badw0lf

Jeg laget en forumpost igår men ingen ser ut til å ville svare på den.

Trenger virkelig noen råd og tips. Har ikke så mange andre å snakke med.

innlegget ligger under Familie og gjelder min mor.

Heisann.

Jeg har lenge tenkt på om jeg skal søke råd her på forumet eller ikke, men jeg føler jeg trenger litt hjelp nå. Tekstvegg kommer men skal prøve å forkorte en lang historie så godt som mulig.

Vokste opp med både mor og far som drakk hvor faren min var værst. Slo meg en gang. Stilte aldri opp osv.

Så siden jeg var ca 9-10 år har jeg vært "voksen" og måtte ta mye ansvar.

Dette har resultert i at jeg nå som voksen sliter mye med angst, depresjoner og har vanskelig for å sosialisere meg. Har blitt ufør pga dette da jeg ikke klarer å holde på en jobb pga mine plager.

Faren min var voldelig ovenfor min mor i 20 år, men de skilte seg rundt 11 års alderen min. Etter dette var hun alene en stund men rotet litt med naboen som var alkoholiker før hun ble sammen med en hun kjente fra barndommen.

Men ifjor så det stopp også.

Hun hadde blitt psykisk og fysisk terrorisert av den nye mannen også gjennom flere år, ( mye jeg ikke visste også siden jeg var utflyttet og ikke så alt) Men noe visste jeg. Så august 2013 kom hun gråtende på døra mi med politiet. Da hadde han kjørt så fort og farlig og de kranglet. Hun var livredd.

Så jeg gjorde mitt med å hjelpe henne gjennom en vanskelig tid med å vitne hos politiet det jeg visste, gjøre mye hjemme hos henne som å klippe plen,støvsuge,vaske måke snø osv. Hun ble boende i huset de eide sammen for hun ville overta det. Mor er ufør og har mange helseplager og det er tilpasset henne for rullestol, badet er nytt med hev/senk vask. Hun har hatt 5 hofteoperasjoner, har hjemmehjelp en gang om dagen, sliter med kroniske smerter og angst. Problemet var at huset ble for dyrt for henne å beholde alene på sin inntekt alene.

I denne perioden ventet jeg selv på et opphold ved et psykriatisk sykehus for ved en angstavdeling med varighet 2 måneder. Jeg kunne reise hjem i helgene og ofte stakk jeg innom henne for å hjelpe henne med div saker og ting. Hun sa hun hadde det bedre men var bekymret for å ikke få beholde huset. Så av en eller annen grunn fant jeg ut at jeg skulle flytte fra min leilighet 2 mil unna og ned i kjelleretasjen her i huset og betale litt husleie. Men det angrer jeg så fryktelig for at jeg gjorde nå... Jeg flyttet inn her i desember 2013. Jeg hadde ikke uføretrygd da og gikk på aap penger. Veldig lite utbetalt. Så jeg betalte henne 6000kr på konto og jeg skulle få igjen 1500kr hver måned slik at reel husleie ble 4500kr. Greit nok.

Men jeg måtte krangle meg til de 1500 hver måned og fikk litt når hu fikk trygd og litt når bostøtten hennes kom.

Vi hadde det helt ok de 2-3 første månedene med lite krangel osv. I februar fikk jeg en tung beskjed om at min aller beste venn hadde gått bort bare 37 år gammel. Jeg er forøvrig 28år nå. Så det var vanskelig for meg, dro til en annen kant av landet for å begrave han. Tiden som fulgte var veldig vanskelig. Mye deppa og lite livslyst. Situasjonen her hjemme også har blitt gradvis værre. Jeg og mora mi kommer ofte i konflikter. Vi er jo alltid hjemme. Og har jo hver våre plager.

Hun snakker bare om sine plager når jeg er oppe hos henne en gang om dagen. Eller så prater hu om hvor dårlig råd hu har men at hun skal bite tenna sammen for flytte er uaktuelt. Jeg føler meg fanget i en situasjon jeg helst ikke vil være i. Angrer på at jeg var så dumsnill å flyttet hit for å hjelpe henne. Dårlig samvittighet sliter jeg også med selv om jeg innerst inne vet at det nok er et fåtall som hadde gjort det jeg har stått på å gjort for henne. Kranglene våres går som regel i økonomi og lite forståelse for mine angst problemer. Så det ender med hver gang at jeg sier jeg vil flytte og da kommer hu med kommentarer som er veldig vonde å høre.

"Ja da sender du meg i grava"

"Du bryr deg ikke om meg du"

"Det er mange ganger jeg tror du skal komme opp hit å drepe meg for du ønsker vel at den fæle mora di skal dø"

Jeg er så oppgitt,lei,redd og frustrert. Ja også veldig forbanna til tider når jeg har det vanskelig. Jeg har da bare vært snill og får servert dritt gang på gang så dumsnill som jeg er.

Sist helg så hørte jeg musikk og tramping i gulvene. Hun pleier å gjøre dette iblandt. Drikke seg drita full og skape drama. Hun går på mye medisiner så vodka og en pillemiks gjør jo at hun blir drita full på nesten ingen ting.

Dette er utrolig slitsomt.... Så jeg bare gråter og har det vondt når det skjer.

Har kontakt med psykriatisk sykepleier en gang i uka her i kommunen. Og hun mener jeg må bare komme meg vekk å tenke på meg selv. Men det er jo lettere sagt enn gjort. ikke har jeg depositumspenger eller et vennenettverk som kan hjelpe meg. Føler jeg står i dette helt alene.

Jeg vurderer å legge av litt penger hver måned slik at jeg kan reise på tur til asia på ubestemt tid når våren kommer. Sette tingene mine på lager og bare leve på det. Selv om dette er en ganske skremmende tanke så tror jeg at jeg har godt av det å bare komme meg vekk og få ro med mine egne tanker og behov for å finne ut hvordan jeg gjør det videre.

Sykepleieren jeg går til støtter meg i dette og mener jeg bør vurdere det.

Mora mi skaffa seg nye utgifter ved å sette inn varmepumpe på avbetaling i sommer. Idag fikk jeg vite at hun hadde søkt lån på 30 tusen som hun visstnok skulle pusse opp "badet" mitt for. Men mitt "BAD" er egentlig bare et kjellerom med et toalett, vask og resten er betong og muggsopp.

Prøvde å fortelle henne at det ikke er noe vits i siden det ikke egentlig er lovlig å bo her jeg bor pga rømningsvei og at det er for lavt under taket til at det er godkjent som soverom og oppholdsrom. kontakten min i kommunen syns jeg ikke lever noe bra her jeg er nå og det er jeg helt enig i. Men hva skal jeg gjøre?

Igår sa hun at hun hadde blitt kontaktet av søsenbarnet til onkelen hennes eller noe i den duren. Hun og sønnene skulle visstnok komme på middag til søndag. Det hadde jeg lite lyst til. De har ikke hatt kontakt på 20 år og jeg husker dem ikke da jeg var liten sist gang jeg så dem. Så hun forventer at jeg skal sitte og sosialisere meg med folk jeg ikke kjenner enda hun vet jeg sliter utrolig med angst og sånne situasjoner. Vil ikke i det hele tatt men nekter jeg blir det vel enda mer krangling og at jeg får skyldfølelse.

Så for å avslutte dette lange innlegget trenger jeg hjelp. Eller bekreftelse på at slik jeg forteller at jeg har det ikke kan være bra for meg. Jeg er fanget i en vanskelig situasjon. hun vil ikke flytte, gir meg dårlig samvittighet og kjefter og smeller når jeg motsier henne. Føler meg som en liten drittunge til tider selv om jeg er 28år. Ikke får jeg besøk her heller av de få vennene mine jeg har som bor et stykke unna. Tror de ikke vil pga min bosituasjon. De kom på besøk før når jeg bodde alene.

Men jeg er alene. Er fanget. Rådløs og vil bare flykte.

Hjelp!

Jeg har nå snart gått to år uten jobb. var først sykemeldt 1 år også går jeg på rehabiliteringspenger ut august måned.

har nå fått tilbud om sommerjobb 3 ganger 2 uker. 2 i juli 2 i august og 2 i september.

men siden jeg går på rehabiliteringspenger så kan jeg vel ikke tjene noe utenom? slik som det er med vanlig trygd.

noen som vet hva jeg burde gjøre?

er å kjøre budbil det er snakk om