nih

Var vel den gangen jeg jobbet som kassamedarbeider på Prix. Vi hadde alle disse 'vanlige' særingene som dukket opp til bestemte tidspunkter.

Den litt alkoholiserte eldre mannen som kjøpte øl klokken ti om morgenen. Gruppen med unger fra 8-14 fra en skole for vanskeligstilte som bestandig forsvant ut av butikken uten at de kjøpte noe og senere stod på hjørnet med sigaretter i munnviken.

Sekstenåringen som hadde med falsk legg fra storesøster og hadde pugget alt av detaljer, etter godkjent salg fra min side ble jeg oppsøkt av moren til en av venninnene hennes som opplyste om at jeg akkurat hadde brutt loven. Faen.

Har jeg også den gangen jeg stengte butikken og gjorde alt etter rutine. Dette var på en dag med ganske så brukbar fortjeneste i kassa, 14.700 i min alene. Regnet opp summen, la dette så inn i en pengepose, og dyttet denne inn i safen.

Uke senere dukker sjefen min opp, forteller meg at pengeposen har forsvunnet. Fjorten tusen kroner som har forsvunnet i mitt navn, helvete. Det ble kjørt gjennomgang av kameraovervåkning, men de fant ikke noe videre spennende der heller. Det skal sies at jeg aldri hørte noe mer om det igjen, dog det var mistanke om en korrupt securitas-vakt som hadde lurt den til seg.

Deretter har vi den gangen jeg hadde stengt kassen for kvelden og ryddet vekk alt, bare for og bli oppringt av familie som absolutt trengte noen varer. De av dere som har jobbet i butikk vet at man aldri skal ta med seg varer for så og betale for disse etterpå. Det skal nevnes at det var første gangen jeg gjorde dette, og det ble forsåvidt den siste.

Rett etter jeg hadde plukket opp varene, låst ytterdøren og var på vei hjem, dukker en ensom securitasvakt opp. Skal nevnes at dette er første og eneste gang dette skjedde under det ene året jeg arbeidet der. Panikk.

Mannen spør om jeg har kvittering for varene. Uhm, ja, men jeg tror jeg kastet den inne, ytret jeg i håp om at han skulle godta dette og la meg endelig få ta kvelden.

No such luck.

Han er fast bestemt på og finne denne kvitteringen, som ikke finnes. Han ber meg gå igjennom kvitteringposen noe som tar rundt femten minutter. Etter jeg ikke finner den der, noe som ikke er så rart, ber han meg sjekke alle de andre kvitteringposene vi har gått igjennom for dagen.

Reisen går videre til containeren på baksiden av butikken, jeg lemper ut søppel og roter febrilsk etter kvitteringen. Mobilen ringer da familien blir bekymret for at jeg ikke har kommet hjem enda, en hel time etter arbeidstid.

Svett og uten den korrekte kvitteringen sitter jeg ute på asfalten omringet av plastposer og kvitteringer mens vakten humrer for seg selv. Han har gått lei. Får vel skrive dette opp og sende det videre.

Sjefen tar dette opp dagen etterpå og forklarer at man absolutt må ha kvitteringen når man handler, noe mer hører jeg ikke om saken. Jeg slapp virkelig lett unna. Nå skal det nevnes at jeg var en av de mest effektive ansatte når det kom til alt annet, bortsett fra at jeg dummet meg ut noe ekstremt i visse tilfeller.

Som den første dagen min, da jeg ble vist 'ringeknappen' under i tilfelle det ble kø eller jeg trengte hjelp med noe. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg trengte hjelp, men jeg trykket da på denne knappen, det skjedde ingenting. Trykket atter en gang, fortsatt ingenting.

Fem minutter senere dukker sjefen min opp, spør om jeg har trykket på ransalarmen.

...

Slik startet min første arbeidsdag. Jeg kostet bedriften fem-tusen etter feiltrykk. Nå skal det nevnes at ransalarmen var formet som en ringeklokke og rett ved en bryter som var knappen man trykket på for hjelp. Dermed føler jeg meg ikke helt håpløs.

Sist men ikke minst har vi 'poop lady' som er akkurat det det høres ut som. Dette var damen som ikke var helt ved sine hundre, men fortsatt handlet alene. Heldigvis var ikke jeg i butikken når dette skjedde, men historien spredte seg raskt.

Illeluktende eldre dame som aldri dusjer, den type kunde man kan lukte før man faktisk ser de. Er noe spesielt med de der. Uansett, damen dukker opp i butikken, går sin vanlige runde rundt mens hun handler varer. Ikke noe uvanlig så langt.

Plutselig ser en av de ansatte at det ligger en liten brun klump på gulvet, og tenker ikke noe over dette med en gang. Plutselig treffer lukten nesen. Han brekker seg nesten. Han ser flere av disse brune klumpene som fungerer som brødsmuler til en viss dame som handler. Sakte men sikkert går hun rundt hele butikken mens avføringen faller ut under skjørtet hennes.

Jobbe i butikken var vel noe av det mest allsidige jeg har vært borti, har fortsatt kunder som sier hei til meg, nesten ti år etter jeg sluttet der. Ganske så stor variasjon i hverdagen og nok historier til at man kunne fylle en hel bok.

For en del år siden satt jeg også som kassemedarbeider. Jeg hadde da fått skiftansvaret for en liten coop prix på Ullevål i rundt 2005.

Vi var kun to personer på vakt, meg og en ringevikar som hadde vokst opp på østkanten av Oslo. Vet ikke om dette var grunnen til at han så at fire unge menn i 20års alderen holdt på med lugubre saker, men jeg så da ikke dette.

Han tok tak i meg og hvisket ømt inn i øret mitt "Wolla, jeg tror de der bøffer øl", "Faen!" tenkte jeg.

Situasjonen er som følger, en puslete kassemedarbeider som spiller WoW på fritiden mot fire veltrente, ølstjelende tyveåringer som sakte men sikkert bærer et brett med sixpacks mot personellutgangen på baksiden. Denne utgangen var på den tid usikret og førte rett ut til et halvåpent område der man kunne klatre over et lite gjerde av tre, dersom man ville inn, eller ut.

Panikken sprer seg, jeg føler meg varmere og hendene mine blir klamme. Tankene raser, skal jeg kontakte politiet, skal jeg la de unslippe, trykker jeg på ransalarmen, kontakter jeg sjefen min?

Ikke vet jeg hvorfor, men jeg bestemte meg for at jeg skulle følge etter denne banden som stjeler fra butikken min. Med den signalgule prix uniformen åpner jeg døren raskt klar til hva enn som skulle skje, ingen der.

Titter forsiktig rundt hjørnet og ser da to stykker som lemper over tre brett med øl over til andre siden av gjerdet der to andre tar i mot.

"Faen, faen, faen!" humrer jeg for meg selv.

De alle har ryggen til og at de ikke har sett meg enda, adrenalinet suser i kropper, samt som jeg tenker på hva i all verden jeg skal gjøre.

"HEI, HVA FAEN ER DET DERE DRIVER MED" utbryter jeg så dypt som stemmen min muligens når.

Guttegjengen får panikk, de snur seg ikke.

De to som allerede har klatret over gjerdet forsvinner på sekundet. De to som står på min side av gjerdet, kaster fra det siste brettet med øl de skulle lempe over. I panikken har de fortsatt ikke snudd seg men er mer opptatt i og komme seg over gjerdet. De er begge over gjerdet i løpet av sekunder, han ene går på trynet først mot asfalten på andre siden, men kommer seg fort vekk uansett.

Eneste som nå er igjen på baksiden av Prix er da meg, en puslete nerd som skremte vekk fire personer kun med stemmen min. Det skal også sies at de heller ikke fikk med seg en eneste boks med øl.