cfoslo

Etter dagens situasjon og finanskrise er spørsmålet om en evt. privatsering av sentralbanken blitt aktuell igjen.

HVa er positiv virkninger av det og vice versa?

Tea Party-bevegelsen i USA og bombe som går av utenfor JP Morgans kontor i Hellas.

 

Er dette tegn i tiden på økende sosial uro som følge av trangere økonomiske tider?

 

Landene i sør og øst i Europa sliter med arbeidsledighet, underskudd og høy gjeld. England og USA sliter med det samme.

 

Myndighetene må få ned kostnadene; kutte i pensjonsforpliktelser, velferdsordninger og kutte i offentlig sektor.

 

Hvilke følger kan dette få for den sosiale og politiske stabiliteten?

Det som er skummelt er at det var nesten identisk med situasjonen til Tyskland etter 1 verdenskrig så dte blir interessant å se hva slags bevegelser som vokser fram. Den jevne innbygger har null greie på budsjett uansett, kommer det et parti å lover gull og grønne skoger så blir de nok valgt!

Onar Åm har gjort det igjen! I bloggen sin gir han sosialistene den kritikken de fortjener.

 

Er ikke Onar Åm sosialist og voldsmann så lenge han støtter minsteskatt for å opprettholde politi og rettsvesen?

Han er for et markedsbasert økonomisk system, hvor staten kun skal styre politiet og rettsvesenet, gjerne også med veldig lav skatt. Skatten skal kun bidra til rettsvesenet.

Jeg skal søker lærling nå til høsten, og det står mellom Statoil eller ConocoPhillips.

Er det noen som har erfaringer med disse to?

 

Hvem skal jeg velge, og hvorfor?

Jeg ville tatt Statoil fordi det er en kjent leverandør av Olje og Gass rundt i Europa, og er vel, hvis jeg ikke tar feil, en av europas største leverandører av disse tjenestene!''

Velg heller Exxon mobile fremfor Conocophillips, men vil heller ha tatt Conocophillips hvis du vil ha kontakter i USA.

Du må tenke litt mer hva du øsnker, fremfor hva som er best!

Amen til Rothbard!

yuan er enheten i Kina. Ikke yen, som er den japanske.

SOrry! Jeg mente yuan! ;

Ikke veldig nyansert debatt dette her altså.

Jeg tror det er noe midt i mellom, for eksempel så er man mer gavmild hvis man har penger, er man fattig så gir man ikke. Det varierer også hvilke veledighetsorganisasjoner man gir til. Men det skal sies at den jevne nordmann er veldig sjenerøs og hvis dere ikke tror mer er det bare å søke opp hva vi ga til tv aksjonen eller hva den nå het.

Noe av grunnen til at det gikk til helvete på 30 tallet var at den Amerikanske sentralbanken satte opp renten som gjorde vondt verre. Idag ble renten satt drastisk ned og dette var en god løsning på kort sikt. Men på sikt må man holde renten på rundt 4-5 %.

Jeg etterlyser innspill som kan gi et mer overordnet bilde på hvilke effekter en systemkollaps innen valutasystemet kan ha på Norge.

 

Hvilke implikasjoner vil det har for Norge hvis Kina velger å la yen flyte mot dollar, og hvilken effekt vil dette ha på Norges handel med verden?

 

Hva skjer for Norges del hvis dollar ikke lenger aksepteres som handelsvaluta?

 

Hvilken effekt vil en systemsvikt i valutamarkedene ha for den norske økonomien?

 

Ekstreme spørsmål om scenarioer med liten til minimal sannsynlighet for å inntreffe, men spørsmål som er "morsomme" å undersøke i et tankeeksperiment?

For det første ang. yuanen så vil import bli dyrere, jeg antar du snakker om å kjøpe varer fra Kina og dette vil da gjøre det dyrere enn idag. Norges handel med Kina kan faktisk bli påvirket i positiv retning tror fordi Olje og gass blir omsatt i dollar.

Hvis Norge ikke kan selge oljen sin i dollar vil jeg tro at Euroen eller Yuanen kan bli neste valuta, dette vil da Norge tape på tror jeg fordi Kina kjøper opp Amerikanske dollar og generelt Euro for å holde yuanen lav og vi er avhengig av en høy valuta for å tjene penger, selvfølgelig vil prisen per fat være en faktor, men vi er avhengig av en sterk valuta for å tjene penger, skal sies at Dollaren er lav, men ja.

Systemsvikt er ille hvis det inntreffer i handelsparteneres land, altså, USA, kina, europa etc. Jeg antar det er det du leter etter!

Mange av disse spørsmålene er litt mer komplekse enn som så, men dette var et forsøk!

Hva vil a,b,c,d osv bety i norske karakterer?

Kva er det best betalte yrket som ikkje er vanskelig å utdanne seg til/ som ikkje treng lang utdanning?

Håndverker, basert på hard jobbing da!

Jepp, det er to løsninger. Enten McFly sin løsning, å ødelegge for alle som jobber hardere enn seg selv. Eller å jobbe hardt selv og utfordre dem sånn at vi begge tjener på det.

Satser på sistnevnte løsning der. Men mener man kanskje burde legge ned innovasjonsnorge for halvparten av budsjettet går jo til landbruket så!

Tror det eneste som funker en en massiv satsning på realfag etc. Forskere som driver med skikkelig utvikling burde belønnes!

Jeg så idag en video på :

http://www.nettavisen.no/okonomi/article2795457.ece

Hvor den kjente svensken Fredrik hæren holder foredrag om utvikling. Jeg har sett de fleste av foredragene hans og man kan virkelig begynne å bli overbevist.

Hva synes dere??=

Verken FRP eller Høyre er imot nynorsk, men de er enige om at det skal være valgfritt, det er jeg også enig i. Jeg har full forståelse for at å fjerne nynorsken, vil gjøre at norge mister deler av sin kulturarv, og hva er et land uten kultur?

Men jeg vil uansett at det skal være valgfritt og det tror jeg egentlig ikke noen er uenig om på denne debatten ihvertfall.

Men det skal sies at FRP har enkelte gode punkter, men det er også mye som er helt på bærtur. Innvandring er Norge avhengig av, bedre integrering er løsningen på innvandringsproblemene, bedre satsning på alternativ industri i tillegg til Olje og gass burde iverksettes for vi trenger enn større industri, når mye av økonomien har ledd til Olje og gass industrien. Vi må forberede landet vårt på at OLje vil ta slutt og da trenger vi en industri som kan ta over.

Det synes jeg er synd med FRP i tillegg til at de vil kutte alt og privatisere alt, man må kombinere det og vi trenger å få litt mer igjen, hadde ikke hatt noe imot at elevener kanskje betalte 800 kr eller noe får gå på skole, hvem sier at det offentlige må være et pengesluk?

Å sammenligne USA med Norge går ikke. Disse to landene er bygd opp på to helt forksjellige ting, I eruopa hovedsaklig raver enn større solidaritet for hverandre enn det mer indivualiserte USA. I USA handler det om å bygge opp sin egen rikdom på egenhånd. I Europa handler det om å hjelpe hverandre i mye større grad. Å sammenligne to helt forskjellige land blir lite relevant, for det kommer antagelig aldri til å bli USA tilstander i Norge, men det kan bli mye mer private aktørere i markedet når den rødgrønne politikken ikke makter å hente penger og ha en god grunn for det.

Det kommer til å komme en Høyre bølge, det vet jeg fordi det offentlige er for sjenerøst, det har tatt en for stor del av den helhetlige økonomien og det er bare et tidsspørsmål før noen, forhåpenligvis befolkningen, ønsker å bruke smartere metoder, mindre pengebruk og at det skal lønne seg å jobbe.

Vi har et av de mest produktive økonomiene i Europa og det Norge trenger er et større fokus på omstruktureringer og omplassering av de som ikke er fullt så produktive, med hensyn til trygdekøene etc.!

Man velger det partiet som passer en best, stemmer på det og man kan gå med samvittigheten ren på at man har gjort et valg som passer deg. Man kan ikke si at et parti er dårlig, for det er en preferanse enkeltmennesket velger i et bilde av seg selv. Man velger altså det som passer en best, uansett om det er et "pappagutt parti" som ble nevnt her tidligere i tråden.

 

Personlig stemmer jeg Høyre selv, da jeg liker politikken deres.

Dere får bare tenke på at det er som mat, man spiser hva man liker og man spiser ikke det man ikke liker. Veldig enkelt og greit.

ENig der, men folk er keen på å rakke ned på Høyres politikk framfor å ta til seg gode poenger Høyre står for. Synes Høyre er et ypperlig parti jeg da!

Hvordan du utvikler dge i livet har, som jeg har sett statistikk på, lite å gjøre med gener, men tvert imot miljø og samfunn. Kommer du fra en familie som har lav utdanning, er sjansen for å oppnå det samme, veldig lik. Det er en kombinasjon mellom foreldrenes fremgang og deretter deres barn. Barn som har hatt hardt arbeidende foreldre med god utdanning, har en tendens til å bli lik, det er miljømønster, ikke gener. Det kan godt hende at man kan arve gener som gjør at du tar opp informajson lettere, men å bortforklare fremgang med gener blir for lett.

Det er som nevnt tidligere snakk om vilje og selvrespekt. Jobber du hardt så kommer du frem her i livet, og vi trenger mennesker som er hardt arbeidende for at samfunnet skal bestå.!

Høyre vil ha et samfunn som favoriserer de rike. Har du eller foreldrene dine penger så kan du f.eks kjøpe deg en god utdanning og gode helsetjenester. Får de makten kommer alt til å bli konkurranseutsatt før eller senere. Jeg tror vi ville fått et samfunn hvor det var greit å si at en skole er dårlig fordi den er så billig å gå på. Akkurat som man aksepterer at FirstPrice-produkter er mindre gode fordi de koster lite.

Veldig snevert å si det favoriserer de rike. De favoriserer isåfall de som skaper verdien, altså arbeidsplasser. Og er du rik i Norge eller i Somalia kan du få det bedre, men det at folk er rike er ikke et problem, problemet er at folk er fattige. Jeg ser ikke helt hva problemet er at hvis du har litt god råd og du har et dårlig hjertet så skal du bare fordi du må være solidarisk, vente på behandling, og kan dø underveis, framfor å velge private helsetjenester.

Problemet er at de offentlige er for dårlig og at det private ikke er for alle, men da burde man kanskje ha mer effektivitet i det offentlige framfor å spytte endeløse summer inn i sektoren og få særdeles lite tilbake.

Gi meg en god grunn til at de med penger ikke skal bruke privatehelsetjenester så lenge det ikke går på bekostning av noe? De betalert jo skatt så jeg ser ikke problemet.

Kommer jo an på hva man definerer som rik. En forskjell på 300k er ikke akkurat nok til å fylle opp en hel pengebinge. Når det er sagt så har ikke folk med 500k akkurat dårlig råd, de har til salt i maten så det holder, synes ikke synd på dem overhodet.

 

Om folk føler seg "fattige" med ei bra lønn, så er det deres egen skyld. Det er ikke noen "rettighet" å eie eget hus, bil, båt og hytte.

Er vel ikke akkurat sånn at "rike" føler seg fattige, men de føler seg urettferdig behandlet. Det er ikke reellt at de som tjener 500k skal betale mer i skatt bare for å fordele velferden bedre. Det er ikke et argument(I mine øyne) at de som tjener 500++ skal betale bortimot 50% i skatt bare fordi de har mer enn andre. De som ligger rundt det lønnsnivået jobber hardt og dette er ikke nyrike mennesker som bare sitter og aser på at pengene ruller inn. Forferdelig synes jeg!

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

 

Beklager at jeg ikke siterer og kommenterer de enkelte avsnittene dine, men det tar litt vel mye tid å redigere det synes jeg.

 

Jeg tror noe av problemet med det relative kaoset man ser nå ift. styringen av de offentlige helseforetakene som sliter med kapasiteten og de private som da tydeligvis har ledig kapasitet, er at det i stor grad har manglet klare føringer fra styresmaktene og at det blir veldig mye frem og tilbake ettersom vi veksler mellom "rød-grønn" og "lyseblå" regjering. Dette er hverken heldig for det offentlige eller det private.

 

Må ærlig innrømme at du har noen gode argumenter, men jeg kan ikke helt bli kvitt tanken om at privatisering er noe som ser bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten. Jeg vet at det er land som har fått til delprivatisering på en grei måte, eksempelvis Frankrike, men frykten er at vi ender opp med et sykehus preget av klasseskiller, ala USA, der din personlige økonomi avhenger av om du får behandling og kvaliteten på denne. En delprivatisering av helsevesenet krever i hvertfall veldig klare, faste rammer for hvordan det private skal operere - privatiseringen av offentlig transport, strømleverandører, o.l. har vist at hvis man tar holdningen "laissez fair", så ender man opp med et sluttprodukt som er lite heldig for forbrukerne. Samtidig kan man ikke gå inn og overstyre siden man da like gjerne kan beholde den strukturen som er nå. Jeg har også en litt uggen følelse ift. om politikerne klarer å ta lærdom av andre lands erfaringer og ikke bare hopper på tanken "Det landet har fått det til, vi gjør akkurat som dem" uten å ta hensyn til forskjeller i samfunnsstrukturen.

 

Jeg kan se argumentet om at et privat helseforetak vil være mer innovativt ift. effektiv, økonomisk behandling. Men er det ikke her også noen faremomenter ift. at det private vil motiveres av å skulle tjene penger? Dersom man får til en effektiv styring av de offentlige helseforetakene vil målet her være "å gå i null" (blir litt søkt å snakke om økonomisk balanse da helse alltid vil utgjøre en utgift, men...) og behandle flest mulig. Dersom offentlig sektor utkonkurreres, vil ikke dette kunne skape et privat monopol, i likhet med det man ser på el.markedet, der leverandørene selv styrer prisene? Og jeg stiller igjen spørsmålet ift. utveksling av erfaringer og metoder helseforetakene i mellom. Den uheldige effekten av konkurransen her er jo noe som fremheves bl.a. fra Skottlands erfaringer. Jeg er også skeptisk ift. hvilket tilbud de "mindre populære lidelsene" vil bli møtt med hvis det offentlige svekkes, eksempelvis langtidspsykiatrien hvor behandlingen er tid- og ressurskrevende, da hjelpeapparatet her allerede er ganske marginalisert.

 

La meg til slutt si at jeg ikke mener at helsevesenet kan fortsette å ture frem slik det gjør nå og jeg utelukker heller ikke at privatisering kan fungere, men det er veldig mange skjær i sjøen og en reform av det offentlige fremstår for meg som en sikrere løsning.

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

 

Skal du bruke skjellsord om en regjering på venstresiden er det ganske historieløst å bruke uttrykket fascisme enn hvor lite bokstavlig det er. Stalinisme er uttrykket du nok leter etter.

 

 

Var ikke akkurat noe jeg tenkte å diskutere! Grunnen til at jeg poengterte (IKke bokstavlig) så skulle pirkete kommentarer som det unngås, men det er tydleigvis ikke så lett. IKke heng deg/dere opp i den kommentaren!

 

Jeg forstod det, samtidig som jeg ble veldig provosert fordi jeg har familiemedlemmer som ville vridd seg i graven hvis de leste den kommentaren der.

 

Men hadde ellers gjerne sett at du utdypte kritkken din mot regjeringen mer. Er streke meninger det blir gode diskusjoner ut av

Jeg skjönner ikke helt hva du er ute etter, jeg kom med den kommentaren etter at jeg hadde skrevet kritikk, hva lurer du egentlig på? Du vet jo godt at privatebdrifter kjöper forsikring til sine ansatte(sök det opp hvis ikke) Sv er også for en ganaske sterk stat og derfor mener jeg at deres ideelle stat er noe jeg ikke önsker. Spör i vie hvis du ikke skjönner!

Du kan gjerne poste denne fantastiske høyreforvridde statistikken din her. Med kilder.

http://www.bt.no/nyheter/innenriks/1,3-mil...ygd-200226.html

Statistikken kjære deg!

Lærer i geografien: "I norge har vi for lite fruktbar jord så derfor er det ikke gunstig å betale bøndene våre suansett". I Norge har vi veldig dårlig utgangspunkt for drive jordbruk så derfor er jeg imot subsiderer. Og kjære deg, hvis det blir matkrise så er befolkning i Norge fucked uansett fordi, som sagt, jorda i Norge er ikke så fruktbar og det som er det er det for lite av til å brødfø, så either way, er vi avhengig av matimport. Jeg er imot subsiderer fordi det svekker konkurranse evnen til andre leverandører. Å tro at Norge vil overleve i en matkrise er veldig naivt. Vi eksporterer alllerede masse av maten pluss at vi importerer masse som vi trenger.

 

Vel, vi er verdens 2dre største eksportør av fisk[kilde].

Kombinasjonen av fisk og landbruk vi gjøre at vi holder oss. Men landbruket er kjekt å holde ved stand uansett.

Jaja, men folk snakker om å bygge opp landbruket vårt, det er bare tull. Hvorfor i pokker skal vi utkonkurrer andre eksportører bare fordi vi tror vi trenger et ikke-bærekraftig-landbuk? Fisk er jeg all in på, men det er heller ikke noe som handler om fruktbarheten i Norge, det er havet generelt! SÅ da kan man evt. bare passe på at russere og andre "tyver" overfisker.

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

 

Beklager at jeg ikke siterer og kommenterer de enkelte avsnittene dine, men det tar litt vel mye tid å redigere det synes jeg.

 

Jeg tror noe av problemet med det relative kaoset man ser nå ift. styringen av de offentlige helseforetakene som sliter med kapasiteten og de private som da tydeligvis har ledig kapasitet, er at det i stor grad har manglet klare føringer fra styresmaktene og at det blir veldig mye frem og tilbake ettersom vi veksler mellom "rød-grønn" og "lyseblå" regjering. Dette er hverken heldig for det offentlige eller det private.

 

Må ærlig innrømme at du har noen gode argumenter, men jeg kan ikke helt bli kvitt tanken om at privatisering er noe som ser bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten. Jeg vet at det er land som har fått til delprivatisering på en grei måte, eksempelvis Frankrike, men frykten er at vi ender opp med et sykehus preget av klasseskiller, ala USA, der din personlige økonomi avhenger av om du får behandling og kvaliteten på denne. En delprivatisering av helsevesenet krever i hvertfall veldig klare, faste rammer for hvordan det private skal operere - privatiseringen av offentlig transport, strømleverandører, o.l. har vist at hvis man tar holdningen "laissez fair", så ender man opp med et sluttprodukt som er lite heldig for forbrukerne. Samtidig kan man ikke gå inn og overstyre siden man da like gjerne kan beholde den strukturen som er nå. Jeg har også en litt uggen følelse ift. om politikerne klarer å ta lærdom av andre lands erfaringer og ikke bare hopper på tanken "Det landet har fått det til, vi gjør akkurat som dem" uten å ta hensyn til forskjeller i samfunnsstrukturen.

 

Jeg kan se argumentet om at et privat helseforetak vil være mer innovativt ift. effektiv, økonomisk behandling. Men er det ikke her også noen faremomenter ift. at det private vil motiveres av å skulle tjene penger? Dersom man får til en effektiv styring av de offentlige helseforetakene vil målet her være "å gå i null" (blir litt søkt å snakke om økonomisk balanse da helse alltid vil utgjøre en utgift, men...) og behandle flest mulig. Dersom offentlig sektor utkonkurreres, vil ikke dette kunne skape et privat monopol, i likhet med det man ser på el.markedet, der leverandørene selv styrer prisene? Og jeg stiller igjen spørsmålet ift. utveksling av erfaringer og metoder helseforetakene i mellom. Den uheldige effekten av konkurransen her er jo noe som fremheves bl.a. fra Skottlands erfaringer. Jeg er også skeptisk ift. hvilket tilbud de "mindre populære lidelsene" vil bli møtt med hvis det offentlige svekkes, eksempelvis langtidspsykiatrien hvor behandlingen er tid- og ressurskrevende, da hjelpeapparatet her allerede er ganske marginalisert.

 

La meg til slutt si at jeg ikke mener at helsevesenet kan fortsette å ture frem slik det gjør nå og jeg utelukker heller ikke at privatisering kan fungere, men det er veldig mange skjær i sjøen og en reform av det offentlige fremstår for meg som en sikrere løsning.

 

Jeg er veldig økonomisk basert i det jeg sier nå, hvorfor skal sykehus gå i minus? Hvorfor skal man ikke sørge for at de går i pluss så lenge det ikke går utover behandlingen. Private sykehus er ikke verdens undergang, det bare ventresiden som tror grådigheten råder for fullt i Norge. Norge er et regulert samfunn så svikt i behandling vil antagelig ikke skje i stor skala, tror jeg!

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

 

Skal du bruke skjellsord om en regjering på venstresiden er det ganske historieløst å bruke uttrykket fascisme enn hvor lite bokstavlig det er. Stalinisme er uttrykket du nok leter etter.

 

Var ikke akkurat noe jeg tenkte å diskutere! Grunnen til at jeg poengterte (IKke bokstavlig) så skulle pirkete kommentarer som det unngås, men det er tydleigvis ikke så lett. IKke heng deg/dere opp i den kommentaren!

Hvor er paradokset? Det at det er økte ventelister og at flere blir behandlet betyr egentlig bare at det er enda flere som får tilbud om behandlinger og at man i større grad får nye løsninger for å behandle sykdommer. Tror ikke trådstarter fremstiller det som at tilbudet er blitt dårligere, men han vektlegger vel at tilbudet kan bli bedre og langt mer effektivt ved å la private aktører i større grad behandle pasienter de er flinkere på å spesialisere seg på. Det er mye ved helsetilbudene som rett og slett ikke er lønnsommt, men det er ingen grunn til å ikke bruke private aktører der det er mulig og der det øker antallet som blir behandlet.

 

Paradoks blir nok feil ord - ser den.

 

Trådstarter skriver: "...bruke nok private løsninger slik at man kan redusere den økningen de rødgrønne har klart." Dette tolker jeg til at han mener at helsevesenet under de rødgrønne fungerer dårligere enn under regjeringen Bondevik, noe jeg bestrider.

 

Vel, uansett hva hans meninger rundt det, så kan man hevde at dagens løsninger klarer ikke å håndtere det økte behovet for helsetjenester. Og det finnes idag flere private klinikker som ikke får avtaler med det offentlige og dermed så står man med ubrukte ressurser, samtidig som vanlige mennesker må være unødvendig lenge i helsekøer.

 

http://www.aftenposten.no/helse/article492613.ece

http://www.dagensmedisin.no/nyheter/2006/0...ate-s/index.xml

 

Kilder? Hva er flere hold? Etter restruktureringen av helsevesenet der staten tok over og resultatbaserte belønninger i henhold til NPM så så man i større grad økning i antallet som blir behandlet.

 

 

Det er blitt utviklet et plan- og meldingssystem med forankring i den nye foretaksloven. Stortinget skal gi signaler og føringer, som skal reflekteres i helseministerens utformer for de regionale helseforetakene. Det blir resultatrapportering i forhold til styringsdokumentet og de ulike helseforetakene får økonomiske belønninger etter resultatoppnåelse. Bevilgningen består av en basisbevilgning og aktivitetsbelønning gjennom stykkprisfinansiering, noe som vil inspirere til økt aktivitet (Rønning, 2000;2005). Resultatet av reformen er kanskje vel tidlig å spå. Men i de 2 årene etter reformen ble satt i gang så man en markant økning på effektiviteten innenfor den tekniske effektiviteten1 og kostnadseffektiviteten. Det var også en betydelig vekst i aktiviteten, noe som kan forklares ut ifra den innsatsstyrte finanssystemet der man får betalt etter resultat. Statestikken viser også at i perioden 2002-2004 var det en betydelig nedgang på antall ventende per 1000 innbyggere, med 22 % færre ventende. Median ventetid gikk ned 34 % og prosentandel av ventende som hadde ventet i over 6 måneder gikk ned med hele 54 %. (Opedal og Stigen:2005).

 

Christensen kommenter derimot resultatene av New Public Management-inspirerte reformene. Det er for lite empirisk forskning av effektene og dermed er effektene usikre og omdiskuterte. At ideen om slanking av byråkratiet blir paradoksalt da man oppretter flere tilsynsorganer som skal kontrollere de fristillte virksomhetene. (Christensen et al. 2007)

Ståle Opedal og Inger Marie Stigen - «Helse-Norge i støpeskjeen – Søkelys på sykehusreformen»

Tom Christensen, Egeberg, Larsen, Lægreid og Roness - «Forvaltning og politikk»

 

 

At den økonomiske situasjonen for sykehusene har blitt forværret er veldokumentert, blant annet i rapporten "For lite penger - for lite demokrati, status i sykehusreformen januar 2005". Jeg tror det finnes en kortversjon på nettet, hvis jeg ikke husker feil. Sykehusene har jo bl.a. måtte ta opp lån for å finansiere lønninger til de ansatte. At antallet behandlede pasienter øker er i utgangspunktet positivt, men det er jo blitt hevdet at forretningsmodellen har ført til at sykehusene prioriterer behandlinger som er kortvarige og gir stor tilføring av midler, mens langvarige, lite lønnsomme behandlinger nedprioriteres. (Nå som kartleggingen av pasientene på venteliste er kommet godt i gang ser jeg frem til å få informasjon om hva slags pasienter det er som faktisk står på disse listene.) Og jeg har ingen forventning om at et evt. privat helsevesen vil være noe villigere til å ta seg av disse pasientene...

 

Spørsmålet blir da, har den blitt forværret fordi det i større grad har blitt satt strengere krav til effektivt pengeforbruk, regnskap og budsjettbalanse. Problemet med helsesektoren er at det er en sektor hvor man i all forstand kan kaste inn så mye penger som mulig, men virkningene blir små. Det offentlige sykehustilbudene kan ikke forbli sorte hull som ikke står til ansvar for kostnadene sine.

 

Argumentet om at mindre lønnsomme behandlinger nedprioriteres ser jeg, men det er klar at det er totalt sett bedre at det restruktureres slik at man får utnyttet ressursene bedre og behandlet flere, uten at det kommer med nærmest ubegrenset offentlige midler. Det norske velferdssystemet er og kommer til å bli særdeles kostbart, og tiltak må gjøres for å begrense kostnadene.

 

Når det gjelder rapporten så har jeg vært gjennom den korte versjonen og også hentet litt fra hele utgaven. Målsetningen til rapporten er at man skal vurdere situasjonen og finne løsninger som øker politisk kontroll og offentliges posisjon i tilbudene. Det er klart at med en slik målsetning vil konklusjonene følge målsetningen. Men det er flere ting som er interessant å se i rapporten. Blant annet at Skottlands helsevesen er i dårlig forfatning og at de øker pengebevilgninger for å prøve å få fatt i det, de har et mangel på helsepersonell: Det var beregnet at man i 2004 manglet minst 700 leger. Landet utdanner nok leger, men etter endt utdanning søker mange seg bort – i hovedsak til England (s. 59) . Noe som tydelig tyder på at det private i større grad kan tilby det disse legene trenger, enten i forhold til lønn, arbeidsvilkår osv. (Selv om det kan være andre faktorer som også bidrar selvfølgelig). Det nevnes gjentatte ganger at de organiserte mener å ha vunnet kampen, men jeg ser lite resultater i den vurderingen. Noe som burde være viktig.

 

Totalt sett så ser jeg ikke at den dårlige økonomiske situasjonen blir bedre av å gå vekk fra det det er nå til tradisjonell offentlige bevilgninger. Kommer de økonomiske problemene til å forsvinne ved at man bailer de ut med offentlige midler? Selv om det da hindrer at folk mister jobben, så sitter man fortsatt igjen med problemet at man risikerer å få et tunggrodd og dyrt system. Når det gjelder private aktører tar på seg pasienter som det ikke er spesielt profitt i, ser jeg også det, men det er ikke å komme unna at større bruk av private løsninger kan heve kapasiteten og behandlingsmengder, når man ser som nevnt ovenfor, at private klinikker må bre seg ut i ikke-nødvendige operasjoner for å få kunder, når det offentlige ikke vil samarbeide, selv om det resulterer i færre behandlinger og lengre køer.

 

Problemet er jo bare at et offentlig helsevesen som klarer å behandle flest mulig, fortsatt ikke er effektivt nok i forhold til det private og ved å benytte seg av private løsninger ved siden av kan man heve det totale antallet behandlede.

 

Åpner man for større delprivatisering, så må jo ressursene som disse foretakene trenger komme fra et sted. Leger, sykepleiere og andre yrkesgrupper popper jo ikke opp av det blå. Hvor skal disse komme fra? Siden private foretak i større grad selv kan bestemme prisen på sine tjenester og dermed arbeidsvilkårene for sine ansatte er sjansen stor for at de private vil kapre folk fra det offentlige. Når trådstarter dermed hevder at en økt satsning ift det private ikke medfører en forringelse av det offentlige, så vil jeg hardnakket påstå at dette blir feil, jmf. mine tidligere poster.

 

Vel, som påpekt er det allerede ressurser der som ikke blir utnyttet. De popper ikke ut av det blå nei, men man kan også finne at det private i større grad benytter de allerede eksisterende ressursene mer effektivt (ikke setter leger til papirarbeid osv.). Ikke at det er noen garanti, men empirisk sett er de private løsningene mer effektive og lar seg lettere tilpasse behovet/etterspørselen enn offentlige institusjoner. Som nevnt i en diskusjon om dette tidligere, har også det offentlige mye virkemidler de kan ta i bruk for å regulere prisnivået hos private aktører, men totalt sett så er nok de private aktørene best tjent ved å henvende seg til majoriteten av befolkningen, med andre ord et prisnivå som er akseptabelt og innenfor rammene av det offentlige.

 

Man KAN risikere en svekkelse av det offentlige, men det er på bekostning av økt kapasitet og økt behandling og tjenester til befolkningen. Hva er i tilfellet viktigst? At flest mulig får behandling, eller at det er det offentlige som behandler? Man er nok best tjent med en løsning der man har en sterk offentlig løsning, men at man åpner for private og tar i bruk private løsninger slik at man ikke jager ut kompetente arbeidere (se Skottland), klasseskillet i forhold til tjenester ikke får noen drastisk økning og man totalt sett får et bedre tilbud. Balansegangen er vanskelig (hvor fristillt skal de private være, hvor mange tjenester skal kjøpes der, hvor mye overskudd skal de få lov til å sitte igjen med osv.), men det ser ut til å være den beste løsningen

 

Beklager at jeg ikke siterer og kommenterer de enkelte avsnittene dine, men det tar litt vel mye tid å redigere det synes jeg.

 

Jeg tror noe av problemet med det relative kaoset man ser nå ift. styringen av de offentlige helseforetakene som sliter med kapasiteten og de private som da tydeligvis har ledig kapasitet, er at det i stor grad har manglet klare føringer fra styresmaktene og at det blir veldig mye frem og tilbake ettersom vi veksler mellom "rød-grønn" og "lyseblå" regjering. Dette er hverken heldig for det offentlige eller det private.

 

Må ærlig innrømme at du har noen gode argumenter, men jeg kan ikke helt bli kvitt tanken om at privatisering er noe som ser bedre ut på papiret enn det gjør i virkeligheten. Jeg vet at det er land som har fått til delprivatisering på en grei måte, eksempelvis Frankrike, men frykten er at vi ender opp med et sykehus preget av klasseskiller, ala USA, der din personlige økonomi avhenger av om du får behandling og kvaliteten på denne. En delprivatisering av helsevesenet krever i hvertfall veldig klare, faste rammer for hvordan det private skal operere - privatiseringen av offentlig transport, strømleverandører, o.l. har vist at hvis man tar holdningen "laissez fair", så ender man opp med et sluttprodukt som er lite heldig for forbrukerne. Samtidig kan man ikke gå inn og overstyre siden man da like gjerne kan beholde den strukturen som er nå. Jeg har også en litt uggen følelse ift. om politikerne klarer å ta lærdom av andre lands erfaringer og ikke bare hopper på tanken "Det landet har fått det til, vi gjør akkurat som dem" uten å ta hensyn til forskjeller i samfunnsstrukturen.

 

Jeg kan se argumentet om at et privat helseforetak vil være mer innovativt ift. effektiv, økonomisk behandling. Men er det ikke her også noen faremomenter ift. at det private vil motiveres av å skulle tjene penger? Dersom man får til en effektiv styring av de offentlige helseforetakene vil målet her være "å gå i null" (blir litt søkt å snakke om økonomisk balanse da helse alltid vil utgjøre en utgift, men...) og behandle flest mulig. Dersom offentlig sektor utkonkurreres, vil ikke dette kunne skape et privat monopol, i likhet med det man ser på el.markedet, der leverandørene selv styrer prisene? Og jeg stiller igjen spørsmålet ift. utveksling av erfaringer og metoder helseforetakene i mellom. Den uheldige effekten av konkurransen her er jo noe som fremheves bl.a. fra Skottlands erfaringer. Jeg er også skeptisk ift. hvilket tilbud de "mindre populære lidelsene" vil bli møtt med hvis det offentlige svekkes, eksempelvis langtidspsykiatrien hvor behandlingen er tid- og ressurskrevende, da hjelpeapparatet her allerede er ganske marginalisert.

 

La meg til slutt si at jeg ikke mener at helsevesenet kan fortsette å ture frem slik det gjør nå og jeg utelukker heller ikke at privatisering kan fungere, men det er veldig mange skjær i sjøen og en reform av det offentlige fremstår for meg som en sikrere løsning.

 

Det som sosialistene bruker som skrekkeksempel " Mannen i Gata får ikke lengre mulighet til sykehus fordi Høyre vil privatisere alt" Er feil. Idag sniker allerede bedrifter i køen fordi de kjøper helseforsikring til sine ansatte. Men det anerkjenner ikke SV og resten av den fasctiske regjeringen(Med facsime er det ikke bokstavlig talt ment)

 

Så hvis man er redd for sniking, så skjer det allerede, det mener jeg er bra fordi da går ikke disse inn i offentlige køer og den jevne nordmann må svi for det offentliges inkompenthet. SÅ til de som mener private er dårlig og mener det er for de rike, det er det staten som har bidratt til og ikke det private initiv!

 

Skal du bruke skjellsord om en regjering på venstresiden er det ganske historieløst å bruke uttrykket fascisme enn hvor lite bokstavlig det er. Stalinisme er uttrykket du nok leter etter.

Var ikke akkurat noe jeg tenkte å diskutere! Grunnen til at jeg poengterte (IKke bokstavlig) så skulle pirkete kommentarer som det unngås, men det er tydleigvis ikke så lett. IKke heng deg/dere opp i den kommentaren!