Threethumb

....

 

For meg er et spill et spill, selve ordet "spill" impliserer for meg at jeg er aktiv deltagende part i det som skjer på skjermen. Historiefortelling gjøres så ufattelig dårlig i dataspill at det er for meg kun et ork og en lidelse jeg noen ganger tvinges gjennom før jeg igjen får ta kontrollen over det som skjer på skjermen og jeg kan begynne leke meg igjen.

Er egentlig forsåvidt enig i det meste du sier. Som sagt, før var det større fokus på EKTE gameplay, og det er faktisk underholdende. I disse dager finner du underholdende gameplay ganske sjelden. Men spill som Terraria, Minecraft, GTA IV, Just Cause 2 osv. osv. har gameplay som kan underholde meg i timesvis bare fordi gameplayet rett og slett er gøy. Dessverre er det få slike spill i dag, og de andre spillene må rett og slett ha en historie som fenger ellers ender jeg med å aldri gidde å fullføre.

Eneste grunnen til at jeg spilte gjennom Uncharted var ikke fordi jeg synes det var så utrolig gøy å gjemme meg bak et eller annet og skyte folk om og om og om igjen. Det var utrolig kjedelig og repetetivt gameplay. Men historien var interessant nok til at jeg ville komme til bunns i den (Merk: ikke bra, men interessant nok). Dessverre er det også sånn at de fleste spill med kjedelig gameplay også har kjedelig historie. Da mister spillet meg på flekken. Det er sjeldent jeg fullfører spill med morsomt gameplay også, for jeg blir mer hengt opp i å leke meg med spillet enn å gå fremover i historien. Så jeg regner meg stort sett som "ferdig" med spillet før jeg rekker å komme i mål.

Så grunnen til at jeg ønsker meg mer historie i spill er at de fleste av de mer moderne spillene som har fungert godt for meg har vært spill som Heavy Rain, Asura's Wrath og lignende hvor historien er sentralt. Tydeligvis er historiefortelling det eneste som i dag kan gjøres godt nok til at jeg faktisk gjennomfører spillet. For ingen av motpolene (altså spill med bra gameplay som f.eks de jeg nevnte ovenfor) har hatt bra nok gameplay til at jeg vil gjennomføre spillet, de er bare morsomme å leke seg med i noen dager. Selv om det er gøy, så ser ikke jeg på et spill som bra med mindre det har et eller annet som driver meg til å gjennomføre det. Det er det bare spill med historiefortelling i sentrum som har klart i nyere dager.

Eneste spillene med gameplay fokus som har klart å holde på meg helt til slutten ble laget tidlig på 2000-tallet, eller før. Finnes kun et unntak hvor et moderne og 100% gameplay-sentrert spill har holdt meg helt til slutten, og det er Demon's Souls.

[...] Som dramaturg er jeg glad i historiefortelling, og "gameplay" er kun et element som eksisterer for å gjøre én historie verdt å vente 10+ timer for å få konklusjonen på. Så for meg er det ikke nødvendig med fantastisk gameplay. [...]

 

Som gamer er jeg glad i gameplay, og "historiefortelling" er kun et element som eksisterer for å knytte sammen 10+ timer med gameplay, Så for meg er det ikke nødvendig med historie overhodet.

Det pleide ikke å være det for meg heller, men dessverre klarer rett og slett ikke mennesker i dag å lage gameplay som gjør historie unødvendig. Gamle spill som for eksempel Rayman som er 100% rent gameplay med et lite hint av noe historie i bakgrunnen er fortsatt underholdende som fy, imens nye spill de klarer rett og slett ikke å være underholdende for meg med mindre de har en interessant historie som driver meg fremover. Gameplayet i nye spill føles for meg som noe jeg bare må komme meg gjennom for å komme videre i historien.

Ta for eksempel Uncharted. For å komme med videre er jeg nødt til å skyte noen titalls folk. Etter en cutscene, så er jeg nødt til å skyte noen titalls folk for å komme meg til neste, og etter den er jeg nødt til å skyte noen titalls folk. Når jeg har skutt noen titalls folk en del ganger, så er jeg nødt til å skyte noen titalls folk. Der har du essensen av det folk ser på som "gameplay" i dag, og for meg holder det rett og slett ikke med bare sånt gameplay hvis jeg skal gidde å spille gjennom hele.

Angående at kunst er et begrep som brukes til tull så synes jeg det er litt trangsynt.

 

Ser at jeg ordla meg slik at det kunne tolkes som at jeg syns all kunst er tull, men det er jo naturligvis ikke tilfelle. Men skal man prøve noe nyskapende og innovativt så kan man heller kjøre på med litt nye spillmekanikker istedet for å rett og slett 'klippe vekk' hele sulamitten og selge det til 10 euro.

 

Spiller heller Journey og kanskje til og med Heavy Rain som jeg ikke har prøvd nok til å uttale meg om, men demoen til HR var iallefall mer interaktiv enn å bare gå framover!

 

Usikker på om du peker til meg når du snakker om folk som bare vil ha Modern Warfare [X] om og om igjen, kan si at jeg kjøper mer indie enn AAA for tiden og ikke har bladd opp for et eneste Call of Duty-spill.

Nei, ikke deg spesifikt ihvertfall! Jeg mente egentlig størsteparten av massen! Jeg hadde vel vært trangsynt selv, hvis jeg hadde kommet og påstått at jeg er den eneste som ikke er så veldig begeistret for AAA spill!

Men, når du ordlegger det sånn så er jeg forsåvidt enig i at kunstbegrepet kan bli litt overbrukt. Jeg synes Dear Esther var et interressant eksperiment, men hvis de tenker at Dear Esther i seg selv er et endepunkt så er det rimelig feilslått. Hvis de prøver videre å eksperimentere med interaktiv utforsking av en historie følger jeg spent med, men Dear Esther i seg selv synes jeg ikke var en særlig god opplevelse.

Jeg er for øvrig veldig interessert i å prøve Journey når jeg kommer hjem til PS3'en min. Fl0w, og ikke minst Flower var meget innovative på en god måte! Synes det var spennende hvordan de tok et så enkelt konsept som å blåse liv i enger og dødt landskap og gjorde det fascinerende hele veien ved å bruke det visuelle som et belønningssystem! =)

Da har vi en ulik oppfatning om hva som skal til før man kan kalle noe for et spill. Å sitte å holde nede en knapp i en time er ikke noe jeg vil karakterisere som et spill, men snarere en stusselig form for en interaktiv fortelling.

 

Jeg har heller aldri kalt det en film, men mener at de heller kunne laget en film om historien i "spillet" enn å lure folk til å betale for å tro at de faktisk sitter og spiller et spill. Å selge dette på Steam blir for meg som å selge tråsykler hos en bilforhandler.

 

Når det kommer til skytespill så er ikke det akkurat noen prakteksemplar på kvalitetsspill. Modern Warfare (den første) var veldig artig, men nå melkes disse titlene for alt de er verdt. Men å lage oppfølgere er ofte positivt, for da får man muligheten til å forbedre det som ikke var så bra med det første spillet, men det er noe helt annet å videreutvikle kontra å melke en tittel for å tjene penger.

 

Uansett, jeg mener at Dear Esther ikke hører hjemme i en spillbutikk.

Poenget med spillet var vel at de brevene som ble lest kom i forskjellig rekkefølge hver gang og dermed var det opp til spilleren å tolke historien ettersom han beveget seg fremover. Det er et konsept som virkelig ikke kan gjøres om til film, i og med at en film er den samme uansett hvor mange ganger du ser den.

Poenget mitt var uansett at interaktiv fortelling er selve definisjonen på spill. Som dramaturg er jeg glad i historiefortelling, og "gameplay" er kun et element som eksisterer for å gjøre én historie verdt å vente 10+ timer for å få konklusjonen på. Så for meg er det ikke nødvendig med fantastisk gameplay. Så lenge fortellingen er interaktiv, altså at det er jeg som driver den framover så er det et spill. Hvis fortellingen blir drevet framover uavhengig av meg så er det en film.

Nei, jeg ser et forsøk på manipulering av din egen setning. Du tok jo bort det vesentlige.

Faktisk så "manipulerte" jeg setningen min fordi det jeg tok bort IKKE var vesentlig. Dessverre ser du ut til å misforstå begrepet "forbruker-nivå."

Når jeg snakker om forbruker-nivå og hvordan vi ikke kommer i nærheten av denne teknologien på noen år mener jeg ikke at vi ikke har mulighet til å kjøpe det. Jeg snakker om at en forbruker sjeldent bruker 20 000 på en avansert gaming rig.

Forbruker-nivået er nemlig et begrept som omtaler gjennomsnittlig nivå for de som bruker maskinen sin som en spillkonsoll. Jeg påstår ikke at ingen kan kjøpe dette, for selvfølgelig finnes de som bruker massevis av penger på tripple SLI koblinger. Det er bare det at forbruker-nivået for øyeblikket ligger på å kun ha ett GPU-kort, og det GPU-kortet er sjeldent det absolutt nyeste kortet som ligger å danser på priser som +/- 5000 norske kroner. 5000 norske kroner er det forbrukeren bruker på en HEL MASKIN, ikke én komponent.

Så argumentet mitt er fortsatt det samme. Nemlig det at dagen når for eksempel Nvidia 6-serien blir gjennomsnittlig allemannseie for gamere (altså kortet som kommer med en ferdigbygd 5000-6000 kroners PC fra Elkjøp) er fortsatt årevis unna.

Jeg trodde at det var selvsagt i og med at jeg brukte begrepet "forbruker-nivå" tidligere, for jeg tok ikke høyde for at du misforsto hva jeg mente med det begrepet. Siden jeg trodde du forsto at priser og gjennomsnitter var kjernen i argumentet mitt, valgte jeg å fjerne det jeg mente var uvesentlig for innlegget mitt.

For som jeg sa ligger det en ironi i at du bruker at den tech-demoen blir avspilt av en trippel SLI kobling som et motargument mot meg, når hele argumentet mitt var at nettopp det nivået av teknologi fortsatt er langt unna å være forbruker-nivå. Som betyr at for de fleste som ikke har tusenvis av kroner tilgjengelig for å oppgradere PC'en sin så er fortsatt denne typen grafikk på en fornuftig framerate årevis unna å eksistere i sitt eget hjem.

Dette tøyer virkelig grensen for hva man kan kalle et spill...

Her er det snakk om å holde nede "W" knappen og se seg rundt. That's it.

 

I mine øyne er dette en skam for spillbransjen, og jeg håper virkelig at vi slipper å gjennomgå noe lignende i nær framtid. I så fall så bør det være STORE forbedringer i selve SPILLET.

Ganske enig i at det blir litt tåpelig at man skal "angripe" skytespillene osv ved å lage et spill blottet for interaktivitet.

 

Dette er litt av grunnen til at jeg føler kunst som begrep brukes for å unnskylde mye tull folk finner på for å tjene lette penger.

Så lenge jeg kan gripe inn i fortellingen på et eller annet vis så ser jeg på det som et spill. Det blir litt useriøst når folk kaller sånt som dette, og Heavy Rain for likt film. For når jeg ser på film forventer jeg at jeg kan ta meg litt snacks, lene meg tilbake og nyte historien. Hadde jeg gjort det i Dear Esther eller Heavy Rain ville jeg bare sittet og sett på en karakter som ikke beveger seg i 2 timer. Jeg skal innrømme at Dear Esther ihvertfall var veldig innholdsløst og på kanten av veldig kjedelig, men det betyr ikke at det ikke er et spill.

Angående at kunst er et begrep som brukes til tull så synes jeg det er litt trangsynt. Jeg for min del elsker tanken om eksperimentelle ting og utforskning av nye muligheter. Det at alle har lyst til å bare holde seg til det kjente og ikke prøve noe nytt er grunnen til at dagens spill som oftest er ekstremt lite underholdende. Det er omtrent bare de som prøver noe nytt, som Heavy Rain og Asura's Wrath som klarer å interessere meg nok til å spille gjennom hele spillet.

Av en eller annen grunn ser det ut til at folket ønsker at i 2020 skal vi få Call of Duty: Modern Warfare 9 og Battlefield 6. Jeg derimot liker at ting er nyskapende. Selvfølgelig er det noe som skal være innovativt som ender med å være ekstremt uinteressant, men vi bør ikke bannlyse eksperimentering bare fordi et eksperiment slår feil. Det ukjente er et flott sted å gå, selvom det kan ha risikoer. Jeg tar ihvertfall heller en sjanse på noe nytt enn å spille 100 helt like spill med 100 forskjellige titler.

For du er klar over at absolutt alle sånne her tech-demoer er kjørt ut på maskiner med 2-3 av de nyeste grafikkkortene?

Haha er det jeg som kan si, for den sekvensen kan bli kjørt i realtime med GTX580 i Tri-sli.

Jeg håper du ser ironien i dette.

Det der er den samme logikken som folk fremviser når de sier at de kjenner en som røykte som en skorstein hele livet sitt og likevel ble 90 år, og dermed mener mener at de har bevist at røyking ikke er farlig.

 

At noe har gått bra for deg betyr ikke at det generelt er å anbefale. Du kommer heller aldri til å få vite hvordan det eventuelt påvirket deg, da du ikke har grunnlag for å mene noe om hvordan du ville vært som person i dag dersom du ikke hadde spilt disse spillene. Jeg mener ikke nødvendigvis at det trenger å være skadelig for vanlige barn, men der får vi nesten stole på forskning, ikke vitnesbyrd fra folk som selv mener at de ikke har tatt skade.

Synes det er høyst ulogisk å forvente at folk ikke former seg meninger basert på egen erfaring. Den populære påstanden er at voldelige spill er dårlig for yngre og spirer aggresivitet hos dem. Etter min egen erfaring er jeg nærmest blitt pasifist, på tross av at ultra-vold var reneste dopen for meg i mine yngre år. Med utgangspunkt i den erfaringen gjør jeg meg da opp meningen om at fiksjonen man underholder seg med som barn har lite å si for oppveksten.

Det at jeg kunne vært annerledes hvis jeg ikke hadde søkt tilflukt i film og spill mediet er et svakt argument, fordi det er ganske selvsagt at hvis jeg hadde levd at annerledes liv ville jeg også vært en annen person. Som igjen bare påpeker at siden spill har vært med på å forme meg som person, og den personen som ble formet er den rake motsetningen av det "forskning" påstår, så tar jeg meg den friheten til å si at den forskningen er tull.

Det å si at "der får vi nesten stole på forskning" viser at motargumentet din er lite gjennomtenkt. I våre dager har det blitt stort fokus på det med kildekritikk, og den kildekritikken er noe du burde ha tatt i bruk her. Det at noe gir seg ut for å være forskning betyr ikke dette at det er til å stole på. Gjennom tidene har "fakta" som har blitt presentert gjennom forskning blitt motbevist gang på gang. Jeg er sikker på at om du googler nå finner du titalls av artikler som hevder "Voldelige spill gjør barn aggressive" såvel som titalls artikler som heller sier "Voldelige spill viser seg å ikke ha noen effekt på barn."

Denne såkalte forskningen om hvordan barns personligheter blindt skapes av medier er like tåpelig i dag som den var for 60 år siden da psykiateren Fredric Wertham skrev boken "Seduction of the Innocent" som påsto at å lese tegneserier gjorde sarte barnesinn til nådeløse voldsmaskiner.

Case dismissed.

Enig med Spartapus der oppe. Selv fikk jeg spille horror-spill som Silent Hill før jeg var 12, og jeg har stort sett alltid vært roligere og mer moden enn minde jevnalderende i oppveksten. Spillene jeg spilte har hatt eksepsjonelt lite betydning i utvikling av min personlighet.

Hvis det er én ting barn faktisk BØR skjermes fra er det flerspiller delen i disse spillene. Når det blir konkurranse drevet lokker det ut veldig fæle personligheter fra de yngre som både kan være med på å sette et usunt bilde av hva slags oppførsel som er greit i tillegg til at det er ekstremt ødeleggende for de mer modne menneskene som er der for å nyte spillet.

Grafikkhorer.. ja, "resten" påstår grafikk ikke er viktig, alikevel hopper dere i taket når de viser en techfilm som denne, som aldri hadde vært bra hadde det ikke vært for den nye *kremt allerede eksisterende* grafikken som er dårligere enn hva som allerede er mulig. Det er kvalmt hva folk blir imponert over i dag , 6-7 år gammel teknologi, ja mye å hoppe i taket for. TENK om det faktisk hadde klart å utnytte DAGENS teknologi.. åja, det er jo FAKTISK mulig:http://www.youtube.com/watch?v=RSXyztq_0uMog DET er hva som kalles imponerende, og det er ikke engang nyeste Unreal Engine 4..

Haha, du må nok lære deg forskjellen på real-time og pre-rendered. Det skal nok et tiår til før forbruker-nivå datamaskiner har noe håp om å kjøre den der sekvensen i real-time med en fornuftig framerate. For du er klar over at absolutt alle sånne her tech-demoer er kjørt ut på maskiner med 2-3 av de nyeste grafikkkortene og prosessorer du ikke kommer i nærheten av før om noen år? Kara derimot er kjørt ut real-time på en standard PS3.

TV-seriens "dire-wolf" av det jeg har sett så litt mer ut som en hund... ikke skumle nok!

Får håpe det blir noen bedre bilder etterhvert

Du må huske at på dette tidspunktet i bokserien så er de fortsatt ganske unge. Du må også huske at ulver ER hunder, det som er forskjellig mellom en vanlig ulv og en dire wolf er at dire wolfene blir større, sterkere og mer brutale. Men i serien har de ennå ikke rukket å bli voksne, så at barneulvene ser ut som voksne hunder er da ganske så raus skildring synes jeg.