Når folk dør, hvor tror dere de "er" ?

[Bimmelom]

Jeg har faktisk sett "21 gram" og syns den var bra. Det er vel bevist at når et menneske dør så blir det 21 gram lettere ?

 

Dette er jo faktisk litt skremende.

[5628452]

Det er vel bevist at når et menneske dør så blir det 21 gram lettere ?

5340104[/snapback]

Ikke riktig.

 

http://www.snopes.com/religion/soulweight.asp

[howzer]

"21 grams" er bare en tullefilm.

 

http://www.abc.net.au/science/k2/moments/s1105956.htm

[Simen1]

Først vil jeg kondolere. Det er trist å miste noen i familien og fint å spørre om noen trøstende forklaringer på hvor vedkommende "er".

 

Siden dette er postet i delen av forumet som heter "Politikk Relgion og Samfunn" så antar jeg at trådstarter er ute etter en "relgiøs" forklaring. Nå finnes det utallige relgioner rundt i verden og ingen av de sitter med noen fasit (ikke vitenskapen heller for den saks skyld). Alle sitter med teorier som de tror på, men ikke har noen måte å bevise sitt syn. Siden kristendommen er den mest vanlige i våre trakter så er det sikkert personer som vil gi deg kristne forklaringer senere i tråden. Jeg vil derimot prøve å komme med en trøstende forklaring som jeg mener ikke strider for mye med vitenskapen. (Dette er min egen teori og ikke en teori som noen har "lært" meg eller indoktrinert meg med siden jeg var liten).

 

Min forklaring går ut på at en personlighet er bygget opp av to ting:

- Genetisk hva hjernen er disponert for. Eneggede tvillinger som skilles ved fødselen og vokser opp forskjellige plasser har en tendens til å tenke likt. F.eks politisk retning, rettferdighetssans, interresser, agressivitetsnivå osv. Dette er "personlighet" som går i arv fra foreldre til barn. I tillegg har vi:

- Miljø. Dette er den delen av personligheten som skyldes våre tidligere opplevelser. Man kan altså si at foreldre "overfører" sin egen personlighet til barnene sine bare ved å være mye sammen med dem. Denne delen av personligheten vil være "overført" fra øvrig familie, venner og bekjente opp gjennom livet.

 

Personlighet er altså ikke noe som er uløselig knyttet til kroppen. Det er noe som overføres til barn (genetisk) og til alle rundt seg (miljø). Du kan godt si at du har en del av din avdøde familiemedlem i deg. I din personlighet. Alle etterkommere av avdøde vil ha noe i seg på grunn av arv. Jo nærmere personen sto seg (både arvelig sett og personlig kontakt) jo mer av vedkommende lever videre i form av dine minner om vedkommende. På samme måte vil din personlighet en dag leve videre i form av minner som folk rundt deg har om deg. Dårlige minner har en sterkt tendens til å bli glemt, særlig i sorg, og det er jo fint. Dvs. det er hovedsaklig de gode minnene som lever vidre.

 

Selve kroppen havner selvfølgelig fysisk der man fører den. F.eks til kremering eller gravlegging i bakken. I alle tilfeller skal du vite at kroppen ikke forsvinner. Fysikkens lover om massebevaring sørger for at hvert gram av kroppen fortsatt finnes. Enten for alle vinder i form av CO2 og andre stoffer + aske, eller fordeles ut i jordsmonnet etter hvert som århundrene går. Kroppens bestanddeler forsvinner ikke, men vil forbli i naturens kretsløp. Det er for meg betryggende å vite at en kropp vil bli til blomster osv i stedet for å "forsvinne". Kanskje den vanlige talen i begravelsen burde vært noe slik: "Av blomster er du kommet og til blomster skal du bli". Planter er jo det vi er bygget opp av hvis du ser på hva vi spiser og evt hva kjøttet/fisken vi spiser kommer fra lengre ute i naturens kretsløp.

 

Jeg håper du finner trøst i min forklaring på hvor personligheten til folk som dør blir av.

 

mvh. Simen1

Endret 26. desember 2005 av Simen1

[abrj]

Kroppen blir igjen, mens sjelen går over til en annen dimensjon.

[Andrull]

Det mest "sannsynelige" er vell at det skjer noe av det samme som faktisk skjer hver dag (natt). Å sovne, bare uten drømmer. Enkelt og greit så ville jeg tro at du rett og slett sovner inn eller alt blacker ut helt til slutt. Det var vell ikke en vanskleig forklaring er det vell? Bevises det kan den ikke, men er nå det aller mest sannsynelige spør du meg.

Og hvorfor skal liksom alle ha det til at sjelen drar sin vel eller noe i den duren, det mest sannsynelige er jo at den rett og slett er der den er.

[Zyko]

Det som skremmer meg er de folka som har "dødd" og så våknet igjen. Noen av de påstår at de kan se seg selv, f.eks. på operansjonsbordet... De påstår også at de kunne føle alt som skjedde med kroppen, så visst noen stakk en skalpell inn i huden på deg, var smerten tilstede...

 

Jeg tror personlig dette er bull, og at personene som påstår dette bare er ute etter oppmerksomhet. Personlig vet jeg ikke hva jeg skal tro, men tror mest på den vitenskapelige forklaringen (dø, så ikke noe mer..). Men jeg håper jo selvfølgelig på noe annet, kanskje komme til det såkalte "Paradis". Tror nok de fleste håper på dette, uansett hvor mye en nekter for det...

[The Norwegian Pikie]

Jeg tror det er noe mere. Vist man ligger å tenker lenge på det, virker det at alt bare skulle stoppe, Idiotisk..

 

Ikkje det at det ikkje er logisk, det er bare for "enkelt".. Tror at det skjer noe mer, for at så mange kulturer og religioner over hele verden har mage likhetstrekk i sine tanker om døden..

 

Hadde avsluttende prosjekt om døden i 10.

 

Husker ikkje alt, men det f.eks vikinger og oltidens egyptere sier om døden. Har mye til felles, og det er ikkje noe de kan ha sammarbeidet om..!?

Endret 26. desember 2005 av The Norwegian Pikie

[howzer]

Kanskje grunnen til at de har mye til felles er at nye religioner henter skikker og tanker fra eldre religioner. For eksempel så er julefeiringen noe som er igjen fra lenge før kristendommen kom.

 

Så forklaringen på at mange religioner har noe felles er at de har felles avstamning.

 

Hva er idiotisk med at alt bare skulle stoppe? Når f.eks. hjertet slutter å fungere får ikke cellene næring, og da dør de. De slutter å fungere uten videre. Hva er idiotisk eller rart med det?

[jensemil]

KOndulerer!

jeg tror at man kommer til himmelen, eller helvette.

[Simen1]

Jeg tror det er noe mere. Vist man ligger å tenker lenge på det, virker det at alt bare skulle stoppe, Idiotisk..

 

Ikkje det at det ikkje er logisk, det er bare for "enkelt".. Tror at det skjer noe mer, for at så mange kulturer og religioner over hele verden har mage likhetstrekk i sine tanker om døden..

 

Hadde avsluttende prosjekt om døden i 10.

 

Husker ikkje alt, men det f.eks vikinger og oltidens egyptere sier om døden. Har mye til felles, og det er ikkje noe de kan ha sammarbeidet om..!?

5341756[/snapback]

Jeg synes ikke det er idiotisk at tankevirksomheten stopper å fungere når man dør. Det hvert system som er avhengig av energi for å fungere vil stoppe når man slutter å tilføre det energi. I dette tilfellet er "systemet" hjernen og "energien" næringsstoffer og oksygen.

 

Men jeg skjønner godt at enkelte kan ha så sterkt håp om at det skal være noe etter døden at ønsket overvinner logikk/fysikk. Et sånt ønske tror jeg er en naturlig del av psyken til menneskeheten og dermed noe som spontant vil oppstå i mange kulturer selv om de ikke har vært i kontakt med hverandre. Når det først er noen som mener noe slikt i en kultur så kan det være en teori som veldig mange lett klynger seg til. Håp og savn er så sterke følelser at fornuft/logikk kan undertrykkes. Det heter seg at "tro kan flytte fjell". Hvis man tror hardt nok så kan altså psyken spille oss et puss ved å få oss til å tro på noe som er en fysisk umulighet. Når du sier at den logiske forklaringen er "idioti" så sier det oss andre litt om hvordan du prioriterer håp og savn forran logiske rasjonelle tanker.

[Sponis]

Til det at med at noen har opplevd å ha nærdøden opplevelser der de har vært i himmelen og sett seg selv osv. I den andre tråden ble det vel nemt at hjernen produserer et LSD-lignende stoff i de siste sekkundene før alt forsvinner, dette kan jo forklare hvorfor folk ser seg selv i himmelen osv.

Endret 27. desember 2005 av Goz

[Petrvs Romanvs]

Liv etter døden innebærer at kropp og tanke er to helt adskilte aspekter av virkeligheten, selv ser jeg det mer som to sider av samme sak. Jeg tror ikke på en spesifikk forklaring, for meg henger det alt på greip, altså den vitenskaplige forklaring, Ars Moriendi, Bardo Thodol, Egyptiske dødsboka etc.

 

I det døden inntreffer for min del så vil jeg uansett vite hva jeg skal gjøre.

[howzer]

Hva skal du gjøre når døden inntreffer, og er det ikke da litt sent å gjøre noe som helst?

[DE1]

Simen1: Du burde kanskje stenge tråden etter som det finnes en symetrisk tråd?

[Kron]

Jeg tror ingenting skjer dessverre. Dør man så er man død, husket av dine kjære men allikavel død, tror ikke på at du får et nytt liv eller kommer til himmel/helvete

[Elyas Machera]

Det eneste svaret noen har forutsetning til å gi er at ingen vet noe som helst om det.

[co2]

Når en dør så dør man. Det er det at man slutter å eksistere som er så trist, religiøs overbevisning er bare noen bruker for å takle eller ha som forklaring til ting de ikke forstår, eller vil vite om. Død og evighet deriblant.

 

Det er når man ser andre dø, at man forstår man er alene i verden. Familie, venner og bekjente dør, eller skiftes ut. Sett i det hele, går man alene gjennom livet.

[VikingF]

Vi kjenner ikke til noen annen virkelighet enn livet og universet, derfor så har vi heller ingen kunnskap om hva som er på hver side av det. Jeg husker ikke noe fra min tid som foster, men det betyr ikke at jeg ikke har vært foster. Grunnen for at jeg vet at jeg har vært foster er fordi noen av dette livet og universet har fortalt meg det.

 

Når det gjelder eventuelt før- og etterliv, så finnes det ingen som kan fortelle meg noe, fordi eventuelle slike ikke er av dette livet og universet.

 

Ergo: Vi vet ikke.

Ateister velger å ikke tro på noe som ikke er bevist, religiøse velger å tro på en (eller annen) idè som er mer eller mindre forklart, mens agnostikere antakelig vil gjøre som meg, nemlig innrømme at de ikke kan ha noen kunnskap om det.

 

 

 

 

Men, det er alltids morsomt/interessant å spekulere i eksistensielle spørsmål.

Slike diskusjoner er blant mine favoritter.

Endret 30. desember 2005 av VikingF

[co2]

Det folk oppfatter som personlighet, er ikke annet enn elektriske signaler i hjernen/hormoner.

 

Kroppen er ikke noe annet enn en komplisert datamaskin, med formål til å formere seg.