Little Miss Trouble

Hei igjen! Beklager at jeg svarer seint, jeg leser ikke så ofte her inne. 

Tusen takk for svar! Var det vanskelig å kjøre rundt i byen?

 

 

 

 

Det var/er ikke spesielt vanskelig å kjøre rundt i byen, men, som med alt annet, så bør man øve på forhånd. Det er ikke en ulempe å være litt kjent, vite om påbudt kjøreretning, kollektivfelt etc Det er ikke krise om du får kjørt i et kollektivfelt, men det er jo forbudt, så ikke akkurat et pluss heller. Likevel - det viktigste er at du rydder opp etter deg på en trygg og trafikksikker måte om du skulle gå på en smell og kjøre feil. Blink, sjekk speil og blindsone, og kjør over i riktig felt. Ellers er det selvsagt viktig å følge med på myke trafikkanter og også andre biler Det er ofte mer krevende å kjøre der det er mye trafikk fordi det er mer å følge med på, men om du er oppmerksom og forsiktig, går det bra. 

 

Og hvor finner jeg denne lærerplanen?

 

 

Læreplanen er på statens vegvesen sine internettsider: http://www.vegvesen.no/_attachment/61092/binary/13691

Hva kommer sensor til å gjøre om du kjører i rush? (Trondheim)

De har begynt med en ordning nå, hvor sensor sitter med nettbrett under oppkjøringa. Kjøreruta trekkes automatisk, så den påvirkes ikke av trafikken (med mindre en vei er midlertidig stengt etc, selvsagt). Om du kjører i rush kan du nok bare forberede deg på at turen vil ta litt lenger tid enn om det hadde vært lite trafikk. Når det er sagt inneholder de fleste rutene en del forskjellige områder å kjøre på. Du kjører ofte noe i midtbyen eller på solsiden, litt på landevei, innom E6 og kanskje også litt på grusvei, det gjorde i allefall jeg. 

Hvis du er usikker på om du kjører på forkjørsvei eller ikke bør du følge med på veier som kommer fra høyre, og se om du kan se at de som kommer derfra har vikepliktskilt. I såfall har du ikke vikeplikt i akkurat dette krysset, men det er ikke sikkert du har forkjørsrett i neste kryss likevel, så følg med! Hvis du ser skiltet for forkjørsvei (det gule "diamantskiltet") vet du at du er på forkjørsvei og ikke har vikeplikt, fram til du er på ny vei, eller det kommer skilt om at forkjørsvei er opphevet.

Når det gjelder ruter, så kan du kanskje spørre kjørelæreren din, hvis du tar noen timer? Ellers vil jeg oppfordre deg til å bli godt kjent i området rundt trafikkstasjonen, så du i hvertfall er sånn noenlunde trygg i starten, når kanskje nervene er aller mest i høygir. Det er oppkjøringsruter utover mot Melhus, mot Buvika, mot Dragvoll, og sikkert flere andre steder. Jeg fikk E6 Narvik ut fra trafikkstasjonen, så tok jeg av på første avkjøring, kjørte opp mot Nardo og videre til Dragvoll, så bortover en grusvei et stykke ved Jakobsli, og E6 innover fra Lade-sida av byen. Tok av og kom til Solsiden, kjørte opp mot Rosenborg, nesten opp til Nardo igjen, og fulgte E6 mot Oslo, tok av i nærheten av trafikkstasjonen, og parkerte utenfor trafikkstasjonen. I løpet av turen fikk jeg også en oppgave der jeg skulle rygge inn en vei og et stykke oppover denne veien. For å forberede deg burde du også sjekke læreplanen, den ligger ute på Statens vegvesen sine nettsider. Kan du de oppgavene som står der, klarer du deg fint (så lenge nervene ikke ødelegger for deg).

Håper dette var greit svar på noe av det du lurte på Lykke til! 

Gratulerer! Kjør forsiktig Du vil merke at du blir flinkere og flinkere for hver dag som går.

Tusen takk!! Bilen er på verksted nå (ikke min skyld:p), så gleder meg til å komme ut på veien når vi får den tilbake!!  

 

 

Det har gått veldig mye bedre, det hjalp med den uka hvor jeg hadde langkjøring, kartkjøring og glattkjøring. Samboeren min sier jeg har kjørt veldig mye bedre de siste par ukene, og har sagt lenge at jeg er klar for oppkjøring. Kjørelæreren har ikke gitt uttrykk for at jeg burde utsette oppkjøringen - før i går - da hadde jeg en elendig kjøretime. Holdt på å kjøre rett fram i et felt hvor det var påbudt å svinge til høyre, så han måtte bremse. Det er ikke ofte han har grepet inn, så kjipt at det skjer dagen før oppkjøring. Jeg har ikke kontroll på nervene, våknet hver eneste time i natt, og nå har jeg vondt i magen og for første gang i historien klarer jeg ikke å spise opp frokosten min. Haha, såå synd på meg

 

Men nå tenker jeg at det er for seint å avbestille (fristen er to virkedager før, oppkjøringa er i dag). Jeg må bare gjøre det beste ut av det, og se på det som lek og en læringssituasjon. Huske på å ta det rolig inn mot kryss, prøve å ikke overdrive hvor glatt det kan være på landevei (har til tider en tendens til å ta det litt vel rolig der det er smalere enn jeg er vant med og småglatt). Ellers MÅ jeg huske å sjekke speilene ofte, og alltid vite om jeg er på forkjørsvei eller ikke. Snakke mens jeg kjører, og tviholde på rutinene. Anta at alle fotgjengere skal over ved fotgjengerfelt og ta hensyn, også med tanke på å ikke sprute ned de som går langs veien denne regnværsdagen. Se langt fram og gjennom svinger. Alltid på utkikk etter skilt. 

 

 

Jeg vil ikke dette Hvis noen har tips til å roe nervene er råd veldig velkommen!!

 

Jeg STO!!! Stor stas Så var det det å våge seg ut på veien alene, da!

 

Nå er det en stund siden du skrev dette, men hvordan går det nå? 

Synes du skal gi deg selv litt ros for at du har kommet langt og snart er klar for oppkjøring. Du har en måned til på å bli enda bedre, så bare kjør på! Og dette med avstander og sånn kommer etter hvert. Det vil alle med lappen være enig i. For det er ikke lett! 

 

Når det kommer til luker i rundkjøring; øv på dette! Det var hovedgrunnen til at jeg strøk 1. gangen. Jeg var for forsiktig og tok ikke de lukene som kom!

 

Hei! Jeg så ikke at du hadde svart her før nå, så beklager at jeg ikke svarte deg før, på gode råd. Tusen takk! 

Det har gått veldig mye bedre, det hjalp med den uka hvor jeg hadde langkjøring, kartkjøring og glattkjøring. Samboeren min sier jeg har kjørt veldig mye bedre de siste par ukene, og har sagt lenge at jeg er klar for oppkjøring. Kjørelæreren har ikke gitt uttrykk for at jeg burde utsette oppkjøringen - før i går - da hadde jeg en elendig kjøretime. Holdt på å kjøre rett fram i et felt hvor det var påbudt å svinge til høyre, så han måtte bremse. Det er ikke ofte han har grepet inn, så kjipt at det skjer dagen før oppkjøring. Jeg har ikke kontroll på nervene, våknet hver eneste time i natt, og nå har jeg vondt i magen og for første gang i historien klarer jeg ikke å spise opp frokosten min. Haha, såå synd på meg  

Men nå tenker jeg at det er for seint å avbestille (fristen er to virkedager før, oppkjøringa er i dag). Jeg må bare gjøre det beste ut av det, og se på det som lek og en læringssituasjon. Huske på å ta det rolig inn mot kryss, prøve å ikke overdrive hvor glatt det kan være på landevei (har til tider en tendens til å ta det litt vel rolig der det er smalere enn jeg er vant med og småglatt). Ellers MÅ jeg huske å sjekke speilene ofte, og alltid vite om jeg er på forkjørsvei eller ikke. Snakke mens jeg kjører, og tviholde på rutinene. Anta at alle fotgjengere skal over ved fotgjengerfelt og ta hensyn, også med tanke på å ikke sprute ned de som går langs veien denne regnværsdagen. Se langt fram og gjennom svinger. Alltid på utkikk etter skilt. 

Jeg vil ikke dette Hvis noen har tips til å roe nervene er råd veldig velkommen!!

Hjelp, jeg har oppkjøring 29. desember!! Jeg skjønner virkelig ikke at jeg skal klare å bli flink nok til å kjøre før den tid. Jeg har ikke hatt langkjøring og resten av det obligatoriske enda, det kommer om litt over to uker. 

Jeg sliter sånn med den informasjonsinnhentingsbiten! Det å se langt nok fram, og hente inn info, både fra skilt og trafikkbildet ellers. Også det å ta luker synes jeg er vanskelig, mye fordi jeg ikke er god nok på å bedømme andre bilers fart på lang avstand, og en hel del fordi jeg ikke riktig får med meg alt som skjer enda (f.eks. i rundkjøringer, hvis de til venstre for meg får vikeplikt for en som kommer fra motsatt side av rundkjøringen som meg, da hadde jeg kunnet kjøre samtidig som den de får vikeplikt for. Dette får jeg aldri med meg før det er for seint, og jeg sier "åh, der kunne jeg jo kjørt"). 

Ellers fikk jeg prøvd meg på skikkelig vinterføre med tett snøfall og mye snø på veien på forrige kjøretime. Dette var også skikkelig vanskelig. Det er lenge siden jeg har vært så varm og rød i kinna på en kjøretime! Kjørelærer sa jeg så solbrent ut:p Jeg har i tillegg en lei tendens til å spørre kjørelærer eller ledsager om ting jeg egentlig vet. Lite selvstendig!! Trinn 3 er dritt, ass. 

Meeen, jeg får bare kjøre og kjøre, mase på samboer om å kjøre med meg, og gjøre mitt beste. Så vurderer jeg samtidig konstant om jeg kanskje burde avbestille den oppkjøringa. Har mareritt om det om nettene allerede nå, haha! Lurer en del på hvor mye flinkere jeg egentlig kan rekke å bli på 5 uker.  

Takk for svar! Det er jo egentlig bare en liten filleting, så kanskje jeg skal jatte med. Jeg ser det litt an, og retter på andre ting først. 

Det er ikke sikkert dette kan defineres som et overgrep, det kommer litt an på alderen til de andre barna. Men jeg synes ikke du skal glemme det. Du bør høre med kjæresten din om hun trenger å snakke om det. Du sier at hun lett får skyldfølelse. Da tenker jeg at det er veldig viktig at hun ikke får noen skyldfølelse for dette. Hun har ikke gjort noe galt. Om noe, så var det galt av de som "presset" henne (hvis hun, som du sier, motvillig godtok det). Hvis du bare glemmer det er jeg redd hun får en oppfatning av at hun burde ha skyldfølelse, at du ikke vil røre ved det. Du er kanskje den som står henne aller nærest. Du har en plikt til å stille opp her, uansett om det er ubehagelig. Du trenger ikke å si så mye, og du trenger ikke å være den hun skal bearbeide dette med. Men vis at du er der og at hun ikke skal ha dårlig samvittighet for dette! 

Haha, tidenes dårligste tittel på dette innlegget. Saken er at jeg sitter med skriving av masteroppgave nå. Veilederen min retter konsekvent "enda" i betydningen "jeg er ikke ferdig enda" til ennå.

Ifølge språkrådet (nederst på denne siden): http://www.sprakradet.no/Vi-og-vart/Publikasjoner/Spraaknytt/Arkivet/Spraaknytt_2002/Spraaknytt_2002_3_4/Du_spoer_vi_svarer/ , er det ikke feil å skrive enda. I min dialekt er ikke "ennå" et vanlig ord å bruke, og når enda og ennå er likestilt har jeg selvsagt lyst til å bruke den varianten som føles naturlig for meg. Derfor har jeg to spørsmål:

1) Er det innafor å skrive "enda" i akademiske tekster?

2) Hva ville du gjort? Jeg vil selvsagt ikke fornærme veilederen heller, men det er nå min oppgave.

Åh, elsker det, Woffington! Kan i hvert fall få til noe lignende en gang, han pleier å snakke om det på forhånd når det kommer et eller annet nytt han gleder seg til, enten det er på PC eller ps4☺️

Gleder meg til å overraske ham? Tusen takk!'

Haha, Tharos! Kanskje jeg må skaffe meg en sånn. Hadde faktisk vært gøy en gang!

Blowjobs får han rikelig av, og jeg lager jo middag iblant, men han er en bedre kokk enn meg, og det er lenge siden jeg har kjøpt med øl til han. Kanskje jeg skulle prøvd meg på en avansert rett en dag, og ha kjøpt inn noen spesielle typer øl til han? Rett og slett stelle i stand en helaften!

Jeg synes jo at han er veldig kjekk, så dét får han høre ofte. Tror det blir påfallende hvis jeg skal mase mer om det:p

Jeg har spurt ham flere ganger, men han ønsker seg ingenting som overraskelse. Jeg har spurt både om sånn generelt og i senga, men neida, "ingenting vi ikke gjør fra før av". Vi har det jo åpenbart fint sammen, og det er heller ikke sånn at jeg føler meg som en dårlig kjæreste. Men det er jo noe med å ville gjøre noe ekstra for den jeg er aller mest glad i, da.

Jeg setter veldig pris på alle forslag dere har kommet med, og hvis noen har flere tar jeg imot med stor takk!

Hei! Er det noen som har tips til fine, litt romantiske ting jeg kan gjøre for kjæresten min? Han gjør så mye fint for meg hele tida, kommer hjem med blomster, kjøper øl og drinker til meg når vi er ute, overrasker plutselig med middag på restaurant midt i uka, og har stadig en eller annen liten overraskelse som han gleder seg som en unge til å gi meg (ser det ser ut som det bare dreier seg om materielle ting, men det er ikke dét som er poenget: det er det at han tenker på meg, og gjør sånne små ting for at jeg skal bli glad).

Jeg er kjedeligere der. Han fikk pakkekalender før jul, men etter det har det vært dårlige greier. Jeg er student, så har ikke råd til sånne voldsomt dyre måter å overraske på. Jeg gjør det ofte koselig hjemme, tenner lys, lager middag etc, og gjør jo mye for ham, sånn med tanke på at jeg tar mer av husarbeidet enn han. Men jeg er ute etter noe litt mer "ekstra" enn å vaske skitne boksere liksom. Noe han vil sette pris på. Jeg foreslår innimellom at han kan finne på noe med venner, og oppfordrer han til å ta noen kvelder iblant der han får litt kvalitetstid med dataspillene sine, men jeg kunne kanskje likevel vært flinkere på akkurat sånne ting. En idé er jo å si at jeg fikser snacks, så er hans oppgave å invitere kompiser på besøk. Det gjør jeg en dag! Men jeg vil også ha noe litt mer sånn ... Han-og-jeg-ting. Noen som har forslag? Vi er 25 og 30 år gamle.

 

 

Åh, som tiden flyr altså! Dere to <3

Jeg og min? Hihi Hvem skulle trodd at jeg noen gang skulle få kjæreste? Også en så fin en da

Snart er det din tur! 

 

Ja, selvfølgelig deg og din!   Hehe!

Håper du har rett. Du må bare ha det. Jeg forbedrer meg og nærmere meg i hvert fall sakte men sikkert. Uansett hvor mye jeg klager har jeg jo hatt mange fine stunder på veien også da.

 

Det er jo ikke sånn at du trenger å forbedre deg. Heller forbedre selvtilliten og vurdere om gutten er "god nok"/passer for deg enn å være selvkritisk og håpe du er god nok for ham. Også slappe av og ha det gøy på veien Er ikke noe å stresse med, det kjærestegreiene Lett for meg å si, kan du tenke, men jeg ville fortalt meg selv det samme .. Selv om jeg også sikkert fortsatt hadde ønsket meg kjæreste om jeg ikke hadde det:p 

Åh, som tiden flyr altså! Dere to <3

Jeg og min? Hihi Hvem skulle trodd at jeg noen gang skulle få kjæreste? Også en så fin en da

Snart er det din tur! 

For 1,5 år siden på det da "nye og spennende" Tinder!   

Vi var nesten naboer, men ville aldri møttes eller kommet i prat om det ikke var for Tinder. Føler meg som verdens heldigste.

Jeg tror du bør prøve å se saken litt fra hans side i denne saken, og gjøre et forsøk på å få til en hverdag dere alle tre kan trives med. Det kan være viktig å huske at han ikke er faren til barnet, og at du derfor heller ikke kan forvente at han tar like stor del av omsorgs- og husarbeidet som følger med det å ha et barn. Det er ikke rart at du vil ofre "alt" for ungen din, men det er heller ikke rart om han ikke er helt der, selv om han liker ungen og elsker deg.

Dere trenger også noe kjærestetid der dere gjør voksenting, har dere det? Det kan kanskje være mulig å la besteforeldre eller andre være barnevakt iblant? Bare en kveld i uka der dere er dere to kan hjelpe mye. Jeg tenker at det kan gjøre mye med hans innstilling til hele greia med "A4-livet" ..  Etter hvert som ungen din blir eldre vil det samtidig bli mer og mer "naturlig barnefri" der dere får være mer kjærester når ungen er på fritidsaktiviteter etc. Samtidig er det selvsagt viktig at dere hygger dere sammen alle tre i hverdagen, men det må vel gå an å få til noen lommer hvor det er plass til å dra ut, spise dere to på restaurant, eller til og med ta en helg der dere to drar vekk et sted en gang? 

Ellers stemmer det sikkert at han er litt lat. Et råd når det kommer til det, er å gi tydelige beskjeder om hva du vil han skal gjøre, f.eks. "kan du sette tallerknene inn i oppvaskmaskinen og tørke over bordet?" "Kan ikke du ta å støvsuge i stua?" .. Eventuelt sette opp arbeidsplan der han kan krysse av for hver ting han har gjort, mange motiveres av det. Det er ikke sikkert han alltid ser hva som skal gjøres, og at det er noe av grunnen til at han gjør så lite .. 

Jeg kjenner jo selvsagt ikke situasjonen fullt ut, og dette er bare mine umiddelbare tanker. Håper dere finner ut av det, for det virker som dere er et godt par som er glad i hverandre.

Jeg er så lykkelig. Har vært sammen med kjæresten i snart 8 måneder. Jeg vet det ikke er lenge, og at tøffere tider nok vil komme, men hittil har det vært som en drøm. Jeg har vært singel "hele livet", og har fortsatt ikke vent meg helt til det å ha kjæreste. At jeg, ulykkesfuglen, er i et lykkelig forhold, med den beste personen jeg kan drømme om .. Nei, det er helt utrolig. Jeg er så lykkelig at jeg ikke kan si det til folk en gang, det blir rett og slett for kvalmende. 

Jeg har, som dere sikkert skjønner, ikke noe problem jeg vil ha hjelp til her nå. Jeg tror jeg får til det å være en god kjæreste ganske bra. Vi bor en flytur unna hverandre, og avstand er dritt, men vi har en god rytme når det gjelder både daglig kontakt og besøk (selvsagt ikke daglige besøk, mer med to-tre ukers mellomrom). Både tillit og kjærligheten er på plass. Dessuten er det maxmaxmax ett år til med avstand før vi kan flytte sammen. Men tips til hvordan jeg kan være en bedre kjæreste, det vil jeg gjerne ha. For han her, han fortjener kun det beste. Såå, hva skiller drømmekjæresten fra en helt ok kjæreste? Vet dette er individuelt og at jeg forhåpentlig er min kjærestes drømmekjæreste, som han er min, men jeg vil gjerne høre deres tanker. 

Kjæresten din virker litt sjalu og kontrollerende, spør du meg. Du er bare 18 år, og det er klart at du vil feste litt et par ganger i mnd. Hvis man ikke er med på det sosiale som skjer i gjengen føler man fort at man havner litt utenfor. Og nei, det er ikke like gøy å være helt edru, hvis alle de andre drikker. Dersom min kjæreste var sånn, ville jeg sagt tydelig ifra. "Jeg aksepterer ikke at du blir sur for at jeg drar ut med vennene mine. Dette er helt normalt, og du skal ikke gi meg dårlig samvittighet for det". I tillegg er jeg helt enig i at det er viktig å forsikre ham om at du er glad i ham og sånt. Likevel er dette hans problem, det virker slett ikke som du fester unormalt mye. Når det er hos ham problemet ligger, skal ikke du bære det på dine skuldre. 

I tillegg må jeg si en ting. Dere er unge, og det er kanskje lite sannsynlig at det faktisk blir dere to resten av livet. Pass på at han ikke begrenser ungdomstida di altfor mye. Det er lov å ha det gøy også. Jeg sier ikke at du skal gjøre det slutt med ham, ikke i det hele tatt. Du følger selvsagt deres felles grenser for hva som er greit med tanke på flørting med andre etc, og du skal ikke være utro. Men ha egne grenser for hva du ser på som ok mengde alkoholinntak og festing. Du skal ikke leve etter hans (ganske strenge) regler.

Føles godt å vite at det er flere som er sånn! Er livredd for å snakke med ham om det, nesten så jeg har lyst til å gi ham en lapp hvor han kan krysse av for ja, nei eller kanskje Men hey, skal ikke ta det som en stor jeg-må-snakke-med-deg-samtale, bare koseprat når vi har det fint Hvis jeg tør.

Hvis han er "mnjaa" tar jeg det som et nei, og blir veldig lei meg. Etter oppførselen hans å dømme virker det egentlig nesten som han ser på oss som et par allerede, men jeg har problemer med å tro at noe så fint som å bli sammen med han kan skje med meg. Altså, det hadde vært så eventyr-fint at jeg ikke helt tør å tro det. Og hva om han, til tross for alle positive signaler, skulle være usikker ..? Det ville gått hardt utover eksamenene jeg har de neste ukene Det gjør det forsåvidt uansett, jeg tenker langt mer på ham enn på eksamenslesing. Men åh, jeg er feig. Og kunne egentlig ønske han tok det opp

Det er ikke greit å bruke vold, og man kan ikke skylde på den som "provoserer fram" voldsbruken. Hvis den ene skal gå å være redd for den andre i et forhold vil voldsbruk som dette kunne ødelegge hele forholdet. Det er viktig at hun forstår at dette ikke er greit. Selv om hun er jente og du som mann kanskje er sterkere enn henne er dette veldig alvorlig. Jeg er veldig glad for at du ikke bruker vold tilbake, men takler dette på en moden måte.

Jeg er usikker på hvordan du best tar det opp. Kanskje det er lurt å snakke alvorlig med henne en gang dere har god stemning mellom dere, når det ikke fra før er noen konflikter. Ha gjerne en punktvis liste som inneholder alt du vil snakke med henne om, sånn at du husker det du vil formidle (hvis dette hjelper deg, alle er forskjellige). Forklar hvordan det føles for deg å vite at hun kan komme til å ty til slike midler. Det at hun har gjort sånne ting før flere ganger er i seg selv en trussel om at det kan skje igjen dersom hun blir nok provosert. Samtidig som du bør forklare hvordan du opplever situasjonen, er det nok også viktig å ikke formulere det hele som en anklage mot henne, da vil hun gå i forsvarsposisjon. Kanskje det går an å bruke en mer "undersøkende" tilnærming, hvor du spør mer om hva som skjer når hun mister kontrollen over seg selv? Det kan være lurt å også bake inn i samtalen at du er glad i henne, og noe om et eller annet positivt ved henne eller forholdet deres.

Til slutt er det også viktig å gi uttrykk for at du ikke kan akseptere vold. Uansett kjønn er det ikke greit å klore eller slå. Om ikke hun klarer å slutte med sånt ville jeg ikke blitt i forholdet, faktisk. Hva slags forbilde blir hun for eventuelle barn i framtida? Og vil du leve i et forhold hvor du vet at kjæresten kan ty til vold under krangel?

Takk for svar! Har gått gradvis framover, altså, og vi oppfører oss ganske som kjærester. Synes uansett ikke noe er bortkasta, men skjønner hva du mener. Hvis vi først hadde blitt sammen, tror jeg at jeg er litt mindre krevende - ville ikke trengt like mye bekreftelse hele tida da, tror jeg. Teit, men! Tror jeg forsiktig skal spørre litt snart!

Åh, herregud, så forelska at jeg snart sprekker!!

Er ikke sammen, men kaanskje snart. Ikke at det er noe å stresse med, men er det greit å legge ut noen følere etter fem måneder?

Det er absolutt ikke rart, men husk at du blir betatt av en forestilling om henne. Det skal litt til at den virkelige jenta er sånn som du tror. Derfor vil jeg anbefale dere å møtes snart, så denne betattheten får sjansen til å vokse på et realistisk grunnlag

Jeg synes det er veldig rart å ta opp noe sånt, hadde jeg møtt en fyr som begynte å snakke om barn, hadde jeg blitt skremt langt vekk, selv om jeg vet med meg selv at jeg skal ha barn en gang. Det blir bare for mye å snakke om med en man ikke vet om man vil satse på engang. Uææ, får klaus bare av tanken!

Det går likevel an å nevne den skjønne niesa si, eller noe lignende, og se an reaksjonen da. Tror mange som ikke noen gang vil ha barn ofte er ganske tydelige på det.