M_Par_Excellence

Manulell blenderring? ... Like manuell som på FourThirds PanaLeica 25/1.4? ... Den er elektronisk styrt (noe proprietær løsning med panasonic mener jeg...), og ikke manuell..., men opereres som om den var det.

Bokstavelig eller tallmessig talt, så var 3/4 av objektivene Panasonic, i samarbeid med Leica, laget for det opprinnelige "4/3"-systemet, utstyrt med denne gromme ringen. Disse var utviklet for Lumix DMC-L1 og dets noe jålete, germaniserte kusine Digilux 3.

Litt på linje med Contax sin 135film-baserte G-serie, 10 år tidligere, forsøkte det daverende Matsushita og Leica og lage et autofokusbasert system med estetiske og betjeningsmessige paralleller til et klassisk målsøker-system, selv om det her i bunn og grunn dreide seg om et speilrefleks med live-view. Teknisk sett lyktes de meget bra, selv om resultat mer var i retning omfangsrikt og solid, snarere enn lite og nett. Som kjent var det mye Olympus under de veldreide magnesiumsdeksene på kamerahuset, men kommersielt sett var det dessverre så som så med gjennomslagskraften, og dermed var også dets skjebne i praksis beseglet.

Med tanke på hvilken suksess Fujifilm har hatt med sin retro-satsing de siste årene, så er det liten tvil om at det tyskjapanske tospannet var forut for sin tid, men nå ser det da også ut som Panasonic, og kanskje Leica selv også (?), atter ønsker å være med på å suge på den karamellen (nisjen) de i sin tid var med på å koke sammen.

Kanskje ikke noe som interesserer så alt for mange her inne, men Ricoh har nå en ny utgave av deres legendariske GR-serie klar for lansering, noe denne videoen skulle illustrere: http://www.youtube.com/watch?v=88LiM3RSVVo .

Sammenlignet med tidligere generasjoner, har denne vokst på de fleste områder, også internt hva gjelder billedbrikke, der det nå er APS-C-format som gjelder. Lystyrken til objektivet er, relativt sett, ringere sammenlignet med forrige generasjon, men naturligvis, er og blir det vanskelig og vel nærmest urettferdig å dra en slik sammenligning, når sensorarealet har blitt utvidet såpass som det har. Selv om kamerakroppen nå har lagt seg ut en del, er det fortsatt såpass beskjedent i omfang at moderselskapet velger å titulere det som verdens minste av sitt slag pr. dags dato.

Det ser heldigvis ut som Ricoh på de fleste områder har valgt å beholde det prisbelønnede grunndesignet til kamera-serien, noe som noe gleder de som har gode erfaringer med denne svært ergonomisk ideelle utformingen. Dersom billedkvaliteten nå kan hamle opp med andre tilbud i øverste sjikt av kompaktkamera-segmentet, ser dette svært lovende ut, slik jeg vurderer det.

Når en inviterer til prelansering i en av de aller vakreste og karakterrike storbyene i denne verden, som atpåtil blomstrer til fulle på denne tiden av året, så synes jeg det virker noe sjofelt av Panasonic å jage pressekorpset ned i en gammel kjeller, dog en ganske sjarmerende sådan.

Så det er ikke det at kjelleren virker så trasig i seg selv, men likevel.

Dersom mine ønskedrømmer nå skulle være oppfylt, så kan LX7 by på mer autentisk fargegjengivelse samt hudtoner enn forgjengerne i LX-manesjen til nå har gjort. Så jeg håper i det minste ikke pressekorpset ble "jaget" ned i mørket av markeds-strategiske årsaker.

Magenta-stikket i forgjengerne, som åpenbarer seg spesielt under visse lysforhold, særlig hos LX3, er direkte grelt og gir forevigelsene et syntetisk "über"-digitalt preg. Hudtonene i LX5 var vel "plastic-fantastic", i hvertfall til mine krav.

Blendering er for øvrig riktig herlige saker, 10 megapiksler likeså.

Så dersom forventningene mine innfris, kan kanskje et eksemplar av dette finne veien til mitt utstyrs-arsenal; -jeg kan på det nåværende tidspunktet i hvertfall ikke se bort i fra det.

Men som artikkelen belyser, så foregår det heldigvis mye i dette segmentet nå for tiden, og ingenting er vel bedre enn det.

Men hvorfor ikke heller bruke pengene på et interiørobjektiv?

Fordi det finnes profesjonelle aktører som har spesialiserer seg innenfor sjangeren, mens det derimot ikke finnes noe som heter "interiørobjektiver". Vidvinkelobjektiver brukes gjerne ved fotografering av interiører, men like lite som et avansert gevær gjør en spesialsoldat alene, en grom symaskin gjør en skredder, eller et medisinsk stetoskop en lege, så vil heller ikke et mellomklasselig systemkamera påsatt et eller annet vidvinkelobjektiv, i seg selv gjøre deg i stand til å levere på linje med en dreven eiendomsfotograf.

Boligmegleren anbefaler oss å bruke en profesjonell fotograf, for som han sier, så kan fotografen trylle.

Fotografier spiller en ikke uviktig rolle i et prospekt eller en annonse, og det er en eiendomsmeglers natur å legge til rette for at marginene ligger i salgsobjektets favør, også her. At selger ønsker å ta bildene selv, er noe megleren av refleks, på bakgrunn av erfaring, vil prøve å unngå. Megleren ønsker at salgsobjektet skal selges raskt, til en høyest mulig pris. Gode og sjangertro bilder, levert av drevne aktører, kan i såmåte være en av brikkene som bidrar gunstig på vei mot det målet.

For jeg har selv lyst å trylle litt med mitt EOS 50D.

Trylling er et slags håndverk, en kunst, og du kommer ikke langt med bare staven alene.

Fotografering kan være en givende og stimulerende fritidsinteresse, og de digitale omveltingene har satt mediet i fokus, og fått hvermannsen inn bak det digitale mørkerommets vegger. Det finnes flust av arenaer der lystbetont billedtaking kan gi selvbekreftelse, mestringsglede og la ens ego blomstre i strålene av det en kan utøve; på noen områder, dog, -slik som det temaet tråden omhandler, så kan det allikevel være lurt og økonomisk strategisk å delvis legge egoet litt til side. Slik oppofring kan, i neste skritt, bidra til mer penger i potten du selv besitter, og derav større rom for personlig frihet i det materielle samfunnet en tross alt lever.

Så om pengene skal gå i lønn til fotograf, eller i investering av nytt objektiv til meg. Så foretrekker jeg det siste.

Men dersom gode fotografier setter salgsobjektet i et bedre lys, kan det utgjøre de ørsmå marginene som inspirerer interessenter til å, for eksempel, strekke seg lenger i en gitt budrunde, eller fatte mer interesse i utgangspunktet. Det er en overhengende sjanse for at akkurat det kan begunstige fotoutstyrsbudsjettet ditt atskillig mer.

Uansett, -jeg ønsker deg til lykke på ferden mot mål.

Noen som har en formening om hva som er det beste kompaktkameraet med tanke på makrofoto?

Ricohs GR Digital-serie er generelt regnet for å ha et forsprang her, et forholdsvis rettegnende, skarpt og lysterkt fastobjektiv har mye av skylda for det. Nærgrensen er så liten som rundt 1 cm, -akkurat det klarer vel å merke en del andre kompaktkameraer også, men billedkvaliteten er langt bedre og overbevisende hos disse feinschmecker-modellene fra Ricoh.

Ellers er objektivene som blir produsert under navnene Zeiss og Voigtländer for tiden alle produsert av samme firma, på samme fabrikker - av Cosina.

Riktignok er det en gammel tråd dette, men jeg kan bare ikke la være å tilføye følgende, for det ville være tildels uheldig om det overstående fikk stå uimotsagt:

En del av Zeiss sine dagsaktuelle målsøker-objektiver, slik som for eksempel Sonnar T* 2/85 ZM og Distagon T* 2,8/15 ZM produseres da av Carl Zeiss AG selv i Tyskland (nærmere bestemt ved deres fasiliteter i Oberkochen, Syd-Tyskland) noe som også reflekteres i utsalgsprisen. At noe annet skulle være tilfelle, er så å si utenkelig, hvis ikke det da er slik at de selv har valgt å lyve og bedra i sin utpregede etterrettelige markedsføring og detaljerte produksjons –og produktinformasjon, -noe som i seg selv ville være særdeles absurd. De har tross alt en svært lang historie for lisensproduksjon av sine optiske konstruksjoner i Japan, ikke minst, i sin tid, i samarbeid med først Asahi Optical Co., Ltd./”Pentax” (K-fatningen) deretter Yashica Company Ltd. og Kyocera Corporation gjennom Contax, samt i nåtid med Cosina Co., Ltd., gjennom deler av sin Ikon-serie, samt objektiver for diverse speilrefleksfatninger, i tillegg til det løpende samarbeidet med Sony Corporation. Med andre ord er det er ingen hemmelighet at store deler av dagens produksjon av deres objektiv-konstruksjoner foregår i Østen, men de produserer såvisst også en del optikk i sitt hjemland, primært er av slikt som overhodet ikke debatteres her på dette forumet, men de objektivene jeg nevnte innledningsvis skulle da, ihvertfall i prinsippet, kunne passe innenfor forumets vegger.

Katastrofeporno får jeg nok av på dagbladet.no og vg.no. At en fotonettside skriver en nøktern artikkel om de umiddelbare konsekvensene for fotobransjen ser jeg faktisk ikke problemet med.

Denne artikkelen er da ikke mindre til "katastrofepornografisk" enn øvrige deler av A-pressen og Edda-medias eller andre nyhetsaktørers dekning av naturkatastrofen i dens mange latente og nærmest ubegripelige fasetter. Tvert imot, er den er vel mer å regne for å representere en slags smal fetisj innenfor akkurat denne nyhetssjangeren. Og slik jeg tolker det, er det nettopp denne noe nerdete vinklingen som initierer harmen fra enkelte brukere, og får de til å utrykke frustrasjon over at mange de mer selvfølgelige empatiske aspektene, og generelle menneskelige lidelsene så å si er utelatt i teksten.

Det er mange grunner til å tiltrekkes av fotografi som medium, slik det kan formidle følelser, stemninger med den sanne virkelighet som utgangspunkt.

Stilt overfor en uhorvelig naturkatastrofe, slik som denne nå i Japan, så kommer kanskje umiddelbart de fototekniske forsyningslinjene i annen rekke, for mange.

Selv vil jeg nødig anklage redaksjonen for å mangle empati, -jeg håper da de har såpass innenbords, men jeg vil, på den annen side, vel heller ikke påstå at artikkelen gjør det beste for åpenbare den. Det er ikke alltid så mye til skade å fleske til med litt mellommennskelig verbal ettertanke, særlig når moderjord så nonchalant viser hvem som til syvende og sist bestemmer over liv og død her på denne planeten. Katastrofens omfang er i skrivende stund ikke fullt og helt klarlagt, og var ihvertfall ikke det da artikkelen så dagens lys. Med tanke på at det gjerne tar tid å kartlegge omfanget og langtidskonsekvensene av slike hendelser, er jeg noe overrasket over at redaksjonen på et så tidlig stadium velger å publisere en slik artikkel.

Slik jeg ser det, så ville det være mer naturlig og riktig å vente noen dager. Det ville kanskje også være mer respektfullt, med tanke på de eksistensielle anstrengelsene japanerne nå gjennomlever, å avvente litt med å oppsøke problemstillingen artikkelen omhandler.

Jeg tror ikke de umiddelbart trenger bli påminnet av pågående norske fotoutstyrsjournalister om at katastrofen lammer og kan forkludre deres industrielle og teknologiske slagkraft, selve kimen til deres rikdom i den moderne tid; de vet det så inderlig vel selv og er sikkerlig berett, hver og en av de, til å forfatte en pressemelding i sakens anledning når hendelsenes hele og fulle omfang er kommet for dagen.

Vennligst si ifra hvis noen er utelatt

Jeg synes det ville være naturlig å inkludere Ricohs GR-serie i en slik sammenheng.

Det er kanskje ikke så mange som husker det nå til dags, men GR-serien er og var, sammen med den nå utfasede GX-serien, ganske toneangivende for dette segmentet.

Objektiver med tilsvarende 28 -og opptil 24 mm vidvinkel, et system bygget rundt en blits/utstyrssko med dertil avtagbare optiske og el. søkere, kontrollhjul i stedet for brytere: Her viste Ricoh i mange henseender vei. Da GR Digital ble lansert tilbake i 2005, var den blant de første små digitale kompaktkameraene som hadde et utpreget klassisk analogt utseende, en slags direkte videreutvikling de 135film-baserte forgjengerne i GR1-serien samt GR21. Den digitale etterfølgeren fikk dog i sin tid en del pepper for sitt fravær av integrert optisk søker, men historien har vist at dette konseptet var fremtidsrettet, og de påfølgende generasjonene i serien har, i store trekk, beholdt det prisbelønnede designet.

Den digitale GR-serien har som kjent jevnlig blitt fornyet med et par års mellomrom helt siden introduksjonen snart seks år tilbake i tid, noe som er forholdsvis konservativt sammenlignet med en del andre modellserier i kompaktsegmentet. I disse dager skal fjerde generasjon GR Digital være i gjære, og ifølge meldinger fra produsenten selv, vil også denne utgaven basere seg på designet til de foregående modellene, dog med en intern teknisk evolusjon slik som det sømmer seg for en av virkelige meritterte klassikerne i de digitale kompaktkameraenes spissegment.

Det er vel mange ulike måter å vinkle det på; Fotografering kan vel fra dets tilblivelse , noe karikert formulert, sies å ha vært en øvelse mellom mann, maskin, det som ønskes avbildet, samt et hav av andre faktorer. Selv ville jeg være litt varsom med generelt å sette utøveren bak kameraet foran de andre elementene, riktig så bastant. Det er kanskje lett å tenke slik, for en som føler å beherske faget, at innsikt, tek og kløkt er det som leder an i den fotografiske utøvelsen, men selv fortrekker jeg av erfaring å heller se på det som om en i øyeblikket bildet tas, er en brikke i langt større spill, der en gjerne eller helst, selv om opplevelsen riktignok mer enn nå og da kan være å ikke yte i nærheten av optimalt, streber etter å gjøre sitt aller beste, men kan ha mye å vinne på å være så bevisst som mulig hvor relativt beskjeden ens innflytelse over det endelige resultatet alltid vil være.

Hadde fotografen i seg selv vært det viktigste leddet i prosessen frem til et vellykket resultat, vil jeg tro blinkskudd generelt ville vært mer utbredt; jeg kan ikke tenke meg at jeg er den eneste her som har hatt mang en opplevelse av stilsikker utøvelse, teknikk som sitter i fingerspissene, men at resultatet ikke når opp til forventningene en har. På den andre siden har jeg da beskuet de flotteste fotografier, selv vurdert ut i fra i strengeste kriterier, der mennesket som førte utløseren i bevegelse ikke kan sies å være i nærheten av utpregede intuitive eller trenede ferdigheter innenfor faget.

Gode bilder er et samspill mellom uhorvelig mange faktorer, der heller ikke fotografen eller striglete og svungne utførelsesferdigheter er det som nødvendigvis leder an, -ihvertfall slik jeg velger å se det.

Forøvrig er jeg også av den oppfattning at DxO Mark er et seriøst initiativ, drevet frem av det franske, høyst velrenomerte DxO Labs som, slik jeg har skjønt det, har sitt hovedsete i Boulogne-Billancourt, en av Paris´ vestlige forsteder; men det ville vel være meget naivt å tro at resultatene av testene som publiseres der forteller den hele og fulle sannheten om den faktiske billedgjengivelsen, som andre her også er inne på, såvisst blant annet avhenger av preferansene til øynene som ser, bruksområder, bruksmåte, med mer; allikevel, tar en slike referanser for det de er verdt, kan de vel til en viss grad brukes for å generelt orientere seg i markedet, eller eventuelt beskue hvordan deler av ens eget artilleri hevder seg gjennom grafer og tabeller, -jeg tror heller ikke skaperne av virksomheten noensinne har hatt andre hensikter med opplegget, men det er mulig jeg til en viss grad undervurder deres ambisjoner.

Hver gang det lanseres et nytt produkt i markedet, er det innslag i alskens nettfora verden over i retning av denslags som enkelte innlegg her i denne tråden virker å være et utrykk for; evolusjonen skal angivelig ha gått over alle støvelskaft, produsentene har mistet ”vettet”, og ønsket om å kjøpe eller eie produktet er angivelig fraværende, for det har enten mistet noen funksjoner, eller som i dette tilfelle, leveres med flere funksjoner enn forrige modell.

Jeg vil tro at det er noe som ligger latent i menneskehetens mest basale fundamenter å være skeptisk til endringer, men som et annet innlegg her så treffsikkert formulerer, har skepsisen og motstanden til endringene en sedvanlig tendens til å avta over tid, -det kan ihvertfall virke slik.

Et Nikon D300s er en modell som henvender seg til et meget bredt publikum, og en konsekvens av å forholde seg slike produkter, slik jeg ser det, enten konkret eller virtuelt, av hvilken produsent det enn måtte være, er naturligvis at en helst må tilpasse seg de disponeringer som har vært gjort under utviklingsarbeidet, hvis ikke blir det gnisninger. Det finnes alternativer også, gjerne i de litt høyere prisklasser og større formater, men så lenge dagens digitale fotoindustri i meget stor grad er ensbetydende med japansk teknologisk industri, er det vel ikke noe annet å forvente at produsentene er samkjørte; og over tid finner gjerne nye funksjoner veien både opp og ned i det globale utstyrshierarkiet av alskens innretninger for fotografisk utøvelse, det skulle vel de siste tiårenes tekniske historie kunne vise til fulle.

Selv hører jeg for eksempel til de som elsker å gjøre så mye som mulig manuelt, men det meste jeg omgir meg med er i utgangspunktet innstilt, i varierende grad, for automatikk i en eller annen form, noe jeg har lært meg å forholde meg og adaptere meg til, og heller ser på som en konsekvens av å leve i vår tid, snarere enn i sannhet å ønske meg tilbake til fortiden, selv om nostalgiens sødme og forherligelse selvsagt alltid kan være en forlokkende virkelighetsflukt.

Evolusjonen i bransjen er til enhver tid såvisst ikke ensbetydende med avansement på alle områder, på ulike måter, det kan jeg saktens være enig i, men tar en pent vare på utstyrjungelen en besitter til en hver tid, er det vel ingenting i veien for nå og da å hente ut gamle slagere fra hyllen eller skapet til en liten kreativ svingom, en fotografisk sådan, vel å merke.

Ellers er det vel mulig å glede seg over at en faktisk lever i vår tid, der valgmulighetene er så mange; selv har jeg aldri følt meg forpliktet til å bruke alle funksjonene tilgjengelig på de digitale innretningene jeg omgir meg med, jeg tror heller ikke utviklerne generelt har hatt ideer om å treffe så til de grader blink ut til en gitt kundegruppe som måler mange og favner så inderlig vidt.

Skulle produsentene tilby en mengde ulike undermodeller med ulike funksjoner innebygget av et gitt kamerahus eller modell, tror jeg det på ulike måter kunne være ressurskrevende og fordyrende for et generelt masseprodusert mellomklassesegment, så jeg kjøper i utgangspunktet ikke argumentene om mulige økonomiske besparelser for kunden, selv om jeg erkjenner at logikken kan virke forlokkende og åpenbar, er nok virkelighetens rammer for produsentene mer mangeslungne og utilgjengelige, enn idéer skissert fra den almene kjøkkenbenk.

Den hvite hotspoten på veggen forstyrrer en del,

Det er ikke jeg enig i; jeg vil heller vinkle det motsatt; lyset som faller inn i bildets venstrekant er blant det som tilfører en viss harmoni samt en slags vag spenning: For hvor kommer lyset fra? Videre er det nesten så punktet der lyset treffer speiler den kontrastmessige ballansen i fotografiet forøvrig, dog i en noe lysere valør, samtidig som den balanserer på grensen til ganske akseptabelt mot notatblokken som er et annet lyst punkt i bildets nedre halvdel. Det er nesten litt skremmende hvordan også vinklene i blokkens sidekanter er sammenfallende, samt et par kurvete arr i murveggen nesten illuderer arkene eller sidene i blokken som kvinnen i bildet halvveis har brettet opp.

Halvsirkelen som hatten hun bærer gir til syne i perspektivet bildet har, har også en slags balanse mot den kurvede muren hun sitter på. Baksiden av hatten har i tillegg tilnærmet samme kurve som hennes høyre lårs nedkant, noe som i sin helhet bidrar til at hun virker nærmest å sitte som støpt der. Posituren hun er i speiles også i andre deler av bildet; for eksempel har knekken i takrennen i midten av bildet, i nedkant en vinkel som er sammenfallende med vinklene i hennes overarmer. Trapeset som ”grunnmuren” i bildet venstre halvdel danner, leder også frem til kvinnen, og forsetter en linjene frem til henne, kan en se at de akkurat fanger henne inn, og det i seg selv er beundringverdig, nesten så en kan driste seg til å spørre, -ble bildet iscenesatt?

Nedre Fjeldsmug, står det skrevet på skiltet på bygningens sidevegg i øvre kant av bildet, det kan også gi assosiasjoner til noe ruralt, som likeledes antrekket til kvinnen kan gjøre. At hun i tillegg sitter i ”Nedre” kant av bildet, bærer klær som kan få en til å tenke at hun planlegger seg mot toppen, et ”Fjeld”, gir ytterligere vann på møllen. Samtidig er hun hemmelighetsfull, liksom, nesten så hun notere koordinater, om så lister opp nødvendig proviant; -men det kan en da ikke vite, hun virker å etterstrebe diskresjon, så kanskje hun planlegger sin lille ekspedisjon i ”smug”.

Men alt det blir selvsagt bare antagelser.

Forøvrig gir det som kan ligne noe vegetasjon som har presset seg frem under takrennens utløp kjøtt på benet til de mer suburbane assosiasjonene.

Det er såvisst et hav av andre momenter å belyse samt detaljer å trekke frem i bildet, men jeg er redd ikke tiden min helt strekker til her for ytterligere kritikk, og jeg har bevisst utelatt å nevne de mer negative sidene ved bildet, for etter dårlige erfaringer med det tidligere, tenker jeg det er det heldigste. Jeg håper uansett denne noe avstumpede kritikken kan virke oppbyggende likevel.

Men avslutningsvis er det muligens verdt å nevne at kanskje er gleden over lysglimtet jeg nevnte innledningsvis og fantasiene rundt kvinnens mulige tur mot berg og høyder, er et utrykk for et vilt ønske om en himmel, eller i det minste et lys fra oven som legger seg nærmer notatblokkens kritthvite utseende, -sagt i overført betydning.

Men siden bildet såvisst er tatt, øyeblikket forløpt, damen forduftet, med så mye mer, gikk det kanskje an å gjøre noe i retning av slik Ingrid Espelid Hovig var kjent for, ty til ”lysskye” grep i postprosesseringen av notatblokken spesifikt: Tenk papyrus fremfor kopipapir, og jeg tror kanskje bildet vil kunne bedre seg, særlig hva gjelder estetikk, -etikken blir nok mer diffus, men det er de som greier å leve med det óg.

Rart hvordan enkelt skal bruke enhver anledning til å fortelle brukerne av forumet hvor ille vi er her inne som bruker noe mange andre også bruker. Men for all del, om han får noe utav det selv så er det da bare å kjøre på. Jeg finner innleggene underholdende jeg. Sitter å fantaserer på hva slags type dette er utenfor forumet, altså i det virkelige liv. Hadde vært gøy å visst om han også klager og syter på omgivelsene sine der. Sikkert gjør han det.

 

Så det var en faktafeil (?) i en artikkel? Og det gjør at det er noe galt med brukerne av andre merker fordi ingen har klagd på det før ham. Haha. Det er rett og slett morsomt.

De der påstandene faller da på sin egen urimelighet, det vil vel enhver som har lest gjennom det jeg har skrevet på dette forumet se. Hvor jeg skal ha uttalt meg ufordelaktig om de som ”bruker noe mange andre også bruker”, kan jeg virkelig ikke se, heller ikke at jeg angivelig skal ha gitt andre forumdeltakere, ”brukerne av andre merker”, skylden eller mangellapp for å ikke ha påpekt resultatene av den heller labre journalistisk metodikken som artikkelen synliggjør.

Det jeg derimot på en underfundig måte påpekte, var at feilene i artikkelen ikke var kommentert tidligere. Jeg valgte en satirisk vinkling på et fenomen jeg selvsagt er inneforstått med; en liten produsent kan hverken vente seg nevneverdig flid fra journalister, eller har iherdige tilhengere i hopetall som nærmest står på barrikadene for de, -for å spisse det: ganske harde realiter med andre ord. Det faktum at artikkelen i skrivende stund fortsatt ligger ute med sine tildels misvisende beskrivelser, kan vel si sitt om hvordan tilværelsen i praksis arter seg for noen de mindre produsentene.

Det var også dette som var det underliggende budskapet i satiren, men det kan det virke som enkelte her har vanskeligheter med å skjønne.

Antagelsene om min person som skisseres i innlegget er virkelig sære og tilogmed temmelig dristige; Hvem jeg er, og det som hører der til er i utgangspunktet naturligvis ikke et anliggende for en arena som denne, og det burde det vel ikke være heller.

Hva i alle dager.

 

Spissformuleringer med en lett satirisk vinkling, er i særdeleshet et utbredt språklig virkemiddel, skriftlig så vel som muntlig. Det brukes gjerne for å understreke et poeng; her var saken at en tildels misvisende artikkel med innlysende feil og logiske brister hadde ligget ute i timevis uten noen tilsynelatende reaksjon, noe det vel er utenkelig ville hendt med en tilsvarende mangelfull omtale av for eksempel et nylansert systemkamerahus i innstegs eller middelsegmentet, fra noen av de produsentene med høye markedsandeler her i landet.

Og det var det hele.

 

Gud hjelpe meg…

Når man poster på et diskusjonsforum som dette, så er det gjerne et par ting man bør tenke over.

 

For det første, så er det fornuftig å ta seg en liten pause fra man er ferdig med å skrive innlegget til man trykker på "Add Reply". Den pausen kan man bruke til å gå gjennom argumentene sine og vurdere en siste gang om det er hold i dem eller ikke. For eksempel, så kan det selvsagt være at det er en massiv konspirasjon mot Ricoh blant forummedlemmenes rekker. Men det er nok mer sannsynlig at brukermassen reflekterer de respektive merkenes relative markedsandeler, og at det derfor rett og slett ikke er så veldig mange brukere her med tilstrekkelig kunnskap om Ricoh til å oppdage feilen.

 

For det andre, så kan det være en fordel å ikke dra frem hele retorikkpensumet med en gang. Jeg kan selv attestere til hvor fristende det er å smøre på med sarkasmen og overdrivelsene fra første tastetrykk. Dessverre har det den ulempen at det får forfatteren til å fremstå som en arrogant kuk, og det er ikke virkemidler som er egnet til å skape sympati for dine argumenter fra dem du prøver å nå.

Jeg viser her først til deler av det jeg har skrevet ovenfor, under det forrige sitatet; videre vil jeg tilføye at det nok spørs om det er et så ideelt virkemiddel i fora som dette, å begynne å utgreie i det lange og brede almene forholdsregler og temmelig basale praktiske grep for generell nettdebattdeltakelse til andre deltakere. Jeg er redd det heller kan grense til å virke lettere snevert, og fremstå som et slags simpelt knep som evner å nær avvæpne andre deltakere, og så spørs det videre da om dem som angivelig fronter så edle idealer i sin deltakelse her på dette forumet, har noe å vinne på det.

Jeg håper tilsist dette innlegget engang for alle klargjør det enkelte andre deltakere her så til de grader har initiert å gjøre mer obskurt, for å si det mildt, samt at mulige innlegg videre i denne tråden holder seg for god for ytterligere usaklig fokus, for slikt gagner såvisst ingen.

Uansett blir det spennende å få tatt denne nylanserte modellen og dens egenskaper i nærmere øyensyn, objektivets lystyrke på 1:1.9 er vel det ypperste som har funnet veien inn i et digitalt kompaktkamera de senere årene; at sensorstørrelsen er øket, samt oppløsningen er beholdt fra foregående modell virker likeledes å være ideelt.

Videre er det blant mye annet spennende at en ny ekstern blits, ifølge pressemeldingen, er i gjære.

Vurdert utfra de foregående modellenes globale anseelse og egenskaper, ville det overaske meg meget om ikke dette kompaktkameraet blir et av de aller ypperste i markedet.

Hadde tilsvarende mangelfull og avstumpet omtale vært gjort av for eksempel et nylansert systemkamera fra de store japanske produsentene, ville det haglet med ukvemsord fra dette forumets faste inventar, sporenstreks;

Siden du jo har forlatt forumet, så er det vel tilgivelig at du ikke helt har fått med deg hvordan forumets faste inventar pleier å oppføre seg. Men vanlig prosedyre er å påpeke faktafeil ved å sitere den relevante delen av artikkelen og så forklare feilen i kortest mulige vendinger.

 

Jeg skulle gjerne sett noen av disse ukvemsordene som etter sigende hagler over den redaksjonelle staben.

Hva i alle dager.

Spissformuleringer med en lett satirisk vinkling, er i særdeleshet et utbredt språklig virkemiddel, skriftlig så vel som muntlig. Det brukes gjerne for å understreke et poeng; her var saken at en tildels misvisende artikkel med innlysende feil og logiske brister hadde ligget ute i timevis uten noen tilsynelatende reaksjon, noe det vel er utenkelig ville hendt med en tilsvarende mangelfull omtale av for eksempel et nylansert systemkamerahus i innstegs eller middelsegmentet, fra noen av de produsentene med høye markedsandeler her i landet.

Og det var det hele.

Gud hjelpe meg…

Riktignok er det sommer, sol og det som hører der til; men maken til tilbakelent, uentusiastisk og feilaktig omtale, tror jeg en skal lete lenge etter. Når en er lønnet for å omtale fotoutstyr, skulle en tro det i yrkesstolthetens navn i det minste var påkrevd å lese den aktuelle pressemeldingen fra Ricoh Co., Ltd.; der kan en blant annet lese at GR Digital III, har en nyutviklet 1/1,7” CCD, likeledes en nyutviklet billedprosessor kalt GR Engine III, med mer, -mye mer.

Hadde tilsvarende mangelfull og avstumpet omtale vært gjort av for eksempel et nylansert systemkamera fra de store japanske produsentene, ville det haglet med ukvemsord fra dette forumets faste inventar, sporenstreks; men nå har denne artikkelen ligget ute noen timer uten det minste reaksjon før nå, merkverdig nok som det er.

Forøvrig er det verdt å merke seg at Ricoh bevisst har valgt å bevare formfaktoren fra de foregående modellene nettopp fordi den er så velfungerende, ideell, og høyt skattet blant dets trofaste tilhengerskare, prisbelønnet er den óg; Kameraet forøvrig er et helt nyutviklet produkt, men det virker det som har gått noen fotoutstyrsjournalister her i landet hus forbi, dessverre.

buksa jeg bruker i dag er jo versace, den koster vel 2-3x mer enn levis, så der var det neppe produksjonskostnaden som avgjorde kostnaden.

Om jeg ikke tar feil, forgår produksjonen av Gianni Versace S. p. A. ´s Versace Jeans Couture kolleksjon i helhet i Italia, der Levi´s og dets like produserer i den fjerne østen; -og skulle så faktisk være tilfelle, noe jeg er temmelig sikker på, er ulikhetene i rene produksjonskostnader samt mulig kvalitet ikke uvesentlige, så langt ifra.

Det blir i såfall som å sammenligne et tyskprodusert Leica M -objektiv, med et tilnærmet kompatibelt Cosina derivat påstemplet det umisskjennelig germansk-klingende Voigtländer; merkevaren hvis østeriske opphav tilbake i den andre halvdelen av det attende århundre, fremstår som temmelig fjernt fra det nåværende opplegget, for å si det mildt.

Meningen med disse ytringene er såvisst ikke å sette Cosina Co., Ltd eller Levi Strauss & Co. i et ufordelaktig lys, men langt heller understreke at en spade, et objektiv eller for den saks skyld en denimbukse, -ikke bare er en denimbukse, eller noe der omkring.

Tilbake til det tråden i utgangspunktet omhandler, ønsker jeg å tilføye at jeg kritisk sett egenlig virkelig ikke skjønner hvordan et Olympus E-P1 kan sammenlignes direkte med Leica Camera AG´s Leica M8, annet enn på det svært banale planet. Det vil si at begge er digitale systemkamerahus med svært vagt lignende form og med utskiftbar optikk, uten dermed å benytte speilrefleks-teknologi. Likeledes skjønner jeg ikke det grann av at noen drar paralleller til Apples produkter, annet enn at det dreier seg om digital teknologi i alle dets generelle termer.

Det er mulig noen av disse assosiasjoner mange får til Leica blant annet kan skyldes de nå noe tilårskomne, minimalistiske, firskårne og nostalgiske formgivete fire tredelssøsknene Leica Digilux 3 og Panasonic DMC-L1. Disse to husene benyttet porroprisme i speilsøkeren sammen med E-300/E-330, på linje med det også Pen-serien i sin tid gjorde. Det var forøvrig også disse kameraene som innførte en funksjon for visning av levende bilder i kameraets LCD skjerm, noe de færreste nylanserte systemkamera i dag er uten, og altså E-P1 baserer seg på ene og alene, - og det til ”alles” begeistring, tilogmed de som antagelig i sin til utrykte forrakt for og skepsis til denne nymotens ”vederstyggelighet”, eller lignende. Disse nevnte kamerahusene har alle en formfaktor som utvilsomt ligger nærmere målsøkere og dets like, men helt uten å være det, og siden dette er et slags fototeknisk forum, har jeg problemer med å skjønne at flere ikke i så måte skiller klinten fra hveten, men forsetter og drar paralleller mellom to helt ulike teknologier, til det nesten helt kjedsommelige, selv om de opplagt burde vite bedre.

De som har fulgt med i japanske teknologisk industris ulike fasetter de siste tiårene, tror jeg temmelig lett vil skrive under på at E-P1 fremstår som et virkelig ur-japansk produkt, helt ned til små detaljer. En kan i så måte heller driste seg til å påstå at Leica delvis har kopiert iherdig fra diverse japanskutviklede digitale kameraer, hvis en skulle begi seg inn på å studerer et M8s bakside kritisk og uhildet.

På tildels samme måte er Apple Inc.´s produkter idag temmelig langt fra utgangspunktet tilbake i 1976, som nok på mange måter i større grad var fremsto som et genuint utrykk for den nord-amerikanske kulturen som var dets svøpe, enn dagens mer eller mindre attraktive Apple-nipps i orientalsk utførelse, som nok mer enn litt har lånt et øye til blant annet japansk industris tiltider hengivenhet for den søte og vagt seminostalgi-pregede utstrålingen, som igjen nok alltid har vært mer fremtredene i et eksklusivt utvalg av deres produkter på hjemmemarkedet enn i eksportmarkedet.

Så før en dømmer japanerne til å være kopister, og siden andre allerede har brakt kjøretøyer inn i denne tråden, ta en titt på for eksempel Nissan Pao fra 1987, S-Cargo fra 1989, Figaro fra 1991, eller for den saks skyld diverse mer eller mindre mobil teknologi fra ymse japanske elektronikkprodusenter, som for eksempel Sharp, Mitsubishi, Sony, Kyocera, fro å nevne noe få ; men siden det meste av de produktene jeg sikter jeg sikter til aldri noensinne har blitt solgt utenfor Japan er jeg redd de fleste ikke skjønner hva jeg mener, synd det. For det er nok flere som ville få seg en vekker dersom de tok seg tid et slikt kunnskapsdypp.

Jeg lurer forøvrig på hvorfor det er så få som nevner Contax 135-filmbaserte G-serie når assosiasjonene deles, det var vel i så måte langt nærmere E-P1, enn Leicas M-serie vel noensinne har vært, også hva gjelder utsalgspris, men i rettferdighetens navn når ikke E-P1 G1 og G2 helt opp til skuldrene , ihvertfall ikke i mine, og vel mange andres øyne.

Men kanskje Olympus, eller andre, har mer spennende og avanserte modeller eller systemer i ermet i årene som kommer, hvem vet ; men at det er nybrottstider i den digitale fotobransjen i disse dager burde være ubestridt, og riktig så ideelt er det. Leica M8 er vel på den andre siden et utrykk for at det er mye som også har stått tilnærmet stille det siste halve århundre, og uten at jeg er noen fiende av tradisjon, så milelangt ifra, er det alltid friskt og fornøyelig, riktig bekvemt vil jeg si, med litt målrettet innovasjon i ny og ne, og det er det så tydelig tider for nå, og jeg gleder meg stort over det. Vurdert ut fra entusiasmen og utilslørt ladede emosjoner fra både kremmere og lekmenn i blant annet denne tråden, har jeg en viss anelse om et jeg slettes ikke er alene…

For de som ønsker virkelig kompakte kameraer med anstendig kvalitet, anbefaler jeg i beste mening å ta en titt på Ricoh GR Digital II og Ricoh GX200: Disse modellene utmerker seg ved å ha gode muligheter for manuell styring på linje med avanserte systemkamera, høyverdig ergonomi for størrelsen, relativt lyssterk optikk, hurtig oppstartstid, hurtig lagring av filer i råformat, -DNG, samt meget sober byggekvalitet i blant annet magnesiumslegering.

Ved å søke blant mine tidligere innlegg jeg har skrevet her på dette forumet, vil det være mulig å lese mer om disse modellenes mange universelt feirede sider, samt også endel teorier om hvorfor enkelte såkalte forståsegpåerere blant annet stadig er ute og ”spenner ben” på de som for eksempel er freidige og ”taktløse” nok til å foreslå disse kameraene i tråder som dette.

Å uttale seg i fordelaktig om Ricohs modeller på dette forumet, som i så stor grad er preget av en heller klissete og sleip troskap til et utvalgt produsenter med gode markedsandeler, kan vel til en viss grad sammenlignes med å nyte forbuden frukt i edens hage, eller noe der omkring; -for i motsetning til det en kanskje skulle tro, er fora som dette i større grad en langt bedre arena for virtuell samtykke enn meningsytring med ulikt utgangspunkt og syn.

Men nok om det; Blant de mange store fordelene Ricohs spissmodeller, GR D. og GX200, har er objektiver som folder seg helt inn i huset når kameraene er avslått, i motsetning til mange av konkurrentene som har store utstikkende fundamenter for objektivene, noe som igjen gjør at kamerahusets virkelige dybde lett nærmer seg 5 cm, der Ricohs modeller nøyer seg med det halve.

For de mindre avanserte brukerne har Ricoh forøvrig nylig lansert CX1, som har fått flere gode omtaler, denne har blant annet en LCD skjerm med særdeles høy oppløsning 920 000 piksler eller så, heller moderat oppløsning på selve billedsensoren , vel 9,3 megapikslers CMOS-1/2.3 ”, og optikk med stort variabelt brennvidde omfang som tilvarer 28-200 mm i 135-filmformat.

Avsluttningsvis er det viktig å merke seg at valg av kompakt-kamera selvsagt er et like personlig samt smaksavhengig valg som hvilket som helst del av det øvrige fotoutstyret. Det er skrevet mye fjas om kompaktkameraer generelt, annet fotoutstyr forøvrig også, på dette forumet; og skulle en oppsummere meningen i mye av det som skrives, skulle en lett tro at det kun er et par tre kompaktkameramodeller fra visse produsenter det er verdt å ta seriøst; dette stemmer selvsagt ikke; det finnes mange modeller i markedet som hver på sin måte har sine ulemper og fordeler, og ulikhetene er jammen ikke så abnorme som enkelte får det til å fremstå som; mindre kameraprodusenter som Ricoh, som vel idag kan sies å være en spesialisert kompaktkameraprodusent, har de senere årene lansert flere funksjoner og egenskaper på sine modeller som har vist vei for andre produsenter, uten at de av den grunn alltid kan sies å ha fått honnør for det.

Det er også viktig å merke seg at utenfor dette og andre fora sitt likes heller klamme rammer, er såkalt støybehandling for høyere ISO/ASA verdier et tveegget sverd i spesielt kompaktkameraer, der sensorstørrelsen i dag jevnt over, med meget få hederlige unntak, er heller beskjeden;

Støyfjerning går som regel på detaljgjengivelsen løs, og slikt er slettes ikke etter alles smak, i tillegg er støy ikke bare støy, men også ulik av utseende og karakter fra kamera til kamera, og slikt bidrar også til helhetsbilde, hvorvidt et gitt kameras støyegenskaper oppfattes på den ene eller andre måten.

I tillegg er det vesentlig å merke seg at billedgjengivelse handler om så meget mer enn egenskaper på høyere ISO/ASA verdier; fargegjengivelse, overflategjengivelse, dynamisk karakter, med så mye, mye mer, spiller enn helt vesentlig rolle, og dessverre er ikke verden så banal at slike egenskaper som det kan veies på en skål på linje med nær sagt sideflesk eller kålrabi. Her teller individuelle smakspreferanser såvisst for den enkeltes vurdering, og like mye som den ene foretrekker lapskaus med flatbrød og den andre roast biff med bernaise, fløtegratinerte poteter og sauterte rotgrønnsaker, kan smaksmessige forhold hva gjelder billedgjengivelse egentlig ikke debatteres generelt. ( Det er tydelig at det begynner nærmer seg middagstid når de språklige bildene blir så til de grader spiselige…)

Jeg håper til sist mine anbefalinger samt ytringer kommer trådstarter til nytte, og jeg ønsker vedkommende til lykke med markedssoneringen videre.

Jeg ble sterkt fristet til å gjøre følgende tilføyelse til denne tråden;

Det kan virke som DMC-LX3 har fått mange begeistrede tilhengere, men det finnes altså, som andre delvis har vært inne på tidligere i tråden, meget kapable alternativer hos andre produsenter.

DP2, som er nevnt, har allerede vært demonstrert for test-journalister med et preproduksjonseksemplar; følgende lenke viser noen testfotografier tatt med et slikt kamera under PMA messen i Las Vegas for noen uker tilbake: http://www.letsgodigital.org/en/21746/sigma-photo-gallery/

Setter en billedkvalitet i høysetet, er vel nesten alltid kvalitetsobjektiver med fast brennvidde overlegent de med variabel brennvidde på et kompaktkamera. Klarheten og skarpheten i optikken, som billedeksemplene i lenken viser, ville ganske enkelt ikke være oppnåelig med et kamera som DMC-LX3.

Sensorstørrelsen i DP2 gir også bildene en ganske annen karakter enn sammenlignbare kompaktkameraer, men Foveon-brikken og den tilhørende prosesseringen har per i dag også sine begrensinger hva gjelder oppløsning, fargegjengivelse i endel lyssituasjoner, samt unntaksvis andre mer intrikate problemstillinger hva gjelder naturtro gjengivelse, som det vel blir for omfattende og muligens for kontroversielt å komme inn på her, i denne sammenhengen.

At japanske Sigma Corp. relativt nylig valgte å kjøpe nord-amerikanske Foveon Inc., som har utviklet teknologien, er virkelig spennende for de som har sett potensialet og de gode sidene denne sensorteknologien i høyeste grad også kan by på. Ideelt sett vil nettopp dette oppkjøpet kunne være med på å tilføre nødvendig og mer kapital til videreutvikling av teknologien, som kanskje per i dag mer fremstår som sær, med unike takter og talenter, enn noe i nærheten av overlegen annen gjeldene teknologi i markedet.

Bortsett fra andre egenskaper, som for eksempel svært hurtige seriebilde prestasjoner i råfilformat, -dog med noe låst prosesseringstid i etterkant for DP1, er jeg selv veldig begeistret for det unike, tilnærmet trinnløse dedikerte hjulet for manuell fokusering, som både det aktuelle DP1 og det kommende DP2 innehar. Selv om andre kompaktkameraer gjerne har mulighet for en slags indirekte frihåndsfokusering via mer generelle brytere, er et dedikert innstillingshjul selvsagt så atskillig mye bedre. Hadde Sigma fulgt opp med tilsvarene dedikerte brytere for lukker og blender, ville kameraet virkelig vært noe for seg selv hva angår reelle muligheter for fotografering i manuell modus, men inntil så skjer i eventuelt kommende modeller fra Sigma eller andre, er Ricoh den eneste produsent i markedet, som tilbyr dedikerte og ergonomisk tilrettelagte betjeningshjul for lukker blender på et kompaktkamera. Ricoh GR Digital og GX200, som begge har denne muligheten, er såvisst to modeller de som vurderer digitale kompaktkamera i premium-sjiktet, burde ta en nærmere titt på. Kompaktheten til disse modellene er også noe helt for seg selv, med en meget beskjeden tykkelse på bare 2,5 cm.

Siden trådstarter vurderer Olympus fire tredels standard, burde kanskje konsernets mikro fire tredelsstandard være verdt en titt. Det er riktignok bare kollaboratøren Panasonic, som ennå har lansert modeller i systemet, men ifølge rykter, som også vel delvis ble bekreftet under PMA messen, vil Olympus selv lansere et kamera i systemet til sommeren. Prototypen som er vist virker også å være atskillig mer kompakt enn Panasonics varianter til nå, -det er nok mange som venter i spenning på hva som er i gjære. Uansett har samarbeidspartneren, forhenværende Matsushita, i mellomtiden tatt seg bryderiet med å lansere og forhåndsannonserer en del relativt lovende system-optikk som selvsagt også vil kunne være helt, eller tilnærmet helt kompatibelt med Olympus´ kommende semikompaktsystemkamera. Den som kan, eller har ro og sindighet over seg til å stå å henge litt på gjerdet, kan kanskje bli belønnet med noe godt i form av et noe annerledes digitalt fotograferingsinstrument, som er heller beskjedent hva gjelder størrelse, -det blir uansett morsomt å se hva som kommer. I mellomtiden er kanskje DMC-G1/DMC-GH1 verdt en titt?

Generelt har jeg selv ganske gode erfaringer med Olympus´/Panasonics ordinære fire tredelstandard. Jeg eier selv endel utstyr for en ikke uanselig sum i også dette systemet, og har hatt glede av standardens mange dynamiske, moderne og innovative takter. Jeg har aldri tatt innstegsmodellene, slike som trådstarter annonserer å vurdere, i nærmere øyesyn, men jeg kan gå god for at modellene i det øvre, tilnærmet slags profesjonelle sjiktet har virkelig kapable takter ved seg, til sitt bruk, vel å merke. Om de rendyrkede amatørmodellene av kamerahus og optikk er relativt sett like kapable, har jeg dessverre mindre anelse om.

Derimot har billedkvaliteten til kompaktkameraet Lumix DMC-LX3 ennå tilgode å virkelig begeistre meg. Det kan virke som kameraet til tider sliter iherdig med fargegjengivelsen, som for eksempel for rødfarger tenderer til et svært sjenerende magenta stikk, som er særdeles fremtredende, især under visse lysforhold. Andre steder kan et slags brunstikk være vagt tilstede. Bildene har også generelt et ganske blast, uengasjerende preg, som virker nesten syntetisk i det lange løp. Selvsagt kan postprosessering rette opp endel av slikt, men det er svært uheldig at ikke kameraet leverer bedre i utgangspunktet, spesielt hva gjelder farger. At nitid, særskilt etterbehandling vil være nødvendig for mange eller noen av bildene, er meget synd; da det er både tidkrevende og kan være uinspirerende og belastende på annen måte.

Det er å anta at bilder rett fra et DMC-LX3 om noen år vil nok fremstå som ganske forhistoriske hva gjelder fargegjengivelse, i heller negativ forstand, og da hjelper det vel på den annen side lite at støyegenskapene til kameraet fremstår som hakket mer sympatiske enn aktuelle konkurrerende modeller fra andre produsenter. Billedkvalitet for et kompaktkamera handler om så mye mer enn såkalt sensorstøy, alt for mange henger seg blindt opp i det. For meg er mest mulig korrekt fargegjengivelse noe av det aller vesentligste under fotografering/postprosessering, og da er et lite kamera som DMC-LX3, som tenderer til å forvrenge sakene i utgangspunktet, heller behersket vurdert, enn særlig elsket, det er ihvertfall mitt syn i all ærlighet.

Et innlegg i denne tråden hevder DMC-LX3 er like kompakt som en mobiltelefon, vel, det er noen år siden sist jeg så en aktuell mobiltelefon med tykkelse på opp mot 4,5 cm. I såmåte tror jeg helst en må tilbake til før årtusenskiftet og helst ganske langt ned på nittitallet før mobiltelefoner med en slik volumøs beskaffenhet i hele tatt var å oppdrive, jeg lengter i hvertfall ikke tilbake dit, og jeg synes det burde være ubestridt at det aktuelle Lumix-kameraet avkrever heller romslige lommer, og da heller i allværsjakke-stil enn mer urban og formfullendt/fasongbetont bekledning. I sistnevnte kategori, burde en eller annen slags smakfull veske være langt på vei å foretrekke, enn bulende og nær sprengte lommer, både for klesplagg, stilen, komforten og billedopptakerens ve og vel.

Kameramodellen har såvisst mange gode egenskaper ved seg som er lett å like, men hvis generell billedkvalitet settes i det absolutte høysetet har jeg, slik jeg ser det, virkelig vanskeligheter med å helhjertet anbefale et DMC-LX3, særlig som førstekamera; med mindre det da skulle havne i hendene på noen som tenner på tiltider heller skrudde farger og magentastikk, eller som regel er giret på elevert postprosessering med spesifike fargekorrigeringer som sikkerlig utfordring; men langt ifra alle er like nøye på slikt, hva gjelder nøyaktig, troverdig billedgjengivelse, og jeg betviler ikke at mange dagsaktuelle eiere av denne modellen, mot bedre vitende, har en begjærlig og lykkelig relasjon til kameraets generelle ytelser, dessverre, -kan en kanskje tilføye. For fotografier i seg selv skal gjerne allikevel leve lengre enn ulike kameramodeller og eventelt tilhørende begeistring for nyanskaffelser , og det spørs hvordan bildene , rett fra dette kameraet, i fremtiden vil bli vurdert. Kanskje falmer da indirekte glansen mange ser i modellen i dag; men hva er det så det heter, -den tid, den sorg…

Men "PM Wanna-be'en" Excellence, mener jeg burde la megleren ordne dette. For de kan ta slike bilder.

Synd at trådvekker velger å søle til sin del av denne tråden med slike substansløse slengbemerkninger.

Det kan virke slik at for enkelte av medlemmene som frekventerer dette forumet, er det enklere å ta mannen enn ballen når de møter motsigelser, særlig hvis de konfronteres med ytringer fra nyere medlemmer med liten tilstedeværelse her. Jeg har sett eksempler på det gjentatte ganger, forsåvidt også på andre tilsvarende forum; men ved direkte opplevelse av det selv, valgte jeg før nyttår å avstå fra videre engasjement her, etter å ha gitt noen bidrag i enkelte tråder i julen som var.

Jeg registrerte under min amputerte fartstid her mange holdninger som var meg helt fremmed, tiltider logikk som ikke holdt vann, tiltider anmasende kverulering samt et nivå som jevnt over virket ganske lavt, uheldigvis, atskillig lavere enn jeg hadde sett meg fore.

Så ved å skrive ytterligere et par innlegg i helgen som var, og påfølgende erfare hvordan enkelte medlemmer, dog ikke alle, -langt ifra, responderer, blir bare det inntrykket nå i så måte forsterket.

Vel, tilbake til selve saken; Jeg mener det er vesentlig å skille ulike aktører i eiendomsbransjen fra hverandre, der som alle andre steder kan standarden være tildels meget variabel, selvsagt. Det har nok også ikke så rent lite å gjøre med hvor en befinner seg i landet, eller verden for den saks skyld; og bedriftskulturen hos de ulike eiendomsmeglerene er dessuten ulik, gjerne også avhengig av hvilket sjikt av markedet de har spesialisert seg innenfor, akkurat det burde være almen viten.

De som driver seriøst i en moderne kontekst har generelt egne fagfolk til fotoarbeidet, ihvertfall slik jeg vet, men i motsetning til det som hevdes i enkelte innlegg her driver ikke fotografene i utgangspunket og styler eiendommer, dog finnes det sikkerlig eksempler i denne vide verden på det også, men det er vel heller unntaket enn regelen, ihvertfall slik jeg har skjønt og erfart det.

Det er selvsagt også mange grader av såkalt interiørstyling, fra enkel rydding, like enkel ommøblering til langt mer innfløkte initiativer som kan inkludere svært mye, inkludert leie av møbler og andre interiørdetaljer samt dekor med mer. Som regel leies det inn eller ansettes egne interiørstylister til det arbeidet, og det er gjerne i praksis snakk om et samarbeid ute i felten, de meget ulike fagretningene seg i mellom. Fotografering som fag og interiørrelaterte kunnskaper kan vel generelt sies å være to temmelig adskilte felt.

Jeg har forstått det slik at etterhvert som eiendombransjen har blitt mer modernisert har nevnte arbeidsfordeling blitt standarden det siktes mot, men at det finnes enkeltaktører i bransjen som ikke ser/ignorerer mer eller mindre bevisst nødvendigheten av gode bilder i prospekt og annonser, betviler jeg ikke; isåfall kan det virke som om det dreier seg om en slags kompetansesvikt, da effekten og nødvendigheten av gode eller mest mulige ideelle fotografier i markedsføring av en eiendom burde være ubestridt, særlig i dagens reklame og medieverden.

Egentlig er det en smule absurd at en vinkling som dette, en slik som kan beskues i nesten all helhet i denne tråden og til tider virker nærmest å initiere en stigmatisering av yrkesfotografer, kommer opp på et forum som fronter seg som fotorelatert. Enkelte innlegg her virker i så måte særlig søkt, og det er nesten så en kunne tenke at deler av diskusjonen foregikk på et forum tilegnet noe helt annet en fotografering, eller kanskje ikke.

Det er mulig et hvilket som helst annet forum ville fronte en større ydmykhet overfor fotografering som et vanskelig og ikke minst også sjangeravhengig fagfelt, og de som har valgt å vie sitt yrkesliv innenfor sjangeren arkitektur/interiør fotografering ville slippe å bli gitt et heller ugreit slags stempel: Ikke vet jeg, og det vil neppe finnes noe svar på det noe sted, samtidig føler jeg å ha brukt mer enn tilstreklig med tid på denne tråden; det virker videre som trådvekker dessverre lar gode råd og vink fra meg og andre her prelle av som vanndråper på nykjernet smør, i så stor grad at vedkommende tilogmed begir seg inn på å være usaklig og tildels kompromitterende, som påpekt innledningsvis, og jeg har store vanskeligheter med å se nødvendigheten av nettopp det, virkelig.

Uansett håper jeg andre som leser denne tråden kan ha nytte av opplysningene jeg har bidratt med; alle de som måtte være i den villfarelse at arkitektur, interiør eller såkalt eiendomsfotografering er et nærmest simpelt felt, hvem som helst i besittelse av ulike varianter av billedopptaksutstyr samt tilbehør kan begi seg inn på med bravur, har nok noe å lære i sakens anledning: Det ville være svært beklagelig dersom en slik påstand anses som kontroversiell av noen på dette forumet, men dessverre ville det heller ikke overaske meg om så var tilfelle, og likeledes er det da svært lite et arme medlem kan gjøre for å endre på det, annet enn ved å dele noen av sine kunnskaper og erfaringer; -men slikt virker ikke alltid å være særlig elsket på et forum som dette.

Det skal helst være kortfattet, tilbakelent og kult, gjerne ispedd en dose tegneserie-aktige fjes i ulike utrykk, men slikt er liksom ikke helt stilen min, jeg kan ikke hjelpe for det. Så får det heller virke for noen som jeg er en angivelig slags ”Wanna-be”, hva nå det enn skal mene i denne konteksten; men jeg tror jeg i sin tid redegjorde og utgreide for at så ikke er tilfelle, og videre har jeg ingen behov for eller ønske om å repetere den leksen på ny.

Jeg er i utgangspunktet ikke aktiv her lengre, men jeg kunne bare ikke la være å tilføye følgende til tråden selv om den har ligget brakk en tid nå, fristelsen ble alt, alt for stor:

Det er tydelig at det å utale seg negativt om noe som har høy anseelse blant dette forumets indre krets nærmest er å regne som helligbrøde.

At norske og andre fotobutikker i skandinavia, spesielt noen av de litt større, er eller kan være tildels ganske trege i vendingene, er noe jeg selv har erfart gjentatte ganger, den omtalte enkeltbutikken inkludert. Jeg betviler på det sterkeste at jeg er den eneste med et slikt inntrykk, uten at det i seg selv er synonymt med en generell misstillitserklæring mot de nevnte aktørene fra min side.

Allikevel, enhver butikk sitt generelle omdømme består av ulike enkeltkunders møte med dem. En lei erfaring for en, er en lei erfaring uansett hvilket utsalgsted det gjelder. Det blir bare søkt dersom noen utvalgte faghandlere skal frontes som uklanderlige, bare for det mange på dette forumet virker nærmest å digge de grenseløst. Her i dette tilfellet har kunden følt seg mangelfullt behandlet, og det fremstår som tydelig at det aktuelle utsalgstedet har sølt det til gjennom muligens slurvete ordrehåndtering, slett kundebehandling/ manglende tilbakemeldinger med mer. Forbedringspotensiale for butikkens vedkommende burde her være åpenbart, noe annet har jeg store vanskeligheter med å se.

Men i stedet for å sympatisere med trådstarters opplevelse, presterer så å si alle innleggene, med unntak av noen få, heller å harselere og latterliggjøre.

Det er direkte motbydelig.

Mulige dårlige erfaringer med et utvalg butikker skal tydeligvis ties i hjel, mens enkelte andre aktører stadig gis de mest ublide karakteristikker, også i denne tråden.

Har en hatt en uheldig erfaring med det aktuelle utsalgsstedet, eller andre tilvarende butikker, er det tydeligvis, slik sjargongen går i nesten samtlige av innleggene her i denne tråden:

Ens egen feil

En er for kravstor

En er usympatisk og fortjener ikke bedre

En er useriøs

En er en dust, eller noe i nærheten

En er en sytekopp, -og burde heller holde munn (!)

For som et av innleggene her insinuerer, skal/burde tråden heller, som omhandler den aktuelle butikken, angivelig være fylt med kjærlighetserklæringer, heroiske støtteerklæringer og noe i nærheten av tårer til butikkens gunst samt tilsvarende medynk til horden av hardarbeidende, underkuede servicearbeidere som har det så nærmest fælt i sitt virke, offer for hvermansens manglende manerer, kunnskaper, generelle dårskap, herskesyke og nærmest tyranniske almentilstand, -for å spisse det. Men ikke minst er det tydeligvis vesentlig å rette kraftige verbale skyts mot denne trådstarter som var så uspiselig djerv, freidig, nærmest lat og upatriotisk til å våge seg på å uttale seg negativt om utsalgstedet. Og det til og med på vedkommendes aller første innlegg her; ”nei har du hørt slikt, maken til taktløst”: -eller noe der omkring.

Jeg gremmes, -og jeg håper jeg ikke er den eneste.

Ved ny gjennomlesning av tråden ser jeg dessuten at trådstarter har bøyd sin nakke, tatt halen mellom beina og endret store deler av innlegget sitt, -så hierarkiet på dette forumet fikk det altså nesten slik de ville det, til slutt. Det er skremmende å se slike mekanismer i spill, selv på et perifert nettforum som dette. Tindrende klart og grelt er det, at menneskehetens basale instinkter, også de minst tilforlatelige sidene ved det, gjør seg gjeldene også i den digitale tidsalder, selv indirekte, pålogget et diskusjonsforum, underlig nok som det er.

Jeg er egentlig ikke aktiv her lengre, men ble allikevel sterkt fristet til å komme med følgende tilføyelse til denne tråden, i all beskjedenhet.

Generelt er det veldig lett å tenke at en kan gjøre ulike ting bedre og kanskje billigere selv. Men jeg tror mange har erfart at det en ikke har rutine på og utstyr til, hva det så enn måtte være, kan være vanskelig, tidkrevende og gi seg ikast med. Frustrerende kan det vel også være når ikke resultatet blir like godt som en kanskje hadde forventet. Det er som kjent også noe som heter å spare seg til fant, men uansett tror jeg man burde vokte seg vel for å undervurdere profesjonelle aktørers rutine og begavelse. Det er mange meget seriøse og talentfulle fotografer som bedriver arkitektur og eiendomsfotografering. Det som kan se enkelt ut på et bilde er kanskje heller komplekst og sammensatt, og baserer seg på både teft for faget og mangeårig kompetanseoppbygging.

Det er dessverre nok av selvutnevnte verdensmestere rundt om kring med relativt nyervervet digitalt systemkamera med ulikt tilbehør som tror deres kompetanse og utstyr nærmest er tiltrekkelig til all verden av fotografiske oppdrag, men så er nok faktisk dessverre ikke tilfelle.

Så jeg vil i beste mening anbefale trådvekkeren og lytte til erfarne eiendomsmeglere å la yrkesspesialiserte aktører ta seg av fotograferingen, enn hvor kjær vedkommende måtte ha sin hobby, enn hvor gjerne vedkommende måtte ønske å ta oppdraget selv, så viser eksempelbildene at en yrkesaktør vil kunne ha mer å hente ut av eiendommens, interiørets potensial; -det klarer ihvertfall jeg selv å se, om så med et halvt øye:

I disse trange tider er det også helt vesentlig å ha marginene på sin side i eiendomsmarkedet, og oppdragssummen som er nevnt er som peanøtter å regne i en større helhet; sluttsummen er den som teller, og det er vel ønskelig for en hver å ikke ende der en sparer på skillingen men lar daleren fyke eller gå.

Uansett, -til lykke og hell med salget, men la for all del mer drevne aktører ta seg av fotograferingen, det vil såvisst kunne lønne seg i det lange løp. Aktiviteter tilknyttet eiendomsalg, relativt store verdier, er helst ingen arena for amorøse tilbøyeligheter, også innenfor sjangeren fotografi. Da er det langt heller hardbarkede realiteter som gjelder, og da egner det seg langt mer med profesjonelle som kjenner taktene, men sist og ikke minst, nyansene. Fotografering er og blir en abnormt kompleks øvelse, og ydmykhet er ofte den aller beste tilnærming til faget, da det kanskje er lettere da å vurdere hvor ens egne evner og trening eventuelt kommer til kort.

Det som videre kan være å anbefale er å engasjere enn interiørstylist som kan hente ut ytterligere muligheter i eiendommen, eventuelt kan slike være behjelpelige med å leie inn noen mer smakfulle møbler/detaljer som ytterligere kan gi gunst hva angår leilighetens/ bo-arealets attraktivitet.

Håper mine betraktninger kommer trådvekker eller andre til nytte, -det er meget ærlige, oppriktige ytringer levert i aller beste tanke, - til lykke, den det måtte gjelde.

Som annonsert tidligere har jeg i utgangspunket forlengst gitt meg på dette forumet, men jeg drister meg likevel til en liten avsluttende vignett ved å anbefale trådstarter og ta en titt på Ricohs spissmodeller GR Digital og GX200 som absolutt skulle ligge innenfor prissegmentet og brukssegmentet som er nevnt ; disse modellene har mange unike egenskaper ved seg som mange vet å verdsette, dette inkluderer ikke nødvendigvis en stor del av klientellet på dette forumet som nærmest virker å ha vedtatt for seg selv at det utelukkende er andre kameraer som duger i dette prissegmentet. Visse modeller repeteres og blir misjonert for gjerne til det kjedsommelige i så måte, særlig i den siste tiden, og derav kommer det sikkerlig til å argumenteres for disse modellene så busta fyker og sakligheten likeledes renner hen, og vel så det, i de påfølgende innleggene her; men noen har allikevel mot og dristighet nok til å opponere mot hegemoniet, og det med saklig og særdeles seriøs grunn, uhyrlig nok som det måtte framstå.

GX200 og GR Digital, førstnevnte med variabel brennvidde fra, omregnet til 135 format, 24-72 mm. F2,5-4,4, og sistnevnte med knivskarp fastoptikk på 28 mm F2,4. De kan også skilte med et hus støpt i magnesiumlegering, meget ideell ergonomi, to separate kontrollratt for manuell innstilling av blender/lukker på linje med det som finnes på systemkameraer i de øvre prissegmenter, andre knapper er også varig programmerbare for særdeles hurtig, intuitiv innstilling av hvitballanse, fokusmåte og andre detaljer.

Mange kompaktkameraer har disse innstillingene tilgjengelige i menyer gjennom generelle brytere, men det er knapt noen som har de så lett og intuitivt tilgjengelig gjennom dedikerte knapper som Ricohs spissmodeller, særlig siden mange bryterene også kan programmeres etter smak, og foretrukket arbeidsmodus . For de som foretrekker å fotografere i manuell modus enten som regel eller i gitte situasjoner, er dette et stort fortrinn disse kameraene slik sett representerer.

Betjeningsmessig er overgangen fra et digitalt systemkamera i kremsegmentet til disse kameraene eller omvendt, langtfra så stor som hva gjelder for mange andre kameraer i kompakt/semikompakt segmentet. For mange er dette et utvilsomt viktig punkt, særlig hvis en anser også kompaktkameraer som et verktøy for fotografisk/kreativ utfoldelse og ikke bare en almen og gøyal knipsegreie en kan drasse med seg på snei. Det er allikevel vesentlig å understreke at Ricohs modeller selvsagt også fungerer meget bra i automatisk modus for de som ønsker det, for ikke å glemme at de leverer, hver på sin måte, meget anstendig billedkvalitet, noe som ikke minst skyldes optikk av relativt høyverdig, og relativt meget lyststerkt kaliber. Råfilene fra kameraene lagres direkte i Adobes universelle DNG-standard, og er dermed i utgangspunktet sikret for fremtidig redigering samt visning i mange ulike billedredigerings og visingsprogrammer i markedet.

GX200 er blant de hurtigste kompaktkameraene i markedet på lagring av bilder i råformat med mulighet for 5 seriebilder med hastighet på vel 1,2 bilder per sekund, samt at enkeltbilder i råformat kan tas uten forsinkelse utover vanlig JPEG. Oppstartstiden for disse kameraene er også i særdeleshet meget hurtig, opp mot dobbelt så hurtig som mange av de konkurrerende modellene fra andre produsenter; GX200 har vært klokket ned til 0,75 sekunder, og Gr Digital II noe i nærheten; spesielt er dette imponerende tatt i betraktning av at objektivet foldes helt inn i huset, der mange av konkurrentene har store utstikkende fundamenter for objektivet som gjerne opptar størsteparten av den totale på tykkelsen kameraet, gjerne til besvær for portabiliteten. Med makrofunksjon som tillater 1 cm nærgrense er også dette helt i tetsjiktet av hva kompaktkameraer generelt kan levere.

Det finnes rundt om i verden meget entusiastiske tilhengere av disse kameraene, modellene har i tillegg mulighet for å påmonteres originalt tilleggsutstyr av ulike typer ,tildels av unik og innovativ karakter, det være seg optiske søkere, filterholdere, solblendere, forsatser -tele/vidvinkel, fjernutløsere, spesielle vesker med mer. GX200 har i tillegg som vel det eneste kompaktkameraet i markedet mulighet for å påmontere en elektronisk søker, som også er tiltbar 90 grader for makrobruk, lettere fotografering av foreksempel barn, kjæledyr og andre spesielle eller ønskede situasjoner/bruk, i tillegg finnes et fjærbelastet linsedeksel som åpnes og stenges av seg selv. Både Gr Digital og søstermodellen er originalt kompatible med kraftige eksterne blitser, for førstnevnte gjelder det Sigmas blitser for Sigma/Ricoh og for GX200 gjelder det ulike modeller fra anerkjente Metz.

Kameraene har også en slags virtuell horisont-funksjon som enten kan beskues på skjermen eller også gjennom lydsignaler kan signalisere når kameraet holdes i vater, ganske så uvanlig for dette segmentet; meg bekjent er det kun Nikon D3 og D3x som har noe tilsvarende å skilte med, og begge de ligger som kjent helt i andre enden av pris og størrelses skalaen. Begge Ricoh kameraene har også det ved seg at de er tildels atskillig mer kompakt en mange andre tilsvarende kameraer. Med en tykkelse på bare 2,5 centimeter muliggjør de meget mobil portabilitet.

Hva gjelder billedprossesorenes støybehandling, spesielt på høyere ISO verdier, har Ricoh ingeniører valgt en litt annen tilnærming til oppgaven en sine konkurrenter, der andre gjerne har valgt å forsøke å redigere bort det meste av støyen med de konsekvenser det har for tap av detaljer og nyanser i bildet, har Ricohs utviklere fokusert på bevare detaljer, med den konsekvens det har for tilstedeværende støy som dermed i større grad blir synlig i det lagrede bildet.

Med dagens sensorteknologi representerer støyfjerningen i billedprosseseringen, særlig for de små sensorer som i all hovedsak benyttes i kompaktsegmentet, en slags kreativ ingeniørkunst der målet er å skape en illusjon om at støyen, som faktisk i bunn og grunn er meget fremtredene selv på lavere ISO verdier, i mer eller mindre grad ikke er så synlig i billeddataene som finner veien til minnekortet. Jeg synes Ricoh ingeniør-lag fortjener honnør for sin standhaftige integritet i denne saken, de har stått på sitt gjennom flere år, istedenfor å bøye nakken i ren populisme. Som konsekvens blir gjerne ISO egenskapene umiddelbart brukt mot kameraene for det er verdt i fora som dette, særlig blant de som ikke har noen praktisk erfaring med disse modellene, men mer en gjerne har konsumert fotoutstyrsjournalistikk; der mange av aktørene som kjent har mangelfull teknisk innsikt, og er underlagt noe som kan virke som en slags troskap mot markedsdominerende aktører, selv om de mer enn gjerne tilsynelatende fronter noe annet.

I en annen tråd var det nylig et meget høyprofilert medlem av dette forumet som utalte bastant at Ricoh spissmodeller ikke egner seg eller utmerker seg for fotografering i dårlig lys, det kan jeg tilbakevise så de holder. Disse kameraene kan skilte med noe av de mest lyssterke og skarpe kompaktobjektivene markedet, GX200 har i tillegg billedstabilisator. Alt dette muliggjør håndholdt fotografering innendørs også under tildels labre lysforhold, også med bruk av meget moderate ISO verdier: For de som skulle ønske å skru opp følsomheten i sensoren ytterligere er allikevel støyen som da blir synlig atskillig penere enn mye av som gjelder for andre kameraer, og utarter seg i hvert fall aldri til den lapskausen av støyprevantive takter slik regelen gjerne er i dette segmentet, graden av støyreduskjon kan også stilles inn etter smak. Støyen i Ricohs modeller har gjerne blitt sammenlignet med kornene i 135 film, nettopp for de er mer billedskjønn enn mye tilsvarende. Jeg har selv praktisk erfaring med fotografering også under dårlige lysforhold med et Ricoh GR Digital, så jeg vet meget godt hva jeg snakker om. Selv foretrekker jeg å holde ISO verdiene lavest mulig i slike situasjoner, men lyssterk og meget skarp optikk gir allikevel tilstrekkelig handlefrihet og GR Digital duger langt bedre under slike forhold enn de fleste aner: Særlig for de som evner å utnytte apparatets potensiale gjennom manuelle innstillinger, kan modellen virkelig levere varene. For nattfotografering på stativ eller annen stødig grunn eller støtte har GX200 og GR Digital II i tillegg mulighet for lukketider opp til 180 sekunder, for de som skulle være interessert i slikt, ikke mange kompaktkameraer kan skilte med tilsvarende.

Matsushitas ingeniører har fått mye indirekte skryt for sitt arbeid med sitt Lumix DMC-LX3 gjennom fagpresse-oppslag og entusiastiske ytringer fra brukere og synsere, -også fra dette forumets faste inventar; men selv har jeg dog til gode å se et bilde jeg virkelig liker fra dette kameraet. At billedbrikken er særlig større enn konkurrerende modeller fra andre produsenter stemmer ikke, 1/1,63 størrelse er ikke voldsomt mer enn Ricohs GX200 brikke på 1/1,7, og noe større enn GR Digital IIs 1/1,75: GX200 har riktignok et par megapikseler høyere oppløsning enn DMC-LX3, mens GR Digital stiller likt slik sett: Tatt i betrakning hvor tykt DMC-LX3 er inkludert der objektivfundamentet bygger ut, faktisk hele 4,5 CM med objektivet innfelt, er også dette kameraet nærmest opp en halv størrelsesklasse sammenlignet med Ricohs spissmodeller, uten at det kan skilte med bedre brennviddeomfang enn GX200, tvert imot. Objektivet til DMC-LX3 kan riktignok friste med med bedre lystyrke og Mega O.IS., -optisk billedstabilisator; men med tanke på hvor mye det bygger ut fra kamerahuset, skulle det nesten bare mangle, sensor størrelsen er i så måte heller ikke veldig storartet: Skal en snakke om større sensor av betydning må en heller slik jeg ser det rette blikket mot Sigma DP1 som der ligger i en helt annen liga, ikke minst med sin moderate oppløsning som grunn, men anstendige kvalitet per piksel, helt i Foveons ånd.

Som hoffleverandør av billedbrikker, og vel noe av den tilhørende prosesserings teknologien, til blant annet fire tredels standarden til Olympus og dets kollaboratører, har Matsushita naturlig nok måtte tilegne seg mye kompetanse på støy-prevantive tiltak. De er der stilt overfor en virkelighet med en sensor som er atskillig mindre men allikevel ute i markedet indirekte skal konkurrere med tildels mye større sensorer i andre produsenters systemkameraer. En kan undres om det er noe av dette som ligger til grunn for endel av DMC-LX3 egenskaper, samtidig er det helt vesentlig at sensoren i dette kameraet igjen er mye mindre, med de konsekvenser som hører der til.

Det sier seg selv at det må ganske sterk lut til for å gi et den moderate billedstøykarakteren dette kameraet fremviser i de lagrede bildene. Selv om mange detaljer er beundringverdig bra bevart i prosesseringen, har bildene jeg har sett og studert i detalj fra dette kameraet, også de på lave ASA/ISO verdier et nærmest overprosessert preg. De virker glatte på en måte, enkelte farger tenderen nærmest til et magenta-stikk hvordan det enn kan forklares; enkelt rødfarger ligner nesten magenta, eller noe der omkring, selv om de egentlig er så normalt røde som det går an. Andre steder er det snakk om et slags brunstikk som er fremtredene: For all del, det finnes sikkert de som lar seg begeistre av slikt, men disse tendensene som kameraet fremviser har ihvertfall dempet min entusiasme for modellen; jeg vil anta at billedfillene vil kreve betydelig bearbeidelse for å få mange av fargene korrekte, med den risiko som der ligger til grunn for at andre farger da igjen kan forvrenges alt etter som hvor elevert og detaljert postprosesseringen skal bedrives.

På høyere ISO verdier viser DMC-LX3 absolutt relativt gode takter på mange måter, men hva hjelper det når mange av fargene virker forvrengte og bildene har et nærmest overprosessert preg selv på lavere ISO. Tendenser til forvrengte farger har jeg forøvrig sett i billedeksempler fra andre av Matsushitas Lumix-modeller, jeg minnes at DMC-FZ50 også i sin tid overrasket meg negativt i så måte, spesielt på rødfarger.

Ved enkelte lysforhold kan også Sigmas Foveon sensor og den tilhørende prosesseringen, slik som finnes i DP1, forvrenge rødfarger på en nærmest lignende måte, men det er heller unntaket enn regelen, for DMC-LX3 virker det å være langt mer fremtredene. Foveonsensoren i DP1 tenderer gjerne til gulskjær, grønnfarger kan også fremstå noe blasse. SD14, Sigmas systemkamera, hadde en tendens til trappeeffekt i kontrastpartier med skråstilte vinkler, prosesseringen som brukes i DP1 skal ha bedret denne tendensen; men det er likevel vesentlig å merke seg at den trelags Foveonsensoren også har sine meget gode sider, også hva gjelder fargegjengivelse, dybde, og evne til å få ut det maksimale av detaljer, særlig sett utfra den relativt beskjedene oppløsningen sensoren i utgangspunktet har.

Sigma DP1 er ikke utpreget tregt i råformat for kompakt kamera å være, slik mange hevder i denne tråden. Det har faktisk mulighet for takning av opptil 3 bilder i råformat på et sekund, og det dreier seg da om filer på vel 15, 4 MB størrelse, å hevde at det er tregt er grovt urettferdig, -det for da være måte på til antiSigmaisme: Kameraet krever riktignok angivelig 10-15 sekunders låst prosesseringstid etter trippelprestasjonen, angivelig rundt 5 sekunder for enkeltskudd i råfils modus: Det er viktig å merke seg at de nyeste SDHC kortene med lagringshastighet på opptill 30 MB/S kan bedre disse prestasjonene noe, testene av DP1 ble gjerne gjort med forrige generasjons 20 MB/S SDHC kort.

DP1 har også en annen funksjon som det er så å si alene om blant digitale kompaktkameraer; et spesifikt dedikert innstillingshjul med avstandsindikasjoner, lokalisert på husets bakside, muliggjør tilnærmet trinnløs, 50 trinn eller så, manuell fokusering, litt i stil med det som fantes sist på det 135 filmbaserte Leica CM/CM Zoom, som dessverre ikke lenger produseres; men for DP1 og det kommende DP2s vedkommende støttes frihånds fokuseringen selvsagt også om ønskelig av skjermvisningen, som videre kan forstørres for bedre detaljvisning. Dersom DP2 også byr på bedre skjermoppløsning enn DP1, vil denne funksjonen kunne bli enda bedre enn det den skal være allerede.

For mer utfyllende innformasjon om DP1, anbefales følgende lenke, som dessverre ikke lar seg lenke direkte; http://www.photographyblog.com Gå i såfall in på søkesiden som det finnes lenke til i venstre av forsiden og søk etter Sigma DP1, det kommer da opp en samling av lenker til ulike tester og omtaler av i hovedsak dette kameraet fra forkjellige uavhengige engelskspråklige nettsteder verden rundt, det er atskillig mer tidsbesparende enn å søke via generelle søkemotorer, siden utvalget er redaksjonelt redigert, også kvalitativt. Ved å søke etter Ricohs modeller kommer også blant annet anstendige lenker til tester av disse modellene opp.

Og som en liten generell betraktning; valg av kompaktkamera er en smakssak, og nøytralt sett finnes det både kvaliteter og ulemper med samtlige modeller i markedet. Det er viktig å definere for seg selv hvilke kvaliteter som er viktig for en, langt heller enn å blindt lytte til hvilke modeller som ofte like blindt gjerne heies frem på forum som dette; dessverre preges det gjerne av markedsdominans og nærmest vedtatte, indiskutable framskutte holdninger fra profilerte brukere som virkelig vet hvilke grep de skal benytte for å få de andre debattantene over på sin side, om så de mest tilsmussede og usaklige sådane: men det virker helt og holdent å være nettfora som dette sin generelle karakter, uheldigvis.

Jeg håper avsluttningsvis trådstarter har nytte av de overstående opplysningene, det er ærlige betraktninger, og så godt som mulig kvalitetskontrollerte opplysninger levert i aller beste mening.

Over og ut

Av og til, langt oftere enn nødvendig vil jeg si, er jeg redd dette forumet mer handler om stil enn innhold. Jeg tror denne kaian skal være takknemlig for at noen bruker litt av sin tid til å besvare ulike trådstarteres spørsmål, også med sine egne subjektive meninger og erfaringer, og ikke bare synse tomt ut fra teknisk data de har lastet ned fra nettet, eller fått innenbords gjennom å konsumere fotoutstyrs-tester og lignende.

Det er dessuten å anbefale å lese det som faktisk står skrevet i innleggene, betydningen i frasene, setningene; i stedet for å klippe og lime de ut av sammenhengen i et kompromitterende og animert svar, en slags fordømmelse, kan det vel sies å være, -av hva det nå enn skulle være.

Jeg synes det er underlig at du insinuerer at innlegget jeg skrev har fakta-feil, uten å videre gå inn på hva det dreier seg om; eller mente du heller at det var mine subjektive vurderinger og erfaringer som var feil, gale, -i så fall er vi vel heller uenige, og det skulle være noe ganske annet. Du kunne jo kanskje fremvise litt av din angivelig gode og korrekte språkføring, og fortelle hva det dreier seg om; men det er jo som kjent lettere å ape enn å skape. Du skulle vite at det er ambisiøst å fordømme, riktig svulstig og pompøst vil mange hevde, det fordrer mye, men det spørs om ditt avstumpede og tildels usaklige innlegg har ryggrad til å bære det, -jeg betviler det sterkt.

En fakta-opplysning jeg opprinnelig kom med, som jeg kan være villig til å modifisere, er at legeringen til både GX200 og GR Digital er av en slik magnesiumlegering som kan sies å være unik. Grunnen til dette utsagnet er at GR Digital i sin tid ble annonsert med nettopp dette. Jeg har forstått det slik at metallegeringen som brukes i de andre kameraene i denne klassen ikke er av like edel renhet og type, men hvis dette ikke stemmer, eller muligens kan nyanseres bedre, beklager jeg det. At GR Digital I/II og GX200 er meget velbygde kameraer, er det vel knapt noen som har tatt i nærmere øyesyn som vil betvile; at de videre er meget godt ergonomisk tilrettelagdt, også for de som er vant til kameraer i helt andre enden av pris og størrelses skalaen er vel relativt anerkjent. GR D. fikk i sin tid flere priser for sine mange gode egenskaper, det var vel heller ingen tilfeldighet. Disse Ricoh kameraenes egenskaper på høyere ISO verdier, har blitt repetert til det kjedsommelige gjennom flere år, i så stor grad at mange som ikke har noen videre brukserfaring med disse modellene nærmest lirer det av seg sporenstreks, når kameraene omtales. Det mange ikke vet er hvordan støyfjerningsprogramvarene til mange kompaktkameraer, også spissmodellene, arbeider. Av frykt for å egle på meg noen her skal jeg fatte meg i korthet angående dette; jeg har sett billedeksempler tatt med noen av de kameraene som omtales i denne tråden som ihvertfall ikke begeistrer meg i så måte, hvilket kamera og merke dette gjelder, velger jeg klok av skade å holde for meg selv.

Mange som kun kjenner Ricohs spissmodeller gjennom tekniske data, kunne ganske sikkert ha mye nytte av å ta en nærmere titt på de, også i praktisk bruk. Dessverre kan det virke som tilstedeværelsen til Ricoh, som kameramerke, -Ricoh er som kjent atskillig mye mer en fotoutstyr, har blitt redusert i det norske markedet de to siste årene. Hva det har å gjøre med at Scandiafilm AS overtok agenturet for ganske nøyaktig et par år siden etter Aronsen AS, er det vel bare opp til fantasien til den enkelte å konkudere med.

Videre vil jeg rydde opp i en villfarelse enkelte av brukerene som har besvart denne tråden fronter; at jeg skal uttalt meg om byggekvaliteten på G10. De som evner å få innenbords det jeg skrev, vil se at jeg uttalte meg om G7, altså en forløper til dette apparatet. Dette kameraet skuffet meg stort, og har derfor gjort meg noe skeptisk til de påfølgende modellene, det er da en ærlig sak. Jeg trodde et forum som dette hadde større respekt for enkeltindividers ulike faktiske brukererfaringer, meninger, men der tok jeg sannelig feil. Og uttale seg negativt om produktene fra visse merker virker å være nærmest underlagt sensur. Andre produsenters merker, derimot, blir støtt og stadig tilsølt med de mest ublide karakteristikker uten at noen virker å la seg affisere, -underlig, svært underlig.

Jeg har aldri uttalt meg spesifikt om G10, annet enn at størrelsen, som er tilnærmet lik G7, og noe av formfaktoren til dette kameraet ikke legger opp til like fleksibel mobilitet som andre kameraer i denne klassen, dette mener jeg taler kameraet i mot. At det skulle være en kontroversiell påstand har jeg vanskelig for å svelge.

Videre er kameraer for meg, uansett klasse og størrelse, et fotografisk verktøy og ikke et slagvåpen, slik det tydeligvis er for denne kaian. At tilogmed et G7 skulle kunne duge som et slikt våpen i et basketak, betviler jeg; at G10 duger til slikt anser jeg som meget kontroversielt, det tror jeg sannelig produsenten også ville motsi, og det så det holder.

Jeg trodde forøvrig denne tråden og dette forumet omhandlet fotorelaterte saker; uten at det er i nærheten av min kompetanse så vil jeg anta det finnes egne nettfora for slagvåpen-entusiaster og dets like. I et samfunn der deler av det er gjennomsyret med blind vold, voldsoffere, sykelige utøvere av sadistiske lyster med mer, burde et forum som dette være fritatt for enkelte brukeres destruktive ønskedrømmer: En stump metallisk gjenstand som et kamera, med tildels utstående deler, kan forvolde stor skade på et menneske, tilogmed ta liv, om så flere liv, dersom det kommer i hendene på en aggressiv sadist; jeg håper ingen tar rådet til denne kaian til seg, -virkelig. Bruk apparatene du måtte besitte til å berike din og andres tilværelse, ikke som et middel til nå nærmere avgrunnen, hvor nær du enn måtte være den allerede.

Tilslutt håper jeg denne tråden kan kare seg opp fra rennestenenes begredelighet, jungellovenes hule, trangsynte ekko, til å igjen i sin helhet omhandle kompaktkameraer i premium segmentet, og meninger og erfaringer som hører der til.

Og aller sist, helt på enden, vil jeg gjerne bekjentgjøre at dette er mitt aller, aller siste innlegg på dette diskusjonsforumet. Enkelte brukeres svar spesielt her i denne tråden, slik som denne høyprofilerte PMnormal og kaians innlegg, har en usaklig, hakkende, karakter over seg som virkelig kjører den siste spikeren ufortrødent i kista for mitt engasjement her videre.

Jeg trodde jeg var alt for gammel til at jeg noen sinne skulle få oppleve nettbasert mobbing, noe jeg har lest om er et problem blant de av langt yngre årgang enn min egen, -så jeg trodde derfor ikke helt mine egne øyne når jeg så noen av vinklingene som ble valgt i disse brukerenes siste innlegg.

Jeg håper likevel noen kan ha hatt nytte av mine innlegg, også de jeg har hatt i andre tråder denne julen. Alt jeg har skrevet har vært i beste mening; jeg har prøvd så godt jeg kan og gi av min egen innsikt, erfaring og livserfaring, -fotorelatert sådan.

Språket mitt kan jeg dessverre ikke gjøre noe med, det er slik jeg skriver, det er slik jeg er. Det får være så fælt det bare måtte være, jeg kan dessverre ikke hjelpe for det.

Om stilen min er glamorøs, utdatert, fremmedkulturell, eller hva det måtte være som irriterer visse brukere her, vet jeg ikke; men jeg klarer ikke å være noen annen enn den jeg er, selv ikke på et nettbasert diskusjonsforum, sært nok kanskje.

Brukernavnet mitt fant jeg på i farten da jeg hastet meg til å registrere meg for å besvare denne tråden; jeg syntes det var for galt at ikke trådstarter skulle gjøres oppmerksom på at også Ricoh har gode kameraer i dette segmentet, om enn ikke så populære og moderne, -slik det virker å bli vurdert blant de slagkraftige, høyprofilerte brukerene her. Jeg viste ikke at lengden på navnet kunne støte, irritere noen; jeg syntes det var en morsom improvisasjon, fransk med mer. Jeg hadde faktisk opprinnelig, i hui og hei, bestemt meg for et annet navn, men da registreringskjemaet ikke godtok det, ble det all hast dette M_Par_Excellence; -og jeg som trodde et brukernavns funksjon var i skille de ulike debattantene fra hverandre, ikke noe annet enn det; så feil går det altså an å ta.

Jeg viste heller ikke at det gjaldt å jenke seg etter de mest profilerte brukerene her sin smak. Ikke heller at det fantes karriere trinn på et forum som dette.

Canon er for meg ingen hellig ku, heller ikke deres kompaktkameraer, så jeg utrykte min erfaring med et av deres modeller helt uten filter, så ærlig som jeg bare kunne, trådstarter hadde jo dessuten oppfordret til det: men da fikk jeg altså slengt i fleisen at jeg skulle være useriøs, -en fornærmelse så grov som noen annen, og av hvilken grunn, -at jeg ikke snakket varmt om et tidligere kamera fra en produsent han/hun tydeligvis satte høyt.

Det er tydelig at jeg er av for gammel årgang for dette diskusjonsforumets, og antagelig andre av dets like, sin juvenile karakter; jeg tror ikke vi ville leve lykkelig sammen over lengre tid, for å si det med en slags metafor, -så plumpt det enn måtte være for noen å lese det.

Jeg har aldri deltatt på et debattforum som dette tidligere, og skal jeg være ærlig så frister det ikke, etter denne erfaringen, å delta på andre heller i fremtiden.

Derfor velger jeg å avslutte her så lenge leken, -eller hva du kan kalle det, ennå er tilnærmet god, -ihvertfall ikke alt for vond.

Over og ut, for evig og alltid.

Jeg synes fremdeles ikke at dere helt tar budskapet på alvor. Tror dere at flyktningene i det tidligere Jugoslavia var uflidde og skitne individer? De var europeere som oss. Kanskje de hadde en annen form for mote, men de var ikke preget av mange års fattigdom og krig. Det skjedde over natten.

 

Kanskje noen er for unge til å tenke "det kan også hende her", men det gjelder jo ikke alle. Den tolkningen som gjorde at jeg valgte å publisere bildet går på at vanlige, velkledde og pene mennesker fra vesten ikke skal føle seg trygge på at de aldri vil oppleve denne form for nød. Det er jo den "illusjonen" jeg ønsker å skape, ikke illusjonen av en palestinsk familie som har krabbet ut av ruinene fra sitt nylig utbombede hus.

 

Jeg ønsker å røske litt i dere og opplyse om at det har skjedd i vårt nabolag, og kan hende igjen. Når problemene kommer må dere være forberedt på å flytte på dere, og kanskje det å se for seg noen av sine egne i rollen vil gjøre noe med tankene deres. Slik at dere ikke ser på de som er på flukt i dag som så fryktelig forskjellige fra dere.

 

Dessverre ser det ut til at jeg har gjort et skikkelig mageplask her, for det virker som om de fleste nekter å godta at en flyktningefamilie kan se ut som en vanlig norsk familie. For flyktninger er skitne og fillete med mørk hudfarge, og det kommer de til å bli til evig tid, ser det ut for

 

Men, det er jo klart at det er kaians tolkning som er virkeligheten her. Takk og pris for det. Jeg får heller bidra med noe harmonisk isteden.

Det virker som du ønsker mye med bildet ditt, det kan forsåvidt være gunstig, men det hjelper dessverre ikke dersom ikke bildet i seg selv taler sitt eget språk. Du kan ikke forvente at det å tre et budskap over et fotografi skal være noe ideelt virkemiddel, få gehør hos andre: Det er dessuten et særdeles usympatisk trekk av deg å insinuere at du selv besitter en slik utsøkt, overlegen andres, innsikt i all verdens kulturer og dets skjebner; jeg er redd at det i sannhet heller virker virkelig såkalt harry eller innskrenket, dog nærmest ubegrenset ambisiøst, slik det gjerne kalles, i ordets rette forstand.

At du ikke evner å ta tilbakemeldingene til deg, men fortsetter å ture fram med din anmasende kverulering om hva bildet faktisk forteller, og hvor overlegent budskapet det har er publikummets her sin angivelig manglende livserfaring og innsikt, sier vel kanskje mer om dine juvenile, egenrådige tendenser, samt et mulig behov for å speile deg i det du selv anser som et suverent leie, for å vurdere all verden, tilogmed det du selv produserer av heller middelmådige bilder.

Hva er poenget med å legge ut et bilde for kritikk dersom du nærmest utelukkende bruker det som et middel til å speile ditt eget egosentriske verdensperspektiv, rakke ned på andre forumdeltakeres initiativ til å gi deg en konstruktiv tilbakemelding om bildets og din valgte vinklings mange svakheter.

En kan videre få assosiasjoner til at du virkelig tror bildet er et slags mesterlig verk som mangler anerkjennelse, nettopp fordi ikke samfunnet, den såkalt vestlige verden har nok erfaring med krig og nød, heller ikke per dags dato. Det vitner vel like gjerne om hvor ung, kunnskapløs du selv i sannhet profilerer deg her, -men det står du selvsagt fritt til å gjøre, det er ingen som kan hindre deg i det.

Ønsker du å bruke dine egne fotografier til å fortelle en historie som vekker oppmerksomhet, tanker, refleksjoner tror jeg i anstendighetens navn du burde bruke mer tid bak linsen enn foran tastaturet.

Det er på mange måter ideelt at du ønsker å bidra til at klisjeer falmer, nye tanker vekkes, de etablerte normer sprenges med mer. Der er mange juvenile, av karakter, fremadstormende mennesker, ung som gammel, som har hatt et ønske om akkurat det. Det er på mange måter rørende, nærmest noe som gir medlidenhet, dog svært karakterisk for grupperingen. Men skal fotografiet i seg selv være verktøy for det som ønskes å formidles, krever det ikke bare vilje, lyst, en må også beherske det fullt ut, helt til fingerspissene, og vel så det. Fotografering er et alt for kompleks og krevende øvelse til at det holder og sove i timen, drømme seg avsted, for så å bestemme seg i etterkant at resultatet har et budskap selv om det i sannhet halter så det griner.

Da er det mulig å skyte ut verbale missiler både i øst og vest, argumentere, reflektere over alt annet enn bildets tekniske, kunstneriske svakheter. Men jeg er redd bildet ikke blir noe bedre av den grunn. Jeg mener også de som har et mulig oppriktig ønske om å hjelpe deg til å bli en bedre fotograf blir trett i lengden, lei av dine stadig usaklig vendinger her. I det lange løp er det ingen som gidder å snakke til ører proppet full av våt, klebrig bomull.

Det er harde realiteter; men jeg vil oppfordre deg til å lese gjennom den kritikken bildet har fått på en litt mindre overlegen måte enn det kan virke som du har gjort til nå. Kan det være noe ved de momentene, som gjentas av flere her, som rett og slett ikke fungerer opp mot bildets tittel og det budskapet du mener fotografiet innehar.

Er det videre mulig du har oversett noe i din iver etter å gi, som du selv gjentar gang på gang, andre forumdeltakere en ettertanke for livet de lever og nøden andre, og ikke dem selv, rammes av; men som, slik du velger å si det selv, også kan ramme dem selv, om så når som helst.

Som du selv skriver, er personene i bildet av din egen slekt, familie, ætt, kultur, -hvordan tror du det påvirker ditt syn på hva bildet formidler. Dette er personer du, vil jeg anta, har fulgt gjennom flere år, vet mye, kanskje noen ganger for mye om og.

Hvordan mener du det påvirker din egen oppfattning av hva andre ønsker å vite, eller ikke vite, om menneskene bak positurene, de rollene de nærmest innehar i bildet.

Ønsker du å skape bilder med det budskapet du virker å brenne så iherdig for, kan det overstående være en meget lærerik øvelse: kanskje du kan være så heldig at du evner å se et helt nytt budskap i bildet, selv om du fortsatt tar utgangspunkt i tittelen det bærer. Kanskje det hjelper deg på vei mot målet, dit du ser ut å ønske deg hen, som en hardtslående samtidsfotograf, eller noe der omkring.

Jeg får i såfall ønske deg lykke til på veien: På vei mot en bedre framtid (?), eller noe likt det, -om enn ment i overført betydning, i billedkvalitetens edle, sammensatte navn.

Det er da også litt vanskelig å komme med konstruktive tilbakemeldinger til et øyeblikksbilde som du selv annonserer ble fanget nærmest ved en tilfeldighet, -siden dine muligheter til å påvirke komposisjonen og personene i bildet dermed også var sterkt begrenset.

Det eneste mulige er vel derfor å ta for seg innholdet og din valgte vinkling.

Studeres bildet i detalj, vil vel de fleste se at illusjonen den valgte tittelen legger opp til på svært mange måter slår brister. Deler av klærne personene i bildet bærer er for velflidde, nye til at den annonserte assosiasjonen til flyktninger, eller noe slikt, holder vann, -det er dessuten noe med utrykket i ansiktet, vagt, til herremannen i front som virker å signalisere at han er bevisst at han blir avfotografert, det forstyrrer. I tillegg virker ganglaget hans å være noe avventene, for meget på stedet vil, til at flukt-ideen bærer videre frukter.

Selv om bygningen i bakgrunnen virker sørgelig neglisjert, og detaljer på gaten, grove motordeler, dekk, en skrukket og slitt presenning med mer, virker tildels avstøtende, setter fantasien i liv, -hva skjuler seg under. Gjør det som kan se ut som et nylig reparert et hull i asfalten i venstre hjørne sitt til at assosiasjonen til et samfunn, infrastruktur i generell forfall forvitrer. Et samfunn som koster på seg veireperasjon, merking i veibanen med mer, er antagelig også ikke fult så galt i andre sammenhengen heller, kan en tenke.

Det at fokus ikke virker å være veldefinert lider bildet meget av, samtidig er komposisjonen grei, men samtidig ikke veldig spennende. Kanskje det hadde vært bedre å la personene i bildet speile sin faktiske natur, og ikke pådytte de en slags tenkt og villet nød slik du legger opp til. Hva er det så det heter; ærlighet varer lengst, -selv om det kanskje noen ganger kan være en akk så kjedelig realitet.

Videre kan en kanskje si at virkelighetsflukt kan beta, men en må aldri glemme at det kun er stor kunst som virkelig, selv i dybden, har evne til å bedra, -eller noe der omkring.

Gode bilder trenger kanskje ingen historie i tillegg, de snakker selv, nærmest gauler, skriker skjødesløst ut sitt budskap, -for å spisse det. Det kan virke for meg som om du tror andre skal se mer i bildet enn de faktisk gjør. Det å ha ambisjoner for det egenprodusertes gjennomslagskraft kan være både en bedervelse og en berikelse. Fører det en dit hen at en duller, fantaserer og koser seg mer med resultatet, istedet for å forholdet deg kritisk til det, kan det fare galt avsted, i billedkvalitetens navn.

Fotografiet har da også sine iboende kvaliteter; positurene til personene er forsåvidt effekt-fulle i seg selv, men du føler samtidig ikke at deres faktiske personlighet kommer til syne. De gir heller assosiasjoner til at de nærmest er statister, generelle figurer, ikke mennesker med helt sin egen historie. Slik sett er bakgrunnen atskillig mer interessant, utleverende, -den har sannelig levd sitt liv, på godt og atskillig mindre godt. Så tydelig er det at nesten blir litt i overkant, alt etter som hvordan en vurderer det. Nesten så en lurer på om huset der i bakgrunnen selv ville likt å la seg bli avbildet nærmest halvnakent i en så begredelig, tilsølt tilstand. Hverken vær, vind, eiere, eller andre synes å ha vært snille, gode med det, -men det klarer nesten å kare seg til et slags skakt, innbitt smil likevel. Det gir sympati, derfor ruver også dette hvite, grunnmursgrønne, malingsavskallede og vinusknuste huset bildet, -det tar virkelig kaka, og det gjør det med glans.

En kan gjerne si bildet inneholder mye interessant; mennesker, kjæledyr, asfalt, bygninger, mekanikk, stakitt, noe som ligner graffiti, med mer, men samspillet skjærer seg, spriker alt for meget til at det virkelig klinger vel, -ihvertfall i mine øyne.

Det er også viktig å ha for seg hva slags bilder man har talent for å ta, eller man vet at man kommer til å ta. Det er litt dumt å handle utstyr til enhver anledning, for det er få som rekker over så altfor mye av betydning i et fotografisk liv. Det er fort gjort å overinvestere i utstyr man ikke trenger, og hvis det ikke er samlegenet som spiller inn så ender det til slutt opp på Finn. Det svarer seg å være nøktern når man investerer, og det er ikke nødvendig å eie alt heller. Det er bedre å kjøpe kvalitet hele veien (som vel er blant essensen i det du skriver), og heller begrense seg litt i kvantitet. Jeg synes ikke det er nødvendig å ha alt. I min verden er det kun resultatene som teller, og da forholder jeg meg til å gjøre det best mulig med utstyret jeg har.

 

Det betyr blant annet å ikke ta bilder som trenger stativ, når man ikke har det. Det er en feil mange gjør, de forsøker å ta bilder som ikke er mulige å ta med det utstyret de har. Men det finnes da milliarder av andre bilder man kan ta, så hvorfor kaste bort tiden på noe som er umulig.

 

Jeg reiser med minimal utrustning, og bruker beveger meg stort sett fra ferieleiligheten kun med en fast normal påmontert. Da finnes det mange motiver jeg velger å bare gå forbi, og kommer nok tilbake med færre bilder enn da jeg går rundt med flere brennvidder. Men hvordan man enn snur og vender på det, så kommer jeg ofte tilbake med flere resultater som er gode. Færre bilder totalt, flere bilder med kvalitet. Men det er nå bare min erfaring. Det finnes sikkert genier som produsere gode bilder på løpende bånd, men jeg er ikke blant dem. Og siden jeg regner med at de som ikke deltar i BK ikke er blant dem heller, så er det svært få andre her som er det heller.

 

Og når vi først er inne på det med fokus på rett sted, så synes jeg at flere av alle dere som er aktive i den tekniske delen av forumet kunne delt bildene dere med oss andre også. Det er tross alt resultatet som teller mest, og det hadde vært gøy å vite hvilket nivå dere ligger på som utøvere. Og hvilken type bilder dere tar. Jeg vet nemlig at en god del av de som har vært rent tekniske deltakere har mye fint å vise frem. Er det ikke det som kalle "to put your action where your mouth is"?

Å bygge en utstyrspark med andakt og ærefrykt kan på mange måter være ideelt, ja, -de som har lest det jeg har skrevet har forhåpentligvis ikke sett noen særlig annen betydning hverken i eller mellom linjene, noe annet ville være svært beklagelig.

Samtidig blir det litt snålt og kreve for seg selv at alt utstyret en anskaffer skal være i stadig bruk. Mye fotografisk utstyr er nettopp laget for spesielle anledninger, og vil dermed være i bruk sjeldnere enn andre deler av utstyret. Akkurat i slike særtilfeller kan en også komme mye lengre ved å ha de for hånden enn dersom de i motsatt fall mangler.

Det er derfor jeg mener det å inneha en fotografisk utstyrspalett som er mangeslungen i mange tilfeller er mer hensiktsmessig som verktøy for dine kreative behov, enn å fare rundt med en avstumpet utstyrspark som gang på gang begrenser deg, kanskje til og med til det helt kjedsommelige.

Men slike problemstillinger er og blir meget smaksavhengig; noen bærer det samme antrekket dag ut og dag inn, hverdag som fest, andre liker å ha en variert garderobe, der enkelte plagg svært sjelden er i bruk, til og med noen av de som er skikkelig kostbare.

Hva som varmer hjerteroten til den enkelte mest er og blir en individuell affære: Men mitt budskap er i det minste at den enkelte burde finne ut i hvilken retning halen helst svinser, og heller deretter sette kursen for investeringsrekkefølgen.

Trådstarters problemstilling berører på mange måter selve essensen i nettopp dette, der anskaffelsen av et helt nylansert digitalt entusiast-systemkamera, settes opp mot en eventuell utvidelse av det systemet som allerede innehas.

For noen vil det å kjøpe et hett, kostbart hus, nesten ene og alene, siden gjenværende budsjett/ressurser er nesten fraværende, være en lykkelig løsning, muligens. For andre igjen, majoriteten vil jeg hevde, kan det bli helt feil og være med på å dempe gleden ved fotografisk adspredelse betydelig.

Det som i det minste i denne sammenhengen burde være indiskutabelt er at et Canon EOS 5D mark II fra produsenten og utviklerenes side i utgangspunktet er beregnet anskaffet hos den enkelte kjøper som en del av et større, langt større fotobudsjett. Det å påmontere et normalobjektiv ene og alene på et slikt kamera blir på mange måter ganske sært, slik jeg ser det.

Det er mange foto-interesserte, til og med yrkesfotografer som helt sikkert kunne synes en slik utstyrsmessige minimalisme ville ligne en heller traurig greie. Det spørs om det i det hele tatt finnes noen som virkelig ville bli lykkelig med en slik konfigurasjon i lengden, i visshet om systemets utvidelsespotensiale, men det overrasker meg heller ikke om det er noen hardbarkede utstyrsminimalister der ute som nærmest kunne tilbe en slik kombinasjon, om så også i det lange løp.

Hvis trådstarter hører hjemme i den leiren burde vel valget være svært enkelt, men siden vedkommende har valgt og spørre andre til råds, tar jeg det som et tegn på at det kanskje skjuler seg en aldri så liten utstyrsglad fotoentusiast bak pseudonymet. Når nyhetens glans har falmet for det relativt storslagne kamerahuset trådstarter vurderer, spørs det om ikke en mer innholdsrik utstyrspark heller vil være å begjære, -men det er det selvsagt kun hans/hennes lyst og behag som til sist avgjør det.

Og, ja, resultatet teller selvsagt mest, men jeg er redd denne PMnormal ikke besitter noen generell fasit han heller, selv om han er meget høyt profilert på dette forumet; kanskje vel høyt til tider.