GOB

Klart det er reelt, og vondt, slitsomt og håpløst, det skjønner jeg jo. Prøver å vise at fokuset er litt feil, at største problemet er tankemønsteret, ikke egentlig utseendet. F.eks for deg å gå inn i babe-tråder har ingen funksjon annen enn å opprettholde det nåværende tankemønsteret. Fore de negative ideene om deg selv med næring.

 

Du må begynne et sted, med å akseptere deg selv, finne en små positive ting og fore på de isteden. Får du et kompliment fra kjæresten eller hvem som helst andre, aksepter det. Tenk "ok", ikke gå inn i noe mer tanker om det er feil eller ikke stemmer. OK og ferdig med det. Etterhvert blir det enklere å få komplimenter, fordi hjernen ikke automatisk penser inn på en negativ tankerekke.

 

Forøvrig blir det enklere for en del når de blir litt eldre, men også de har på et tidspunkt godtatt seg selv med alt det positive og det negative, uansett er det ikke noe som skjer av seg selv, det er et valg du tar.

Holder meg langt unna "nyheter", tv-programmer og filmer som er veldig fokusert på utseende. Det må være skadelig for de fleste. Ingen kan noensinne bli fornøyd med seg selv ved å se på folk som ser bedre ut enn seg selv, som lever bedre liv osv. Det å finne referansepunkt som er utenfor hva jeg noensinne kan oppnå er så utrolig galt og merkelig, men likevel så gjør jeg det hele tida.

Jeg har gått glipp av en god del muligheter pga disse tankene iforhold til jobb, skole, sosiale relasjoner og ikke minst damer. Dette er så slitsomt. Jeg blir så unnvikende av tankene mine, vil ikke at folk skal se på meg. Det at jeg hele tiden unngår sosiale relasjoner pga utseende gjør jo at jeg heller aldri får komplimenter, så det der blir en ond sirkel.

Nå er jeg heller ikke akkurat så veldig ung, er ute i tjueåra, så det å akseptere seg sel må være et valg en tar, det går ikke over av seg selv. Prøver for tiden veldig mange tips fra diverse selv-hjelpsbøker angående å endre tankemønster, men de funker ikke, så det er derfor jeg skriver her.

Tenkte en stund på å poste bilde mitt på en internettside, for å se kommentarene til folk, få en endelig bekreftelse på tankene mine. Kjipt å gå rundt å tro at jeg er litt koko i hodet, at tankene er en vrangforestilling, og at jeg egentlig ikke har en unnskyldning for unnvikelsen min.

Beste 6 minutters filmsnutt jeg har sett på lenge

Kanskje du ikke har så dårlig utsende som du tror selv Er mange ganger man tror man ser mye værre ut enn man egentlig gjør.

 

Dårlig hud; dette har vel de fleste i tenårene hvis du er i den alderen.

Skjeve ører; dette merker nok ingen, tror jeg aldri har sett på ørene til andre og vurdert de.

Usymetrisk ansikt; har vel ikke så veldig mye å si.

Arr i leppa; spørs hvor stort

Merkelig benbygning i ansiktet: Hmm, aldri sett dette før.

Jeg er ikke i tenårene, og har fortsatt dårlig hud. Få merker skjeve ører, men de komplementerer resten av ansiktet mitt på en bisarr måte, så usymmetrien i sin helhet blir mer synlig.

Nå er jeg utrolig negativ, men det har med noen triste erfaringer fra ungdomsskolen og vgs å gjøre. Jeg ble rett ut fortalt av andre at jeg så jævlig dårlig ut... Den elendig selvtilliten bunner i de erfaringene. Jeg har likevel bygd meg opp igjen, er ikke personen til å ligge ned for telling for alltid, men utseende plager meg alltid like mye. Er ganske oppegående ellers, men er sjenert. En som ikke akkurat stråler av selvtillit, har noenlunde normal selvtillit, men ser bare virkelig dårlig ut. En normal person ellers, men med skikkelig dårlig utseende.... Hva er mine sjanser?

Det virker som mange her mener det handler bare om innstilling. Det kan jeg for så vidt være enig i, men bare til en viss grad.

Det er helt umulig å si hvem de "stygge" er. De fleste ser helt vanlig ut, og smaken varierer fra person til person, helt klart. De fleste mennesker som jeg ser på gata 99.99% ser helt vanlig ut, og jeg syns veldig mange ser bra ut. Kan egentlig ikke huske sist gang jeg så en "stygg" person.

Det er likevel visse ting som gjør at enkelte skiller seg ut. Jeg skiller meg ut, men på en negativ måte.

Jeg har dårlig hud, skjeve ører, en merkelig benbygning i ansiktet, en stor nese, et usymmetrisk ansikt, og ser i hele tatt ganske dårlig ut, verre enn de fleste. Dette er noe enhver kan se, og som jeg selvfølgelig ser selv; har følt meg som elefantmannen til tider. Så ikke bare ser jeg dårlig ut, men føler meg dårlig, og da er det vanskelig å kompensere for dårlig utseende.

Hvor bra personlighet må man ha for å kompensere for et temmelig dårlig utseende?

La si at elefantmannen ligger på 0, og Brad Pitt ligger på 10. Hvor stor sjanse vil en som ligger på ca. 2.5-3 ha for å kunne et vanlig liv? Ville dere ærlig talt ville vært sammen med noen som ser så dårlig ut, og hvor fantastisk sprudlende måtte denne personen være?

Ville dere hatt en dame/mann med skjeve ører, usymmetri i ansikt, dårlig hud, arr i leppa, merkelig benbygning i ansiktet?

Jeg mener ikke å ødelegge den positive vibben i denne tråden nå, er selv en stor tilhenger av positiv psykologi, men tenk dere en virkelig person med rart utseende, dere har sikkert møtt minst en med virkelig merkelig utseende, så tenk dere sjansene til han/henne. Ville dere vært sammen med han/henne?

Du har helt rett Never Can Tell. Det handler om et irrasjonellt handlingsmønster, og jeg vet personlig at jeg har satt meg selv i en slags offerrolle pga tankene mine. Fokuset mitt er helt feil, det er andre områder i livet mitt som trekker meg ned, men skal jeg være ærlig, så er det tankene rundt mitt eget utseende som har vært mest vedvarende av alle negative tanker jeg har hatt.

Jeg er ikke såpass hardt rammet at jeg ikke kan gå ut av døren pga dette. Jeg fungerer i dagliglivet, og ville sikkert ikke blitt diagnostisert av en psykiater med noen slags sinnslidelse. Kanskje jeg har en mild form for BDD? Eller kanskje jeg bare er litt under normalen, og ser dette på et brutalt ærlig vis?

Jeg må innrømme at jeg ofte tenker at livet ville vært annerledes om jeg så bedre ut, at ting ville bli lettere da. Selvfølgelig er ikke dette helt sant, da det er mange faktorer som spiller inn.

Likevel greier jeg ikke helt å kaste fra meg tanken. Greier ikke helt å se på meg selv og like meg selv for den jeg er. Enkelte dager føler jeg meg helt topp, men så ser jeg meg selv i speilet, og selvbildet raser sammen igjen. Kjøpte et webcam for ikke lenge siden, tok et par bilder, og det hjalp heller ikke.

Det som er så slitsomt med dette er at jeg aldri får noen bekreftelse på om jeg tenker galt. Det er så få som skjønner seg på slike merkelige psykologiske problemer. Jeg gikk til en psykolog for litt siden, og han sa at tankene mine ikke stemte, at jeg faktisk så helt vanlig ut, men det kan jeg ikke stole på.

Jaja, nå ble det litt pludder her, men det jeg egentlig lurer på er: Hvordan kan jeg få et bedre selvilde? Hvordan kan jeg kvitte meg med kompleksene rundt eget utseende? Noen som har hatt komplekser rundt eget utseende, ikke nødvendigvis BDD, som har kvittet seg med disse, og hvis så: Hvordan?

Dersom man har BDD har man en usaklig negativ oppfattelse av eget utseende, eller en overdreven fokus på en innbilt eller en reell men liten "defekt" i utseendet.

Det stemmer det, men hva er "usaklig"? Kan man si at i _alle_ tilfeller hvor noen har negativ oppfattelse av eget utseende, så har man den psykiske sykdommen kalt BDD?

Jeg har antageligvis en overdrevent fokus på en "liten" defekt i utseende, det handler om hvor man setter anførselstegnene ;-), men de er nok likefullt desverre ganske så reelle.

Flere relle defekter i utseende, som gjør at jeg skiller meg ut fra normalen, gjør at jeg anser meg selv som annerledes utseendemessig.

Noen her som har erfaring med Body Dysmorphc Disorder? Kalles vel dysmorfobi på norsk.

Når jeg ser på meg selv i speilet, så liker jeg ikke det jeg ser. Jeg ser rett og slett annerledes ut, har et litt merkelig utseende. Dette er ikke noe innbilt: Jeg er rett og slett under normalen rent utseendemessig. Jeg mener dette ikke er innbilning, men noe totalt reellt.

Jeg har til og med gått til en psykolog for dette problemet. Han mente det var tull at jeg ser stygg ut, og mente dette var en vrangforestilling jeg har skapt i eget hode. Det å bearbeide tankene i sitt eget hode er en ting, det å gå til en plastisk kirurg og dermatologer noe annet. Et artig lite dilemma.

Jeg føler meg ganske idiotisk når jeg snakker med folk om dette. Det er ikke akkurat veldig maskulint å være så usikker på eget utseende, og ha såpass lav selvtillit. Derfor går det utover det meste i livet mitt sånn rent sosialt sett. Jeg føler meg også litt "gal", litt psykisk syk, når jeg blir fortalt det er innbilning.

Så her er spørsmålet til de som har erfaring med noen som lider av BDD: Dreier det seg om innbilning alle gangene, eller kanskje noen som lider av såkalt BDD faktisk har en veldig jordnær og rett persepsjon av eget utseende? Altså dreier det seg ikke om en "gal persepsjon", men heller en kurant og riktig observasjon.

Litt info til de som kanskje ble litt nysgjerrig:

http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=776871