Kyrven

Jeg hyller deg og din liste, Infenso. Det virker overflødig å lage en komplett egen liste siden den vil inneholde de fleste av dine nevnte filmer. Jeg har likevel to filmer som ikke er nevnt tidligere.

Sonatine:

Har dere ikke sett noen av filmene til Takeshi Kitano så, ja, vel, skjerp dere. Stort sett alle filmene til og med Takeshi er verdt å få med seg (kanskje med unntak av Brother og Getting Any og Glory to the Filmmaker! og Achilles and the Tortoise, øøøh).

Sonatine er en film uten særlig plot, med minimalt av dialog og er stappfull av livstrøtte asiatere, yakuzaer på toppen. (hmmm). Store deler av filmen er frakoblet og drømmeaktig. Filmens sakte tempo kombinert med vakre scener ved sjøen, absurditeter og et fantastisk musikkspor (Joe Hisashi) gjorde at jeg ofte fant megselv i en slags transe. I tillegg har du plutselige og harde stumpvoldelige øyeblikk. Kontrastene vettø. At karakterene er så fjerne og frakoblede gjør at et hvert nært lite øyeblikk mellom karakterene får deg til å flappe med hendene og rugge med overkroppen som en autist i stolen din (la den gå). Slutten på filmen er fantastisk.

Gjør dere klare til å fortolke og overfortolke alt ut fra lange bilder av utrykksløse japanerfjes. Her er det nemlig nok av rom.

Enjoi!

Time of the Gypsies:

Handler om: Sigøynere, doing their thang.

Min favorittfilm fra Emir Kusturica. Dette har sikkert sammenheng med at jeg fikk sett den på kino og at det var min første Kusturica-film. Filmen er akkuratt så skitten og rotete som den bør være. Første halvdelen var en vitamininnsprøytning og en studie i liv (hihi). Dessuten inneholder filmen en scene som kanskje er det største og mest imponerende jeg noengang har sett på film. Dette er magiske greier. Sigøynermagi. I tillegg er den sterk og til tider veldig rå. Hovedrolleinnehaveren er kanon. Good stuff.

Herz aus Glas: 40kr. Kjøpt av en viss "Kalle" bak svømmehallen.

Fra Rushmore:

Max Fischer: And I’m going to stick a knife in his heart. And I’m going to send him back to Ireland in a bodybag.

Tommy: He's from Scotland.

Max Fischer: Well, tell that stupid mick he just made my list of things to do today. I’m going to pop a cap in his ass.

Bert Fischer: You're like one of those clipper ship captains. You're married to the sea.

Max Fischer: Yes, that's true. [pause] But I've been out to sea for a long time.

Men så godt som all dialogen filmene til Wes kan og bør siteres.

Jeg synes ikke denne filmen var særlig sterk i forhold til de tidligere filmene. Selve det visuelle uttrykket var lekkert, men etter min mening altfor glætt for HP universet. Filmen mistet også etterhvert den røde tråden (om denne i det hele var tilstede) og nerven. Michael Gambon som Dumbledore: pppppppfftttbbbblllfff. Og det var det.

Kanskje jeg bare ble gammel og muggen.

Litt urelevant, men er "aksjon" action på norsk?

Tja, kanskje ikke ifølge sprøkraadet. Ifølge meg er det rett på knappen (for å fornorske det engelske uttrykket). Føl deg fri til å bruke ordet. Språk skal være gøy. Det å bli forstått er bare en bonus.

Liknet filmemåten i Public Enemies på den i Miami Vice?

Nå er det lenge siden jeg så Miami Vice og tydeligvis har mye forsvunnet fra hjernen min. Likevel føler jeg for å svare "ja" på spørsmålet. PE var kanskje enda mer "naken". Men den følelsen kan igjen komme av at dette var et periodestykke, og at den typen filming er vanskeligere å akseptere da. Men som sagt, filmingen funket for meg.

Er ikke en stor Mann fan men stakk en tur på kino for å få meg litt hard aksjon i Public Enemies. Det fikk jeg, men ikke så mye annet. Kuler som dundrer inn i vegger og pistoler som kanoner. Interessant på grunn av måten den er filmet på. Med nære håndholdte kameraer uten for mye etterarbeid. Var friskt og det funket. Manuset var derimot ganske dårlig og karakterene flate og uinteressante. Greit driv, men ble lei midtveis i filmen.