Kierkegaard

Når noen først tar opp dette med hyperrealisme så har jeg et spørsmål. Forfatteren skriver "Hva er grunnen til at så mange anmeldere leverer hyllester uten forbehold til et spill med så mange svakheter? Svaret er realisme." for så å presentere oss for denne hyperrealismen. Jeg ser ikke helt hvor denne teorien passer inn som en problemstilling her, kan du utdype?

Med fare for å bli anklaget for å bli anklaget for å være filosofisk høytflyvende med for mange fremmedord vil jeg forsøke å svare fordi jeg synes dette er svært interessant.

Jeg er ikke veldig godt kjent med begrepet om hyperrealitet, og vil heller ikke være så arrogant å skulle foregi å vite hva artikkelforfatteren mener, men slik jeg har forstått det handler om at man gir inntrykk av å simulere virkeligheten (god fysikkmotor, god grafikk, osv.), samtidig som det man simulerer er mer ekstraordinært enn virkeligheten. Tanken er at man istedenfor å engasjeres følelsesmessig eller rasjonelt kun ender opp med å søke stimuli. Porno gir for eksempel inntrykk av å representere virkeligheten, men det er en virkelighet som i forsvinnende liten grad har sammenheng med sex slik den er i virkeligheten. Det er et veldig godt (og morsomt) eksempel på dette i en Friends episode hvor to av de mannlige hovedpersonene ser så mye porno at de blir sjokkerte når det kvinnelige pizzabudet ikkehar sex med dem. I følge de reglene som gjelder i den virkeligheten pornoen simulerer betyr et kvinnelig pizzabud på døra sex, ikke at hun gir deg pizzaen du bestilte og går. Slik jeg har forstått er det denne betydningen av "forsøkt realisme" artikkelforfatteren ønsker å hentyde mot, selv om jeg her har trukket dette ganske langt. Det er forøvrig linket til en ganske god artikkel om dette i refleksjonen (http://en.wikipedia.org/wiki/Hyper_reality).

Hvis andre har mer peiling på dette enn meg setter jeg pris på å bli korrigert.

Jeg synes det var en svært interessant artikkel, og noe av det jeg liker best med den er nettopp at den forsøker å tilføre det jeg mener er et noe større refleksjonsnivå rundt spill. Alt for ofte reduseres diskusjonen om voldelige spill til en krangel mellom Jack Thompson og de som mener at spill bare er underholdning. Et spill som GTAIV er ikke "bare" underholdning, lite like som en film "bare" er bilder på en skjerm. I GTA som i filmer er det et stort element av meningsinnhold. Dette meningsinnholdet påvirker oss på forskjellige måter. Å forsøke å ignorere dette ved å hevde at det bare er underholdning fjerner etter min mening det interessante ved det artikkelen forsøker å gjøre.

Hyperrealisme. En fiktiv virkelighet som virker mer ekte enn virkeligheten? Det er ihvertfall slik jeg har forstått konseptet. Las Vegas og Disneyworld er eksempler på hyperrealisme. Det er en grunn til at folk drar dit. Kanskje folk vil slippe unna virkeligheten? Om en bare for noen timer om gangen. Moral er for virkeligheten, ikke underholdningen, spør du meg. Folk drar til syden, for å slippe unna hverdagens mas. Man ser en god film. Man spiller et spill. Man forteller historier rundt bålet for tusenvis av år! Man blir underholdt. Man slipper unna sin egen virkelighet, man får lov til å komme inn i en annenvirkelighet, men andre regler, andre opplevelser. Selvfølgelig finnes det "underholdning" som ikke bare er underholdning, geniale dype filmer som virkelig får deg til å tenke, bøker som rokker ved ditt verdenssyn. Men for mye moralisering, for mye filosofi, kan gjøre en sliten. Da er det vel greit å kunne slappe av med litt GTA IV? Sitt eget lille RockStar-univers. Eller en simpele action-film.

Baudelaires begrep om hyperrealitet er ikke bare et begrep om en virkelighet som virker mer ekte enn virkeligheten. Det er et kritisk begrep. Hyperrealisme er i stor grad negativt fordi det påvirker måten vi ser verden på. "Baudrillard in particular suggests that the world we live in has been replaced by a copy world, where we seek simulated stimuli and nothing more" (Wikipedia artikkelen om hyperrealitet:http://en.wikipedia.org/wiki/Hyperreality). Mangelen på samfunnsmessig kontekst i for eksempel GTAIV kan være et større problem enn den grafiske volden fordi det som skjer i spillet aldri settes inn i en større sammenheng slik at hyperrealiteten kan bli mer relevant enn den verden vi hver dag ser rundt oss. Det er etter min mening dette som er virkelig interessant ved en slik diskusjon, ikke bare om spill, men om underholdning generelt. Kanskje burde vi kunne kreve mer av spill som GTAIV enn en god fysikkmotor og popkulturelle referanser.