dag1234

Jeg skrevet og forklart mange ganger hvorfor transseksuelle ikke er en mental sykdom. Leit deg bakover i tråden. Eller kjøp en bok, eventuelt google. Jeg ser ingen hensikt i å gjenta meg selv.

Visse vil ikke lese, tar ikke inn det som skrives og vrir på svarene slik at de skal passe med sine fordommer.

For hver gang jeg utdyper så blir det mer kverulering.

Vet du beste måten å svare en kverulantisk person på?

Det er ved å la være - for vedkommende ønsker ikke å finne ut av eller sette seg inn i saken, men har sine egne prosjekt. Det er som regel 'å vinne', å ydmyke den andre.

Sånn er noen skrudd sammen at de føler seg litt bedre selv ved å få andre til å føle seg dårligere.

Det gjøres ofte, men ikke alltid, ved å devaluere og skjemme ut motstanderen og få denne til å fremstå som en verdiløs person, ved å påføre skam forsøker de å angripe selvfølelsen, og sånn knekke den andre.

Det er et spill jeg ikke vil være med på og som jeg synes er uverdig og faglig useriøst.

Det tok beklageligvis litt tid før jeg skjønte tegningen i denne tråden, jeg begynner visst å bli rusten... 

Men da jeg gjorde det, var det klart: dit ned vil ikke jeg gå, for jeg er ikke en slik person.

Det har jo ingen hensikt å legge ut samme svaret gang på gang når dere ikke leser det eller tar svaret til etterretning.

Jeg står ikke personlig ansvarlig for eller har laget ICD, spør dem som har laget den; WHO.

Utviklingen stemmer godt med min og andre i fagmiljøets erfaring; transseksualisme er ikke en mental sykdom og det er heller ingen personlighetsforstyrrelse. Samme hvor mye noen gnåler, vrikker og vrenger på fakta.

Det skyldes at vi ikke finner de typiske symptomene ved psykisk sykdom eller PF. Jeg trenger ikke gjenta disse, det er bare for de som ønsker å lære mer, å bla seg bakover i tråden, eller søke opp svarene selv dersom de ikke har tillit til de linkene og de svarene jeg har lagt ut.

Selvsagt er det ingen ressurs å ha kjønnsinkongruens, og transpersoner er mer utsatt for andre psykiske lidelser pga tilleggsbelastningene ved å være transperson, men ikke pga transseksualismen i seg selv.

Jeg antar at dette svaret også vil bli radbrukket og jeg blir forsøkt fremstilt som en æreløs sjarlatan som verken kan faget mitt, som vrir meg unna, er virkelighetsfornekter, ikke svarer og er uetterrettelig i det jeg foretar meg.

Jeg vil bli fremstilt som en løgner og som en udugelig venstreekstremist, PK og som er ute etter å pushe transseksualisme for å tjene penger.

Samme hva jeg måtte skrive og hevde, blir det lest med vrange briller, noen - heldigvis få - er oppsatt på å bevise at transseksuelle er syke, noe de vitterlig ikke er. Og de vil forsøke å ta fra meg ære og troverdighet. Dem om det.

Men det er bare en debatteknikk, et knep på å vippe motstanderen av banen, slitsomt og unyttig, for diskusjonen føres på falske premisser; man har alt bestemt seg for å tenke de samme tankene som man alltid har tenkt, og målet er å knekke motstanderen - ikke sette seg inn i en sak. Det er prosjektet, ikke å føre en opplyst diskusjon om et alvorlig fenomen i tiden.

Vil jeg være med på en debatt på et slik nivå? Ville du?

Livet er for kort, og oppgavene for mange til å sløse vekk tid og krefter på mennesker som er ute primært for å irritere og plage andre.

Jeg vil fortsette å legge ut nyttig informasjon om og til transpersoner, men diskutere? Nei, det  fører ingen vei.

Dere er i alle fall utholdende, det skal dere ha.

Transseksuelle er ikke mentalt syke, og har heller ingen personlighetsforstyrrelse.

Det kan man like eller ikke, men sånn er det, deal with it.

Eller les en bok, google, ta en joggetur eller spør WHO. Det er ikke noe jeg har funnet på.

Jeg tar meg verken nær av eller til meg sjikane. 

Livet er for kort til å ergre seg over hver ei bikkje som gneldrer.

En hver som er interessert kan selv lese og sette seg inn i disse sakene. Det er lagt ut tilstrekkelig med likner og argument i tråden.

Jeg spiller ikke sjakk, det er ikke mitt prosjekt. 

Det er rett og slett litt pinlig at jeg brukte så lang tid før jeg skjønte hva visse driver med her i tråden. Sånn er det, en lærer så lenge en lever.

Ikke si 'transer' - det er en nedsettende betegnelse på transvestitter. Har ingenting med transseksualisme å gjøre.

Transseksualisme er en diagnose, det vil den fortsette å være.

Men ikke en sykdomsdiagnose; det er som å være gravid. Det er heller ingen sykdom, men en diagnose som gir rett til å få behandling, hjelp og oppfølging over lang tid. Sånn er vårt helsevesen bygd opp, skal du ha behandling må du ha en diagnose. 

Så lenge vi har et offentlig betalt helsevesen så må det være visse kriterier for hvem som får og hvem som ikke får behandling.

Klart mange transpersoner skal ha behandling, langt flere enn i dag, men selvsagt skal det være kriterier for hvem som får og ikke får.

Noen tror f eks de er transseksuelle, men er det ikke. De skal ikke ha behandling.

Utfordringen er hvor det offentlige skal sette grensen for de som får og de som ikke får behandling. Det kommer faktisk mye an på kapasiteten i det offentlige helsevesenet.

Slik det er i dag vil kun de som Rikshospitalet er 212% sikre på er transseksuelle - etter ca to års utredning - kunne få tilbud om behandling. Ca 80% av de som søkes til Rikshospitalet får avslag. Det er for mange.

En del skal selvsagt ha avslag, men ikke 80%. Noe riv ruskende galt om de ikke klarer å gi tilbud til mer enn 20% av de henviste.

Det skyldes langt på vei at ressursene til denne pasientgruppen er skjært sånn inn til beinet at de kun kan tilby hjelp til de aller færreste. Det er uverdig av rike Norge,  og det er faglig uforsvarlig.

Flere personer må få hjelp til å leve slik de er; det er god omsorg og det er god bruk av helsekronene.

Det vi bruker på å behandle transseksuelle får vi mange ganger igjen andre steder i helse- og trygdevesenet, f eks med mindre utgifter til psykiatrisk oppfølging, mindre sykefravær, færre konsultasjoner hos fastlegen, færre timer hos psykolog, færre på AAP, færre på uføretrygd, færre som må ha bostøtte, færre på sosialhjelp, osv, osv.

Vi får derimot flere i arbeid, mer skatteinntekter, mer produktivitet, folk klarer seg selv og lever av sitt arbeid, har mer trivsel og det blir totalt sett mer helse i befolkningen.

Ut over det reint økonomiske får vi et rausere og mer inkluderende samfunn som har plass til alle.

Det har alle godt av. Og ikke bare på skatteseddelen, men også i vår evne til å omfavne dem som har kommet lengre ned ved bordenden enn oss selv. At livet ikke legger seg like lett til for alle, det har vi alle godt av å bli minnet på. 

Det bildet som legges ut sier mer enn tusen ord om hva som tikker og driver et menneske. 

Mer enn sjakkbrikker faller på plass; dette er et spill med en vinner og en taper. Det er først og fremst et spill. 

Dette handler også mest om underlegenhet vs overlegenhet.

Om å vinne, og få den andre til å føle seg liten og ubetydelig.

Andre - både transseksuelle og meningsmotstandere - devalueres og fratas betydning og verdi. Det er ytterst viktige opplysninger som kommer for en dag her.

Det er vel også derfor det jages sånn etter motstandernes selvfølelse, og grunnen til så mange personangrep og sjikanøse anklager. Jeg antar det, i alle fall. 

Det er en kamp om seier eller nederlag. Det er veldig interessant og en viktig opplysning om hva som motiverer deltakerne.

Sånn har ikke jeg det. Jeg er ikke ute etter å vinne, men etter å opplyse. Og et slikt spill vil jeg heller ikke være med på, men oppdager her (litt pinlig seint, må jeg vedgå) forhold som jeg må ta hensyn til videre i tråden.

.....

Vel, til saken.

Ett sted skal nå F64.0 plasseres, men transseksualisme regnes ikke og har aldri blitt regnet som en personlighetsforstyrrelse. 

ICD er heller ikke så god på PF, og i Norge brukes helst de amerikanske DSM-kriteriene på PF. Og selv de har sine begrensinger.

Personlighetsforstyrrelse er en egen gruppe psykiske tilstander som har særegne kjennetegn, der større eller mindre deler av en persons være- og tenkemåte, samt følelser, sterk avviker fra det som er vanlig i en kultur.

Disse avvikene skal ha vart i noen år og skal ha ført til betydelige problem enten sosialt eller yrkes-./skolemessig.

De kodes etter et eget system, har få klare markører, og det er en diskusjon i fagmiljøet om hvorvidt PF er en sykdom eller om det er mer uttrykk for sosialt avvik.

Vi vet lite om årsakene til PF, men det er grunn til å anta at det er ulik årsaksgang bak de ulike PFene. (Dvs den gamle leksa: kombo arv og miljø).

Det er vanlig å dele dem inn i tre ulike 'clusters': A = de eksentriske, B = de dramatiske og C= de engstelige.

Denne er jo ikonisk: https://imgur.com/r/psychology/Xuj9n

Her er to artikler som er ganske ok, for de som gidder og kan lese:

http://www.psykologforeningen.no/publikum/velkommen-til-psykologhjelp/hva-er-personlighetsforstyrrelser

http://legeforeningen.no/Fagmed/Norsk-barne--og-ungdomspsykiatrisk-forening/Faglig-veileder-for-barne-og-ungdomsspsykiatri/Del-2/f-60-alvorlige-personlighetsforstyrrelser/

Som dere ser inngår ikke transseksualisme i noen av disse.

Jeg vet det vil bli hevdet i fortsettelsen at transseksuelle er forstyrret både i tanke- og følelseslivet sitt. Og at de ivrige i tråden vil argumentere sterkt for dette. 

Men dette er altså av en helt annen kvalitet, en vesensforskjell fra de med PF.

Transpersoner er ikke ikke syke og de er ikke forstyrret, men klart de forstyrrer jo en del. Det merkes ikke minst her i tråden. 

I følge logikken ville de ivrige transskeptikerne altså friskmelde transseksualisme når det i løpet av året flyttes fra sykdoms-diagnosene.

Det var da enda godt. Jeg og de transseksuelle kan med andre ord rolig lene oss tilbake. Tiden er på vår side. 

ICD-10 er på vei ut.

Transseksualisme er ikke en personlighetsforstyrrelse og F64.0 diagnosen er på vandring ut av psykiatrien.

Det kan være den havner i nevrologien, det kan hende den havner i sexologien, det kan være den havner på skrothaugen.

Ingenting er umulig, men det er lov å håpe.

Den som lever får se, men mental sykdom er den i alle fall ikke. Så pass vet vi i alle fall. Ikke sykdom i det hele tatt - men som å være gravid, eller venstrehendt.

Jeg må dra på smilebåndet at en barrikadestormer av en autoritetsfornekter plutselig drar ICD-kortet som et sjakk-matt-trekk.

Så var den visst til å stole på likevel, den faglige fellesforståelsen. ;-)

Jeg fikk moret meg enda en gang i løpet av dagen.

En får ta med seg de gledene en kan, det sa alltid min gamle mor/far. Eller var det far/mor. Blir aldri sikker, og samma gjør det. 

Transseksualisme er ikke, og har aldri vært, en personlighetsforstyrrelse; det er noe helt annet.

Personlighetsforstyrrelsene hører hjemme et helt annet sted i det diagnostiske landskap og de er en egen kategori psykiske lidelser.

Det er en alvorlig misforståelse å tro de har noe med transseksualisme å gjøre. Eller vranglesing.

Det er sørgelig mangel på elementær psykiatrisk kunnskap i denne tråden. Det diktes og fantaseres, og det er ikke greit for verken de som er transseksuelle eller de med personlighetsforstyrrelse som måtte lese i tråden. 

Transseksualisme er ikke en mental sykdom. Det er kanskje ikke personlighetsforstyrrelser heller, mer lengre strekker ikke likheten seg. 

Vi kan ikke dikte opp symptom og sykdommer, vet du. Det er ikke sånn det foregår.

Før kunne fagfolk ikke så mye om transseksualisme, og man trodde det var en psykisk sykdom.

Nå har vi lært mer, og da finner vi ingen symptom på psykiatrisk sykdom ved transseksualisme.

Men å leve med denne tilstanden fører for mange til belastninger som kan gi psykiske plager, spesielt angst og depresjon.

Ved å få kjønnsbekreftende behandling minker denne sykeligheten, og etter noen år med behandling er ikke transseksuelle mer psykisk syke enn befolkningen ellers. 

Les tråden, det argumenteres for og linkes til sider som omhandler hvorfor transseksualisme ikke er en mental lidelse, men når folk ikke gidder eller kan lese, så nytter det ikke. Man kan som kjent lede hesten til kilden, men ikke tvinge den til å drikke...

Synspunktene jeg legger frem er ikke mine privat 'teorier', men der fagfeltet er pr i dag. Det er slik vi forstår transseksualisme; ingen holdepunkt for at det er en mental lidelse; det bygger på bred faglig enighet og er uttrykk for samlet erfaring hos dem som jobber med dette.

Å avvise kunnskap kun fordi det kommer fra fagfolk er ikke et argument som går særlig inn på meg; det blir en for generell og global kritikk. Ville en sagt det samme om hjerteinfarkt, kreft, hjernekirurg; at når eksperter uttaler seg så må vi passe oss for å akseptere deres synspunkt? Neppe. Ufaglærte kan mere og vet best? Sier som på SKAM: SERR???

At noen her inne vrir, vrenger og vrikker til virkeligheten og hva de tror jeg mener sånn det skal passe med sine fordommer, kan jeg heller ikke ta særlig til meg. Og jeg kommer aldri til å argumentere mot, for det ville jo være å anerkjenne disse fabrikkerte faktaene. 

Til sist kan jeg ikke hjelpe for at noen her inne er fargeblinde og ikke ser forskjell på svart og hvitt, sant og løgn, fakta og fantasi. Det er først og fremst deres problem og begrensning, og endrer jo naturligvis ingenting i den reelle verden - eller i måten vi jobber i forhold til denne gruppen mennesker.

Det er all grunn til å fortsette å alminneliggjøre og normalisere transseksualisme.

De er langt på vei vår tids homser, og prosessene og mekanismene de utsettes for er relativ like; fra å se på dem som syndige, til å betrakte dem som syke, til å latterliggjøre dem - inntil det blir akseptert som en av flere mulige måter å være og leve på. 

Må samtidig få si at det er smått naivt å tro at jeg vil legge særlig vekt på hva anonyme sinnatagger på et tilfeldig forum måtte ha av vrangoppfatninger og uvilje mot å sette seg inn i elementær psykisk sykdomslære, psykiatrisk diagnostikk, sexologi og transsekualisme. Må smile litt i skjegget og over hvilke selvoppfatninger noen virker å besitte.

Men det er jo sånn ofte, at de som kan minst er som regel de som er mest bombastisk.

Men det går greit, hemmer ikke meg, det. Jeg jobber på mot samme mål; i går, i dag og i morgen.

Jeg tror du har misforstått BAS.

Selv om reglene ikke er lette å forstå, leser jeg dem slik at AAP kan gis dersom studenten har planlagt å gjenoppta studiene - og ikke når studenten har droppet ut slik som i denne saken.

https://www.nav.no/rettskildene/Rundskriv/11-13-arbeidsavklaringspenger

Utenom legeerklæring trengs det også bekreftelse fra lærestedet.

Siden TS heller ikke er i stand til å arbeide, og heller ikke ønsker arbeidsrettet tiltak via NAV, mener jeg ganske sikkert han vil få avslag på APP, for da er ett av tilleggskriteriene ikke oppfylt.

Han må eventuelt gå i en form for behandling som kan føre frem til arbeid/studier - da kan han få AAP, dvs at det andre tilleggskriteriet er oppfylt.

TS må ta kontakt med sitt NAV-kontor for å få dette helt klart, for det finnes visse unntaksregler som kan komme til anvendelse.

Ellers gjenstår sosialstønad til hus og livsopphold. 

For nye deltakere i tråden, som ikke orker å lese seg gjennom alle 18 sidene vil jeg minne om disse tre viktige organisasjonene som alle arbeider for transpersoners stilling i Norge og verden.

Først vil jeg trekke fra Harry Benjamin Ressurssenter. De er pasientorganisasjonen for dem som er under utredning og behandling ved Rikshospitalet. HBRS er knallfine folk som har gjort mye viktig arbeid for transpersoner over år, og de har høy anseelse i både forvaltning og det politiske miljøet. Dette er dem jeg har arbeidet mest opp mot.

Så har vi foreningen FRI. Det er den tradisjonelle homo- og lesbebevegelsen som de siste årene har villet omfavne en større gruppe av personer som har en seksualitet og identitet som ikke samsvarer med normen. Her er det flere aktivister og dette er nok den radikale delen av transbevegelsen. FRI arbeider mest med andre saker enn transtematikk.

Til siste vil jeg trekke  fra Forbundet for transpersoner, som er en mindre gruppe, men likevel viktig for de som er medlem der. Det er nok litt godt voksne mennesker. 

Selv om det er ulike profiler på disse foreningene, er jeg medlem i alle tre - noe jeg trives storveis med. HBRS er nå likevel hjertebarnet mitt da. :-)

Det finnes et lite nettverk av behandlere som arbeider med disse personene, om det er lesere av tråden som har behov for hjelp ifht trans/kjønnsidentitets-tematikk kan de sende meg en PM og jeg vil forsøke å sette dem i kontakt med fagfolk som har kunnskap og erfaring med disse utfordringene.

HBRS og FRI sitter også med en landsoversikt over behandlere som arbeider opp mot denne gruppen, og det går an å ta kontakt direkte med organisasjonene og spørre om det er behandlere der en bor.

I Rogaland har vi i høst hatt god suksess med empowermentgrupper, det vil si samtalegrupper med fokus på mestring, bli trygg i eget uttrykk, avskamming, lærer av hverandres erfaringer og bygge stolthet.

Vi starter med nye grupper nå på nyåret. Det er gratis å delta, og interesserte kan sende en PM om de ønsker å bli med. Sist semester hadde vi så stor tilsøkning at vi måtte opprette venteliste, og jeg kan ikke love at alle som ønsker det får plass. 

Vi vurderer hver enkelt søker ut fra sine forutsetninger og gruppens totale sammensetning, slik at vi får en best mulig gruppe hver gang.

Nå er det nå en gang sånn at helsepersonell ikke kan finne opp sykdommer, bare fordi noen anonyme på et tilfeldig nettforum tror noe er sykt. 

Faglig og menneskelig er det beste at transseksuelle får leve mest mulig i pakt med sin kjønnsidentitet, og at forholdene i størst mulig grad legges til rette for det. Det gir samlet sett mest helse og best livskvalitet.

Ikke er det særlig dyrt heller, siden dette omfatter relativt få personer, både mtp antall pasienter og antall behandlere som dette omfatter. Vi får mye igjen for kronene som puttes inn i dette feltet.

Derfor må tilbudet til denne gruppen bygges ut og tilbys flere enn i dag - det er alt for få så får mulighet til å leve slik de opplever sin kjønnsidentitet som situasjonen er nå.

Heldigvis er holdningene i samfunnet under endring og det er uttalt politisk vilje til å prioritere denne gruppen personer. Det skyldes at det ikke er gode argumenter for å la være å hjelpe dem.

At det er vanskelig for noen å akseptere dette er helt greit å leve med, få endrer mening på nettet og det er spilt møye å prøve på noe slikt. Men det endrer selvsagt ingenting i den virkelige verden. En hver er salig i sin tro, og utviklingen går sin gang. Heldigvis. 

Vært sånn i flere år nå. Kjenner personlig flere som har fått det uten å ha noen slags arbeidserfaring.

Jeg var litt upresis, mente ved hvilke tilfeller har studenter som slutter å studere pga sykdom rett på APP?

Slik jeg leser reglene må du for å få AAP for det første være syk

så

enten være i behandling som skal få studenten tilbake i studiene 

eller

være i aktivitetstiltak som kan lede til arbeid.

Det er ikke tilstrekkelig bare å være syk student.

Det går relativt greit frem av NAVs hjemmesider.

Hvis TS møter til eksamener så er han aktiv student, og da vil han ikke regnes som sykemeldt. Da faller grunnkriteriet for å få AAP vekk.

Når?

AAP er for det som har vært i arbeid, og som trenger avklaring/tilrettelegging for å komme seg tilbake til arbeidslivet.

Om jeg ikke har misforstått. Reglene er innfløkte, og det er absolutt et poeng å kontakte nav der TS bor. Jeg har forsøkt å lete på navs sider, og det er ikke lett å få klart svar der.

Sosialpenger er ment for korte perioder med akutt økonomiske vansker (selv om mange står på det i lang, lang tid) ,mens her er det sykdom som ligger til grunn.

Det kan derfor gjelde noen unntaksregler fra hovedregelen om at stønadsmottaker må ha vært i arbeid for å få AAP.

Utfordringen med løgn er at han er så retorisk og argumentativ sterk, samtidig som han forholder seg så elendig til fakta.
 

Han konstruerer en virkelighet som den passer ham. 

Gang på gang har det blitt forklart hvorfor transseksualisme ikke lengre er ansett som en mental tilstand, det har blitt vist til WHO og et samlet fagmiljø - men det forholder han seg ikke til. Og da har det jo ingen hensikt å gå i noen dialog. 

Han vil ikke ta inn fakta, men gjentar og gjentar sine fastlåste og feilaktige standpunkt. Omatt og omatt. Det må han jo bare gjøre, men det viser jo med all mulig tydelighet manglende kunnskap om og innsikt i både mentale lidelser generelt og transseksualisme spesielt.

Det gjelder å ikke godta hans grunnpremiss at transseksualisme er en mental lidelse pr se. For det finnes det ingen faglig dekning for å hevde, det er ikke 'åpenbart' eller 'noe alle vet'. Slike argument er direkte løgn, det er å konstruere en virkelighet som ikke finnes, det er å gjøre sort til hvit, sant til løgn og da blir jo selvsagt konklusjonen også feil.

Nå han blir motgått, så kommer det personangrep, mistenkeliggjøring, harselering og trådmannsargumentering.

Det har ingen hensikt å diskutere, og det er waste å bruke energi på denne type debattanter. 
 

Du har etter det jeg forstår rett på sosialpenger. 

Du må i fall kontakte ditt lokale nav-kontor for å få beregnet hva du har krav på.

Hvis det ikke alt er opprettet en ansvarsgruppe rundt konen din, bør vel det gjøres. En slik gruppe består av de helsearbeiderne som har direkte kontakt med henne og NAV. Hensikten med en slik ansvarsgruppe er å sikre seg at de som er i hjelpeapparatet rundt henne i størst mulig grad samarbeider og at en har best mulig oversikt over situasjonen, utfordringer og ressurser. 

Hvem som helst av aktørene rundt en pasient kan be om å få opprettet en slik gruppe.

Er usikker på om du som pårørende kan be om det, men du kan jo kontakte fastlegen eller en av de andre helseaktørene som er i opplegget rundt henne.

Siden din kone har en langvarig psykisk tilstand, virker det som om hun har varig nedsatt arbeidsevne. Hun bør gjerne utredes mtp eventuell restarbeidsevne, og det kan være en idé å vurdere om hun skal kreve uføretrygd, helt eller delvis. 

Ingen her inne kan gi deg konkrete råd om hva du kan si og gjøre. Men om du opplever at din kone ikke har det bra nok bær du ta dette opp med behandlerne henne , helst de i psykiatrien.

Kjekt å plage en utsatt gruppe mennesker, Stormeagle.

Føler deg litt bedre selv når du tråkke på noen som ikke har det bra. 

Fine verdier, du har - virkelig stor gjerning du får til her.

Det finnes en rekke klinikker og behandlere som tilbyr avvenning av vanedannende medisiner.

En del av disse er offentlige og du slipper å betale mer enn egenandel.

Noen sjeldne ganger bør pasienten legges inn, men regelen er at dette klarer fastlegen å fikse,  eller at du går poliklinisk til avvending.

Det er en del sjarlataner i denne bransjen, og du bør forhøre deg nøye før du gir deg i kast med behandling som ikke har dokumentert effekt. 
Når hører det med til historien at de offentlige rusinstitusjonen tilbyr slik behandling, men heller ikke de har så god effekt på sin behandling - det kan skyldes flere grunner enn at de er offentlige.

Du skriver ikke hvilke medisiner du ønsker avvenning fra. De de ulike medisinene har noe ulike abstinenssymptomer. Det er ofte nyttig å vite hvilke plager du kan vente deg slik at du er bedre forberedt. Hva er det du går på som du vil av?

Uansett er jeg enig med flere her at prosessen starter hos fastlegen.

Det er noen, også i denne tråden, som vil vil gjøre avpatologiseringen av transseksualisme til en politisk styrt prosess, at det handler om politisk korrekthet og et ønske om å ikke sette noen grupper utenfor. Det er en trend i tiden å ville avspore diskusjonen ved å dra PK-kortet.

Transseksualisme blir ikke mer eller mindre en sykdom, samme hvilke av leirene som er ute og vifter med sine faner.

Transseksualsme mangler de vansligste kjennetegnene på en mental lidelse, og skal derfor heller ikke sees på som det. Det har vi etterhvert lært og tatt til oss. At andre ikke klarer å se forskjell på sort og hvitt, er virkelig deres problem.

At en sau tror den er hund har ingenting med transseskualisme å gjøre.

Man kan finne alle mulige slags anekdotiske fortellinger som støtter et hvilket som helst synspunkt en måtte ha. Synspunktene blir ikke riktigere av den grunn. 

Problemet er ikke at alle pasienter skal inn i samme form eller at behandlerne ikke får utøve skjønn. For sånn er det ikke i et psykiatrisk sykehus.

Problemet er ressursene. 

Det finnes ikke nok kvalifiserte mennesker til å ta seg av de som er innlagt, derfor er de som jobber der ofte overarbeidet.

Det har lav status å arbeide i psykiatrien, derfor får ikke denne delen av helsevesenet tilstrekkelig av de flinke folkene til å jobbe hos seg. 

Disse faktorene gjør at de minst kvalifiserte arbeider med de mest krevende pasientene.

Mer komplekst er det ikke.

Men å løse dette er krevende. for en kan ikke bare knipse i fingrene og så ordner det seg, eller myndighetene kan ikke bare pøse på med penger og så stor det fullt opp med flinke folk klar året etter. Det er en møysommelig prosess, over år, å endre dette. 

At vi må ha en lovhjemlet mulighet til å holde pasienter tilbake er åpenlyst. I hvilke tilfeller tvangen kan komme til anvendelse er et spørsmål med rom for tolkning. Her gjøres det klare lovbrudd og overtramp, noe som vinterens avsløringer har vist. Den delen må det så klart ryddes opp i.

Jeg er sikker på at vi utvikler oss etter som vi lærer mer, og at vi har forstått at transpersoner ikke er mentalt syke. Det betyr ikke at alle mulige seksuelle avvik er normale. 

Det handler om å avpatologisere noe som viste seg ikke å være sykt. Vi må slutte å sykeliggjøre noe som er friskt og slik fjerne alvorlige tilleggsbelstninger for disse menneskene. 

Vi må ikke blande sammen 'uvanlig' med 'unormalt', det er to ulike fenomen. 

At noen fortsetter å kverne på at det er sykt og en vrangforestilling, endrer ikke på faktum, kun understreker at noen ikke evner å ta til seg ny kunnskap.

Transseksualisme er normalvariasjon og ingen mental sykdom. Ellers er jeg enig i mye av det du skriver HM, men altså ikke at dette er en sykdom. Utenforskapet er en sterk side ved kjønnsdysforien som en god del transseksuelle plages med.

 

 

 

Erfaring er også fakta, og jeg synes ikke C P er irrasjonell i innlegget sitt.

Subjektive meninger er ikke fakta.

 

 

Det kan de selvsagt være, men det er ikke det jeg skriver.

Erfaring er hva man har opplevd - og trenger ikke være en mening.

 

Jo det trenger de fordi man som regel ikke er objektiv, og spesielt ikke hvis man er psykisk syk.

 

Tror du skal sette deg litt mer inn i hva det vil si å ha en psykisk lidelse. Det betyr ikke at man er hjerneskadet eller ute av stand til å tenke en tanke.

En sykdom er kun en del av det en har, ofte er det meste ved personen friskt.  Mange med psykiske sykdommer er kun litt syk, eller bare syke i perioder; kortere eller lengre.

På samme måte som man kan være litt forkjølet kan man være litt psykisk syk. Da skal man jo ikke underlegges tvang.

Du slår alle sammen i en en kategori;'psykisk syk'. Men slik er det selvsagt ikke.

Utfordringen er ikke om vi skal bruke tvang, for det må vi ha mulighet til. Utfordringen er å vite hvilke tilfeller vi skal la være.

Vi må ha et strengt og klart lovverk som praktiseres likt over hele landet der fokus er å balansere hensynet til enkeltmenneskets rett til å bestemme over eget liv og helse og samfunnets ansvar for dem som faller utenfor. 

Sånn er det ikke i dag.

Lovverket er på plass, men det følges ikke like konsekvent alle steder.

 

Erfaring er også fakta, og jeg synes ikke C P er irrasjonell i innlegget sitt.

Subjektive meninger er ikke fakta.

 

Det kan de selvsagt være, men det er ikke det jeg skriver.

Erfaring er hva man har opplevd - og trenger ikke være en mening. 

Her er det flere prinsipp som må hensynstas og som skal sikre pasientens rettigheter.

For det første; fra et helsemessig synspunkt kommer LEON-prinsippet alltid til anvendelse. Det innebærer at helsehjelpen skal gis på Lavest Effektive OmsorgsNivå. Dvs at en skal velge de enkleste tiltakene før en går til de mer komplekse.

I juridisk forstand kommer 'Minste inngreps prinsipp' til anvendelse, i de tilfellene der myndighetene griper inn i enkeltindivids rettigheter, skal disse alltid være minst mulige.

Å legge et menneske inn på tvang, og holde det tilbake mot dets vilje er et svært drastisk inngrep i enkeltmenneskets rett til å bestemme over eget liv.

I alle helsespørsmål gjelder det at hjelpen skal være frivillig, men noen få helt spesielle unntak; når pasienten er så mentalt syk at han kan være til fare for seg selv eller andre. https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-02-62#KAPITTEL_3

Her ligger det selvsagt alltid en tolkningsoppgave, og ulike behandlere kan oppfatte helsetilstanden forskjellig.

Ifølge Lov om psykisk helse skal frivillighet alltid forsøkes først, og kun når det ikke fører frem det benyttes tvang.

Å gi behandling mot noens vilje er et enda sterkere inngrep i enkeltmenneskers selvråderett, og skal kun brukes i helt ekstraordinære situasjoner, og igjen kommer LEON-prinsippet til anvendelse.

VG har i vinter avslørt at norske sykehus bruker for mye tvang og bryter loven igjen og igjen. Dette har de fått skarp kritikk for av en rekke personer og instanser, og helsemyndighetene med statsråden i spissen har krevd oppvask.

Mitt, og en del andres, synspunkt er at dette også er et personalspørsmål.

I de sykehus som er godt bemannet og der personale har høy kompetanse, går bruken av tvang ned. I de sykehusene der en har mye bruk av tvang, gjøres det for å løse bemanningsproblem.

Ved å øke pleietettheten blir pasientene tryggere og kan møtes på en mer forsvarlig og omsorgsfull måte, det blir mindre utagering på avdelingen og bruken av tvangsmidler går ned. Kanskje helt ned mot null i de beste sykehusene.

Clair Paravel forteller at han(?) har vært utsatt for nedverdigende overgrep og har blitt behandlet omsorgsløst i sykehus. Dessverre er det all grunn til å feste lit til historien, ikke minst på bakgrunn av VGs avsløringer.

Norge kan ikke være kjent ved slik mishandling av de aller svakeste pasientene, og selv om det alltid vil være tilfeller der tvang må komme til anvendelse, er målet at det skal være så sjeldent som mulig, av så mild art som det går an og av så kort varighet som det er forsvarlig. Og hele tiden må en jobbe for å gjøre helsehjelpen frivillig.