FallerHardt

For det første, hvorfor gidde å følge med Paradise? Men til saken - Nei du overdriver ikke. Dårlig av han å holde på sånn, men samtidig er han vel bare dønn ærlig og neppe skjønner hvor såret du blir. Du sier selv du gikk ut av rommet å reagerer med å bli litt "furt", så han skjønner vel neppe at det sårer deg, og tenker heller at du bare blir furt eller sur. Da er han mindre tilbøyelig til å endre adferd.

Fortell han at det sårer, i stedet for å reagere med sinne eller frustrasjon. Empati vekkes kun når man ser at den andre blir såret. Han skjønner neppe alvoret.

De gangene jeg har såret mine utkårede, har de ofte reagert med å bli sinte å sure, og jeg har tatt det som at de blir nettopp det, og da er det vanskelig for meg å skjønne alvoret i det jeg har gjort. Blir jenta mi sur på meg tenker jeg at hun overreager, og da gidder jeg liksom ikke gjøre opp, og jeg fortsetter å gjøre de samme feilene. Reagerer hun med å vise at hun er såret er det noe annet, det vekker helt andre følelser i meg. Flere av mine tidligere forhold har jeg tenkt at hun bare er sur og kjip, før det i ettertid har kommet fram at hun egentlig var veldig lei seg og såret, og først da skjønte jeg det og innså hvilken dust jeg var.

Det skader aldri å være ærlig med kjæresten, han skjønner neppe bare ikke hva han gjør. Så ikke si "dette kutter du ut!". da tenker han at du er sjalu og kontrollerende. Forteller du han hvor vondt det gjør deg vekker du helt andre følelser og han vil antageligvis reagere med forståelse og endre seg.

Hvilken krig ble dette slaget utkjempet ved?

 

Ekstra sprsm: Hva var konsekvensene av denne? Hvilket slag er dette? Hva er også denne krigen kjent som?

 

Hint: Diplomatisk revulosjon. Foregikk på alle kontinenter(spesielt europa og nord amerika).

Slaget ved Kunersdorf. 7 årskrigen. Frankriket ble redusert som kolonimakt og mistet områdene sine i Amerika

Men det jeg har lært er at man gjerne failer de første gangene, må ikke gi opp fordet! Jeg er fast bestemt på at det er full stopp på mandag uansett.

Men ja, meg og snus er et rart forhold uansett. Er som min første kjærlighet. Klikka med en gang liksom, så meg aldri tilbake etter den første prisen. Mitt første kyss var faktisk med pris under leppa (stakkars henne), og jeg har holdt på med dette siden før jeg fikk min første skjeggstubb, så ikke enkelt å bare slutte sånn med en gang. Men ja, artig opplevelse, første halvtimen på mange år uten snus. Som om en del av meg manglet.

Nei det gikk sånn halveis til helvete, begynte å riste i overleppa etter en halvtime så kom jeg på at det faktisk var den 16. og at jeg utsetter dette til onsdag

Men herlig at det går så bra med deg, motiverende lesning. Håper jeg får samme viljestyrke som deg på onsdag

Det er godt å høre at du fortsatt har lysta, selv i edru tilstand.

Det har nå gått 16 timer uten en eneste snus i leppa! Går lettere enn forventet

Stå på

Yes yes da er det kvelden før dagen. Starter nedtrappingen i morgen og holder den gående en uke. Haha så først nå det jeg hadde skrevet i edru tilstand, så bra corny ut. Yes, merker at jeg gruer meg, dette er siste dagen i mitt liv (forhåpentligvis) der jeg får kjedesnuse i fred. Tenkt å ta et par treningsøkter i morgen å spise mye, eventuelt starte random samtaler med familien å få tunga til å rulle om det skulle bli ensomt i kjeften. Det å ta to timers pause mellom prellene virker kanskje som barnemat for de fleste, men vanskelig for en som kronisk sitter med stoffet i kjeften daglig. Skal trøste meg med en pils eller 2 før jeg legger meg nå.

Litt full igjen (lol) men står fortsatt på at det skal bli snusslutt. Heng med på nedtrappingen okasin, selv om du ikke er klar til å slutte helt. Merker det at jeg er veldig sår i leppen i dag etter å ha klynget meg til snusen som en blodtørstig igle det siste døgnet da jeg vet nedtrappingen starter veldig snart. Sårt og vondt, kanskje like greit å slutte? Fikk høre av broren min at jeg ikke burdte si til folk at jeg skulle slutte, da sansynligheten for å klare det ville være mindre, hva nå enn det skal bety. Men yes, gleder meg til mandag å få komme i gang så får vi se hvordan dette går. har bestemt meg for å trene veldig mye i denne perioden, sove mye og spise mye og gjøre hva jeg kan for å unngå å putte en præl inn i kjeften. Hvordan kroppen blir seende ut, spiller ingen rolle bare jeg blir kvitt avhengigheten. Men ja, er litt tøffere i troen hver gang alkoholen sitter godt i kroppen enn uten, men yes, mer bestemt på å klare dette nå enn jeg var i går. God natt

Bare lurer, men trimmere dere hårene i det hele tatt? og hva med armhulene?

Husker folk alltid anklaget meg for å barbere armhulene da jeg har dårlig hårvekst der, og bare der. En mann med respekt for seg selv barberer vel faen ikke vekk et eneste hårstråd, med unntak av i annsiktet.

Jeg har snust siden 10. klasse. Er 22 nå som vil si at jeg har snust siden 2004, altså drøyt 7 år. Har lyst til å slutte nå.

Jeg sitter med snus 24/7, så fort jeg kvitter meg med en pris putter jeg i en ny en. Eneste lyspunkt er at jeg ikke snuser når jeg sover. Har bestemt meg for at på mandag skal jeg begynne nedtrappingen (16. Mai). DVS at jeg kun får snuse én time i strekk, og to timer av. Mandag om 1 uke (23. Mai) uker er det helt stopp. Er ikke av typen som er spesielt viljesterk, er heller ikke veldig motivert, men dette er nettopp motivasjonen min. Det at jeg antageligvis er en som sprekker etter noen timer, og at alle antar dette, gjør at jeg får lyst til å ta meg selv i nakkeskinnet og rett og slett klare dette. Dette er et så hardt mål at det ville vært enklere for meg å tatt en doktorgrad i fysikk (som jeg forøvrig strøk i på VGS) med mine konsentrasjonsvansker og forakt for å lese å studere noe som helst.

Jeg frykter ikke nikotinabstinensene mest, det å ikke ha noe i leppa er det som plager meg mest. Rett og slett det fysiske. Leppa føles løs og det er ubehagelig for meg, spesielt når jeg liker speilbildet av meg med snus under leppa bedre enn uten. Men jeg vil la fornuften råde, for en gang skyld i livet mitt, la fornuften råde og knuse all motstand. Hjertet og lysten sier ja til snus, men fornuften sier nei SOM FAEN! Her er det snakk om en ynkelig kar som aldri lar fornuften råde, og lever stort sett i nuet. Hvis jeg kan klare det kan HVEM SOM HELST klare det. Og gulleroten får rett og slett være at man faktisk har oppnådd noe! Det er faktisk utrolig vanskelig å slutte med snus, værre enn å slutte med røyk. Spør hvem som helst som har prøvd begge dele. Jeg har aldri prøv tidligere, og merker at det er ubehagelig allerede etter 20 minutter å være uten.

Nå er jeg faktisk ganske full, men likevel like opptatt av å gjennomføre dette når jeg står opp i morra og ser hvor mye jeg egentlig har driti meg ut ved å skrive dette. MEN, nå skal det bli snusslutt gitt, så hvem faen er med? La oss skape litt historie her, nikotin er like avhengighetsskapende som heroin. Dette vil bli en bragd vi kan leve på i mange år. Jeg trenger all støtte jeg kan få og ønsker at så mange som mulig sier - WHAT THE HECK, jeg quitter skiten nå! La oss nyte denne helgen med snus, så starter vi nedtrapping på mandag (1 time på, 2 timer av - ev ennda drøyere nedtrapping), så er det full stopp den 23. Mai.

Sprekker du og skal innom stasjonen eller dageligvarebutikken og er i ferd med å kjøpe driten stopper du i det du setter kortet inn eller er klar til å levere kontantene i kassa og sier " Vet du hva, jeg tror jeg står over denne, jeg er ferdig med dåsa!". Forhåpentligvis aplauderer kassadama deg og kundene bak deg i køen og sier "STÅ PÅ!". La oss kjøre på gutta (ev jenta(?)!) og kvitte oss med skiten sim gir oss dårlig ånde og dårlig munnhygiene!. Jeg skal forsøke med IFA eller tyggis i leppa i stedet, nikotinsuget skal være over etter ca 2 uker, dette klarer vi. Bli med, la oss skrive dagbok her!

Nok er nok, la oss alle slutte å skaffe oss rene kjefter og pene lepper og kjøre på! BLI MED MEG! (ellers går det nok til helvete )

SKÅL!

Jeg ser at det ikke bare er tannkjøttet som har fått gjennomgå etter 6 års forbruk av snus. På den bakerste delen av underleppen (som vises når jeg snakker) er det litt sårt og skrukkete med to litt dypere "innhogg". Antageligvis har jeg brukt den delen av leppen til å støtte opp snusen. PÅ baksiden av overleppen er det naturlig nok sårt og ødelagt, leppebåndet er så og si borte. Jeg vet at tannkjøttet ikke vil bygge seg opp igjen, men hvordan er det med leppene? Vil dette reparere seg hvis jeg slutter, eller kommer de til å bære skadene livet ut? Kunne selvfølgelig spurt tannlegen. Man kan på en måte se at det er skader på baksiden av leppene mine, både på den nedre og øvre når jeg åpner kjeften. Noen som sitter med fasit?

Føles litt som om livet mitt er dødsdømt nå. Har aldri vært så ensom som nå. Venner vendte meg nylig ryggen. Min barndommsvenn ba meg velge mellom han og min flamme (selv om jeg følte jeg hadde plass nok til begge), jeg valgte henne, men flammen slukket. Jeg og han ordnet opp igjen, men hun vendte ham mot meg, og han vendte våre felles venner mot meg. De vennene jeg sto igjen med, som forøvrig ikke var like nære, vendte meg ryggen da de så jeg ikke lenger var den glagutten jeg brukte å være lenger, men de forsto vel ikke at jeg slet med kjærlighetssorg og følelsen av å bli sviktet.

Dagene går, men tiden står stille. Tidligere har jeg slitt med litt sosial angst, men var i ferd med å bli bedre, fram til dette skjedde. Nå sitter jeg igjen med følelsen av å bli forlatt. Av alt og alle, ikke en eneste person står igjen. Og alt fordi jeg møtte dama min barndommsvenn også hadde følelser for. Har dårlig kontakt med mine foreldre og familien generelt. Vet jeg ikke er god nok i deres øyne. Her har alle mastergrad og jeg har kun en veldig svak artium. Droppet ut av studiene rett før jul og bor fortsatt hjemme på ren løgn om at jeg fortsatt henger med og har bestått eksamenene.

Går jeg 3 år tilbake i tid da jeg var totalt utfryst på videregående og gikk rundt med selvmordstanker, var situasjonen faktisk lysere enn nå. Likevel kommer ikke disse tankene tilbake, men vet ikke om det er noe trøst, for det kan virke som om jeg bare er blitt totalt likegyldig til hvordan ting skal gå framover. Tror noe av grunnen kan være at det faktisk ennå ikke har gått opp for meg hvor tragisk situasjonen er. Det eneste jeg ser noe lys i er å gå meg turer på kveldene der jeg får tenkt og reflektert litt. Over hvem faen jeg er og hvordan det skal gå.

Kom nettopp hjem fra en av disse turene nå. Spasserte ned til min gamle barnehage og satt meg i det treet jeg brukte å klatre i som smårolling. Fikk kjenne på et minne fra da min far for første og eneste gang smilte da han snakket til meg. Det muntret meg opp, helt til jeg innså at det ikke lenger er noen å dele slike minner med.

Kunne vel prøvd å få noen nye venner, men det er vel ikke så enkelt. Har veldig dårlig utstråling og er vel av den typen fremmede helst skyr unna når de ser meg, selv om jeg egentlig er snill som et lam.

Takk til alle som gadd å lese