Sejez

Dersom det kan stilles spørsmål om utviklerne heller ville lage en film - tenk Metal Gear Solid 4 - eller relativt lange sekvenser som ikke går an å skippe, som i starten på Mass Effect 2, er jeg litt enig med deg. Cutscenes er absolutt ikke et must for et bra spill. Men dette anser jeg som ekstreme tilfeller - og f.eks. Mass Effect synes jeg klarer seg bra fordi historien er engasjerende, noen filmsekvenser ødelegger ikke.

Nja, bare fordi det er interaktivt så trenger ikke spillet være bra for at sluttproduktet skal fenge, tenker særlig da på spill som Silent Hill 2 og Eternal Darkness som er tilfeller der det er helt andre ting enn selve spillmekanikken og level designen (selv om det blir brukt veldig effektivt, for å forsterke horror elementet i spillene) som gjør dem til engasjerende oppleveleser.

Mange RPG spill er rett og slett gørrkjedelige, den eneste grunnen for at jeg fullfører dem er for å få se hvordan historien utspiller seg, vil si at i slike spill så er det historien som holder meg engasjert, til tross for at jeg spiller et drittspill. Føler da at man like så godt kunne kuttet ut historen og lagd film ja.

Om kvantitet i forhold til penger er så viktig, kan du kjøpe hele sesonger av TV serier så har du nok underholdning til å dekke flere spill, du får også ekstra mye underholdning om du kjøper eldre underholdningsprodukter.

Synes det bare er synd at spillindustrien har fått det for seg å lage hybridprodukter, altså spill med elementer fra film eller andre passive medier. At det er viktig å helle så mye penger for å få det filmatiske aspektet av produktnene opp på et akseptabelt nivå, penger som kunne bli brukt til å lage mer engasjerende spill.

Forventet antall timer underholdning fra et produkt har også ført til at moderne spill har en tregere pacing, og at utviklere klemmer inn massive mengder med padding for å få spillet til å føles lenger ut, noe som blir klart om du prøver å speedrunne moderne spill, da legger du veldig godt merke til når du må vente på scriptede eventer eller må gjør fetchquester der du springer fra A til B og tilbake uten at du gjør noe annen spilling utenom å peke stikka i rett retning.

Historier i spill er sterkt overvurdert, synes det er mye å hente i de gamle arkadespillene der spillet er rundt 50 min langt og vanskelighetsgraden stiger til de grader at du må mestre spillet for å fullføre det, uten noe savestates tull, der du går 5 sekunder tilbake slik at du lett kan fullføre spillet med en god porsjon flaks. Moderne spill også blir ofte strukket ut med meningsløs padding som fetchquester, grinding og annet dritt som ikke hører hjemme i et godt spill.

Om det er historie man er ute etter, kan man likesågodt se en DVD. Av og til er det greit med episk opplevelse men spill industrien har fått det for seg å etterape filmindustrien fordi utviklere og spillere lider av mindreverdighetskomplekser og søker desperat aksept ved å gjøre spill mer filmatiske, d.v.s. vanne ut spill med filmsekvenser og annet dritt. Til den grad av at de fleste storbudjettsspill inneholder en god del story fluff.

Med det samme kan vi ta fra dem alt som de liker, som godteri, barne-tv o.s.v. vips så har du alkoholiker reaksjonen der, leser snørrungen Harry Potter, vekk med det (helst mens han nærmer seg slutten av boken) og, alt som ikke hjelper til at barnet vokser og blir en anstendig støttespiller i samfunnet skal vekk, jeg lover at barnet kommer til å takke deg når han har vokst opp og blitt en ansendig borger av samfunnet. Dvs. en bitter drittsekk som jobber på skattekontoret, som ikke har andre gleder i livet enn å ødelegge livet for hardtarbeidene skattebetalere.

Retro er vel en forkortelse av retrospektiv, dvs tilbakeskuende. I teorien kan det jo brukes om alt som ikke er nytt...

 

Synes ikke det er galt å bruke ordet "retro" om gamle spill; men selvsagt er det beklagelig å bruke "retro" hvis du føler det blir helt feil i denne sammenhengen. Da beklager jeg det.

Kan være at det etter hvert blir til og med offisielt akseptert slik, men jeg trodde virkelig at f.eks. når det gjaldt motesnakk, ble retro utelukkende brukt om stiler som minnet om gamle moter, men likevel var nye verk.

Jeg har bare noe imot ord som kan brukes om "alt" fordi de mye lettere kan bli brukt i helt meningløse sammenheng. Hvert ord burde vel egentlig bety noe spesifikt, og ikke være noe som man kan tilfeldig kaste inn i en diskusjon bare for å holde den gående.

Hva er ditt beste gamle-spill minne da?

Har mange gode gamle-spill minner, så mange at jeg tror jeg skal prøve å holde meg til en per konsoll.

Fra tida jeg endelig fikk en NES, kan jeg huske de utallige timene jeg brukt på Super Mario 3, så mye tid faktisk at jeg troligvis visste om alle de "store" hemmelighetene i spillet og en veldig god del av de "små".

Og på Mega Driven alle gangene jeg endelig klarte å finne noen jeg kunne låne Sonic 3 fra sånn at jeg kunne stikke bort til kompisen og koble den sammen med Sonic & Knuckles kasetten hans, slik at begge spillene ble kombinert til et stort spill og ga nye superformer til alle spillfigurene, til og med Tails som ellers ikke hadde en superform fra før av.

Tilslutt når foreldrene bestemte å skaffe en PC var jeg jo helt frelst, og det var i en tid før internett var helt vanlig, best husker jeg all den tiden jeg brukte på å spille det første Command & Conquer spillet, og det på spillfarten stillt på litt for fort fordi jeg ikke orket å vente på at den mektige hæren min fikk bygget seg opp, slik at jeg kunne knuse fienden. Var såpass ung at jeg ikke hadde vett nok til å micromanage noe som helst(eller spille særlig strategisk i det hele tatt), jeg bare holdt forsvaret i god nok stand slik at fienden ikke klarte å trenge seg inn i basen, og når hæren var stor nok sendte jeg den i den generelle retningen fiendens tropper kom fra.

Pcen hadde en enorm mengde spill jeg har veldig gode minner og ellers, alt fra Rayman, Wolfenstein 3d, Blood, Quake til demoer av Redneck Rampage og annet trash som kom med demo Cder som pleide å følge med blader. Demo Cdene i seg selv fortjener nesten et avsnitt, men mye det jeg husker fra de er så vagt at jeg skulle trengt et eller annet arkiv der du kunne laste ned image filer av gamle demo Cder for å friske opp minnet. Er såpass sær at jeg ville nok fått et utrolig nostalgisk kick utav det.

Jeg har ingen minner fra en tid, som minner om en tidligere tid. Er det virkelig så teit å kalle gamle spill for gamle spill istedet for å misbruke ord, er det tøft å kalle spill retro istedet. Retro skal utelukkende brukes om nye ting/stiler som minner om en eldre ting/stiler så langt jeg vet, Super Mario er et gammelt spill, Cave Story kan muligens telle som retro.

Ser ut som det hersker stor enighet på tråden at skytespill trenger dypere historier eller noe lignende for å utvikle seg som spill, noe som er riv ruskende galt. Det er det siste disse "hjernedøde" spillene trenger. Selv om du så skulle klemt inn Sokrates sine dypeste tanker på en måte som ikke føles påklistrert ut, i for eksempel Deus Ex 3 så ville ikke spillet blitt noe bedre for det.

Jeg vet ikke hva folk her på forumet røyker, eller om disse kommentarene er et resultat av at noen her prøver å vise seg fram som intelektuelle. Disse spillene som liksom skal ha en eller annen dypere mening utrykker dette som oftest gjennom "historien", noe som utspiller seg på en cutscene eller muligens står skrevet som en blokk med tekst et eller annet sted i spillet. Altså noe som likeså godt kunne blitt uttrykt i bokform eller film, noe som faktisk er en mye bedre løsning enn å prøve å lage et loldypt spill. Dybde i spill er totalt avhengig av hvor avansert et spill er, og ikke i det hele tatt hvor avansert eller dyp historien i et spill er. Historien og spillet er faktisk to ting som lett kan separeres.

Eneste grunnen at disse folka sender andre på en håpløs jakt etter mening er fordi de ikke har noe å si, ingenting legge til hva de skarpeste (eller de dummeste for den saks skyld) filosofene som noen gang har levd. De klarer faktisk ikke engang å få lagd en skikkelig film eller skrevet en god bok. Derfor tyr de til å lage dårlige spill, og så overbevise andre om at det de har lagd er et mesterverk som faktisk er bedre/viktigere enn alle favorittspillene dine til sammen.

Så Mr.Chen vil fram til at hans spill er mye bedre en alt som FPS sjangeren har å by på, en sjanger som er nesten like gammel som videospillene i seg selv, og som har vært en del av mainstream spillkulturen i snart 20 år.

For alle dem som faktisk biter på utviklerens løgner og/eller er på søken etter "mening", kan jeg vise til et lite eventyr kalt Keiserens nye klær, den er faktisk ganske relevant til saken i dette tilfellet.

Kvalmende å se en utvikler skryte sitt lille minispill til å være viktigere enn mesterverk som geniale utviklere har brukt år på å finpusse.

Og om dette spillet er kunst? Godt mulig, om en artist kan hermetisere sin egen drit og bli ansett som en kunstner for det, så kan jo godt selveste Mr.Chen her være en kunstner for å ha laget små drittspill til PS3.