zukit

Advarsel mot lengre innlegg.

Generelt

Hvem og (metaforisk) hvor du er, eventuelt vil være, lukter av å være et spørsmål av individuell karakter. En tanke som kanskje kan høres befriende ut. Kanskje fryktpreget. Dette er derimot ikke opplagt; det er faktisk ganske lett å rote bort.

At vi sauser bort det (høyst!) individuelle spørsmålet ser man enkelt når man leser diverse av disse innleggene som formaner om selvmord, assistert selvmord, liv og død, som om det kunne besvares universelt, kategorisk, ja, attpåtil som et statlig anliggende - ikke bare 'kan hende andre sitter på gode råd', men hvorvidt en "skal få dø" eller ikke, skal liksom være en sak for Arbeiderpartiet..!? Ingen kritikk av Arbeiderpartiet, men skulle det noen gang passe med AP-kritikk, måtte det være dagen de vedtok "aktiv dødshjelp" framfor å styrke bevilgning til omsorgsapparat og forskning, spesielt forskning på psykisk helse ... og når vi først er innom kategorienes domene bør det synes åpenbart at hva enn man kaller assistert selvmord (dødshjelp, eutanasi, osv. - alt ettersom hvor spektakulært "for" eller dundrende "mot" man måtte være), vil det per definisjon være utenfor helseapparatets mandat å utføre. Det ville være en ren fallitt skulle vi institusjonalisere en slik praksis, simpelthen fordi ordinær omsorg ikke strekker til.

Så er det heller ikke sånn at "omsorg" er utelukkende gjenstand for politikk. Kanskje kan man tilogmed påpeke at første konsekvens av å institusjonalisere omsorgen, altså å innlemme den i en statlig enhet, på én side muliggjør likeverdig helse (les: 'sosial-dogmet'), på andre side fremmedgjør oss for både egen omsorgsevne og egne behov ... Som så fint ble påpekt: forholder vi oss like "stoisk" over en knekt fot som ved en tung depresjon? neppe. Veien til hjelp bør selvsagt være kortest mulig, men kanskje må vi som samfunnsaktører gå litt i oss selv også? Slutte å være så inni helvete forfengelige og selvgode at selv når psykisk sykdom har vært for mote å regne de siste tre-fire tiårene, så er det like forbanna skummelt å ha det som å hjelpe noen med det, som om det var overførbart ved spytt og fysisk kontakt .. Det er faktisk ikke så vanskelig å være til hjelp for noen. Skulle det omså bare være en tråd på et forum (som denne), er det ikke så vanskelig å be om hjelp heller.

Om Selvmord

Som antydet mener jeg også selvmord er et individuelt spørsmål. Et dypt og eksistensielt sådan. Det er ikke noe et Storting kan hjelpe deg med, det er ikke noe jeg kan fraråde deg. Men det koster meg lite å dele noen tanker.

Jeg ville gjøre meg fullstendig umenneskelig skulle jeg underkjenne at de aller fleste som har selvmordstanker er syke. Men tross hva etablerte allmennpsykologiske kategorier som f.eks. "negativt tankemønster", "grubling", "pessimisme", "tungsinn" etc. kan antyde, føler jeg meg sterkt nedvurdert både som emosjonelt og empatisk vesen skulle jeg akseptere at min depresjon først og fremst skyldtes sykdom. Ikke bare kan "faenskapet" være reellt; skulle det faktisk ikke være det, er det likevel ingen som kan bestemme hva jeg skal føle om det - ofte ikke engang jeg selv. Kognitiv terapi og medikamentell behandling funker nok kjempebra for noen. Skuffende, eller direkte nedlatende for andre.

Den mest åpenbare grunnen til at jeg ikke eksplisitt kan oppmuntre til selvmord, er nettopp fordi det ikke lar seg generalisere. Det måtte innebære en helt avsindig kynisme, en regress til et totalt utdatert menneskesyn skulle én eneste person dø uhjulpet, fordi "mange" suicidale tross alt "ville det". Den andre grunnen til ikke å støtte selvmord, på generelt grunnlag, er at den praktiske konsekvensen grenser mot hygieniske tilstander: vi tror kanskje 'vår verden' blir mindre smertefull, "lystigere", om de som lider forsvinner av seg selv? vi tror kanskje vi knyttes nærmere egen dødelighet av å akseptere døden hos de vi har rundt oss? Det er nok å misforstå den menneskelige psyken. For den tredje grunnen til ikke å godta selvmord, igjen på generelt grunnlag, er nemlig at evnen til godt og ondt er like forbanna nedfelt i det å være menneske som å føle godt og ondt. Dette er hverken målbare eller håndgripelige størrelser vi kan plukke og ta av som vi vil, men snarer noe som følger med oss, alt sammen, samme faen!

Og da er man kanskje igjen tilbake ved det jeg mener er sakens kjerne ... spørsmålets individuelle karakter. Kanskje er det et spørsmål om situering. Kanskje orientering. Igjen: hvem du er, hvor, og på hvilken måte du eventuelt ønsker det annerledes .. hvorvidt det ikke finnes andre alternativer enn forsvinningen, er dypest sett ting man må bearbeide selv. Om ikke annet kan det være fint tidsfordriv innimellom dagene du har det som kjipest. Dette er helt klart ting en samtalepsykolog (evt. kognitivterapeut) kan hjelpe deg med, og med årene har det dukket opp stadig flere sentre for såkalt filosofisk praksis som nok er vel så godt for mange, men selve drittjobben må du nok gjøre selv.

Da jeg selv hadde det som verst og lurte på om det skulle kunne bli verre, skulle jeg ønske jeg hadde visst at "ja, det kommer til å bli verre - mye verre." Men det går også bra. Man kan ikke nødvendigvis fjerne seg fra det, men etterhvert er det nesten så en ser seg selv utenifra. Og kanskje er det noe morbid å kalle dette en fascinerende opplevelse, men fuck it: what ever rocks your boat, som man sier.

Til sist

Til dere som fekter med skremmebilder om ekstrem fysisk funksjonsnedsettelse, smertetilstander etc. som grunnlag for "leve" eller "ikke leve": Jeg antar de færreste av dere snakker av personlig erfaring, all den tid kroniske smertepasienter, psykisk utviklingshemmede, personer med ALS etc. trolig skriver på andre forum eller sysler med helt andre ting. Sånn sett blir grusomhetene dere tegner opp heller anekdotisk og bør i minimal grad få bestemme hva vi mener er "liv laga" osv. Igjen: Den menneskelige psyken er dynamisk, også betinget av sine omgivelser. I den grad personer virkelig sliter med å forholde seg til kronisk/terminal tilstand bør man selvsagt lytte. Men i den grad de klarer seg bør vi neppe insistere utenfra på at de ikke gjør det. (Liten grunn til å synes synd i et menneske som ikke synes synd på seg selv.. Og kanskje(!) synes en synd på seg selv fordi omgivelsene rett og slett nekter en å synes noe annet..?)

Edit: retting av div. brain-farts..

Plizket og Pycnopodia; dere har selvfølgelig mye rett begge to. Og jeg skal ta det på min kappe at jeg trolig ikke har gjort meg tilstrekkelig spesifikk her. Men jeg tror jeg heller får vende tilbake når jeg finner noe mer fruktbart å komme med.

(Synes forøvrig like synd på de i sjekkeeliten over, om dette faktisk representerer deres handlingsrom og forhold til det mest inderlige kjent for menneskeheten..)

Shout-out til eventuelle rocke-romantikere der ute med like shoddy selvrespekt! - jeg kan ikke fatte at jeg skulle være den eneste..(!?)

Igjen: Ikke meningen å virke utakknemlig, men refererer til mine spørsmål, spesielt siste to setn. i førstepost. Disse må gjerne omgås, men så kan vel strengt tatt hele tråden omgås også..

...

Vet ikke helt hva jeg skal si.. Takker for input. Men tror vi har gått vel forskjellig skole..

Hei, har noen tanker og spørsmål jeg trenger å lufte.

Vet ikke om tittelen er veldig passende, og vet heller ikke hvordan klisjeene holdes på et minimum om tematikk som dette. På forhånd, beklager. Beklager også for at dette neppe forstås særlig oversiktlig, komplett og koherent..

Jeg innser jeg ikke er den eneste i verden som sliter med kjærlighetssorg, og jeg er ikke den første til å hevde hun virkelig var "the Shit". Realiteten er todelt: Hun var (og er?) det beste som noen gang har hendt meg, samtidig det verste; hun ødela meg, men var en sånn type jente som gjorde at det ikke gjorde noe - helt til hun endelig bestemte seg, etter flere års samboerskap, smertefulle nedturer og påfølgende lidenskapelige beklagelser, pakket sakene sine og stakk.

Sorg har jeg opplevd før. Kjærlighetssorg. Tap. Smerte. Det knusende avslaget. Men dette er noe annet. Jeg prøver virkelig ikke å gjøre meg spesiell her, eller henne til noe overmenneskelig. Savnet er bare ikke til å beskrive. Det har snart gått halvannet år siden bruddet, og fortsatt dukker hun opp i mine tanker, hver jævla dag, ikke et eneste unntak. Jeg kan ikke si jeg tenker på henne konstant, av den enkle grunn at det neppe er bevisst valgt uansett. Det eneste jeg må innrømme være bevisst fra min side, er at jeg nekter å redusere alle mine opplevelser av kjærlighet, lykke, ned til et produkt av demens. (Altså, spar meg vennligst for jovial-pjatt som "flere fisk i havet". Glemselen er en fin ting, men dette går på det grunnleggende intellektet løst. "Det er flere gullfisker" heter det, og det er mer nedlatende enn trøstende.) Så jeg kan ikke nekte for at det sitter langt inne å legge henne bak meg, i den grad dette også betyr å glemme.

Jeg sitter litt fast, altså. Det må høres ganske nedslagent ut, alt dette. Men jeg kommer ikke bort fra tanken om at dette virkelig var Henne.

(For å ha det sagt: Motforestillingene finnes i hopetall; ingen av oss var perfekte, hverken sammen eller hver for oss. Men skulle dette i det hele tatt være et mål? Boys&girls!? Om jeg får klage litt, så synes det noe dyptgående fascistoid ved dere jenter, noe langt mer drepende enn den lettvektige, gutteaktige glad-fascismen, lik den man finner hos f.eks. dørvakter, og rosakledde lacrosse-jockyer og jockyer forøvrig.. Men nok om det..)

Er noen der ute som kunne gitt meg noen innspill på hvordan man takler love-sickness type Bad? Håper eventuelt noen kunne delt sine erfaringer med 'The one', han/hun som stakk av.

Hilsen trist faen i midten av 20-årene.

Sjekk kilden din igjen, dobbeltsjekk med flere og evt. skyld på Store Norske om du mener jeg tar feil, der står det nemlig i klartekst hva som er krav hvor.

Faktafeil 1:

[...] kun benytte oss av lektorer som i Finland.

Finland benytter seg ikke kun av "lektorer". Det ville neppe vært realistisk i Norge heller. Spes.ped, logopedi, etc. har vi allerede, og det er også gledelig om eget masterprogram etterhvert kommer på plass i tillegg. Dog, denne kompetansen er det nok større behov for på barneskoletrinnet enn i ungdomsskolen .. Som i Finland .. Dumt at/om krav (som hhv. Fin./Nor.) gjør at kompetansen kunne vært utnyttet andre plasser bedre, altså tidligere.

http://snl.no/Skole_...nning_i_Finland (se spesielt siste avsnitt)

http://www.uniforum....-kafeteria.html

Faktafeil 2:

Du trenger en akademisk grad i et fag og ett eller to år med pedagogisk påbygning.

Du trenger en høyere akademisk grad for eventuelt å få kalle deg "lektor". Altså minimum 5 år (evt. hovedfag fra gammelt av), 3 + 2 år med allmennlærerutdanning/PPU inkludert i bunn, eventuelt 5 års master + 1 års PPU. Er mye av dette som avgjør hvor realistisk (les: urealistisk) det er at master skal være et krav, enten i barneskolen, ungdomsskolen eller over hele fjøla. Det blir ikke nok lærere.

http://no.wikipedia..../Akademisk_grad

http://utdanning.no/...krivelse/lektor

(Ref. også til uniforum-kilden over)

Ellers.. Originalt. Fortell mer..

Du mener en enhetsskole gir mer rom for det individuelle, for forskjell, gjennom å kreve at lærerne selv var sekserelever?

Om du bytter "karakterer" med "kompetanse" er jeg faktisk enig, men det blir en fullstendig annen ting.. Og personlig er jo min mening (i innleggene over) at man vanskelig kan sette tall på kompetanse, at det er prinsipielt feil. Tror forøvrig ikke man trenger bekymre seg så voldsomt for 'degenerasjon'. Det har pågått jevnlig i flere tusen år, etter de målene vi har brukt i knapt hundre år, og er stort sett et tegn på at vi har fått det ganske mye bedre.

Helt enig i ditt punkt nummer 1 her, men blir en selvmotsigelse gjennom punkt 2..

Er langt på vei enig i at det også er et praktisk aspekt her, og at utfordringene er mange. Om man i det minste kan enes om at begreper som "disiplinering", "straff" og "konsekvens" er avleggs, mener jeg man er i riktig retning. Kan selvsagt være skummelt om nye begreper bare skal overta meningsinnholdet av de gamle, men er ellers helt på linje med deg, Arne, om at man heller bør diskutere normering og avvikende/destruktiv adferd, og hva dette er/bør være.

For jeg er (åpenbart?) ikke lærer selv, men når jeg snakker med kjenninger som er det, skjønner jeg at problemstillingen er høyst reell: I et friminutt slår gutt i 4. klasse jente i 3. i ansiktet så hun begynner å blø. Vikarlærer som ser dette og konfronterer gutten, får senere beskjed fra de andre lærerne om at de ikke bruker å gjøre noe med gutten, "han blir så sinna", så de lar ham heller være. I mangel på kompetanse om hvordan man håndterer den problematiske gutten i 4. klasse, må medelever stadig tolerere voldelige utbrudd, uten at voksne stepper inn. Vikarlæreren vet ikke hva han skal gjøre; han vet ikke engang hvor han jobber neste uke, trolig på en helt annen skole en helt annen plass i byen. En av utallige historier fra den norske barneskolen en novemberdag i 2012.

Og er det ikke skremmende likt vårt samfunn ellers, bare i et slags miniatyr? Jeg undres: Det skal vel alltids gå bra med jenta i 3. klasse, hun fikk hjelp rett etterpå, har venner og oppegående, omsorgsfulle foreldre. Jeg lurer mer på gutten. Hvordan har han det hjemme. Vet foreldrene at de har krav på hjelp, utredning og eventuell oppfølging gjennom PPT. Skjønner de at gutten trolig trenger det. Skjønner skolen hvor stor rolle de utgjør som ledd mellom foreldrene og PPT. Skjønner lærerne at en pedagogisk leder/rektor som ikke evner å legge til rette for samhandling mellom alle disse partene, har feilet monumentalt, både overfor enkelteleven som åpenbart trenger hjelp og alle medelevene dette går umiddelbart ut over.. Osv.. Hvordan skal det gå med gutten opp gjennom ungdomsskole, videregående, uti arbeidslivet. Ofte går det greit, tross alt. Ofte skal det bare én ansvarsfull voksen til. En som evner å kommunisere med gutten – som gutten evner å kommunisere med.

Det som imidlertid bør synes åpenbart, er at det ikke nytter med «disiplinering» her. I den grad noen skulle vært straffet eller vist konsekvensen av det de gjør, er det skolen selv, og vi har ikke karakterer for sånt..

Det jeg mener samtidig må frem, er hvilken adferd som faktisk er destruktiv for læringsmiljøet og hvilken som ikke er det. Ingen skal trenge å tåle vold og trakassering, det ville vi ikke i det øvrige samfunnet heller. Men andre forsøk på normering, utover dette, mener jeg bør gjøres med varsomhet. Om elever med funksjonsnedsettelser eller spesifikke lærevansker, er vi kanskje endelig kommet dit at de i størst mulig grad skal få komme inn i det ordinære klasserommet. «Mainstreaming». Én viktig forutsetning for at det skal funke, er selvsagt at spesialkompetansen følger eleven inn i det nye klasserommet og blir en integrert del av det. På samme måte som at eventuelle tekniske hjelpemidler tilpasses og bedres for den nye læringssituasjon. En annen og minst like viktig forutsetning er den tilpassingen som også må skje hos elevene fra «det gamle» klasserommet. Ofte tenker man nok at mainstreaming vil gå på bekostning av disse. Og i en viss grad må det det. De må justeres. Men det totale læremiljøet blir påviselig bedre.

I de mest ekstreme tilfellene blir det altså galt å ikke gjøre noen ting, i frykt for å gjøre feil, men like galt å påkalle sanksjoner (fra anmerkninger til utvisning) der man egentlig trenger helt andre tiltak. Dernest, sanksjoner som har til hensikt å normere adferd, i mer ordinær sammenheng, rettes attpåtil feil vei; mot enkelteleven, som om han/hun er et avvik, en abnormalitet, istedenfor mot det intolerante elevmiljøet. Det "normale" er ikke nødvendigvis noen god norm.

Mye mer burde vært sagt. Men jeg kan altså hverken se hvordan sanksjoner skulle funke normerende (hverken prinsipielt eller i praksis) eller at normerende virkemidler generelt brukes riktig/rettes mot rett part (les: begge/alle).

Interessant kronikk om ordens- og oppførselskarakter av elevombud Sigve Indregard på nrk ytring:

http://www.nrk.no/yt...rsel-1.10850290

Da NRK Ytring mener kommentarene blir bedre av å luke bort anonyme, poster jeg likegodt min respons her. Rasket sammen i tung koffeinrus, så bær over repetisjoner fra forrige innlegg og eventuelle skivebommer ellers (lar meg gjerne belære):

Synd å se en ellers inspirerende sak gjøres så enfoldig og avkorta. Limbo, liksom. Lærerlimbo. Småkleint. Blir ikke bedre at flere av de som [i kommentarfeltet] utgir seg for å tale elevenes sak, fortsatt diskuterer skole som på lærernes premisser alene. Merkelig. Eller, samtidig ikke.

I de fleste av våre institusjoner – i forlengelsen av 40-50 år med reform på reform i skole, barnevern, omsorgsvesen ogsåvidere – nærmer vi oss kanskje enden av en slags byråkratisk blindvei? Mer spesifikt: Skolen må vi kanskje etterhvert innse er til for elevene, ikke lærerne. Og jeg mener Indregard burde gått lengre. Mye lengre. Iallefall på det prinsipielle. Men jeg skjønner også at han som elevombud kan ha vansker for å gjøre nettopp det.

Å stemple et menneskes "orden" og "oppførsel" på et papir, er like performativt som å stemple noe som helst på hvem som helst; om hensikten er å gjøre den pedagogisk/didaktiske operasjonen enklere, er det ikke læreren det går utover når skolen bryter sin konstituerte plikt overfor eleven og sender ham/henne ut med en "ng" eller en "lg" og gjerne ei hel blekke full av 2-ere og 3-ere – det er eleven som må slite med dette. SÅ kan man diskutere hvilken funksjon disse stemplene har/skal ha uti arbeidslivet, eller i opptak til høyere utdanning, men det er stengt tatt et sekundært spørsmål.

På det prinsipielle kan man kanskje spørre seg: Hvorfor i det hele tatt sette en karakter? Og jeg mener det finner bo og basis kun der institusjonen gjøres til et slags modus for demokratiet. Akademia er virkelig høyborgen her. Det er vanskelig å forestille seg et demokrati uten et velfungerende maskineri for 'myndiggjøring av individet', til tross for at myndighetsbegrepet i øvrighet har mistet all mening for lengst. Dette gamle "kontraktsmessige" er tilogmed spikret fast i menneskerettighetene – så vanskelig er det å forestille seg en verden uten. Men kanskje er det på tide å skille litt mellom snørr og bart her? På to plan:

1: Ikke fordi man ikke skal ha rett til skole og utdanning – selvsagt skal man ha det – men fordi dette ikke kan være et rent imperativ for "demokratiet", for isåfall snakker vi snarere menneskeplikt enn vi snakker menneskerett (enig eller ikke, det blir hver sine fundamentalt forskjellige tilnærminger til saken). Og på samme måte som at læreren (i praksis fylkeskommunene) aldri vil holdes ansvarlig for «under gjennomsnittet»-stempelet de setter på eleven, nekter vår fullstendig underutviklede offentlighet og sosialstat å holdes ansvarlig for sine konstituerte plikter overfor enkeltmennesket, enn så lenge man heller tyr til 'korrektiv intervensjon' i etterkant av at caset har gjort seg nettopp til case; knarker, kriminell, psykisk syk, eller en skjønn kombo av alt. Dog, man trenger ikke gå til ytterpunktene før de sosiale implikasjonene blir påtakelig. (Finnes forøvrig et helt hav av såkalte «high functioning»-diagnoser som først de siste par årene har fått noe bedre innpass i 'Daglig-Norge')

2: Sofisteriets kjerneverdi, «merittene», videreføres nemlig velvillig i de aller fleste av våre institusjoner, de omfavnes selv av studentene; en hvilken som helst bedrift eller høyere utdanning som ikke skulle få lov til å verne om seg selv hevdes nærmest dødsdømt. Nok et skille virker sårtrengt: enten er disse 'habitatene' av allmennmessig og demokratisk verdi, eller så er de ikke det. I siste fall kan jeg ikke se at de har livets rett heller. Og «meritter» blir like trivielt uansett. Men tradisjoner er naturligvis tunge å snu: sett en lapp på problemet, flytt det rundt (les: nedover) og håp på at det løser seg av automatikk. Eller som vi sosialdemokrater sier: «Klart du skal få hjelp. Men ikke av meg. Hva faen tror du jeg betaler skatt for!?»

Kom ikke drassende med en masse problemer om du ikke kan løse de i samme slengen. For sånn er det med crowden. Leste hele innlegget ditt, jeg, og gløttet kjapt over svarene, i rak motsetning til visse andre..

Tror ikke du skal ta kritikken altfor tungt, men tviler på at vi skal se noen endring med det aller første. Om jeg får komme med innspill, vil jeg gjerne ta utgangspunkt i en grovdisseksjon i to, slik jeg tolker deg. For det ene du skisser opp, er den praktisk/didaktiske 'krisen' knyttet til skolen som institusjon; elever like knekt som pedagogene de har hatt, som resultat. Det andre er de store konturene du lefler med, uten at du er veldig konkret her: fra den tyske folkeskolen tuftet på pietisme og våpenpuss, fram til vårt eget sosialdemokratiske alibi, 'enhetsskolen'; på hver sine vis bidrag til dannelsesprosjektet. Og jeg vil påstå at enhver formanende ped.-student og lærer som - enten i påøs av spissfaglig patos eller prematur pensjonskløe - ikke evner å sette sin lærergjerning i en slik kontekst, har skrevet seg ut av denne saken og inn i en ganske annen.

I denne saken mener jeg nemlig trådstarter lufter noe grusomt (for dere lærere og andre spirer) viktig: berettigelsen. For det var [visst] en gang man kunne snakke om lærervirke som noe ærverdig - et statusyrke, tilogmed. Var det ikke i de dager man mente dannelsen og den almindelige folkeskikk hadde en slags egenverdi? Jo, ganske sikker på det. Så viktig var det at det omså måtte bankes inn .. De siste 30 årene (?) har vi gjort det med spesialpedagoger .. Og det må være rart å være blant alle disse pedagogene og spesialpedagogene. At ens legitimitet som lærer er fullstendig prisgitt utdanningsinstitusjonenes berettigelse i samfunnet: Folk trenger sko. De trenger klær. Mat. De trenger mye. Men skole? "Kunnskap"? "Kunnskapsløft"? Det er ikke gitt..

Sikkert frekt å ikke fullføre sånne påstander med mer konkrete argumenter. Men sånt tar tid. Mye tid. Og andre gjør det bedre. Vil bare uttrykke en stor kudos til trådstarter for et innlegg som ikke burde virket så befriende som det gjør.

Btw, Melkesjokoladen oppi her: lenge siden jeg sist leste et like krystallklart uttrykk for piss. Du vekker noe traumeaktig i meg, og selv om jeg vet at jeg aldri har blitt sodomisert begynner jeg nesten å lure litt likevel.. 'Læreryrke et kall'? Du må være spiddet!?

Løst/slett

Løst/slett

Slett

Er det selve teksten du skal analysere, eller talen i helhet, altså fremføringen?

Nå er ikke jeg veldig dreven på retorikk/lingvistikk, og vet heller ikke hvilken lengde/avgrensing du må forholde deg til, men noen tanker:

Først og fremst bør enhver analyse innlede med noen korte premisser for de videre utbroderingene: Hva er saken, når, hvor og hvorfor, ikke minst hvem (er involvert i saken). Om 22. juli er jo dette ganske greit. Saken gjelder en spesifikk og tragisk hendelse som berørte mange direkte, og hele landet (verden?) indirekte. Anledningen er den kringkastede rose-markeringen ved rådhusplassen (mener Oslo domkirke var en annen tale) som ble holdt to dager etterpå (ref. gjerne til tid/dato). Når Stoltenberg skal holde en tale, må han altså balansere mellom å snakke på vegne av seg selv - som direkte part - samtidig som han er statsminister for et helt land som også sitter og bivåner.. Partene (mottakerne) er altså det allmenne publikum, de direkte berørte, samt Stoltenberg (sender) som her får en dobbel rolle ("statsministeren" og "medmennesket").

Sleng gjerne inn en setning eller to om hva slags analyse du ønsker å skrive. Er det en sammenlignende (såkalt komparativ) analyse? Kvantitativ eller kvalitativ? For deg gjelder trolig det siste, da du nok først og fremst skal fokusere på det generelle budskapet, språket og virkemidlene i talen, og hvordan dette kan virke på tilhørerne.

Hvordan du skal gå frem i hoveddelen blir gjenstand for individuelle valg og løsninger. Om du ikke er godt igang allerede, er jo de sentrale stikkord "politiske budskap", for ikke å si "parti-politiske budskap", struktur, ordvalg, ladning, symbolikk etc. Selv om du ikke skal skrive en komparativ analyse, kan du godt referere til andre kjente taler for enkel sammenligning, f.eks: hvordan innledet George W. Bush sin tale til folket etter 11. september 2001, og finnes noen markante ulikheter/fellestrekk med Stoltenbergs tale? (Bør selvsagt også holdes opp mot eventuelle ulikheter/fellestrekk rundt setting/omstendigheter/publikum osv..)

Bush f.eks:

Håper dette kan være en start, så får eventuelt mer kyndige peke deg videre

Slett

Slett

slett

Pluggkabler tar under ett minutt å bytte og coilen(e) er like lett, men de kan koste litt.

Ikke at jeg kjenner disse motorene veldig godt, men det er jo neppe noen pluggkabler å snakke om

Coil til din bil ser ut til å ligge på rundt 600,- pr. stk. på f.eks mekonomen.no. Men verkstedet bør for all del få feilsøkt, så du er sikker på at det er der feilen ligger.

Noen som har tips til en som er ny på android og optimus 2x, hva er et greit oppsett, OS osv?

Roote eller ikke, 2.3.4 eller vente på noe bedre?

Hvilken pc-suite er grei for administrasjon av kontakter, kalender osv, hvilken versjon og hvor laster dere ned fra?

Hei!

 

Er nå på min andre stryk (siste for 3 dager siden), og er nesten sikker på at det kommer til å drite seg utallige ganger til. Har feil av typen "kjøremåten gir ikke god nok sikkerhet og samhandling". Klarer f.... ikke å konsentrere meg når jeg er så nærvøs som jeg er på oppkjøringa.

 

Flere som har strøket mange ganger?

Hva var det som gjorde at det gikk til slutt?

 

Har selv funnet ut at farta har enormt mye å si, så neste gang skal farta senkes betraktelig.

Huffda..

Jeg strøk aldri selv, men kjenner godt til stresset fra andre sammenhenger, så der er du nok ikke alene

Man bør absolutt ta ting i et tempo man er komfortabel med. Men tror du bør huske på at det også blir like feil om du kjører så sakte at du bremser trafikken.

Høres for min del ut som at det kanskje bare er litt mer trening som skal til(?) Litt kjeglekjøring og tekniske øvelser på en tom parkeringsplass kan hjelpe veldig på egen motorikk (armer/bein). Det er veldig sunt i seg selv, og det gir deg også litt ekstra selvtillit når du svetter ved siden av sensoren

Lykke til neste gang.

Har hørt at det ikke er lurt å gi på med turtall på når det er kalt ute? Sellom motoren er varm, stemmer det? Pleier å gi sikkelig på med bilen sånn at hjula spinner noen ganger, gjør det for moroens skyld.

Hehe. Tror det er noen som har gått litt over styr. Noen som ikke liker kjøringa di?

Grunnen til at man ikke skal kjøre hardt på kald MOTOR, er jo at oljen ikke smører så godt før den har nådd en grei temperatur. Kaldt VÆR kjøler jo ikke annet enn luften. Og luften har så og si ingen kontakt med mekanisk bevegelige motorkomponenter, annet enn ventiler og stempler.. Og i en driftsvarm motor vil ofte innsugstemperaturen ligge på ganske behagelige 10-20 grader C, nesten uansett hvor kald uteluften måtte være. (Veldig avhengig av turbo/ikketurbo, samt at innsugsluften i en vanlig motor aldri blir kaldere enn uteluften).

Kjør på, du. Så lenge motoren er passe varm

Hei! Jeg skal gå til anskaffelse av bil, men jeg har desverre null peiling!

 

Er det noen her inne som kan komme med anbefalinger ang. bruktbilkjøp/merke osv?

Forsåvidt mange greie råd her allerede. Men vil jo påstå det blir veldig feil å begynne med å lete etter et enkelt merke, til og med en enkel bilmodell for å finne et godt (og ikke minst trygt) kjøp.

Anbefaler deg å gå inn på Finn.no, og søk på område by/fylke i nærheten av deg. For om du leter etter bil innenfor 50.000 blir det jo dumt å betale mange tusen for evt. transport. Og om du ikke har verken peiling eller særlig interesse for bil, så bør du hoppe rett på japan, og her er det ikke bare Toyota Europeiske biler er notorisk dårlig vedlikeholdt innenfor den prisklassen du leter i, selv biler som egentlig er å anse som 'dyrere/finere'.

Ingen biler er vedlikeholdsfrie, det er heller ikke Toyota og andre japanske biler, men de er forholdsvis enkle, og eierne er forholdsvis pliktoppfyllende når det kommer til servicer og reparasjoner. Jeg har ingen problem med å gå godt for at en Golf i mange tilfeller er greiere enn en Toyota, men ikke generelt - du må nemlig likevel finne et velholdt eksemplar, så risikoen er der fortsatt. Så etter områderøk, kan du med trygghet utelukket alle europeerne; VW, Audi, Opel, Volvo, Saab og ikke minst de franske (Renault, Peugeot og Citroen). Det som helst står igjen da, er f.eks Toyota, Mazda, Honda osv. Helt greie merker å lete blant. Ellers gjelder NAF-test og en god kontrakt, og ha i bakhodet at en EU-kontroll er et absolutt minimumskrav for teknisk stand (betyr IKKE nødvendigvis at bilen er bra).

Personlig må det riktignok sies at jeg avskyr disse typiske, kjedelig bruksobjektene, og at man sånn sett kan finne gull andre plasser også, men det krever mer omstendelig søk, og mer langt mer innsats - også under eierskapet..

Kombinasjonen bensin-diesel er jo forsåvidt under utvikling, og kalles HCCI. De mest optimistiske eksperimentene så langt, har vel vært basert nemlig på bensin i én tank, diesel i en annen. Så dette blir jo faktisk det nærmeste man idag kommer typ hybridforbrenning. Men det du spør om er litt vanskeligere å tolke. For du er kanskje heller ute etter en spesifikk karakteristikk? Men hva? Forbruksmessig, effektmessig, responsmessig?