Gå til innhold

Dauskrott

Medlemmer
  • Innlegg

    56
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Innlegg skrevet av Dauskrott

  1. Kom nettopp hjem fra jobb og oppdaget en konvolutt fra den ene eksamensskolen. Åpnet og fikk fullstendig sjokk av å se karakterene mine i hovedmål og sidemål. Jeg fikk 2 - TO i begge. Visste ikke om jeg skulle le eller gråte, og funderte lenge. Skal nevnes at jeg, frem til jeg droppet ut av ordinær vgs. våren 2010, alltid har vært en topp-elev, spesielt i norsk.

     

    Tok turen innom privatistweb i håp om at det var skrivefeil på utskriften, men nei. Attpåtil fikk jeg se karakterene mine fra annen eksamensskole, hvor jeg har fått 1 i mitt yndlingsfag Samfunnsøkonomi, og 2 i den andre favoritten, Økonomistyring. Disse karakterene forstår jeg dog til en viss grad, grunnet at jeg ikke rakk å skrive noen av besvarelsene 100% ferdig.

     

    Jeg sitter her nå likevel helt lamslått. Hele livet har jeg gått rundt å trodd at det er 'vanskelig' å få en bunnkarakter. At kravene for å få 2 ikke er de største. At 2 tilsvarer evnen til litt mer enn reproduksjon av læreboka. Har jeg virkelig tatt så feil? Og har alle lærerene jeg har hatt vært for snille med meg (har bla. gått på 3 forskjellige vgs...)?

     

    Prøver nå å finne ut hvorvidt jeg skal klage, og hva jeg skal skrive i en eventuell klage. Ønsker samtidig å få beina såpass gravd ned i jorda at jeg ikke kræsjlander om klagene mine ikke går gjennom. Er det derfor noen som har vært oppe i norsk hovedmål, norsk sidemål, samfunnsøkonomi 2 og økonomistyring høsten 2010 som kunne være fantastiske medmennesker og dele besvarelse og karakter med meg? Vær så snill!

  2. Slå to-tre fluer i én smekk; finn en ny sosial hobby/aktvitet hvor du bygger nettverk samtidig som du sørger for at nettverket består av potensielle kjærester. Uansett synes jeg ikke du skal se på deg selv som en taper eller tro at andre ser på deg som en taper. Alle har sine nedturer i løpet av livet, alle oppegående mennesker vet det og de fleste oppegående mennesker har tålmodighet og vil aldri droppe deg helt om det viser seg at du er bra fyr, til tross for noen problemer. Avhengig av hva du sliter med kan det være enkelte vil holde tilbake å inngå et forhold, men det betyr ikke at du er ute av dansen for all fremtid. Ikke sett deg og ditt sosiale liv på pause om det ikke er noe du virkelig ønsker å gjøre selv, av egen interesse. Kjør på med jentene, det vil være like mye risikosport nå som før og senere uansett. Om du gir opp å prøve en periode kan det være du går glipp av noe stort.

  3. Din fremtidige regel nummer én bør være å tenker mer på deg selv. Ta deg betenkningstid og tid til å utforske hva du ønsker, hva du vil, hva du liker. For å si det skarpt virker det nesten som at du ikke bryr deg om ditt eget liv/deg selv - før denne dama kom inn i bildet. Du må enkelt å greit finne noe å bry deg om, noe (gjerne flere ting) du kan kjempe og brenne for, slik at du får lyst til å mene noe om hva enn som skjer rundt deg til enhver tid - for "mekanismen" i det vil legge seg psykologisk og spre seg til flere aspekter av deg gradvis.

     

    Disse overfladiske vennskapene, er det fordi du er mer eller mindre likegyldig, eller jobber du "mot strømmen"?

  4. Jeg vil si anledning også har en del å si oppi dette her. Alt til sin tid. Å få et kjærlighetsbrev på en dag alle andre får det blir rett og slett bare for klisjé for enkelte, i grunn ganske oppbrukt også. Dog tror jeg de fleste ville likt å få et romatisk brev med dikt og hele greia, uansett hvor kleint, flaut og pinlig det kan være å tenke tanke på å sende eller motta. Bare det kommer fra riktig person, er alt fantastisk! ;)

  5. Hun kan være usikker på seg selv, i forhold til hva du egentlig føler etc. Det blir ofte sånn over internett, komplisert og tanken på at de man møter kan være så alt for desperate gjør at tillitten kan bruke lang tid på å utvikle seg.

     

    Men man skal ikke se bort i fra at tidspunktet rett og slett ikke klaffer for henne. Noen er ekstra forsiktige og vil at tiden skal være helt inne før det skjer noe seriøst, med tanke på at det er sikker suksess å bli såra om man går inn i et forhold hvor det vil bli vanskeligheter umiddelbart. Nå vet ikke jeg hvor gamle dere er, men ting som alder, jobb og utdanning vil ha veldig mye å si for forholdet. Når man har møtt den perfekte vil man såklart at det skal vare livet ut, og da vil mange sikkert vente til de er stabile og vet hvordan det voksne livet vil utspille seg før de går inn i noe.

     

    Gi henne tiden, ta også tiden selv. Lykke til!

  6. Om noen skulle si at du er en arrogant jævel må du for all del ikke ta det til deg på andre måter enn "mulig, det har jeg i hvert fall all grunn til å være", for du virker åpenbart som et fabelaktig stykke bra menneske.

     

    Hvis det skulle være slik at de menneskene du omgås ikke skulle være genuint interesserte i å være med deg, tror jeg faktisk du hadde merket det selv - og da på gjensidig vis. En fyr av din kvalitet har alle forutsetninger for å plukke sine venner fra øverste hylle og derfor synes jeg det er greit å konkludere med: liker du dem, liker de deg. Om du dog skulle føle deg "bedre" enn dem, da er du i feil selskap. Jeg vil si at du er av typen alle liker, ergo er det du som sitter med kontrollen - du har rett og slett muligheten til å velge og vrake. Tenk mer på hva du selv synes om folk, og mindre på hva de synes om deg. Når alt kommer til alt, er det der svarene ligger.

     

    Har jeg oppfattet ting riktig, er hovedproblemet ditt er at du mangler skryt og anerkjennelse fra "utenforstående"(folk som ikke har en plikt i å fortelle deg hvor fantastisk du er). I et slikt tilfelle er det ikke verre enn at du oppsøker arenaer hvor du vet du er god, hvor du vet du har muligheter til å få ros fra andre mennesker. Ut i fra det du skriver om at du er god på her, hadde det sikkert gjort stor suksess for deg å engasjere seg innenfor en politisk eller litterær organisasjon. En ny, og muligens litt utfordrende, jobb kan nok også bidra til at du utvikler trygghetsfølelsen din.

     

     

    Jeg er dårlig på å forklare ting, men håper du klarer å finne frem til hjelpen min likevel - og ikke minst at den fungerer. Du minner meg veldig om meg selv, bare at problemet mitt ble løst før det oppstod, cirka, derfor heier jeg ekstra mye på at dette løser seg for deg - noe det garantert vil. Lykke til, nyt deg selv og nyt livet! :- )

  7. Jeg kjenner meg veldig igjen i alt du skriver, men "dessverre" kunne ikke legen min finne noe galt i mitt tilfelle, annet enn at det muligens kan være stress og stive muskler som har videreutviklet seg. Jeg har gått til fysioterapi noen måneder nå, etter legens anbefaling, og det har hjulpet i perioder, men plutselig en uke kan jeg være helt tilbake på det stadiet hvor alt er belastning igjen og bli værende der lenge. Har i grunn ikke så mye jeg kan si for å hjelpe deg, men ønsker deg lykke til og håper du finner en mirakelkur som kan fikse situasjonen din! :)

  8. Jeg er veldig enig i det du påpeker her, trådstarter. Folk har for stor tiltro til politikere, uten tvil - politikere er jo også mennesker, faktisk helt vanlige ordinære mennesker. Klart noen av dem er smarte som faen og kan sakene sine, men det de kan mest om er sine egne meninger og sin egen subjektivitet, og når alt kommer til alt er det faktisk ingen stor sak å skaffe seg stortingsplass heller.

    Nå skriver ikke jeg for å fremme min løsning eller mening angående global oppvarming, men uansett hva man skal gjøre eller ikke gjøre synes jeg det burde forskes langt mer på området før man setter i gang (store/ekstreme) tiltak. Viten får man aldri nok av, og før man konkluderer burde man forske på flest mulig sider av saken. I dag er man mest mulig opptatt av å gjøre det 'riktige' - det som man TROR flertallet mener - uten å tenke på konsekvensene og konsekvensene kontra.

  9. Jeg kjenner så altfor godt til disse problemene selv! Jeg har nå bestemt meg for å droppe ut, reise litt rundt i verden frem til skolen starter igjen for å samle inspirasjon og motivasjon, deretter tror jeg jeg skal prøve å få gått de to siste årene jeg har igjen av videregående i utlandet.

    Jeg tror problemet i at så mange ungdommer er slitne og umotiverte, rett og slett må være et resultat av det sosialistiske samfunnet vi lever i, hvor holdningen er at uansett hvor dårlig du skulle gjør det i livet, så er det ingen fare. Det er alltid en unnskyldning, det er alltid ei trygd å gå på, det viktigste er at du er snill mot andre slik at de blir glade. Mentaliteten i det sier jo litt seg selv, det er nok inprentet i oss helt uten at vi legger mye merker det, at når alt vi gjør blir gjort for at andre skal føle seg bra lykkes ingen (eller mindretallet da).

    På barneskolen var jeg blant de beste elevene, bortsatt fra i 7. hvor ting begynte å helle litt motsatt vei. På ungdomskolen gikk det litt opp og ned - men i hovedsak snitt på over fem i 8. på grensen til dårlig(for meg er det mellom fire og tre) i 10. Nivået på norsk barne og ungdomsskole er såpass lavt, at alle som er noe intelligente og gjør minimum av det arbeidet som skal leveres klarer å komme seg gjennom det med et snitt over fire. Her er det heller ikke den største gleden å hente om man er en dyktig elev, hovedfokuset ligger på de som ikke klarer og for å kunne oppnå den motivasjonen oppmerksomhet gir må man rett og slett være litt "dårlig." Selve problemet kommer med videregående, hvor læreplanene bygger mye på at man har full måloppnåelse fra ungdomsskolen, men ettersom dette ofte ikke er faktum blir nivåovergangen automatisk for brå og plutselig roses de som er 'flinke, og det skaper en enorm forvirring.

    Så jeg vil si at det norske systemet er problemet (for alle som ikke har en sosialistisk og kollektivistisk tankegang av ren natur), og mitt råd blir få skolegangen din i utlandet frem til konkurranse er tillat og det er lov å være flink i dette landet.

  10. For meg virker evolusjon som meningen med alt liv, dog evolusjonen er meningsløs i seg selv så lenge man ikke vet universets hemmelighet...

     

    Det er 42.... så det er ikke en hemmelighet lenger. Har lest om dette i en bok, den het en haikers guide til galaksen og det sto at den er sann så da må den være det!

     

    :p

    Ahahaha ;p nå tenkte jeg mer på hvorfor universet oppstod, og jeg er desverre ikke dyp nok til sinns til å skjønne hvordan svaret på det er 42. Kan du hjelpe? :)))

     

    For meg virker evolusjon som meningen med alt liv, dog evolusjonen er meningsløs i seg selv så lenge man ikke vet universets hemmelighet...

    Hva om evolusjon er grunnlaget for å en dag forstå universets hemmelighet?

    Det ser jeg ikke bort i fra, men så lenge jeg ikke aner hva det opprinnelige er/var, er jeg jo like langt.

     

    For meg virker evolusjon som meningen med alt liv, dog evolusjonen er meningsløs i seg selv så lenge man ikke vet universets hemmelighet...

    Det er årsaken men ikke meningen.

     

    Vi eksisterer pga. evolusjon, men vi ble ikke født for å forbedre fremtidige generasjoner. Evolusjon er en konsekvens, det er noe som skjer automatisk. Det er ikke et intelligent vesen som overser utviklingen av arter og styrer den i riktig retning.

     

    Som jeg har sagt en del ganger: Vi ble født pga. en tilfeldighet, ikke mer og ikke mindre. Gjør det beste ut av livet, uten å prøve å finne en vilkårlig mening med det.

     

    Meningen med livet er overvurdert, bare lev det slik du selv ønsker.

    Jeg er vel egentlig enig med deg, men siden livet er meningsløst liker jeg å si at årsaken er meningen.

×
×
  • Opprett ny...