RunningRiver

Takk for inspillet. Grunnen til bruddet er som mange andre, oppbygning til det at vi ikke har klart å løse konflikter. Fordi vi begge parter ikke har lagt like mye innsats i å fikse sine feil og mangler. Men jeg satte ned foten da hun ikke lenger var villig til å prøve å fikse, utvikle og prøve å bli bedre. Som gjør at konfliktene bare kommer igjen og igjen. Jeg har ikke tenkt på om det er prinsippene mine har bidratt til det, men etter brudd så må jeg analysere alt. Etter lest innspillet ditt kom jeg beslutning at jeg burde ta råd fra det. Jeg har tatt samtalen med nå ex-samboer, at jeg er villig til å la det vike å treffes igjen. Vi skal sette oss ned, lage en liste for hva som ikke fungerte og må fikses. Hun har fått litt annen syn på om hun vil prøve igjen å fikse. Når / hvis begge klarer å fikse disse, tenker vi kanskje da begynne å treffes litt igjen. Jeg har vært en ganske lukket person før, og hun ble veldig glad for at jeg åpent opp for dette. Og tok denne beslutningen, isteden for bare sta prinsipp. Så tusen takk, nå ser ikke hun dette men sikker på at hun også hadde takket deg. Jeg er normalt ikke så seriøs av meg, men etter bruddet så må jeg innrømme en rekke følelser som bringer fram det seriøse. Men veldig takknemlig for påminnelsen. Du har rett, og som jeg har svart @TwoFace så har dere begge gitt meg fornuft. Så jeg skal ikke være så prinsipp sta for dette, og vi tenker vi prøver på nytt. Hvis vi klarer å fikse, utvikle oss og kanskje klare til å treffes igjen.

Jeg og min samboer gjorde det akkurat slutt etter 6 år. Det ble slutt med respekt, ansvarlighet, empati og vennskap. Som person har jeg alltid hatt som prinsipp å alltid stå for mine ord, ta 100% ansvarlighet for mine valg og avgjørelser. Jeg sa dermed at hvis vi gjorde det slutt så er det permanent, fordi jeg ikke liker tanken på å bli eller være "det paret som er av og på fordi en, eller begge parter aldri legger inn innsats, endrer eller blir bedre. " Har sett det med egne øyne, og det ser forferdelig utenfra. Jeg har levd og blitt den jeg er av prinsippet, som har gir meg solid verdi. Venner, familie, kollegaer stoler alltid på at jeg ikke går tilbake på mine ord. Dette gjør at jeg er til å stole på, og er ekte venn eller kollega. Under bruddet sier min samboer at hun kunne tenkt seg å treffes igjen, hvis hun og jeg har fikset våre personlige problemer, reflektert og klar for partner igjen. Og etter en prat med mine foreldre så foreslår de også det samme. Dette ga meg en indre konflikt, fordi vi nå har slått opp men innerst inne kunne jeg tenke meg dette. På grunn av min prinsipp klarer jeg ikke å si ja til det. Er jeg nå usunt knyttet til dette prinsippet? Jeg er redd hvis jeg gjør unntak, så vil det i framtiden forandre meg. At jeg da blir mindre til å stole på, og enklere kan gå tilbake på mitt ord og avgjørelser. Men jeg skjønner at et slikt valg er enestående, at jeg potensielt kan gjøre mitt livs største tabbe pga stahet. Samtidig så er jeg redd denne prinsippen jeg har satt, er nettopp en av feilene mine som førte til bruddet. At hvis jeg ikke klarer å se selv når jeg må gjøre unntak, at det vil også ødelegge framtidige forhold. Slik at jeg går i en ond sirkel, hvor jeg ender med å bare kaste bort andres tid og kjærlighet. Jeg sitter helt fast med denne indre konflikten som ødelegger meg mentalt. Hadde satt veldig pris på innspill for å lette på alle tankene og følelsene.