Jump to content
tjalla

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

Recommended Posts

Saul's Sønn (2015)

Ikke akkurat en koselig julefilm dette, men absolutt en sterk film. Interessant og effektiv valg av kameraføring. Man forstår alt det jævlige som skjer, selv om vi sjeldent ser det direkte. 

Ligger på NRK. SE DEN!

9/10

Share this post


Link to post

Unhinged (2020)

Russell Crowe går virkelig av hengslene her i en rolle som en skruppelløs psykopat som det virkelig rant over for. Syltynt plot, hjernedød underholdning og gla'vold, som av og til er akkurat det man trenger.

6/10

Share this post


Link to post

Vi streamet Underwater igår på Viasat.

Kristen Stewart fra Twilight i hovedrollen. Dette er en dypvannsfilm, der ting går galt. Den minner litt om noen filmer, men er litt spoiler å nevne disse.

Jeg synes den var underholdende og bra filmet, kona sovnet men likte den også, var vel bare trøtt.

Kristen spiller en tøff dame, minner som sagt litt om andre roller...

 

images (1).jpeg

Edited by Gouldfan
  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post


Red Screening (2020) | Horror Brains

Red Screening

Ramaskrik var digital i 2020, så da streamet jeg likesågodt programmet fra senga. RS var en giallo-throwback fra… Paraguay? Og det var festivalens beste. Filmen ser utmerket ut, med en fargebruk som har masse Argento i seg hele veien igjennom, men det som virkelig selger filmen for meg er at den finner sted i en kinosal - det flotteste, prektigste, fabelaktigste, supreste og perfekteste sted å sette en skrekkfilm.

Her er det pervers seriemorder på ferde. At salen er relativ tom gir mister monster tid og plass til å gå berserk. Fyren kjenner tydeligvis filmen som blir vist og er flink til å slå til akkurat idet folk er okkupert med de mest intense og bråkete scenene. Syntes faktisk rimelig synd på de stakkars publikumerne. Ikke bare blir de brutalt drept og får øynene skåret ut, men de får filmvisningen spolert også! Snakk om grusom skjebne.

Et opplegg som tar meg tilbake til den gang kino var alt, slik mange filmer (ikke bare horror) som handler om kino gjør. Man feirer kinoen og dens muligheter i likhet med Angustia, Demoni, Popcorn og Midnight Movie (sistnevnte er åpenbart ikke på nivå med de tre første). Ønsker meg tilbake til den tiden selv i disse nedstengte dager.

Kredit for at man ikke forsøker å gjøre skurken til en ikonisk skikkelse eller det aller minste sympatisk. Her er bare en motbydelig syking med øye-fetish som fortjener å dø på skrekkelig vis.

8/10

 

The Columnist (2019) - Filmaffinity


The Columnist

Belgisk splatter-komedie om folk som ikke takler netthets. En tidsriktig film på alle måter.

Du er antagelig ment å tenke over hvem som er verst her - nett-trollene som driver med sexistisk og rasistisk mobbing, eller mobbeofferet selv som føler hun er berettiget til å begå blodhevn mot alle hun ikke liker. Det blir i bunn og grunn en «evil vs evil» situasjon hvor dama stadig oftere går fra konseptene ved den minste provokasjon. Ikke akkurat en film som oppfordrer til samhold og forståelse. Flyeren som fulgte programmet i år markedsførte den endogsom en film med stor «katharsisfaktor». Eh, vet nå ikke helt jeg…

Stor underholdning så lenge du overser alle de logiske bristene som må til for at historien skal fungere. Undrer meg stadig over hvor enkelt det er å begå massedrap midt i bebodde strøk (med hagle atpåtil) uten å bli pågrepet.

7/10
 

Meander (2020) - IMDb

Meander

Klaustrofobisk. Ensom kvinne (Gaia Weiss fra Vikings) blir kidnappet av fremmed slesking og våkner opp inne i en mørk boks. Så snart utgangen åpenbarer seg befinner hun seg i en trang og mørk labyrint med en masse feller. Minner sånn sett om Cube, med en lang og trang korridor i stedet for separate rom. Location utnyttes maksimalt, for her er vi og her blir vi filmen gjennom. I endeløs søken etter en utgang. Vi befinner oss i blinde når det gjelder hvilke stygge overraskelser som ligger på lur for hovedpersonen. Det er bare å grue seg til svarene. En STOR utfordring for seere med klaustrofobi. Ikke desto mindre når det går opp for hovedpersonen at hun ikke er alene der inne!

Som Cube forholder filmen seg tvetydig til hva som egentlig skjer, men midtveis blir det åpenbart at det er en sci-fi fortelling som utarter seg. Eksakt hvorfor disse stakkars menneskene velges ut til å kravle rundt i mørket kan man alltids lure på, selv om filmen forsøker å komme til en slags forløsende konklusjon mot slutten.

7/10

 

Koko-di Koko-da – Hyr eller köp och streama hos SF Anytime

Koko-di Koko-da

Svensk weirdo-horror om et ektepar på ukoselig telttur som forsøker å komme til hektene igjen etter en grusom familetragedie. De oppdager snart at de befinner seg i en dødelig Groundhog Day-aktig loop hvor hver dag ender med at de blir drept av en merkelig trio karnevalsaktige figurer. Hva har dette med deres vonde fortid å gjøre? Ikke så lett å si, for dette er en film med David Lynch-nivå på sine premisser.

Filmen er dermed åpen for tolkninger i et utall retninger, men personlig fungerer den best som et studie i post-traumatisk lidelse. Tidvis er den overraskende gripende, særlig med tanke på situasjonen ekteparet sliter med å akseptere. Den har en rimelig hjerteskjærende animasjonssekvens som virkelig satt, men filmen klarer samtidig å kombinere dette med det rent bestialske, absurd humoristiske og melankolske på merkelig håpefullt vis. Selv om karakterene altså trekkes gjennom helvete ved gjentatte anledninger.

6/10


image.jpeg.a40da55ffb18d2cb1490e0777fc1e91c.jpeg

The Empty Man

Mange vil feilaktig disse dette som en Bye Bey Man klone og vise til alle de andre «demonisk entitet manet fram ved triviell metode»-filmene som ble sprøytet ut etter Candyman gjorde trenden manifest på nittitallet.

Synes ikke det var en veldig kreativ film, men for alle sine feilgrep må jeg likevel gi filmen litt ros for å forsøke å skape en form for univers for den antagonistiske karakteren. Filmen er særdeles kryptisk til hva filmens skjulte horror egentlig er, hva den gjør, og hvorfor. Forvent ingen klare svar. Her er det mye etterforskning, mange spørsmål som aldri blir besvart og av og til drifter den direkte inn i håpløsheten til kosmisk horror. Minnet mest om en bekmørk detektivfortelling av den typen Angel Heart gjorde så bra.

Filmen må likevel kritiseres for å være i lengste laget. To timer? Det er for mye. Historien kan av og til gå en på nervene siden det føles som om man skryter hemningsløst over å ha laget en film som du ikke er «smart» nok til å forstå, når filmen i utgangspunktet ikke gjør sitt beste for å gjøre ting så forståelige som mulig. Synd, for det hintes som sagt til mange interessante ting her.

Kredit for å benytte «Immersion» av Lustmord. Bedre skrekkfilm-soundtrack finnes ei, noe mange fikk merke i The Void.


5/10

Edited by Hitherto
  • Like 2
  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post

OGUIBUv.jpg

Three O’Clock High (1987) av Phil Joanou

"Being flunked beats being dead."

En allerede småstressa og hektisk skoledag, skal bli enda verre, når den uheldige skolenerden Jerry Mitchell (Casey Siemaszko) greier å kløne det til for seg, da ved å havne på feil kant med den notoriske bølla Buddy Revell (Richard Tyson). For Revell er en kar som alltid holder hva han lover, noe alle vet, selv Mitchell. Og etter å ha brutt "1-meters-regelen" og kommet borti skulderen til Revell, får plutselig Jerry ei hengende dødsdom slengt over skuldrene. En der vil finne sted klokka 3 etter skoletid, og det er ingen vei utenom det uunngåelige, om da ikke Mitchell kan greie på utrolig vis, å snu om på klokka og finne en løsning på sitt "lille" problem, før det ringer ut for siste gang.

Denne herlige tenårings åttitallsperlen hadde jeg aldri hørt om, men var av typen som jo virket meget lovende, og når en på forhånd fikk høre at Steven Spielberg trakk seg tidlig ut av prosjektet, grunnet filmens ikke fullt så "hyggelige" tema/handling, samt at Tangerine Dream i hop med Sylvester Levay sto for soundtracket. Ja, slikt vekket jo øyeblikkelig interessen, og etter nå å endelig ha sett den, så kan en jo kjapt konkludere med at ventetiden var definitivt verdt det, og her har man ei potensiell fremtidig favorittfilm, der bryter litt med de mange bølle-filmene fra samme tiår.

Den "klassiske" 80-talls skolebølla blir jo oftest fremstilt som ei blanding av 50-talls greasere (ofte i Stephen King filmatiseringer) og til de da langt mer vanlige high-school jockeyene, med svære biceps, blondt hår, cheerleader bimboer sværmende rundt seg, og det vanlige følget med øldrikkende og sex-gærne drittsekk kompiser, som alltid henger rundt bølla, som fluer rundt en nylagt kukake.

Men sånn har det jo ofte vært med film bøller. De er sjeldent særlig "kompliserte", og i perioder virker de å være nærmest skapt på et samlebånd, med få som virkelig skiller seg ut i det store.  

Richard Tyson gjorde jo en solid karriere i det å spille slimete, sleske og ufyselige typer på film, men Buddy Revell er av typen som tidlig ut vitner om en som er langt mer enn kun muskler og vold. Han er faktisk en meget interessant personlighet, der gjennom store deler av tiden, virker å alltid ligge ett skritt foran sitt uheldige offer, og fremstår som langt mer "moderne" i forhold til de mer vanlige 80-talls bøllene. Han er utspekulert, uberegnelig, meget intelligent og man vet liksom aldri helt hvor man har han, annet enn at han vet meget godt hvor han har deg, og tanken på en slik "motstander", som jo er nærmest overlegen i absolutt alt. Det må jo være litt av et mareritt å ha på nakken, særlig når det virker å være ingen vei utenom enn å måtte gå ut i ringen, for ei brutal og kort runde med offentlig henrettelse på skolemenyen. 

Casey Siemaszko gjør en sterk rolle som Buddys neste offer, og man føler jo absolutt med ham, men samtidig er det jo litt av en reise han begir seg ut på, der de neste timene av livet hans handler mest om å forsøke å unngå en fysisk konfrontasjon, men heller la hjernen løse problemet. Dessverre gjør dette bare at han snart får enda mer problemer, og når selv ikke skolens tøffeste fotballspiller kan hjelpe ham ut av den fysiske delen. Ja, da ligger ting dårlig an.

Denne filmen er nok en som kan raskt bykse opp ett hakk, ettersom man jo føler at det er en del ting som muligens blir hintet om utover, og der blant annet ideen/tanken om at

Spoiler

Buddy er ute etter å gjøre Mitchell ei "tjeneste", da ved å hjelpe ham med å manne seg opp, fremfor å fortsette å leve livet som en liten grå mus. Noe som jo kanskje også blir referert til, i det Revell sitter å leser i boken "Of Mice and Men" i skolebiblioteket, samt at han jo tidlig ut gjør det klart, tross alle ryktene som svermer rundt han, at han kun ønsker å bli glemt og være i fred.

Men på den annen side, så blir ikke det så lett, verken med hans ekstreme ry, men også at han jo virker å være meget lysten på å slå inn hodet på sitt offer, og stusset jo litt på at han behøvde knokejern, når han lett slår knock-out på den største og tøffeste fotballspilleren på skolen. Men, film er film, og igjen, mye å gruble på, og scenen helt på tampen, der Buddy dukker opp etter gårsdagens fight, da med pengene til Mitchell, samt et glimt i øyet og et diskre smil, vitner om at Buddy muligens fikk det som han ville. Ingen snakker om han lengre, men nå er alle oppslukt av den nye "verstingen", Jerry Mitchell.

Three O’Clock High er en fin "oppdatering" av western-klassikeren High Noon (1952) og står igjen som en av de aller beste og mest originale tenåringsfilmene fra åttitallet, og slår godt fra seg, både i form av dialog og handling, og der det går igjen et stadig drømmeaktig scenario, litt John Hughes møter Risky Business (1983) og After Hours (1985).

Og foruten de to kamphanene, så har man jo et mindre lass av herlige og artige typer, som dukker opp utover, og aldri et kjedelig øyeblikk.

8,5/10

 

  • Like 1

Share this post


Link to post

Freaky (2020) - Filmaffinity

Freaky

Siste nytt fra fyren som lagde de to Happy Death Day filmene.

Bakgrunnen er altså at filmens kvinnelige hovedperson switcher legme med en ondskapsfull seriemorder (Vince Vaughn) på Freaky Friday-aktig vis. Vaughn viser dermed at han er i full stand til å håndtere rollen som sjenert tenåringsjente!

Det er litt forfriskende med en såpass fjollete historie på brukbart budsjett. På kyniskhetsskalaen ligger den imidlertid laaangt over mot det idealistiske, akkurat som de to Happy Death Day filmene, og dermed blir det skuffende forutsigbart og tidvis melodramatisk.

Føles merkelig å si dette siden jeg ofte irriterer meg over den nihilistiske kynismen som dominerer altfor mye skrekk, men man kan tydeligvis gå for langt i begge retninger.

Det er alltid noe hjertevarmt over filmene til Christopher Landon, som om han egentlig ønsket å lage komedie-drama, men besluttet å krydre det med litt blod og gørr. Åpningen i Freaky er blodig nok, men jeg synes den står dårlig mot det som følger - som om to sjangere stadig krasjer og står i rak opposisjon i stedet for å komplimentere hverandre. Her er det først og fremst tenåringsintriger og vanskelig forhold til foreldre og familie som må løses.

Neste gang synes jeg Landon burde være ærlig ovenfor sine intensjoner og lage en Glee parodi, for det er hva mannen åpenbart har lyst til.

5/10

 

Watch The House That Jack Built + Lars Von Trier Q&A at Vue Cinema | Book  Tickets Online

The House that Jack Built

Det finnes knapt en regissør som splitter min egen opinion mer enn Lars von Trier. Han har laget filmer jeg anser som personlige favoritter og han har laget filmer jeg aner for å være intetsigende nonsens. I forhold til et misforstått begrep som «pretensiøs» så er han en av få som faktisk lener seg mot en slik karakteristikk, litt avhengig av hvordan man leser filmene hans. Men selv om The House that Jack built i høyeste grad må sies å være pretensiøs er det samtidig det beste jeg har sett fra mannen på en lang stund.

Matt Dillon er Jack. Han hevder selv å ha nådd 70 drap mot filmens slutt. Samtidig ønsker han å bygge hus og gjøre noe kunstnerisk, og det er dette rent estetiske som etterhvert flettes inn i behovet for å drepe.

Til å være en bestialsk seriemorder er det intet spesielt overdrevet og outrert med mannen, sett i forhold til de karikerte galningene som dominerer populærkulturen. Kanskje er det derfor han er så lett å hate - en følelseskald dust som har usedvanlig høye tanker om seg selv og egne ambisjoner. Noe som irriterer den ukjente personen han snakker med gjennom store deler av fortellingen.

Filmen er delt inn i fem sekvenser hvor han beretter til en (for en stund) ukjent person om noen av sine gjerninger de siste 12 årene.

Selv om filmen har vært kritisert for kraftige virkemidler (det var den eneste 18-årsgrensefilmen på Ramaskrik i 2018) er det ingen «ekstrem film» av den typen mange advarer mot. Salo er det definitivt ikke. Den minnet mest av alt om Antichrist som også hadde en forholdsvis «tam» utforming, men som slo knallhardt til ved et par anledninger. I denne her er det en stakkars andunge som får gjennomgå, sekvens 3 hvor Jack dater Sofie Gråbøl og drar på picknick med henne og de to sønnene hennes (spesielt grusomt om du selv er forelder) og sekvens 4 hvor han har en katastrofal date med Riley Keough (ekspert på å spille hjelpeløst offer).

Mot slutten av sekvens 5 kulminerer Jacks historie med en real tvist. Da introduseres nemlig den hittil usette karakteren han stadig er i prat med, og så triller filmen rett ut i teologisk absurderi og mytemaking. Snakk om trolling! Det er bare von Trier som våger denslags i dag.

Det virker som de fleste kritikere, positive som negative, anser hele filmen som en metarefleksjon von Trier har gjort om seg selv. Jack er en pretensiøs galning som stadig rettferdiggjør sine mord ut ifra kunstneriske ambisjoner, mens den usette karakteren til Bruno Ganz skyter han ned ved enhver anledning. Av og til sporer diskusjonen inn på estetiske spørsmål rundt nazi-tysklands arkitektur og flyvåpen, filosofi om menneskets natur, blodige jaktscener og klipp fra von Triers tidligere filmer. Vi er altså ment å se Jack som en forlengelse av von Triers ego som forsøker å spenne ben under seg selv og stille spørsmål ved egen kunst og intensjon? Skulle ikke forundre meg.

Stor underholdning er det uansett om du ser det som en kunstnerisk egotripp eller seriemorderfilm.

8/10

 

 

Edited by Hitherto
  • Like 3
  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post

Teaser for the Vicious Brothers Film Extraterrestrial - ComingSoon.net

Extraterrestrial

Uh, her mangler det nesten totalt på overraskelser, men det var kanskje meningen. Hytteslasher hvor Jason er byttet ut med aliens.

Ikke en film som vil imponere noen som helst på noe som helst vis, men ved nærmere ettertanke likte jeg den faktisk litt. Det var tidvis åpenbart at man ikke tar historien så alvorlig som man hadde grunn til å frykte. Dialogen er vittig og fulle av gags. Man har det gøy med at alle de stereotype oppfatninger vi har om de usunne aktivitetene aliensene foretar seg (anal probing inkludert) viser seg å stemme!

Som sagt; dette minner mest om en god gammeldags ut-på-landet slasher hvor brorparten av historien foregår inne i en hytte. Sjansene til å overleve er åpenbart små da romsvina lander, men det forhindrer ikke karakterene i å oppføre seg så stereotypt som mulig.

Slutten er egentlig det aller beste ved filmen - i utgangspunktet like nedslående som mer kjente titler som The Mist, men det utvilsomt ment å være noe galgehumoristisk over det hele. Samtidig legger man heller ikke skjul på slektskapet til X-Files, sigarettrøykende bad-guy inkludert.

6/10

 

 

Run Movie Poster (#1 of 2) - IMP Awards
 

Run

Funksjonshemmet pike mistenker at mor har urent mel i posen og holder henne bundet til rullestol og hjem ved å gi henne medikamenter og ved å annulere universitetssøknadene. Har hun rett? Vel, moren spilles av Sarah Paulson…

Kiera Allen som spiller hovedrollen er selv rullestolbruker, hvilket gir filmen en del troverdighetspoeng i form av å la henne utføre halsbrekkende stunts som ville gitt alle og enhver magesår. Det blir ekstra nervepirrende når jenta åler seg over taket mot et åpent vindu med et fall på flere meter til siden, og du vet at kroppen hennes ikke fungerer 100 %. Høy nerve på sitt aller beste.

Run minner egentlig mest om en tenåringsvennlig oppdatering av Misery. Seriøst; selv om det aldri blir kjedelig så er dette en MEGET forutsigbar film som ikke forteller noe som helst du ikke har sett før. Habil thriller, men du forstår egentlig det meste av å se traileren. Det er forholdet mellom de to hovedrollene som gjør filmen.

Må forresten nevne det her siden «alle» lovpriser Paulson etter de forskjellige opptredenene hennes i AHS. Selv begynner jeg egentlig å bli lei av henne. Jo, hun er god til å spille intense og mentalt utilgjengelige karakterer, men det er liksom ikke måte på hvordan enkelte slipper unna med å spille samme karakter gang på gang. Hva med en romantisk sci-fi komedie til forandring?

6/10

 

 

I See You (2019) Movie Photos and Stills | Fandango
 

I see you

Merkelig horror/thriller som fortelles et par-tre ganger for å gi seeren innsikt i hva som egentlig skjedde. Vet virkelig ikke om jeg er fan av den teknikken. Årsaken til det er at første del er det overlegent mest interessante som skjer her i gården. Familie på tre rystes av mors utroskap, sønnen er hissig og far må ta støyten. Mystiske ting begynner å skje og vi undrer oss over om det er overnaturlige gjester på ferde. Komplikasjoner følger hverandre på rekke og rad til vi står foran et forrykende klimaks, og så….. går filmen tilbake til start for å fortelle historien fra ny synsvinkel.

Lovecraft snakket om at det var det ukjente som skremte mer enn noe annet. Ingen tvil. Om dette egentlig er en skrekkfilm får ekspertene uttale seg om. Den er imidlertid ganske spennende ved første «tagning». Den andre gir svaret på de fleste av filmens mysterier, men da ofres nerven nesten totalt. Klimakset besvarer de gjenværende spørsmålene, uten at man gir all verdens forklaringer der heller. Ikke helt tilfredsstillende med andre ord, siden man ikke klarer å følge opp første del.

Jeg forestiller meg imidlertid at det ER en gjensynsverdi med I See You idet det ligger åpenbare clues spredd filmen gjennom. Virker som om man stadig pirrer seeren for å se hvor gode de er til å fange opp små detaljer.

Det skumleste med filmen er dessverre fremtoningen til Helen Hunt som jeg husker så strålende ut på 90-tallet. Plastic surgery disasters?

6/10

  • Like 1

Share this post


Link to post

Ford vs Ferrari

Filmen med verdens kjipeste navn, det høres ut som et navn man bruker tidlig i produksjonen,  mens man finner penger, regissører og skuespillere, ikke noe man faktisk går til kinosalene med.

Men bortsett fra navnet var filmen fin, alltid hyggelig å høre Bale faktisk snakke britisk. Filmen virker smålig rasistisk mot italienere da de var skikkelig klisje italienere,  like før Enzo Ferrari begynte synge til to hunder han serverte spagetti. 

Alle spiller bra, fine effekter, holder spenningen osv.

Kvalitets film gjennom det hele.

8/10

Edited by Gunfreak
  • Like 1

Share this post


Link to post

Cats!

3/10.

Av en eller annen grunn valgte jeg å se Cats! Kan ikke for mitt bare liv forstå hvorfor egentlig, jeg kan jo ikke fordra musikaler. Det ble mye spoling for de sang jo mer eller mindre hele tiden. Syntes filmen var lite engasjerende, for lang og det eneste som var "litt" fascinerende som gjorde at jeg så den ferdig var dataanimasjonen. Ser den ligger på 2.8 på IMDB når jeg skulle rate den, så det sier vel egentlig sitt.

Disco.

7/10.

Engasjerende god norsk film som viser skamløs manipulasjon av barn og tenåringer, rett og slett grove overgrep, det som skjer med Mirjam på slutten av filmen er bare opprørende. Josefine Frida (SkamNora) var utrolig god i filmen.

Share this post


Link to post

 

36.15 Code Père Noël (aka Game Over / Deadly Games / Dial Code Santa Claus  / Hide and Freak) (1989) film | CinemaParadiso.co.uk

Game Over (36.15 code Pere Noël)

Skrullete fransk julegrøsser som sikkert gav Alene Hjemme noe å tenke på da den kom på tampen av 80-tallet.

Nyansatt julenisse går amok på kjøpesenter og beslutter å ta knekken på familien til bestyreren, inkludert sønnen som er en Rambo-fanatiker med en hang til å sette opp alskens feller over hele huset. Et durabelig oppgjør står for dagen/kvelden.

Narrasjonen er tidvis forvirrende isiden der er vanskelig å holde styr på hvor alle befinner seg til enhver tid, men underholdningen er det intet å si på. Den bisarre romplanen som dominerer det svære huset blir et eksotisk krydder som sender tankene til urban fantasy av typen Neil Gaiman holder på med. Dersom man kårer tidenes «skrekkfilm-hus» burde dette få en honourable mention i det minste.

Med tanke på hvor tullete plotet var ble jeg faktisk litt imponert over hvor angstfylt og panisk stemning blir mot slutten. Det er som om man konkluderer en crazy-komedie med klimakset til en traumatisk home invasion film.

Man overser heller ikke det faktum at hovedpersonen er en liten gutt som ikke har grunnlag til å forstå hvorfor enkelte mennesker kan begå grusomme ugjerninger. Uansett hvor kapabel du er… slike opplevelser setter spor.

7/10

 

Silent Night (2012) - IMDb

Silent Night

Jeg forsøkte å lete fram alle filmene med «psykotisk julenisse» jeg hadde til gode å se sist måned. Denne var ikke den dårligste, men man sløste virkelig med muligheten til å gjøre den mer minneverdig enn den ble. Jeg mistenker at produsent og regissør kranglet om hvor seriøs/useriøs filmen skulle bli, og man endte opp med et kompromiss hvor den befinner seg et sted på midten der den verken er det ene eller det andre. Ikke sikker på hva som hadde vært å foretrekke.

Faktisk brukbar julestemning tross alt. Man er flinke til å utnytte mørket og belysningen fra juledekorasjon (samme som den Black Christmas remaken fra 2006). Nissemannen selv er i tillegg en nådeløs psyko som vet å benytte seg av både øks, elektrosjokkvåpen, flisekutter og flammekaster. En annen ting er at vi ikke vet noe om denne karen før helt på slutten. Hvem er han? Hva er agendaen hans?

Malcolm McDowell dukker forresten opp som usympatisk og udugelig sheriff. Har han noengang spilt en hyggelig fyr?

5/10

 

The Shallows (2016) - IMDb

The Shallows

Promotert som den beste «haifilmen» siden Jaws. Jeg er tilbøyelig til å si meg enig, men seriøst, det er ikke sterk konkurranse i dette fagfeltet når Deep Blue Sea og Sharknado 3: Oh Hell No er de beste jeg kommer på i farten.

Når det er sagt så ER filmen god, og det som gjorde den severdig for meg var den minimale settingen. Alt foregår på noen hundre kvadratmeter som er området fra skjæret hvor hovedpersonen til Blake Lively er strandet på, fram til strandkanten hun ønsker å nå. I mellom er det et digert hvalkadaver, en signalbøye, en skadet måke («Steven Seagull» som spiller seg selv i følge rulleteksten) og noen istykkerbitte surfbrett. That’s it. Det er et lite område å gjøre gruoppvekkende ting på, men det fungerer siden rekvisittene utnyttes på kreativt vis. En annen ting er at man ikke presser beistet i forgrunnen, men lar oss sitte og vente i spenning på at det skal slå til.

Man snakker ofte om hvor troverdig/lite troverdig menneskelige reaksjoner er ovenfor farefulle situasjoner, men hva med dyrene? Jeg vil påstå man er nødt til å overdrive/underdrive deres naturlige adferd i samme grad for å skape den spenningen som filmens handling forutsetter. Sværingen I The Shallows var i alle fall usedvanlig hissig, selv om den ikke slår galningen i Jaws 4 som hadde en personlig agenda!

7/10

  • Like 1

Share this post


Link to post

Game Over er helt legendarisk bra, og dessverre alt for lite kjent. Fet på absolutt alle måter.

Share this post


Link to post

Love and Monsters (2020)

Grei CGI til tross, filmens rollefigurer klarer aldri å skape nok engasjement. Det hele blir litt tamt og småkjedelig, og derfor ender man opp med 

5.5/10

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post

Druk (2020)

En film med alvorlige undertoner, men hvor man allikevel blir sittende med et smil om munnen mesteparten av de 117 minuttene. Om det skyldes den lune danske humoren, eller Mads Mikkelsens sedvanlige flotte skuespill, vites ikke.

Danskene vet uansett hvordan de skal lage film, men hold din kæft hvor svært det er at se en sådan film med sjov og fest i disse begrænsede tider...

Ender uansett opp med en soleklar

8/10

  • Like 5
  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post
57 minutes ago, Kjøleskap said:

Love and Monsters

...har jeg glemt allerede. Det viser at jeg traff rimelig godt med scoren. 

Drama er vanligvis ikke min greie, men Druk ga meg mye mer enn Love and Monsters. Men hver sin smak.

  • Like 1

Share this post


Link to post

patton_poster.jpgP

Patton (1970)
Med George C. Scott og Karl Malden bl.a i rollene

Episk bografi- krigsfilm som følger General Patton, en knallhard mann som var en kontroversiell helt.
Jeg visste lite om denne før jeg så den, men likte den veldig godt. Vi får se hvor horribelt krig kan være og hvor mye politikk kan ødelegge gode intensjoner.
En film det er verdt å se, den er kompleks men viktig.

8/10


 

Edited by dengelgen
  • Like 2

Share this post


Link to post

The Little Things (2021)

Gode, gamle Denzel i en saktegående dramathriller som fokuserer på både gamle og nye "spøkelser". Jared Leto stjeler showet, men også et hyggelig gjensyn med Rami "Mr Robot" Malek. Filmen trenger litt tid for å komme i gang.

7/10

Share this post


Link to post
Hitherto skrev (På 8.1.2021 den 18.41):

Extraterrestrial

Varv en del filmer med det navnet, hvilken er dette?

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

  • Recently Browsing   0 members

    No registered users viewing this page.

×
×
  • Create New...