Gå til innhold

alfred97

Medlemmer
  • Innlegg

    449
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Innlegg skrevet av alfred97

  1. Hvis vi nå for et øyeblikk ser bort fra teisme kontra ateisme, så har jeg fremdeles vanskelig for å se hvordan man kan havne i en situasjon der man ikke tror at en gud eksisterer til tross for at man vet at den gjør det.

     

    Men uansett: Svole har selvsagt rett i at ordet "ateisme" blir meningsløst hvis motstykket "teisme" ikke er definert, men det synes ikke å være poenget her. Vi må huske at "teisme" og "ateisme" bare er ord som vi bruker for å beskrive en overbevisning - eller et fravær av sådan. Det er viktig å skille skarpt mellom begreper og de termene eller ordene vi bruker for å beskrive begrepene.

     

    En person som ikke kan lese og skrive er pr. definisjon analfabet. Hvis han ikke har kjennskap til at skrift og skriftspråk i det hele tatt eksisterer, vil han likevel ikke bruke ordet analfabet om seg selv, for sett fra hans ståsted gir det ingen mening. Likevel faller han åpenbart inn under begrepet analfabet.

     

    På tilsvarende måte kan det godt eksistere ateister uten at kunnskap om en guddom er innført - i så fall vil ordet ateist ikke bære noen relevant betydning, men begrepet opphører ikke å eksistere av den grunn.

  2. Det skjer ofte at det er feil på biler, eller Windows pc'er, derfor bør man ikke kjøpe eller bruke disse heller?

    Analogiene dine blir bare verre og verre...

     

    Det hender seg rett som det er at det er feil på både biler, datamaskiner og alt mulig annet man kan få kjøpt, men slike gjenstander har som regel den iboende egenskap at de kan testes av kjøperen. Om det oppstår en feil på bilen min som gjør at den ikke fungerer slik den er ment, så kan jeg påvise feilen og få den utbedret. De langt færreste har språkkunnskaper til å avdekke oversettelsesfeil i Bibelen. Og de feil som måtte være i det originale, uoversatte materialet, kan ofte ikke etterprøves i det hele tatt. Feil kan oppstå overalt, men det er kun når vi ikke kan oppdage dem at de virkelig kan sende oss avgårde i gal retning.

     

    Analogier er en fin teknikk for å fremme et argument, men det forutsetter at de gir en viss mening.

  3. Jeg får til tider følelsen av at "Evolusjon er svaret - hva var spørsmålet?"

    I motsetning til "GodDidIt er svaret - hva var spørsmålet?" - noe som selvsagt er mye bedre.

     

    Fordi moralkoden fungerer i evolusjonen? Og da inkludert medlidenhet og omsorg for dem som ikke klarer seg selv? Hva med de evolusjonistene som mener at evolusjonen favoriserer dem som hevder egne gener fremfor andre? Er rett og galt og medlidenhet inkludert der?

    Evolusjon favoriserer ganske riktig de som får videreført sine gener - men det er viktig å få med seg at dette ikke bare gjelder enkeltindivider, men også grupper av individer. Det er genet som sådan som skal videreføres - ikke organismen som bærer det. Uansett, vi er vel allerede en smule off-topic, så jeg vet ikke hvor mye lengre vi skal dra den diskusjonen. Jeg legger ved et utdrag fra Richard Dawkins' "The God delusion" i spoilertags under her, og hvis du vil ta temaet videre derfra, foreslår jeg at du googler "evolution and compassion" eller noe i den gata, og eventuelt starter en ny tråd hvis du fremdeles føler behov for å diskutere saken videre.

     

     

    On the face of it, the Darwinian idea that evolution is driven by natural selection seems ill-suited to explain such goodness as we possess, or our feelings of morality, decency, empathy and pity. Natural selection can easily explain hunger, fear and sexual lust, all of which straightforwardly contribute to our survival or the preservation of our genes. But what about the wrenching compassion we feel when we see an orphaned child weeping, an old widow in despair from loneliness, or an animal whimpering in pain? What gives us the powerful urge to send an anonymous gift of money or clothes to tsunami victims on the other side of the world whom we shall never meet, and who are highly unlikely to return the favour? Where does the Good Samaritan in us come from? Isn't goodness incompatible with the theory of the 'selfish gene'? No. This is a common misunderstanding of the theory – a distressing (and, with hindsight, foreseeable) misunderstanding. It is necessary to put the stress on the right word. The selfish gene is the correct emphasis, for it makes the contrast with the selfish organism, say, or the selfish species. Let me explain.

     

    The logic of Darwinism concludes that the unit in the hierarchy of life which survives and passes through the filter of natural selection will tend to be selfish. The units that survive in the world will be the ones that succeeded in surviving at the expense of their rivals at their own level in the hierarchy. That, precisely, is what selfish means in this context. The question is, what is the level of the action? The whole idea of the selfish gene, with the stress properly applied to the last word, is that the unit of natural selection (i.e. the unit of self-interest) is not the selfish organism, nor the selfish group or selfish species or selfish ecosystem, but the selfish gene. It is the gene that, in the form of information, either survives for many generations or does not. Unlike the gene (and arguably the meme), the organism, the group and the species are not the right kind of entity to serve as a unit in this sense, because they do not make exact copies of themselves, and do not compete in a pool of such self-replicating entities. That is precisely what genes do, and that is the - essentially logical - justification for singling the gene out as the unit of 'selfishness' in the special Darwinian sense of selfish.

     

    The most obvious way in which genes ensure their own 'selfish' survival relative to other genes is by programming individual organisms to be selfish. There are indeed many circumstances in which survival of the individual organism will favour the survival of the genes that ride inside it. But different circumstances favour different tactics. There are circumstances - not particularly rare - in which genes ensure their own selfish survival by influencing organisms to behave altruistically. Those circumstances are now fairly well understood and they fall into two main categories. A gene that programs individual organisms to favour their genetic kin is statistically likely to benefit copies of itself. Such a gene's frequency can increase in the gene pool to the point where kin altruism becomes the norm. Being good to one's own children is the obvious example, but it is not the only one. Bees, wasps, ants, termites and, to a lesser extent, certain vertebrates such as naked mole rats, meerkats and acorn woodpeckers, have evolved societies in which elder siblings care for younger siblings (with whom they are likely to share the genes for doing the caring). In general, as my late colleague W. D. Hamilton showed, animals tend to care for, defend, share resources with, warn of danger, or otherwise show altruism towards close kin because of the statistical likelihood that kin will share copies of the same genes.

     

    The other main type of altruism for which we have a wellworked-out Darwinian rationale is reciprocal altruism ('You scratch my back and I'll scratch yours'). This theory, first introduced to evolutionary biology by Robert Trivers and often expressed in the mathematical language of game theory, does not depend upon shared genes. Indeed, it works just as well, probably even better, between members of widely different species, when it is often called symbiosis. The principle is the basis of all trade and barter in humans too. The hunter needs a spear and the smith wants meat. The asymmetry brokers a deal. The bee needs nectar and the flower needs pollinating. Flowers can't fly so they pay bees, in the currency of nectar, for the hire of their wings. Birds called honeyguides can find bees' nests but can't break into them. Honey badgers (ratels) can break into bees' nests, but lack wings with which to search for them. Honeyguides lead ratels (and sometimes men) to honey by a special enticing flight, used for no other purpose. Both sides benefit from the transaction. A crock of gold may lie under a large stone, too heavy for its discoverer to move. He enlists the help of others even though he then has to share the gold, because without their help he would get none. The living kingdoms are rich in such mutualistic relationships: buffaloes and oxpeckers, red tubular flowers and hummingbirds, groupers and cleaner wrasses, cows and their gut micro-organisms. Reciprocal altruism works because of asymmetries in needs and in capacities to meet them. That is why it works especially well between different species: the asymmetries are greater.

     

    In humans, IOUs and money are devices that permit delays in the transactions. The parties to the trade don't hand over the goods simultaneously but can hold a debt over to the future, or even trade the debt on to others. As far as I know, no non-human animals in the wild have any direct equivalent of money. But memory of individual identity plays the same role more informally. Vampire bats learn which other individuals of their social group can be relied upon to pay their debts (in regurgitated blood) and which individuals cheat. Natural selection favours genes that predispose individuals, in relationships of asymmetric need and opportunity, to give when they can, and to solicit giving when they can't. It also favours tendencies to remember obligations, bear grudges, police exchange relationships and punish cheats who take, but don't give when their turn comes.

     

    For there will always be cheats, and stable solutions to the gametheoretic conundrums of reciprocal altruism always involve an element of punishment of cheats. Mathematical theory allows two broad classes of stable solution to 'games' of this kind. 'Always be nasty' is stable in that, if everybody else is doing it, a single nice individual cannot do better. But there is another strategy which is also stable. ('Stable' means that, once it exceeds a critical frequency in the population, no alternative does better.) This is the strategy, 'Start out being nice, and give others the benefit of the doubt. Then repay good deeds with good, but avenge bad deeds.' In game theory language, this strategy (or family of related strategies) goes under various names, including Tit-for-Tat, Retaliator and Reciprocator. It is evolutionarily stable under some conditions in the sense that, given a population dominated by reciprocators, no single nasty individual, and no single unconditionally nice individual, will do better. There are other, more complicated variants of Tit-for-Tat which can in some circumstances do better.

     

    I have mentioned kinship and reciprocation as the twin pillars of altruism in a Darwinian world, but there are secondary structures which rest atop those main pillars. Especially in human society, with language and gossip, reputation is important. One individual may have a reputation for kindness and generosity. Another individual may have a reputation for unreliability, for cheating and reneging on deals. Another may have a reputation for generosity when trust has been built up, but for ruthless punishment of cheating. The unadorned theory of reciprocal altruism expects animals of any species to base their behaviour upon unconscious responsiveness to such traits in their fellows. In human societies we add the power of language to spread reputations, usually in the form of gossip. You don't need to have suffered personally from X's failure to buy his round at the pub. You hear 'on the grapevine' that X is a tightwad, or - to add an ironic complication to the example - that Y is a terrible gossip. Reputation is important, and biologists can acknowledge a Darwinian survival value in not just being a good reciprocator but fostering a reputation as a good reciprocator too. Matt Ridley's The Origins of Virtue, as well as being a lucid account of the whole field of Darwinian morality, is especially good on reputation.

     

    The Norwegian economist Thorstein Veblen and, in a rather different way, the Israeli zoologist Amotz Zahavi have added a further fascinating idea. Altruistic giving may be an advertisement of dominance or superiority. Anthropologists know it as the Potlatch Effect, named after the custom whereby rival chieftains of acific north-west tribes vie with each other in duels of ruinously generous feasts. In extreme cases, bouts of retaliatory entertaining continue until one side is reduced to penury, leaving the winner not much better off. Veblen's concept of 'conspicuous consumption' strikes a chord with many observers of the modern scene. Zahavi's contribution, unregarded by biologists for many years until vindicated by brilliant mathematical models from the theorist Alan Grafen, has been to provide an evolutionary version of the potlatch idea. Zahavi studies Arabian babblers, little brown birds who live in social groups and breed co-operatively. Like many small birds, babblers give warning cries, and they also donate food to each other. A standard Darwinian investigation of such altruistic acts would look, first, for reciprocation and kinship relationships among the birds. When a babbler feeds a companion, is it in the expectation of being fed at a later date? Or is the recipient of the favour a close genetic relative? Zahavi's interpretation is radically unexpected. Dominant babblers assert their dominance by feeding subordinates. To use the sort of anthropomorphic language Zahavi delights in, the dominant bird is saying the equivalent of, 'Look how superior I am to you, I can afford to give you food.' Or 'Look how superior I am, I can afford to make myself vulnerable to hawks by sitting on a high branch, acting as a sentinel to warn the rest of the flock feeding on the ground.' The observations of Zahavi and his colleagues suggest that babblers actively compete for the dangerous role of sentinel. And when a subordinate babbler attempts to offer food to a dominant individual, the apparent generosity is violently rebuffed. The essence of Zahavi's idea is that advertisements of superiority are authenticated by their cost. Only a genuinely superior individual can afford to advertise the fact by means of a costly gift. Individuals buy success, for example in attracting mates, through costly demonstrations of superiority, including ostentatious generosity and public-spirited risk-taking.

     

    We now have four good Darwinian reasons for individuals to be altruistic, generous or 'moral' towards each other. First, there is the special case of genetic kinship. Second, there is reciprocation: the repayment of favours given, and the giving of favours in 'anticipation' of payback. Following on from this there is, third, the Darwinian benefit of acquiring a reputation for generosity and kindness. And fourth, if Zahavi is right, there is the particular additional benefit of conspicuous generosity as a way of buying unfakeably authentic advertising.

     

    Through most of our prehistory, humans lived under conditions that would have strongly favoured the evolution of all four kinds of altruism. We lived in villages, or earlier in discrete roving bands like baboons, partially isolated from neighbouring bands or villages. Most of your fellow band members would have been kin, more closely related to you than members of other bands - plenty of opportunities for kin altruism to evolve. And, whether kin or not, you would tend to meet the same individuals again and again throughout your life - ideal conditions for the evolution of reciprocal altruism. Those are also the ideal conditions for building a reputation for altruism, and the very same ideal conditions for advertising conspicuous generosity. By any or all of the four routes, genetic tendencies towards altruism would have been favoured in early humans. It is easy to see why our prehistoric ancestors would have been good to their own in-group but bad - to the point of xenophobia - towards other groups. But why - now that most of us live in big cities where we are no longer surrounded by kin, and where every day we meet individuals whom we are never going to meet again — why are we still so good to each other, even sometimes to others who might be thought to belong to an out-group?

     

    It is important not to mis-state the reach of natural selection. Selection does not favour the evolution of a cognitive awareness of what is good for your genes. That awareness had to wait for the twentieth century to reach a cognitive level, and even now full understanding is confined to a minority of scientific specialists. What natural selection favours is rules of thumb, which work in practice to promote the genes that built them. Rules of thumb, by their nature, sometimes misfire. In a bird's brain, the rule 'Look after small squawking things in your nest, and drop food into their red gapes' typically has the effect of preserving the genes that built the rule, because the squawking, gaping objects in an adult bird's nest are normally its own offspring. The rule misfires if another baby bird somehow gets into the nest, a circumstance that is positively engineered by cuckoos. Could it be that our Good Samaritan urges are misfirings, analogous to the misfiring of a reed warbler's parental instincts when it works itself to the bone for a young cuckoo? An even closer analogy is the human urge to adopt a child. I must rush to add that 'misfiring' is intended only in a strictly Darwinian sense. It carries no suggestion of the pejorative.

     

    The 'mistake' or 'by-product' idea, which I am espousing, works like this. Natural selection, in ancestral times when we lived in small and stable bands like baboons, programmed into our brains altruistic urges, alongside sexual urges, hunger urges, xenophobic urges and so on. An intelligent couple can read their Darwin and know that the ultimate reason for their sexual urges is procreation. They know that the woman cannot conceive because she is on the pill. Yet they find that their sexual desire is in no way diminished by the knowledge. Sexual desire is sexual desire and its force, in an individual's psychology, is independent of the ultimate Darwinian pressure that drove it. It is a strong urge which exists independently of its ultimate rationale.

     

    I am suggesting that the same is true of the urge to kindness – to altruism, to generosity, to empathy, to pity. In ancestral times, we had the opportunity to be altruistic only towards close kin and potential reciprocators. Nowadays that restriction is no longer there, but the rule of thumb persists. Why would it not? It is just like sexual desire. We can no more help ourselves feeling pity when we see a weeping unfortunate (who is unrelated and unable to reciprocate) than we can help ourselves feeling lust for a member of the opposite sex (who may be infertile or otherwise unable to reproduce). Both are misfirings, Darwinian mistakes: blessed, precious mistakes.

     

    Do not, for one moment, think of such Darwinizing as demeaning or reductive of the noble emotions of compassion and generosity. Nor of sexual desire. Sexual desire, when channelled through the conduits of linguistic culture, emerges as great poetry and drama: John Donne's love poems, say, or Romeo and Juliet. And of course the same thing happens with the misfired redirection of kin- and reciprocation-based compassion. Mercy to a debtor is, when seen out of context, as un-Darwinian as adopting someone else's child:

     

    The quality of mercy is not strained.

    It droppeth as the gentle rain from heaven

    Upon the place beneath.

     

    Sexual lust is the driving force behind a large proportion of human ambition and struggle, and much of it constitutes a misfiring. There is no reason why the same should not be true of the lust to be generous and compassionate, if this is the misfired consequence of ancestral village life. The best way for natural selection to build in both kinds of lust in ancestral times was to install rules of thumb in the brain. Those rules still influence us today, even where circumstances make them inappropriate to their original functions.

     

    Such rules of thumb influence us still, not in a Calvinistically deterministic way but filtered through the civilizing influences of literature and custom, law and tradition - and, of course, religion. Just as the primitive brain rule of sexual lust passes through the filter of civilization to emerge in the love scenes of Romeo and Juliet, so primitive brain rules of us-versus-them vendetta emerge in the form of the running battles between Capulets and Montagues; while primitive brain rules of altruism and empathy end up in the misfiring that cheers us in the chastened reconciliation of Shakespeare's final scene.

     

  4. Tenker du da at hva som er meningen med livet, rett og galt, hva det er å være menneske, hva som er kjærlighet, plikt og troskap og andre tilsvarende spørsmål enten kan besvares av naturvitenskap eller ikke er meningsfulle?

    Jepp. Var det mer du lurte på? :)

     

    Jeg vil egentlig være litt mer presis og si "vitenskap" i stedet for "naturvitenskap" i denne sammenhengen. Det er ikke all vitenskap som er knyttet til naturen og hvordan den fungerer - for eksempel innen humaniora og samfunnsvitenskap - men det er fremdeles vitenskap.

     

    Meningen med livet, hva kjærlighet og plikt innebærer osv. kommer inn under dette, da det er kulturelt betingede menneskeskapte begreper. I den grad klisjeer som "meningen med livet" i det hele tatt gir noen slags mening, kan vi godt analysere menneskers holdninger til disse temaene på en vitenskapelig måte. Vi må bare ikke gå i den fellen å tro at det finnes gudegitte absolutter som tilsier at det skulle finnes noen fasitsvar.

     

    Når det gjelder skillet mellom rett og galt, så har vi en moralkode som eksisterer fordi den fungerer - det er slik menneskeheten har utviklet seg. Dette er egentlig en bieffekt av evolusjon, og i aller høyeste grad forklarbart på et vitenskapelig plan. Også her er det håpløst å trekke inn noen gudegitte absolutter. Synet på rett og galt er forskjellig mellom ulike folkeslag, og selv ikke de mest innbitte kristne følger Bibelens regler til punkt og prikke.

    • Liker 1
  5. Hva med dette? http://www.sound1.co...ID=2478#reviews

    Har ingen erfaring med akkurat den modellen, men har hatt et fra Audiofire-serien i mange år, og de går for å være kanskje det beste i den prisklassen.

    Hei, og takk for tipset!

     

    Jeg har gjort litt research selv, og står igjen med noen få aktuelle kandidater, hvorav Gina 3G er blant dem. Vet at Echo har godt rykte på seg, men jeg syns kanskje det kortet var litt i dyreste laget. For øyeblikket heller jeg mest mot Roland UA-55, men det kan være jeg ombestemmer meg i siste liten. :)

  6. Hei vodkish, og takk for svar.

     

    1. SDD'en du har valgt er utdatert, nyere og raskere SDD av samme merke er på markedet

    Som for eksempel denne, mener du?

     

    2. Ville gått for storebroren av kabinettet du har valgt (mere plass) men den veier ganske mye mer..

    Da går jeg ut fra at du mener dette. Jeg ser definitivt argumentene for å velge den litt større modellen, spesielt siden det ikke kommer til å være en maskin som skal flyttes mye på. Kostet ikke så voldsomt mye mer heller, så dette er helt klart aktuelt.

     

    3. hvis du kan gå for skjermen jeg har valgt kan du ha 2 skjermer koblet til PC'en din.. altså, velg 2 av mine eller 1 av den du har valgt.

    Nå har jeg uansett ikke skrivebordplass til mer enn en skjerm, så det spiller ikke så stor rolle. Men likevel, dette skjønte jeg ikke helt - hvorfor kan jeg bare ha 1 skjerm av den typen jeg har valgt? Her må du opplyse en stakkars uvitende sjel. :) Du sa forresten ikke noe om hva slags skjerm du snakker om...

     

    Så har jeg ikke tatt med mus, lydkort, andre verktøyer osv.. med i oppsettet. ekstra vifte trengs ikke

    Da stryker jeg Silverstone-vifta fra lista inntil videre.

     

    Ellers, andre innspill? Må jeg kanskje ha en eller annen slags monteringsramme for å sette inn den 2,5" SSD-disken i en 3,5" bay?

  7. Tenker å bygge meg en ny PC snart, men jeg er veldig usikker på hvilket lydkort jeg bør velge. Kanskje noen her på forumet har en anbefaling.

     

    Maskinen tenkes brukt til (blant mye annet) innspilling av musikk på hobbybasis, og derfor har jeg ikke lyst til å kjøpe et standard forbrukerkort for multimedia og gaming.

     

    Etter litt research har jeg kommet frem til følgende krav:

    • Minst 2 inputs, hvorav minst 1 må støtte Hi-Z, og minst 1 må ha preamp og phantom power.
    • Må fungere i Windows7 64-bit.
    • Må ha støtte for MIDI.
    • Inngang for S/PDIF.

     

    Kortet kan være av typen PCI, PCI Express eller USB, men helst ikke Firewire.

     

    Ser for meg en prisklasse på 1000-2000 kroner, men kan gå noe over dette hvis jeg føler at jeg får god valuta for pengene.

     

    Noen som har forslag?

  8. Etter mange år med sliten PC har jeg nå endelig råd til å kjøpe noe med litt futt i. Problemet er bare at hardware-kunnskapene mine er håpløst utdaterte. Derfor ville jeg sette stor pris på noen innspill fra folk som har mer peiling enn meg. Jeg ser for meg et budsjett på ca. 18-22 lapper.

     

    PC'en vil ha tre hovedbruksområder, hvorav alle er gamle interesser som jeg ønsker å gjenoppta etter at de har ligget brakk i noen år:

    • Programmering
    • Opptak og produksjon av musikk
    • Gaming

    For gaming og programmering (jeg planlegger relativt grafikkintensive prosjekter i OpenGL) trenger jeg mye RAM og et noenlunde oppegående skjermkort. Musikk-biten stiller visse krav til lydkortet, men jeg er bare en enkeltperson som driver på hobbybasis, så jeg trenger ikke et profesjonelt kort med ørten inputs. Det viktigste er en noenlunde OK innspillingskvalitet samt lav latency og stabile drivere.

     

    Støy er også en faktor som har betydning - jeg ønsker minst mulig bråk, men det er samtidig en grense for hvor mye ytelse jeg er villig til å ofre for å få ned støynivået.

     

    Jeg har satt opp et utkast, og vil gjerne ha tilbakemeldinger på ting som kan forbedres - for eksempel at noen av komponentene ikke passer sammen, at noe mangler eller er overflødig, at det finnes andre komponenter som gir samme nytte til lavere pris (evt. vesentlig bedre til omtrent samme pris), og så videre.

     

    Mitt foreløpige utkast ser ut som følger:

    Tastatur har jeg fra før, så det inngår ikke i regnestykket.

     

    Totalpris for ovenstående oppsett er ca. 21500 kroner hos Komplett - jeg har ikke sjekket hos andre leverandører.

  9. Det blir forresten likt på post_bruker og bruker, de skal være helt like (etter det vevo har skrevet i sin kode.

    Ja ok, du har nok rett i det - men det gjør ingen forskjell for det poenget jeg forsøker å få frem. :)

     

    Men forstod ikke helt om du mente at min ville hente ut mange flere jo flere man abonnerte på, men det gjør den altså ikke hvis du mente det. (Bare for å si få det klarert ^^)

    Nei, det var ikke det jeg mente, og det var derfor jeg i en tidligere post presiserte at jeg snakket om selve spørringen som sendes inn til databasen, og IKKE resultatsettet som kommer tilbake derfra. Antallet poster som returneres, styrer man jo med en LIMIT-klausul uansett om man velger din eller min måte å bygge opp spørringen på.

  10. Jeg regnet med fra starten at det var meningen man skulle inn med en LIMIT-klausul på slutten ja - ellers ville spørringen returnert alle poster fra alle abonnerte venner. Over tid kan det fort bli forferdelig mye data.

     

    Men det jeg nevnte om skalering har ikke med det å gjøre - jeg snakket om spørringen som sendes inn til databasen, ikke datasettet som kommer tilbake. Moltys løsning vil gi en spørring som ser omtrent slik ut hvis du abonnerer på poster fra to venner:

    SELECT * FROM poster WHERE 
    (post_bruker='2' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='3' AND bruker='1') 
    ORDER BY id DESC

    Abonnerer du på poster fra 20 venner, blir det noe sånt som dette:

    SELECT * FROM poster WHERE 
    (post_bruker='2' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='3' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='4' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='5' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='6' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='7' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='8' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='9' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='10' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='11' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='12' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='13' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='14' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='15' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='16' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='17' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='18' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='19' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='20' AND bruker='1') OR 
    (post_bruker='21' AND bruker='1') 
    ORDER BY id DESC 

    Abonnerer du på 200 venner, blir det... ja, det kan du jo selv tenke deg.

     

    Med min løsning blir spørringen som sagt den samme uansett antall. :)

  11. Når jeg ser nærmere på Moltys løsning, får jeg inntrykk av at vi har tolket problemstillingen på omtrent samme måte, og egentlig har kommet frem til prinsipielt den samme løsningen. Eneste forskjellen ser ut til å være at vi velger forskjellig strategi for å fortelle databasen hvilke data vi vil ha ut.

     

    Ytelsesmessig tror jeg mitt forslag vil skalere noe bedre når antallet venner øker, da Moltys spørring fort kan vokse seg ganske lang, mens min spørring vil være den samme uansett antall venner som abonneres på. :)

    • Liker 1
  12. Slik jeg leser koden din, gjør den følgende:

    1. Skaff en liste over alle venner som din bruker abonnerer på, i tilfeldig rekkefølge (egentlig ikke tilfeldig, for det blir den rekkefølgen abonnementene er registrert - men i denne sammenhengen er jo nettopp det å betrakte som tilfeldig).

    2. For hver av disse vennene,

    2a) Dra ut all informasjon om personens brukerkonto, og

    2b) Dra ut alle postene fra den aktuelle personen, i omvendt kronologisk rekkefølge.

     

    Jeg ser ikke at du gjør noe som helst med verken brukerinformasjonen eller postene, men det går jeg ut fra at du gjør i kode som du ikke har publisert her.

     

    Jeg antar videre at det du ønsker er å vise alle postene i omvendt kronologisk rekkefølge. Du oppgir bare at rekkefølgen du får dem ut i er feil, uten å spesifisere hvilken rekkefølge du faktisk får. Ut fra koden din antar jeg imidlertid at du først får ut alle poster for person 1, internt sortert i riktig rekkefølge - deretter alle poster for person 2, internt sortert i riktig rekkefølge - og så videre. I så fall er grunnen åpenbar hvis man ser nøye på algoritmen du har brukt.

     

    Forutsatt at jeg nå har skjønt problemstillingen riktig, blir mitt tips derfor at du i stedet for å splitte opp spørringen din etter hvilke tabeller du spør mot, heller sammenstiller tabellene i en subquery. Prøv noe i denne gata: "select * from poster where post_bruker = (select ____ from abonnenter where bruker='$me') order by id desc", hvor ____ erstattes av feltnavnet for brukeren som det abonneres på i tabellen "abonnenter" (det fremgår ikke hva dette feltnavnet heter). Jeg har ikke tid til å kvalitetssikre spørringen min nå, så den er ikke garantert å være 100% riktig syntaktisk, men det er ideen som er poenget her. Se eventuelt http://dev.mysql.com/doc/refman/5.1/en/subqueries.html for dokumentasjon på subquery-syntaks.

  13. Umbraco er nok ikke et førstevalg hvis målsetningen er at du skal kunne ha en fiks ferdig site oppe og gå i løpet av noen få tastetrykk. Men hvis du har laget en layout fra før, så er det ikke så voldsomt mye arbeid å tilpasse den for bruk i Umbraco. Nå har ikke jeg brukt Dreamweaver selv, men jeg har vanskelig for å tro at det skal gi deg noen problemer. Flash er heller ikke noe problem å bruke i en Umbraco-site.

     

    Du har delvis rett i at man ikke bruker Visual Studio i Umbraco - men bare delvis. Av alt jeg har utviklet på Umbraco, har vel kanskje 90% blitt gjort innad i Umbracos eget administrasjonssystem. Her kan du sette opp alt av innhold, markup, CSS og en del scripting. Alt av funksjonalitet som kan realiseres gjennom Razor script eller XSLT, gjør du direkte i Umbraco. Men har du behov for å lage dine egne utvidelser, for eksempel i form av ASP.NET user controls eller XSLT-extensions (ekstra funksjoner til bruk i XSLT), så fyrer du opp Visual Studio, drar inn referanser til noen av dll'ene som følger med Umbraco, og koder i vei med enten VB.NET eller C#. API'et som følger med Umbraco burde være mer enn kraftig nok for de aller fleste.

     

    Når det gjelder opplæring, så har jeg stort sett brukt Umbracos egen wiki/forum og video-tutorials, og det har stort sett gitt meg den infoen jeg trenger. Sistnevnte må man betale en liten slant for, men for meg var det definitivt verdt det.

  14. Her er en liste over aktuelle alternativer: http://webmasterformat.com/blog/top-asp-net-cmss

     

    Selv jobber jeg mye med Umbraco, og syns den er veldig OK. Den bærer veldig preg av å være konstruert med utvikleren i tankene, så den er veldig fleksibel med tanke på egne tilpasninger. Har såvidt sett på websiden til Composite C1, og tankegangen ser ut til å være noe av det samme.

     

    Umbraco legger absolutt ingen føringer - og dermed heller ingen begrensninger - på hvordan sidene blir seende ut. Dynamisk innhold kan implementeres gjennom vanlige ASP.NET user controls, XSLT eller Razor script.

     

    Hvis man har behov for å etablere kjempestore løsninger med tusenvis av undersider, så finnes det trolig bedre alternativer enn Umbraco. Ellers har jeg ikke noe problem med å anbefale Umbraco.

  15. Svaret til trådstarter er vel både ja og nei. I prinsippet ser jeg ikke noe i veien for at man skulle kunne "evolusjonere" bort søvnbehov ved kunstig utvelgelse, men om det lar seg overføre til praksis - og hvilken pris det eventuelt har - er et komplekst spørsmål.

     

    Fremgangsmåten som trådstarter skisserer vil neppe føre frem - eventuelt ville den ta forferdelig lang tid (Isbilen og soulless har i grove trekk forklart hvorfor). Hvis man derimot starter med en populasjon som er stor nok til at man unngår problemer knyttet til innavl, og konsekvent parer individer som utmerker seg ved at de over tid har mindre søvnbehov enn snittet i gruppa, så burde man i løpet av et antall generasjoner klare å redusere søvnbehovet til et minimum - kanskje til og med fjerne det helt.

     

    Dette vil selvsagt øke det antallet timer disse individene kan være aktive i løpet av et døgn, men det er ikke dermed gitt at det vil gi noen gevinst med tanke på effektivitet. Det å sove er jo en egenskap vi har fått nettopp gjennom evolusjon (naturlig utvelgelse), så det er garantert fordelaktig på en eller annen måte selv om man ikke egentlig er helt sikre på nøyaktig hvorfor det er så nødvendig. En organisme som sover er svært sårbar, så en tilstand av søvn er i seg selv ingen overlevelsesmessig fordel. Det må bety at søvnen gir andre fordeler som veier tyngre - for eksempel at immunforsvaret styrkes eller at hjernens evner til resonnement, hukommelse, konsentrasjon, rask reaksjon osv. blir vesentlig forbedret. Det har også vært fremmet hypoteser om at hjernen under søvn kvitter seg med skadelige rester etter stoffskiftet, samt at den reparerer skadde hjerneceller. Hva som er tilfelle og ikke er ikke godt å si, men vi kan være ganske sikre på at søvnen gir oss fordeler som vil forsvinne hvis vi skulle klare å "avprogrammere" den.

    • Liker 2
  16. Er ute etter en algoritme for å løse følgende problem.

     

    Jeg har en mengde på N elementer, og fra denne mengden ønsker jeg å finne alle mulige utvalg av x elementer.

     

    For eksempel, hvis startmengden er {1,2,3,5,8} og x=3, vil jeg ende opp med en liste som dette:

    {1,2,3}

    {1,2,5}

    {1,2,8}

    {1,3,5}

    {1,3,8}

    ... og så videre.

     

    Jeg er ute etter et uordnet utvalg - det vil si at {1,3,8} betraktes som identisk med f.eks. {8,1,3}.

     

    Noen som har gode tips om hvordan man kan implementere noe slikt på en elegant, lesbar og ytelsesmessig forsvarlig måte?

  17. Rolig nå, Tabris... hvis du tror at jeg nekter for at enkelte ateister er bøller, så har du misforstått meg fullstendig. Men det er enkeltpersoner, ikke ateister som gruppe. Like lite som de religiøse enkeltindividene som gjentatte ganger presenterer totalt åndssvak argumentasjon er å betrakte som representative for alle religiøse.

     

    Poenget mitt er at jeg syns det blir meningsløst når du kritiserer en gruppe mennesker for atferd som du i minst like stor grad finner utenfor gruppen. At du i etterkant kryper til korset og medgir at kritikken din ikke gjelder ALLE eller de FLESTE medlemmene av gruppen, hjelper ikke stort all den tid du fremdeles ikke ser problemet i at det er gruppen som helhet du starter med å kritisere.

  18. Da må jo hele tråden være uinteressant for dere. For TS spør jo om ateister er verbale bøller. Svaret er jo da for dere irrelevant, så hva skal vi da debattere i denne tråden?

    Hvis jeg spør "Er Per høy?", så vil de fleste oppfatte det som "Er Per høyere enn normalen?". Dersom vi definerer alt over 1 meter som høyt, så er alle høye, og spørsmålet mister sin mening.

     

    Så når noen spør "Er ateister bøllete?", så føler jeg (og tydeligvis flere med meg) at den eneste naturlige måten å oppfatte dette på, er "Er ateister mer bøllete enn andre?" Hvis man på en meningsfylt måte skal kunne svare ja på det, så må man begrunne det ved å trekke inn negative adferdsmomenter hos ateister som man ikke finner (eller finner i vesentlig mindre utstrekning) hos teister.

     

    Dette spørsmålet er interessant nok, dersom noen gjør et forsøk på å gi saklige svar. Men å trekke frem momenter, slik du gjorde, som er felles for ateister og teister - og som en kanskje finner i enda større grad hos teister - DET er det som gjør diskusjonen uinteressant og triviell, nettopp fordi hele opplegget kollapser til ovennevnte tautologi. Bøllete mennesker er bøllete. Jepp, det er et faktum. Hvor mye trenger vi å diskutere det?

     

    Jeg håper du ser deg for god til å bruke stråmann, alfred.

    Ja, jeg tenkte først å si "off-topic, stråmann, ansvarsfraskrivelse eller noe i den gata", men så modererte jeg meg litt, og utelot stråmannen. Men takk for at du selv nevnte det. :)

    • Liker 4
×
×
  • Opprett ny...