introspector

Her vil jeg tro dere er ute i farlige juridiske farvann. Som et minimum burde det være enkelt å slette sine svar. I tillegg sitter man på en real bombe dersom man mot formodning skulle oppleve et sikkerhetsbrudd...

Darkfall var et drittspill, og ble verre med tiden.

Progresjon var en enorm grind - kast det samme spellet 2013 ganger, så får du lov til å begynne å spamme det neste middelmådige spellet. Det samme gjaldt andre egenskaper; svøm mot en vegg i to dager, så svømmer du litt raskere og er litt mer utholdende. Det var såpass ille at folk dro til ekstremt avsidesliggende områder (evt. guild-byen), og makroet abilities i dagevis mens de selv var afk.

Selve spillet var også ekstremt snodig - monster oppførte seg svært uforutsigbart (ikke på et bra vis - her snakker vi plutselig skøyteløp opp fjellsider fulgt av fall gjennom bakken), aggro var bare rart, og respawn var enten ekstremt raskt eller fryktelig sent.

PvP var også noe dritt - var du ute alene kunne du garantere at du ble gjengvoldtatt av en gruppe på 5+ i løpet av minutter. Større slag bestod av at de to sidene stort sett stod på stor avstand og slengte magic missiles på hverandre. Den eneste moroa en kunne ha var å selv ture rundt i mindre grupper og forsøke å hisse opp en gruppe spillere, for så å dra videre når det ble klart at de selvsagt tok med seg hele guildet sitt.

Åh, og crafting var en enorm grind, samt den eneste reelle måten å skaffe seg utstyr på. Et sett utstyr gikk selvsagt tapt med en gang du ble drept. I det hele tatt var det utrooolig mye tid brukt på frustrerende eller kjedelige oppgaver for hver enhet tid man faktisk hadde det moro.

Aventurine gjorde forøvrig et poeng av at de dreit i hva kundene deres måtte mene om noe som helst.

Dette kom da fra rimelig snålt hold. EA har tradisjon for å være den reneste omvendte Midas i spillbransjen: Det meste de tar i blir til møkk.

Åpenhet er heller ikke noe man bør snakke for høyt om fra det hold - EA har hatt noen "interessante" DRM-krav ovenfor utviklere opp gjennom årene, gjerne med det resultat at om man har en maskin med et oppsett noe utenom det vanlige kan det være svært vanskelig å få ting til å kjøre - glem WINE, VMer, osv.

Hei!

Jeg er vel over midten på tjueåra, og det nærmer seg slutten på en nokså arbeidsom mastergrad. Jobb- og lønnsutsiktene ser ut til å være gode, så i den forstand er jeg heldig. Den rent praktiske siden av "voksenlivet" etter universitetet ser ut til å komme til å fungere rimelig greit.

Det er den sosiale siden jeg bekymrer meg for.

Sannsynligvis bor jeg i en annen by til høsten, uten noen bekjentskaper. Å etablere seg som ny student i en universitetsby var rimelig enkelt - det fantes en hærskare av andre mennesker i samme situasjon, og et utall ulike foreninger, klubber og lag å hive seg med i. Men hva gjør man egentlig når man er nærmere 30 enn 20 og befinner seg på et nytt sted? Hvordan bygger man et nytt nettverk? Jeg føler meg litt i eldste laget for å involvere meg i organisasjoner som i hovedsak har studentprofil igjen.

Interessefeltet mitt faller muligens litt utenom det vanlige i både innhold og kombinasjon også, skjønt jeg ser det er mulig dette bare er en forutinntagelse fra min side. Jeg bruker en del av fritida på datamaskiner og teknologi (ikke utelukkende gaming, selv om jeg gjør det innimellom med kjente enda), som er rimelig naturlig tatt i betraktning hva jeg har utdannet meg innen. Jeg leser mye, tidligere helst fantasy og sci-fi men nå også klassisk litteratur, filosofi og historie. Jeg har også plukket opp kreativ skrivning det siste året, og trives med å utvikle den evnen. Er veldig politisk interessert, men kunne ikke tenkt meg å være medlem i noe bestemt parti slik tilstandene er i dag.

Jeg er i rimelig god form, men trening gjøres stort sett på egenhånd på treningsstudio. Jeg er veldig lite sportsinteressert, uten at jeg skal gå inn på grunnene, og tviler sterkt på at jeg ville trivdes som medlem av noe idrettslag da jeg har forsøkt dette gjentatte ganger. Av annen fysisk fostring går det vel helst i fjellturer til fots om sommer/vår.

Det siste året på mastergraden har vært litt tøft, da mange gamle kjente nå er ferdige og flytta fra byen, spesielt siden en hel del tok jobb etter bachelorgrad. Jeg har til tider følt meg ganske isolert, siden de vennene jeg har i byen for det meste har det travlere enn meg (dame og/eller travel jobb) og ikke har tid til å finne på ting så ofte. I tillegg er det svært få studenter innen akkurat min forskergruppe, helst professorer og et par utenlandske stipendiater. Jeg er redd for at dette kan bli verre i en helt ny by - erfaringsmessig vet jeg at det er vanskelig å holde jevnlig kontakt over avstand. Ikke det at man automatisk mister venner bare man flytter bort, men de føles fort mer perifere når man kun ses en gang eller to i løpet av et år. Jeg er redd for å bli enda mer isolert og ensom enn jeg har vært dette året, og frykter vel egentlig at det kan bli deprimerende i lengden.

Det vil jeg jo ikke ha noe av, så... har noen erfaringer å dele? Som enslig nyutdannet i ny jobb i ny by, hva kan man ta tak i for å danne et nytt nettverk? Joda, jobb er en ting, men vil nødig oppfattes som innpåsliten av kollegaer som har etablerte, travle liv. Hvilke andre arenaer kan man spille på for å treffe nye venner?

Vet ikke helt hva man tar seg til på nyttårsaften om en er i beit for bekjente på stedet.

Jeg er i en slik situasjon i år egentlig. Jeg har bodd og studert i byen i over fem år, men i år er faktisk nesten alle jeg kjenner utenbys eller utilgjengelige av andre grunner. Folk har fullført utdannelse og flyttet fra byen, andre skal på små parfester med kjæresten, atter andre er utenlands.

Jeg kjenner vel omtrent to mennesker som er i Bergen rundt nyttår, og dem har jeg ikke snakket med på ganske lenge. En av dem har studert utenlands og er hjemme for høytiden, en annen skal slappe av hjemme med kjæresten.

Vet ikke helt hva det blir til. Jeg kan jo selvsagt kose meg hjemme alene, men er redd for at det kommer til å føles litt stusselig. Føler vel egentlig litt for å treffe andre unge mennesker på ett eller annet vis etter månedsvis med oppgavestress og eksamener etterfulgt av familiejul, men hva gjør man da? Noen som har erfaring med å gå ut alene på nyttårsaften?

Helt ærlig høres det ut som om du kunne hatt veldig, veldig godt av å være singel ei stund! Som unge voksne skal vi lære vel så mye om hvem vi selv er og vil være som skoleteori, og dette er vel heller vanskelig om du aldri makter å klare deg på egen hånd litt.

Det har lite for seg å finne en kjæreste bare for å ha en. En -kan- jo selvsagt ha flaks, men om du er panisk redd for å være alene er det vel heller sannsynlig at du rusher inn i et forhold med noen du ikke kjenner spesielt godt enda. Det ender sjelden veldig bra.

Finn deg heller noen nye venner der du bor. Nå vet jeg ikke hvor stort stedet er, men noen form for klubber e.l. må vel finnes? Om du går på skole har du vel en klasse du kan forsøke å benytte deg av sosialt?

Tidlig i 20-åra var da heller tidlig...

Jeg legger merke til at en del jeg kjente fra hjembyen min gifta seg fra tidlig i tyveåra til midten. Av disse hadde få (faktisk ingen) gått for høyere utdannelse.

Nå er det ikke noe galt i å gå yrkesfaglig, men som en følge av at man tidlig har fast inntekt og ser seg som ferdig med utdannelse kommer disse raskere inn i en livsfase hvor det er naturlig å etablere seg.

Av mine studentvenner er ingen gift, og nå begynner de fleste av oss å nærme oss avslutningen på masteroppgaver og lignende (det plasserer oss sånn omtrent i midten av tjueåra). Er vel knapt nok noen som er forlovet en gang.

Poenget blir at nei, det er ikke slik at det er mer normalt å slå seg til ro tidlig i tjueåra. Hva man regner som normalt er ofte sterkt påvirket av hva som er normalt i ens umiddelbare sosiale omgivelser. Det er klart det kan virke som om folk slår seg til ro tidlig i tjueåra for deg, men det har nok mest av alt med ditt umiddelbare miljø å gjøre. Det er plenty av folk som på langt nær har det så travelt, spesielt innen universiteter og høyskoler.

Stress ned. De aller, aller fleste av oss finner tidsnok noen å være glade i. I tjueåra har du fremdeles lang tid på deg til å bestemme deg.

Man trenger egentlig ikke skrive så fryktelig mye til vertsfamilie på forhånd, utover en introduksjon av seg selv (som de sikkert alt har fått), og en takk for at de tar i mot deg. Tror ikke det gjør så mye om en "småprater" litt, men du vil uansett få plenty med tid til å bli ordentlig kjent med dem i det du kommer dit! Jeg hadde ikke spesielt mye kontakt utover et par brev og mail før jeg i min tid reiste.

Prøvde noe litt nytt:

Jakka har jeg hatt ei stund - fra J&J.

Skjorte - J&J, 320,-

Slips - Aner ikke, bak i klesskapet

Belte: Også skapfunn. Tror det stammer fra J&J en gang i tida.

Bukser: Wrangler, 800,- fra Carlings om jeg husker riktig

Har ikke absolutt alle en grå fedora fra H&M? Jeg vet at vi har en her i huset, uten at jeg vet hvorfor.

De virker litt kjipe, uten at jeg skal si jeg har hatt en slik. Min har lengre, mykere brem og en del mer "swoop". Tror jeg har et bilde av den i bildetråden på sosialt-forumet.

Hår: Holdes stort sett kortklippet, og vha voks settes stort sett enten rett opp "på toppen" og inntil hodet langs sidene (mulig jeg ikke er så fantastisk til å forklare...), eller legges bakover. Renati Strong Hold.

Bukser: Stort sett jeans i forskjellige blåtoner. Merker varierer, stort sett Levi's, J&J eller Wrangler. For det meste regular eller slim fit. Noen er boot cut, andre ikke. Hender i ny og ne at jeg tar på meg noe helt annerledes, type corduroy-bukser eller grå tweed.

T-skjorter: Stort sett svarte med enkle eller ingen motiver, evt helt plain hvite. Ingen oversiza greier; holder meg til regular eller slim fit.

Skjorter/gensere: Litt avhengig av været selvsagt. Gjerne blå, svarte eller hvite skjorter uten motiv. Slim eller regular fit. De litt større har jeg gjerne åpne eller halvåpne, med en t-skjorte under. De dagene jeg bruker genser er det stort sett enten plain Gant-type gensere (svarte eller mørk blå), eller hettegensere av grå, svart eller hvit farge (J&J, uten motiver).

Slips: Brukes ikke så ofte. Hender jeg tar på meg et smalt svart eller grått slips med diskre mønster om jeg har på meg ei skjorte og føler for slips om morran.

Sko: har jeg ikke mange av. Nesten kun svarte skinnsko av ulike slag - joggesko er til jogging og trening for min del. Har noen svarte Dockers jeg bruker en del, evt noen svarte Ecco City Walkers om Bergensværet er i det lunefulle hjørnet.

Belter: Enkle, svarte skinnbelter uten prangende spenner. Forskjellige merker - Levi's, Diesel, etc, uten at jeg syns det er så fryktelig viktig.

Jakker: Varierer en del etter hvilken stil jeg kjører den dagen, og været. Har en svart skinnjakke som brukes mye i kombinasjon med hettegensere, som tåler mye. Om værgudene er i det blide hjørnet kjører jeg gjerne blazere/dressjakker (casual eller semi-formal, avhengig av hva jeg har under). Om vinteren går det i svart halvlang ullfrakk.

Hatt: Joda. Om det ikke blåser alt for mye og regnet ikke høljer ned tar jeg gjerne på meg en slik. Her snakker vi klassisk bredbremmet koksgrå fedora Langt utenfor normen - tror ikke jeg har truffet på andre rundt min alder med slike, men liker å ha litt særpreg for å skille meg ut fra flokken nå og da.

Aner ikke om min stil har noe spesielt navn. Plukker her og der, og forsøker ikke ligne på noen annen enn meg selv.

Det er vel der vi er uenige - jeg er ikke sikker på at Miley Cyrus stiller i samme klasse som disse du nevner. Det kan for all del hende jeg tar feil, men hun har i det minste en hel del å bevise enda.

Metallica (og artistene du nevner) har bevist det de trenger alt.

Nå kniper det ikke akkurat økonomisk lenger, og da blir jeg nok litt mindre påpasselig enn jeg nok burde vært. Poenget var dog at om man må kjøpe porsjonspakker i stedet for mer økonomiske størrelser øker kostnadene; ikke at man nødvendigvis kjøper eller kaster mer om man handler ofte (selv om dette til en viss grad nok er sant om selvdisplinen får fare litt)

Dette med å handle en dag i uka og kjøpe inn i større mengder er en veldig god idé.

Selv har jeg ikke hatt fryseboks (følger ikke med leiligheten, og får ikke installere selv grunnet begrenset kapasitet i strømnettet samt plassmangel) siden jeg flyttet dit jeg bor nå. Tvinges derfor til å ha en 3-4 handledager minst i uka (har kun et lite kjøleskap), som definitivt medfører en hel del i ekstrautgifter.

Det klarer jeg vel igrunnen greit - ville bare trekke frem ei gruppe som i sin tid var populær, men ikke ble husket spesielt over tid da de ikke tilførte noe spesielt nytt musikalt sett.

Jamfør New Kids on the Block og siden Spice Girls. Gruppene hadde et image som (i sin tid) var med på å gjøre dem svært populære, mens det musikalske kom i andre rekke.

Jeg tilbrakte min på flyplasser og ombord et fly på vei over atlanteren, mener jeg å huske...

Miley Cyrus har vel en appeal som i utgangspunktet stammer fra Disney Channel, ikke musikken (som ut i fra det jeg forstår er nokså uinspirert samlebåndspop). Metallica stiller i en helt annen klasse; de har tålt tidens tann, produsert haugevis med ikoniske, klassiske låter og trekker fremdeles massive fanskarer.

Miley Cyrus er nåtidens Hanson.

Enda et nytt ansikt her i tråden!

Er du friluftsinteressert? DNT (Turistforeningen) arrangerer en del singelturer hvor man kan treffe likesinnede av kjønn.

Kanskje litt OT, men... har noen prøvd disse? Jeg er medlem av DNT, men har stort sett brukt medlemskapet for å få billigere overnatting på hyttene deres på mer eller mindre selvorganiserte gutteturer i fjellet. Kikka en gang på hjemmesidene til DNT da noen nevnte singelturer (har mye fri i sommer, mens det meste av venner er opptatt) og tenkte jeg kanskje kunne hive meg med på noe slikt, men fant bare turer beregnet på folk i aldersgruppa 35+.

Edit: Typo

Det er helt greit å være villig til å gå gjennom vann og ild for noen.

Men pass på at den andre part er villig til å gjøre det samme for deg.

Det hele er egentlig ganske enkelt å fatte - i sunne, gode forhold finnes det en god maktbalanse. Mister en denne ryker etterhvert følelser, respekt og (faktisk forhåpentligvis, alternativet er verre) forholdet.

Heisann. Jeg har husleie på 4000 i mnd og ca. 300 i mnd på strøm. Jeg klarer ikke å holde meg kun til studielån/stipend. Bruker da oppsparte midler. Pleier å jobbe mye om sommeren og arbeide meg opp litt sparepenger.

Nå har vel du litt mindre enn TS - slik jeg husker får en vel 6000/mnd i stipend + lån, med en ekstra sum ved starten av semesteret som delvis går med til bøker og utstyr. Er forsåvidt nokså vanlig å tære litt på sommerinntekter som student.

Det går godt an å leve på 3000 i måneden (gjorde det mitt første studieår), men spesielt fett er det ikke. Man må se litt på prislapper osv.

3700 er vel strengt tatt mer enn hva ferske studenter (før de kaster inn håndkleet og skaffer seg deltidsjobber) har å leve på etter at faste utgifter er betalt, så du greier deg nok.

Ideen om at man enten må være tøffel eller drittsekk er tullete. Det går an å beholde selvrespekten og selv sette krav i et forhold uten at det gjør en til en drittsekk.

Folk som ofrer seg selv helt og holdent på forholdets alter er kjedelige, og oppnår kun at den andre part før eller siden mister all respekt og finner seg noen andre. Folk som befinner seg på den andre motpol klarer seg litt "bedre", siden mystikk og spenning vedlikeholdes litt. At slike forhold er spesielt lykkelige og vellykkede i lengden kontra mer velbalanserte sådan tviler jeg dog sterkt på.

Dette med å ikke se på mennesker er ikke noe man lærer, det stammer fra medføkt frykt som fant veien inn i genene våre i den tid det var livsfarlig å risikere å trosse den etablerte orden i flokken.

 

 

Hvor har du dette fra?

 

Sammenlign unger med eldre personer.

 

Barn ser deg alltid i ansiktet. Lenge!

 

For meg ser det mer ut som at vi gjennom sosialiseringen lærer at vi ikke skal se andre i øynene.

 

For øvrig, personer som ikke klarer å vedlikeholde øyekontakt med meg, har jeg alltid spurt om de har brent seg på noe tidligere. Om de har trust-issues. Har alltid hatt rett

Forsøk å stirre et dyr i øynene over tid. Om det ikke er tamt og "kjenner deg" er sjansen stor for at det enten blir skremt eller aggressivt.

Har egentlig ikke inntrykk av at (ukjente) barn ser meg i ansiktet fryktelig lenge; det varierer da en del. Om det er tilfelle utelukker det heller ikke at unnviking av øyekontakt i voksne individer er noe som delvis har røtter i evolusjon - barn ble nok ikke oppfattet som en trussel, mens noe annet var tilfelle for voksne.

Interessant at folk som ikke klarer å holde øyekontakt hevder de har brent seg på noe tidligere. Må nesten teste det en gang!

Jeg liker ikke å glo på folk og kan ikke fordra når folk glor. Normal øyekontakt er greit, men ikke å stå å stirre. Øyekontakt skal man ha maksimalt halvparten av tiden under en samtale, gjerne mindre. De fleste lærer av seg ved barndommen å slutte å glo på folk.

Mengden øyekontakt man "skal" ha under en samtale strides de lærde om. Forøvrig er dette en kulturell greie som varierer fra miljø til miljø, også innad i en nasjon. Dette med å ikke se på mennesker er ikke noe man lærer, det stammer fra medføkt frykt som fant veien inn i genene våre i den tid det var livsfarlig å risikere å trosse den etablerte orden i flokken. I dag vil jeg si at det å unngå øyekontakt er et tegn på dårlig selvtillit, og ikke høflighet i det hele tatt. Jeg foretrekker om noen ser på meg når de snakker til meg, faktisk. Ikke ser jeg ut som et takras heller, så det ligger nok ikke der.

Det er nok av svin som tror de er noe, og som kan få en dame til sengs bare ved å stå å stirre på henne.

 

"Jeg kler av deg med øynene. Du vil ikke. Jeg tar tak i deg og presser deg opp mot veggen. Du vil fortsatt ikke. Spiller ingen rolle om du vil eller ikke. Du SKAL!"

 

Dessverre alt for mange der ute som tenker slik. Noen av dere synes sikkert at det er kult. Jeg kaller det for voldtekt.

Nei, jeg er ganske så sikker på at det ikke finnes så fryktelig mange som tror de kan få ei dame til sengs ved å stirre på henne. Faktisk ville jeg blitt ganske overrasket om du fant en eneste en som mente han kunne prestere dette (mentalpasienter tells ikke). Hva slags setting skulle man forøvrig stirre slik i? Er vi fremdeles i kassa på Rema?

...Javel. Sidestilling av voldtekt og stirring? Tuller du? Du kan ikke bare sette likhetstegn mellom alt menn gjør som du ikke liker og voldtekt, a'la Medhaug-saken for noen år tilbake. At du ikke har guts og selvtillit nok til å si fra til fyren om at du vil han skal la være å se på deg betyr ikke at han er en voldtektsmann. Sannsynligvis har han ikke tenkt spesielt over at han ser på deg en gang, langt mindre "kledd av deg". Makan.