DonSeel

Jeg vil starte med et minne.

Et minne fra en film jeg så en stund tilbake. Filmen het Hackers og vil nok ikke gå ned i filmhistorien som en film som satte standarden for fremtidige filmer. Derimot var det 90 minutter med overfladisk technobabbel om en gjeng ungdommer som reiser rundt på rollerblades og kjemper mot fundamentet i vårt kapitalistiske samfunn. Det var åpenbart at regissøren ikke hadde noe mer omfattende kompetanse om hardware, operativsystemer og nettverk enn at han kanskje hadde klart å fullføre to runder minesveiper og kanskje en runde solitare.

Jeg lurer på om ikke Angelina Jolie er med og du kan se ett stykk brystvorte i to sekunder. Det kan også være at man ser denne brystvorten i en annen film om flygeledere. Uansett er det helt irrelevant.

Men tilbake til filmen. I filmen så kjemper disse tenåringene mot et stort firma som har planer om å få mest mulig makt igjennom å sabotere oljetankskip og generelt lage kvalm.

I dette øyeblikket dukker filmens antagonist opp. Han jobber som IT-sikkerhetsansvarlig for selskapet og heter Eugene Belford. Han er en mann på omtrent 35 år og har en ekstremt ansvarsfull og krevende jobb. Men her kommer problemet mitt med filmen. Eugene Belford blir flere ganger i filmen rasende på hans kollegaer fordi de henviser seg til ham med hans korrekte navn. Han nekter dette. For han går rundt i svarte klær og oppfører seg som den mest klisjéfylte ”onde” mannen til dags dato. Og ifølge han selv, så heter han ”The Plague” eller pesten om du vil.

Nå har allerede e3 gått for full maskin i tre dager og fortsetter videre med full bravur i dag. Vi har fått mange nye inntrykk fra helt nye spill og gamle kjenninger som vi ikke blir lei av å fordype oss i.

Vi har sett nye trailere fra spill som Gears of War 3, Halo 4, Mass Effect 3 og den nye Nintendo Wii U har vist seg fram.

Det er utvilsomt at spillindustrien har blitt en gigantisk og intrikat maskin hvor flere millioner av dollar går i omløp. Ny software må utvikles, nye konsepter må se dagens lys og PR for spillene må dukke opp.

Det er spesielt denne siste delen som settes i lyset nå på e3 messen.

Å drive et spillselskap er dermed ikke noen liten oppgave. Produsentene har et stort ansvar på sine skuldre, og hvis de ikke klarer å oppfylle det de lover, kan de stå der igjen med millioner av dollar i underskudd ved siste kvartal av året.

Så hvem er disse produsentene? Hvordan framstilles de og hvordan klarer de å utnytte sine posisjoner for å få mest mulig PR under messen?

En person som kommer spesielt til tankene da er Clifford Michael Bleszinski. Han har blitt kjent som Cliff Bleszinzki eller det mer populære navnet ”CliffyB” om du vil. Han har lenge vært fjeset man kobler sammen med Epic Games som står bak spillene Gears of War og Unreal. Denne mannen er et geni innenfor sitt yrke. Det er det ingen tvil om. Han har vært med å produsere noen av de største spillene innenfor sin sjanger. Og hver gang han skal promotere det nyeste spillet i produksjon, så skal det gjøres på en frisk og ungdommelig måte.

Derimot er det ikke å forakte at når en mann på 36 år går rundt med åpne skjorter og ring i det ene øret og snakker om hvor ”awesome” spillet skal være, blir det hele litt tragikomisk.

Videre finnes det et annet eksempel på dette. Lawrence Hryb, også kjent som ”Major Nelson” i den populære spill- og Xbox 360 relaterte podcasten fra Microsoft. Rollen hans er ikke å drive et spillselskap, men mannen er i slutten av 40-årene og snakker om hvordan alt som skjer i spillverden er fantastisk og alltid, uansett hvor kjedelig det virker, så er det alltid helt rått.

Begge disse to snakker og oppfører seg som om de var omtrent 20 år og lovpriser alt nytt som helt fantastisk.

Faktisk når jeg sitter her hjemme og ser på klipp fra e3, så er nesten alle promotørene, journalistene og personene som uttaler seg om de nye spillene i slutten av 20-årene og starten av 30-årene.

Og dette er helt naturlig. Det å drive et selskap verdt flere millioner krever en lang utdanning, masse erfaring og en god innsikt.

Men problemet oppstår når disse personene skal promotere spillene de representerer. Det blir uansett fryktelig kleint å se en person i en alder hvor det er normalt med kone og barn prøver å oppføre seg som om han var romkammeraten din som du pleier å spille med.

Spillverden har rett og slett kommet til det punktet hvor det er i en midtlivskrise. Det er eldre høyt utdannende personer som prøver på liv og død å være ungdommelige for alt det er verdt. Det er journalister som ikke nødvendigvis er interessert i spill, men tar jobbene de får. Dette merkes hele tiden. Noen av de spørsmålene som blir stilt på disse messene viser jo ingen innsikt i bransjen.

Selv har jeg vært spillinteressert i over 15 år. Og jeg må innrømme jeg er glad for at den digitale spillbransjen har vokst seg så stor som det den er nå. At det blir mer penger i spillindustrien tilsier at det kan legges mer arbeid i utviklingen og dermed gjøre digitale spill mer anerkjent som en form for kultur.

Men det er kanskje på tide at spillindustrien selv skjønner at den har blitt stor og voksen. At det ikke lenger er gutter på rundt 20 år som promoterer sine egne spill de har laget på fritiden sin. Det er faktisk konsernsjefer som driver disse selskapene. Nå snakker jeg om personer som tjener mye penger og som er på nivå med de på forsiden av Dagen Næringsliv.

Avslutningsvis går det bra til slutt i filmen Hackers. The Plague har ikke en sjanse mot ungdommen på rollerblades som til slutt klarer å overstyre dette onde selskapet. Men hadde kanskje The Plague fokusert mer på sikkerheten til selskapet i stedet for å gå rundt med solbriller og stå på skateboard mens han roper til alle kollegaene sine, ville det kanskje gått annerledes?

*tl;dr*

Hva er mener resten av spillmiljøet? Vil dere at spillprodusentene og de PR ansvarlige skal fortsette å appelere til de unge spillerne ved å late som om de er 20 år, eller er det kanskje på tide med en forandring?