oldBOB

Er ikke spesielt takknemlig for arven denne typen spill har brakt med seg. Suksessen var vel en av hovedgrunnene til at industrien tidlig staket ut en kjernegruppe med spillere som de i ettertid har valgt å legge hovedappelen sin til. Når markedet nå utvides, må nye spillere krype rundt på interaktive ludobrett og spille kjipe quiz-spill for å lære seg å trykke på en stikke. Blir ikke mye god kultur ut av sånt gitt.

Fint at det trekkes for moralsk døfødthet, og mangel på kulturell relevans i alt annet en spillmediet. Nostalgi er ingen unskyldning, selv om alle later til å glemme at det finnes standarder når de drar på tur til Nostalgia.

Kunst og kultur bør ta for seg mest mulig bredde, også innen estetikk. Om ikke annet, så for å gi forståelse. Jeg savner fortsatt nyere filmer som eksempelvis virkelig bringer frem hvorfor nazistene gjorde som de gjorde, en film som gjør sitt ytterste for å vise nazisme forståelse.

Og hvis en slik film ender opp med å glorifisere nazismen? Jeg er i utgangspunktet ikke uenig med deg, men dette er fortsatt et ømtålig tema for svært mange mennesker.

Dette fordi forståelse er nødvendig for å virkelig ta avstand fra noe. Mange tar avstand fra nazismen grunnet sin manglende forståelse, da man frykter det man ikke forstår. Men da gjør man seg selv også til et lett bytte for ideologien.

Det er et indianerordtak som går noe sånt som "Do not judge your neighbor until you walk two moons in his moccasins." Jeg tror du overvurderer (og undervurderer) kunstens rolle hvis du tror at vi kan oppnå noen reell forståelse av historiske hendelser gjennom den. Nagels "What is it Like to Be a Bat?" burde være obligatorisk lesning for de som foretrekker en mer filosofisk tilnærming.

Det samme går egentlig for nihilismen. Men faren med det heler er jo at det er endel mennesker som forveksler forståelse med aksept. De er vidt forskjellige begreper. Men "nihilistiske" filmer er en nødvendighet, akkurat som ondskap er nødvendig for at godhet skal eksistere.

Jeg sier ikke at filmer ikke skal få lov til å ta for seg nihilisme (eller nihilister), men at å fremstille det som kult er akkurat like hjernedødt som å presentere religiøs ekstremisme som sundt. Når det er sagt finnes det eksempler på propaganda-filmer som har løsrevet seg fra sin opprinnelige funksjon (Kalatozovs Soy Cuba er en av de beste) og jeg ser ikke bort fra at noen av de regissørene jeg ikke har stort til overs for en gang kan gjøre det samme. Men å aktivt promotere det jeg mener er intellektuell og emosjonell fattigmannskost?

Alt i alt lever jeg i den tro at kunstnere og kreative krefter må få lage det de ønsker å lage. Uten at noen skal prøve å presse frem noen form for sensur over på dem eller undertrykke verkene. Kunst og kultur skal være et fingeravtrykk, et speil, som er representativ. Så da må man ikke være ekskluderende i den forstand. Men selvfølgelig i sin fulle rett til å mislike verk, satt av egne preferanser. Det er en smakssak.

Selvfølgelig. Jeg kan ikke huske å ha hevdet at jeg ønsker å bannlyse noen av de filmene jeg kritiserer, så det lukter litt stråmann her.

Men den som prøver å definere en riktig smak feiler så til de grader, da mennesker hverken er en saueflokk eller roboter. Mangfold av rumper i så måte bør respekteres og dyrkes, selv om mange prøver å forme sine rumper utifra et eller annet ideal.

Så du mener at kritikeren er død? Jeg tenker at god kritikk (fortsatt) kan utfordre og utdype hver enkelts forståelse av verket. Jeg tror også at mange tar diskusjoner rundt smak litt for seriøst; selv om vi ikke kan forvente fullstendig enighet rundt et verk bør det være mulig å felles identifisere tema og estetiske virkemidler (og ha en givende diskusjon rundt dem uten at det hagler med påstander om elitisme). Selv om vi kanskje ikke blir enige har jeg enda ikke gått lei gode argumenter.

Du lar kanskje ditt ideologiske standpunkt ha litt for mye å si for om du liker en film eller ikke? La politikken ligge litt, så unngår du å ende opp som Joseph McCarthy. En av mine favorittfilmer er Ying xiong (2002). Selv om den på slutten har et budskap jeg overhodet ikke er enig i, så er den så bra gjenomført og budskapet blir presentert på så bra måte at jeg må si filmen er veldig god. Det samme går for There Will be Blood.

 

Når det er snakk om å ikke snevre inn kulturen, så føles det som om det er nettopp det du taler om. Det blir i praksis det samme som den "matematiske formelen" til Hollywood. Jeg får inntrykk av at du ikke ønsker filmer med et budskap du ikke liker. Det er jo som å ønske en kultur som hjernevasker og ikke bringer mangfold?

 

Med forbehold om at jeg kan ha misforstått deg (er usannsynlig trøtt akkurat nå).

Her tar du feil. Dette har ingenting med politikk å gjøre, på det området er jeg særs pragmatisk, men om estetikk. Jeg mener også at Ying Xiong er en svært god film, nettopp fordi den fanger spenningen i dilemmaet som fremstilles og aktualiserer det gjennom både historisk-kulturell kontekst og formspråk. Å sammenligne meg med Joseph McCarthy skyter kort sagt langt over mål: Jeg mener ikke at filmer skal ha noe budskap i politisk forstand.

Hvis du med "budskap du ikke liker" mener nihilisme er jeg helt enig. Ingen er tjent med kunst eller kultur som tankeløst bryter ned menneskeverdet.

Det er mange som kan forklare det pa bedre mate enn meg, og hvis du er typen som setter pris pa kvalifikasjoner og utdanning sa vil de sannsynligvis appellere mer enn en 20-ar gammel gutt som synes Brad Pitt er dagens Sinatra, Brando og Jimmy Dean. Foler du at denne filmen og dens samtidige appellerer mer til dagens ungdom enn filmer for i tiden gjorde? Jeg skal innromme at det virker mer som du bare ikke er i kontakt med det som er dagens zeitgeist, og derfor tolker den som verre enn det som tidligere har vaert tilsvarende ungdoms holdninger.

Jeg setter pris på gode argumenter. Institusjonalisert utdanning kan i så måte være både en fordel og en ulempe, men det er selvfølgelig viktig at man setter seg inn i det man ønsker å diskutere, selvlært eller ikke.

Jeg tror heller ikke at dagens unge er dummere enn tidligere generasjoner, men jeg ser med en viss bekymring på hvor marginalisert den gode kulturkritikken etterhvert har blitt. I den grad unge i dag dyrker en alvorlig interessere for kunst og kultur er det først og fremst for å bli det de spiser. Resultatet er en fullstendig overflødig forståelse av historiefortelling som i beste fall blir utfylt med mekanisk kunnskap om lyssetting, kameravinkling, plotbygging osv. Man spør seg selv "kunne jeg gjort dette?" når man bør spørre seg "kunne jeg sagt dette?". Med det mener jeg ikke at jeg ser på filmer som læringsverktøy, men at det er viktig å forstå de kulturelle og moralske betingelse som ligger til grunne for en estetisk vellykket historie for å få fullt utbytte av den.

Det har selvfølgelig alltid vært hippe regissører -- noen har blitt stående, andre ikke -- men underholdningsindustriens rolle i den vestlige verden har etterhvert kommet litt for nært sitt endelige mål: Å redusere blockbusteren til en matematisk formel. Dette liker jeg ikke, og det byr meg imot at kreftene som skal motvirke dette ikke besitter den styrken de burde besitte. Akademia har bare blitt mer og mer uinteressant de siste årene på grunn av senkede krav (selv om de hele tiden har handlet om å gjengi død kunnskap), etter utdanningsboomen i 60-årene har intelligensaen igjen trukket seg tilbake som motvekt til kapitalistismen for å gi demokratiet det nødvendige pusterommet. Jeg er med andre ord bekymret.

At du ser pa den som barnslig eller darlige enn de som var tidligere er ingen overraskelse, det har man jo sett den eldre generasjonens gjore i tusenvis av ar. For a vaere aerlig sa er det mer interessant med de som klarer a se forbi sant og sette pris pa filmspraket og fortellerteknikken, og ikke henge seg for mye opp i et budskap, en innstilling eller en generasjon som ikke ligner pa sitt eget.

Nå virker det som at du sier at jeg hater alt som har skjedd på filmfronten de siste årene, og det kan jeg ikke si at jeg kjenner meg igjen i. Som forklart tidligere snakker jeg ikke i første rekke om et budskap (jeg har alltid vært motstander av didaktisk kunst), mem om bevissthet rundt kulturhistorisk ambivalens. No Country for Old Men er for eksempel interessant fordi den setter fokus på ondskapens problem i et postsekulært samfunn: Hvordan takler vi ren ondskap i et samfunn som har forkastet godhet? Skal vi, som George W. Bushs USA, gjeninnsette det mørke idealet der vi har fått makten fra en gud som elsker oss uansett hva vi gjør? Skal vi, som Nietzsche, stirre ned i avgrunnen der alt er lovlig mens vi forkynner det uoppnåelige idealet? Skal vi krampeholde på den "intellektuelle" ateismens halvhumane tvangstanker? Ingen av disse svarene løser ondskapens problem, og noen av dem får det til å virke langt mer uoverkommelig enn både vestlig og østlig religion.

På den andre siden har du søppel som There Will Be Blood, en skremmende feiltolkning av både kapitalisme og religion som blir enda mer katastrofal fordi den forsøker å stille dem opp mot hverandre for å skape et slags perspektiv. Daniel Day-Lewis gjør en flott skuespillerprestasjon, bevares, men for hva? For at vi skal kunne nikke bekreftende i vår mote-ateisme?

Jeg kan dessverre kjenne meg igjen i innstillingen din, da jeg ikke fant Easy Rider interessant i det hele tatt, fordi den generasjonen og de holdningene absolutt ikke appellerer til meg.

Jeg forstår ikke hvorfor du kommer dragende med Easy Rider (som jeg uansett ikke har sett), men for at noe skal ha global forankring må det også ha en lokal én (T.S. Elliot om jeg ikke tar feil). Jeg tror ikke du har forstått hva jeg spurte deg om, svaret ditt består stort sett av ansvarsfraskrivelser uten relevanse, så jeg forsøker igjen: Hva gjør Fight Club til en god film? Sannsynligheten er relativt stor for at jeg har lest noe av de som kan forklare det bedre enn deg, men svarene deres er som regel så opphengt i irrelevant institusjonssvada at jeg ikke har noe utbytte av dem. Akkurat som jeg ikke har noe utbytte av egotrippene som kjennetegner allerede nevnte regissørers hyllester av seg selv; spesielt ikke så lenge de rettferdiggjøres ved at mange nok ønsker å bli som dem. Fortellerteknikk, formspråk (som egentlig er det samme som visjon såfremst vi ikke snakker om hacks som nå) og skuespill lar seg kanskje ikke avskrive, men så lenge visjonen ikke lever opp til dem har vi med et dødt verk å gjøre.

Litt off-topic: Tør jeg spørre hva du studerer oldBOB, eller har studert? Filosofi?

På grunn av min relativt unge alder og diverse omstendigheter har jeg ikke noen høyere utdanning å snakke om. Akkurat det er kanskje like greit.

Det finnes drøssevis med gode filmatiseringer, men akkurat det å sette kriterier for hva som gjør en bok egnet for kinosalen tror jeg kan virke skadende på overgangsprosessen. Hemingway, som utrykker seg på en måte som ligger relativt nær den moderne filmen, har vel knapt satt navnet sitt på en eneste god film, mens Mario Puzos Gudfaren, som knapt er leselig, førte til to av filmhistoriens mest anerkjente verk.

Så lenge regissøren ikke har for mye respekt for opphavsteksten, men tilpasser den sin egen visjon, er det ingen grunn til at en filmatisering ikke kan bli like bra som en hvilken som helst annen film. En filmatisering jeg vil trekke frem er John Hustons The Dead, basert på en novelle av James Joyce. Handlingen i filmen ligger nært opp til novellen, begge foregår under et middagsselskap i Dublin ved overgangen til det 20. århundre der den middelaldrende Gabriel Conroy sjonglerer sosiale plikter med fordums drømmer og ambisjoner i en by som er under sterkt økonomisk press.

Det som gjør filmatiseringen så imponerende er at Huston tør å erstatte Joyces presise og poetiske språk med sine egne bilder, samtidig som han fyller dem med sin egen livserfaring (Joyce var 25 da han skrev novellen, Huston 80 da han filmatiserte den). Dette gjør filmen kanskje enda mer virkningsfull enn novellen som en meditasjon over relasjoner og hvordan de påvirkes av alderdom og død. Samtidig mister den noen av de detaljene som får Joyces Dublin til å virke så levende, referansene til den sosiopolitiske situasjonen i Dublin blir ikke like sentrale, kameraet er ikke like effektivt som Joyces bruk av fri indirekte diskurs. Men det gjør ikke filmen dårligere, det gjør den til et verk som kan stå på egne bein uten at det blir noe dårligere av den grunn.

Fordi han holder seg for god til hipster-nihilisme, mener du?

For god eller ei, hipster-nihilismen har skapt noen av 90- og 00-tallets beste filmer. Hvis den maten a se pa verden ikke fungerer for deg, og filmer som har denne "innstillingen" (om du vil), blir darligere av det, sa er det en del moderne filmer du sannsynligvis aldri vil se det fantastiske i. Fight Club er jo erkeeksempelet, selv folk som _hater_ filmens holdninger og syn og budskap og fremstilling av hva som er kult klarer likevel a se pa filmen som et moderne mesterverk, og som denne generasjonens Taxi Driver.

Kanskje jeg ikke har så mye til overs for "generasjonen" da? Hvis du ikke har noe imot det må du gjerne forklare meg hva som gjør Fight Club til et moderne mesterverk. Jeg mener at fiksjon har andre oppgaver enn å appellere til den lille drittungen i deg -- selv om det kansje er der zeitgeisten befinner seg -- og siden Fincher uansett best kan beskrives som Kubrick med svekkede sjelsevner tror jeg ikke at jeg går glipp av noe stort.

Athorb:

Nei, jeg bare informerte om at i tilfeller der jeg var usikker på hvilken regissør jeg skulle velge valgte jeg den mest kjente.

Nei, akkurat denne er en antiliste. Ordentlige lister skal jo som alle vet handle om selvhevdelse gjennom uforklarte pretensjoner... litt som de andre forsøkene mine.

Jeg oppfattet oppfordringen din som et spørsmål om smak, og siden jeg ikke har sett nok av den uavhengige kanonen til at en liste av den typen kunne bidra med innsikt på akkurat det området, tror jeg både du og den gjengse forumbruker får mer ut av dette.

Om Kubrick:

Tja, jeg synes at Paths of Glory er best med relativt klar margin. Full Metal Jacket, The Shining, A Clockwork Orange og forsåvidt også Dr. Strangelove har enkelte kvaliteter jeg setter pris på, men det holder å se dem en gang.

Fordi han holder seg for god til hipster-nihilisme, mener du? Spielberg lager lettforståelige og livsbejaende filmer (i en tid det ikke akkurat har vært overskudd på dem) uten å ty til manipuleringer.

Det var et bevisst valg å i størst mulig grad fylle listen med regissører folk med middels filminteresse har hørt om (eller i hvert fall kjenner noen av filmene til).

Vanskeligere å rangere, men (fortsatt kontemporære):

1. Wong Kar-Wai

2. Joel Coen

3. David Lynch

4. Steven Spielberg

5. Brian De Palma

6. Wes Anderson

7. Jonathan Demme

8. Werner Herzog

9. Spike Jonze

10. Stephen Chow

Og fem til:

6. Clint Eastwood

7. Alejandro Iñárritu

8. Robert Zemeckis

9. Guillermo del Toro

10. Andy/Larry Wachowski

Så mange navn, så liten plass.

Sammenlignet med skrotet som gikk i fotsporene hans, mener du? I så fall er jeg helt enig.

Vi tar en til:

Fem mest oppskrytte kontemporære regissører

1. Darren Aronofsky

2. Danny Boyle

3. Cristopher Nolan

4. David Fincher

5. Paul Thomas Anderson

Fem dårligste Kubrick-filmer:

1. Barry Lyndon

2. 2001: A Space Odyssey

3. Eyes Wide Shut

4. Lolita

5. Dr. Strangelove

Bør understrekes at jeg ikke har sett Spartacus (som ser riktig elendig ut) samt filmene som ble sluppet før Paths of Glory.

Mixel: Problemet er at det er ok å kapre biler i gta, om ikke nødvendig.

Freke: Som AtW skriver er det viktig at det blir gjort forskning på feltet, slik at systemene kan tilpasse seg de farene tvspill eventuelt utgjør. Hvis utviklingen fortsetter i samme retning (virkeligere vold, uten at den blir satt i perspektiv) tror jeg sensur er et reelt alternativ. Om spill feks. oppfordrer til vold må de rett og slett forbys.

Kan du være grei å holde deg til saken. Dette er ikke mentalpassienter, men vanlig ungdom. Det står ingen ting om at ungdommene var tilbakestående, så jeg regner med dette ikke var tilfellet.

Så "vanlig ungdom" pleier å go postal? Sorry mac, den må du lenger ut på landet med. Riktignok er ungdommen nå til dags verre enn før, men "vanlig ungdom" er dette ikke. De er mentalt tilbakestående. Redusert i hodet. Ellers ville de oppført seg anderledes. Alternativt ville resten av ungdommene også vært ute av kurs. En av to. Dette er unntak, altså ikke "vanlig ungdom", men mentalpasienter.

 

edit:

Å påstå at metale forstyrrelser er 100% selvforskylt er også litt på kanten unge mann.

Nå var det heller ikke det jeg skrev. Derimot at deres handlinger er deres eget ansvar. Gjør du noe idiotisk er det din egen feil. Ikke Judas Priest, Vår Staude eller GTA4 sin feil.

Vanlige ungdom kan "gå postal" hvis samfunnet feiler i å utstråle en moral som hjelper dem i å gå riktige veier. Media og spill har etter hvert blitt en viktig faktor som det er dumt å ignorere, og på tross av at kritikken mot media ofte er feilplassert og fokuserer på feil ting, betyr det ikke at man bare skal le av at det tas på alvor.

I gta er det normalt å banke opp og kjøre over mennesker. Er spillet med det forbeholdt mentalt tilbakestående folk?

Beklager det andre der, leste litt for fort.

Kan du være grei å holde deg til saken. Dette er ikke mentalpassienter, men vanlig ungdom. Det står ingen ting om at ungdommene var tilbakestående, så jeg regner med dette ikke var tilfellet.

Å påstå at metale forstyrrelser er 100% selvforskylt er også litt på kanten unge mann.

Og til alle dere som tror at det er en formildende omstendighet å være påvirket av et spill. Det er det ikke.

freke: Ungdommene kopierte voldshandlingene direkte fra spillet. Om folka som bowla hadde kasta bowlingkuler på skoleelevene, og sagt at de bare skulle prøve å få "strike" hadde det kanskje vært alarmerende, men det var faktisk ikke tilfellet. Å sammenligne vold og bowling blir litt for abstrakt. Så abstrakt at voldsutøvere ikke orker å trekke linja.

Om saken: Farlige stunts hadde lenge vært en del av media, men tilskuerene gikk ikke amokk før linjen mellom fiksjon og virkelighet ble visket ut. Med jackass (og flere) ble slike stunts ført nermere det virkelige livet, og ble med det mer som en livsstil, noe det var enekelt å kopiere. Har utallige eksempler på folk som er blitt presset til å gjøre direkte farlige ting med seg selv, kamerater eller tilfeldige forbipasserende bare for å kunne ha det "litt morro".

Den samme linjen viskes også ut i tvspill. Omgivelsene i et spill som gta4 kan nesten gå for å være ekte. Volden er med det ført inn i vår egen verden, og vips. Enkelt å kopiere.

At gamer er strenge er også en myte. Hvis noen av dere orker å sjekke hvilke spill brawl havner sammen med i 7'er sekken, så vil dere finne utalige titler som stort sett bare er møkk.

Nei, du vil finne et utall titler du synes er møkk; anmelderen likte spillene, og jeg siterer: "Godt".

Tro det eller ei men anmelding er ikke ren synsing. Poenget var uansett at gamer ikke er så jævlig strenge som alle skal ha det til. På meg virker det som om de setter noen få "eksempler" på hypa spill, mens de generelt sett er ganske generøse med tallsettingen sin.

Sasuke-kun: Det er IKKE samme person.

Skuffende anmeldelse etter noen sikkelig godbiter fra Skribentens side (killzone førsteintrykk, og Odin Sphere anmeldelse). Mye vassing i grauten og lite konkret på hva det er som gjør spillet dårlig. At det er en OPPFØLGER tror jeg de fleste av oss har fått med seg.

At gamer er strenge er også en myte. Hvis noen av dere orker å sjekke hvilke spill brawl havner sammen med i 7'er sekken, så vil dere finne utalige titler som stort sett bare er møkk. Tro det eller ei men 7 på gamer er fortsatt en ELENDIG karakter (uten tanke på hvem som har skrevet omtalen).

Jeg beklager at du oppfatter anmeldelsen på denne måten. Ja, den knall rosa 50th Birthday Celebration vol. 4 er grei den (det var jo en lang bursdagsfest for Zorn, så tittelen er uansett adekvat nok), men den overgår ikke Xaphan etter min mening. Og Naked City er i mine ører mer lytterverdig og spennende enn både Electric Masada (og de andre variantene), Cobra-serien, Bar Kokhba, Painkiller og kanskje Filmworks-katalogen. Igjen smak og behag, og sikkert en solid dose nostalgi.

Xaphan når ikke opp til Book of Horizons, men den er jaggu meg god, etter min mening den beste i Book of Angels-serien. (Koby Israelite og Marc Ribot begynte nesten å kjede meg). Men Xaphan kan fint måle krefter med Book M og/eller Second Grand. Heldigvis kan man like samtlige.

Ingenting å beklage. Jeg ser forøvrig ikke hvordan det jeg skrev om Naked City kan tolkes i negativ forstand.

Av og til får man som anmelder anledning til å ta for seg band/artister man har litt kunnskap om. Og siden Xaphan ble anmeldt etter mitt initiativ, nettopp i den hensikt å sette lupen på artister som jeg mener fortjener bredere omtale og spalteplass, falt det meg naturlig å fremlegge anmeldelsen på denne måten. Det er riktignok mer en presentasjon av band, dets filosofi og tilnærming av musikk -som jeg valgte å fokusere på - enn en ren musikkanmeldelse. Dette fordi jeg a) hadde frie tøyler, b) anså det som en verdi for teksten og c) hadde lyst.

Det jeg savner er mer argumentasjon. Teksten gir ikke innsikt i (eller innfallsvinkel til) musikken til Secret Chiefs 3, og med tanke på kunnskapen du besitter er det ganske betenkelig.

Anmelder man en bok, røper man ikke slutten. Teksten var ment å pirre nysgjerrigheten til en eventuell ny lytter, samt å gå litt mer i dybden, av hensyn til både den nye og den innvidde.

Det er ikke som at jeg ber deg om å legge ut noteark her. Så med mindre du har evnen til å formidle musikk gjennom skriftspråk er ikke faren for at du spjærer noen jomfruhinner srlig overhengende. Redselen for å avsløre noe gjennom anmeldelsen er kanskje symptomatisk for vår tid, men i de fleste tilfeller er den fullstendig irrasjonell. Hvis du leser John Grisham eller Dan Brown og synes at det er stor stas er det sikkert ikke gøy å få ødelagt den nyeste tanketyven av en skadefro anmelder, men litt bedre bøker tåler som regel å bli vurdert etter kritiske kriterier uten at opplevelsen blir ødelagt av den grunn. Og hvis den ikke gjør det: Hvorfor bry seg med den? Eller ja, la oss kutte pulsårer sammen fordi den store stygge ulven ødela Fight Club, Memento eller Den sjette sansen for oss. Buhu!

Hvis et kulturprodukt utmerker seg på noen som helst måte vil jeg helst vite om det. Og som anmelder bør man være intelligent nok til å kunne forklare hvorfor man mener at noe fungerer uten å nødvendigvis avsløre hver minste lille overraskelse.

Et kinkig spørsmål som gjerne dukker opp underveis, er hvor teknisk man velger å være i sin anmeldelse. Av erfaring makter man aldri å blidgjøre alle uansett hvordan man velger å vinkle det, dette er vel en del av spillets natur, og dette har jeg for lengst godtatt.

Får håpe platen faller mer i smak etter hvert. Hvis ikke er Book of Souls rett rundt hjørnet. Jeg tror den blir grandios.

Poenget er vel heller at sammenhengen mellom den tekniske informasjonen og analysen som ligger til bunns ikke virker forholdsmessig. Hvis du mener at dette ikke er en anmeldelse, burde du kalt teksten noe annet.

Andrea_Solaris:

Jeg leser ikke Kulturo regelmessig, men det er ikke ofte at du ser eksperimentelle utgivelser få oppmerksomhet i såpass tabloide organer, så jeg endte opp med å stikke innom. De som skriver for Kulturo er vel i hovedsak unge entusiaster, og leverer stortsett deretter, men kanskje det er jeg som er bakstreversk når jeg ønsker kritikk tilbake i kriteriene for en god anmeldelse?

Nå er det de som mener at John Zorn ikke har gjort noe for fremtidens musikk siden Naked City, men nok om det.

Xaphan er ei grei plate, men som mange andre av utgivelsene i Masada-seriene gjør den korte lengden på komposisjonene at de blir uegnet for større ensembler. Platene jeg har likt best i den andre serien, Malphas og Azazel, har begge tjent mye på et velutviklet samspill som kan fremheve spenningen i komposisjonene, men på Xaphan skjer det litt for mye til at jeg henger helt med. Jeg har ikke gjort meg opp noen endelig mening enda, men jeg har vanskelig for å se den forbigå hverken Book of Horizons eller Second Grand Constituion and Bylaws, begge gode plater selv om jeg ikke helt ser den musikalske verdien (Ja, jeg har lest essayet til Spruance i Arcana II) av band-destilleringen på førstnevnte (Forms og UR klinger best for meg, om noen skulle lure).

Electric Masada er uansett en del bedre enn dette, og de som liker klassiske komposisjoner med kraft og tyngde kan gjøre verre ting enn å gå til anskaffelse av 50th Birtday Celebration Volume 4; hvis du ikke har noe imot å eie plater med ræva titler, vel å merke.

Morsomt om Kulturo kan fortsette å anmelde (mer) eksperimentelle plater nå som Hissig har gått dukken. Og om anmelder kunne fokusere litt mindre på å vise alt han kan og heller skrive om musikken, er jeg sikker på at resultatet hadde blitt både mer leselig og interessant.

Animasjonsprosjekt jeg holder på med.

http://allbob.uber.com/videos

Bildeseriene er skutt uten stativ, og inneholder en del småfeil som kommer til å bli fikset etter hvert (rekkefølge).

Alt er tegna for hand.

Godt å se at noen tør å prøve seg på et litt alternativt oppsett, da det som vanligvis brukes stort sett ikke forteller en dritt man ikke får vite av bare å spille spillet.

Ikaruga bør om ikke annet prøves av alle, da det er en nytelse både for øye og utfordrer spilleren på helt nye måter.

Kan alle som tror at barn har godt av gta rekke opp en hånd? Alt spillet blir for dem er action. De lærer ikke en dritt om lov, orden eller straff (sannheten er jo at spillet prøver å si noe om dette). Ikke kom å si at de ikke hadde hatt bedre av en godnatthistorie fra pappa...

Og til dem som skriker om at paven ikke har peiling på spill. OK, men fyren har kanskje litt peiling på medias innvirkning på folk. Han vet kanskje at vold ikke er så bra...

Og relgion dreper ikke... Det blir brukt som en grunn for å drepe. Alle som er ateist burde skjønne det. Relgion er skapt av mennesket... styrt av mennesker... og når den dreper så kom faen ikke å si at det er "gud" eller relgionens feil.

Om vold i spill: At vi blir servert vold gjennom diverse medier er ikke nytt. Kunst, musikk, bøker osv. Det som kjennetegner "god" vold er at den er gjennomtenkt. Den prøver å fortelle oss noe, prøver å sette ting i perspektiv. Et enkelt virkemiddel er å gå vekk fra virkeligheten. Gi volden et umennesklig preg (mario og andre "lingnende platformer/spill er gode eksempler på spill som har ført volden ned på et pedagogisk og "sunt" barnevenlig nivå). fargebruk og abstraksjon er to nøkkelord.

Når jeg tenker meg litt om, så er kanskje spill det mediet det kreves "minst" av for tiden. Det når i hvert fall ut til flest idioter. Jeg mener at sensur er eneste løsning for å få rydded opp litt. Vi er tydeligvis ikke smarte nok til å forstå at killer 7 har 1000 ganger så mye for seg som driver 8 og en knull, så la foreldrene (som har tenkt litt gjennom saker og ting) ta noen elementære valg for de stakkars uvitende barna.

Det er tross alt dem som velger hvilke historier vi skal få høre, forteller oss hvilke vaner vi skal tilegne oss, og laster på med kunskap og inspirasjon de tror vi har godt av.

kommentar til meg selv: Wall of wordz lizm... kom til poenget tjukken

Nå er katamari teamet oppløst. Ikke noe katamari på ps3 med andre ord...

Så stilles ikke konsoll prisen etter dollar kursen... Tviler veldig sterkt på at den kommer til å stige uansett. USA er ganske så stabil, på et lavt plan dog.