Gå til innhold

fenemy

Medlemmer
  • Innlegg

    8
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Innlegg skrevet av fenemy

  1. Selskapet oppdaget at jeg fikk atføringspenger fra NAV og sykelønn fra bedriften for kun 2 måneder. Men jeg sa meg med en gang villig til å tilbakebetale lønn uten spørsmål. Jeg visste ikke at det hadde skjedd en feil før da.

     

    I Januar var jeg i arbeid 1 måned for å prøve å komme tilbake i arbeid. Da førte jeg timer fordi jeg fikk besjed om det. Jeg var veldig fokusert på å bli frisk igjen. I februar ble jeg sykere og måtte gi meg.

     

    Allikevel trodde jeg det var en årsak til at jeg fikk lønn i januar. Jeg hadde tross alt jobbet, og så fikk jeg heller ikke rehabiliteringspenger for Januar før 6.februar. Bedriften har ikke informert meg godt nok om hva en som er sykemeldt skal gjøre og hva han er pliktig til.

     

    I februar visste ikke at jeg hadde fått lønn fordi jeg ikke forventet det. Tenkte at jeg skulle leve på NAV og ikke på selskapet. Først i Mars var jeg på et møte med bedriften der de fortalde meg at jeg hadde fått lønn for Januar og Februar. Nå er lønnen min stoppet og jeg tar kun imot atføringspenger fra NAV.

     

    Allikevel, jeg er kun en lærling som ikke er kjent med prosedyrer, rutiner og plikter i selskapet. Har vært sykemeldt i mer enn 1 år og hatt fokus på å bli frisk fremfor å bli rik.

     

    Har fått anklage på meg fra selskapet om at jeg har prøvd å fått økonomisk vinning med lønn fra både NAV og bedriften.

     

    Desverre er det ikke alltid sannheten som teller, men hvordan en sak fremstår. Jeg mener å ha fortald sannheten, men bedriften kan allikevel velge å igonerere den og kvitte seg med meg.

     

    Jeg har iallefall vært ærlig og sagt at jeg har gjort en feil. At det som har skjedd ikke var bevisst fra min side og at jeg handlet i god tro.

     

    Det verste er at jeg allerede har fått en muntlig advarsel tidligere. Så de har noe på meg fra før av.

  2. Jeg har vært sykemeldt i 1 år der jeg fikk vanlig lønn fra selskapet. Etter nyttår måtte jeg gå over til rehabiliteringspenger(også kallt attføringspenger) fra NAV, men i Januar og Mars fikk jeg også vanlig sykelønn fra selskapet.

     

    Jeg sa ifra til IA-kontakt at jeg hadde fått støtte i fra NAV og da fikk jeg vite at det ikke var lov å ta imot penger fra NAV og selskapet. Det er snakk om at jeg fikk utbetalt 50.000 for mye. Jeg visste ikke at jeg var pliktig til å si ifra, og nå har jeg blitt innkallt til et møte der har laget de muligens disiplinærsak på meg.

     

    På møtet har jeg sjansen til å forklare meg og de vil vurdere om de skal iverksette en disiplinærreaksjon.

    Jeg er bekymret for om jeg vil miste jobbe eller bli politianmeldt. De sier jeg har bevisst holdt informasjon tilbake.

     

    Hva bør jeg gjøre og hva kommer til å skje?

  3. Jeg føler et behov for å dele min historie med deg, fordi jeg har vært i samme type båt som din bror. Jeg var ganske aktiv inne idrett og ulike hobbyer. Jeg var en av de beste og kanskje smarteste på hele linjen som var på skolen min. Jeg fikk lærlingsplass i oljebransjen, men så gikk jeg inn i en livskrise som deprimert hypokonder, og mistet mye av livet mitt!

     

     

    Broren din er ikke alene

    Jeg har vært sykemeldt i 1 år på grunn av helseangst(hypokondri). Det var iallefall diagnosen jeg fikk. Jeg er 20 år og lærling i oljebransjen. Jeg var også en del deprimert. Jeg har aldri brukt medisin eller blitt tvangsinnlagt. Jeg har kun godt til samtaleterapi hos psykolog, ikke psykiater. Etter nyttår skal jeg prøve meg ut i arbeid igjen i oljebransjen som aktivt sykemeldt.

     

    Jeg kan bekrefte at jeg har vært i noen av situasjonene som din bror. Det var svært vanskelig for meg å skille mellom hva som er virkelig. Kom noen nærme øynene mine, trodde jeg at noe var borti de. Fikk jeg vondt i hodet, var jeg sikker på at jeg måtte ha slått meg på en eller annen måte. Jeg hadde tvangshandlinger.

     

    Mange av mine tanker var irrasjonelle og uhensiktsmessige. Jeg klarte å tro på at noen eller noe hadde vært borti øynene mine. Det hendte altså også at hvis jeg gikk forbi steder der man kunne slå seg i hodet, var jeg sikker på at jeg hadde slått meg i hodet. Jeg hadde tvangstanker som jeg måtte gjøre for at jeg skulle føle meg trygg. Et slags magisk ritual.

     

    Jeg føler hvordan broren din har det, og det er virkelig frustrerende å leve i det ukjente. Jeg ba derfor om bekreftelse hver gang jeg var i en situasjon der jeg opplevde eksponering. Jeg plaget enten familien min eller så gikk jeg ofte til lege. Det hendte noen ganger at jeg gikk til lege flere ganger på en dag for å få en kortvarig bekreftelse på at dette ikke var en reel skade.

     

    Men så nektet familien min å gi meg oppmerksomhet når jeg ville ha bekreftelse. Fastlegen i distriktet kontaktet automatisk fastlegen min når jeg ville ha bekreftelse der. Dette var forferdelig for meg, og jeg innså at bekreftelsen var en vurdering jeg måtte gjøre for meg selv.

     

    Jeg har per dags dato ikke fått registrert en eneste reel skade hos lege de siste 3 årene av livet mitt. Jeg har lurt meg selv i lang tid, og det var forferdelig. Jeg har enda problemer med å drøfte en situasjon og ha en riktig selvobservasjon. Jeg klarer ikke å tolke en risikosituasjon riktig. jeg er enda usikker på hva som er reelt eller ureelt.

     

    Jeg trodde jeg var den eneste i landet som hadde problemer med å beskrive og tolke en situasjon riktig, men oppdaget denne tråden. Når jeg trodde at jeg hadde blitt skadet, tenkte jeg at livet mitt var ødelagt. Jeg var redd, lei meg, nedfor, overrasket, forvirret og fryktet hver gang det verste.

     

    Når jeg var i en risikofullt situasjon, får jeg umiddelbart en ubehagelig følelse. Jeg hadde liten tro på at psykolog ville fungere for meg, og det tok meg som sagt et år å komme opp til et levende nivå der jeg faktisk kunne fungerer noen lunde. Jeg er spent på hvordan det vil å komme tilbake igjen i arbeidslivet. Jeg vet at det er en utfordring for en hypokonder å jobbe i en risikofullt oljebransje.

     

    Jeg kan iallefall si at jeg ble sint når jeg ikke fikk en bekreftelse fra familie eller helsetjenesten. Familien min nektet å undersøke meg, og hver gang jeg gikk til lege ble jeg indirekte henvist til psykolog. Så jeg gav opp å spørre om bekreftelse. Jeg gav rett og slett blaffen, og tenkte at jeg kom til å dø engang uansett. Hva var det jeg ventet på?

     

    Jeg ble sint og fortvilet når ingen ville undersøke og bekrefte om jeg var skadet på øynene eller i hodet/nakken. Jeg gikk forbi fra å være sint til å være oppgitt. Jeg gav opp og var sikker på at jeg kom til å dø. Men heldigvis hadde jeg litt selvkontroll. Jeg er glad for at jeg ikke skadet noen fysisk eller truet med å gjøre det. Jeg var iallefall gretten, redd og lei meg. Fokuserte på helt feil ting.

     

    Jeg er virkelig lei meg for den situasjonen broren din er i. Jeg er selv i en utfordrende situasjon, og jeg håper virkelig det finnes en løsning.

     

    Personlig så tror jeg broren din har en blanding av hypokondri og sinneproblem. Fordi jeg forstår at man blir sint når man på en måte blir etterlatt for seg selv. Alle har et behov for å bli sett og forstått. Det er vanskelig å mestre følelser, atferd, tanker, fysiske faktorer.

     

    Jeg har skikkelig dårlig samvittighet for at jeg er en slik stor byrde for familien min, og jeg skulle ønske at jeg kunne ha gjort ting annerledes. Men livet er som å tegne uten viskelær. Jeg fikk tilbudet om psykiater og medisin, men takket nei fordi jeg ble tipset av en dame som også hadde hatt helseangst at det verste man kunne gjøre, var å bli avhengig av medisin. Det demper problemet, og gjør det enda vanskeligere å løse det.

     

    Det er allikevel veldig viktig at man for riktig diagnose slik at riktig behandling kan bli gitt så fort som mulig.

     

×
×
  • Opprett ny...