McCutcheon

Tusen takk for alle svar jeg har fått i denne tråden. Jeg hadde lengre her oppe skrevet et innlegg hvor jeg ga uttrykk for at det går bedre med meg nå, men det var en veldig kort, god fase. Disse tankene om menn og meg selv er verre enn noen gang og jeg er bombesikker på at jeg lever alene resten av livet. Jeg prøver å akseptere det, men det er vanskelig når man lengter etter kjærlighet men vet at man aldri får det, fordi man er for stygg og for tykk. 

Tenker jeg vil benytte anledningen til å be alle menn tenke seg to ganger om før de snakker høyt om andre kvinner sitt utseende. Vær forsiktig med å kalle en kvinne feit. Vær forsiktig når du er i et forhold, er du i forhold med en lubben kvinne, ikke ha en harddisk fylt til randen med nakenbilder av slanke kvinner. Dere aner virkelig ikke hva dette kan gjøre med selvfølelsen til kjæresten din. Jeg sier ikke at alle er som meg, men jeg er ødelagt. Jeg sier på absolutt ingen måte at dette er menn sin feil, det er mine tanker og mine følelser, men det er jo klart at noen (IKKE ALLE!!!) menn har bidratt til synet jeg har på majoriteten. Og nei, jeg er ingen bitter kvinne som har blitt avvist, jeg har aldri prøvd meg på noen i frykt for å faktisk bli avvist. Jeg har ikke tro på dette med at personlighet betyr alt. Jeg har kommet til et punkt hvor jeg ikke kan fordra personligheten min heller uansett. 

Jeg kan ikke med ord beskrive hvor forferdelig det er å ha det slik. Å aldri være bra nok, å aldri kunne ha sex igjen med noen som tenner utelukkende på meg, å aldri ha noen som er forelsket i meg eller tenner på meg, fantaserer om meg. Jeg søker vell egentlig ikke medlidenhet, men tenker at menn burde bli litt mer bevisst på hvordan deres holdninger ovenfor kvinner, porno og lignende kan skade selvtilliten på en eventuell kjæreste. Dette er bare en liten prosentdel av triggerene til mine problemer dog, men uansett. 

Når ens verste fiendet er speilet og en klør i kroppen etter å rive seg selv i fillebiter fordi det er uutholdelig å leve med seg selv, er en smertefull måte å leve på. Ta det alvorlig om damen din sliter med seg selv, hun kan bli ødelagt for livet, slik som meg. Unner INGEN å ha det slik.

Og ja, jeg går i terapi, jeg er medisinert, jeg jobber med tankene mine hver dag men kommer absolutt ingen vei, så jeg er i en prosess hvor jeg prøver å akseptere å leve alene og move on. Jeg har gitt opp meg selv. Det går fint dog, jeg er ikke noens tap, og jeg slipper å bli enda mer såret i fremtiden. Så sånn sett har jo det sine positive sider!  

Dette ble forferdelig langt. Håper det hjelper deg litt. Ser også at tråden er en måned gammel, men du titter vell kanskje innom i ny og ne, med mindre du har glemt av tråden? 

Ser ut som bristepunktet var når du begynte på ny skole, noe som ikke er overraskende. En helt ny hverdag, nye mennesker og i ditt tilfelle har du ingen av de andre vennene dine med deg. Jeg kjenner til denne følelsen, når jeg begynte på videregående følte jeg meg så uendelig alene, jeg avslo alle invitasjoner til sosiale tilstelninger og satt for det meste bare alene og manet frem elendigheten. Alle mine da tidligere venner så ut til å stortrives på videregående. Jeg forsto ikke hvordan eller hvorfor, men innså at det var fordi de greide å stifte nye vennskap og kom seg inni "gjengen". Det greide ikke jeg. Det er ikke like enkelt for alle å skaffe seg nye venner, spesielt ikke om man har hatt de samme vennene i flere år. Jeg prøvde for harde livet å fullføre skolen, men jeg greide det ikke, jeg måtte slutte. Jeg hadde dog en god del andre problemer ved siden av ensomheten, jeg sluttet ikke kun på grunn av at jeg ikke hadde venner. Det ble plutselig ikke viktig for meg lenger ettersom andre problemer gruset akkurat dette. Det var uansett en stor påkjenning å se alle de andre jentene og guttene ha det artig, slarve og le i friminuttene, mens jeg bare satt der og glodde inni PC-skjermen og lurte på hva faen jeg skulle ta meg til etter skolen. Jeg sov for det meste. Og gråt. Jeg gråt veldig mye. Jeg skadet meg også, veldig mye. 

For meg høres det ut som du egentlig vil ha hjelp. Du dro bevisst opp genseren i timen, der og da usikker på hvorfor, men en del av deg skriker trolig etter hjelp. Hadde du ikke ønsket hjelp overhodet hadde du gjort absolutt alt for å skjule arrene og depresjonen du har forvillet deg inn i. Det er ingenting galt i å ønske hjelp, for det trenger du. Du kan si til deg selv at dette er et problem du greier å fikse selv, men sjansen er stor for at du trenger noen å dele tankene dine med, som kan hjelpe deg å forstå hvorfor du gjør det du gjør, føler det du gjør, tenker det du gjør. Du må komme til bunns i problemene dine, forstå deg selv og ta det der ifra. Hva gir selvskadingen deg? Føler du glede, skam, sorg, lykke, lettelse eller anger når du skader deg? Jeg selv følte alltid lettelse. Smerten psykisk var så sterk at jeg måtte få den ut fysisk, gjøre meg selv vondt på utsiden slik at fokuset gikk mot det fremfor alle problemene som svirret rundt i hodet på meg. Jeg ble gal om ikke.

En gang endte det galt, jeg tok overdose på diverse medikamenter. Jeg angret fort. Innså plutselig at jeg kunne ende opp som grønnsak eller med hjerneskade i stedet for å dø. Jeg ville jo dø, ikke skade meg selv permanent og slite med det resten av livet. Så jeg tok opp telefonen og ringte legevakten, fikk en venn til å kjøre meg på sykehuset ettersom jeg ikke turte å bli hentet i ambulanse. Det var jævlig å sitte der og fortelle til legen hva som hadde skjedd. Jeg var panikkslagen, men for det meste skamfull. Ble innlagt, fikk en slags pinne med en sykepleier og ble bedt om å gå på toalettet og prøve å spy. Hun fulgte meg til toalettet og jeg spurte om jeg kunne låse døren, men det fikk jeg ikke. Da stakk det i meg. Jeg fikk ikke lov til å gå på do og låse, fordi det kunne være en viss fare for at jeg ville denge hodet i toalettskåla eller drukne meg selv i vasken. Jeg var suicidal. Jeg var kommet til det punktet hvor jeg ville ende livet. Da greide jeg virkelig å spy. Etterhvert fikk jeg noe som hjalp meg å kaste opp (husker ikke hva det heter), smaker som kull og gjorde spyet mitt svart. Spydde som en gris og etterhvert var tablettrester kommet opp. Foreldrene mine og kjæresten ble ringt, de kom på sykehuset, men jeg ga faen i reaksjonene deres. Jeg var lei meg fordi jeg måtte se dem igjen. Jeg skulle jo dø. Sloknet fem minutter etter de kom inn døren og våknet 19 timer senere til psykologen min sitt forundrede tryne formet som et spørsmålstegn. Hverken hun eller jeg hadde sett dette komme, det var som lyn fra klar himmel. 

Jeg sluttet å skade meg selv for ett år siden. Når jeg leser og selv skriver om selvskading kjenner jeg en viss trang til å gjøre det igjen selv, for det er en smerte man blir avhengig av og en lettelse man oppsøker når man har det tungt, men jeg velger å la være, det gjør ikke saken bedre. Det fungerer der og da, men i det lange løp blir selvskadingen bare et nytt problem. Jeg skammer meg ikke over arrene mine, men jeg viser dem ikke frem til noen. Det er en privat del av meg, enkelt og greit. Jeg skammer meg ikke over å ha valgt denne løsningen når jeg hadde det vondt, for meg var det ingen utvei der og da, det var valgene jeg tok, så enkelt er det. Aksept er så viktig her. 

Misforstå meg derimot rett, det er ikke bra å skade seg selv og det er et veldig stort tegn på at du trenger hjelp. Du kan gå frem på ulike måter, du kan kontakte helsesøster eller rådgiver på skolen, du kan kontakte lege. Fortelle at du sliter, du trenger hjelp og noen å snakke med. Viktig å nevne at halvparten av de som søker hjelp får et dårlig førsteinntrykk, men ikke la førsteinntrykket ta motet ifra deg. En psykolog er der for å hjelpe deg med problemene dine og en psykolog kan du stole på. Psykologen vil ikke tørke tårene dine eller klemme deg eller felle tårer selv når du knekker sammen, men profesjonelt, dog sympatisk, hjelpe deg med deg selv. Psykologen kommer ikke til å redde deg, det er det du selv som skal gjøre, men du trenger et spark bak. Råder deg til å ikke prøve ut medisin med det første. Noen psykologer er kjappe på avtrekkeren og skal prøve ut medisiner etter bare noen få timers samtaleterapi, ikke gå på den. Prøv for harde livet å bli bedre uten først. Jeg har brukt oppimot 20 forskjellige medikamenter og det har satt sine spor, tro meg. Jeg er ikke medisinfri, men jeg går ikke på fire forskjellige samtidig slik som før. 

Du søker oppmerksomhet, men dessverre, ser det ikke ut til at hverken lærerne dine eller klassen din er særlig observante. Du må ta det første steget selv, og kjære deg, du er ikke svak om du gjør det. Du er sterk. Misforstå meg nok engang rett, du er ikke svak som skader deg selv, du er ikke svak som føler deg ensom, som tenker på selvmord, men du er sterk når du innser at du har et problem og at du trenger hjelp for å få orden på dette. Hjelpen er der. Du kan få det så mye bedre, du fortjener å ha det bra. Av erfaring vet jeg at der finnes hjelp og at du kan få det bra igjen. Bare søk hjelp før det er for sent, før du har svartmalt alt så kraftig at du ikke lenger ser gjennom. 

Lykke til! 

.

 

Siden dette er et forum hvor det henger mer menn enn kvinner velger jeg å spørre her. Å spørre på for eksempel Kvinneguiden om slike ting er håpløst, får sjeldent svar fra menn og svarene jeg der får er som oftest gjennomskuende uærlige. Spesifiser gjerne om du er mann eller kvinne når du svarer. Velger å poste dette under seksualitet ettersom jeg er veldig glad i sex, men selvtilliten min og min egen kropp hindrer meg.

 

Jeg er da så klart en kvinne. Som alle andre kvinner har jeg mine komplekser, men jeg vil gå så langt at jeg faktisk sier at jeg har større komplekser enn de fleste - dog ikke uten grunn. Jeg er ikke mer enn 20 år gammel, og jeg er allerede så "heldig" at jeg har hengepupper. Jeg som liksom skal være en sprek, sterk, stram og flott ung dame har hengepupper. Jeg skammer meg så uendelig mye over dette. Jeg syns puppene mine er grusomme, de er størrelse C80/D80 (sliter med å finne størrelsen nettopp på grunn av at de henger). Eksen min mente at de var kjempefine, de var myke og gode. Men han så på asiatisk porno i skjul og var opphengt i små, nette jenter - jeg er 175 cm på sokkelesten og er iallefall ikke tynn. Dette såret meg mye, jeg greide ikke tro på han når han sa de var flotte selv om han sa det ca. 5 ganger om dagen (no joke) i 2 år (fortsatt no joke). Jeg gjorde det slutt pga mine komplekser, jeg greide ikke mer, jeg følte meg aldri bra nok uansett hva.

 

Dette var dog bare ikke på grunn av hengepuppene. Jeg er ikke det man kaller feit, heller ikke formfull, men jeg er rett og slett lubben. Jeg er normalvektig, men har ekstra fett her og der, jeg har ridebukselår og litt for mye på magen. Jeg har rumpe og pupper (selv om puppene henger da, isj). Jeg er derimot velsignet med høye, brede hofter og en smal midje i forhold til resten av kroppen, og dette har jeg etterhvert lært meg å sette pris på. Jeg er av og på med trening, er veldig glad i styrke og yoga (jeg trener ikke på studio, jeg har enorm prestasjonsangst og hater kroppen min, men jeg har investert i mye utstyr som jeg har hjemme i form av manualer, kettlebells, ordentlig yoga matte og yoga utstyr osv). Jeg hater kroppen min så mye at jeg orker ikke gjøre noe med den, selv om jeg liker å trene. Jeg er naturlig litt sterk, ganske sterk i beina til tross for at jeg ikke trener styrke jevnlig pga fysisk tung jobb.

 

Jeg har også arr etter selvskading. Ikke på armene, men beina. Jeg har hårete kropp, de fleste jenter har helt glatt rygg og glatt rumpe, jeg har dunhår overalt og kanskje litt for mye når jeg tenker meg om. Det er pga jeg som 10 åring var ifra meg fordi jeg hadde dunhår (som alle andre jenter har) og barberte meg. Jeg har et miserabelt selvbilde og har hatt det i altfor mange år, jeg går i terapi og har også gjort det i mange år.

 

Og så til spørsmålet da. Om jeg likevel slanker meg, får en fit, sterk, sinnssykt hot kropp, så er der fortsatt ting jeg ikke kan endre på. Ja, jeg kan barbere hele rumpa, ryggen, generelt hele kroppen, men dette må jeg da gjøre hver dag pga kroppshåret mitt vokser relativt kjapt, noe som jeg vet er normalt, er mange jenter som må barbere leggene sine annenhver dag osv. Jeg kan ikke ta laser ettersom hårene ikke er mørke nok, dette har jeg allerede sjekket ut. Jeg kan ta silikon, men en del av meg ønsker ikke dette da det er unaturlig - jeg vet det høres så utrolig teit ut, selv om jeg drømmer om faste, flotte pupper så tenker jeg unaturlig, unaturlig, unaturlig.. Brystløft er en ting, men da blir puppene mindre og det vil ikke kle min kroppsfigur. Også er det jo de satans arrene, som jeg heller egentlig ikke ønsker å fjerne, fordi de er en del av meg og fordi jeg enda ikke er en "kurert selvskader".

 

Jeg har vært i et forhold hvor jeg og kjæresten hadde et fantastisk sexliv, men vi hadde aldri sex i dagslys og de få gangene vi hadde sex i mildt lys var jeg deprimert i ukevis etterpå. Så lenge han ikke så meg var jeg fornøyd, selv om jeg så inderlig hadde lyst til å se på han mens vi hadde sex greide jeg ikke tanken på at han så meg. Jeg har hatt to ONS, og har følt meg jævlig etterpå. Går bare å tenker "syns han jeg var stygg, likte han ikke kroppen min, snakker han nedlatende om meg til kompisene sine".

 

Jeg vet svaret allerede - for at noen skal elske meg må jeg elske meg selv først. Jeg går bare med det inntrykket av at der er INGEN menn som liker jenter med litt ekstra og jeg føler alle menn går etter stramme, tynne, små jenter. Jeg er redd for at jeg en dag slanker meg, går ned la oss si 10 kg, får den gedigne sprettrumpa og ser smashing ut naken, men så viser det seg at arrene, strekkmerkene, kroppshåret og puppene ødelegger alt og at jeg likevel ikke er bra nok. Og for meg som er vanvittig glad i sex og kunne praktisert det 6 timer for dag for alltid er det en stor bommert... Virkelig.

 

Noen som har noen innspill? Er det noen menn her inne som har erfaringer med "slike jenter som meg"? Kvinner bruker å svare at "om han elsker deg elsker han puppene dine, arrene dine, hele deg" men jeg vet ikke helt om jeg greier å tro på det. Man må jo tenne på det i utgangspunktet.. Går med den oppfatningen av at jeg kommer til å ende opp alene og aldri få meg en mann.

jeg Har også arr etter en type alvorlig selvskading. . Jeg slutta og bade og har mange av de samme kjipe tinga rundt det med og ha arr. Jeg tror at man må finne den som tar en for den man er og bli godt kjent. Ikke første date kansje ikke 5 heller men en dag

 

Tror nok det jeg også, men så er det dette om man skal si det veldig fort at man er full i arr eller om man skal vente - men om man venter for lenge så er jo ikke det så veldig bra heller.

Tusen takk for mange svar. Jeg orker ikke sitere og svare på hver enkelt, så svarer bare i ett innlegg.

Nei, dere har ikke sett meg, så dere kan ikke dømme utifra et bilde - jeg vurderte en liten stund å legge ved et bilde av kroppen min, men fant fort ut at det gjør ikke saken bedre. Eneste jeg oppnår er sannsynligvis "komplimenter" jeg ikke tror på, som får meg til å skamme meg fordi folk tror jeg fisker etter positive kommentarer - jeg takler ikke komplimenter, det er ikke noe jeg higer etter og jeg søker heller ikke bekreftelse. Jeg skulle ønske jeg selv kunne godta meg, men så langt har jeg enda ikke gjort det, og jeg forventer ikke at noen andre skal gjøre det. Av en eller annen merkelig grunn er jeg ikke så opphengt i hva andre tenker om meg - MEN, jeg er veldig redd for at jeg en dag skal bli forelsket og ikke tørre å gå hele veien nettopp pga hvordan jeg ser ut. For litt siden hadde jeg et ONS, hvor fyren var gal etter å ligge med meg. Jeg var klar som et egg, hadde jo ikke hatt sex siden det ble slutt mellom meg og eksen for ett år siden, men sexen var elendig. Han kunne sakene sine, men jeg....??????? Faen heller. Jeg greide ikke gjøre noe! Jeg som i senga med eksen elsket å dominere, elsket å være øverst og var i aktivitet hele tiden, elsket å gi blow jobs osv, gjorde ikke noe, lå der bare og prøvde å improvisere for etterhvert skjønte jeg at jeg kan ikke ha sex med tilfeldige mennesker, jeg er jo ikke trygge på dem. Denne karen tror jeg skjønte det, i tillegg ved en feiltagelse så han arrene mine dagen etterpå og da tror jeg han satte kroken på døra. Noe som er ok. Dette er jeg ikke bitter eller såret over, jeg skjønner greia.

Ja, eksen fikk ereksjon av meg, han poket meg stadigvekk med den helvetes boneren både i tide og utide, men han var noe for seg selv tror jeg. Jeg tenkte ofte, hvordan hadde han oppført seg med en asiatisk kvinne? Understellet hans hadde jo aldri fått fred da, han hadde nok gått med boner hele tiden om han gjør det 50% av tiden sammen med meg! Jeg tenkte alltid at det finnes noen bedre, der er en perfekt dame der ute, som han kunne få om han ville, men han slår seg til ro med søppel som meg. Det ble ikke slutt mellom oss pga han så på porno, dere - jeg er ikke så bort reist. Det var mange andre faktorer som spilte inn i bruddet vårt, men mine komplekser og det faktumet at han dag ut dag inn så på andre jenter de siste månedene før bruddet + lastet ned bilder av bekjente av meg og flørtet plutselig med andre jenter over nettet gjorde at jeg ikke orket mer. Om ikke selvbildet mitt var dårlig fra før ble det ødelagt da. Men meg og eksen er ikke tema her, hehe, måtte bare si dette. Jeg er ikke ei kjerring.

Og du anonyme, som sier at du har en shabby look, har ølmage og er utrent og what not.. Slik så eksen min ut og han var verdens deiligste (jeg finner han fortsatt attraktiv selv om jeg ikke har følelser for han lenger) og jeg tente veldig på han. Tenkte bare jeg skulle si det! Jeg foretrekker den type kropp fremfor superveltrent osv, det er ikke mi greie. "Jammen, det er fordi du er tjukk selv dumma"... Kan sikkert hende, jeg vet ikke, mine generelle preferanser har aldri variert, de har alltid vært sånn. Når jeg var 16 år gammel var jeg ganske tynn, og da likte jeg også store menn. Hmm.

Uansett takk for svar, interessant å lese menn sine synspunkt. At dårlig selvbilde og selvtillit er turn off har jeg skjønt, men jeg er redd for at om jeg en dag får et anstendig selvbilde og faktisk føler meg bra og ser på meg selv som flott, så blir det likevel ikke godt nok. Det høres så teit ut, men jeg føler jeg fortjener å hate meg selv fordi jeg uansett hvordan jeg vrir og vender på det aldri skal bli god nok.

Og det er så kvalmt at menn sitt førsteinntrykk av meg er at jeg er rå i senga (dette har jeg da fått bekreftet, noen menn snakker fra levra, hehe) pga utseende mitt (er rocka i stilen, tatovert, mørkhåret osv osv osv osv) når jeg egnetlig er ei lita fitte som i ny og ne i skjul sitter å griner og skjærer i meg selv fordi jeg hater meg selv og det faktumet at jeg har en personlighet som jeg ikke greier å utstråle nettopp pga hvordan kroppen min ser ut.

Siden dette er et forum hvor det henger mer menn enn kvinner velger jeg å spørre her. Å spørre på for eksempel Kvinneguiden om slike ting er håpløst, får sjeldent svar fra menn og svarene jeg der får er som oftest gjennomskuende uærlige. Spesifiser gjerne om du er mann eller kvinne når du svarer. Velger å poste dette under seksualitet ettersom jeg er veldig glad i sex, men selvtilliten min og min egen kropp hindrer meg.

Jeg er da så klart en kvinne. Som alle andre kvinner har jeg mine komplekser, men jeg vil gå så langt at jeg faktisk sier at jeg har større komplekser enn de fleste - dog ikke uten grunn. Jeg er ikke mer enn 20 år gammel, og jeg er allerede så "heldig" at jeg har hengepupper. Jeg som liksom skal være en sprek, sterk, stram og flott ung dame har hengepupper. Jeg skammer meg så uendelig mye over dette. Jeg syns puppene mine er grusomme, de er størrelse C80/D80 (sliter med å finne størrelsen nettopp på grunn av at de henger). Eksen min mente at de var kjempefine, de var myke og gode. Men han så på asiatisk porno i skjul og var opphengt i små, nette jenter - jeg er 175 cm på sokkelesten og er iallefall ikke tynn. Dette såret meg mye, jeg greide ikke tro på han når han sa de var flotte selv om han sa det ca. 5 ganger om dagen (no joke) i 2 år (fortsatt no joke). Jeg gjorde det slutt pga mine komplekser, jeg greide ikke mer, jeg følte meg aldri bra nok uansett hva.

Dette var dog bare ikke på grunn av hengepuppene. Jeg er ikke det man kaller feit, heller ikke formfull, men jeg er rett og slett lubben. Jeg er normalvektig, men har ekstra fett her og der, jeg har ridebukselår og litt for mye på magen. Jeg har rumpe og pupper (selv om puppene henger da, isj). Jeg er derimot velsignet med høye, brede hofter og en smal midje i forhold til resten av kroppen, og dette har jeg etterhvert lært meg å sette pris på. Jeg er av og på med trening, er veldig glad i styrke og yoga (jeg trener ikke på studio, jeg har enorm prestasjonsangst og hater kroppen min, men jeg har investert i mye utstyr som jeg har hjemme i form av manualer, kettlebells, ordentlig yoga matte og yoga utstyr osv). Jeg hater kroppen min så mye at jeg orker ikke gjøre noe med den, selv om jeg liker å trene. Jeg er naturlig litt sterk, ganske sterk i beina til tross for at jeg ikke trener styrke jevnlig pga fysisk tung jobb.

Jeg har også arr etter selvskading. Ikke på armene, men beina. Jeg har hårete kropp, de fleste jenter har helt glatt rygg og glatt rumpe, jeg har dunhår overalt og kanskje litt for mye når jeg tenker meg om. Det er pga jeg som 10 åring var ifra meg fordi jeg hadde dunhår (som alle andre jenter har) og barberte meg. Jeg har et miserabelt selvbilde og har hatt det i altfor mange år, jeg går i terapi og har også gjort det i mange år.

Og så til spørsmålet da. Om jeg likevel slanker meg, får en fit, sterk, sinnssykt hot kropp, så er der fortsatt ting jeg ikke kan endre på. Ja, jeg kan barbere hele rumpa, ryggen, generelt hele kroppen, men dette må jeg da gjøre hver dag pga kroppshåret mitt vokser relativt kjapt, noe som jeg vet er normalt, er mange jenter som må barbere leggene sine annenhver dag osv. Jeg kan ikke ta laser ettersom hårene ikke er mørke nok, dette har jeg allerede sjekket ut. Jeg kan ta silikon, men en del av meg ønsker ikke dette da det er unaturlig - jeg vet det høres så utrolig teit ut, selv om jeg drømmer om faste, flotte pupper så tenker jeg unaturlig, unaturlig, unaturlig.. Brystløft er en ting, men da blir puppene mindre og det vil ikke kle min kroppsfigur. Også er det jo de satans arrene, som jeg heller egentlig ikke ønsker å fjerne, fordi de er en del av meg og fordi jeg enda ikke er en "kurert selvskader".

Jeg har vært i et forhold hvor jeg og kjæresten hadde et fantastisk sexliv, men vi hadde aldri sex i dagslys og de få gangene vi hadde sex i mildt lys var jeg deprimert i ukevis etterpå. Så lenge han ikke så meg var jeg fornøyd, selv om jeg så inderlig hadde lyst til å se på han mens vi hadde sex greide jeg ikke tanken på at han så meg. Jeg har hatt to ONS, og har følt meg jævlig etterpå. Går bare å tenker "syns han jeg var stygg, likte han ikke kroppen min, snakker han nedlatende om meg til kompisene sine".

Jeg vet svaret allerede - for at noen skal elske meg må jeg elske meg selv først. Jeg går bare med det inntrykket av at der er INGEN menn som liker jenter med litt ekstra og jeg føler alle menn går etter stramme, tynne, små jenter. Jeg er redd for at jeg en dag slanker meg, går ned la oss si 10 kg, får den gedigne sprettrumpa og ser smashing ut naken, men så viser det seg at arrene, strekkmerkene, kroppshåret og puppene ødelegger alt og at jeg likevel ikke er bra nok. Og for meg som er vanvittig glad i sex og kunne praktisert det 6 timer for dag for alltid er det en stor bommert... Virkelig.

Noen som har noen innspill? Er det noen menn her inne som har erfaringer med "slike jenter som meg"? Kvinner bruker å svare at "om han elsker deg elsker han puppene dine, arrene dine, hele deg" men jeg vet ikke helt om jeg greier å tro på det. Man må jo tenne på det i utgangspunktet.. Går med den oppfatningen av at jeg kommer til å ende opp alene og aldri få meg en mann.

Hmm.. Men jeg skrev faktisk ikke "Jente på 15" når jeg skrev innlegget, det stod der plutselig bare i etter tid.

 

Da har vel en mod fikset det.

Haha, nuvel, flere som kikket innom iallefall da.

Hmm.. Men jeg skrev faktisk ikke "Jente på 15" når jeg skrev innlegget, det stod der plutselig bare i etter tid.

Jeg drikker for mye Red Bull og Battery, arg.

Herregud, visste ikke at så mange hadde svart, haha.

 

Det er ikke mye annet å forvente når du skriver "Jente på 15" på internett.

Rare greier.

Og dere som liker Avenged Sevenfold: FUCK YEAH!

 

Yeah! hørt det nye albumet ?

Det har jeg! Elsker det. Favorittene er Buried Alive, So Far Away og God Hates Us. Ble litt skuffet over Fiction, faktisk. Har bare hørt den et fåtall ganger, mens jeg har hørt Buried Alive kanskje 100 ganger. Flott album! Hva synes du om det?

Navn: Kitty

Kjønn: Jente, eller kvinne om du vil

Spesialitet: Kloring, kosing og biting

Høyde: Noe mellom 170 og 180

Med på: Alt som ikke inneholder lær, skinn, pisker og det der.

Pris: Verken billig eller dyr

Bitch stole my name.

Faen, var ikke meningen Kittycat.

Når det gjelder høyde og bredde på skuldrene er jeg nok større en de fleste.

Herregud, visste ikke at så mange hadde svart, haha. Takk alle sammen. Og dere som liker Avenged Sevenfold: FUCK YEAH!

Nightmare - Avenged Sevenfold

Likte denne, ganske "fengende"! Likte veldig godt begynnelsen/introen. Kjempe bra gitar spill!!

8/10

http://www.youtube.com/watch?v=wA8m0i67O_c

Cola Zero

Save Me - Avenged Sevenfold

La jo de drukne sine sorger. Om de kommer i avisa har vi noe å diskutere i det minste.

 

Hele forumet består av pille knaskere og alkiser

Sikkert noen vrak her å som går på heroin

Jeg er helt ren! Min eneste lidelse er dataspilling.

Ren her også!

Noe liv her idag, da?

Sitter å funderer på hva jeg skal gjøre imorgen...

Ble 18 år for en halvtime siden

Stikk på polet, kjøp deg litervis med alkohol og drikk deg steike dritings. Lovlig nå vet du.

 

Under vurdering.

Typen til min søster kommer hjem med en liter Jäger i gave til meg imorgen så det burde vel holde

Er selv sykt paranoid og sjalu, men det gjelder bestevennene mine da(forøvrig mistet to av de p.ga akkurat det).. Kan nesten ikke forestille meg hvordan jeg da kan være i et seriøst forhold, haha.

Noe liv her idag, da?

Sitter å funderer på hva jeg skal gjøre imorgen...

Ble 18 år for en halvtime siden

Stikk på polet, kjøp deg litervis med alkohol og drikk deg steike dritings. Lovlig nå vet du.

Jeg har Nikon D3000 og jeg elsker det kameraet! Perfekt for nybegynnere, utrolig enkelt å bruke. Tar for det meste landskap bilder av det, skal ta flere macro/nærbilder men må først kjøpe meg 55-200 mm linse.. Prisen ligger under 4000,-. Om du vil se bilder som er tatt med det så bare si ifra.

Er forresten nybegynner, har ikke så mye peiling, men elsker likevel å ta bilder.

Jeg lurer på hvordan jeg kan få best mulig bilder i mørket? Hver gang jeg tar bilde i mørket så blir det lysere, men jeg vil ha det akkurat like mørkt som det er ute. Har lyst til å ta bilder av månen, stjerner og lyn, men bildene blir ikke fine fordi kameraet legger på en form for falskt lys eller noe sånt. Hvordan kan jeg unngå dette? (Sjekk profilen min, der står kamerautstyret mitt).

Edit: Skrivefeil.

Grusom screaming.. Likte ikke denne sangen. Kjedelig. Flott stemme på duden når han synger clean, men ellers ikke bra!

1/10

http://www.youtube.com/watch?v=qLQE03Bk8Z0

Hva synes du om svensker?