Brishnev

Jeg mente altså at det var meningsløst.

Skjønte det, var sakrasme så du mener at livet ikke har noe mening da?

Livet er bæsj.

Okei, kan se den, mange som får mening ut av å bæsje, andre innspill?

Lyst å starte en diskusjon: Hva gir livet mening for dere?

Høres mye ut som synsing.

For mye stimuli har bakdeler, men det har alt som det blir for mye av. Her er det mer valg av stimuli som er avgjørende. Wordfeud er et bedre stimuli enn angry birds med tanke på kompleksiteten i tankegangen som kreves. Facebook og twitter kunne nok mange ha fordel av å bytte ut mot cafe-besøk.

 

Jeg tror nok at du kanskje bruker uttrykket betinging litt feil her, men siden jeg er i godt humør i dag så legger jeg godviljen til.

Hehe ja finnes jo god og bra betinging ja jeg bare vet at økt betinging fører blant annet at mange blir utoldmodige, ikke det at det er bra med BRA betninging, men samtidig, når du er fant til å tulke med noe hele tiden, går det fort over feks toldmodighet. Imediate gratifcation er stikkordet tenker også at det går utover toldmodigheten, man vil ha ting gjort FORT! ofte. kommentarer?

Jeg har tenkt endel på hva betinging egentlig er, og hvor betinget vi er i samfunnet vårt. Vi sitter på telefonene konstant, må alltid ha noe og dulle med.. facebook, email, angrybirds, you name it. There comes the question: vil redusert betining føre til større frigjørelse? alle disse duppedingsene, og generelt alt som gjør oss så betninget til stimuli nå - gjør dette oss mindre følelsesfylt og mer ignorant? på mange måter kan mange oss kalle oss selv "stimuli junkier" kommentarer?

Det med "sannhet" er vanskelig å definere. Mange hevder at de har funnet sannheten, selv om hver enkelts sannhet kan være totalt forskjellige. Kanskje dette sier noe om sin egen sannhet, sin egen mening med livet. Ikke om en universell sannhet. Problemer begynner i alle fall når noen hevder at de vet bedre enn andre

 

 

 

Hvorfor tror du at alle vet hva sannhet er? En nynazists sannhet kan være at minoriteter faktisk er mindreverdige, mens en annen "antinynazists" sannhet kan være at alle er verdt like mye. Dette gir ikke mening hvis du tenker på sannhet som noe absolutt.

Sannhet i mine øyne, er kanskje virkelighet? det å oppfatte virkeligheten direkte uten noen for illusjonistisk tenkning og forhåndsantagelser på hvordan virkeligheten er fra et subjektivt perspektiv. Jeg tror at sannhet er når du blir født, måten en opplever verden på da, helt naivt og uskyldig. Derfor jeg kommer med påstanden: alle vet hva det er, men det er glemt. Å redusere seg selv til kun sansing..det du snakker om sannhet er subjekt sannhet....

godt sagt, men hva mener du med at vi alle vet om hva som er sant? Trur jeg er enig og har hørt det før, men kan du likevel forklare meg det? :-\

Det er noe du må finne ut selv i grunn tenker jeg.. ingen kan forklare deg hva sannhet er, du kan tenke litt utifra generelle normer og etiske regler, men hvorfor i all verden skal vi være så seriøse og etiske rundt disse reglene? jo vi trenger kontroll, som er et grunnleggende menneskelig behov, samtidig... det finnes et ganske fint quote rundt tanker om det å være så seriøse rundt alt her i verden, at "the angles fly because they take themselves lightly" - GK Chesterton. Jeg tror alle vet hva sannhet er, men alikevel, er det mystisk og vanskelig å identifisere den, noe som igjen kan være problemet i seg selv. Du finner som oftest ikke det du leter etter. Mange av oss har sikkert opplevd det å miste et objekt, leter hysterisk og stressende etter det.. men når vi slapper av og gir slipp på letning, så dukker den plutselig opp

[

En sannhet er jo ofte subjektiv, og vinkles en eller andre veien nesten uansett hva det gjelder. Eneste unntaket kommer vel kanskje til matematikk. Men skal du fortelle en historie, så er den sann i forhold til hva du selv mener. Men hva om du unnlot å fortelle noe som kan endre hele inntrykket av historien? Hva er 'sant'?

 

Som oftest blir sannhet veldig subjektivt, og sett utifra hva som er riktig i forhold til etikk og moral. Det går utifra hva folkemassen mener er sant.

 

Mulig jeg misforstår emnet, men mine tanker når jeg leste innlegget.

Her kommer du inn på mye interessant uTukt. Er virkelig matematikk sannhet bare fordi det gir noen et direkte svar på alt du lurer på? Sannhet er subjektivt ja, men samtidig føles det ut som at det finnes noe underliggende "feil" rundt mennesker generelt sett nå (dette er selvfølgelig generalisering men), at det er noe som "ligger på lur" rundt alle, det er noe noen ikke sier, og noen ganger virker som at alle lurer seg selv, av en eller annen grunn. Sannhet, er noe rent, upåvirket. Sannhet er subjektivt ja, fordi mange vrir om på verden for å passe til sitt "ønsket" sannhet, men hva som egentlig er "sant" tror jeg alle egentlig vet.. men det er glemt. Det kan hende at mange av oss lager våre egne sannheter til å passe vår subjektive opplevelse av verden, slikt at sannheten vi ser passer til våre ønsker og lyster, eller "hang ups", kall det religion, kall det kjærlighet, kall det utdannelse, suksess.. hva som helst.. sannhet skal igrunn fra definisjon korrespondere med fakta, eller virkeligheten.. hva er din virkelighet?

Har noen tanker rundt dette.. men de er ganske diffuse. Det første som faller meg inn er det hykleriet som er idagens samfunn, og at mennesker generelt sett ofte, sier ting, de egentlig ikke mener, men å slenger jeg bare ut påstander her. Det jeg vil komme fram til er: hva er egentlig sannhet? er det en følelse? er det det at det du sier føles riktig i forhold til det du føler? og hvorfor er det så vanskelig for oss å si rett ut hva vi føler ? er sannhet subjektiv, eller finnes det er en universiell sannhet...

"Rather than love, than money, than fame, give me truth."

Henry David Thoreau

Meningen med livet =Tull

 

Hvis du ikke finner meningen der du er, hvor forventer du å finne den da?

 

nettopp

Virker ikke som Brishnev forventer noen mening.

Jeg mener at du ikke ofte finner meningen ved å lete argumenter?

en fint skritt er alltid å akseptere det du føler, fordi det du tenker på å føler er ikke unormalt. Viktig at du heller ikke motstår det du føler, la det slippe ut så blir det lettere å talke. Hvis du holder det inne blir det som å kvele følelser som trenger å slippe ut, som feks å holde tilbake gråt. Men hvis du virkelig sliter med det ambefaler jeg å finne en psykolog, ikke overanalyser det du føler, vi alle har demoner her og der, Og man kan ikke føle seg 100% hele tiden. det er ingen som gjør det, og hvis du oppdager noen som ser ut som at de gjør det, er det ofte tegn på at ting er motsatt. Du kan med andre ord ikke har glede uten smerte. Det er når smerten tar overhånd det blir et problem, spesielt når man kommer i disse såkalte "negative tankemønstrene" hvor man bare tenker negativt og binder seg i en sirkel av negativ tenkning, men skaff noen å snakke med hvis du sliter sikkelig!

Det jeg vil si du opplevde, er kan muligens være rett å slett at du ble så sjukt lei av alle disse tankene, stresset, at du opplevde rett og slett å gi slipp på alle bekymringene dine. Jeg ville sagt ikke at du opplevde et stor EGO boost, men muligens kjente på hvordan det ville være å ikke tenkte så utrolig mye på hva andre tenker om deg, og ga litt slipp på alle "hang upsene" du opplever. Du må huske på at i bunn og grunn EGO er kunn en menneskelig oppfinnelse, det er sosial intutisjon.. og ikke let etter deg selv, du er deg selv, du finner ikke degselv ved å lete.

Poenget er at man i den alderen ofte ikke har grunnlag for å diskutere meningen med livet. Man har ikke gjort så mye mer enn å lekt seg gjennom hverdagen. Man er akkurat ferdig med minimal utdanning og livet har egentlig ikke begynt enda.

 

Som sagt, det kan være jeg tar feil... Vi er alle forskjellige.

Selvslagt danner erfaring ofte innsikt for kunnskap og livsforståelse. Samtidig føler jeg at alder spiller ofte ikke spille noen rolle, og bare fordi man blir eldre, betyr ikke at man forstår mer, tvert imot, jo mer man vet, jo mer vet man at man ikke vet. Og si at man må ha en viss alder for å disktuere visse tema om livet er både trangsynt og ignorant (prøver ikke å angripe her). Jeg bare sier at med alder, så minker også objektivitet, spesielt siden personligheten har limt seg fast. Mange som mener at det "smarteste" mennesket, er når vi er babyer, og uten utdanning, vi er for dumme til å kommunisere det

Poenget er at man i den alderen ofte ikke har grunnlag for å diskutere meningen med livet. Man har ikke gjort så mye mer enn å lekt seg gjennom hverdagen. Man er akkurat ferdig med minimal utdanning og livet har egentlig ikke begynt enda.

 

Som sagt, det kan være jeg tar feil... Vi er alle forskjellige.

 

Livet er da hver dag man lever, ikke noe man kommer til i retrospekt.

Hehe, enig der. Spesielt siden tid, i bunn og grunn ikke eksisterer.

Hvor gammel er du, Brishnev?

 

Edit: Okay, det står 22 på profilen din. Jeg tenker du er enda litt for ung til å kunne diskutere dette. Kan være jeg tar feil, men det er hva jeg tror.

 

Skal man diskutere meningen med livet når man er 80? Man bør vell begynne så tidlig som mulig etter min mening.

Word

Hvor gammel er du, Brishnev?

 

Edit: Okay, det står 22 på profilen din. Jeg tenker du er enda litt for ung til å kunne diskutere dette. Kan være jeg tar feil, men det er hva jeg tror.

Hehe, syntes det er langt mer interessant å diskutere slikt en annet!

Nop, så den nettopp Selvfølelig blir man ofte deprimenert av å tilbe ting og status, umettelig tørste som aldri blir slukket ofte ! Siden du snakker om sannhet er dette en fin qoute

"Rather than love, than money, than fame, give me truth."

Henry David Thoreau

Er det ikke denne umettelig som gjør livet vært å leve? Folk som er mett på livet mangler håp, håp holder oss gående.

Så du føler at du rett å slett må forsette å leve, at du har en trang til det, at mennesker kunn er slaver, som er bundet til et evig hjul? det er ingenting som sier at man MÅ forsette å leve, spesielt hvis du syntes livet er en tung byrde. Og jeg tror folk som er mett på livet, egentlig er litt mer tomme.

Nop, så den nettopp Selvfølelig blir man ofte deprimenert av å tilbe ting og status, umettelig tørste som aldri blir slukket ofte ! Siden du snakker om sannhet er dette en fin qoute

 

"Rather than love, than money, than fame, give me truth."

Henry David Thoreau

 

 

Som du sier og snakker om, gift for menneskelig skjelen. Utømmelig tørste for ting, status, penger osv.. Det paradoxsale er at vi later som at vi "elsker"ting, dog gjør vi hele verden om til en søppelkasse. Spør du meg tilber vi ikke ting... Men når du snakker om Jesus.. vil det si at vil ha "grace"...

 

Fint quote av Thoreau han har mange bra tanker, bare synd han var transcendentalist... kunne godt hatt kjærlighet likestilt med sannhet etter min mening da.

 

Ja jeg mener det vi trenger er å ta imot nåden, eller "grace" som du sier..

Hehe, skjønner godt hva du mener:) men en annen interessant tanke: kanskje jesus kun representere en måte å være på, tenkte på og oppleve livet på som kan defineres som å være "i guds nåde" altså jeg ser "grace" på mer en måte å oppleve livet på, et sett med verdier, holdinger og følelser man har til verden og virkeligheten. Jeg tror han rett å slett bare oppdaget en perfekten måte å leve på, hvordan man burde leve, ikke under oppsyn av en gud som igjennomskuer alt du gjør i hver eneste bevegelse. Gud er i alt, og alle, har potensialet til å slippe det fri --> dette er kunn tanker rundt det du tar opp

Nop, så den nettopp Selvfølelig blir man ofte deprimenert av å tilbe ting og status, umettelig tørste som aldri blir slukket ofte ! Siden du snakker om sannhet er dette en fin qoute

"Rather than love, than money, than fame, give me truth."

Henry David Thoreau

Som du sier og snakker om, gift for menneskelig skjelen. Utømmelig tørste for ting, status, penger osv.. Det paradoxsale er at vi later som at vi "elsker"ting, dog gjør vi hele verden om til en søppelkasse. Spør du meg tilber vi ikke ting... Men når du snakker om Jesus.. vil det si at vil ha "grace"...

Jeg føler ofte at det er stor forskjell mellom intuitiv og rasjonell kommunikasjon. Altså Intuitiv for meg går med på å snakke det første som faller det inn natur og respondere, jeg tenker ofte ikke da, men reagere litt mer på en slags "reflekst følelse". Mens når jeg tenker er det en litt mer kontrollert måte å respondere på, hvor jeg prøver å rasjonalisere svarte mitt til det jeg sier. Ofte syntes jeg det er best med en kombinasjon av disse to, du lar tankene flyte fritt, samtidig som du også lar litt av følelse aspektet styrer. Men selvsagt, det finnes mange former for tenkning. Hvor tilstede kan du egentlig være?

Det er mange som leter etter en meningen med livet, at livet til en skal ha betydning. De fleste vil av oss vil føle at det en driver med gir en viss meningen, og via denne prosessen leter de fleste av oss etter denne meningen. Ofte den mest logiske måten å finne en ting på er selvsagt og lete, men i dette tilfellet er det ofte meingen diffust. Et kaos springer ofte ut av denne letingen, og mange (inkludert megselv) opplever kronisk indre uro av dette. Her kommer et fint quote som passer fint til en slikt situasjon:

"The fool who persists in his folly will become wise"

- William Blake

Denne kan ofte tolkes slikt at man til slutt blir lei av denne endeløse søken på meningen med livet og til slutt rett å slett gir opp, og den indre uroen roer seg ned - hva er det man da ofte opplever? jo man legger mer merke til ting, man blir fort mer til stede, og opplever en viss lettelse av at man klarer å gi slipp.

Og via dette. Hva er det som egentlig er meningen? meningen er kanskje rett å slett å ikke ha noe meningen, hvor en ofte finner mest meningen er under de mest tullete og useriøse settinger. For eksempel når man gjør noe bare for å gjøre noe, lese en bok, se en film, danse, høre på musikk..eller bare rett å slett tuller rundt! Det morsomme (syntes jeg) er at der man finnes mest meningen, er der ofte en ikke ville prøve å finne noe meningen i det hele tatt. Søken på meningen er derfor en paradoxsal feiltakelse. Der er når man ikke leter man finner, men når man leter finner man ikke.

Meningen med livet =Tull

er tankenes verden like virkelig som den "virkelige" verden, hvilke "tanker" har vi om det?

Heisann! jeg er interessert å søke på NISS populær musikk til høsten, er det noen der som har gått eller går på dette studiet som kan dele erfaringer og fortelle litt om kvaliteten til studiet?

Ikke ute etter definisjonen, var heller rettet mot en litt mer dypere diskusjon... f.eks i sosial interaksjon, er vi en slave for forventninger av andre, eller går ting spontant, burde det være spontant?