liverpool85

Jeg var mer ute etter å sammenligne med at de to - jenten og mannen - ser på miljøet rundt seg med spørrende øyne istedenfor å bestemme selv.

Slik som kristne gjør, de har kanskje lyst til å gjøre ting med hverandre men kirken sier blankt nei - "nei det får dere ikke lov til, bare misjonæren".

 

Det jeg mente å si er at det er de selv som må finne ut hva som er riktig, det som er riktig for oss andre trenger ikke å være det riktige for dem.

 

Sagt på en annen måte, hvis du eller noen andre skulle ha lyst til å gjøre noe så skal jeg bare drite i det sålenge det er lovlig, hverken jeg eller noen andre skal bestemme over deg

Å, det var det du mente ja! Enig med deg, men skjønner godt at det ikke er så lett å bare gjøre det en selv vil hele tiden.

Jeg har en vennine som er 10 år yngre enn meg, og hun er veldig voksen for alderen, det er det mange som sier. De fleste av vennene hennes er også på min alder, og hun har det kjempebra sammen med dem. Hun liker godt og drive med jakt, fiske, gå turer i fjellet, trene, osv.. Altså en sporty og sunn jente! Samtidig en hun flink på skolen, og det er aldre noe tull med henne.

 

I går kom hun til meg og fortalte det at hun hadde forelsket seg i en mann som er 21 år gamlere, og at dette var gjensidig. De to har kjent hverandre lenge. Jeg kjenner også denne mannen, og det er ikke noe vondt i han. Han har heller aldri hvert i et langvarig forhold som jeg vet om. Men det betyr ikke at han nå bare er ute etter sex. Hun fortalte at de to hadde satt seg ned og snakket sammen om hva de skulle gjøre med dette. Ingen av de vil ha et "offentlig" forhold til hverandre før om minst 8 år (de vet begge to at de ikke kan være sammen, men de klarer ikke å holde seg unna hverandre). Da er hun 24 og han 45. Hun vil da ha kunnet fått seg en god utdanning og en jobb. Hun sa også det at de ikke kom til å ha sex før den tid, uansett hva. Dersom de skulle ha det, skulle det være rett, og ikke noe de ble nødt til å holde helt i skjul. De to har forresten "holdt sammen" et år nå, og de blir visst bare mere og mere forelsket i hverandre.

 

Forresten så har han de samme interessene som det hun har, og de har alltid noe og snakke om. Felles venner har de også.

 

Hva synest dere om dette? Jeg vet ikke hva jeg skal råde henne til å gjøre.. Dersom de to om 8 år fortsatt vil holde sammen bør det vel være ekte!!

 

Mitt råd er at de skal gjøre det de har lyst til, og hvis det ikke funker så gjør de det bare slutt.

Jeg tror ikke forholdet vil vare men er de glad i hverandre kan de kanskje få en fin stund sammen? Og sel om det kanskje ikke varer så er hun en erfaring rikere og et skritt nærmere et bedre forhold.

Kanskje det er bedre å komme over dette kvikt enn til å gå og vente i 8 år?

 

Jeg føler innlegget ditt blir litt kristelig "ikke sex før ekteskapet" - det er deres liv og de gjør som de vil. Hva vi syntes eller hva vi syntes blir rett for oss er vår egen sak, ikke deres.

 

Men når alt det er sagt, siden hun er under 18 mener jeg hun burde rådføre seg med sine foreldre.

Det med at de ikke vil ha sex har ikke noe med det kristelige å gjøre i det hele tatt. De har bestemt at de ikke vil ha sex før de er sikre på at de kan bli aksepterte som et par. De er redde for at alt bare skal bli rotet bort dersom de begynner med sånt.

Dette vil helt sikkert variere stort i forhold til hvor man bor. Er det slik at man har behov for at hele den sosiale kretsen godtar den nye partneren må man være veldig forsiktig med hvem man godtar som partner. Har man et grunnleggende syn på livet som er litt mer vendt mot å leve naturlig (les: mindre etter hva andre synes) så kan jeg ikke se noen grunn til at alderen skal være avgjørende for hvem som passer sammen - dog vil jeg holde fast på at visse minstekrav bør være innfridd.

 

Jeg kommer selv fra landet og et slikt forhold ville noen sikkert tenkt var merkelig, men med en gang man ser at de har det fint sammen så teller det tross alt mer enn de normene samfunnet har lagt til rette for.

Vil nok si at jeg kjenner meg igjen i det du sier.

Bor man i en storby er det ikke så viktig å tenkte på aldersforskjellen, der kjenner man jo langt ifra alle uansett. Men bor man på landet, der alle kjenner alle, vil det bli lagt opp meninger og det vil bli snakket om. Det er ikke alltid like hyggelig.

37 / 2 = 18.5

18.5 + 7 = 25.5

 

25.5 > 16

 

Om 8 år,

45 / 2 = 22.5

22.5 + 7 = 29.5

29.5 > 24

 

 

 

Noe som alltid forundrer meg er hvordan feks 16åringer og 37åringer oppretter kontakt. Henger han utenfor ungdomsskoler?

De to møtte hverandre gjennom felles interesser(fotball og jakt).. I tillegg bor vi på bygda, så alle kjenner alle..

Men når fikk de barn da?

 

Om venninna di har tenkt å vente minst 8 år til de "blir sammen" så vil den naturlige fortsettelsen være å vurdere familieetablering. Hun sier hun vil ha en solid utdannelse, noe som gjør at du fort kan plusse på fem år til, noe som gjør at han er 49-50 år.

 

Tro meg, å ha småunger løpende rundt når man selv er 50 år er ikke for hvem som helst. Det høres enkelt ut, men når spedbarnet får kolikk og holder begge våkne hver eneste natt i månedsvis, om ikke år, så er det noe som tapper enormt på kreftene til en femtiåring. Mest sannsynlig vil den type omsorg og stell være noe hun må være alene om. Det er ingen garanti at man får kolikkbarn, men det er en risiko, og det finnes mye annet som kan skje som man er uforberedt på. Men han kan jo overraske, eller ikke. Dette bør de uansett planlegge.

 

Evnt kan de får barn før, mens han fortsatt kan bidra. Men da må hun utsette eller droppe en "solid" utdannelse.

De fikk barn for snart 8 år siden, det er tvillinger. De hadde da vert sammen i flere år. Hun var da 28 og han 44.

Hun er så godt som 100% sikker på at hun vil bli politi. Så da vil hun vel være 23 når hun er ferdig med utdanninga? Er vel slik at man må være 20 for å komme inn på politihøyskolen.. og kommer hun inn der(noe jeg er sikker på at hun gjør)blir det vel så hun tar 3 år. Er vel slik at man kan ta 5 også? Vet ikke jeg..

la oss si de får barn i en gjennomsnittlig alder for henne, dvs når hun er litt over 30, da er han over 50. Barnet blir 20 og har da sannsynligvis ikke noen far pga han døde fordi han ble så gammel. ganske kjipt..

 

Når hun blir russ og ramler rundt, og han sitter hjemme og holder på å gå i spinn mens han lurer på hva hun driver med, tenåringer vil alltid være tenåringer og de gjør dumme ting.

 

Også for ikke å snakke om hvilke enorme forandringer en har i personligheten mellom 16 og 24 år, når man er 16 kan man godt oppføre seg voksent, men man er bare 16 og mangler grunnleggende erfaring og kunnskap til å handle som en voksen, det er en grunn til at man skal være over 18 for å gjøre voksenting..

 

Jeg synes dette er utrolig lite gjennomtenkt og barnslig av en 37 år gammel type som burde vite mye bedre enn å fable om et seriøst forhold til en 16 åring.

 

Jeg vil ikke gratulere de om de får det til siden hun mister en del av barndommen på å måtte oppføre seg som en voksen og ikke får hun overgangen fra tenåring til voksen å lære noe i siden hun er låst i et forhold med en etablert gamling.

Selv har jeg en onkel og en tante som har en aldersforkjell på 16 år. Det er ikke det samme som 21, men jeg vil tro at når det allerede er snakk om en såpass stor aldersforskjell som 16 år, at det da ikke blir så mye verre om en plusser på 5 år til.

Iallefall.. de to har to unger sammen, og lever et lykkelig og normalt liv (ihvertfall ennå). Det beviser jo at det går an.

37-åringen vil jo helst ikke være i forhold med jenta, og hun vil helst ikke være sammen med han. De klarer bare ikke å holde seg fra hverandre.

Men ja, jeg skjønner hva du mener!

Det er langt fra sikkert at de er 21 år unna hverandre i form av personligheter. Liker de å være nær hverandre er det der de bør være synes jeg. Etter min mening er det ikke umulig at de to er mer lik hverandre enn en jevngammel for hver av de. Ikke alle har de samme verdiene i livet, karriere kan godt være sekundært. Umulig å vite, men hvis det er rett for begge har ikke jeg noe jeg skulle ha sagt om deres forhold.

Enig!

Ok, bommet på forskjellen. Resten står ved lag. Han pensjonerer seg når hun er 46 år, i full jobb. Da må han nyte pensjonstilværelsen alene, mens hun sannsynligvis bruker mye tid på jobben for å klatre i karrieren sin. Eller bruker mye tid på jobben fordi hun allerede er høyt i karrieren sin.

 

Om eg skal leke hobbypsykolog så tipper eg at problemene hun har hatt tidligere har "tvunget" henne til å søke trygghet hos en eldre og etablert mann som også kan fungere som en farsfigur.

Godt med seriøse svar som også gir mening. Takk!

Jeg må bare få si det at om jeg hadde vært i den situasjonen som hun er i, og jeg hadde funnet ut at det var ekte kjærlighet, så ville jeg nok ha satset på det. Noen vil nok si at livet er for kort til å kaste det bort på et slikt forhold. Men jeg mener at om man virkelig har funnet sit livs store kjærlighet, hvorfor ikke bare satse på det? Vi lever bare en gang uansett, og jeg hadde da villet levd livet sammen med en som jeg kan si at jeg elsker, samme hva... Dere skjønner nok hva jeg mener..er ikke så god til å uttrykke meg... Det er nok akkurat dette som gjør det så vanskelig å fraråde henne/dem i å ha et forhold til hverandre også. Kjærlighet, er kjærlighet.

Når det er 21 år i forskjell vil det alltid være en maktforskjell, uansett hva man tror, tenker og føler. Spesielt nå mens hun er 16 år og han er 37 år. Risikoen er stor for at ubalansen kan få konsekvenser. Alt er selvfølgelig ok når de er venner og forelsket, men hva når forelskelsen dabber av? Hva om de blir uvenner? Krangler? Uansett hvor voksen hun tror hun er og oppfører seg, så vil den ubalansen kunne slå feil ut, spesielt for henne, og om 6 år er det lett for at hun føler seg brukt av en voksen person som burde vite bedre.

 

Økonomi, kontakter, erfaring, stabilitet, troverdighet osv er bare eksempler, men viktige eksempler.

 

Har de tenkt på hvordan det blir når hun er 40 år og han er 80 år? Det er særdeles tvilsomt at han er i like god form fortsatt så noe særlig samliv vil de ikke ha, og enten må hun ta seg av en potensielt pleietrengende ektemann hjemme, i en alder av 40 år, eller så må han bo på et pleiehjem hvor hun må besøke han. Det er en situasjon som er litt vanskelig å forestille seg i en alder av 16 år, men absolutt ikke en livssituasjon eg hverken vil anbefale noen eller som eg tror noen av de er forberedt på.

 

Eneste blir vel at han, på 80 år, får besøk daglig av den yngste kona på gamlehjemmet...

Aldersforskjellen var 21 år, ikke 40!! "Har de tenkt på hvordan det blir når hun er 40 år og han er 80 år?"

Greit nok at hun er 16 år nå, men hun har allerede fått mye erfaring. På grunn av "problemer" i familien har hun blitt sterk, og hun tåler det meste. Hun har også allerede jobbet flere steder, og hun har tjent bra med penger. Hun ønsker og være så selvstendig som mulig...

En annen ting jeg lurer på er hvilke problemer som kan oppstå i forholdet deres da, dersom de kommer til å holde sammen lenge? Altså problemer i forhold til aldersforskjellen. Håper noen som har en eller annen erfaring med dette kan svare

Hvis de er sammen i 8 år så ser jeg i hvert fall ingen grunn til å stoppe dem da.

 

Er det aktuelt å fraråde henne, må det være nå. Men fordi det virker som om hun har satt klare grenser og vet hva hun vil, ser jeg ikke hva som er galt.

Ok, tusen takk for svar. Det hjalp litt!

Ja.

Hvorfor? Jeg vil ha en god grunn. Ikke bare det som mange andre sikkert hadde villet sagt; "det er ekkelt", osv..

Hvis hun er 24 om 8 år, vil det si at hun er 16 nå og han 37.

 

De kommer nok aldri til å være sammen i 8 år uansett, men kan ikke se at det skal være noe i veien for at de er sammen så lenge det går. Det høres jo ut som om hun vet hva hun vil og hvor hun setter grenser. Så lenge disse ikke blir overskredet så ser jeg ikke faren i å la dem holde på.

Men HVA om de faktisk er sammen etter at det har gått 8 år da? Hva ville du synes om det, er alderforskjellen for stor mener du??

Jeg har en vennine som er 10 år yngre enn meg, og hun er veldig voksen for alderen, det er det mange som sier. De fleste av vennene hennes er også på min alder, og hun har det kjempebra sammen med dem. Hun liker godt og drive med jakt, fiske, gå turer i fjellet, trene, osv.. Altså en sporty og sunn jente! Samtidig en hun flink på skolen, og det er aldre noe tull med henne.

I går kom hun til meg og fortalte det at hun hadde forelsket seg i en mann som er 21 år gamlere, og at dette var gjensidig. De to har kjent hverandre lenge. Jeg kjenner også denne mannen, og det er ikke noe vondt i han. Han har heller aldri hvert i et langvarig forhold som jeg vet om. Men det betyr ikke at han nå bare er ute etter sex. Hun fortalte at de to hadde satt seg ned og snakket sammen om hva de skulle gjøre med dette. Ingen av de vil ha et "offentlig" forhold til hverandre før om minst 8 år (de vet begge to at de ikke kan være sammen, men de klarer ikke å holde seg unna hverandre). Da er hun 24 og han 45. Hun vil da ha kunnet fått seg en god utdanning og en jobb. Hun sa også det at de ikke kom til å ha sex før den tid, uansett hva. Dersom de skulle ha det, skulle det være rett, og ikke noe de ble nødt til å holde helt i skjul. De to har forresten "holdt sammen" et år nå, og de blir visst bare mere og mere forelsket i hverandre.

Forresten så har han de samme interessene som det hun har, og de har alltid noe og snakke om. Felles venner har de også.

Hva synest dere om dette? Jeg vet ikke hva jeg skal råde henne til å gjøre.. Dersom de to om 8 år fortsatt vil holde sammen bør det vel være ekte!!