Ensombryrseg

Jeg var lat, nå har jeg blitt verre enn noen gang. Bor hjemme, er 23 år gutt. Gjør ingenting, kjenner ingen, gjør ingenting. Ser serier og gjør ingenting! Foreldrene mine plages ikke av mitt nerver. Jeg gjør ingenting, men jeg plager dem heller ikke. Kanskje går jeg med søppla hvis de vil.

Jeg er utrolig takknemlig, men en side av meg bare driter i alt, absolutt alt! Jeg spiser, så jeg tenker jeg kan ikke være særlig deprimert. Føler meg ikke deprimert, bare gir faen, bryr meg ikke. Har ikke hatt penger på sikkert 2 år... bare eter av maten her som en parasitt. Aner ikke hvordan jeg skal få ordna livet. Har vurdert å knivstikke meg selv så omfattende at jeg må få hjelp. Jeg orker ikke gå til legen. Han er utlending, og skjønner ikke norsk. Gidder ikke prøve å få ny. Vurdert å knivstikke meg kanskje på kontoret hans. Hater de ekstreme selvskadingstankene. De alltid så ekstreme! Jeg har ikke lyst til å ta kniven over pulsårene. Jeg har lyst å tre den inn i magen om og om igjen til jeg kollapser. Jeg ønsker ikke å dø. Et slags ekstremt skrik om hjelp.

Hvorfor har jeg blitt så lat? Husker ikke hvordan det startet engang. Var ikke sånn før. Hadde venner, spilte fotball.

Noen som har råd? Hva går det av meg?

Du bør ikke sette stempel på deg selv; alt har en årsak. Hvor holder du til forresten?

Ensombryrseg: Jeg har registrert i flere tråder at du er svært skeptisk til psykiatrien som vitenskap, men samtidig så har jeg selv førstehåndserfaring med at det er gode muligheter for å få hjelp innenfor det samme systemet. Hensikten min med å skrive her var å svare på noen konkrete spørsmål, ikke ådiskutere hvorvidt psykiatri/psykologi (eller sammfunnsvitenskap forøvrig) er "ekte vitenskap".

Ja, og jeg har også vært i systemet samt jobbet med folk med "psykiske lidelser" ... Vi har vel ulike syn på ting så du får gjøre det du tror på så gjør jeg det samme.

Hei.

 

Jeg går psykologi profesjon. Det er selvfølgelig ikke slik at psykiatrien slenger diagnoser etter folk. For alle diagnoser er det er krav om:

 

1) Signifikant funksjonsnedsettelse

2) At det går utover din egen eller andres velvære og/eller fare for liv og helse

3) At det er kulturelt abnormalt.

 

Ellers, med klar henvisning til flere av medlemme her inne, registrerer jeg at det er mange med stor skeptisk mot psykiatrien. Skeptisk generelt er en god ting, da det som i alle andre yrker er "dårlige epler" også i psykiatrien. Men å dømme en hel vitenskap og forsterke en skeptisk mot å mota behandling ser jeg ikke på som verken produktivt eller etisk korrekt.

 

Jeg har selv hatt negative erfaringer med psykiatrien som ung, og jeg har nå i nyere tid hatt en svært positiv erfaring. Om man treffer på noen man ikke er trygg på at kan jobben sin, så for all del bytt behandler, men ikke avfei en hel vitenskap og et stort helsetilbud som er der for å hjelpe deg!

Hvilken vitenskap? Alle psykiatriske diagnoser er oppfunnet og basert på uønskede atferdsmønstre, og enkelte blir til og med tilbudt medisinering som endrer psyken, i tillegg til å forstyrre kroppens naturlige funksjoner. Kanskje på tide å kalle en spade for en spade; nemlig et system for å kontrollere enkeltmennesker gjennom stigmatisering for å forhindre ukorrekt oppførsel og tankegang. Det er også noe med å ta folks lidelser på alvor og ikke kalle det en sykdom eller en hjernefeil når i realiteten vi alle er komplekse mennesker som alle sliter med uløste innvendige konflikter.

Hei, jeg er for tiden inne i psykiatrien, og jeg lurer på det med diagnoser...

 

Finner de en diagnose å prakke på deg uansett hvor lite symptomer du har? Er litt redd for å få et "stempel" når det kanskje ikke blir rett...

Hele psykiatrien er en bløff. Om du har vansker så må du ta tiden til hjelp og virkelig reise inn i deg selv, gjerne med støtte fra mennesker som genuint bryr seg om deg.

Gjør som andre som har ditt problem: Kjøp en stor, rød cabriolet.

 

edit: nei, det finnes ikke noen quickfix. Hverken kremer eller pumper gir særlig resultat. Du kan ta en operasjon, men de er dyre og du risikerer å miste potensen av det.

Det er nok mulig å øke både lengde og omkrets ved langvarig strekking, men det tar lang tid og er en umfampete ting å gå med til daglig ...

Har du noen gang kalt noen for syk, gal, lat, idiot, dum og faktisk ment det? Du er ikke alene, for det er noe vi alle har, men det er faktisk å stigmatisere andre. Hvorfor stigmatiserer vi andre? Jo, som et forsøk på å kontrollere mennesker vi ikke liker ved å trykke de ned og sette de i båser ingen egentlig vil befinne seg i. Som du sikkert er enig i, er vi alle komplekse vesener som det ikke finnes maken til, og er det i praksis mulig å beskrive et helt menneske, med alle sine følelser, behov, tanker, ideer og særegenheter, med et enkelt ord? En enkel diagnose? Nei, men vi prøver å gjøre det alle fra tid til annen, uten at det nødvendigvis fører til så stor skade på enkeltmennesker. Men hva om vedkommende som setter deg i en bås har genuin makt? Makt til å stemple deg som syk og avskrive deg fra normal hverdag og funksjon i samfunnet? Da kan ha du et jævla stort problem.

Visste du at såkalte psykiatriske lidelser ikke kan observeres eller bevises? At mens ekte leger benytter seg av tilegnet kunnskap fra patologien for å diagnostisere sykdommer, har psykologer ingen vitenskapelige metoder for se om et menneske er psykisk syk? Faktisk kan man ikke se på hverken blodprøver eller hjerneskanninger at noen har en såkalt "hjernefeil", "kjemisk ubalanse i hjernen" eller rett og slett er "syk, uten potensiale til forbedring". Alt av psykiatriske diagnoser er oppfunnet og beskriver bare avvik i normale (normalt defineres som hva folk flest gjør) atferdsmønstre. Om du f.eks. har konsentrasjonsvansker som barn på skolen, kan du få en ADHD-diagnose, som beskriver forskjellige grader og kombinasjoner av oppmerksomhetssvikt, impulsivitet og hyperaktivitet, og da blir du allerede sett på som, kynisk nok, biologisk defekt, dvs. si at du ikke er slik som du burde være. Den psykiatriske løsningen da er ofte å ta deg ut av skolen, sette av timer hos psykolog og, i mer ekstreme tilfeller, medikamentere deg, med det resultat at du vokser opp med å føle deg annerledes og mindre verdt enn jevnaldrende. For å gjøre det enda verre, kan du bli tatt ut av skolen og samtidig bort i fra alt som er trygt og stabilt - til og med dine egne foreldre vil tro at det er noe galt med deg og kjøpe alt psykologen sier om deg. Som et ungt og forvirret barn med uløste indre konflikter, får du da ingen sjanse til å bearbeide ting sammen med folk som bryr seg om deg på en genuin måte, dvs. ser på deg som et unikt individ som har det vanskelig med å leve opp til forventningene alle har til deg. Men det er faktisk dette som er mest skadelig med psykiatrien; at empatien til de rundt deg forsvinner ved at du får et eller annet stempel fra et maktmenneske, for hvor mange tør å trosse et menneske med mange år på skolebenken med støtte fra kanskje det mektigste systemet vi har, psykiatrien? Svært få, og de som gjør det går ofte med en konstant tvil inni seg om det de gjør er riktig for barnet sitt, eller en venn, slektning ... Hvem som helst. Så du ser, en psykiatrisk diagnose får deg ikke bare til å føle deg rar og mindre verdt enn andre, men alle rundt deg, som tidligere hadde en viss empati og medfølelse for deg, ser nå på deg som defekt, som syk, og uansett hva du sier og gjør i protest, vil det bare "bevise" ytterligere at det stemmer. Du er nå i realiteten helt alene i den store, skumle verden.

Se for deg at du er på en øy. Det er bare deg og hav så langt øyet rekker. Tror du man kan være psykisk syk når man er alene? Kan man være hyperaktiv når man er alene? Gal? Paranoid? Asosial? Schizofrenisk? Deprimert? Nei, for det trengs to mennesker for å ha en psykisk lidelse i og med at minst et menneske må bedømme et annet som sykt for at man skal ha en psykisk lidelse i utgangspunktet - i motsetning til ekte sykdommer som eksisterer uansett hvor man er i verden, uansett situasjon. Et tilfelle av ondartet kreft for eksempel, utvikler seg uavhengig av hva leger mener om det. En psykisk lidelse er alltid basert på en eller annen sosial konflikt. Merk deg det: Sosial konflikt. Når noen gjør noe andre ikke liker og finner frastøtende, kan de da bli diagnostisert som psykisk syke, og som sagt tidligere, om den personen som diagnostiserer deg er et menneske med makt, kan du ha et jævla stort problem. Psykiatriske lidelser er i realiteten bare et våpen, et verktøy folk bruker mot hverandre, spesielt når det er en eller annen form for maktkonflikt inne i bildet. Bare se på rettssystemet vårt: Om det er en psykolog i salen, kan den mistenkte bli erklært syk og sendt til et psykiatrisk sykehus for behandling, i stedet for til et vanlig fengsel, og førstnevnte er mye verre fordi på et psykiatrisk sykehus blir man dømt etter hvordan man ser på seg selv og verden forøvrig. Om man ikke tenker "riktig" om seg selv og verden, blir du værende fram til du er omvendt. Bare ta saken med Anders B. Breivik vedrørende Utøya-episoden. Han kjemper for det han tror på, og hvorvidt hans meninger og metoder er den rette veien å gå er irrelevant her, men er det noe han frykter så er det å bli stemplet som syk, og vi som har fulgt med på saken en stund ser at retten bevisst prøver å finne logiske brister i uttalelsene hans; et eller annet som kan få verdenen utenfor til å se på han som et gærning, for da vil han tape kredibilitet blant folket. Det er faktisk en maktkamp på gang, en kamp jeg tror Anders vil tape siden han er tross alt bare et enkelt menneske mot et helt apparat av makt. Bestemte meninger, tanker og holdninger får aldri vært en sykdom, uansett hvor mye vi måtte ønske å ta avstand i fra det.

Hva med medisiner? Trenger man egentlig medisiner for noe som har med det psykiske å gjøre? Nei og nei. Du kan dempe uønsket atferd og undertrykke visse følelser med medisinering, men det er ikke rehabilitering å overstyre kroppens egne mekanismer for å takle traume. Traume kan være så mangt, som for eksempel mobbing, ulykker, tap av noen du er glad i og omsorgssvikt under oppveksten. Noen vil si "medisiner kan jo hjelpe en stund, slik at man får det lettere", men igjen, grunnen til at man har det vondt i utgangspunktet er fordi hjernen prøver å bearbeide ting og det må skje på en naturlig måte om målet noen gang er å bli kvitt ondet. Det er ingen kjemisk ubalanse i hjernen man skal rette opp, i motsetning til hva mange tror. ALT har sine naturlige årsaker, og det er ikke før man vedkjenner seg disse vonde følelsene og tankene at man kan begynne å virkelig bearbeide ting. Vonde følelser kan være forferdelig, og så vondt at man har lyst til å bare grave seg ned, kutte seg på armen, prøve å ta livet sitt, drikke seg fra sans og samling - hva som helst for å unnslippe, men ta likevel opp kampen og kjemp, hva det enn koster, selv om det skulle innebære å bare ligge i senga og apatisk stirre i taket i dagevis ... Bare kom deg gjennom det på et eller annet sett vis, og du vet selv innerst inne hva som er riktig, selv om man kan bli litt forvirret når enkelte sier "kom deg ut i frisk luft og bruk kroppen" eller "finn på noe sammen med en venn" når du selv kanskje ikke føler for akkurat det. Noen bearbeider ting best på den måten, andre ved å stenge seg inne i ukesvis eller male - you name it ... Det er ulikt fra person til person, men det grunnleggende er å kjenne på følelser og å lytte til seg selv, i tillegg til si til seg selv om og om igjen at å gi opp aldri er et valg!

Hva har begrepet kjærlighet i tittelen med alt dette å gjøre? Alt faktisk. Det å vise omsorg, medfølelse, sympati og forståelse for alle mennesker er noe vi aller fleste anser som gode idealer, men vi har alle begrensninger, midlertidige sådan vel å merke, i vår evne til å sette oss i andre situasjon og dermed bry oss så mye som vi burde, men det er her kjærlighet kommer inn i bildet, for når det skorter på alt annet, er det ubetinget kjærlighet som gjelder: det og bare å godta et annet menneske slik som hun og han er uten å forvente noe tilbake. Vanskelig noen ganger? Japp, det kan være enormt vanskelig til tider og det kan kreve at man virkelig går inn i seg selv, eller utfordrende som vi liker å kalle hindringer i dag. Om du ikke klarer å sette deg inn i et annet menneskes vanskeligheter eller ikke vet hva som hjelper, noe som kan være enormt frustrerende, så er det bedre at du ikke gjør noe enn at du skyver vedkommende unna deg. Bare vær tilstede mens vedkommende bearbeider ting i eget tempo. La vedkommende vite at du er der uansett hva og ikke forvent noe. Det er når folk aksepterer seg selv, jeg mener virkelig aksepterer seg selv for den de er, at kreativitet og produktivitet blomstrer og man får mennesker som går rundt med et smil om munnen framfor å slite bare med å komme seg gjennom dagen. :-)

Er snart ferdig med historie på videregående, men jeg sitter igjen med en følelse av å ha studert kun om krig og elendighet i tre år. Er historien vår virkelig bare krig, eller er pensumet bevisst rettet mot det? Hvorfor i såfall? Jeg begynte å mislike historie etter et halvt års tid grunnet det ensidige fokuset på krig og elendighet, og nå hater jeg det med passion som noen sier.

Jo mer man gjør det jo mindre farlig blir det. Greit nok med TS, men når hele klasser går i mot muntlig fremføring? Hva med andre fag? Når jeg gikk på vgs hadde vi fremføringer hele tiden i alle fag. Ingen synes det var noe problem etter hvert

Du hadde nok tenkt annerledes om det var deg som absolutt ikke ville, hvor hele kroppen bare stritter i mot.

Jeg vil si det er lettest å framføre enn å måtte dra til en psykolog eller lignende og få bekreftesle på at den sosiale angsten er så alvorlig at du ikke kan. Hvis man har en super-forståelsesfull lærer, kan det hende du kan fremføre bare for læreren, men dette er nok en sjelden situasjon. Ellers er det nok obligatorisk å fremføre, men på vår skole ble det praktisert at man måtte minst ha så-og-så mange prøver og fremføringer for å få grunnlag til karakter. Så man hadde kanskje kunnet slippe unna der jeg gikk.

 

I alle fall: snakk med læreren om dette her så fort som mulig.

 

Jeg var sliten av alt som hadde med fremføringer å gjøre til slutt også, men da endte jeg bare opp med å snakke ganske avslappet og litt saktere i stedet for å prøve å virke super-engasjerende. Det ble bra det også - fikk 6 i norsk muntlig.

Takk for oppmuntrende ord. Likevel orker jeg ikke å framføre oppaven muntlig. Jeg orker ikke flere slike ting, og det får være grenser for mye jeg skal gå ut av komfortsonen min bare for å presse meg inn i et løp som andre har staket ut. Jeg kan være en ressurs selv om jeg ikke finner meg i alt mulig.

Jeg går tredje året på videregående og i dag skulle jeg framføre særoppgaven jeg har jobbet med i flere uker. Selve oppgaven ble nok ganske grei, men da jeg var på skolen i dag, rett før framføring, fikk jeg rett og slett avsmak ... Alt føltes feil og det endte med at jeg bare stakk. Innser at å stå foran hele klassen slik er noe jeg rett og slett ikke orker lengre. Jeg er allerede sliten av mye skolearbeide, i tillegg til at jeg sliter litt med sosial angst, så jeg har ikke overskudd til å presse meg til det. Jeg har framført ting tidligere, og til og med sunget foran publikum, men nå vil jeg bare ikke; hele kroppen stritter imot.

Har levert særoppgaven som avtalt, men jeg mangler som sagt muntlig framføring. Hva vil skje med karakteren min tror dere? Vil jeg få ikke-vurdert?

sæææææææææææææd

rektumprolaps

neger

ee

Med det sagt, mener jeg hele straffesystemet vårt er basert på feil grunnlag; nemlig at det skal svi å gjøre lovbrudd. Foksuset bør i stedet bør være rettet mot rehabilitering.

Du er klar over at i Norge så er det akkurat det som gjelder? Rehabilitering?

Tviler. Det er altfor mange mennesker som bare sperres innenfor murene sammen med andre kriminelle, slik at de fanger opp både mentaliteten og ferdighetene til de andre insatte. Blir som å sette folk med læringsvansker sammen med skrullinger på en liksom-arbeidsplass (tiltak). Det er en påkjenning i seg selv, og lite stimulerende.

Det er det at ingen egentlig ønsker å gjøre andre vondt, enkelte bare forstår ikke hva de gjør, så det blir feil å straffe etter min mening. Det positive er at de fleste vil forstå det gale i det de har gjort etterhvert som de vokser opp. Forskjellen på en mobber og et mobbeoffer er kun det at mobberen har mindre medfølelsen for andre mennesker, men gjerne like høy empati (forståelse).

Med det sagt, mener jeg hele straffesystemet vårt er basert på feil grunnlag; nemlig at det skal svi å gjøre lovbrudd. Foksuset bør i stedet bør være rettet mot rehabilitering.

Hei. Såvidt jeg har skjønt behøver man å ta fagene fysikk, biologi og kjemi, samt pedagogikk for å bli naturfaglærer på videregående skole, men jeg blir ikke klok på hvordan jeg går fram.

Er det så at hver av de ovenfornevnte fagene er noe jeg kan ta hver for seg, eller er det en slags pakke? Hvor kan jeg ta de tre fagene, fyikk, biologi og kjemi, samtidig? Hva er varigheten på studiet på disse?

Etter at jeg har tatt disse tre fagene så tar jeg ett år med pedagogikk, er det så?

Hjelper ikke å melde seg ut igjen, for man har allerede gitt dem 800kr - og årskontigenten går via faste utgifter. Sleipe jævler

 

Selg leiligheten og flytt inn i en hule i skogen da, siden du er så lite interessert i å være en del av samfunnet.

Hvem vil en del av samfunnet egentlig? Vi gjør det fordi vi blir for ensomme ellers

Sist jeg leste en kjøpskontrakt sto det ingenting om medlemskap i boligbyggelag der. Det sto derimot i borettslagets vedtakter, noe jeg får inntrykk av at svært få leser.

Sist jeg leste en kjøpskontrakt, ståd det at "Dersom kjøper ikke er medlem av Gjøvik og Omegn Boligbyggelag AL, må det betales innmeldingsavgift til GOBB."

Og "Andelen overdras når endelig oppgjør har funnet sted, og styrets godkjennelse av kjøper som ny eier av andelen foreligger"

Nå er ikke jeg jurist, men vil tippe dette er det samme som at du må være medlem for å overta leiligheten.

Finner ingenting som tilsier at man ikke kan melde seg ut igjen da...

Hjelper ikke å melde seg ut igjen, for man har allerede gitt dem 800kr - og årskontigenten går via faste utgifter. Sleipe jævler

Det er ikke noe å tjene på medlemskap for min del.

 

 

Er det ikke noe du trenger?

 

Pizza fra peppes, spenst,mekonomen, stena line, forsikring, canal digital, billån, elektriske artikler, Falck veihjelp, Eidsiva bredbånd.. Ingen av disse tingene er noe du trenger? Eller har du alt ordnet deg bedre rabatter?

Jeg er ingen storforbruker av noe som helst, og gidder ikke å ha et medlemskap for å spare f.eks. 100kr når jeg kjøper parkett for 3000kr. Helt likegyldig. Og jeg er dritt lei av all pengetyningen i samfunnet. Man blir påtvunget alle slags utgifter hele tiden.

Tror neppe du kommer unna.

 

Skal du spille fotball for det lokale laget, må du være medlem.

Skal du trene på helsestudio, må du være medlem (eller betale per gang)

 

Det er en god del administrasjon i forbindelse med boligbyggelag, og derfor må alle være med å betale.

 

Du burde sjekke hvilke medlemsfordeler dere kan få. For min del sparer jeg lett inn de pengene bare på forsikring. Det er tusenvis av kroner å spare på div avtaler NBBL har gjort med telenor, forsikringsselskaper, banker/billån, Falck, trensingssenter, klær +++

Trenger jeg nye dekk til bilen, får jeg 40% rabatt.

 

De få hundrelappene et medlemskap koster betaler jeg gladlig

Det er ikke noe å tjene på medlemskap for min del.

Hei. Jeg har nettopp kjøpt en andelsleilighet i et borettslag, og nå tvinger Gjøvik og Omegn Boligbyggelag meg til å betale 800kr for et eller annet medlemskap jeg ikke har bruk for.

Er det noen som helst måte å komme rundt det på? Kan jeg bare nekte?

Om du ble mobbet for flere år siden, var du åpenbart svakere enn dem. Hva får deg til å tro at ting har endret seg?

Alltid vært sterk, og har alltid stått fast ved mine prinsipper og verdier - i større grad enn de fleste rundt meg, så kommentaren din er irrelevant. Hvorfor enkelte mobber vet jeg ikke med sikkerhet, men jeg antar at det er naturens måte å luke ut de som er annerledes på. Heldigvis er jeg sterkere enn noe mennesket og alt livet kan kaste mot meg. Uovervinnelig.

Kunne du kanskje fortalt litt mer om de positive sidene med mobbing?

Jeg klarer bedre idag å sette meg i andres situasjon, og jeg setter nok større pris på venner enn jeg hadde gjort ellers. I tillegg lærte jeg mye, blant annet å spille gitar og synge på grunn av at jeg satt mye alene - i god form ble jeg også siden jeg trente mye, noe jeg har fortsatt med. Mange ting, men samtidig vet man aldri hvordan livet hadde blitt om jeg ikke ble mobbet heller.

Kjerring?

Jøss, driver du med mobbing?

Tja, iblant kanskje ... Jeg ble mye mobbet som barn selv, og innser idag at mobbing kan i mange tilfeller føre godt med seg. Altfor mye fokus på det negative rundt mobbing, når det er positive sider også.