Publius Enigma

Kjøpte den nye "Gudfaren"-boksen i dag. Bortsett fra de tre filmene så består settet av bilder, en plakat og en stor manusbok.

En utrolig kul boks, som kan anbefales på det aller sterkeste!

Andre enn meg som er fristet til å bruke 3897 kr + frakt på dette, dette og dette?

 

Er rimelig fristende i og med at man får med skjerf.

 

e: Sikkert rimeligere å handle fra utlandet når jeg tenker meg om.

 

Jeg kjøpte dark side of the moon edition, lydmessig bra. Men om det forsvarer prisen tror jeg ikke.Alt dill dall som følger med er bortkastet med mindre du er samler da.

Håpet at konserten på blue ray var hele opptaket, men nei kun ett par tre sanger.Og så har jeg cd,sacd og lp fra før. Prismessig litt for høyt

Hvorfor kjøpte du ikke Experience Edition da, hvis du ikke ville ha med "dilldallet"?

Selv synes jeg disse Immersion-boksene er utrolig kule. Målet er å anskaffe alle samlekortene. Men det kan nok bli vanskelig.

Jeg synes den nye tredjedrakten til Real Madrid er veldig fin, og jeg har veldig lyst til å kjøpe hele draktsettet. Men jeg kan ikke finne strømpene. Er det noen som vet hvor jeg kan finne dem?

Nå må jeg få minne deg på om Waters forlot ikke bandet fordi han mente at musikken begynte å stagnere. Hovedårsaken til at han dro var fordi det var dårlig stemning. Han mente at det var bare å legge ned Pink Floyd, fordi det var umulig å jobbe sammen med de andre. Derfor sluttet han. Og han trodde åpenbart ikke at Gilmour og Mason ville fortsette uten ham.

Men jeg skjønner at du er en Waters-fan. Han er en utmerket musiker. "Amused To Death" er en av de beste platene jeg har hørt.

Ja, jeg kan virkelig anbefale disse deluxe-utgavene med 2CD+DVD, som også er en del av Capitols utgivelsesprogram etter at Radiohead forlot selskapet. Jeg mener å huske at jeg leste et sted at Yorke er veldig misfornøyd med at Capitol utnytter Radiohead-fansen på denne måten. Men jeg må si meg veldig uenig med ham der.

Håper at også "In Rainbows" og "The King Of Limbs" kommer ut i slike utgaver etter hvert, men det er nok lite sannsynlig, etter som Capitol ikke lenger styrer skuta.

PF, etter at Gilmour ble Bossen, vil jeg karakterisere som gammelmannspop a la Dire Straits.

 

Men det fantes et tidligere Floyd - den tidligere versjonen - som oppfant mye interessant. Jeg tror faktisk Waters innså at de var i ferd med å stagnere musikalsk noen år før han dro.

Tør jeg å tolke innlegget dit dithen at du mener at Waters sparket Wright fordi sistnevnte var en stor grunn til at musikken begynte å stagnere?

Eg er einig i mykje av det du seier, særleg at "The Division Bell" er bra og at Gilmour er viktig. Eg vil likevel påstå at "A Momentary Lapse Of Reason" er veldig blanda kvalitetsmessig. Ja, det er noko der eg mislikar, men "Learning To Fly", "On The Turning Away" og "Sorrow" (alle i dette albumet) er blant dei aller beste Pink Floyd-songane etter mi meining.

De er i hvertfall bra live. "On The Turning Away" er fantastisk godt fremført på live-albumet "Delicate Sound Of Thunder". Og "Sorrow" er bra på "Pulse", som etter min mening er tidenes beste live-plate.

Nå blir det snakk om mye gammelt Pink Floyd, og det er kjempebra, for all del. Men jeg vil trekke fram "The Division Bell" som en av mine favorittplater til Floyd. "Take It Back" er en utrolig fin låt. Midtpartiet der, med barnekoret i bakgrunnen, får jeg gåsehud av å høre hver gang. Også må man slett ikke glemme "High Hopes", som er et mesterverk.

Pink Floyd trengte litt tid på å finne seg selv igjen etter at Waters forlot bandet. "A Momentary Lapse Of Reason" er et meget godt bevis på det. Kanskje det dårligste Floyd-albumet. Men i de 7 årene som gikk før neste studioplate kom ut ser det ut til at bandet jobbet godt, for det er en enormt stor forskjell på "A Momentary Lapse Of Reason" og "The Divison Bell", både musikalsk og kvalitetsmessig.

Også kan man diskutere dette med "ekte" og "uekte" Pink Floyd inn i det uendelige. Etter min mening så må Gilmour være med for å skape Floyd-soundet. Uten hans gitar hører jeg ganske fort at det er noe som mangler. For å si det på en annen måte: David Gilmours solomateriale høres mer ut som Pink Floyd enn Roger Waters' solomateriale. Snowy White er vel og bra han, men ingen Gilmour. Men det er igjen bare min mening. Det er dette som gjør det artig å diskutere.

Capitol har gitt ut mye interessant Radiohead-materiale etter at de forlot plateselskapet - til glede for alle blodfans. Bl.a. har de gitt ut 12 vinylsingler. Og selvsagt måtte jeg bestille dem.

Fikk dem i posten forleden, og det er mange godbiter å velge blant b-sidene. Jeg kan nevne låten "Lull" (b-side på "Karma Police"-singelen), som etter min mening definitivt er verdt å høre på.

Mitt favorittalbum er for øvrig "The Bends", med "OK Computer" på en god andreplass. Når det gjelder "Kid A" og "Amnesiac", så ble jeg veldig skuffet etter første gangs lytting, pga. all den eksperimentelle musikken. Men etter hvert som jeg hørte mer og mer på dem, så oppdaget jeg skjulte perler, som f.eks. "How To Disappear Completely", som er en av Radioheads aller beste låter.

Men nå skal jeg høre litt på "The King Of Limbs". Har ikke hørt så mye på det ennå. Vil gjerne høre hva andre synes om det.

Jeg kjøpte "Pulp Fiction" på BD her en dag. Men til min store skuffelse så var det ingenting av ekstramateriale. Synes det er veldig rart at man gir ut filmen uten ekstramateriale, siden det er fullt av det på DVD-utgaven.

Begynner å bli litt utålmodig jeg nå. Det er fortsatt mange filmer jeg ønsker på Blu-ray, men det er ingenting som tyder på at de engang er planlagt å gis ut på Blu-ray. F.eks. "Scarface", "Once Upon A Time In America", "Office Space". Hvorfor venter man så lenge når det gjelder enkelte titler?

Jeg kan virkelig anbefale "Wet Dream" ja. Også må dere skaffe dere samlealbumet "Flickering Flame" av Roger Waters. Det er noen godbiter der, bl.a. "Knockin' On Heaven's Door" og tittellåten "Flickering Flame". Disse er låter som man kun finner på dette albumet.

Kjøpte Richard Wrights "Wet Dream" i dag. Og jeg må si jeg ble ganske imponert. Synes det er bedre enn "Broken China".

Det er selvfølgelig lov å håpe, selv om jeg tviler meget sterkt. Får sette på "Live In Gdansk" så lenge.

Hehe. Jeg visste at det var mange som kom til å ta den med, så jeg tenkte å sette opp en litt atypisk liste der jeg tok med litt mindre kjente, men likevel meget vakre, Pink Floyd-låter.

Jeg tenkte vi kunne ha en kåring av Pink Floyd-låter. Hver og en av oss setter opp en liste over våre fem favorittlåter.

Jeg kan begynne:

1. "Take It Back"

2. "Sheep"

3. "The Gunner's Dream"

4. "Have A Cigar"

5. "One Slip"

Må nok være "The Dark Side Of The Moon" han mener på. Kan ikke skjønne annet.

Når det gjelder "Comfortably Numb", så er det en ren nytelse å høre på den, og spesielt "Pulse"-versjonen. Selv om jeg setter gitarsoloen på "Sorrow" et hakk foran (også da mener jeg "Pulse"-versjonen).

En ting som imidlertid irriterer meg litt med "Pulse" er at "Take It Back" ikke er tatt med på CD-utgaven. Synes den er meget godt fremført live.

Det The Grand Vizier mener her er vel at de holdt på fra 1964-1994, og at de utenom den perioden hadde én konsert sammen, Live Eight i 2005.

Jeg er fullstendig enig i at Roger Waters er en mye bedre låtskriver enn David Gilmour. Låtskriving har aldri vært Gilmours sterke side, og det skjønner han selv også. Han fikk mye hjelp til dette på "A Momentary Lapse Of Reason" og "The Divison Bell". Som Storm Thorgerson sier så viser dette styrke hos Gilmour, det at han ikke prøvde å skrive på egen hånd, men oppsøkte hjelp. Også skal vi ikke glemme at musikk består av mer enn bare låtskriving.

Nå føler jeg at dette forumet ikke lenger handler om Pink Floyd, men om hvem som er best av Gilmour og Waters...

Ja, det har mye med hva man hørte på først. Jeg husker jeg hørte på "Delicate Sound Of Thunder" veldig tidlig, for det var en av de første cdene som pappa kjøpte. Kanskje derfor jeg forbinder Pink Floyd mer med Gilmour enn med Waters også.

Men etter hvert som jeg ble mer og mer ivrig med Floyd, så fant jeg ut at det var flere album som var knallgode, f.eks. "Animals" og "Wish You Were Here". Og det er riktig som det påpekes her, at etter at Waters sluttet, så tok musikken en litt annen retning. Men at Pink Floyd da ble et pop-band vet jeg ikke helt om jeg vil si meg enig i sånn uten videre. De produserte noen radiohiter ja, som f.eks. "Learning To Fly" og "What Do You Want From Me", men det gjorde de også før Waters forlot bandet. "Another Brick In The Wall pt. 2" er jo kanskje den mest kommersielle låten bandet har produsert. "Sorrow" og "On The Turning Away" er to eksempler på at Floyd også klarte å lage vakre symfonier uten Waters. Da tenker jeg spesielt på live-versjonene.

Hvordan skal man definere "Floyd-feeling" da? "The Piper At The Gates Of Dawn"? "The Dark Side Of The Moon"? "The Final Cut"? "The Division Bell"? Musikken favner et så vidt repertoar at dette synes jeg blir vanskelig.

Jeg vil heller si det på en litt annen måte - uten Gilmours gitar så blir det ikke Pink Floyd for meg.

"Take It Back" er kongelåt. Veldig bra den.

Jeg er helt enig i at hadde det ikke vært for Syd Barrett, så hadde kanskje ikke Pink Floyd eksistert. Men når man nevner Pink Floyd, så assosierer jeg det tvert med Gilmours gitarsoloer. Andre assosierer det med Waters sine låtskriveregenskaper. Dette blir opp til hver enkelt.

For å si det på en annen måte: David Gilmour solo høres mer ut som Pink Floyd enn Roger Waters solo. Men dette er jo bare min mening, man kan diskutere dette til man blir blå.

Men nå må vi ikke glemme at Pink Floyd består av flere enn Roger Waters og David Gilmour. Også de andre i bandet har vært sterke bidragsytere til at gruppen har blitt det den har blitt. F.eks. Richard Wright, som faktisk var en av gruppens forgrunnsfigurer i begynnelsen, og som var med på å lage en av Floyds vakreste låter, "The Great Gig In The Sky".

Der må jeg faktisk si meg uenig (men det er vel diskusjoner som dette som er artige), jeg setter "The Division Bell" noen hakk over "The Piper At The Gates Of Dawn".

Pink Floyd kom veldig skjevt ut etter "The Final Cut", etter min mening. Man trenger ikke annet enn å sette på "A Momentary Lapse Of Reason" for å finne ut det. En veldig dårlig plate, som også forsterket inntrykket til de som mente at Floyd var "død" etter at Waters sluttet. Men de sju årene som Gilmour, Wright og Mason brukte mellom sistnevnte plate og "The Divison Bell" var slett ikke bortkastet tid, for den tiden brukte de på å lage en meget god utgivelse. Kanskje det har noe med at alle tre jobbet mer sammen som et band enn på "A Momentary Lapse Of Reason", som egentlig kan sies å være et soloalbum av Gilmour.