kalkunklukk

Og så vil jeg legge til at jenter faktisk gjerne vil ha snille, omsorgsfulle gutter. Det er faktisk veldig ettertraktet og noe de setter ufattelig pris på, men de som omtaler seg som akkurat dette uten å lykkes rundt dem mangler nettopp initsiativ, selvtillit, og guts - det som er attraktivt. Når man innser det at jenter er mye arbeid og innsats, har man vunnet mye. Hjelper også å gå for de ordentlige jentene, men nøkkelordene her er nettopp å gå for henne. Og det betyr ikke et halvhjertet forsøk der du står med lua i hånda og håper at hun skal like deg. Du må ta initsiativ selv, vise hvor godt du liker henne, vær genuint komplimentær og sørg for at hun er underholdt i ditt selskap.

Spiller da ingen rolle om du er en "nice guy" eller "bad boy". Poenget er vel at du må vise jenta at du vil ha henne på en ordentlig måte. Man må klare å skape en kjemi med henne, både vennskaplig og sexuelt. Også drittsekker kan behandle personer de er glade i bra vet du. Eneste som skiller gutta som lykkes med damene og de som ikke lykkes er utseende og initsiativ. Finnes da vel nok av snille, gode jenter som blir oversett av gutta også, blant annet fordi de er innadvente og lite selvsikre. Man ser ikke først og fremst etter en snill parter - det er noe man skal og bør ta forgitt. Man ser etter attraksjon på et eller annet vis. Er ikke noe vits å klage over spillereglene, man får heller tilpasse seg dem.

Du gjorde det slutt, han forsøkte å få deg tilbake, du nekta, han har gått videre, du vil ikke bli sammen med han - hva er problemet? La han være i fred, han fortjener bedre enn dette. Og for å presisere poenget. Du har hatt alle muligheter, og tatt alle valg, så det er i grunn ikke synd på deg. Bare en gledelig slutt for han.

Det er så forferdelig frustrerende alt det her. Jeg gjorde det jeg gjorde to-tre uker etter jeg møtte henne og vi var ikke i et forhold.

 

Jeg får virkelig prøve å gi henne plass til å tenke, men det er så vanskelig. Det eneste jeg får til er å gå rundt og tenke på henne, vente på at hun skal svare meg. Men takk for svar alle sammen, jeg setter pris på det!

Må du se å manne deg opp da. Herregud, du har ikke gjort noe galt. Det eneste du har oppnådd er å få henne til å tro at du har gjort noe galt, noe hun kommer til å tro, så lenge du står der med hånda i lua å beklager deg. Du påvirker henne bare i feil retning ved å unnskylde deg for dette å sitte der å håpe på at hun skal tilgi deg.

Nå har du en fin mulighet til å vise at du ikke er noen tøffel. Du har faktisk ikke gjort noe galt mot henne. Mange unge jenter blir derimot utrolig emosjonelle og gir deg skyldfølelse for å ha hatt et liv før henne. Nesten alle jenter blir forbanna av å tenke på eksene dine og alt du har holdt på med før henne. Med andre ord - de kan bli irrasjonelt forbanna på deg, og samtidig være klar over hvor irrasjonelle de er, og ønker faktisk bare å få vite hvor irrasjonelle de er, å vite at de har en mann som tørr å stå opp for seg selv og eventuelt sette dem på plass om det trengs. Beklager du deg nå og håper på tilgivelse bekrefter du bare alle de negative følelsene hennes og viser at du ikke er i stand til å få henne til å føle seg bedre igjen, samtidig som du føyer deg til henne og du blir kjedelig og en etterdulter.

Vis at du er din egen herre, at du er forelsket i henne, at hun er bedre enn det ligget, og at hun er heldig som har kapret deg.

Jo mer jeg leser tråder her inne om gutter som er utro, vil slå opp men som er for feig, later som om han er glad i en jente uten å være det, jo mer jeg hører om alt dette og ser tilfeller av det, og alt som skjer rundt meg så blir jeg bare mer og mer redd.

 

Finnes det gutter som er forelsket.. sånn egentlig? Er alt bare bløff? kan du med hånden på hjertet si at du noen gang har virkelig elsket en jente? greit nok at du var forelsket den første måneden, men varte det? Hvordan kan jeg vite om jeg er den jenten som sitter oppi dette? Hva om gutten min er en av disse? Hva om han egentlig bare later som han er glad i meg? hva om han har vært utro, eller kommer til å være det? Er jeg en jente som virkelig blir elsket av en gutt i det lange løp?

 

Jeg prøver å overbevise meg selv om at et liv i naiv uvithet hadde vært det aller beste. Men jeg er ikke et sånt menneske. Jeg er tvert imot. Jeg snakker ikke om "evig kjærlighet" og om det fins, og det greiene der, for jeg tror ikke nødvendigvis mennesker er monogame eller har det i seg å for alltid elske en person..

 

Med jenter har jeg kun ett bevis, og det er meg selv. Jeg vet at jeg kan elske, og jeg vet at jeg aldri kunne vært utro og at jeg aldri kommer til å gjøre det. Jeg vet at hadde jeg vært i det minste tvil om han var riktig for meg så hadde jeg slått opp, og det MED EN GANG.

 

 

Hodet mitt går sånn i surr at jeg har litt lyst å skrike. Skulle ønske jeg ikke tenkte så mye.

Er ikke sikker på hva jeg ville med denne tråden... Måtte bare få det ut....

 

 

Postet av anonym: 70795e7d6f021709d386f1cb11e0bdc1

Hvorfor er den holdningen er nobel enn å holde ut med noen til tross for at følelsene ikke er så sterke? Jeg tror den erfaringen mange menn har med kvinner er at de er kjøre, at man som mann må ordlegge seg varsomt og forsiktig i de fleste settinger, og at man må investere mye tid i ny jakt for å ikke ende opp ensom om man forlater sin nåværende. En gjennomsnittlig kvinne kommer lettere i kontakt med det motsatte kjønn enn en gjennomsnittlig mann. De fleste forhold bygger på at mannen har smigret kvinnen og kjempet seg til hennes følelser og oppmerksomhet. Han skaper kvinnens følelser, hun skaper sjeldent de samme tilbake. I de fleste forhold er det også mannen som gjerne investerer mest tid i å være følelsesmessig involvert i kvinnen og hennes tanker. Det er ikke dama som sitter og stryker han på ryggen, inviterer på date, står opp midt på natten og henter et glass vann til han, og tørker tårer, flere ganger i måneden. Ingen regel uten unntak naturligvis, men dette er en realitet i de fleste forhold. At kvinnen har noen oppmerksomhetsbehov som han dekker i en mye høyere grad enn hva hun dekker for han.

Ta sex for eksempel. For at du skal nyte det krever det blant annet at han er generøs og raus, og holder tilbake selv for at du også skal få noe ut av det, bare for å gjennomføre et helt basis samleie med penetrering. Det å være i et forhold krever antageligvis mer innsats for en mann enn for en kvinne. Du bekrefter jo selv med det markerte sitatet at du har en bruk og kast holdning i forhold til menn.

Man kan også lese mange tråder om forhold som ikke er helt ideelle for kvinnen. Da er det fasinerende å lese at det hun omtaler som å kjempe for forholdet bare innebærer mas og kjefting på kjæresten for å få det slik hun vil. Mange kvinner gjør seg i lengden uspiselige som kjæresteemne, og mange menn er for feige til å faktisk si ha det bra, basert på de tingene ramset opp i mitt første avsnitt, og forholdet blir en fasade fordi få vil være alene.

Nå viser faktisk undersøkelser at kvinner er oftest utro. At menn også er det, handler ikke bare om at menn er drittsekker, men at kvinner selv kanskje ikke er noen glansbilder? Kvinner vil gjerne ha menn som bidrar mer til deres egen livskvalitet og lykke enn hva de selv gir tilbake, i form av status, nettverk, penger, og det som mer er, enn det menn krever av kvinner, uten å ta høyde for at dene skjevheten faktisk kan bli kroken på døra i lengden når nyforelskelsen forsvinner.

Ble mange generaliseringer her, men disse er også reelle for mange forhold.

Hadde nok "fullført" min nerd-dom og gått 100% inn i min fantasiverden, med anime, dataspill og muligens noen tv-serier, hvor de eneste andre aktiviter hadde vært trening og muligens noen gåturer i skog&lignende

 

Mulig jeg faktisk hadde levd på trygd, selvom det er umoralskt i mine øyne....

Hehe, høres ut som du hadde taklet den situasjonen bra

Hei Vet ikke om dette er riktig sted, men jeg forsøker likevel, og vil at dere skal forsøke å se for dere dette senarioet.

Om dere var helt alene i verden, uten familie og venner, hadde lavt selvbilde og null bekreftelser på at dere var noe som person - hva ville dere gjort? Alle vet at man skal få seg en jobb, stifte egen familie, og være takknemlig for livet, men det er jo også blant annet fordi man får høre dette av sine nærmeste. Men om dere ikke en gang hadde så mye som en støtteperson en gang, hvordan ville dere motivert dere til å ta tak i livet? Alle som har snudd en negativ livssituasjon om til en positiv, har som oftest hatt en person som sto bak dem, ga dem troen og råd, men hva om man bare hadde seg selv i denne verden, og ikke engang likte seg selv, hvordan ville dere da tatt tak i livet og gripe det, når man ikke har noe å bekrefte noe for, annet enn seg selv?

Dette var da en grundig undersøkelse. Fant fram likevel