DecadentAtheist

Dette er en tåpelig diskusjon, uten klare premisser. "Stygg" er ekstremt subjektivt. Jeg kan argumentere på basis av "samfunnets skjønnhetssyn". Det som ofte, ved et visst tidspunkt og område, sies å være pent. Ut fra den skalaen kan vel kanskje jeg kalles "stygg". Jeg tenner som oftest ikke på "pene" folk, jeg synes rett og slett ikke de er fine. Sikkert mye pga. at "pene" mennesker som oftest har en elendig personlighet. Ellers bryr jeg meg lite om utseende, men har allikevel mange krav til mulige kjærester.

Å si at "stygge" mennesker senker kravene mtp. utseende tror jeg er fordummende ift. diskusjonen. Jeg styrer ikke unna folk med tanke på at "jeg ikke har en sjanse på henne", og jeg tror de færreste tenker slik. Når man vokser opp og får dårlige assosiasjoner til visse utseendemessige kvaliteter pga. personlighet til et utvalg personer, vil disse kvalitetene etterhvert bli regnet som stygge i en viss persons subjektive oppfatning av skjønnhet. Og da er man tilbake på premisset for diskusjonen. Å anta det finnes en enighet om hva som er skjønnhet, er naivt. Om man ser på hva som ble regnet som skjønnhet for noen hundre år siden, var dette omtrent det eksakt motsatte enn i dagens samfunn.

Jeg har i det siste mistet noe av virkelighetsoppfatningen mellom virkelighet og drøm. Kan gjerne være om ubetydelige ting også. Nevnte det til ei venninne (som nettopp har fått barn, og derfor sovet lite de siste månedene), og hun sa det kunne være fordi jeg ikke har fått nok dypsøvn. Har flere dager vært nødt til å gå og legge meg rett etter å ha kommet hjem fra jobb i det siste siden jeg har vært så trøtt.

Aner ikke hvor sant det er, men synes jo det gir litt mening.

Uansett, om du merker hun begynner å miste virkelighetsoppfatningen (tror ting som ikke har skjedd har skjedd) så kan det være et klart tegn. Med tanke på at hun bare tar noen korte lurer bør jo det være tilfellet.

Bryr meg svært lite om utseende. Et søtt ansikt, og en alder som ikke er lant fra min er vel det eneste jeg bryr meg om som jeg vet om. Ellers har det vært stor forskjell i utseende på dem jeg har blitt forelsket i.

Kan vel legge til at de som ser vakrest ut i forhold til samfunnets standarder som oftest ikke er noe jeg er interessert i.

Hadde en fantastisk ferie!

Har sosial angst. Bestilte ferien for to, men endte med å dra alene. (ekstra stor seng for bare meg iaff. ) Var utrolig motivert for å være sosial, og det klarte jeg garantert.

Var veldig heldig og endte tilfeldigvis opp med en gjeng med kjempehyggelige sosiale folk. En av dem spesielt dro meg med videre, og endte etterhvert opp med å dra å feste om kvelden. Betalte tilsammen ca. 1500 kroner i drinker og festet 3 dager på rad. Det var helt vanvittig, og den fylla var en passende unnskyldning til å fjerne så å si all angst jeg hadde. Hver natt var jeg uten sosiale hemninger, noe jeg aldri har vært i nærheten av i hele mitt liv. Snakket med flere personer som alt i alt var langt mer sjenerte enn meg. Brukte masse tid på dansegulvet, noe jeg alltid har holdt meg langt unna, men hadde sikkert danset mer om jeg bare hadde orket. Fikk flere komplimenter på dansinga også, men om det var berettiget vet jeg ikke. Lurer på om det i det hele tatt er mulig å danse "dårlig" på et utested. Det var ei kjempesøt jente (7-8 på "skalaen" ville jeg tro) som så og smilte til meg ganske ofte, og virket ganske interessert. Med en fullt-mulig ONS med ei veldig søt jente, og meg som er godt over middels glad i sex og savner intimitet betydelig, samt at utestedet stengte om 0,5 - 1 time, var ikke valget vanskelig: Jeg festet og var sosial med så mange som mulig, så lenge som mulig.

Er flere grunner til at dette var en fantastisk ferie også, men det kan forbli hemmelig.

Til dels ja. Jeg reagerer litt på hvordan du sier at en som sier han/hun ble mobbet har blitt den personen den har blitt, har lidd mye større skade enn fortjeneste, uansett om det er på generelt grunnlag. Slik jeg ser det, fører et slikt syn ganske enkelt til at man anser seg selv som "damaged goods". Hvis man har seriøse psykiske problemer er det èn sak. Da bør man oppsøke hjelp i en eller annen form. Men når det er snakk om personligheten i seg selv, så ser jeg absolutt ingenting godt komme ut av å fortelle seg selv at mobbingen har hatt negativ innvirkning på ens personlighet. Det vil bare fortsette på en destruktiv spiral hvor man lar ting få mye større betydning enn de burde ha.

 

Synes du det er noen grunn til å ha et slikt syn hva angår ens personlighet?

Godt poeng, men hvis en snur på det: Jeg har gått rundt i ca. 10 -15 år som "damaged goods" uten å innse det. Det er en enorm lettelse for meg å endelig ha gjort det.

Det handler vel om å være positivt innstilt til dine egne egenskaper. Og flere av de egenskapene er formet av mobbingen en har opplevd. De ytterst få jeg har blitt kjent med, og klart å beholde som venner i variabel tidslengde, har alltid vært veldig gode venner å ha.

Har bare hatt en venn som virkelig har snudd ryggen til, og det gjelds egentlig ikke siden jeg ble venn med henne før jeg ble formet til den jeg er. Sviket jeg føler fra henne er det verste minnet fra mobbingen. Men kan være glad jeg ikke endte opp med å ikke klare stole på noen/slippe noen nært i det hele tatt, pga. det. DA ville jeg virkelig følt meg ensom.

Men jeg ville foretrukket et ignorant, mobbefritt og tankeløst liv.

Om vi tar for oss skjønnehetsidealet, som er en betydelig del av kjønnsrollene, hvordan forklarer man da det utfra genetikk? Skjønnhetsidealet nå er drastisk forandret enn det det var 100 - 200 år siden, og den kan forklares hovedsaklig ut fra sosiale miljø, og hva som er sett på som det mest "verdige".

Vanskelig å holde på venner når du når den alderen. Som mange har foreslått kan det være lurt å melde seg inn i en organisasjon/klubb av et eller annet slag som faller innenfor dine interesser. Jeg ble politisk aktiv, og det var en grei måte for meg å klare å holde en diskusjon gående. Ikke at jeg ble særlig bedre på det, men det var et greit utløp allikevel. Ellers er vel alltid internett en veldig grei sosial kanal, der du kan bli kjent med folk i nærområdet også.

Å sette deg ned og gå så nøye gjennom en slik opplevelse er veldig godt gjort.

Kjenner meg igjen i mye.

Var en episode der en venn av meg ble plaget noe veldig av en gruppe mennesker. Husker ikke om jeg faktisk tilfeldigvis var blant gruppen, eller i nærheten. Men gikk for å være på hans side. Han tok kvelertak på meg. Jeg måtte bare komme meg løs og løpe bort, men skjønte allikevel like etterpå hvorfor han gjorde det. En slik raseri-fyllt panikk. Møtte han og dro på cafe en måned siden. Noen år siden sist vi har møttes, men har vel alltid vært venner etterpå, selv om vi har mistet kontakten. Godt å se hvor fint han har kommet seg gjennom det også. Han skiftet skole, måtte busse i en time hver dag tror jeg, sikkert det beste som kunne skje han. Kjipt for meg da.

Jeg tror det er en veldig subjektiv sak hvordan en tolker det å si "elsker deg" til noen. Enkelte personer kan nok si det uten at noen følelser ligger til grunn. Andre vil ha problemer med å si det nettopp fordi de ikke vet hva de skal legge i ordene, og ikke vil lyve for noen de i realiteten elsker. En burde ikke overtolke når det gjelder en frase som det, men at du grubler på dette tyder jo på at dere kanskje kommuniserer for lite.

Forventer du folk i kassen ikke skal se på deg? Var ikke mye forklarende. Du virker noe selvopptatt med det lille du sier.

En del innfødte oslo-væringer virker å ha litt problemer med å sette ting på norgeskartet.

Lurer på hvor mange i Oslo som faktisk er født og oppvokst der. De fleste har vel flyttet dit fra andre steder i landet, men kjenner meg allikevel noe igjen i dette Oslo-syndromet. Mest i forhold til geografisk kunnskap.

Ja det er vell å ta litt i å kalle det syting. Forresten kan det nok være at du bare føler deg oversett, men ikke er det.

 

 

Det kan nok være, ja. Veldig sannsynlig også, vil jeg tippe. Men jeg har gjort meg en god del erfaringer opp gjennom årene, som tilsier noe helt annet. Så jeg velger å gå for en mellomting, jeg: Ganske oversett, men ikke fullstendig.

 

Det synest jeg er litt rart(at du er ganske oversett), men vil du virkelig ha oppmerksomhet fra bitre forsmådde menn? Det kan jo ikke være noe stort tap og disse kan no ikke utgjøre majoriteten av menn du har hatt med å gjøre heller.

Kanskje poenget er at bitre forsmådde menn må kutte ut å straffe kvinner som TheMartine for noe andre kvinner er skyld i, da dette er sårende og provoserende for henne. Samtidig som det er frustrerende at denne bitterheten virker å gjøre slik at folk faktisk styrer unna en også. Er iallefall slik jeg føler det, bare andre veien.

Bitterheten er en unødvendig og uheldig egenskap, som samtidig kan forstå bakgrunnen for. En ser at bitterheten er pga. misforståelser, og at ting hadde vært bedre uten den. Det gjør det hele så mye mer frustrerende, siden en samtidig blir noe sympatiske overfor bitre personer og ønsker forklare sitt synspunkt, samtidig som en blir sterkt provosert over dem.

Brukt veldig mye på Pokemon-spillene på Gameboy. Ikke minst The Sims/The Sims 2.

Og de siste par årene: TES IV: Oblivion

Hadde ikke Oblivion hatt scaled levelling ville jeg nok spilt det hele tiden. Eller Boiling Point, om ikke det var fullt av bugs.

Men er kanskje greit nok at det ikke ble slik.

GoldenEye på N64!

Har gått på de i ca. tre uker nå. De virket ganske fort for min del. Har tenkt mye på en enkelt følelse, om den eksisterte, siden jeg har vært i lite kontakt med de etter virkningen startet. Fant ut at den var der, men tankene mine ble hengende på denne følelsen, og nå har det eskalert og blitt veldig intenst. Alt i alt føler jeg meg manisk depressiv nå. Jeg har veldig gode perioder, eller veldig dårlige. Tror det bare har vært slik i et par dager nå da, men det er veldig slitsomt, og jeg er noe bekymret.

Drømmer meg alltid bort. Tenker mye på livet, hva som har vært, men mer på hva som kan/burde være.

Er en av flere grunner til at jeg ikke har villet få førerkort. Hva kan skje når jeg drømmer meg bort på veien? Vil alt gå automatisk, og være helt trygt? Vil ikke ta den sjansen.

Blir 24 om mindre enn en måned. Har allerede rettet opp mye med selvbildet mitt, og prøver jobbe systematisk med det. Men det er jo vanskelig da, å forandre på det. Uavhengig av selvbildet mitt merker jeg at jeg har det med å sette andre mennesker over meg selv. Det er noe som er innarbeid over lang tid, og vil være vanskelig å fjerne. Jeg er en venstreorientert ideolog, og har bygd mye av min personlighet rundt det.

Begynte å trene for noen uker siden. Har ikke fått gått på trening særlig mange ganger, men det er pga. at jeg har hatt det veldig travelt i det siste. Prøver presse meg når jeg får tid, som senere i dag. Har ikke mange venner til å trene sammen med meg, så må presse meg slik sett.

Jeg har aldri tidligere blitt vist noen interesse ellers, så det er jo ikke akkurat noen resultater å vise til uansett.

Men, har tidligere ikke hatt noen selvtillit, så får bare prøve å ta det med ro, og se hva som kommer.

Så, uansett hvordan en ser på det må en spille et idiotisk spill med følelser som innsats, og unngå å vise noen usikkerhet. Ikke noe jeg blir videre oppmuntret av.

EDIT: introspector: Og der ble jeg litt mer oppmuntret, tror jeg. Er enig i det meste du sier, menn og kvinner er grunnleggende like når det gjelder det meste.

Er det ikkje i italia at presidenten eiger 70% av media? er ikkje det litt anti demokratisk?

Han sa vel aldri at han var for demokrati, bare kapitalisme.

Er ikke alle viktige milepæler, bortsett fra månelandingen, når det gjelder verdensrommet nådd først av tidligere sovjetunionen? Ikke merkelig månelandingen er det eneste som huskes, viser jo bare hvem som alltid har styrt media opp gjennom tidende.

Det her skal være en løsning, men tror ikke den er særlig optimalisert:

SELECT *
FROM categories
WHERE categories.id IN 
(SELECT distinct items.catid FROM items)

Litt humor da folkens

Humor?

Var det et forsøk på humor?

Skulle likt å se folk på høyresiden for en gangs skyld klare være selvironiske.