Ribba

"mens oppfølgeren Dune II regnes av mange som strategispillenes far."

Vennligst bruk riktige begrep her, Andreas. RTS eller sanntidsstrategi.

norges norligste jernbane er dog i narvik

 

Den nordligste er faktisk i Kirkenes. Der går den helt til Bjørnevatn. Riktignok ble den nedlagt (igjen) i 2015 da gruvedriften ble lagt ned.

men vokser ikke andelen PC gamere bare mer og mer da? Som nevnt oppe her, kan godt være at kontor PC-er blir mindre av grunnet ipad og lignende, men PC entusiast/gamer markedet mener jeg vokser godt

 

uten at jeg kan henvise til kilder eller noen verdens ting, det er bare synsing fra min side hehe

 

Det fleste entusiastene bygger PC'ene sine selv. Antar disse ikke kommer med i slike statistikker.

Men folk som sier at PC'er for 3-4 år siden er så mye kraftigere enn tidligere, det er nå bare tull. Jeg har en to år gammel PC som var nokså fet i 2015.

I7-5930K, 980Ti, X99S Gamin 7 hovedkort, dedikerte SSD for både system og tunge spill og 32 GB DDR4 ram tilsa en 30000+ PC. Og da snakker vi kun om kabinett og hardward i kabinettet. Alt eksternt var ikke inkludert.

Men om jeg skal kjøre det mest krevende av spill i dag, så må den fortsatt melde pass.

I dag har QHD og UHD inntatt markedet, og gamle PC'er er overhode ikke klar for dette. Selvsagt om man justere ned her og der, så funker det. Men skal man få full opplevelse, så må man han en nærmest splitter ny PC.... og da en relativt fet splitter ny PC.

Og det skuffet absolutt ikke. Men for den saks skyld, hva fanken betyr "Half Life" egentlig? Halvt liv?

 

Vel, Half-life, er et vanlig begrep i fysikken. Og den norske tittelen på spillet ville ha vært "Halveringstid" og ikke "Halvt liv".

Så med tanke på at spillet foregår i et forskningsmiljø innenfor kjernefysikklignende greier, så er tittelen relativt bra treffende.

Dette minner meg om en gang jeg spilte Fallout 2. Jeg hadde spilt lenge, lenge uten å legge merke til noe galt, men på platformen på slutten av spillet slet jeg med å treffe "bossen" i øynene med plasmarifla. Dette hadde aldri vært et problem før, da jeg hadde 200% i energivåpen skillen. Det viste seg at jeg var blind når jeg begynte å se nærmere etter. En skade det i Fallout 2 var umulig å bli "frisk" av.

 

Etter å ha loadet en haug med savegames fant jeg til slutt ut at jeg var blitt blind mens jeg var lvl 14, men uten å oppdage det da skyteskillene mine var så høy at jeg traff selv med perseption penaltyen jeg fikk fra å være blind.

 

Jeg merket også noen andre småprblemer undervies i spillet med ting som virket unaturlig vanskelig, men det var altså ikke før jeg traff "siste bossen", og var lvl 27, at jeg oppdaget at jeg var blind. Dette er en av de tingene jeg elsker med Fallout. Det skjer noe utforutsett hver gang du spiller...

 

Jeg klarte til slutt å ta "bossen" ved hjelp av eksplosiver og heavy weapons, samt litt kreativ krigføring, selv om jeg altså var blind.

 

-ED-

Sikker på at du ikke forveksler Fallout 2 med Book of Eli? 

Ikke hør på dette pisset folks! Dette er bare et gimmick for at du skal bruke penger for å oppgradere pcen helt unødvendig.

 

Hadde det vært Nvidia eller AMD som hadde laget spillet, så kan jeg skjønne det, men hva har egentlig EA å tjene på å gjøre noe slikt?

Det er jo ikke vanskelig å forstå at Ubisoft går for kun MP. For det er jo hundre ganger lettere å laget et godt MP spill enn et godt SP spill. For på et MP spill, så trenger man kun å fokusere på et godt gameplay, samt ha fokus på brettdesign og sist, men uten tvil det viktigst, ha masse trophies og achievments.

Skal man derimot laget et godt SP spill, så må det mye mer til. Der trenger man et godt gameplay, godt brettdesign, god AI, variasjon, ha en grei lengde samt gjerne ha både god grafikk, en bra sound track og en god historie.

 

 

Dersom du finner spill dårlige fordi de unnlater å forklare deg hvordan du skal vinne har du en utfordring med å finne passende strategi spill tror jeg.

Jeg prøver så godt jeg kan, men klarer ikke å forstå hva som er så vanskelig å forstå her. "Ops, du gjorde en tabbe for tre timer siden. Game over." Hva er det du ikke skjønner?

 

Hva er det du ikke skjønner? Jeg kan prøve å bryte det litt ned for deg:

 

Spillet heter "XCOM: Enemy Unknown"

 

Du leder forsvaret av jorden mot en ukjent fiende. Som kapasitet og omfang man ikke har forutsetning for å vite. Derfor er det essensielt at i ditt forsvar så fokuseres det på:

 

1. Oppdage nye trusler

2. Stoppe truslene

 

Du sier selv at du klarte deg fint og så plutselig hadde du ikke kapasitet til å oppdage alle truslene og dermed tapte spillet. Hva skulle spillet gjort? Jukset for deg og sagt "du bør investere i mer overvåkning av luftrommet fordi nå kommer det et større omfang av invasjon"? Bli holdt i hånda slik at du ikke går på en smell på grunn av noe du ikke hadde forutsetning for å vite og heller ikke skulle ha forutsetning for å vite? Der det faktisk ligger litt i kortene at du faktisk må balansere investeringene dine og investere i noe som ikke gir tydelig avkastning her og nå men er der for å ta forholdsregler i tilfellet en ukjent faktor skulle dukke opp.

 

Oppsummert: Du klager over at du ikke ble advart slik at du kunne ta valg, som du i spillet ikke hadde noen forutsetning for å vite, men som er et resultat av en ukjent faktor som du i all forstand burde vite er ukjent.

 

 

Seriøst? Har du lest hva du selv sier? På den ene siden, så sier at en rådgiver ville ikke ha noen forutsetninger for å kunne vite at det må bygges ut større kapasitet, men du mener samtidig Schreiber bør inneha denne kunnskapen. Det er en så kraftig selvmotsigelse som du stort sett kan få det.

Og angående det å bli holdt i hånda. Om Schreiber spiller på det letteste vanskelignivået, så jo, han bør "holdes i hånda" når han spiller igjennom det. Letteste nivå er i praksis et nivå for å lære seg å skjønne mekanikken bak spillet og ikke om å bli flink å spille spillet. Det har du de vanskeligere nivåene til.

Gode strategispill handler om å gi informasjon til spilleren slik, at han kan ta avgjørelse. Spill som overhode ikke forteller deg helt fundamentale ting i spilet, ting som gjør at du har null sjanse til å gjennomføre spillet, det er dårlige elementer i et spill. Tenk deg et strategispill der du ikke fortelles at du ikke har startet å forske på ting og tang. Før eller siden, så vil du være så teknologisk tilbakestående at du ikke lengre har noe mulighet til å fullføre spillet.

Så gode strategispill gir råd og anbefalinger til spillerne. Og jo mer erfaren man blir som spiller, jo mindre behov har man for disse rådene.

Pc, uten tvil. Med mindre du liker 720P eller hva de har. Kort svar. 

Har du råd, går du for Pc (Ja, folk flest går nok for konsol pga Pc koster skjorta) 

Feite PC'er som direkte ydmyker alt av konsoller, de koster mye i innkjøp, men du kan kjøpe helt ok PC'er, som har nokså like ytelser som en konsoll, for en rimelig edruelig pris.

Går man til innkjøp av en ny PC som skal erstatte en gammel, så er jo skjerm, tastatur, mus og tastatur ting man lett kan ta med seg fra en gammel PC. Og man går for Linux, så blir prisen enda mer gunstig. For mye av utgiftene på en grei PC er jo faktisk OS siden de fleste velger Windows som sitt OS. 

Og tar man i tillegg med gamle programvare med inn i bildet ved overgang fra gammel til ny maskin, så blir prisen enda mer i favør PC. For der kan man stort sett bruke alt av programvare man har hatt på gammel PC, mens alt man har kjøpt til konsollene, det er stort sett avleggs på den nye. 

Det synes åpenbart veldig mange andre i og med at konsollene gjør det så godt som de gjør det. Det er liten tvil om at det å fikse et pc-oppsett til tven, med kontroller er en mer omfattende jobb enn å kjøpe en ferdig konsoll. Det kan heller ikke være særlig stor tvil om at å sørge for å ha tilstrekkelig nye komponenter i en pc, og å justere grafikkinnstillingene etter disse, er mer komplisert enn å sjekke at det står ps4/xbox one på coveret til spillet du kjøper i butikken. 

 

Ellers så hadde det vært fint om du kunne forklare meg hvor jeg kan selge pc-spillene mine. De aller fleste spillene mine er bundet til steam eller origin, og jeg kan ikke huske noen bruktspillforetninger som tar imot brukte pc-spill siden Spiderman for veldig lenge siden.

For noen som ikke er "redd" PC'er, så er det vel ca like lite/mye jobb å sette opp en PC mot en TV eller koble opp en kontroller. Det meste er plug-and-play. Forskjellen er stort sett at du har langt større konfirgurasjonsmuligheter på en PC, spesielt med kontrollere, enn hva du har på en konsoll. 

Rent objektivt, så er det uten noen som helst tvil PC som er best, da det er det beste potensialet på stort sett alle punkter. Eneste større svakhetene PC har, at det tekniske kunnskapsnivået bør gjerne være litt høyere og at prisen nok gjerne vil være litt høyere om man ønsker tilsvarende ytelser som det de kraftigste konsollene har. Men mot slutten av en konsoll sin levetid, så får man PC'er med tilsvarende eller bedre ytelser til samme eller lavere pris.

Men den aller største fordelen PC'er har i forhold til konsoller, det er at man kan bygge seg en helt personlig maskin etter sin egne preferanser og hva man ønsker av maskinen. Så man kan ha en PC konfigurert helt etter sitt bruk. Med konsoller, så er man rimelig fastlåste. 

Subjektivt derimot, så er det jo helt umulig å konkludere hva som er best ettersom folk har forskjellige preferanser både på den ene og andre måten. Og for casual gamers, så tilfredsstiller konsoller veldig mange av behovene de har. Så hvis man skal generalisere det veldig mye, så er konsoller og mobile platformer mer for casual gamers, men de litt mer hardcore gamers, de holder seg stort sett til PC'er.

Det ser man også igjen på mod'er samfunnet. Mye, mye større på PC-siden og etter at folkefinansieringene har begynt å ta av på spill-siden, så har man også sett fantastiske utvalg av spill som konsoller bare kan drømme om. Det finnes hundrevis, om ikke tusenvis av fantastiske spill som er tilgjengelige kun på PC. I tillegg har også spillutviklerne i større og større grad i direkte samarbeid med sine brukere når de utvikler spill (early access på Steam f-eks). Så brukerne er en langt sterkere gruppe på PC-siden enn på konsoll siden.

For de store spillselskapene blir bare mindre og mindre viktige i dagens spillsamfunn, rett og slett fordi de er "useriøse" aktører. Med useriøse aktører, så tenker jeg at de store spillselskapene består i stor grad av økonomer som skal "lage" penger for sine eiere og ikke lage spill for sine brukere. De har i stor grad levd på store titler, men i og med den stille revolusjonen som har foregått den siste tiden på spill-fronten, så har de større titlene blitt mindre og mindre viktige. For ikke bare har små spillutviklere begynt å entre markedet på PC-siden, men mange av de casual gamers som tidligere benyttet seg av konsoller, de har gått over til mobile plattformer. Og de har jo enda mindre kraft til å kjøre store titler enn det konsollene har. 

Mange mindre og mer seriøse selskaper, de er gjerne mer ideologiske når det kommer til spill, da mange av de små selskapene består av spillere selv. Så da blir det ofte spill laget av gamere, for gamere. 

Starcraft 2 er i prinsippet ikke et strategispill, men et taktisk spill med noen strategiske komponenter.

 

Ikke, etter hvilken definisjon er det ikke et strategispill? Taktiske elementer er sentralt i svært mange strategi-spill, jeg mener Starcraft var jo med å definere RTS-generen, en genre som har strategi i navnet.

 

AtW

Etter definisjonen av strategi og taktikk.

Og ja, Starcraft er et legendarisk RTS-spill, men det er ikke noe strategispill av den grunn. Det er faktisk få, om noen RTS-spill som faktisk er strategispill. De er stort sett alle som en taktiske spill, og da gjerne taktisk actionspill. De fleste har riktignok noen få elementer av strategi i seg, men spillene fokusere i all hovedsak på taktikk og dermed er taktiske spill og ikke strategispill.

Forskjellen på strategi og taktikk ligger på hvilke nivåer man snakker om. Styrer man individuelle styrker eller mindre avdelinger (som på Total War) direkte på slagmarken, så er det et taktisk spill. Styrer man derimot større styrker som er definert som divisjoner, brigader, regiment og liknende, og da på store overordna kart, så er det derimot strategispill man snakker om.

Meh, vil vel heller anbefala Europa Universalis III istadenfor Victoria 2.

Både EU IIi og HoI3 er spill som faktisk, om man kun skulle vurdert ut fra hvor gode strategispill de er, burde ha vært med på denne listenl. Alle disse tre Paradoxspillene er vesentlig bedre strategispill enn andre kandidatene Gamer har tatt med. De andre kandidatene er nok utvilsomt gode spill, men som strategispill, så lider Civ V av at det er ekstremt forenklete. Starcraft 2 er i prinsippet ikke et strategispill, men et taktisk spill med noen strategiske komponenter. Shogun 2 er en hybrid mellom en taktisk simulator og et strategispill. Settlers 7 har jeg ikke spilt, men om det er trofast mot sine originale forgjengere (Settlers 1 og 2), så er det mer en økonomisk simulator enn et rent strategispill.

Hva som der i mot er best av Paradox sine spill, det kommer jo litt an på hva man ønsker. Victoria 2 er uten tvil det av de tre titlene, som har mest dybde, og er nok og foretrekker for de som liker detaljestyring. Er det først og fremst krigføring man ønsker av et strategispill, så er Hearts of Iron III utvilsomt best av disse tre titlene. EU III er derimot det som nok er det beste kompromisset. Har ikke like mye dybde som Victoria 2 og er ikke så fokusert på krigføring som Hearts of Iron III, så ja, det hadde kanskje vært det beste alternativet fra Paradox i en slik kåring (for man bør jo ikke ta tre nokså like spill i en slik kåring).

Så selv om alle disse tre Paradoxspillene (4 om man tar med Crusader Kings) er vesentlig bedre strategispill enn de 4 titlene Gamer tar for seg, så betyr det ikke at jeg sier at Victoria 2, HoI III og EU III, er bedre spill enn Starcraft 2, Civ V, Settlers 7 og Shogun 2. For det er jo liten tvil at innen for hver av sine sjangre, så er disse spillene ledende. Men som strategititler, så er disse titlene smågutter å regne.

Snart blir det litt mindre papir i denne verden.

Les hele saken

Må man ha nettilgang til enhver tid for å lese disse manualene fra Ubisoft? Altså går en server ned hos Ubisoft eller at man mister nettet hjemme hos seg, så blir man hevet ut fra brukermanualet?

Men det du, og andre, sier om spillet har fått meg til å forstå at dette er en stor, stygg, sort plett på rullebladet mitt. Jeg føler likevel at du kanskje er litt skuffa på feil grunnlag.

Først må jeg bare si at lengden på innlegget mitt, det skyldes nok mer at jeg er meg. For kort og konsist har jeg ikke helt teken på. Så selv et enkelt ja/nei-spørsmål stilt til meg på SMS, det bruker ofte å resulterer i svar fra meg på minst 500 tegn

Uansett. Jeg ser at du til en viss grad har missforstått meg, og jeg skjønner også at det nok i stor grad skyldes min utbrodering om System Shock. Poenget mitt med innlegget mitt var ikke å framheve System Shock som en tittel du burde ha analysert, men heller at den var en veldig god, vestlig kandidat, på PC-fronten. For det jeg var skuffet over i artikkelserien, det var enkelt og greit at jeg syntes biasen var litt for mye japansk og for mye mot konsoller. Dermed følte jeg at du ikke forteller så så mye om historiefortellinger i spill, men mer at det bare blir en mer inngående anmeldelse av enkelte spill sin historie og deres fortellerteknikk.

Så for å ta et eksempel på hvordan jeg oppfattet det som var "galt" med artiklene dine, så kan du tenke deg at en person skulle fortelle om bilhistorien (jeg er bilentusiast og derfor det eksemplet). Personen som skulle fortelle om bilhistorien, han/hun hadde god innsikt, men denne innsikten strekte seg i stor grad til det denne personen har som forkjærlighet, som f-eks for sportsbiler. Så når han/hun skrev om bilhistorien, så artikkelen veldig farget av akkurat dette, og ender opp med at den i stor grad kun ble en historie om sportsbilene og ikke bilen. Nå er ikke dine artikler like farte som i det tenkte eksemplet, men fortsatt var det veldig lett for meg så hvilke preferanser du har når det kommer til spill og plattformer. Ikke noe galt i det i seg selv, men som sagt, jeg syntes det var litt for store "hull" i det du bruker som "dokumentasjon" , til at du presenterte dette som "Historiefortelling i spill".

For som sagt, det var valgene dine av hvilke plattformer som ble brukt, og spesielt mangelen på å variere hvor spillene kom fra, som jeg først og fremst var skuffet over. I en artikkelseire der man tar for seg historiefortelling og fortellerteknikk, så hadde jeg virkelig ønsket å sett at det hadde blitt tatt for seg litt hvordan fortellerteknikkene variere fra kontinent til kontinent. Så selv om jeg synes at artikkelserien din har mye bra i seg og virker slik sett spennede, så synes jeg enkelt og greit at det er så veldig mye mer igjen som har å bli fortalt i en artikkelserie som dette.

Og da var det et nytt kort og konsist svar fra Ribba

Må si jeg er litt skuffet over disse tre artiklene. Ikke pga av innholdet, da jeg synes at jeg ikke helt kan uttale meg så mye om innholdet da jeg ikke har spilt noen av disse tre spillene. Men jeg savner en litt mer balanse i valgene når det kommer til plattformene som blir brukt som utgangspunkt og hvilket marked de i stor grad var tiltenkt på. For her har det hovedsakelig kun blitt tatt spill fra konsoller, og da også med en litt for stor bias mot japanske spillmarkedet.

Så det å ikke ha noen eksempler på historiefortelling fra noen spill fra PC, det synes jeg egentlig er svakt. Spesielt med den variasjonen du har hatt og fortsatt har på PC-fronten. Et spill som absolutt burde ha vært en meget aktuell kandidat, det er System Shock. Half-Life er et annet, men det nevnte du vel med sånn ca 17 bokstaver eller noe.

Begge disse spillene var i sin tid helt unike spill, som også i tillegg til å være tekniske mesterverk, også hadde veldig gode og spesielle fortellingsmetoder samtidig som de hadde solide historier (om de var gode, det er opp til enhver å vurdere). Spesielt System Shock hadde en fantastisk, om noe krevende, måte å fortelle historien på. Der vektlegges det like mye, om ikke mer, på å fortelle hva som faktisk har skjedd, som det gjøres med den løpende historien blir. Og spesielt fortellingesmåten på det som har skjedd, det oppleves veldig personlig. For de karakterene som gir fra seg beskjedene, de variere helt fra det trivielle til det mest dramatiske der disse karakterene sloss for livet. Disse meldingene blir heller ikke framstilt som kronologisk, da det er helt opp til spilleren selv om han vil plukke opp meldingene, når han/hun vil spille dem av og om spilleren faktisk i det hele tatt finner disse beskjedene. Setter man disse enkelthistoriene sammen i et større sammenheng, så får man raskt følelsen av at man gradvis ser hvordan romstasjonen ble sakte, men sikkert overtatt av SHODAN.

Riktignok var det meste av alle disse meldingene er riktignok i stor grad uviktig for deg som spiller, da hovedmålet for deg er å overleve og samtidig stoppe den store stygge "ulven". Denne delen av historien, den blir jo fortalt på en langt mer tradisjonell måte. Men det er den utrolig flotte kombinasjonen mellom den løpende historien og bakgrunnshistorien som gjør System Shock til et av tidenes beste spill. Og da har man ikke engang begynt å se på at dette var et teknologisk mesterverk da det kom ut i 1994. Spesielt da CD-ROM-versjonen kom ut mot slutten av 1994. Og System Shock 2 var jo like fantastisk.

I den senere tiden, så har jo BioShock prøvd å gjennskape noe av den unike fortellingsmåten System Shock-serien hadde, selv om jeg personlig synes de ikke greide å få det like bra til.