AnonymDiskusjon

Vi har en som lager kvalm i selskapet. Angående ett patent som ble satt på hannes navn i begynnelsen når alt startet , han er ikke oppfinner av patentet. Han har fraskreve seg alle særskilte krav om godtgjørelse på patentet tideligere. Men no krever han godtgjørelse etter preseptorisk lov Går det virkelig ann å kreve godtgjørelse på en arbeidstaker oppfinnelse etter preseptorisk lov? Selv om han har fraskreve seg alle rettigheter om godgjørelse for lenge siden. Går godtgjørelse for oppfinnelser under preseptorisk lov? Og er det ikke maks 1 år fristen er etter patentet er innvilget for å kjøre søksmål , i dette tilfellet er det noen år siden patentsøknaden ble endelig avgjort. Eg fant dette på nett Søksmålsfristen er 5 år fra det tidspunkt da arbeidsgiveren har ervervet rett til oppfinnelsen. Er det søkt patent kan søksmål alltid reises innen 1 år etter at patentsøknaden er endelig avgjort. Anonymous poster hash: 0a1eb...95c

Jeg er i helt i startgropen med å starte eget selskap. Jeg jobber innen IT, og har allerede kontrakt for de neste to årene i boks. Spørsmålet mitt er, hvor mye er det realistisk for meg å sitte igjen med av timesprisen jeg tar? Eksempel (med fiktive tall): Jeg fakturerer 1000kr timen Fakturerer i snitt 140 timer i måneden gjennom året. Fakturaen fra meg til kunden er da 140000kr per måned. Hvor mye må jeg betale i skatt, moms, pensjon, sykeforsikring, regnskap(?) osv hver måned? Trenger bare et helt grovt overslag så jeg vet hvor mye jeg realistisk kan sitte igjen med, og da beregne minimum timespris og faktureringsgrad gjennom året. Anonymous poster hash: b1000...00e

Har i lengre tidd slitt med diverse vondter og plager. I stor grad skyldes nok disse angst, og jeg går til psykolog. Likevel er det særlig en ting som er fryktelig ubehagelig, som jeg ikke føler jeg klarer å få noe "kontroll" over. Nemlig en følelse av at tungen/halsen blir fryktelig stram, og at jeg er på kanten til å få krampe/spasmer her. Når det er ille klarer jeg knapt å svelge mat og drikke. Blir også veldig stiv i kjeven, noe som igjen resulterer i mye hodepine og problemer med å tygge. Kan også få klumpfølelse i halsen som gjør at jeg føler at jeg sliter med å puste. Har vært hos kiropraktor, naprapat og fysio. Føler det kan hjelpe der og da, men det kommer tilbake stadig vekk. Har tatt en del blodprøver hos legen, som alle har vært fine. Eneste å reagere på er en Fritt-T4 på 23. Som er i øvre grense. TSH er derimot lav. Psykologen og legen sier jeg ikke skal tenke så mye på det og at det ikke er farlig, men det er fryktelig ubehagelig og jeg lurer på om det finnes noen annen behandling/medisin som kan hjelpe utenom Cipralex o.l. som legen har skrevet ut til meg.. Anonymous poster hash: 62463...4d4

Jeg møter en mann jevnlig. Han fortalte meg at han har datet flere damer før han møtte meg. Alderen på disse var fra 26-38 år. Han er 40 år. Jeg begynte å føle meg ganske lite attraktiv når han fortalte at han har datet damer helt ned i tyveårene. Hvorfor skal han velge resten av livet med meg,, når han kan velge en ung dame i tyveårene?. Hva tenker dere, og hvilke alder ville dere helst ha foretrukket når dere var på hans alder? Anonymous poster hash: 734af...14f

Hei. Begynte å skrive dette som et svar på en post, men jeg tenker det er flere som søker hjelp i en lignende situasjon, så jeg laget likegodt en massiv post om hva du kan gjøre om du har en alkoholiker i familie eller i nær omgangskrets. Det er en vanvittig kjip og trist situasjon å ha en alkoholiker i familien eller om det er en venn. Det er en meget vanskelig situasjon, med få realistiske løsninger. Selv har jeg en mor som er alkoholiker, og her er mine erfaringer på hva du kan gjøre. Så om du leser dette, så er du gjerne en pårørende av en av de 100 000 nordmenn som blir/er alkoholikere. Det sier seg selv at det er snakk om svært mange pårørende, og det er et stort samfunnsproblem i Norge. Generelt starter det på to måter: Alkoholen vart på et tidspunkt et svar (løsning) på en eller flere situasjoner (problem). Det kan være å drukne sorg, en traumatisk hendelse, eller pga en vanskelig fortid. Ofte er det en utløsende hending som førte til at de begynte å drikke, så baller det på seg. Eller alkoholismen kan være et resultat av økt alkoholforbruk over lang tid. Dette er en mer passiv (ubevisst) prosess. Det er ulike teorier om hvorfor noen mennesker blir alkoholikere, mens andre personer kan drikke mye og ofte gjennom hele 20-årene uten at det noen gang er eller blir et problem. Slik jeg har forstått det, så kan alle mennesker bli alkoholikere, men noen er sammensatt på en slik måte at de har lettere for å bli avhengig. Kall det gen eller hva du vil. Altså, det virker som at noen personer er født sårbare ovenfor alkohol, og det er lettere for at de blir avhengige. Altså, hvis en person først er alkoholiker, så vil de være en alkoholiker for resten av livet. Selv personer som har vært rusfri i flere år faller tilbake. Alt som skal til er å bli tilbudt alkohol av en uvitende person som insiterer, eller en utløsende episode (noe traumatisk som skjer, mister jobben, dødsfall i familien, osv). Det er krevende å holde seg borte fra alkohol, selv mange år etter at en har sluttet. Når en person alt har begynt å drikke alkohol, så er det ekstremt vanskelig å komme ut av det. Jeg kommer ikke til å påstå at det er noen enkel løsning, men jeg vil komme innpå hva du som pårørende kan gjøre litt lenger nede. Det som er viktig å forstå som pårørende, som du bare kan godta en gang for alle, er at for en person som er avhengig av alkohol, så er alkohol nr. 1. Det er ikke uvanlig at en alkoholiker velger alkohol foran sitt eget barn, familie, forhold, venner, mm. En alkoholiker vil gjerne organisere livet sitt på en slik måte at de kan nyte alkohol, og de vil planlegge nøye for å få det til. For eksempel kan alkoholikeren passe på å bare ha senvakter på jobben, slik at de kan sove ut rusen før de går på jobb, og drikke uforstyrret når de kommer hjem etter jobb. Eller de kan finne unnskyldninger for å bli hjemme mens resten av familien reiser på tur. Faktisk så er jobben ofte noe av det siste en alkoholiker mister, fordi de trenger penger til å støtte opp om høyt forbruk. Mister alkoholikeren jobben, er det ofte et resultat av å ha vært på kjøret i mange år. Mange alkoholikere mister ofte lappen også til slutt, men også den er gjerne nødvendig for å komme seg til jobb. Forhåpentligvis er det ingen barn inne i bildet. Det kan være svært traumatiserende for barn å bo med en alkoholiker. Barn som bor med en alkoholiker kan oppleve mye som barn ikke bør oppleve. Dette trenger ikke å være fordi alkoholikeren er en dårlig person eller har dårlige intensjoner, men rett og slett fordi de ikke er egnet til å ta seg av andre mennesker, og at de ikke alltid har kontroll over hva de driver med når de er på kjøret. Så barn ender opp med å bli utsatt for passiv mishandling (at de ikke får oppfylt sine menneskelige behov), for eksempel mangel på omsorg, barnet får skyldfølelse for alkoholbruken, mangel på grenser. Eller det kan være fysisk mishandling, der alkoholikeren er utagerende, kjefter, slår, osv. Det er mye skam å ha en alkoholiker i familien. Situasjoner der alkoholikeren ligger og sover i sitt eget spy, eller at du finner personen liggende ute i oppkjørselen når du skal på jobb om morgenen, bekymringen for om de har det bra, om de kommer seg hjem trygt, hvor de er, om de vil finne på å fyllekjøre, om de vil ta sitt eget liv, osv. Det er også flaut når de kjøper vanvittige mengder alkohol, driter seg ut når de er fulle, lukter alkohol når de møter opp i barneselskap, osv. Ofte får samboer, familiemedlem, unger, venner skyldfølelse og føler at de er skyld i alkoholbruken. Husk at for en alkoholiker er alkohol nr. 1. De vil ikke nøle med å rettferdiggjøre drikkingen sin. De vil gjerne skylde på personer rundt seg, ting som har skjedd, eller få det til å virke som at drikkingen ikke er et problem. De vil ofte komme med alle syke historier om hvorfor de drikker. Det kan være en dårlig samboer, at «de drikker for å få sove» som er en standard en, eller de vil begrunne det med alle de fæle tingene som har skjedd dem. Det er lett å forstå at traumatiske opplevelser fører til at en person begynner å drikke. Husk at selv om dette fikk de til å begynne, så er det avhengigheten som gjør at de fortsetter. Jeg vil snakke mer om dette, men det første alkoholikeren trenger er avrusing, så heller håndtere de andre problemene senere. Og for å sette litt kontekst, når jeg snakker om barn, så gjelder det også selv om de er komt opp i 20-årene. Det kan fortsatt være en umenneskelig byrde og enormt traumatiserende å bo med en alkoholiker. Så hva kan man gjøre som pårørende? Som sagt, er man først en alkoholiker, så vil man være alkoholiker resten av livet. Alkohol og personen fungerer ikke sammen, og det er ingen mellomveg. Det er alt eller ingenting. Det er en vanvittig prosess å slutte med alkohol. Det er ikke enkelt, og det er krevende og utfordrende både for alkoholikeren og for familien. Råd nummer en er selvsagt å søke profesjonell hjelp. Jeg vil komme inn på det nedenfor. Dette er hva som etter min erfaring vil hjelpe. 1. Inkluder relevante personer og spør om hjelp Mange familier blir passive når de står ovenfor en alkoholiker, og ofte kan det ta flere år før noen utenfor kjernefamilien i hele tatt merket at noe er galt. Det er en komplisert situasjon som er vanskelig å håndtere, og man har ikke peiling på hvordan man skal håndtere situasjonen. Mange ender opp med å konfrontere alkoholikeren, krangle, ignorere det, håpe at det går over og at det blir bedre, gjemme alkohol, tømme ut alkohol (alkoholikere gjemmer ofte alkohol rundt om i huset og i hagen), og lignende. Ofte vil alkoholikeren skylde på både det ene og det andre, og ende opp med å gi både samtaleterapi, fryse ut personen som er et problem, konfrontere personen som er problemet, eller hva enn alkoholikeren skylder på. Det kan oppleves som kaotisk og vanskelig å bo med en alkoholiker, men jeg har følgende råd: Hvis du vet at det er en alkoholiker, eller du merker at det er noe som ikke stemmer, GJØR NOE MED DET. Det er utrolig lett å bli passiv og ikke ville blande seg, men noen må ta ansvar. Hvis du er barn, ta kontakt med en voksen du stoler på, og krev hjelp. Ikke vær redd for å si fra, voksne mennesker vil forstå og de vil hjelpe deg uten å dømme deg. Så ta kontakt med en onkel, tante, bestemor, bestefar, helsesøster, voksen venn av familien, foreldre til venner som du stoler på, hva som helst. Finn en voksen person du stoler på, og krev hjelp. Gå gjerne til flere. IKKE vær redd for å si fra eller nå ut til voksne personer og spør om hjelp. Selv om du er samboer eller ektefelle, så søk hjelp. Har dere barn er det spesielt viktig at dere får profesjonell hjelp, så IKKE nøl med å gjøre noe. Mange blir lammet av situasjonen, og vet ikke hva de skal gjøre. Ofte blir ingenting gjort før det skjer noe katastrofalt. Du har ikke lyst å være en av de her. 2. få sendt personen til avrusning Etter du har søkt hjelp, få til et møte med relevante familiemedlemmer/venner av familien. Saml dere rundt et bord sammen med alkoholikeren. Alkoholikeren trenger ikke nødvendigvis å vite hva møtet skal handle om slik at de vil sno seg bort, og helst er personen mest mulig edru. Så ta en rolig, men voksen prat om situasjonen fra et sympatisk perspektiv og forklar at dere vil hjelpe. Alkoholikeren kan reagere på forskjellige måter, og for noen er dette kanskje for konfronterende. Så dette må dere vurdere selv. Målet med møtet er å få alkoholikeren til å godta å bli sendt på en avrusningsklinikk. Jeg vil på det sterkeste anbefale at dere kjører alkoholikeren til avrusningsklinikken omgående, helst samme dag. Vi gjorde det morgenen etter, og det gikk helt fint. Nå må dere kjøre personen til en avrusningsklinikk. Det fins forskjellige, og det koster dessverre masse penger. Du finner det på internett, som mestringhusene og vangseter. Selv brukte vi vangseter. Prisen er rundt 100 000 kroner for en mnd opphold, og ofte må du belage deg på å sende personen til avrusing flere ganger. Jeg skulle ønske jeg kunne fortelle dere at det offentlige vil hjelpe dere, men etter år med kjemping og ventelister så må jeg si det er vanskelig. Hvis dere ikke har råd til å betale for privat hjelp, så er det likevel hjelp å få, men det kan ta tid. I vår familie brukte vi det siste vi hadde av penger på et opphold på en slik avrusningsklinikk, og for oss var det verdt det. Likevel er dette opp til dere å vurdere situasjonen, for det er ingen garanti for at det vil gi resultatene dere håper på. Om dere går for offentlig eller privat avrusing, så er det viktigste at dere får profesjonell hjelp. Alkoholikeren kommer aldri til å slutte av seg selv. (Selv om de kanskje vil påstå det). Husk at for en alkoholiker er alkohol nr 1. Det skal mye til for at de vil gjøre noe som risikerer at de ikke kan drikke alkohol. De kan være vanvittig ignorante, og lager gjerne historier i sitt eget hode om at ingen vet at de drikker, at drikkingen ikke er et problem, at de ikke drikker så mye, og lignende. Du kan sitte med en alkoholiker som drikker sprit fra en soloflaske, og de vil fortsatt snakke overbevisende om at de ikke drikker. Det kan virke helt sykt, men det skjer. Målet er at alkoholikeren gir samtykke til å reise på avrusningsklinikk, om det er privat eller offentlig. Det kan godt være at alkoholikeren gir samtykke bare fordi det sitter samtlige familiemedlemmer rundt dem og dømmer dem, men selv om de ikke virkelig mener at de vil gi slipp på alkoholen, så er det godt nok at dere får dem på avrusningsklinikk. Så når de godtar å bli sendt på avrusningsklinikk, kjør dem omgående. For oss kjørte to familiemedlemmer en 10 timers tur hver veg med alkoholikeren i baksetet. I vårt tilfelle ble det smuglet med noen Cider uten at vi visste det, men det får heller gå. Etter vår erfaring vet de hva de driver med på avrusningsklinikkene, og det er greit om personen møter opp med promille. 3. Etter avrusing I vårt tilfelle så ble alkoholikeren på vangseter i 1 mnd. Der bor de sammen med mange andre, og går igjennom et program. Ut i behandlingen er det en familieuke der nærmeste familieuke kommer på besøk, og det er et opplegg med terapi og samtaler, samt dere får opplæring om alkohol osv. Dere vil få informasjon til hva dere skal gjøre når dere kommer hjem igjen, men jeg skriver likevel litt om det. Dere har 1 måned før alkoholikeren kommer hjem igjen, så dere kan gjøre noen ting før de kommer hjem igjen. Søk igjennom huset for alkohol, sørg for at det ikke er noe i huset (sjekk alle gjemmeplasser de kan ha brukt). Har alkoholikeren naboer de pleier å drikke med? Snakk med de. Noen ganger er det mest forsvarlige å flytte. Noen bør gå til psykolog for å håndtere sine problemer. (Noen ganger må du insistere.) Når de kommer tilbake er det forhåpentligvis AA (anonyme alkoholikere) møter i nærheten som er jevnlig. Husk at det er krevende behandling de går igjennom, og at å slutte med alkohol vil være noe av det mest utfordrende personen gjør i hele sitt liv. Gi dem tid. Husk at de er avhengige, og at de vil oppføre seg på måter som kan være veldig forskjellig fra hvordan de ville gjort om de aldri drakk alkohol. Så måten de oppfører seg på og det de gjør reflekterer ikke nødvendigvis hvordan de er som person uten alkohol. Likevel er det bare på sin plass at de må jobbe så hardt de bare må for å få tilbake tilliten til familie og venner om de har vært på kjøret. Alkohol er ingen unnskyldning, og det er bare på sin plass at en tar ansvar for sine handlinger 100%. Så er det bare å håpe på at dette har en effekt. Det er selvsagt ingen garantier, noe som kan være trist. Jeg håper uansett at dette hjelper noen. Husk at dette er utfra min/vår erfaring som pårørende, og at jeg på ingen måte er en profesjonell. Anonymous poster hash: d698c...9df

Hei. For to år siden gikk jeg realt på trynet og brakk beinet flere steder i tillegg til å ødelegge ankelen. Ankelen ble operert men jeg slet fortsatt med mye smerter. Etter et år ble ankelen operert på nytt, men smertene forsvinner ikke. Har vært på kontroll på Ullevål hvor de har slått fast at det nå ikke er mer brusk i ankelleddet og det eneste de kan gjøre for meg nå er å stive av ankelen. Jeg er skeptisk til å stive av ankelen selv om dette mest sannsynlig vil fjerne smertene. Jeg har to aktive barn og jeg ønsker jo så godt jeg kan å følge opp disse i aktivitet. Pr nå har jeg mulighet til å gå på langrenn samt gå i ulent terreng, men får da en real smell som fører til at jeg har store smerter i noen dager etterpå. Dersom jeg går for avstivning av ankel ser jeg for meg at det blir problematisk å gå langrenn, få på seg slalomstøvler, gå i ulent terreng osv samt at det er en irreversibel operasjon, så skulle jeg angre meg så er det ingen vei tilbake. Har hørt at det forskes på å kunne rekonstruere brusk men har ingen anelse hvor langt man har kommet i dette arbeidet. Noen som har erfaringer med avstivet ankel som kan dele litt av sin hverdag, hva er bra, hvilke hindringer møter du etter en slik operasjon, begrensninger osv. Vil bare være klar over hva jeg evt går til dersom jeg tar dette skrittet. Er nokså slitsomt å gå med smerter hele tiden også... Anonym poster: 70892694d07a32fc08b0f10eaae11fcc Anonym poster: 70892694d07a32fc08b0f10eaae11fcc