående, flott og smart fyr, har gått i denne fella. han startet med hasj, røykte litt innimellom. så begynte han å røyke fast, og begynte etterhvert å prøve andre og sterkere saker. han trakk seg bort fra venner og familie, og i perioder var det vanskelig å få kontakt med ham. det endte med at foreldrene fikk ham tvangsinnlagt til avrusning på psykatrisk avdeling, og etterhvert flyttet han hjem for å forsøke å holde seg rusfri. jeg vet det har vært mye fram og tilbake, og at han fortsatt sliter med angst og depresjon. fryktelig trist, for denne gutten hadde alle forutsetninger for å bli noe stort. det kan han selvsagt fremdeles, men veien er litt lenger å gå.

hvis ikke fastlegen kan hjelpe deg, så krev å bli henvist videre til spesialist. kjempe bra at du forsøker å holde deg rusfri! masse lykke til:-)

cottage cheese, skyr vanilje, og hakkede mandler!

jeg tipper du kanskje var litt nervøs da de målte blodtrykket ditt. ikke sikkert du merket det selv. 176/80 er litt høyt, men ikke noe som trengs å gjøre noe med mtp medisinering. at hvilepulsen er høy, har nok noe å gjøre med kostholdet og aktivitet. men ikke alle har hvilepuls under 60, husk det. det er store individuelle forskjeller. men 80-90 er litt høyt. spis sunnere, og tren intervaller, så går nok hvilepulsen ned. og en annen ting ang blodtrykket: kutt ned på saltet, så vil det nok synke. 120/80 sies å være det "ideelle". men det er svært få som har dette.

selv har jeg 130/85, og hvilepuls på 50. men jeg spiser sunt, tar tran, og beveger meg hver dag:-)

Hilsen sykepleier på kardiologisk avdeling

gå til fotterapeut, som enten kan fryse dem eller kutte vekk litt og litt. jeg gjorde begge deler, i tillegg til å bruke verucid. klippet vekk selv, men vær obs på at viruset spres fort! veldig viktig å passe på at det ikke blør, for da smitter det. jeg klippet bort hud, og brukte en pinsett til å dra opp røttene. forsøkte til og med å legge på bananskall, og lot det ligge på over natten. det hjalp faktisk. til slutt tørket vortene inn, og forsvant. over fem år siden, og jeg har ikke hatt dem siden. lykke til!

kjære deg.

jeg ser flere mener du bør ta sjansen, men jeg vil på det sterkeste fraråde deg dette. jeg er selv sykepleier, 24 år, og har opplevd at en pasient har misforstått "forholdet" vårt, og oppfattet det som mer enn kun et profesjonelt sykepleier-pasient-forhold. og for min del var det helt forferdelig, fordi jeg følte jeg hadde mislyktes i jobben min. jeg var jo bare meg selv, og behandlet han lik alle andre pasienter. men siden han var nærmere min alder enn de andre, hadde vi naturlig nok mer å snakke om. og det var jo selvsagt hyggelig. helt til den dagen han ble friskmeldt, og fikk reise hjem. jeg som aldri hadde tenkt på han som noe annet enn pasienten jeg kunne spøke litt med, fikk nesten litt sjokk da han tok meg til side og fortalte hvor godt han likte meg. og ba meg med ut.

tusen tanker svirret i hodet, og jeg tror ansiktsuttrykket mitt sa mer enn jeg selv klarte å si. det var en forferdelig situasjon for begge, tror jeg. jeg var kjempeglad på hans vegne for at legene hadde friskmeldt ham, og min oppfattelse var at jeg hadde gjort det jeg kunne for å hjelpe ham til å bli frisk. jeg var så lei meg for at han hadde misforstått min intensjon, og det tenkte jeg mye på i ettertid. hadde jeg gjort eller sagt noe som tilsa at jeg var interessert i noe annet enn et profesjonelt forhold? kunne jeg gjort noe annerledes? mine kolleger sier nei. og det er jeg glad for.

selv om du nå rent praktisk ikke lenger er pasienten hennes, vil du nok alltid være det. det er kjipt å si det, men jeg tror du hadde vært 100% sikker dersom hun virkelig var interessert. men du er ung, og jentene står nok i kø for å treffe deg! du er frisk, og har alle mulighetene åpne. grip dem, og lev livet. men bruk hodet;-)