Obiter_dictum

Prinsippet om at skadevolder må ta skadelidte som han/henne er, er et grunnprinsipp i erstatningsretten. Det er flere dommer som henviser til dette, blant annet P-pilledom II som Krikkert henviser til. prinsippet er imidlertid almennt kjent og akseptert. Det er ikke et argument man må henvise til en dom for å kunne bruke.

Videre må jeg nok si meg enig med Krikkert vedr. påregnelighetskravet. Dette er absolutt. Kravet må imidlertid vurderes mot skadelidte. Dersom det eksempelvis er tale om en person, som er også er en verdenskjent hårmodell, og det må antas at dette faktum er godt kjent blant den "gemene hop", vil nok erstatningsansvaret kunne bli forholdsvis høyt.

Hei

For nesten alle typer avtaler er det avtalefrihet. Det betyr at leverandøren kan fastsette de vilkårene denne ønsker. Dere vil således ikke nå frem når det gjelder aldersgrensen. Det er, som du selv nevnte, de reisendes ansvar å gjøre seg kjent med de vilkår leverandøren opererer med. Det eneste unntaket vil være der hvor avtalevilkårene står sterkt i motsrid til vanlig bransjevilkår eller er særlig urimelige, i slike tilfeller kan kan kanskje kunne få avtalen lempet etter avtalelovens §36. Det vil i så fall bli advokatmat.

Spørsmålet vedr. innbetalte penger må i utgangspunktet behandles på samme måte. Det er naturlig at reiseleverandøren vil sikre seg i tilfellet avbestillig. De ønsker jo fullbooking i så stor grad som mulig. Dette er også noe vilkårene ofte inneholder bestemmelser om. Svært ofte vil det være slik at den eneste måten å få tilbake penger på, er dersom man er forhindret fra og reise på grunn av sykdom.

Løsningen vil kunne være å benytte reiseforsikringen. Jeg vil tro at du har en avbestillingsforsikring inne i reiseforsikringen, som kan komme til anvendelse. Alternativt vil du ha en avbestillingsforsikring dersom du har betalt med kredittkort.

Du vil ikke komme noen vei ovenfor reiseleverandøren. Den eneste måten vil i så tilfellet være å gå veien om avtaleloven §36, men jeg tror ærlig talt ikke det er holdepunkter for å lempe avtale. Dere vil uansett måtte engasjere advokat, noe som fort kan bli betydelig dyrere enn hva dere allerede har tapt.

Ta det som en dyr lærepenge, og les avtalevilkårene bedre neste gang

Under forutsetning av at det dreier seg om vnalig kosttilskudd, er det verdien som er avgjørende. Du kan ta med varer til en verdi av inntil kr 3000,- uten å svare toll eller mva.

Om kostilskuddet inneholder midler som ikke er tilatt i Norge, kan det gå som narkotika (om det står på narkotikalisten eller ikke-godkjent liste, eksempelvis effedrin) med de konsekvenser det innebærer...

Obiter_dictum

Det man ofte gjør, er rett og slett å sitte på pantet og ikke få dekning for kravet

Utlegg i ideell halvpart gir ikke rett til oppløsning. Kreditor har kun oppnådd sikkerhet for kravet i form av pant i halve verdien, ikke oppnådd noe sameierett. Det er hvem som er registrert som hjemmelshaver, enten reellt (eller presumptivt ved ekteskap) som avgjør hvem som er sameiere, og det er kun sameiere som kan begjære et sameie oppløst.

For å få oppløst sameiet må således kreditor først begjære tvangssalg, så kjøpe den ideelle andelen gjennom tvangssalget, og deretter fremme en begjæring om oppløsning. Hele denne prosessen medfører relativt høye utlegg for kredior i form av rettsgebyrer, samt at det tar veldig lang tid.

At omkostningene kan veltes over på skyldner er en mager trøst, dersom det eksempelvis viser seg at tvangssalget ikke medfører noe særlig dekning. I tillegg må man ta i betraktning at hele prosessen er juridisk komplisert, og at mange inkassoselskaper derfor må engasjere advokat for å gjennomføre prosessen ( I Norge er det vel bare Lindorff og Oslo Kemnerkontor, som har en egen juridisk avdeling), noe som vil virke svært fordyrende på prosessen.

Når jeg jobbet hos Skattefogden i Østfold (nå Skatt Øst), betraktet vi slike pant som bortimot verdiløse. Det eneste de egentlig var egnet til, var å skremme debitor til å betale (noe som virket overraskende ofte...).

Obiter_dictum

Ja, gjelden kan dekkes ved realisering av pantet, men det er svært sjelden at det skjer. Jeg har flere klienter som befinner seg i denne situasjonen, og jeg har aldri opplevd salg av ideel halvpart av bil. Situasjonen er imidlertid noe annerledes om det gjelder bolig, men selv da er det sjelden.

Jeg oppfattet imidlertid problemstillingen slik at det faktisk var A som eide bilen, og da kan ikke namsmannen ta utlegg i bilen i det hele tatt. Faktum taler for dette da A har tatt opp lån ved hjelp av kausjonist. OM bilen er i sameie, kan det kun etableres pant i ideell halvpart. Det er heller ikke namsmannen som begjærer tvangssalg eller oppløsning av sameie, det er det kreditor som gjør.

Mitt innlegg var egentlig ikke ment som kritikk av ditt, kun ment å oppklare faktisk feilinformasjon om saksgangen og hvem som er de egentlige parter i saken. Namsmannen er utelukkende en objektiv part, som skal sørge for at prosessen gjennomføres i henhold til gjeldene rettsregler.

Obiter_dictum

Ekteparet A og B har kjøpt ny bil A er hovedeier og B er deleier. A har tatt opp lån på denne bilen samt at en kausjonist er inne i bildet.

 

B hadde gjeld før ekteskapet som pga. av B's sykdom har vært innom forliksråd og nå namsmann. Namsmann på vegne av kreditor har nå bestemt å ta utlegg i bilen og vil tvangsselge den.

 

Har namsmannen mulighet til å gjøre dette?

 

Namsmannen kan ta utlegg i Bs ideelle andel av bilen, og kan oppløse sameiet "bil" etter reglene i sameigelova. Det spiller ingen rolle om B eier 50%, 70%, eller 20%. Da vil A få valget mellom å kjøpe ut B eller selge bilen på tvangsauksjon (der A får så mye penger som tilsvarer hans ideelle andel i bilen).

Dette er delvis riktig, men mest feil.

Det følger av dekningsloven at namsmannen kan ta utlegg i formuesgoder som tilhører skyldneren. Det er med andre ord irelevant hvem som er oppført som eier, da det er det faktiske eierforholdet som skal legges til grunn. Etter alminnelig familielovgivning vil eiendeler som ektefeller anskaffer i fellesskap bli sameie mellom dem, men dersom det kan dokumenteres at det er A som har betalt bilen, er part i avtalen, og som bærer de løpende utgiftene, tilhører bilen ham/henne. Da kan ikke namsmannen ta utlegg. Det er imidlertid debitor som har bevisbryden.

Om namsmannen kan ta utlegg i bilen, er det i så fall bare i ideell andel. Pantet/utlegget opprettes på vegne av kreditor. Denne må gå veien om namsmannen, og begjære tvangssalg av pantet. Det er ikke enkelt å selge en ideel halvpart... Kreditor kan imidlertid velge å kjøpe andelen selv, for så å begjære samieiet oppløst. Dette er imidlertid en lang, omstendelig og relativt kostandskrevende prosess, og det er veldig sjelden at kreditorer velger denne løsningen. Som oftes ender de opp med et verdiløst pant, men som likevel kan benyttes som "trussel" ovenfor kunnskapsløse debitorer.

Obiter_dictum

Hei

Som nevnt tidligere er hvilken lov som regulerer kjøpet/tjenesten irrelevant, men om du vil lære mer er det inkassoloven som regulerer inkassovirksomhet, også egeninkasso.

Brevteksten du foreslår er helt grei, men jeg er enig med Frevild som mener du kan sette betalingsfristen til "snarest". Merk deg at brevet da vil bli å anse som annen gangs purring, ikke som inkassovarsel, jf. inkassolovens §9. Inkassovarsel skal ha 14 dagers betalingsfrist.

Om du tror at vedkommende vil betale etter vanlig purring, bruker du "snarest", men om du regner med at du må ta saken til inkasso, varsler du dette og setter 14 dagers betalingsfrist etter datoen på brevet. Vær imidlertid oppmerksom på at det er dumt å komme med "tomme trusler", om du ikke har tenkt å overlate kravet til en inkassator.

Det som er sagt her om kjøp av krav er både riktig og galt. Kjøp av krav forekommer, men det vanligste er fortsatt at inkassatoren krever inn på vegne av fordringshaver. Dette koster vanligvis ikke noe for deg, men inkassoselskapet vil gjerne dekke inn egne salærer før du får oppgjør.

mvh

Obiter_dictum