Wildberg09

Jeg vet det er vanlig at barn forsvarer sine foreldre, uansett hvor grusomme de har vært mot dem. Jeg har før sett på foreldrene mine som så flotte og vennlige, men så har jeg aldri egentlig kunne være meg selv rundt dem heller. Den personen jeg ble var på en måte kunstig. Da jeg sa dette til faren for noen dager siden, at han egentlig ikke skjønte hvem jeg egentlig var, ble han veldig avvisende i dagene etter. Det fikk meg til å tenke at kanskje er de egentlig avvisende foreldre? Jeg blir så forvirret av andre faktorer som ser ut til å motsi det, fordi vi har jo hatt fler tusen samtaler sammen osv.

Hvorfor er det så få responser? Oppfatter dere det som en syte-tråd? Lurer dere på hva jeg mener?

Så 'morsomt', jeg har en oversamvittighetsfull mor som mener hun har gått for langt den andre veien. (Etter at alt ikke er gått veien med avkom. jaja...). Men altså, med det å leve seg inn i osv.

 

Uansett, jeg har tenkt litt på det der moralske? Jeg føler jeg stiller litt krav til meg selv ift å ha ordnet opp i meg selv, før jeg evt tenker på reproduksjon. Det kan jo hende at samfunnet i dag er mer individualistisk og at dermed folk føler de har flere spørsmål å stille seg selv før de kan lage unger med god samvittighet. Og at det ikke har noe for seg å stille de samme kravene til foreldrene våre som de vi stiller til oss selv, fordi såpass grunnleggende refleksjon og såpass eksistensielle spørsmål var for pyser i deres tid. Veitikke...

Takk for innspill. Postene mine ser ikke ut til å engasjere så mange mennesker.

Jeg tror det du sa der er et godt argument for ikke å bebreide dem så mye. Alt jeg vet er at jeg er forvirret. Som du kan skjønne er et jævlig godt utgangspunkt

Forsøkt å prate med de og fortalt hva du føler...?

Ja, men kanskje ikke så direkte som jeg burde. Jeg lurer på om jeg har intellektualisert det og ikke konfrontert problemet ordentlig. Kanskje handler det simpelthen om et ønske om kjærlighet og forståelse. Hvis det er slik, har det tatt meg lang tid bare å komme til det punktet hvor jeg kan bruke vanlige ord og begreper for å beskrive det. Egentlig er jeg fremdeles ikke sikker på hva det dreier seg om.

Fra faren min sin side tror jeg kjærlighet er "noe man ikke behøver si med ord". Men det er vel et par problemer med dette? Kan det ikke fungere som en slags måte å frita en person ansvaret på i en situasjon med eventuel mangel på kjærlighet?

Jeg er så forvirret!

Det er virkelig en forbannet situasjon fordi jeg ser ut til å være uten midler til å gjøre opprør. Jeg mener, hadde faren min slått meg, hadde jeg kunnet slå tilbake. Hadde jeg vært nektet å gjøre ting, eller presset til å gjøre ting, eller nektet ting jeg ønsket meg, kunne jeg gjort krav på å få gjøre dem, gjort krav på å få sluppet å gjøre dem, eller gjort krav på å få dem.

Men her sitter jeg vanskjøttet, med lov til å gjøre alt jeg vil, uten press til å gjøre noen ting. Det høres kanskje deilig ut, men jeg har altså ikke hatt noen mennesker å bryne meg mot, ingen mennesker å knytte bånd til, og derfor veldig lite grunnlag for å utvikle meg og danne bånd med andre mennesker.

Kanskje spesielt akademikere, men også mange folk i det alminnelige vet om pendelen som svinger, med noen års mellomrom, fram og tilbake mellom arv og miljø i forskningsverdenen. Betydningen av dem i forhold til hvordan mennesker utvikler seg, altså.

Jeg var i bokhandelen på Blindern forleden, og FØR jeg kom til psykologi-avdelingen ble jeg møtt med en stolpe som hadde åtte nye, separate publikasjoner utstilt - alle med ordene "attachment" eller "tilknytning" i tittelen. En ny utvikling skjer, altså, som på nytt retter søkelyset mot det relasjonelle, særlig mellom mor og barn. Dette går på morens evne til å se og forstå barnet som det det er, evnen til å gi kjærlighet og å respondere adekvat til barnets behov, samt hennes psykologiske tilgjengelighet.

Disse bøkene fortsetter med å si hvor stor betydning dette har og hva som skjer i fraværet av en tilknytningsperson. Det ser ut til at et nytt grunnlag er lagt for å laste foreldrene med skyld når barna har problemer.

Hva mener du om dette?

Hei,

Jeg så filmen "Engelen" på kino ettersom jeg hadde hørt at den blant annet handlet om en mor som ikke kunne ta vare på barnet sitt.

Jeg synes det var flere veldig interessante ting i den som jeg kjente igjen. Hovedpersonen beskrev blant annet at det var noe ved moren hun ikke forstod hva var. Slik har jeg det også. Det ble nevnt i filmen at noen mødre holder en hemmelighet for barna sine, men det ble aldri sagt hva det var. Hvis man skulle forsøke å si det eksplisitt og utdype det, hva ville det bli da? Jeg tror dette er veldig viktig og noe som det snakkes veldig lite om.

En annen beskrivelse jeg kjente igjen var noe sånt som: "det var som det var hun som trengte hjelp og ikke meg". Slik har jeg det med begge foreldre.

Men jeg har /(sett) for få gode beskrivelser om hva det dreier seg om.

En tredje skildring som var veldig verdifull for meg var den at hovedpersonen (da i ungdomsårene) "ikke hadde noe å si til sine gjevnaldrene". Men igjen, jeg som har problemer med å forstå de tingene som sies implisitt, hva gikk dette ut på? Hvorfor hadde hun ikke det?

Uansett har jeg det også slik uten at jeg har egentlig kunnet redegjøre for det.

Det er vanlig å tenke at det er deler av foreldrenes fortid barna ikke har noe med. Men siden disse hendelsene har ført til en leverandørsvikt jeg er offer for, blir de ikke da til min "business" også? Har jeg rett på å be om en redegjørelse? Må de ikke stå til ansvar for meg på en måte?

 

På hvilket grunnlag? Foreldrene dine er pliktige til å gi deg en forsvarlig oppvekst, men dette er en "ja/nei"-vurdering. Sanksjonsmulighetene for brudd på dette går gjennom barnevernet. Foreldrene har ingen informasjonsplikt overfor barna.

Takk for svar.

Jeg tenker på et moralsk grunnlag. Hører ikke en redegjørelse med et pliktbrudd? Om det ikke finnes noen formell, rettslig informasjonsplikt, hva med den moralske?

Hvilke sanksjonsmuligheter er det?

Enhver interaksjon er den samme, den mangler affekt og følelser. De blir ikke engasjert eller beveget uansett hva jeg sier eller gjør.

Jeg fant en beskrivelse som passer. Den gjør at tråden kanskje burde hete "følelsesmessig vanskjøtsel" eller "alvorlig vanskjøtsel."

Her:

"Alvorlig vanskjøtsel er forankret i følelsesmessig vanskjøtsel, dvs. at foreldrene har vanskeligheter eller manglende evne til å engasjere seg positivt følelsesmessig i barnet. Foreldrene er ikke følelsesmessig tilgjengelig for barnet. Barnet har ikke noe samspill å gå inn i."

Min umidelbare tanke er at det finne overhode ingen A4 løsning på hva som er normal psykologisk utvikling for en familie. Veien blir til som man går.

 

Og begrepet Passiv psykologisk misshandling høres ekstremt påtatt ut.

 

Har de tatt vare på deg hele ditt liv? Har de forsørget deg på alle måter mulig? Har de gitt deg moralske rettningssans? Er du en person som kan fungere i samfunnet rundt deg og kan relatere til andre mennesker?

 

Utenom det vet jeg ikke om du kan stille noe krav til nivået eller graden av kjærlighet du skal ha. For det er vel dette vi snakker om? Kjærlighet?

 

Det du kan gjøre er og ha nestekjærlighet og se at du til tross for det du sier er mangel på omsorg, kan faktisk se hva du mangler. Du vet hva omsorg og kjærlighet er og føler du ikke får det. I steden for og bli deffansiv og kreve noe så kan du vel gi kjærlighet og se om gjennom det kan skape en endring.

 

Personlig synes jeg fremstillingen din fremstår som litt barnslig og merkelig. Som jeg startet med...hva følelsesmessig omsorg betyr i en familie finnes det like mange varianter av som det finnes mennesker. Du virker unødvendig sint, når det du burde være er bekymret for dine foreldres ve og vel.

 

Beklager om dette var litt brutalt.

 

AKIRA

Glemte å logge meg inn for svaret til Vice.

Akira: Jeg vil si at det finnes enkelte universelle ideer/standarder for hva som er normale/ønskelige forhold i en familie.

For å svare på dine spørsmål nr 2 og nr 4; Nei, de har ikke forsørget meg når det gjelder kjærlighet, det å bli sett og lyttet til, forstått osv. Og nei, jeg er ikke en person som kan fungere i samfunnet rundt meg og relatere til andre mennesker. Jeg ser dette som et direkte årsak-virkning-forhold.

Hei,

Jeg blir utsatt for passiv psykisk mishandling. Det vil si at foreldrene mine er fullstendig "flate" følelsesmessig.

Det er også noe i barne- og utviklingspsykologien som heter at "barnet skal finne seg selv i forsørgernes ansikt (kanskje spesielt moren). Denne sosiale bio-feedback funksjonen mangler.

De evner ikke å se og forstå meg som den jeg er. Da blir de fryktelig vanskelige å leve med og det blir vanskelig å være sosial.

Jeg kjenner ikke til årsaken(e) til at de er "flate" følelsesmessig, men jeg antar at noe følelsesmessig vanskelig har skjedd i fortiden deres og at de på en måte "ble igjen der".

Det er vanlig å tenke at det er deler av foreldrenes fortid barna ikke har noe med. Men siden disse hendelsene har ført til en leverandørsvikt jeg er offer for, blir de ikke da til min "business" også? Har jeg rett på å be om en redegjørelse? Må de ikke stå til ansvar for meg på en måte?