Karatheon

Til Kenny Bones: Helt sant som du sier at den egentlige villainen er Jenova, men det er Sephiroth som settes opp som den aktive villainen, mens Jenova er den passive villainen. For å illustrere litt bedre.

Et kongerike lider under kongens tyrraniske styre. Og kongen blir den synlige utad for folket som tyrannen. Rådgiveren som derimot "foreslår" endringene og lovene og ikke tiltar seg "cred" for hva som skjer vil derimot bli forbigått i all stillhet. Mye det samme kan man si om Sephiroth og Jenova, Sephe er den maktgale kongen som alle hater, mens Jenova er den stillferdige rådgiveren som sniker seg bort i en skjult gang når revolusjonen kommer.

Men back on track. FF13 ser lovende ut, og det er noe veldig herlig over karakterene som er vist til nå. Det virker som om dev teamet har latt seg inspisere litt av de mer fargerike karakterene fra de tidlige spillene, fremfor de lite karakteriserte personene i de nyere spillene. Men er litt redd for at ff13 ikke vil bli helt opp til ff7 allikevel da, ene og alene fordi ff7 har en meget mektig faktor i bildet, nostalgi....

Og til Toman. Jeg likte også ff10 veldig godt, til tross for at det var det mest lineære i serien som jeg har spilt og til tross for tidenes teiteste Bahamut (liker ikke den sentrifuge ringen over ryggen hans, ser bare teit ut), så var spillet en fin spillopplevelse. Men min egen favoritt i serien er faktisk ff8, til tross for draw systemet, og at jeg spilte ff7 først.

For en mage...

Intelligence er din main stat, så høy som mulig. Vil anbefale 18 her, om du ikke har throne of bhaal expansionet, da du ikke vil få tilgang til level 9 spells om du ikke har 18 eller mer i int i hovedspillet.

Ellers så er høy wisdom å foretrekke på et par spells. *cough* wish *cough*, men strengt tatt ikke en nødvendighet.

Det som er veldig bra for en mage er alt som øker hp og senker AC. Altså con og dex.

Det er derimot ikke noe poeng i å ha mer enn 16 i con på noe tidspunkt da mages rett og slett ikke kan få utbytte av høy con. +2 bonus hp som man oppnår allerede av 16 i con er det høyeste. (i motsettning til fighter, paladin, ranger og barbarian, som kan få mer gratis hp av høyere con, +3 på 17, +4 på 18 osv.)

Høy dex er alltid fint, da jo mer dex du har, jo vanskeligere blir du å treffe. Selvfølgelig finnes det hansker i spillet som gir deg 18 i dex, men det er mer fruktbart å bruke hanskeslotsene på noe mer nyttig, som bracers eller sånt som kan ha funky effekter. Men om du velger høy dex, kommer alt ann på hvordan du har tenkt å utstyre magikeren din.

Charisma er en unyttig stat egentlig. Da en av de aller første oppdragene man kan få gir deg mulighet til å få en ring som automatisk gir deg 18 i charisma. så drasser man ringen rundt i bagsa resten av eventyret, og setter den på fingeren hver gang du trenger avslag i en butikk.

Strenght er en bortkastet stat for en magiker, men som allerede er blitt nevnt her, det er fornuftig å ha litt der allikevel, slik at du i hvert fall klarer å bære med deg staven din og kappen din.

For å ha et par ting på det rene.

Ja, jeg er klar over at det ikke er den "gamle" Square gjengen som jobbet på 12 eren. Det var teamet bak final fantasy tactics/kingdom hearts om jeg ikke husker feil.

Jeg er veldig glad for at final fantasy 12 ble slik som det ble, fordi det viser at Square evner å tenke annerledes. Og som mange andre så er jeg enig i at FF trenger å fornye seg litt. Men jeg er veldig uenig i at FF12 er den revolusjonære endringen som serien trengte. Det var en endring, men ikke den messias endringen som rpg sjangeren trenger. Tenker da spesielt på kampsystemet, som strengt tatt er det spilleren vil bruke mesteparten av sin spilletid på. Og står fast på at et spillsystem som oppfordrer til å gå vekk fra spillet og gjøre andre ting mens spillet spiller for deg ikke er den sprekeste spillopplevelsen.

Jeg håper derimot at Square klarer å levere like bra på voiceacting til 13, da det er en av de punktene som jeg er mest fornøyd med i 12.

Men tror at mange som spiller FF12 og ikke likte det, sitter veldig mye med samme inntrykkene som meg, at spillet spilte seg selv, og at de som spillere ikke bidro til så veldig mye mer.

Og anngående Versus så frykter jeg at det skal bli et Dige of Cerberus igjen... Spilles en gang og aldri mer.... Jeg forbeholder meg retten til å kunne ta feil her, men har fått en del vibber om at det blir akkurat et sånt spill. But then again, I've been proven wrong before.

Nå skal det sies at jeg er veldig glad for at FF12 kom og at det var i den forfatningen som det kom i. Med alle sine feil og styrker, så viste det at Square gjengen fremdeles har noen kreative hoder til å surre sammen noe som er forfriskende annerledes enn hva man er vant med. Og som mange andre har bemerket før meg, både her og i andre forum, så trengtes det en vri på det gamle turnbased combat systemet.

Men jeg er uenig i veldig mange som priser FF12 sitt kamp system som den nye jrpg messias. Har sjeldent møtt et system som jeg fant så lite engasjerende. (Og jeg har spilt spillet to ganger, en som supermann og en som nøye planlagt selfgimp for å gi alle forskjellige roller å utfylle). Er veldig imot et system som krever at man gimper seg selv for å få noen utfordring av spillet, og liker som sagt ikke et spill som gjør mesteparten av jobben for meg.. Da kunne jeg like så godt bare ha sett FF: AC eller FF: Spirits Within.

Men kudos skal gå til at de våger å tenke annerledes. Og jeg håper og tror at Square gjengen har med seg de erfaringene som de gjorde av 12, til å gjøre kampsystemet i 13 til et bra all round system som folk lar seg rive med av. Håper nemlig på at 13 blir en mer engasjerende og involverende oppgradering av 12 sitt "real time" system, uten at all kontroll skal overlates til maskinen.

12 eren gav meg litt avsmak, og siden ingen andre har nevnt det, så tenkte jeg at jeg kunne dele med folk om hvorfor jeg ikke likte det. Nå skal det sies med en gang at det er deler i spillet som jeg likte veldig godt. Tenker da på Vayne Solidor, Judges og stemmeskuespill.

Vayne som en av de få virkelig gode bad guys der ute, som ikke motiveres av et ønske om å ødelegge verden, men rett og slett fordi han mener at han er bedre skikket enn andre til å lede nasjonen sin.

Judges var en veldig fin måte å skape litt egen identitet til mange fiender som spilleren egentlig kun skulle banke opp. Tenk litt som FF7 sine turks. Likte judges.

Stemmeskuespillet er vel det beste som er blitt prestert i et rpg spill fra den japanske siden av verden til dags dato og er en av de selgende poengene til spillet.

Men fra ros til ris. Her er tingene som jeg mislikte.

Partyet. Et mer en dimensjonalt party skal man lete lenge etter. Vaan er en Tidus med mindre muskler og mindre personlighet. Og som han sier selv i cut scenen når Fran og Balthier skal "kidnappe" Ashe: "Hey, I'm just along for the ride." Og over spillets historie så blir han faktisk aldri mer involvert heller.....

Basch er den tradisjonelt lite selvstendige ridderen som følger sin oppdragsgiver (aka Ashe) uten spørsmål så og si hele veien. FF9 gjorde det samme med Steiner og Dagger, og Steiner har mer personlighet enn steinen Basch. Og Ashe er egentlig en Yuna om igjen med blondt hår.... Og mindre personlighet....

Lyspunktet i denne alt for gråe personlighetsmassen er jo da Balthier og Fran, som mest av alt minnet meg om Han Solo og Chewbacca. In it for the money, in it for the girl... (Selv om Balthier faktisk ikke er in it for the girl...) Men selv med alle Balthier sine vitser om å være helt og sånt, så fremstår de allikevel ikke som gjennomtenkte karakterer. Han Solo har bedre motivasjoner for å bli med rebellene i star wars enn hva balthier har for å bli med Ashe sin gruppe i FF12.

Så da sitter man faktisk igjen med kun support gruppen av folk. Altså villains og allies. Vayne og judgesene er som nevnt ovenfor noen av de bedre tilleggene, samt han jamaica prinsen som man møter i mt. bur-omisace og seffers denne versjonenes cid. Men selv synes jeg noe skurrer når en jamaica prins som har mindre enn 5 minutters total screen time er mer minneverdig enn 4 av de 6 personene i partyet........

Men det som virkelig gjør at jeg ikke klarer FF12 er kampsystemet. FF12 fortonet seg for meg som å se exibition mode i Soul Calibur. Kort sagt at maskinen gjorde alt for meg. For 99% av kampene i spillet, så trenger man kun, jeg gjentar KUN følgende kommandoer i gambit systemet.

ally health 50% -> cast cure/cura/curaga

Target -> Nearest enemy

Enemy -> Attack

For de som ikke er party leder, så legger du til kommandoen

Target -> Attack leaders target

Deretter gir du alle karakteren hvert sitt våpen og resten av spillet styres av venstre styrespake. Innimellom trykker du på x knappen for å plukke opp skattekister.

Okay, hva med bosser da? Joda, bosser er strengt tatt de morsomm delene med kampen, men jeg husker bare 3 bosser fra hele spillet, fordi alle de andre ble banket på samme måte som oppskriften oevnfor, med tillegg av en av to kommandoer. Enten castet man silence eller blind på fienden og så var det bare å fortsette som ovenfor nevnte gambit. De som skilte seg ut var status affecting Elder Dragon man møter i Golmore Jungle, Malborobossen man kan ta som optional boss og Fafnir, dragen som er fjerde siste bossen av optional bosser. Både Marlboroen og Elder dragon løste seg med gambiten Any ally -> Esuna, og Fafnir løste seg med Any Ally -> Reflect. Fafnir banket jeg faktisk mens jeg satt og så på Jurassic Park, mens karakterene mine sto og skjøt på Fafnir på den andre tv en.

Poenget mitt er at et kampsystem som oppfordrer spilleren til å ikke spille er ikke bra game design. Når alle levleguides som finnes til FF12 alle foreslår å sette opp en spesifikk gambit rekke og la ps2 en stå og gjøre jobben for deg i de neste 12 timene mens du går på jobb eller sover eller spiller gitar eller gjør andre ting, så har du uansett hvordan du ser det en GIGANTISK designflaw i systemet ditt.

Men det er sikkert noen som er uenige med meg i gambit systemet. Jeg mener de gamle systemene er bedre, for det krever i det minste at spilleren faktisk velger kommandoer selv. Og andre magier enn cure/cura/curaga så faktisk mer bruk enn the occasional boss novelty i de tidligere spillene.

Hmmm..... Må si jeg gleder meg, men har et par tanker om spillet som slår meg her.

Jeg håper villainen blir bra her i spillet. Det er tross alt det viktigste for hvordan spillets helter skal bli oppfattet. Tross alt, hva er vel Gandalf uten Sauron som motpol? Hva er vel Batman uten Joker, Spider-Man uten Green Goblin, eller Luke Skywalker uten Darth Vader?

Dette er noe som manglet i FF8 (Seifer er ingen egentlig villain, og sisteboss var det jo ingen som visste noe om før siste disk, hva f???). Og det manglet også i stor grad i ff12 synes jeg. Spoiler alert:

Men tilbake til FF13, jeg håper de har vett til å skjule villain/villainess til etter launch. Gjør som i FF7 eller FF10, hold villainen ukjent til den personen skal først presenteres. Slik at spilleren får et litt "wow" inntrykk. Sephiroth som står i flammehavet av Nibelheim er noe som er "brent" på manges minne. Eller Seymour som summoner Anima under blitzball turneringen. Til tross for elendige hårfrisyrer. Og hvem kan glemme Kefka, som man egentlig ikke ser som noe annet enn en litt sær fyr før han avsløres som den mest sinnsyke av alle badguys.

Gi meg en villainess som krever like mye respekt som Lightning. Ikke gjør motstanderen til Lightning ansiktsløse figurer. Gi oss et ansikt som vi kan elske å hate. Og ikke avslør en villain før inn i spillet. Og ikke gi oss en surprise villain 5 minutter før spillets slutt. La oss slippe en Necron, en Yu Yevon eller en Ultimicia til.

Og mitt siste ønske for FF13 er at vi får en utvikling i personlighetene til hovedpersonene. For å bruke 12 som skrekk eksempel: Vahn var en guttunge med luftpiratdrømmer som selv innrømmet at han bare var med på lasset. Og på slutten av spillet så var han fremdeles luftpiratdrømmeren som var blitt dratt med på lasset. Jeg husker bedre Jamaicaprinsen som man hadde hemmelig møte med enn jeg husker Vahns personlighet. Til tross for at han prinsen som jeg snakker om kun var med i spillet i en hel 5 minutter lang scene, og Vahn spillet man som igjennom hele spillet........ Kort sagt, gi oss fargerike, minneverdige karakterer.

Mest tid..... hmmmm.....

Final fantasy som en serie har stjålet mye tid.

Starcraft multiplayer stjal mye tid. (husker godt hvor forbanna foreldrene mine var da de kom tilbake fra en måneds ferie og jeg hadde vært alene hjemme og gamet på battlenet. Dette var i de dager man hadde modem og isdn abbonementer som betalte for hvert eneste tellerskritt.)

Street Fighter 2 og SF Alfa serien og Mortal Kombat 1/2/3/4.

Og ja.... Resident Evil 2. Claire A ending og B ending, Leon A ending og B ending, samt alle ekstra greiene som man unlocket og mye, mye mer.

Har heldigvis blitt mindre manisk på å unlocke alt i spill etter som jeg har blitt eldre. Har ikke tid til 100% clearing av alt.

1. Mortal Kombat på arkadespill. Ble instant forelska i Sonya Blade og rådigget Sub Zero (som har vært min favoritt i alle spill siden) og spillet så jo "helt ekte" ut.

2. Street Fighter 2 på SNES. Yup SF2, ikke turbo, alpha, extra edition, hd remix, uber cool long name cause we can versjoner, bare den helt rene SF2 følelsen. Muligens det slossespillet som har miljøskadet meg for evig tid. Og følelsen av å skitbanke alle kameratene mine til pinneved gang på gang på gang på gang var bare veldig gøy. Og ja, Ken skal maines i SF4 også.

3. Første gang jeg ble utsatt for et JRPG, nemlig FF7, og frem til og forbi Rocket Town så gjorde karakterene mine konsekvent mellom 250-500 damage på angrepene sine, alt etter som. SÅ critta Tifa for over 1000 skade og jeg så tallene fly over skjermen og satt bare å måpa. Yup, da var det ingen vei tilbake, jrpg tulling siden.

Men har så veldig mange andre gode øyeblikk også som burde nevnes, men da blir jeg sittende og skrive ALT for mye. Så får nøye meg med dette.

Angående dialogene så har de en del å si. Les spoileren om du vil selv.

Men for å si det sånn, ikke heng deg alt for mye opp i dialog options, spill igjennom en gang, og om du føler for en ny runde, svar personene annerledes.

Så vidt jeg har talt er det bare 2 stk i hele tråden som til nå har nevnt den scenen, men mange andre scener som er ramset opp her.

Så du sier altså at du aldri har kjent en klump i halsen av å høre et spesielt stykke flott musikk, sett en spesielt sterk scene i en film eller dokumentar, aldri kjent glede av å se laget ditt vinne en kamp i fotball eller annen idrett. Aldri følt en barnslig glede over å ha et nytt spill i hendene som du kanskje har sett frem til lenge?

Disse grineelementene er faktisk bare et lite aspekt med følelsesregisteret som vi har. Og spill, så vel som film, musikk, mat, lukt og lys m.m spiller på dette. Hvorfor skal det være mer godtatt å grine av et stykke flott musikk enn et bra regisert spill? Begge deler spiller på det følelsesmessige til den som mottar.

Å dømme noen som ikke "ekte mannfolk" fordi de har andre assosiasjoner til et spill enn hva du har selv er knapt nok en mannfolk ting å gjøre. Ekte mannfolk griner, brøler, skriker, sjauer, vitser, krangler og ler og er ikke redd for å vise hva de er. Nemlig hårete barbarer som fremdeles ville spist maten rå og med fingrene om ikke kvinnfolka insisterte på å lære oss å ete med bestikk og.... hehe.... verdighet....

Ikke akkurat grine øyeblikket i FF7, men den episoden jeg husker best er faktisk Cosmo Canyon,når Nanaki/RedXIII får vite et par sannheter om fortiden, mens soundtracket til Great Warrior går i bakgrunnen. Veldig fin scene.

Vil legge til Wild Arms 3, 4 og "umullig å få tak i nummer 5". De er Western preget spill. Og kanskje du får tak i nummer 1 og 2, som begge kom til gamle PS maskinen.

Wild Arms er cowboys, klassisk jrpg story, og mye gitarpreget stemningsmusikk som får deg nesten til å føle deg litt som en pioneer. Wild Arms 4 lider litt av det samme som Suikoden 4 gjør da, regnes av fansen som det sorte fåret i serien. Men er allikevel ikke så håpløst som mange vil ha det til. Verdt en kikk.

Og så er det jo Tales of ...... spillene da.

Og ja, både Persona, Suikoden, Star Ocean og Shadowhearts er alle spillserier som er å anbefale. Om du har mulighet til å skaffe deg ps1 spill, så vil jeg også anbefale Breath of Fire 3 og 4. (Har du en Snes evnt en emulator, så er muligheten for BoF 1 og 2 der også).

Å ja, VC er et av de beste kjøpene jeg har gjort til PS3 en så langt. Taktisk tenking, et unikt turn based system, og en avslappende herlig grafikk som jeg skulle ønske jeg så i flere spill. Verdt alle kronene som jeg la ut, og et av de få spillene som jeg faktisk har giddet å spille hele veien til ende i det siste. (Mye jobb, skole og annet som tar opp av spilletiden min.... jajaja).

Som nevnt ovenfor, vanskelighetsgraden er simpelthen herlig. Få ting som er så enormt irriterende som å tape en kamp 18-19 runder inn i kampen. Og få ting som er så tilfredstillende som å se deg ta banen du har slitt med på bare et par runder når du endelig finner en bra måte å takle den på som ligger til din egen spillestil.

Og ja, litt deilig med et spill der å leke rambo oftest er en sikker måte å få deg drept på. Flere slike spill ønskes.

Legger meg inn her jeg også.

Og kjenner meg nesten litt misunnelig på deg Tan. Du kan glede deg. Men vær forberedt, det er noen små irriterende karakterer som du må holde ut med i løpet av spillet også. Og ja.. vær forberedt på å få rearrangert materiaen din på et tidspunkt.

Jeg kan ikke tro at denne tråden har kommet 3 sider inn uten å nevne den personen som jeg annser for å være aller mest irriterende noen gang i et spill.

Hold godt fast folkens:

Paine, fra FF X-2...

Seriøst... Burde jo ha skjønt det da navnet dukka opp. Men evig optimist som jeg er, så håpa jeg jo at det kanskje, muligens langt der fremme skulle være et håp av noe fornuftig.....

Dama er en endeløs lang pinelse i å forsøke å være den nye kule hardassen i FFX universet, men sorry, å følge i Auron og Lulu sine fotspor fønker bare ikke for deg vennen. Når du attpåtil klarer å lire av deg pinelige kommentarer som "pre-concert hurt fest time" og annet mildt sagt idiotiske kommentarer så blir du bare fremstående som overflødig teit.

Den eneste grunnen til at jeg rangerer deg som hakket verre enn hu derre LeBlanc dama som sprader rundt i rosa og hyler med en ufattelig falsk og skrikende stemme hele tiden, er fordi jeg innbiller meg at designerene bak Paine faktisk trodde hun skulle være kul...... Mens LeBlanc er akkurat det som hun fremstilles som, en rablende gal tyrannisk SM fetishist....

Og seriøst.... Hva er det med Sephiroth looken? Sølvhår og svart lær og et sverd som din fysikk ikke skal kunne klare å holde oppe Paine...... <_<

Nei, hele karakteren til Paine skriker "Vil, vil, men får ikke til".

Nei hun er den verste karakteren som er laget til et final fantasy spill noensinne tror jeg, og det inkluderer karakterer som Cait Sith, Quina, Penelo og andre meningsløse karakterer som Square har puttet i spillene sine som filler.

Jaja, anyways.... det var mine ti øre på hvilken karakter jeg finner mest irriterende.

en countdown til neste countdown?

er da dette The Final Countdown?

Er det noen andre som fikk noe annet enn en ny countdown eller en total lockdown av siden?

Valkyria Chronicles.

Et fantastisk flott spill, som jeg håper mange flere jrpg utviklere lærer fra i fremtiden med tanke på grafikken i hvert fall. En nytelse å se på og veldig herlig atmosfære.

Aya Brea fra Parasite Eve spillene da er mitt bidrag.

Vel.... La oss se litt på hva som skjer...

Xbox lanserer nytt Halo spill. Handler opp det sjette spillet i en serie som tidligere var eksklusiv. Handler opp et av 3 spill i en spilltriologi, som er det 13 spillet i sin serie....(Ja jeg snakker om FF13 her, ikke glem at ffvs13 er ps3 eksklusiv enda og FF13 Agito er PSP eksklusiv) Med andre ord, de satser ikke på noe nytt.

Sony velger å utvikle helt nye titler som skal avdukes. I følge gamespot så er det intet mindre enn 14 helt nye spill som skal avdukes som det ikke er forhåndsannonsert navn på.

http://www.gamespot.com/news/6198348.html?...mp;subj=6198348

Sony fortsetter som de alltid har gjort faktisk, med å utvikle egne konsepter og originalitet, og jeg mistenker nok at det er lettere for folk å utvikle egne ideer og komme med totalt originale ideer til Sony. LBP er jo et eksempel på det. Sony har i alle generasjonene satset på utvikling av originale spill. Både ps1 og ps2 bærer preg av å ha gitt ut mange gullkorn fra små tredjepartsutviklere som har hatt grei salgsrate. Mange små selskaper har fått navnet sitt kjent ved at de utviklet for Sony sin maskin. Det er strengt tatt kun de "store" selskapene som har uttalige oppfølgere som har muligheten til å gå multi faktisk.

Men uansett, jeg unner kun min fremtidige svigermor å spille slossespill med d-paden til xboxen. Men det er jo kjekt at de i hver fall får muligheten til å velge å prøve.

Og King og Armor King er kongene på haugen, no going around it.

I følge gamespot så har nok Sony mer enn nok ess i ermet

http://www.gamespot.com/news/6198348.html?...mp;subj=6198348

Hele 14 ekslusiver som ikke er forhåndsannonsert, men skal avdekkes for første gang på TGS. 3 til PSP og hele 11 til PS3.

1 spill fra IREM, et fra Konami og hele 9 stk fra sony sine egne studio, som meget mulig kan bety et nytt team ICO spill. Gled dere dødelige. I have no fear.

Okay, melder meg på her.....

Tror at spillebransjen også lider av litt det samme som musikkbransjen led stort under på nittitallet.

På nittitallet skjedde det noe som var både genialt og horribelt for musikkbransjen. Nemlig allmenngjøring av musikken. Før internett og hjemmestudio software og samtlige sider hvor man kan hore seg selv ut for verden, så ble nemlig musikk laget av folk som var musikere. Musikerene trengte ikke være fotomodeller og sex objekter for å selge musikken sin. Folk hørte musikken og digget den. Ingen skal fortelle meg at Ozzy Osbourne er verdens mest sexy og at han selger musikken sin på utseendet uten at jeg ramler sammen og ler så fillene fyker. Eller at Jimi Hendrix selger sin musikk fordi han er så uimotståelig sexy. Men de ble allikevel sexsymboler. Men da for sin musikk, ikke sitt utseende.

Men så kom nittitallet på godt og vondt, og pc er ble vanlig, man fikk sine egne hjemmestudio software programmer spredt via internett og alle som hadde et ønske om å lage lyd, kunne plutselig gjøre det om de hadde en pc og internett tilgang. Og verden oversvømtes av dritt, for å si det mildt. Hver eneste lille laban som hadde "originalitet" nok til å sette DJ foran navnet sitt kunne nå bli stjerner på internett. Fildelingen gjorde også at man fikk spredd faenskapet sitt utover i de ganske hjem og verden ble bombardert av middelmådighet som aldri hadde sett verdens lys om musikkindustrien fikk ha noe de skulle ha sagt.

Så industrien endret seg. Siden hver eneste tulling med en pc nå kunne lage dunk-daah, dunk-daah, dunk-daah lyd og promotere seg som "DJ Idon'treallyhaveanythingcooltocallme" som la til en kvinnestemme som lagde en AHHHHHH AAAHHHHH AAAAAAAHHHH lyd på mer eller mindre passende tider i sangen, kunne bli berømt, så var industrien nødt til å endre seg.

Musikken startet for alvor musikkvideoer. Jada, jeg vet at man hadde musikkvideoer før også, men det var først når alle mann kunne bli "musikere" at industrien var nødt til å skille mellom proffesjonelle og amatører. Så dermed ble fokuset mer sexfiksert i industrien. Proffesjonelle ble skilt fra johan og ola og ronny ved at proffesjonelle kunne ha råd til å ha masse deilige babes til å danse, eller til og med synge. (Drit i at disse babsa hadde playback og at det egentlig ikke var deres stemme man hørte)

Musikkindustrien før slapp igjennom band og artister som var gode og nyskapende. Det var lengre mellom dem, men de kom. Og de trengte ikke se ut som halvanorektiske silikonvrak med botox oppstramming for å selge musikken sin. Industrien i dag masseproduserer møkk og overhypet tullball, men innimellom så kommer det fram noen virkelig geniale perler som skaper seg et navn.

Med disse parallellene til dagens gaming industri, så ser dere kanskje hvor jeg vil frem? Jada, det er klart at det kommer gode spill den dag i dag også. Men det forhindrer ikke at veldig masse dritt forkles med "cutting edge technology" grafikk som kun er der for å trekke inn mer kjøpere som aldri hadde rørt spillene om det ikke var for at det er så visuelt gjennomført.

For guds skyld folkens.... Vi har spill som selger kun fordi de har realistiske pupperistinger i spillmotoren. Ikke at realistiske pupper ikke er viktig , men.... seriøst....

Men jeg har håp og tro for spillbransjen enda. Musikkbransjen har fått øynene opp for at de gamle musikerene fremdeles har det beste punchet. Det er nemlig ikke uten grunn at band og artister som Judas Priest, Metallica, Bon Jovi, Robbie William, U2, Guns'n'Roses, Kiss og mange, mange, mange andre som jeg ikke har nevnt her markedsføres nærmest som musikkens Jesuser hver gang de kommer med noen nytt.

Den samme trenden ser jeg også i spillbransjen. Mega Man 9 som muligens er det beste eksemelet på dette. Et helt nytt spill lansert og laget som om det var et old school game. Vi må bare overleve Little Big Planet og alt av middelmådighet som kommer derfra og fra Nintendo og microsoft sine "equivelants" (joda, tror neppe at ninty og micro lar Sony ha et slikt spill, hvor spillere oppfordres til å lage egne spill med den motoren som spillet tilbyr, uten at de kommer med noen lignende selv.)

Men, men.... Tror LBP og lignende "spill" fra de to andre konsollene vil være en bra ting jeg. Etter å ha vasset seg gjennom mye middelmådige spill ideer og vas, så kommer gaming industrien til å kunne gjøre som musikkbransjen. Nemlig en slags return to the roots, hvor det som fungerte kommer frem igjen, og det som var bra da, fremdeles er bra, og at man har mye glede i det som var. Så er det frem med lupen og leite seg gjennom hva som er av dagens og prøve å få øye på det som er bra i all elendigheten.

Gode spill er først og fremst playability, story og engasjement. Grafikk er et pluss, men ikke et krav for at det skal bli bra. (Synes at Black Sabbath hadde vært enda bedre om de var alle skikkelig puppefagre eksosryper, men det at de er nedslitte gamle menn i stramme lærbukser gjør ikke musikken mindre bra av den grunn) Å innbille seg at grafikk er do all, be all for spill, er å lure seg selv hemningsløst. Om så var tilfellet så hadde alle MMO spillere spilt Age of Conan ikke WoW eller War, alle FPS elskere ville spilt Crysis ikke Counterstrike, og alle final fantasy fans ville ha klynget seg fast om at FF12 er det beste i serien som noensinne er blitt laget ever!!!! and so on.

Nekter ikke for at god grafikk ikke kan løfte spilleopplevelsen, men god grafikk skjuler ikke et ræv elendige spill, like lite som en puppemodell som vrikker seg på en musikkvideo skjuler at musikken er elendig.

Med dette sagt, så betyr ikke det at det aldri kommer gode spill i nyere dager, det er bare mye vanskeligere å få øye på, fordi det kommer så mye middelmådighet og elendighet blant de få gode spillene som kommer.

Karatheon out

Er det noen som har et tips på hvordan man kan få til quick draw challengen på Galaxy man, altså drepe han innen 10 sekunder... Siden bitchen driver og flyr hele tiden, så får jeg ikka landa nok concrete shots på han i tide til at han stryker med.....

Og ja, Tornado man banen er spillets kjipeste før Wily banene... og et hint til COncrete man er splash woman sin lightning ting.

Runde spillet uten en eneste hit...... Joda, det er nok mulig, men det vil være j*** hardt. Både Jewel man og Tornado man er begge bosser som jeg har vanskelig for å se for meg at man kan vinne over uten å ta noe skade i det hele tatt, men det er nok en liten mikroskopisk mulighet for det.

Det skal være sagt at jeg er veldig på å bevisst abuse mega man sin 2 sekunders "immortality" etter at man tar skade av en fiende, for å slippe å bruke rush jet eller rush coil for å komme over lava, pigger eller annet one hit kill greier. Mange plasser i spillet som blir direkte latterlig enkle ved å benytte seg av dette tipset. Mange plasser som er nesten umulige presisjonshopp blir rett og slett latterlig enkle med litt selvskading.

Har ikke spilt i dag enda, men tenker at jeg skal bryne meg på spillets siste baner igjen senere i kveld. Jeg er veldig fornøyd med alle bossene i dr. Wily banene. Meget underholdende og en del av de er rett og slett nostalgiske i den forstand at de er konstruert etter samme formel som man hadde dr. Wily bossene i tidligere spill.

Hehe, lasta ned Mega man i går, det føltes rett og slett herlig. Har ikke spilt så intenst med et spill på åresvis føles det. Kjempegøy er det og, men synes ikke det er noe spesielt mye vanskeligere enn Mega man 2 og 3 som er de andre Mega man spillene jeg har spilt i nyere tid.