Haroshij

Det er ingen menneskerett å ha økonomisk handlefrihet når man først har satt seg i gjeldsansvar.

 

Statens Innkrevingssentral er særnamsmann, og skal oppheve utleggspant hvis det er tatt utleggspant i større utstrekning enn nødvendig. Utleggspantet kan påklages til tingretten.

Takker for svar i denne saken og :-).

Betyr det at hun må påregne større utgifter for å få slettet pantet?

Forstod jeg deg rett når du sier at selv om hun er ajour med nedbetalingsplanen, så kan lånekassen/statens innkrevingssentral opprettholde pantet, og at bare tingretten kan eventuelt oppheve det?

Det vil altså ikke ha noen hensikt, slik som tidligere svar her antydet, å ta kontakt direkte med lånekassen?

Spiller det noen rolle at problemene skyldes sykdom?

Jeg har ei venninne som har fått problemer i forhold til Lånekassen. Hun hadde i en periode en psykisk lidelse som førte til at lånet i Lånekassen bli misligholdt. Det gikk så langt at lånekassen tok pant i eiendommen hennes og truet med tvangssalg.

Min venninne fikk på dette tidspunktet hjelp. Tvangssalget ble stoppet og hun fikk behandling og er nå mye bedre. Alle restanser til lånekassen er betalt, men hun har fått utsettelse med å betale avdrag på lånet i sykdomsperioden. Sykdommen er dokumentert.

Lånekassen har fremdeles beholdt pantet i eiendommen,og det er nå blitt en byrde fordi hun ikke kan ta opp lån til utbedring av hus og annet. Det oppleves belastende og urettferdig at Lånekassen slik skal legge sten til byrden for henne. Så lenge de har førsteprioritet i eiendommen,har hun liten handlefrihet økonomisk.

Hva kan hun gjøre for å få slettet pantet som Lånekassen har tatt i eiendommen hennes? Er det noen som har gode råd til henne?

Jeg takker for svar og er enig med deg. Jeg tror også at den beste veien nå er å prøve å få tatt saken opp ad politisk vei.

Vi mener jo at vedtaket i plan og utviklingsutvalget ble gjort på feile premisser siden de ikke kjente til våre argumenter om at det finnes en disposisjonsplan for havna, at vi har en positivt vedtak om å lage fylling der servicebygget skal stå.

Vi ønsker at saken skal presenteres for utvalget i sin fulle bredde. Så får vi håpe at utvalget kan komme til å omgjøre sitt vedtak.

Hei, jeg trenger hjelp angående en sak i plan og utviklingsutvalget i kommunen vår.

Jeg er med i styret i den lokale båtforening, og vi har søkt om å få føre opp et servicehus til bruk for alle som bruker havna pluss gjestende båter. Slik situasjonen er nå finnes det ikke toalettmuligheter i havna til tross for stor aktivitet med fiskebåter og båt og motorbedrift.

Vi trodde saken var ganske kurant siden vi allerede hadde fått tillatelse for flere år siden til lage en fylling der huset skal stå. Vi har smått om senn ved høve fortsatt å fylle på denne fyllinga. Det har følgelig ikke vært opphold i lengre tid i dette arbeidet.

Kommunen har også utarbeidet en disposisjonsplan for havna, og flere sjøhus og brygger er ført opp i henhold til disposisjonsplanen.

Vi fikk avslag på søknaden under henvisning til at det må lages reguleringsplan for havna. Avslaget var undertegnet av arealplanlegger i kommunen. Altså et administrativt vedtak.

Vi sender inn anke på vedtaket og legger ved mer informasjon som vi mener er av stor betydning i saker, bl.a. henvisning til allerede eksisterende tillatelse til fylling og til at det finnes allerede en disposisjonsplan. Vi mente at siden den var tatt i bruk og tiltak var gjennomført etter den, kunne vår søknad også behandles ut fra gjeldende disposisjonsplan.

Anken vår blir levert på rådhuset dagen før plan og utviklingsutvalget har møte, og vår redegjørelse for saken blir ikke lagt fram i utvalget.

Så får vi svar fra kommunen om at vår anke ikke er gyldig fordi den ble fremmet før utvalget hadde sitt møte. Vi fremmer ny anke, men får som svar at siden utvalget har fattet vedtak om at det skal utarbeides reguleringsplan for havna, kan vedtaket ikke påankes.

Vi er redd det vil gå både vinter og vår før en reguleringsplan er ferdig. Vi er kjent med at kostnader til å lage en slik plan ikke er budsjettert for inneværende år.

Mitt spørsmål er. Kan virkelig ikke et vedtak i plan og utviklingsnemnda påankes? Er det noen som kan gi råd om hvordan vi kan gripe denne saken an?

Jeg har mine tvil. Det å få dette avgjort er ikke av hensyn til ham alene, det er også av hensyn til deg (du har nemlig vunnet frem). Situasjonen din faller dermed ikke inn under ordlyden i § 76 annet ledd.

Ok, jeg kommer i alle fall til å argumentere for det. Jeg har vunnet fram, men etter min oppfatning var hele rettsaken unødvendig og ble bare gjennomført fordi min motparter var vrangvillig og ville prøve saken for retten. Saken ble derfor, slik jeg ser det gjennomført fordi mine motparter ville det slik.

Jeg skal informere om utfallet. Regner med at det har en viss interesse.

Er det noen som kjenner til eksempler på at jordskiftelovens § 76 er anvendt? Og hva ble i tilfelle utfallet?

"Nyttebetraktningen har i utgangspunktet ikke noen sammenheng med hvem som vinner eller taper, men om hvem som har nytte av at det blir ordnede forhold med et sett regler for bruk og vedlikehold av vegen. Slik du beskriver saken har dere alle hatt nytte, og kostnadene bør fordeles på alle 3."

JOrdskiftelovens §76 har denne formuleringen:

Utgift som omsynet til berre einskilde eigedomar eller partar har valda, kan leggjast på vedkomande åleine. Det same gjeld kostnader som kjem av at krav eller opplysningar er sette fram for seint.

Er det realistisk å bruke denne § og hevde at mine motparter har bestridt en åpenbar rett som jeg hadde, og derfor må bære kostnadene. Altså mine motparter burde skjønt at jeg hadde veirett, og når de ønsket å la saken komme for retten, må de bære kostnadene.

Jeg takker alle for svar.

Dommen der jeg får full veirett er allerede rettskraftig. Mine naboer anket ikke dommen, og fristen for å anke er gått ut.

Det som gjenstår er en avtale om bruksrett. Jeg var litt redd for at mine motparter kunne motsette seg en bruksordning og således la en rekke problemer bli liggende og slik legge et press på meg og emosjonelt begrense min bruk av veien. Nå forstår jeg det slik at retten kan skjære gjennom og fastsette en avtale om bruksrett etter at eventuelt partene er hørt?

Det som også gjenstår er en avklaring om hvem som skal betale. Det kan jo være nærliggende å tenke at siden jeg vant saken, hadde jeg den største nytten av saken og skal betale. Det synes jeg er urimelig.

I tinglysingspapirene stod det at partene har gjensidig behøvelig veirett over hinandens eiendommer. Retten tolket behøvelig som veirett etter det behovet en har, og konkluderte ut fra det at jeg har full veirett uten begrensninger. Jeg prosederer at mine motparter burde skjønt at når jeg har behøvelig veirett, kan de ikke begrense min veirett etter hva de synes. Her har jeg, etter råd fra en på forumet her, prosedert at mine motparter har motsatt seg en åpenbar rett som jeg har, og således latt saken unødvendig komme for retten. Mine motparter var heller ikke særlig villig til å finne en minnelig løsning, men satte fram en rekke rigorøse bestemmelser for min bruk av veien.

Videre har jeg argumentert at mine naboer har like stor nytte som jeg av at saken er blitt belyst, og alternativt bør derfor sakskostnadene fordeles likt mellom partene.

Men nå ser jeg at en her mener at jordskifteretten ikke pålegger partene saksomkostninger i visse tilfelle? Kan noen si noe mer om det?

Jeg har tidligere spurt og fått hjelp på dette forumet ang. rettigheter til en skogsvei. Kort oppsummert er saken slik. I tinglysingspapirene har jeg og min nabo gjensidig veirett over hverandres eiendommer for å nå fram til egne eiendommer (skog). I fellesskap bygde min nabo og jeg en skogsvei over hans eiendom til min eiendom og videre over min eiendom.

Min nabo fradelte så tomt til sin datter som oppgraderte nederste del av skogsveien, som tilhører min nabo, til bilvei. Det ble diskusjoner om min rett til å bruke denne delen av veien. Saken gikk til jordskifteretten.

Jordskifteretten ga meg fullt medhold og sa at jeg hadde full veirett uten begrensninger også over den oppgraderte nederste del av veien. Jordskiftretten ville videre utarbeide en avtale om bruksordning inkludert avtale om vedlikehold.

Jordskifteretten la så fram et forslag til bruksordning inkludert vedlikeholdsavtale. Jeg er innstilt på å godta avtalen, men mine motparter, min nabo og hans datter, vil ikke det.

Hvordan står saken når mine motparter ikke vil godta forslaget fra jordskifteretten til bruksordning? Kan jordskifteretten tvinge gjennom en bruksordning eller er forutsetningen at partene er enige? Hva om vi ikke kan finne en omforent løsning? Kan min naboers uvilje juridisk begrense det vedtaket som jordskifteretten har gjort om min fulle bruksrett til veien?

Det er ennå ikke fattet vedtak om hvem som skal betale kostnadene til retten. Styrker dette min påstand om at min motparter må betale siden de har:

1. Etter min mening har bestridt mine åpenbare rettigheter til å bruke veien og således har latt saken gå til retten.

2. De viser uvilje ved ikke å godta rettens forslag til bruksordning.

Har problemer med å forstå denne §.

Har prøvd å analyse setningene, og fortstår det slik. Utgifter som er påløpt p.g.a. hensynet til den ene parten, kan legges på denne.

I så fall kan jeg anføre at min motpart har bestridt en åpenbar rett som jeg har. De har videre ikke vært villig til å finne en minnelig løsning og har gjennom sin unnlatenhet ført til at saken måtte avklares i retten.

Videre må jeg vel også kunne anføre at min motpart ikke har visst synnelig vilje overfor retten til å legge fram sitt syn. De la ikke noe fram skriftlig, og det de la fram muntlig, viste at de var i strid med seg selv.

Takker for kommentar Krikkert. Setter stor pris på dem. Har du en ytterligere kommentar til mine tanker?

Saken er fortsatt ikke avsluttet. Jeg mente jeg orientert om domslutningen, men kan ikke finne det her. Så for ordens skyld, jeg fikk medhold. Retten sa at jeg har full "veirett uten begrensninger".

Retten spurte så om partene selv kunne komme fram til en overenskomst om vedlikeholdet på veien. Jeg har vært i kontakt med mine motparter, men ikke fått noen svar. Jeg utarbeider nå et utkast til vedlikeholdsavtale.

Så sier retten at kostnadene til rettsaken vil bli fordelt etter hvilken nytte partene har av saken. Her trenger jeg litt hjelp. Er litt redd for at siden jeg vant saken, vil mange si at jeg hadde den største fordelen av rettsaken. Men kan det være slik? Kan en motpart bestride en åpenbar rett som du har og så påføre deg kostnader i forbindelse med en rettsak?

Hvilke argumenter kan jeg føre overfor retten? Jeg har selv tenkt følgende:

1.Mine motparter hadde en åpenbar feiloppfatning som de har fått korrigert. Hadde de ikke fått det, kunne de kommet i en situasjon hvor de hadde pådradd seg et ansvar ved f.eks. å gjenomføre tiltak som ville vært ulovlige.

2. Jeg har begrenset rettens arbeid ved at jeg har vært aktiv og har utarbeidet forslag til vedlikeholdsavtale.

3. Jeg har vært den som har best belyst saken for retten gjennom skriftlig dokumentasjon. Det har lettet arbeidet for retten.

Er det noen som kommer på flere argumenter jeg kan forelegge for retten? Hva synes dere om disse?

Haroshij

Saken har gått litt videre.

Den 28.07.09 skrev jeg til Gothia, som har overtatt kravet, og ba om at kravet ble frafalt med henvisning til at jeg kunne legge fram billett som viste at parkering var betalt.

I dag den 15.08 får jeg purring fra dem med tilleggelse av salær på kr. 295.

Jeg har skrevet brev med kopi av mitt forrige brev og med ny kopi av parkeringsbillett, hvor jeg ber om at min henstilling om at kravet blir frafalt blir behandlet.

Jeg forutsetter at Gothia ikke har anledning til å plusse på gebyr eller renter før min henstilling er behandlet?

Kan jeg beregne meg et salær for å måtte svare på en unødvendig purring. Det koster meg tross alt også noe, tid, portoutgifter (Gothia godtar bare klager pr. post) og mer.

Dette viser vel at også Gothia kan gjøre feil, men deres får ingen konsekvenser for dem.

Mvh

Haroshij

Takker alle for svar. Innser vel at Iceman har rett. Får heller ta det som en lærepenge, sjekk at billetten vises. Likevel, det er trasig å måtte betale for noe som allerede er betalt.

Til de som lurte, jeg betalte med kort. Automaten har et slikt system at du setter inn kortet, og betaler med verdiknapper hvorpå kontoen blir belastet. Kan selvsagt legge fram kvittering fra banken om at beløpet er belastet konto, men det hjelper vel lite kjenner jeg innkrevingsselskapet.

Haroshij

Jeg lurer på om jeg har en god sak eller ei.

Jeg skulle ut og reise, og parkerte bilen på flyplassen på avdelingen for langtidsparkering. Jeg kjøpte parkeringsbillett, men i farten la jeg den med teksten ned. Ved tilbakekomst fant jeg parkeringsbot med beskjed om at billetten ikke var leselig. Det var vist til en paragraf i reglementet deres om at parkeringsbilletten skal legge lett synlig i bilen.

Men når jeg nå i ettertid kan dokumentere at jeg har betalt for parkeringen. Hvordan vurdere andre saken min. Er det rimelig å forvente at selskapet frafaller kravet, eventuelt nøyer seg med dekning av eventuelle utgifter i forbindelse med kravet.

Haroshij

I utgangspunktet skal kostnader ved saksførselen fordeles etter nytten, jf jordskiftelova § 76. Utgifter du har hatt til juridisk hjelp o.l. kan derimot kreves dekket av motparten, jf lova § 81.

Men er det for sent nå å kreve at motparten skal dekke utgifter jeg har hatt til juridisk hjelp, eller skulle krav om dette være fremmet før saken ble tatt opp til doms?

Takk til deg forresten for gode innspill i saken.

Jeg viser til tidligere innlegg i denne tråden. Jordskifteretten har nå avsagt dom, og jeg antar at det vil være av interesse for alle som har vist interesse for denne tråden å lese den. Jeg viser til min redegjørelse i saken tidligere. For å anonymisere personene, er undertegnede, trådstarteren A, og mine motparter B.

Retten sier: «I denne tvisten må retten ta utgangspunkt i vegrettighetene slik de er beskrevet i skylddelingen fra 1934. Her etableres det en gjensidig rett til veg over hverandres eiendommer, (b.nr. kuttet) så langt det er behøvelig.

(Avsnitt som omhandler historiske kjøp og salg av eiendommene er kuttet). Poenget var at vegretten følger eiendommene.

Sitat fortsatt: Hvordan skal så ordet behøvelig oppfattes? Etter jordskifterettens mening må dette begrepet, som vel er synonymt med både «etter behov» og «nødvendig», forstås vidt. Har du en vegrett slik som du behøver, så har du egentlig en ubegrenset rettighet. Selvsagt kan vegretten likevel bare benyttes til de reelle behov du har, og innenfor de rammer som servituttloven § 2 setter: (her refereres paragrafen).

Dette innebærer at den vegrett som A har over B's bnr ikke bare er begrenset til skogsdrift. Dersom A starter annen virksomhet i teigen ( b.nr. kuttet), eller setter opp hytte der oppe, kan han i utgangspunktet benytte vegretten til dette også. Da forutsatt at bruken av vegretten ikke blir så belastende for motpartene ar det kommer i strid med vilkårene i servituttloven §2. Innenfor de generelle rammer som loven setter mener jordskifteretten derfor at A har en alminnelig vegrett uten begrensninger over B's bnr.»

2 avsnitt delvis kuttet. Her sier retten bl.a.: «Det at vegen i 1972 ble anlagt og betegnet som skogsveg kan ikke i seg selv innskrenke den gamle rettigheten A hadde. Den generelle vegretten fra 1934 var fremdeles i behold, og ble ikke redusert til en skogsvegrett». Og videre: «At det anlegges ny veg med bedre standard kan heller ikke fjerne eller hindre A's rett til ferdsel. Men dersom A har nytte av bedre standard kan det hende at han må betale seg inn når han benytter vegen, j.f. Vegloven §54.2. Dette vil jordskifteretten komme tilbake til når det skal lages bestemmelser for bruke av vegen.»

Neste avsnitt og resten av dokumentet: «A får dermed medhold i sin påstand.

Etter at denne dommen er rettskraftig vil saken fortsette med bruksordning for vegen. Jordskifteretten vil da utarbeide forslag til bestemmelser som sendes ut til partene.

Det er ikke lagt ned påstand om saksomkostninger.

Retten har kommet til slik:

slutning: «Eier av b.nr. X (dvs A, min anføring) har vegrett etter behov, dvs full vegrett uten begrensninger, etter gammel skogsvegtrase over b.nr. YY (mine motparters eiendommer, min anførsel).»

Sitat slutt.

Jeg forstår jo dette slik at jeg har vunnet fram. Men det er to forhold jeg lurer på. Når retten sier at det ikke er lagt ned påstand om saksomkostninger, så har jeg fått opplyst hos jordskifteretten tidligere at kostnadene blir delt mellom partene. Kunne jeg ha lagt ned påstand om at den som taper saken skulle bære kostnadene?

Mitt andre spørsmål gjelder henvisningen til vegloven §54,2. Her er det, slik jeg forstår det, vist til nytten en har av vegen, hvor mye en bruker den. Er det da rimelig å tru at det retten kan komme til er at jeg skal betale vedlikhold og anleggskostnader av vegen i forhold til den bruken og nytten jeg har av vegen?

Selv om servituttloven er fravikelig, innebærer endringer ut fra §§ 5 og 6 at det foreligger enighet mellom partene, eller at den fordel den ene oppnår er vesentlig ut fra de ulemper den andre får. I det siste tilfelle er det også snakk om en viss kompensasjon for påførte ulemper.

Denne problemstillingen er ikke så veldig interessant i min sak siden den ikke er aktuell.

For å oppsummere. Står du fast ved det du skrev i din første post? Hva mener du om de argumenter og synpunkter som Inge Rognmoen framførte ut fra vegloven. Er ikke hans momenter en styrke for min sak?

Jeg takker ennå en gang for alle innspill. Tror saken er tilstrekkelig belyst, men har et siste spørsmål til deg. Når saken går til jordskifteretten, behandles den av en jordskiftedommer som vanligvis ikke er jurist. Ofte har de noen form for landbruksutdanning. Kan jeg være sikker på at jordskiftedommeren er kjent med disse lovene og har en riktig forståelse av dem og av rettspraksis?

Til Krikkert,

Vel, jeg skal vel ikke gi meg til å diskutere juss med deg. Jeg har lest en del av innleggene dine, og du har kunnskaper som jeg ikke har. Men likevel den §6 som du henviser til, innebærer vel ikke at min nabo kan gjøre som han vil? Det stilles visse forutsetninger for endringer, og det er forutsettes vel også en viss form for kompensasjon for endringer? Dessuten gir vel ikke §6 en ensidig rett til grunneieren? Det er vel snakk om en gjensidig mulighet for partene (grunneier og rettighetshaver) til å endre en avtale som over tid har blitt til en vesentlig ulempe for en av partene.

Jeg ser på en servitutt som en avtale. Dersom to parter inngår en avtale om bygging av ei felles hytte på den enes grunn, og gir hverandre gjensidig bruksrett, mener jeg at begge har et eiendomsforhold til hytta selv om den står på den enes grunn. Er ikke det en riktig forståelse? Vi har jo mange eksempler på at folk har veier, hus, naust osv på annen manns grunn. Likevel er det vel rimelig at anta at de har eiendomsrett til sine investeringer?

Dersom så grunneieren etter ei tid kommer til at hytta står ulagelig til for han, kan han be om at den flyttes/rives dersom det er "mykje om å gjera for ein part, og vinninga på hans side vert monaleg større enn tapet på hi". I så fall blir det vel snakk om erstatning? Og det skal vel mye til for at slikt skal kunne skje? Dette er, etter min oppfatning, en rett som begge parter har, både grunneier og rettighetshaver. Derfor kan en vel ikke si at denne retten er eksklusiv for grunneieren. Forøvrig er jo dette i min situasjon en helt uaktuell problemstilling som jeg ikke har lyst eller tid til å gå videre inn i.

Jeg mener at dette er et noenlunde parallelt eksempel. Vegen ble bygd i lag av de to b.nr. over begges eiendommer. Derfor mener jeg at begge har et eiendomsforhold til veien. Tar jeg feil i det?

§3 sier jo at "Gjeld det ei utnytting som tilkjem både eigaren og rettshavaren, har ingen av dei nokon førerett framfor den andre. Kan ikkje båe stettast fullt ut, lyt dei minka på bruken etter måten like mykje." Dette er vel et svar til frevild også.

Utnyttinga det her er snakk om, gjelder jo retten til å bruke veien. Dette forstår jeg slik at både grunneieren og rettighetshaveren har like rettigheter angående bruk av veien. Grunneieren kan ikke ensidig forlange at rettighetshaveren skal redusere på sin bruk uten at han gjør det selv. Og videre følger det vel at grunneieren kan ikke utvide sine rettigheter uten at rettighetshaveren også får utvidede rettigheter.

Det er her jeg mener vi finner det likhetsprinsippet som jeg mener taler til min fordel.

Til klilleng.

Jeg er ikke jurist, og har problemer med å finne både rettspraksis og det rette lovgrunnlaget. Jeg har søkt på nettet i lenger tid og kom så over denne diskusjonsgruppen.

Jeg har bestemt meg for å ta saken inn for jordskifteretten, men vil gjerne ha gode argumenter, og vil gjerne utforske om det er noe som jeg ikke ser/forstår. Av og til blir man så fanget av egne argumenter at man blir blind og ser ikke at saken kan ses fra andre sider. Det var litt av grunnen til at jeg tok saken opp her.

Slik jeg ser det er det tre momenter ved saken:

1. Det ble i fellesskap, på 70-tallet, bygd en skogsvei over hverandres grunn. Min nabo er nå omsider blitt enig i at vi har gjensidig rett til å bruke den. Den var ikke kjørbar med bil.

2. Min nabos datter fikk for mange år senere rettigheter av sin far til å oppgradere veien. Jeg har aldri protestert på det selv om jeg ikke fikk hverken nabovarsel og eller noen annen info. Hun oppgraderte veien til bilvei, og påstår at det nå er hennes vei. Jeg argumenterer med at jeg kan ikke miste mine veirettigheter p.g.a. ensidige tiltak fra min nabo. Så jeg mener at jeg fortsatt har de samme veirettigheter til veien som min nabo og hans datter.

Her kommer diskusjonen om jeg kan bruke bil eller ikke. Mener vel selv at det er vanskelig å finne andre argumenter her enn å vise til den generelle veiretten, og at min bruk av veien med bil ikke er til ulempe for henne, snarerer tvert i mot. Og at det er snakk om å bruke veien 2 til 3 ganger pr. år. Dersom det blir vesentlig mer bruk, har jeg sagt meg villig til å diskutere økt vedlikehold og også innkjøp i veien.

3. Min nabo og hans datter bestrider at jeg har fulle veirettigheter. Jeg har bare rett til en skogsvei. Her viser jeg til formuleringen "behøvelige veirettigheter", og sier videre at siden min nabo kunne gi bort en ubegrenset veirett (rett til bilvei), så må likhetsprinsippet si at jeg har samme rett. Altså er ikke min veirett begrenset til bare en skogsvei. Dette har stor betydning for det kan bli aktuelt med utlegging av tomter både på min nabos eiendom og min.

Til frevild,

Frevild, vi eier veien i lag. Den ble bygd som et felles prosjekt med statsmidler. Første del av veien går over min nabos eiendom, deretter over min. Vi har begge "behøvelig veirettigheter over hverandres eiendommer". Da kan min nabo ikke gjøre som han vil med veien over sin eiendom. Selv om nederste del av veien går over hans eiendom, gir servituttloven meg like rettigheter med han. Han kan ikke ødelegge veien eller redusere min rettigheter. Sitat fra loven: (http://www.lovdata.no/all/tl-19681129-000-002.html#2) "§ 2. Korkje rettshavaren eller eigaren må bruka rådveldet sitt over eigedomen såleis at det urimeleg eller uturvande er til skade eller ulempe for den andre."

Så når du gir en rettighet til en annen, kan du ikke lengere bruke din eiendom som du vil. Loven setter et krav om likhet mellom grunneier og rettighetshaver.

Så når du sier at jeg ikke eier veien over hans grunn, er dette bare delvis riktig. Veien er opparbeide i felleskap, men min nabo eier grunnen. Vi har begge veirettigheter. Min nabo har gitt veirettigheter til sin datter, som har oppgradert veien. Blir mine rettigheter mindre av den grunn?

Til frevild,

Jeg behersker ikke dette systemet med tagger ol. Så jeg svarer slik.

Ditt eksempel passer ikke helt. Min nabo og jeg har en felles vei. Den ble bygd i felleskap av tidligere eiere. Jeg er ikke i samme situasjon som din hytteier som har fått rett til å spasere. Jeg har den samme rett som deg, i ditt eksempel.

Jeg mener at når min nabo har gitt sin datter rett til å oppgradere veien til bilvei, innebærer jo det at han mener at han har rett til det, noe som jeg ikke bestrider. Men likhetsprinsippet i §3 i Servituttlova sier at han kan ikke begrense min rett "ingen av dei nokon førerett framfor den andre". Følgelig må jeg også ha den samme rett til å oppgradere veien til bilvei. Nå er jo det gjort, og spørsmålet mitt er, kan jeg kjøre med bil på denne veien. Min nabo sier at det kan jeg ikke, jeg har bare rett til skogsvei, og i fall jeg, skal kjøre på veien må jeg betale halvparten av hva det kostet å bygge veien. Jeg må bruke traktor. "Men", sier jeg, "jeg har ikke traktor og bil sliter mindre på veien. Dessuten har jeg en svært lavfrekvent bruk av veien". "Det hjelper ikke", sier min nabo. Derfor får jeg en følelse av at det min nabo er opptatt av er å begrense min bruk av veien.

Jeg takker for alle svar ang. spørsmålet mitt.

Er rettstidende tilgjengelig over nettet? I så fall, er det søkbart?

Mvh

Haroshij

 

 

>Om jeg hadde vært denne naboen ville jeg antakelig tatt deg med på råd, hørt på dine synspunkter og gitt deg en >sjanse til å "kjøpe deg inn" i denne opprustingen før arbeidet i det hele tatt ble satt i gang, men på den >annen side ville jeg som en fornuftig mann med sunt bondevett neppe nektet deg å kjøre bil uansett, i alle fall så >lenge det bare var snakk om å hugge ved noen ganger i året. Dette veiarbeidet var kanskje også et søknadspliktig >tiltak etter plan- og bygningsloven som du skulle hatt nabovarsel om?!

 

Du sier du ville gitt meg sjansen til å kjøpe meg inn opprustingen av veien. Det ville vært aktuelt hvis jeg brukte veien ofte, og kan bli aktuelt i framtida, men med mitt lavfrekvente bruk av veien, vil det bli dyr ved dersom jeg skal delfinansiere veien. Da lønner det seg bedre for meg å leie en traktor eller for noen med traktor til å kjøre ut veden.

 

Det jeg var ut etter var: hva sier loven. Har jeg rettigheter i forhold til den oppgraderte veien når den nå engang ligger der? Kan jeg bruke den når min bruk ikke er til ekstra ulempe for min nabos datter, snarere en fordel.

Jeg forstår det slik at ingen del av den veien naboen og dattera benytter krysser din eiendom, og slik sett er det da ikke egentlig snakk om en gjensidig veirett akkurat her, det er kun du som har en (ensidig) veirett over hans eiendom. Gjensidigheten slik jeg tolker det ligger her i at naboen også har en rett til å anlegge nødvendig(e) vei(er) som av praktiske grunner må krysse din eiendom for å komme til avsidesliggende deler av sin, men ikke har benyttet seg av denne retten.

 

Det er riktig. Min nabos datter har tilgang til sitt hus over den nederste del av skogsveien som utelukkende ligger på min nabos eiendom.

 

Om veien opprinnelig ble bygget i fellesskap, og ikke av deg (eller tidligere eier av din eiendom) alene, så vil jeg tro naboen har full* råderett over den delen av veien som ligger på sin eiendom, og kan også gi slike rettigheter videre til evt. andre tredjepersoner. *da i den grad det ikke går ut over din tinglyste veirett.

 

Ja. veien ble i sin tid bygget som et felles prosjekt mellom våre to gårdsnr. med statsstøtte.

 

Anleggs- og vedlikeholdsutgifter skal fordeles i henhold til den bruk man gjør av veien, så det vil si at den han evt. gir veirett til (dattera) får et medansvar her. Det at opprustingen av veien fører til mer biltrafikk fra naboens og datterens side, fører da etter mitt syn til at din andel av vedlikeholdet bør krympe..

Er andre tråder her på jussforumet om det (bl.a. en om fordeling av kostnadene med snørydding) som omhandler akkurat det med kostnadsfordeling.

 

Jeg er innstilt på å ta min del av vedlikeholdskostnadene i forhold til den nytte og bruk jeg har av veien.

 

At naboen har opparbeidet den delen av veien som går over hans eiendom fra traktorvei til bilvei stiller jo ikke deg i noen dårligere stilling enn du var før det ble gjort, og jeg ser godt naboens synspunkt om at når du ikke har vært med på denne opparbeidingen (i form av penger, arbeidsinnsats eller begge deler), så har heller ikke du noen rett til å nyte godt av de fordelene som følger med statushevingen. På den andre sida, så ser jeg også logikken i at det mest sannsynlig sliter mindre på veien om du får kjøre med bil enn med traktor, så naboen burde kunne tenkt litt lengre og oppført seg litt mer fornuftig. Men, når du ikke har noen traktor å kjøre, så setter du jo ikke spor overhodet..

 

Nei dette er kanskje det vanskeligste punktet. Jeg får en følelse av at min nabo og hans datter misliker at jeg får den nytten som en bilvei gir meg selv om min bruk av bil i stedet for skogsmaskiner er en fordel for dattera også.

 

Om jeg hadde vært denne naboen ville jeg antakelig tatt deg med på råd, hørt på dine synspunkter og gitt deg en sjanse til å "kjøpe deg inn" i denne opprustingen før arbeidet i det hele tatt ble satt i gang, men på den annen side ville jeg som en fornuftig mann med sunt bondevett neppe nektet deg å kjøre bil uansett, i alle fall så lenge det bare var snakk om å hugge ved noen ganger i året. Dette veiarbeidet var kanskje også et søknadspliktig tiltak etter plan- og bygningsloven som du skulle hatt nabovarsel om?!

 

Ja. det var nok det, men vi ble ikke tatt med på råd, og dattera fikk faktisk ikke en godkjent avkjørsel. Det ble ordnet mange år etterpå. Alle skylder på rot hos en saksbehandler i kommunen.

 

Om du derimot skulle bygget hus eller hytte med adkomst over min eiendom, og jeg tidligere alene hadde båret kostnadene med opprusting av (deler av) veien til bilstandard, så hadde jeg nok ikke vært like snill...

 

Det er jeg enig i. Da ville jeg funnet det rimelig å kjøpe meg inn i veien.

 

Litt utenom diskusjonen, men merk også at det kommer visse lover og regler inn her. Skogsveier som er opparbeidet for kjøring med traktor (som den øverste del av veien) regnes som utmark rent rettslig sett, og all kjøring som ikke skjer som ledd i næringsvirksomhet i reindrift/jordbruk/skogbruk er dermed forbudt i henhold til lov om motorferdsel i utmark. Kjører man bil (eller for den del snøscooter) langs en skogsvei som ikke har skogsbilveistandard, og skader en fotgjenger/syklist/skiløper som kommer imot, så kan man få store problemer med forsikringsselskapet (regress etc.) ettersom kjøringen var ulovlig.

Jeg er klar over det, og har avklart min kjøring med bil med kommunen.

Takk for svar.

Den gangen skogsveien ble anlagt, var nok tanken at den skulle brukes til å hente ved og tømmer. Etter den tid er det blitt en del boligbygging i området. Likevel er det bare huset til min nabos datter som berører skogsveien.

Foreløppig har jeg ingen andre interesser av veien enn å kunne hente meg litt ved til eget bruk, men jeg vil selvsagt ikke avskrive meg en framtidig rett til å fradele ei eller flere tomter som så må bruke skogsveitraseen som adkomstvei. I så fall finner jeg det rimelig å dele på anleggskostnadene på veien.

Jeg mener at tanken bak "gjensidig behøvelige veirettigheter" sier at en skal ha rett til vei over hverandres eiendom til egen eiendom. Dvs. at ingen av partene har en generell veirett over den annens grunn uten det formålet å ha adkomst til egen eiendom. Årsaken til at dette ble tatt inn i skylddelingsforretningen, antar jeg kommer av at adkomsten til min eiendom er vanskelig uten over min nabos. Opprinnelig var dette et bruk som ble delt i to til to sønner hvorav min part er, som sagt, vanskelig tilgjengelig uten over min nabos eiendom.