Skadeskutt90

Hei. Hadde egentlig skrevet et veldig langt innlegg, (Bipolar 2, på vei inn i hypomani og alt for overivrig nå) om hvordan jeg fant dette ordtaket, hva det gjorde med meg, hvordan jeg glemte det igjen, kom med tydelige eksempler fra mitt liv hvor jeg har vært fastlåst og på stedet hvil i mange år fram til at jeg med hjelp av ulike hjelpere, mye tid og modning og det som fikk meg til å virkelig skjønne det, dette ordtaket. Det ble som noe jeg på sett og vis visste, men ikke ville eller turte å ta tak i. Det var lettere å fortsette å sitte fast og ikke komme noen vei. Å være hjelpeløs, hjelpetrengende og fullstendig fortapt. Trodde jeg da.

Bostedsløs, rusavhengig som følge av psykisk sykdom og traumer, ikke fungerende som forelder eller arbeidstaker, ikke noe håp eller positivt i livet, ikke noen mulighet til å være sosial, ikke kjæreste, alt som vil ødelegge alt som en retraumatiserende rettsak, en annen liten rettsak på grunn av noe jeg dessverre har gjort feil i den virkeligheten jeg levde i, behandlingsappeeat som mener jeg maksimalt vil kunne klare 50% jobb i framtiden, Nav som ikke er interessert i å innvilge ufør enda og ja. Et stort nett av vanskelige problemer og utfordringer. Hindringer og denne lammelsen det gav meg. Kunne ikke gjøre noe for ingenting rukket seg.

Men jeg begynte å tenke hardt og lenge. Og så en dag så jeg bildet av ordtaket i albumet mitt igjen. Det gav mening.

"Hemmeligheten bak å komme seg videre, er å starte. Hemmeligheten bak å starte, er å bryte opp den store overveldende oppgaven i små håndterlige oppgaver. For deretter å umiddelbart starte på den første." - Mark Twain.

Når alt blir så stor og overveldende så er det vanskelig å gjøre noe særlig. Det er det virkelig. Livet hadde stoppet opp på alle måter.

Men så begynte jeg å sortere og dele opp alt sammen med til ting jeg kunne gjøre med en gang. Jeg ønsker meg sterkt hund. Så sendte melding til oppdretter. Ble satt på valpeliste. Må jo ha bolig da, men hadde mistet oversikt over økonomi og måtte undersøke hva jeg hadde råd til. Tok meg ti minutter å se hvor mye penger jeg har til rådighet og hvor jeg må legge meg på markedet. Skal på visning i morgen. Når jeg får bolig går hund i orden. Jeg kan begynne å trappe opp omsorg for barna mine, jeg kan ha besøk, jeg har mitt eget sted å være stolt av. Når jeg klarer å snu det med rettsaken om til en oppgave jeg skal utføre som flere bolker i én oppgave hvor bearbeiding er en av de for å kunne legge det bak seg. Oppreisningen jeg vil kunne legge i neste boligkjøp om et par år, men mest av alt den rettslige bekreftelsen på alvorlighetsgraden. Når tiltalte sitter inne trenger jeg jo ikke tenke på hvordan boligen er i forhold til sikkerhet så det igjen letter jo på skuldrene. Med alt dette på plass har jeg langt mindre bekymringer. Jeg begynner å bevege meg videre mentalt. Klarer å se hvor destruktiv og ødeleggende jeg har vært for meg selv. Ser resultater. Noen ganger går det ikke som planlagt, en del er mye fram i tid, men ved å fokusere på disse små stegene som er å komme i gang, så ser en jo mange resultater kjapt. Jeg har ved disse små hverdagstingene kanskje kjent på mindre håpløshet og smerte? Jeg tørr å jobbe skikkelig med meg selv for et bedre liv. For å komme videre. Lite sosialt nettverk. Begynne med å sende en sms? Tørre det lille steget? Gradvis og planlagt nettverksbygging. Som har sine positive ringvirkninger som at jeg får noen lyspunkt i livet. Så de verste periodene hvor jeg ikke vil leve livet mer, så klarer jeg kanskje holde ut. Klare å sende melding eller oppsøke hjelp. Bare dette lille første steget. Fordi jeg hadde opplevd noe smått positivt sosialt sett. Selv om jeg enda bare har 1 venn i byen som IKKE ruser seg. De har jeg kuttet kontakt med. Poenget er vel tydelig. Alt sto i stampe. Psykisk, fysisk, materielt, sosial osv. Osv. Alt! Det som gjorde at ballen begynte å røre på seg, det var at jeg tenkte godt over egen situasjon. Sorterte hver ting for seg selv slik at ikke ting satt sånn fast i hverandre.

Vet veien min er årelang, men kanskje jeg klarer å holde på motet og styrken nå? Framfor å bare ville gi opp å leve.

Er så vant til å tenke hindringer framfor hvordan jeg kan gjøre dette for å komme i gang. Komme meg videre. At det vil kreve mye bevisst tenkning for å holde meg i gang nå. Men om jeg får bolig i boks snart og et sted å begynne å øve på å være noe annet enn syk og ødelagt på institusjon så kanskje. Bare kanskje jeg til slutt vil komme dit jeg aldri trodde var mulig. Et verdig og greit nok liv. Som ikke er så vondt og feil og bare ikke verdt det.

Men dette kan jo brukes enten det er små eller store ting. Om det gjelder å kjøpe julegaver eller endre på hele livet sitt. Eventuelt karierrempl. Med planlegging og overkommelige begynnelser på delmål slik at man ikke bare blir sittende i ro. Ja da tror jeg man kan komme mye lenger.

Håper jeg. Jeg satser hele livet mitt på at jeg er i en god prosess nå. I startgropa ja, men at jeg er i gang.

Kutt hele tabletten og spis mer Imovane, om det er søvn som er problemet.

 

For søvn finnes mer egnede medisiner som Vival, Imovane, Apodorm.

 

Det at de er vanedannende er ikke så viktig fordi man også må spise Truxal hver dag....

Det hevdes at de mister virkningen, men det må prøves ut, og man har ingenting på å tape på dette. Mange har gått dem i årtier uten problemer.

Alt er bare mørkt i dag. Orker ikke gå på butikken en gang som bare vil ta meg 15 min tur-retur.

Nei det er ikke farlig å øke fra 15 til 30 mg. Jeg begynte direkte på 50 mg i tillegg til 200 mg Quetiapine og 7,5 mg Imovane.

Uansett er det greit å snakke med lege i forkant. Legen vil jo merke at du trenger ny resept dobbelt så raskt hvis du dobler dosen.

Jeg gjør det. Men jeg har ingen interesse av rus og har mye selvdisiplin. Jeg øker aldri opp og går aldri over 2 enheter.

 

Anonymous poster hash: f416f...5c7

Men jeg hadde altså også kontroll.

Er ikke sånn at det bare er de uten jobb, intelligens og som ikke har et nettverk som blir rusmisbrukere. "Vi" finnes i alle samfunnsgrupper. Det er ikke bare de skitne og dårlig kledd personene med knekk i knærne som har rusproblemer. Man kan absolutt ikke se på meg at jeg har et problem. Jeg er pen, slank, trent og har ordentlige klær. Likevel er jeg inn og ut av behandling og det var absolutt ikke planlagt at detskulle gå så langt.

Nå skal jeg blande meg en liten dram. Og bruke all viljestyrke på å IKKE ta andre rusmidler i kveld for jeg har lite igjen og må spare.

Godt å høre du er på sykehuset da. De tar godt vare på deg der

Nå ligger jeg her på sykehuset sånn smått neddopet på 10 mg Vival. Det hjalp meg til å slutte og skjelve og faktisk få til å puste. Men sånn ellers føler jeg meg like ille. Jeg er ikke vant til Vival, men har pga andre rusmidler noe høy toleranse. Skulle fått dobbelt så mye. Slik jeg har lært kroppen min å kjenne så er jeg langt over bristepunktet når det gjelder hjernen. Er rimelig sikker på at jeg blir å hallusinere big time i kveld. Men når hallusineringen roer seg får jeg kanskje endelig sove..

''Lei'' av livet før fylt 30, knall.

 

Hva gjør man da egentlig?

Ingenting jeg ønsker fremover, ikke noe jeg vill oppleve egentlig.

Forsøk med condyline først (men ikke smør på for mye!) Også drar du til lege hvis det ikke funker. Jeg måtte ha et annet legemiddel som het noe på A. Det er ti år siden så husker ikke helt, men det var en krem som funket mye bedre enn condyline. Etter behandling med den kremen fikk jeg aldri tilbakefall.

Jeg har dystymi, avhengig og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse og tidvis alvorlig depresjon pluss kronisk forhøyet suicidfare. Og spiseforstyrrelse.

Er selv i gang med papirmøllen til Nav, og det som stresser meg er i grunn ikke om Nav mener diagnosene er ille nok. Det er hvordan behandler ordlegger seg da det har utrolig mye å si i forhold til avgjørelsen til Nav. Nå er ikke mitt mål å aldri jobbe igjen da. Jeg går på AAP, men trenger å få AAP ut fra ung ufør-satsen. Så håper jeg at jeg etter hvert skal klare 50% jobb også 50% ung ufør. Å ikke jobbe er ikke noe alternativ for meg, men jeg vet dessverre at jeg ikke fungerer i full jobb.

Jeg pleide å gjøre det samme da jeg var barn. Tenkte i grunn aldri over at det kunne være skadelig. Har ikke fått noen varige skader i alle fall. ? Men så har jeg generelt sett en sterk kropp da. Har overlevd mye mange ville dødd av eller tatt stor skade av.

Det er sunt og godt. I moderate mengder.

 

 

 

 

 

Når jeg leser på nett står det at vold mot offentlig tjenestemann straffes som regel med fengsel. Hvor lege tror dere jeg evt. Vil få for disse episodene?

Slik jeg tolker det du skriver så er du en fare for deg selv og andre og et fengsel er ikke utrustet til å håndtere "sånne som deg". Du vil antagelig ikke få noe rehabiliterende effekt av tilbudene de har i fengslene heller, som jo er litt av poenget.

 

Jeg anbefaler å stole på advokaten og ta det med ham. For at noen skal kunne gi deg et godt svar basert på andre liknende saker så må de lese hele saken din og jeg vil ikke anbefale deg å legge ut alt her. Uansett så behandles saker individuellt i rettsvesenet så du kan ikke "hvile" deg på et svar du får her uansett.

 

Lykke til og god bedring.

Jeg er ikke til fare for andre. Det har du ikke grunnlag for å mene.

Du er til fare for andre i det du utagerer mot politiet. Hvis du prøver å se seg selv utenfra vil du se at en person som er psykisk ustabil, som utagerer og bærer kniv er til fare for andre, spesielt for politiet. Selv med en liten skalpell vil du være i stand til å utføre potensielt dødelig vold. Selv om politiet er godt trent til å håndtere utagerende personer med kniv, er kniv et livsfarlig våpen. At du handlet i affekt sier meg at du ikke altid er i stand til å ta kloke avgjørelser. Slik jeg ser det kunne du kunne fort funnet på å trekke- og bruke kniv mot politiet eller mot andre som måtte komme i din vei for å komme deg ut av en situasjon. Du skriver også at du stod med en billiardkule hevet over hodet. Denne kunne du også funnet på å kaste. Selv om du gjerne sikter på politiet kan den fort treffe andre rundt.

Har nå aldri blitt vurdert til å være til fare for andre av behandlere i psykiatrien. Velger i grunn å forholde meg til det.

 

Jeg har mistet kontrollen og blitt agitert og utagerende i rusen mange ganger. Til vanlig er jeg veldig rolig av meg. Det er som to ulike personer.

 

Det med billijardkulen kunne kanskje gått litt dårlig, men jeg husker ikke den episoden og kan ikke si så mye om det. Men jeg tviler på at jeg hadde tenkt til å kaste den. Men igjen, jeg husker ikke så jeg vet ikke hva jeg tenkte eller ikke tenkte. Har ellers aldri rettet skalpellen mot noen. Har hatt den i hånden, men med armen senket.

 

Det politiet derimot (dessverre) er vant med, er at jeg kan utagere. Så de er alltid minst tre stk når de blir oppringt angående meg. De verste gangene har det vært 5-6 stk pluss at jeg har hatt håndjern på. Så jeg mister fullstendig kontrollen, også er jeg sterk så da kommer politiet mannsterke for å unngå noen skade. At jeg kan komme til å treffe noen når jeg utagerer og kanskje sparker fra meg vil jo i verste fall føre til at de tenker jeg er til fare for dem, men det har uansett ikke ført til at de har ment jeg må være inne på institusjon fram til jeg er mer frisk og stabil.

 

Jeg sliter blant annet med sterk dissosiering hvor jeg havner "utenpå" meg selv, får tunnellsyn, blir irrasjonell og opplever at jeg mister kontrollen over meg selv. Jeg synes på en måte selv at jeg burde vært innlagt på tvang med bare utgang med følge til jeg er mer stabil og klarer å ta kontroll igjen, men slik vurderer ikke helsevesenet det.

Beste råd jeg kan gi deg er å bli bevisst på hvilke situasjone du blir aggressiv i og så unngå de. I hovedsak unnga alkohol og sterkere rusmidler. Du har ikke kontroll og du utagerer og du gjentar dine feil om og om igjen. Som meddommer hadde jeg foreslått fengsel. Grunnlag: tar ikke lærdom.

 

Anonymous poster hash: 07bc6...3e0

Jeg tar lite lærdom dessverre. Noe av det som er en del av mitt sykdomsbilde er stor likegyldighet til det meste vedrørende livet mitt og fryktelig dårlig impulskontroll når jeg får "emosjonelt overload ". Jeg kan tenke en dag at NÅ skal jeg klare å være rusfri og forholde meg til reglene her på sykehuset, men så får jeg et følelsesmessig anfall, blir dissosiativ som utspiller seg som sterk uvirkelighetsfølelse, tunnellsyn, vanskelig for å puste og en følelse av å miste kontrollen. Jeg blir som en helt annen person.

Da jeg var i samtale med behandler i går så spurte hun om hva jeg husket fra samtalen vi hadde to dager før. Alt jeg husket var at jeg da ble skrevet ut fordi jeg hadde ruset meg, men ifølge behandler pratet vi om masse annet før akkurat det temaet kom opp. Men jeg husker det ikke. Hun sa da at hun hadde lagt merke til at jeg ikke er helt på stasjon og klarer ikke få med meg det vi snakker om. Det er når jeg får disse følelsesmessige anfallene at det svartner for hukommelsen min og jeg faller helt utenpå meg selv.

Det er også i den modusen jeg gjentatte ganger har begynt å ruse meg. Når jeg er mer rolig slik som nå, så har jeg masse tanker om hva jeg kan og bør gjøre istedenfor. Og det er det vi øver på, at jeg skal klare å ta andre valg og oppsøke hjelp FØR jeg havner sånn inn i dissosieringen at jeg ruser meg. For som behandleren min sa, når jeg først har kommet helt inn i den tilstanden så har jeg ikke kontroll. Jeg må derfor lære meg å gjenkjenne signalene kroppen min gir før jeg når det punktet.

Dessverre lettere sagt enn gjort. Uansett må jeg jo på et vis ta ansvar for det jeg har gjort.

Ligger her dødstrøtt. Tenker mye på det at jeg siden 3 desember 2016 har vært innlagt over 10 måneder. På 13 mnd. Og mer skal det bli. Akuttpost nå, også overflyttes jeg til annen avdeling på tirsdag. Der skal jeg være minimum 4 uker. I tillegg til noen kortere, men planlagte innleggelser. Også "regner de med" at det blir noen flere akuttinnleggelser, men at målet er at jeg skal klare meg lenger mellom hver gang fram til jeg ikke trenger innleggelse lenger.

Så mange år med behandling jeg har foran meg. Det er liksom ikke som ved depresjon (som jeg har hatt mange av. Både moderate og alvorlige) hvor man med litt behandling og tiltak gradvis blir bedre. Mange blir fort bedre også. Det jeg sliter med, i tillegg til depresjonen er så gjennomtrengende og infiserer alt i livet mitt. Jeg må omprogrammeres fullstendig. Jeg må lære meg å leve på nytt. Jeg vet ikke hvordan man gjør det.

Hjelper jo ikke at saksbehandling fra NAV tar så lang tid slik at økonomi er en konstant bekymring. Heldige meg som trenger ung ufør..Vil heller være et normalt fungerende menneske som kan jobbe og tjene penger selv.

 

 

 

Når jeg leser på nett står det at vold mot offentlig tjenestemann straffes som regel med fengsel. Hvor lege tror dere jeg evt. Vil få for disse episodene?

Slik jeg tolker det du skriver så er du en fare for deg selv og andre og et fengsel er ikke utrustet til å håndtere "sånne som deg". Du vil antagelig ikke få noe rehabiliterende effekt av tilbudene de har i fengslene heller, som jo er litt av poenget.

 

Jeg anbefaler å stole på advokaten og ta det med ham. For at noen skal kunne gi deg et godt svar basert på andre liknende saker så må de lese hele saken din og jeg vil ikke anbefale deg å legge ut alt her. Uansett så behandles saker individuellt i rettsvesenet så du kan ikke "hvile" deg på et svar du får her uansett.

 

Lykke til og god bedring.

Jeg er ikke til fare for andre. Det har du ikke grunnlag for å mene.

Du er til fare for andre i det du utagerer mot politiet. Hvis du prøver å se seg selv utenfra vil du se at en person som er psykisk ustabil, som utagerer og bærer kniv er til fare for andre, spesielt for politiet. Selv med en liten skalpell vil du være i stand til å utføre potensielt dødelig vold. Selv om politiet er godt trent til å håndtere utagerende personer med kniv, er kniv et livsfarlig våpen. At du handlet i affekt sier meg at du ikke altid er i stand til å ta kloke avgjørelser. Slik jeg ser det kunne du kunne fort funnet på å trekke- og bruke kniv mot politiet eller mot andre som måtte komme i din vei for å komme deg ut av en situasjon. Du skriver også at du stod med en billiardkule hevet over hodet. Denne kunne du også funnet på å kaste. Selv om du gjerne sikter på politiet kan den fort treffe andre rundt.

Jeg har mistet kontrollen og blitt agitert og utagerende i rusen mange ganger. Til vanlig er jeg veldig rolig av meg. Det er som to ulike personer.

Det med billijardkulen kunne kanskje gått litt dårlig, men jeg husker ikke den episoden og kan ikke si så mye om det. Men jeg tviler på at jeg hadde tenkt til å kaste den. Men igjen, jeg husker ikke så jeg vet ikke hva jeg tenkte eller ikke tenkte. Har ellers aldri rettet skalpellen mot noen. Har hatt den i hånden, men med armen senket.

Det politiet derimot (dessverre) er vant med, er at jeg kan utagere. Så de er alltid minst tre stk når de blir oppringt angående meg. De verste gangene har det vært 5-6 stk pluss at jeg har hatt håndjern på. Så jeg mister fullstendig kontrollen, også er jeg sterk så da kommer politiet mannsterke for å unngå noen skade. At jeg kan komme til å treffe noen når jeg utagerer og kanskje sparker fra meg vil jo i verste fall føre til at de tenker jeg er til fare for dem, men det har uansett ikke ført til at de har ment jeg må være inne på institusjon fram til jeg er mer frisk og stabil.

Jeg sliter blant annet med sterk dissosiering hvor jeg havner "utenpå" meg selv, får tunnellsyn, blir irrasjonell og opplever at jeg mister kontrollen over meg selv. Jeg synes på en måte selv at jeg burde vært innlagt på tvang med bare utgang med følge til jeg er mer stabil og klarer å ta kontroll igjen, men slik vurderer ikke helsevesenet det.

 

Hei.

 

Jeg er anmeldt for tre forhold, eller muligens egentlig fire.

 

- Vold mot offentlig tjenestemann (var veldig beruset og under et basketak med politiet klorte jeg en av betjentene så han fikk merke. Jeg husker det ikke, men vet jeg strittet veldig i mot så har sikkert kommet borti på et tidspunkt.

- Ordensforstyrrelse

- bæring av kniv på offentlig sted to ganger (hadde en skalpell i vesken som jeg skulle fjerne sting med, som jeg glemte av at jeg hadde da jeg dro på byen. Den ble beslaglagt før jeg hadde rukket å ta stingene. Kjøpte derfor en ny en som jeg da tok stingene med og la på badet. Denne ble visstnok funnet i jakkelommen min ved et nytt møte med politiet. Jeg husker ikke at jeg tok den med og kan ikke forstå hvorfor jeg gjorde det, men gjort er gjort).

Hei.

 

Lurer på om noen kan komme med råd/tips/info.

 

Jeg er altså siktet for å ha bært kniv på offentlig sted (skalpell jeg har brukt til selvskading) og for vold mot offentlig tjenestemann. Volden innebar at jeg kom borti og kloret en betjent da jeg i et "basketak" prøvde å komme meg vekk og løs. Var ruset og ikke helt på stasjon.

En klok person fortalte meg at man trenger ikke god hukommelse dersom man snakker sant. Jeg vet ikke hva jeg skal forholde meg til av det du skriver, derfor avstår jeg fra å falle i ditt nett med vas.

Vet ikke helt hva slags nett med vas du sikter til.

Det finnes en mulighet for å sone ved klinikken du er på. Husker ikke helt hva det het, men da jeg satt som meddommer i tingretten i en tilsvarende sak, så ble dommen samfunnstjeneste. Det ble spurt om å sone ved avrusnigsanstalen hun var frivillig innlagt ved, men det fikk hun ikke. Tror de kalte det 4-12 soning. Men sjekk med advokaten din og få hjelp til å ikke utagere så voldsomt når du blir tatt. Det blir bare verre og verre straff fordi det er gjentakelse.

 

Anonymous poster hash: 07bc6...3e0

Det er uvissheten som er verst. Å gå rundt og vente og vente på å få en dom. Jeg vet ikke enda om vilkårene for å få det som tilståelsesdom er der da jeg ikke husker alt som har skjedd. Da sa de det kunne hende politijuristen mener det ikke kan gå som det. I så fall blir det vel rettsak.

 

Ser det kanskje litt som at politiet her anmelder for å gi deg korreks og en lærepenge fordi de kan det. Normalt sett blir en ikke anmeldt for utagering i forbindelse med tvangsinnleggelse og vil tro at de har gjort det fordi adferden din er gjenntagende og kanskje her eskalert til mer aggresjon over tid. Vet ikke hva straffen din vil bli, men husk at det ikke er politiet som tvangsinnlegger deg. De er bare på oppdrag for helsevesenet så utagering mot dem er lite hensiktsmessig. De har ikke myndighet til å avbryte en tvangsinnleggelse uansett.

 

Anonymous poster hash: 2e334...42c

Jeg er heller ikke sint på politiet på noen måte. Er riktignok ikke så fornøyd og samarbeidsvillig i situasjonen når jeg er ruset. Da kommer mange vonde og undertrykte følelser fram. Men sånn generelt sett så føler jeg de har vært greie med meg.

 

Når jeg leser på nett står det at vold mot offentlig tjenestemann straffes som regel med fengsel. Hvor lege tror dere jeg evt. Vil få for disse episodene?

Slik jeg tolker det du skriver så er du en fare for deg selv og andre og et fengsel er ikke utrustet til å håndtere "sånne som deg". Du vil antagelig ikke få noe rehabiliterende effekt av tilbudene de har i fengslene heller, som jo er litt av poenget.

 

Jeg anbefaler å stole på advokaten og ta det med ham. For at noen skal kunne gi deg et godt svar basert på andre liknende saker så må de lese hele saken din og jeg vil ikke anbefale deg å legge ut alt her. Uansett så behandles saker individuellt i rettsvesenet så du kan ikke "hvile" deg på et svar du får her uansett.

 

Lykke til og god bedring.

Advokaten min er ikke på de sakene der da jeg erkjente straffeskyld og ikke så poenger med advokat. Han er advokaten min for noe annet, men har altså sagt at han tror ikke det vil gjøre verken meg eller samfunnet noe godt at jeg sitter inne. Er vel mer sannsynlig at jeg blir sykere av det.

Det er umulig å si hvor lang straff du eventuelt får og om du får soning i fengsel eller i institusjon. Med tanke på det du beskriver er det likevel høyst sannsynlig at du får en av delene.

 

Det har skjedd i ren affekt når jeg har vært ruset og prøvd å komme meg løs fra grepet.

Med mindre du er erklært utilregnelig i gjerningsøyeblikket er ikke noe av dette straffefrihetsgrunn. Du var klar over at du ruset deg og at du var ruset har ikke ha betydning når straffen utmåles. Selv om du mener at du utførte handlingene i affekt, var du klar over hva du gjorde og utførte du handlingene med viten og vilje.

Hei.

Lurer på om noen kan komme med råd/tips/info.

Jeg er altså siktet for å ha bært kniv på offentlig sted (skalpell jeg har brukt til selvskading) og for vold mot offentlig tjenestemann. Volden innebar at jeg kom borti og kloret en betjent da jeg i et "basketak" prøvde å komme meg vekk og løs. Var ruset og ikke helt på stasjon.

Dette skjedde på nytt i november. Fikk først i går vite at jeg hadde blitt anmeldt på nytt. Volden fra den gangen var at jeg klep en betjent da jeg utagerte, ville komme løs og ikke ville tvangsinnlegges slik som jeg var blitt begjært. Politiet hadde tatt meg til legevakt og skulle frakte meg til psykiatrisk akuttpost.

I tillegg er jeg anmeldt for ordensforstyrtelse, truende adferd (skal ha holdt en billijardkule over hodet mitt. Husker ikke dette, men antar det ble tolket som at jeg truet med å kaste den) og å motsette seg politiet. Husker ikke helt ordlyden i det, men har vært svært lite samarbeidsvillig og brukt alt at styrke og kraft på å komme meg løs. Blitt påsatt håndjern, de har ligget oppå meg osv. Jeg har blitt gul og blå for å si det sånn.

Har blitt spurt om jeg er villig til å motta er forelegg for dette, men som jeg sa så har jeg ikke en eneste krone til overs. Jeg lever under fattigdomsgrensen for tiden. Dessverre.

Jeg lider av alvorlig psykisk sykdom og er mye inn og ut av sykehus. Er på sykehus i skrivende stund og har et veldig langvarig og hardt behandlingsforløp foran meg.

Det jeg lurer på, er hva straffen for dette kan bli? Jeg har erkjent straffeskyld, men jeg har altså vært mye i kontakt med Politiet, tvangsinnleggelser osv. Når jeg leser på nett står det at vold mot offentlig tjenestemann straffes som regel med fengsel. Hvor lege tror dere jeg evt. Vil få for disse episodene? At jeg feks ikke har sparket dem er bare flaks da jeg har vært veldig urolig. Har dog aldri hatt noe mål om å utøve vold. Det har skjedd i ren affekt når jeg har vært ruset og prøvd å komme meg løs fra grepet.

På samme tid sier min advokat (vedrørende en annen sak av mer alvorlig art riktig nok) at han ikke kan tenke seg til at jeg med min psykiske tilstand vil bli satt i fengsel. At jeg evt. Vil få paragraf 12-soning i institusjon. Men hvis jeg ikke er på noen institusjon når jeg får dommen, er det ikke bare fengsel som står igjen da?

Jeg har null økonomiske krefter til å betale bøter. Er i grunn ikke så redd for fengsel, men lurer veldig på hvor lenge jeg kan forvente å evt. Måtte sone.

Ting tar tid. Den ene saken er fra juli og den andre fra november i fjor. De har tatt fra meg både skalpell og rusmidler flere ganger, men som regel anmelder de ikke da de kjenner til meg, mine psykiske plager og historikk.

Vil gjerne ta ansvar for det jeg har gjort, men det må vel bli i form av soning siden jeg ikke har penger.

Yeye. Endelig er jula over. Å sitte på psykiatrisk akuttpost for andre jul på rad er ikke akkurat noen høydare.

Lyset i tunnelen har jeg ikke funnet enda. Der er tungt og trasig og alt jeg vil er å drikke og ruse meg. Blæh.

Kjenner også på dette med jul (og bursdagen min). Vil helst bare slippe hele opplegget. Kan ikke januar bare komme snart ja..

Jeg skal feire min andre jul på akuttpsykiatrisk avdeling. Selve julaften blir jo sammen med familie, men det er tungt å tenke på at jeg er her dette året også. Og hvor er jeg til neste år? Sannsynligvis enten på sykehus da også. Eller i fengsel.

Jeg har avhengig personlighetsforstyrrelse og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Tidvis alvorlig depresjon. Jeg er utenfor arbeidslivet akkurat nå og begynner å innse at jeg nok ikke vil være i stand til 100% jobb. Så jeg blir nok delvis ufør jeg også. Men det vil nok ta tid og jeg er ikke ferdig med utredning. I tillegg til at jeg er inn og ut av psykiatrisk akuttpost (havner nok inn igjen i morgen, etter en uke siden utskrivelse. Lenge siden jeg har holdt så lenge. Har omtrent ikke bodd hjemme siden september og for øvrig vært innlagt mesteparten av 2017), så skal jeg på planlagt innleggelse i januar. Da blir det MR av hodet, nevropsykologiske tester osv.

Så må jeg vel bare ta det derfra.

Du kan umulig ha vært innlagt på psykiatrisk før om du tror det er avslappende

 

Du kan ikke velge når du legges inn og det er ikke sikker du får innleggelse bare fordi DU ønsker det. Det er spesialhelsetjenesten som avgjør det. Ikke du selv.

 

Hvis du vil legges inn, må du til lege først, så vurderes av spesialhelsetjenesten, så påregne ventetid som kan være alt fra dager til over ett halvt år avhengig av alvorlighetsgrad hvis de vil legge deg inn.

 

Innleggelse er også stressende i seg selv av ulike grunner. De vil helst skrive folk ut så fort som mulig. Med mindre man har svært alvorlig tilstand der det er uansvarlig å skrive folk ut etter noen dager- et par uker, så får man knapt roet seg før man er hjemme igjen. Selve oppholdet er også ofte heseblesende ved frivillig innleggelse. Det er 1000 folk, 1000 "obligatoriske" komplett meningsløse ting man må delta på hele dagen, gjerne på medisiner en føler seg helt kjørt av pga bivirkninger og i tillegg er det tilsyn på natten der en gjerne våkner opp av det og dermed går på ca 0 søvn mens en er der. Innleggelse er kanskje det minst avslappende som finnes..

 

 

 

Anonymous poster hash: 65688...b83

Når jeg er innlagt så finner jeg en ro etter et par dager. Blir mye bedre psykisk, selv om nedturene kommer på rekke og rad ved innleggelse også. På akuttpostene er det bare samtaler og måltider som rutiner. Mens på DPS så er det opplegg fram til ca kl 16. Altså ikke fra morgen til kveld.

Tilsyn om natten blir man vant med. Jeg har i løpet av 12 mnd vært innlagt i 9,5, og er ikke ferdig for å si det slik. Havner etter stor sannsynlighet på akuttpost igjen i løpet av denne uken, og har en planlagt innleggelse på DPS i januar.

Så jeg har god "erfaring" med å være innlagt. Det var stressende de første dagene første gang jeg var innlagt i fjor, men så roet det seg. Skjermingen jeg fikk (hadde ikke utgang alene en gang) gjorde at jeg roet litt ned etter hvert.