Dame79

Når du har fått det bekreftet at du har klamydia,så er vel neste skritt å be forige sex partner om å teste seg. Er den negativ så vet du svaret,om kjæresten din smittet deg eller om og det er du som smitter...Har dama hatt sex med andre,når dere ikke var sammen enda,så er jo ikke det å være utro..Selv om dere da på det tidspunktet var interessert i hverandre.

Høres ut som litt av et prosjekt du har giftet deg inn i. Lykke til med det.

Synes jeg kjenner lukten av misunnelse...ynkelig å tråkke på de to som har funnet lykken sammen:)

 

Misunnelse ja, mhm. Virkelig. Nei, greit. Du kjenner ikke meg. Det er det siste det lukter. Jeg har heller medfølelse for henne da det er kjedelig å kaste vekk livet sitt på å hjelpe noen som sliter. Mistet selv 4 år av livet til en slik situasjon. Jævlig var det. Misunnelse?! Jeg velger heller å bli henrettet fremfor å måtte leve med noen som er krevende og syk.

Jo,du virker bitter og missunnelig på de som har funnet lykken sammen.

Om du synes det er å kaste bort livet på å hjelpe noen som sliter, så virker det som om du ikke har opplevd dyp, ekte kjærlighet.Det å hjelpe noen som du elsker over alt på jord,er jo netop det du vil gjøre når du er glad i den personen...Ja,tøfft er det sikkert.Men slettes ikke bortkastet.

Høres ut som litt av et prosjekt du har giftet deg inn i. Lykke til med det.

Synes jeg kjenner lukten av misunnelse...ynkelig å tråkke på de to som har funnet lykken sammen:)

Hvem etablerte utrykk som:

Hund

rotte

hest

katt

osv.

 

Var du Gud som for 228 millioner år siden satte en skapning ned på jorden og sa: Du skal være en rotte.

 

Eller er disse utrykkene noe de første tale og tenkeføre mennesker fant på?

 

Eventuelt noe annet ?

 

Det er noe som skurrer her.

 

 

Satte Gud ett esel ned på jorden også ?

Satte gud flere hunderaser ned på jorden eller finnes det en genuin ren-gudet-hund.

Alle hunderaser stammer fra Ulven..drommedar stammer fra kamelen, mulldyr fra hest og esel...

Så noen dyreslag har jo blitt mixet i ettertid av skapelsen.

Når en leser i 1.mosebok, kap.2 vers 19-20, om skapelsen så står der følgende:

"19 Og Herren Gud tok jord og formet alle dyrene på marken og alle fuglene under himmelen, og han førte dem til mannen for å se hva han ville kalle dem. Det navnet mannen gav hver levende skapning, det skulle den ha. 20 Så satte mannen navn på alt feet, alle fuglene under himmelen og alle ville dyr i marken. Men for seg selv fant mannen ingen hjelper som var hans like."

Den eneste mannen, den første mannen, på jorden var jo da Adam.Før Eva ble skapt, gav han navn til alle dyreslag.Og Herren gavn navn til Adam og Eva, Jesus ++++

Jeg har funnet en trøst i stillheten. Jeg har skaffet meg en hobby! Livet er fremdeles tungt som faen, men jeg har funnet ut at bare jeg gjør noe jeg liker, noe som gir meg glede. Jo, da glemmer jeg for en skakket stund all jævligheten som har opparbeidet seg i mitt mørke sinn. Og jo mer jeg holder på med det jeg setter pris på, jo mer glemmer jeg og distanserer jeg meg fra det som plager meg. Noen dager virker deppingen totalt fraværende, som et fordums gufs fra den evige glemsel. Jeg kan til og med smile og le igjen!

Ta en dag av gangen,ikke se for langt frem. Og prøv å gjøre det beste ut av hvær dag, og tenk positive tanker,og ja finn på noe som gir deg glede.Ja,hobby er en fin ting:)En tur i marka, eller å begynne å trene hjelper også på tunge tanker,og når ting er vanskelig

Noe annet som og hjelper er å få seg ett kjæledyr, det gjør at man tenker mindre på seg selv og det tunge, og mere på kjæledyret,at det har det bra osv.Som en hund eller en katt? Det får tankene på noe annet,og man blir i godt humør av å se hva de gjør:)Og ikke minst så får man trøst av en katt eller hund når ting ikke er enkelt.

Vær deg selv heller... Syns du han du holder på med nå er noe for deg så burde vel det være bra nok? Ser du etter egenskaper i en mann som er det samme som eksen din er det ikke sikkert det forholde vil vare i det hele tatt. Tørr å prøv noe nytt å ikke sitt å se etter feil.

 

Sier jeg som er 25 Nå bryr ikke jeg meg så mye om utseende heller,ser heller på det indre i stedet.. Prøv eet du også å ikke se etter feil eller noe av det du har gjort prøv noe nytt.. Du kan bli overrasket.

Ja,han nye burde være bra nok for meg,men jeg føler meg ikke forelsket i han.Men han er pen bortsett fra når han smiler..så ett lite problem der.Ellers så savner jeg ett bedre humør.

Jeg er meg selv,og ser ikke etter feil,men jeg ser vel etter hva jeg ønsker av en mann.Han må se bra ut, og vi må ha en god kjemi/godt humør.Først og fremst.Så kommer alt det andre.

Jeg har som jeg skrev helt først, daitet forskjellige typer menn.Men tiltrekkes og føler meg mest konfortabel med menn som ligner min x,med tanke på væremåte,og litt useende.

Etter hva jeg husker fra tennårene så var forelskelse noe man var når man ble som gele og rødmende når "Han" var i næheten, og man mistet munn og mæle og ble klomsete,og ordene gikk helt i stå..for han var jo så flott!

 

Vel,jeg følte det ikke slik med han.

 

Men jeg føler likevel meg ikke forelsket i han..

 

Det du beskriver her er jo den klassiske fella så fryktelig mange damer går rett oppi.

 

De tenker tilbake til tenårene, og så innbiller de seg at å være forelsket skal være akkurat sånn, når de var skjelven i knærne og nervøse for å smile til noen etc.

Så tenker de at det er sånn det skal være, ikke sånn det er nå.

 

De glemmer helt at det var slik fordi de var i tenårene.

Å være i tenårene handler jo om å være nervøs og utilpass, for man vet jo ikke hva man driver med. Man driver jo og vokser til. Alt er jo nytt, man har jo ikke gjort det før.

Man er jo like nervøse og like superfornøyde med alt man gjør, for alt er jo dritkult!

Å drikke to øl er den største opplevelsen noensinne for en tenåring.

 

Kvinner burde heller tenke seg litt om, og forstå at man ikke kan forvente seg at ting skal være som når man var barn, man har faktisk blitt voksen, og da må man tilpasse seg livet som voksen.

Ja,hvordan skal en voksen forelskelse føles da? Skal man ikke ha litt hjerteklapp,og sommerfugler i magen da?Og en følelse av at vedkommende er helt fantastisk,uten irriterende feil?For feil finner man jo klart ved personen senere, men jeg i startgropen av ett forhold så skal det jo være ganske "rosa sky" opplevelse?Eller er det bare noe man opplever i tennårene? Jeg vil jo at personen jeg skal tilbringe resten av livet sammen med skal være attraktiv for meg.Og ja jeg tror på ett livslangt ekteskap:)

Først og fremst; lær deg rettskrivning!

 

Du er altfor overfladisk til å noensinne ha et bra forhold. Du ble sammen med ekskjæresten din for syv og et halvt år siden. Da var du 25 år gammel. Altså da du var på topp (aldersspennet 18-20 og 22- 26 er prime- time for jenter). Du fant plutselig ut at du var mye bedre enn ham.

 

Nå har du blitt feit, litt eldre og i en alder hvor alle menn er enten gift, forlovet eller samboere. Alle andre menn som er "ledige på markedet" er ledige av grunner som gjør dem uaktuelle (hvis ikke hadde de ikke vært ledige).

 

Han som du dumpa en gang i tiden ble plutselig et greit alternativ, og du vurder om han plutselig er blitt god nok igjen?

 

Jeez...

Jeg var 24 da jeg ble sammen med han og jeg er ikke feitere, blitt noen synlige år eldre.Går vel for å være 28,men er egentlig 32år,og jeg tror ikke jeg er noe bedre enn han nei.Dette med utseende til x`n..vel han hadde noen feil som jeg trodde jeg kunne overse,(har det ikke skjedd deg?Har en hver mann du har blitt sammens med vert uten noe feil?)for jeg mener at det bare er tull å henge seg oppi slike ting.For man må jo ta hele pakken, og der finnes jo ikke perfekte menn. Men dette med useende plaget meg,hjernen mente han ikke var god nok på grunn av det... og det.. og det...Men hjerte var jo utrolig glad i han.Så nå lurer jeg jo litt på om jeg valgte feil.For det er jo hjerte en skal følge. Så jeg tror vel ikke jeg er for overflatisk for noe forhold.Det er vel noe som sies at om man finner feil på en person så er man ikke forelsekt eller da er det ikke rett person..men vet ikke helt om det stemmer da.

Og jeg har jo en ny en som jeg vurderer å satse på,som ikke har vert gift/samboer,som ikke har barn,eller har noe som gjør han uaktuel...så du kan ikke forhåndsdømme folk slik.Han er 28 år og litt yngre enn meg. Statistikk er en ting,virkeligheten er noe annet.Primetime? Den beste alderen å finne en partner?Vel,da kan så være,men er jo og de som finner en parner senere,så er vel ingen fasit for det.Er ikke slik at det går slik man altid planlegger:))

Jeg vurderer denne x`n på ny fordi jeg alle desse årene har savnet han og slitt med å komme over han. Ikke fordi han nå er blitt singel.

For ca. 6 år siden så ble det slutt mellom meg og x`n.Det var jeg som gjorde det slutt fordi jeg følte vi var mere venner enn kjærester.Vi startet som venner,ble kjærester og avsluttet som venner.Og jeg gjorde det slutt fordi jeg følte han ikke var god nok for meg,at jeg kunne finne noe bedre,utseende messig,og jeg savnet litt mere uforutsigbarheter.Men vi hadde det veldig bra, og kjemien var veldig bra.Kranglet vel nesten ikke på det 1 1/2 året vi var sammen.Jeg følte meg ikke forelsket,men mere at jeg likte han kjempegodt,og ble veldig glad i han.Og var mere betatt,enn forelsket tror jeg.Etter hva jeg husker fra tennårene så var forelskelse noe man var når man ble som gele og rødmende når "Han" var i næheten, og man mistet munn og mæle og ble klomsete,og ordene gikk helt i stå..for han var jo så flott!Men dette endrer seg kanskje når man blir mere voksen?Vel,jeg følte det ikke slik med han.

Så i det senere tid har jeg lurt på om det var ett behov for fysisk kontakt og ha en kjæreste som gjorde at jeg ble sammen med han.Jeg var veldig ensom akurat da,hadde aldri hatt noe kjæreste før.Så jeg syntes det var veldig vanskelig å vite hva man skulle føle.Og tolke følelsene mine.

Siden den gang det ble slutt, har jeg daitet, ikke mange men, det har da blitt noen på 6 år.

Og alt jeg har sett etter er de kvaliteter som x`n min hadde, både av utseende og væremåte.Uten hell før nå nydelig.

Likevel har jeg gått ut med andre personlighetstyper,uten at jeg har funne noe interesse av det.

Jeg har savnet x`n som person, og kjæreste mere i bølgedaler, og har savnet han mye de siste årene.Og har faktsik innbilt meg at jeg kanksje elsket han, siden jeg ikke kan glemme han.

På de 6 årene har min x fått seg en sønn med samboeren.Og har nå nydelig gått fra henne, og er blitt singel igjen. Noe jeg har ønsket meg de siste par årene.

Men så har jeg da endelig funnet en mann som har de samme egenskapene som min x, han er og mye penere enn min x. Men jeg føler likevel meg ikke forelsket i han..og jeg savner det gode humøret til x`n og væremåte.Jeg liker han nye også godt,og han er apsolutt kjærestemateriale.

Men inntil nydelig så har det vert vanskelig å se for meg han og meg som ett par,har liksom ikke kommet videre fra venner til kjærester.Men etter at jeg hadde en prat med x`n,hvor jeg fortalte at jeg savnet han og at jeg følte at han tilhørte en del av hjerte mitt,(for jeg er veldig glad i han og har funne ut at ingen kan erstatte han.)Og jeg fikk da hvite at han heller ikke hadde glemt meg,etter så lang tid,selv da han var sammen med samboeren så var han kunn sammens med henne på grunn av barnet de hadde sammen.Og savnet å holde rundt meg og osv,selv da han var sammen med samboeren sin..Så etter denne samtalen hvor jeg fikk lettet hjerte,så føler jeg mere fred og ro over å satse på denne nye potensielle kjæresten.Det virker nesten som om det bare var det som måtte til for å komme videre,å bare fortelle han hva han betyr for meg.For at jeg kunne gå videre..Men så kommer det ett MEN TENK om opp i hode mitt...tenk om jeg og x`n er ment for hverandre.Og jeg er veldig redd for at det samme skal gjennta seg med denne nye mannan jeg har blitt kjennt med,at jeg blir sammen med han uten at jeg har de riktige følelsene for han.For jeg ønsker ikke å såre han.

Jeg har en tendens for at viljen overstyrer mine følelser...og hjerte og hjerne har vert veldig uenige både med x`n og denne nye personen jeg har blitt kjennt med.

Jeg vet ikke helt hva jeg føler, eller bør gjøre i denne situasjonen,for jeg føler den er litt vanskelig,og komplisert.Men kanskje du ser det klarere, som har mere erfaring og kanksje enn meg? Jeg er åpen for gode råd og tips:)Ja,hvem bør jeg satse på? For jeg kan jo ikke satse på to hester samtidig,ender bare med at jeg sårer begge to.

Så kan jeg vel legge til at jeg føler meg tiltrekkt og ønsker fysisk kontakt med denne nye personen jeg har blitt kjennt med.Ikke i form av kyss, men mere fysisk kontakt som å bli tatt på,masasje,gode lange klemmer.Og jeg synes det er litt rart at jeg ikke ønsker ett kyss av han,er ikke det mest normale i denne situasjonen?Og hvorfor ønsker jeg ikke det?Vil det komme senere kanksje?

En "kompis" av meg, sa til meg her en dag at han elsket meg,pr. SMS. Jeg vet han liker meg,men jeg vet at jeg ikke har fortalt mye om meg selv,og at han dermed kjenner meg så godt.Han kjenner lite til for eks mine dårlige sider,bakgrunn osv..så dermed så har jeg vanskeligheter med å ta det han sa der seriøst. Vi er ikke sammen, vi er venner,med utsikter for noe mere kanskje..og har vel vert venner i ett halvt år nå.

Prøver han bare å si at han liker meg veldig godt bare?Eller forventer han ett svar fra meg tilbake?

For min del så mener jeg det er mere riktig å si jeg elsker deg når man kjenner personen godt,både gode og dårlige sider, for det å elske en person er jo å,være veldig glad i den personen til tross for de feilene den personen har..er det ikke det?

Jeg er 31 og han 28 år by the way