Jump to content
tjalla

Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

Recommended Posts

Hitherto skrev (29 minutter siden):

 

The Wolf of Snow Hollow - Wikipedia

The Wolf of Snow Hollow

Synd man ikke hadde tid til å ansette en real skuespiller som hovedperson. Regissør Jim Cummings tar hånd om dette selv, og det er tydelig at han ikke er på hjemmebane. Fikk stygge flashbacks til Lady in the Water som M. Night Shyamalan besluttet å «redde» med sin egen karakter siden han var den eneste som var fantastisk flink nok til å forstå filmen.

Risikabelt skuespill til tross, det er allikevel ikke nok til å spolere filmen for dette var gode greier. Det er en merkelig oppløftende og festlig liten sak som bragte tankene til åttitalls varulvskrekk ved et par anledninger. The Howling for eksempel. Hvor mange 100% alvorlige varulv-filmer finnes det forresten? Føles som om de alltid skal ha noe avvæpnende og komisk over seg.

Snow Hollow er, som navnet skulle tilsi, en heller snødekt og øde sted i NordAmerika. Tankene føres alltid mot Fargo, 30 Days of Night og I Am Not a Serial Killer. Snø og kulde isolerer som kjent, og skaper trykket stemning. Effektivt også fra en rent estetisk synsvinkel, for splatter-effektene gir en slående rød/hvitt kontrast. Ulvebeistet selv ser imponerende ut. I tillegg har det en tvist jeg ikke skal si noe om her.

Føles ikke som om man fikk fortalt hele historien man ønsket å fortelle, ei heller fikk vi tid til å bli kjent med alle de merkelige skruene, men dette var flott filmet, hadde flott steming, hadde et nifst ulvemysterium og genuint likandes og morsomme karakterer (med et ubetalelig kleint far-og-datter forhold). En av årets beste så langt.

8/10

Jepp, denne var direkte fantastisk. Jeg er uenig angående skuespillet, dog. Jeg digga skuespillet og synes det passa tonen i filmen veldig bra, og det ga filmen er helt annen vibe enn hva det mest sannsynelig ville hatt ellers. Knallbra! I tillegg er posteren lekker.

Share this post


Link to post

The Wolf of Snow Hollow (2020)

Inspirert av anmeldelsen fra Slåhennetil litt ovenfor her, så jeg denne i går.

Den første halvparten av filmen tenkte jeg "hva er det jeg sløser bort tiden min på her?", først og fremst mtp det ekstremt merksnodige skuespillet til Jim Cummings. For en merkelig artikulasjon og ansiktsmimikk. Til tider minnet det om en krysning mellom Elvis, Ace Ventura og The Mask. Spesielt i en scene mot slutten fikk man flashback til scenen hvor Ace Ventura blir "født" av et neshorn...

Og i begynnelsen var også scenene så "kortklipte" og stressende laget at jeg en stund fryktet varige mén i form av epilepsi og/eller høyt blodtrykk.

Men så skjedde det et eller annet, filmen "satte seg", so to speak. Humoren ble mer tydelig, og Johns tidvise raserianfall became the icing on the cake.

Alt i alt ble det en fornøyelig affære, og den ender opp med småpene

7.2/10

  • Like 2

Share this post


Link to post
SirOwen skrev (8 minutter siden):

The Wolf of Snow Hollow (2020)

Inspirert av anmeldelsen fra Slåhennetil litt ovenfor her, så jeg denne i går.

Den første halvparten av filmen tenkte jeg "hva er det jeg sløser bort tiden min på her?", først og fremst mtp det ekstremt merksnodige skuespillet til Jim Cummings. For en merkelig artikulasjon og ansiktsmimikk. Til tider minnet det om en krysning mellom Elvis, Ace Ventura og The Mask. Spesielt i en scene mot slutten fikk man flashback til scenen hvor Ace Ventura blir "født" av et neshorn...

Og i begynnelsen var også scenene så "kortklipte" og stressende laget at jeg en stund fryktet varige mén i form av epilepsi og/eller høyt blodtrykk.

Men så skjedde det et eller annet, filmen "satte seg", so to speak. Humoren ble mer tydelig, og Johns tidvise raserianfall became the icing on the cake.

Alt i alt ble det en fornøyelig affære, og den ender opp med småpene

7.2/10

Hva er grunnen til at du ikke gir den 7.3?

Jeg syntes den fortjener hvertfall det, muligens 7,325 faktisk.

  • Like 1

Share this post


Link to post
38 minutes ago, IceBlitz said:

Hva er grunnen til at du ikke gir den 7.3?

Jeg syntes den fortjener hvertfall det, muligens 7,325 faktisk.

Endte opp på 7.2353, men av estetiske årsaker valgte jeg å runde ned til 7.2

  • Like 5

Share this post


Link to post

Rambo:Last Blood (2019)

Her venta jeg noe rektig cash-in ræl, men ble uansett positivt overrasket.
Not bad. Hovedproblemet er at Stallone dessverre er for gammel til å levere helt det som kunne blitt levert her.
Begynte å like det jeg så ganske fort, og tenkte at her lå det an til en Rambo-versjon av  "Taken". Ja delvis, samt elementer av Nådeløse menn og litt av hvert.
Det var vel omtrent maximum av hva en sånn film kunne bli, ikke lite bare det.

6/10

Fire Down below ( 1997)

Gjensyn med denne som jeg hadde glemt det meste av, og vil si den også var bedre enn ventet. Husket spesielt den aldrende legenden Harry Dean Stanton i overhall og Levon Helm fra the Band.
En behagelig film med mye bra musikk, og passende dose Seagal-action. Absolutt en av de bedre med han. Er jo flere av de jeg vil se igjen, Out for Justice, Exit Wounds og Under Siege filmene kan jeg se på nytt anytime. Er kanskje en av de få som har US 2 som favortitt Seagal-film, og det er mye pga andre geniale roller, som han psyko datageniet, og Everett McGill i kanksje en av sine beste roller ved siden av Quest for Fire, lol. (Twin peaks husker jeg alt for lite av, så den i samtid og må snart se serien igjen.)

7/10

  • Like 1

Share this post


Link to post
3 hours ago, SirOwen said:

The Wolf of Snow Hollow (2020)

Inspirert av anmeldelsen fra Slåhennetil litt ovenfor her, så jeg denne i går.

Den første halvparten av filmen tenkte jeg "hva er det jeg sløser bort tiden min på her?", først og fremst mtp det ekstremt merksnodige skuespillet til Jim Cummings. For en merkelig artikulasjon og ansiktsmimikk. Til tider minnet det om en krysning mellom Elvis, Ace Ventura og The Mask. Spesielt i en scene mot slutten fikk man flashback til scenen hvor Ace Ventura blir "født" av et neshorn...

Og i begynnelsen var også scenene så "kortklipte" og stressende laget at jeg en stund fryktet varige mén i form av epilepsi og/eller høyt blodtrykk.

Men så skjedde det et eller annet, filmen "satte seg", so to speak. Humoren ble mer tydelig, og Johns tidvise raserianfall became the icing on the cake.

Alt i alt ble det en fornøyelig affære, og den ender opp med småpene

7.2/10

Jeg må få sett denne!

Share this post


Link to post
Delvis skrev (På 6.12.2020 den 1.13):

Hovedproblemet er at Stallone dessverre er for gammel til å levere helt det som kunne blitt levert her.

Tror jeg endte opp med terningkast 4 i sommer, grei avslutning på serien, men ikke en jeg gidder å beholde i videre i samlingen. Har vel også versert rykter om en mulig prequel som vil ta for seg John Rambos tid i Vietnam, men da blir det nok yngre krefter som vil slippe til foran kameraet, men ikke umulig at Sly vil bidra med manus/regi, samt ei mindre cameo/rolle.

Går vel samme veien med Die Hard serien også, prequel, med en ung John McClane, og mulig Brucern får slippe til med noe cameo opplegg, her og der.

Edited by Frank.N.Steen

Share this post


Link to post
Delvis skrev (På 6.12.2020 den 1.13):

Fire Down below ( 1997)

Gjensyn med denne som jeg hadde glemt det meste av, og vil si den også var bedre enn ventet. Husket spesielt den aldrende legenden Harry Dean Stanton i overhall og Levon Helm fra the Band.
En behagelig film med mye bra musikk, og passende dose Seagal-action. Absolutt en av de bedre med han. Er jo flere av de jeg vil se igjen, Out for Justice, Exit Wounds og Under Siege filmene kan jeg se på nytt anytime. Er kanskje en av de få som har US 2 som favortitt Seagal-film, og det er mye pga andre geniale roller, som han psyko datageniet, og Everett McGill i kanksje en av sine beste roller ved siden av Quest for Fire, lol. (Twin peaks husker jeg alt for lite av, så den i samtid og må snart se serien igjen.)

Den siste gode Seagal filmen (i mine øyne), og kanskje den mest underholdende av hans natur og klima eventyr (On Deadly Ground pluss The Patriot i 1998), og mye av grunnen er den gode stemningen, og at Seagal er litt mer likandes her, og det er en sann fryd å se han gyve løs på drittsekkene i filmen, slik det helst skal være. 

Hjelper godt på med flotte Marg Helgenberger også. Får ta meg et gjensyn med denne om ikke lenge, da det er en stund siden sist besøk.

Everett McGill følte jeg ble (som ofte skurker blir i Seagal filmer) totalt sløst bort, og kanskje noe av grunnen til at jeg aldri helt falt for Under Siege 2, som den første, samt at Erika Eleniak ikke lengre var med.

Everett gjør en solid innsats, ikke noe galt med hans  bidrag, men Seagal er så total overlegen, at fightene blir fullstendig ensidige, kan ikke huske om McGill fikk inn et eneste slag/spark, og ble vel en eneste blodig punchinbag, og husker jeg følte meg snytt for en potensiell kul fight-klimaks mellom hovedskurk og helten, men nei, Seagals ego kom som alltids først.

Angående psycho-bad guy 90-talls filmroller, så er nok den soleklare favoritten med McGill fra Wes Cravens herlige skrekk-thriller The People Under the Stairs (1991), hvor Bruce spiller i hop med sin Twin Peaks kollega Wendy Robie som to stykk, meget sinnssvake huseiere og søsken, og en slags mørkere og sprøere "Hjemme Alene" eventyr, der, nei, god underholdning, og kanskje en av Cravens beste stunder.

Share this post


Link to post

Ei noenlunde skuffende og lite givende film helg:

Opportunity Knocks (1990) av Donald Petrie

Har fint lite peiling på hva Dana Carvey har gjort, foruten hans artige og likandes bidrag i Waynes World filmene med SNL kompisen Mike Myers, samt div sketsjer fra nevnte komi-show, men det å stå på egne bein, og forsøke å gjøre en hel spillefilm ut av korte komiscener fra tv, det er ikke alltids noen garanti for suksess, uansett hvor enn morsom eller suksessfull man måtte være, noe en greit har friskt i minne fra Mr. Bean filmene, med Rowan Atkinson. 

I Opportunity Knocks, virker det som at skaperne har forsøkt å henge seg på (kanskje litt vel sent ute) på hele jappe-con-man komedie genren, der overlegent bedre filmer som Trading Places (1983) og The Secret of My Success (1987) lyktes godt, men nå hadde jo også disse et utrolig sterkt galleri av talenter å rutte med, samt velskrevne manus og, nei, innså tidlig ut at noe slik, kom definitivt ikke Dana Carveys forsøk, til å lykkes særlig godt med. For dette var rimelig tamme og lite "morsomme" saker, faktisk langt oftere det motsatte, og skjønner godt at han ble raskt avfeid som noen potensiell "leading man", og minnet straks om lignende "komiske sidekicks", type Judge Reinhold og Jon Cryer, der på egenhånd ikke er i stand til å veie opp som the main man, men fungerer nok best i kompis/partner rollen, og ikke hovedroller.

For han har ikke mye å spille på, utenom de utrolig dølle og irriterende forsøkene på å gjøre stereotypiske "vitser" som går igjen, annenhver scene, type "WADDA-YA SAY?" der det blir lagt mye flaue forsøk i å tøyse med liksom japanske businessmenn, til vandrende og brautende jødiske klisjeer, og når de oppbrukte George Bush senior sketsjene fra SNL heller ikke slår til, innså jeg at dette var definitivt ikke min type komedie.

Hjelper heller ikke at hovedkarakteren har et flåsete og selvgodt glis hengende rundt munnviken, så og si gjennom hele filmen, selv de hvor det forsøkes å være litt mer "seriøs", og nei, skjønner godt at filmen ikke ble noen hit, men synd at Carvey ikke fikk bedre å jobbe uti fra, og får kanskje gi Clean Slate (1994) ei sjanse ved senere anledning, men denne skuffet stort, og kun den alltids likandes Robert Loggia og søte Julia Campbell kommer noe godt ut av denne forglemmelige smørja.

4/10 

The Zero Boys (1986) av Nico Masterakis

Denne ville jeg så gjerne digge, men igjen, innså tidlig ut hvor det bar hen. Potensialet var der, ingen tvil, men så tok det aldri av, og ble sittende å småkjede meg med noen vanvittig lange og seige scener, og nei, nesten 300 kroner for ei Blu-ray/DVD er penger rett ut av vinduet, og tviler på at man vil se denne igjen. 

Positive var jo at Arrow (igjen) har gjort ei flott jobb med bilde og lyd, samt bonus materiale, men nei, middelmådige greier, og selv ikke søte Kelli Maroney kunne hjelpe i å forandre meningen min her, da hun blir for lite benyttet, og håpet kanskje at hun ville få slippe til litt oftere, men den gang ei. 

5/10

Cross My Heart (1987) av Armyan Bernstein

Fredagens mest (ikke at man hadde så mye å velge blant) positive opplevelse, kom gjennom denne tidvis velspilte og søte/morsomme romantiske komedien, der lykkes langt bedre i å følge ei "katastrofal" date, enn hva lignende type film (Blind Date med Bruce Willis og Kim Basinger) prøvde på, i samme året. 

Her settes forventningene litt vel høyt, og der Martin Short og flotte Annette O'Toole skal feire deres tredje og "store" date i hop, men denne gang ta ferden mot hjemlige trakter. Begge har hemmeligheter de ikke har fortalt hverandre, og forsøker fortsatt å dekke over, så godt det lar seg gjøre. Shorts karakter har forsøkt å spille opp på at han er en vellykket businessmann, men har i virkeligheten nylig fått sparken, og er uten jobb, og ettersom han ønsker å gjøre ekstra stas på daten sin, lar hans bestevenn (Paul Reiser) ham låne både bil og leilighet til den store kvelden. 

O'Tooles karakterer har også et problem med røyking, og andre ting, men har heller ikke nevnt at hun er ei alenemor, og utover kvelden, når plaggene faller blir det tydelig og klart at deres falske alibier vil gi dem en liten tankevekker.

Forventet fint lite, men denne viste seg å være alt Opportunity Knocks ikke var, nemlig morsom, sjarmerende og velspilt, der jeg var i tvil, mest grunnet at Martin Short er en kar man aldri helt ha vært noen stor fan av, men tidlig ut ser man at her er det mange dyktige folk med i spillet (blant andre Lawrence Kasdan) og utover dukker også Corrine Bohrer opp, som skyteglad nabo, og nei, en film jeg godt kunne tenkt å sett igjen, og som muligens har potensiale i å krype opp et ørlite hakk på ratingen.

6,5/10 

  • Like 2

Share this post


Link to post

Usikker, men tror Half Past Dead (2002) fikk et kort opphold på kino, men etter dette var vel det meste av Seagals utgivelser, stort sett rettet mot DTV/video markedet, der han med unntak av Machete (2010) har funnet seg godt til rette. 

Mulig et gjensyn med Exit Wounds er på sin plass, men huskes fra forrige besøk, mest som et tafatt forsøk i å treffe "kidsa" med rap/hip-hop i fokus, og det virket som en suksess, og ble jo benyttet igjen i nevnte Half Past Dead, og flere av DTV titlene til Steven, hvor særlig Urban Justice er kanskje den som man fant mest glede, eller underholdning i, av hans mer urbane actioneventyr fra 00-tallet.

Edited by Frank.N.Steen
  • Like 1
  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post

Hadde en Seagal dvd-samling med Exit Wound som den nyeste, så har sett den, men husker ikke bæret nå.
Machete har jeg enda ikke sett. Ligger nok langt bakover på watchlista, som teller godt over 2000 titler nå. Men vet den ligger der.
Husker litt den med Sharon Stone, har sett den, var i samlingen. har sett kirka i filmen i virkligheten, men var ikke inni den.

  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post

KtOIfNU.jpg

Runaway Train (1985) av Andrei Konchalovsky

"Boy, I guess you guys picked the wrong train!"

To innsatte fanger bestemmer seg for å gjennomføre en desperat flukt fra et fengsel langt uti Alaskas ville og iskalde ødemark. Under flukten greier de til slutt å komme seg om bord et tog, men det som var først ment å være ei sikker fluktrute til frihet, forandres raskt om til enveis billett med døden som siste holdeplass, i det lokomotivføreren plutselig får et illebefinnende.

Joda, en hadde et meget suksessfullt gjensyn med denne i fjor sommer, og fikk jo lyst til å dra den frem igjen, da etter Cannon dokumentaren (Electric Boogaloo: The Wild, Untold Story of Cannon Pictures) man nylig var innom. Og det er ingen tvil om at Runaway Train er på et litt annet nivå, enn de mer typiske Cannon b-film utgivelsene, da dette er jo en blodig seriøs og ganske så "tung" type underholdning, fremfor de langt mer vanlige cheesy og over-the-top action-eventyrene, spekket med heroiske og patriotiske "larger-than-life" karakterer.

Noe slikt er ikke å spore i denne beinharde og nådeløse overlevelses-thrilleren, der byr på noen fantastiske skuespillprestasjoner, hvor Jon Voight som den aldrende og hatske Manny og Eric Roberts som hans langt yngre og noe naive partner, utgjør en "fargerik" duo, og hvor selv den til vanlig vakre Rebecca De Mornay fremstår her i usminket utgave, da som ei hardfør og "sliten" dame, der på ingen måte gjør seg bort i selskap med sine tøffe mannlige kolleger.

Voight er virkelig i sitt ess her, og virker å nyte hver bidige sekund, der han freser og raser godt fra seg, mot alt og alle, og kanskje spesielt i retning hans nemesis, Ranken, som blir etter hvert med på en førsteklasses tur, rett til helvete. 

Likevel, de beste stundene kommer ofte i det Manny har fått rast fra seg, og det er en slags indre ro som tar over, og hvor han virker å ha akseptert sin endelige skjebne, men likevel forsøker han på sin noe spesielle måte, å dele av litt livsvisdom i retning sin yngre med passasjer, som virker å ha kanskje litt vel høye forventninger til hva som venter i andre enden av reisen, og der spesielt Mannys lille tale om den harde virkeligheten er førsteklasses skuespill:

I andre roller, må jo selvsagt John P. Ryan nevnes, da som den minst like brutale fengselssjefen Ranken, der holder sin arbeidsplass og dets innsatte, under et konstant jerngrep av frykt og avsky, og blir vel greit oppsummert hvordan denne karen operer, i det en overvektig og noe overmodig fange, slenger litt for brautende med leppa, og i det Ranken stopper opp, og retter oppmerksomheten mot den uhøflige fangen med den store munnen, så fordufter tjukken raskt tilbake i mørket, som ei feig liten kloakkrotte, og det blir tydelig at Ranken er en sjelden ond jævel, og som virker å ha kun en verdig motstander, og det er Manny. 

Definitivt en meget solid og gjennomført film, og blant de aller beste flukt-tog titlene en kan huske å ha sett, og der man ga ei sterk femmer ved forrige besøk, men i går endte det med å bli litt vel mye zapping frem og tilbake mellom en viss fotballkamp og filmkikking, og det gikk utover humøret, og ødela nok mye av tempoet og stemning, så Runaway Train er nok ikke langt unna å bikke over opp et hakk på ratingen, men neste gang man tar ei tur med det løpske toget til Manny og McGee, så blir det uten å irritere seg over en fotballkamp som går samtidig.

8,5/10

Edited by Frank.N.Steen
  • Like 3

Share this post


Link to post

No Escape (2015) gjensyn

Flott gjensyn med denne intense actionfilmen fra 2015. En film som i stor grad forløper i "real time", noe som er en av mine favoritt"sjangere". I denne filmen er det umulig å slappe av, in a good way.

8/10

  • Like 2

Share this post


Link to post

 

The Mummy Returns - Wikipedia

The Mummy Returns

Jeg så denne på kino da den kom i 2001 og det var, fram til da, det nærmeste jeg hadde kommet å forlate salen underveis. Gav den nylig en sjanse til å forsvare seg selv igjen for å se om den hadde forbedret seg med tiden. Det hadde den ikke.

Det er langt ifra eneste problem, men effektmakeriet er det som er lettest å angripe i dag. Jeg ser til min forskrekkelse at det er folk som forsvarer den svulmende bruken av primitiv CGI ved å si at det "ser bra ut for sin tid". NEI, det gjør det IKKE!

Tenk på følgende; dette var allerede to år etter The Matrix hadde spent bena under alt annet og rett før LotR serien kom på banen. Se på alt de filmene fikk til og du innser hvor skrekkelig The Mummy Returns ser ut. Det er ikke bare den beryktede scorpion king animasjonen, men den overdådige bruken som kastes helt ukritisk rundt i alle de episke sekvensene. Det ser ikke bra ut, og enda verre; det føles ikke ekte. Ikke så mye som et sekund. Takke F?%$" for Indiana Jones. De filmene ser jo storslagne ut hele 40 år senere.

Det tristeste er at filmen markerte slutten på en epoke for meg. Familievennlige storfilmer hadde betydd alt i 7-8 år etter at Jurassic Park satte standarden, men nå var jeg åpenbart blitt for gammel. Det var ikke lengre nok, og filmens endeløse forsøk på å være fleipete og underholdende irriterte meg bare grønn. Det var samtidig en av de første filmene hvor jeg merket hvor ulidelige barn er på film når filmskaper forsøker å gjøre dem smarte og kompetente. Gud som jeg hatet det lille svinet i filmen her.

Nesten ubrukelig med andre ord, men den sai-sverd duellen mellom Rachel Weitz og Patricia Velasquez er rasende festlig (var Weitz ment å framstå som etnisk egyptisk?) på grunn av den skamløse fanservicen. Kan ikke tenke meg noen ville våge dette i en blockbusterfilm i dag, heh.

 

2/10

Edited by Hitherto
  • Innsiktsfullt 1

Share this post


Link to post

Honest Thief (2o20)

Liam Neeson holder koken i nok en action thriller av det godt brukandes slaget.
Det er mye av den samme resepten vi har sett siden Taken og andre, i denne er han ekspert på det meste inkludert slossing.
Ganske oppskiftsmessig handling, men underholdene fra begynnelse til slutt, om man like  denne typen filmer.

7/10

Edited by Delvis

Share this post


Link to post

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.

Loading...

×
×
  • Create New...