Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Kjøleskap]

Get Out var helt ålreit, men skjønner ikke hvorfor kritikerne gikk helt bananas over den og at den til og med fikk en oscar-nominasjon for beste film. 

[Frank.N.Steen]

The Blob (1988) av Chuck Russell

"Your meteor brought something all right but if it's a germ, it's the biggest son of a bitch you've ever seen!"

Når en meteoritt slår ned like utenfor ei mindre by, blir det snart klart at den har med seg en lite vennlig og meget sulten gjest, som skal vise seg å være et resultatet av en årelang og kostbar prosess med å utkonkurrere Sovjetunionen innen biologisk krigføring. Dessverre for de uheldige beboerne i Arborville, så blir de uten å være klar over hva de står ovenfor, prøvekaniner for ei kynisk gruppe av forskere og militære som snart dukker opp, og der bestemmer seg raskt for å stenge ned hele byen, og forsøke å få kontroll på deres "vellykkede" eksperiment, før det er for sent.

Et herlig gjensyn, da med en av de beste og mest underholdende sci-fi/skrekkfilmene fra tampen av 80-tallet, og en som har holdt seg meget bra, og hadde jo egentlig tenkt å utsette denne, og spart den til Oktober Halloween utfordringen (med å se unna minst 31 skrekkfilmer filmer på 31 døgn i Oktober). Men jeg greide ikke å vente, og i går passet det utmerket, stemningen og alt var toppers, så pizza og drikke, samt 90 minutter med heftig popkorn åttitalls-skrekk = en fin start på helgen.

80-tallet hadde jo bydd opp til noen legendariske remakes av 50-talls klassikere som The Thing og The Fly, og selv om The Blob muligens kanskje ikke helt matcher Carpenters og Cronenbergs gufne og vellagde mesterverk, så er Chuck Russells oppdaterte versjon et must for fans av sci-fi/skrekk, og en som definitivt sparker godt fra seg.

The Blob starter opp som ei rimelig normal mindre landsby-skrekk historie, vi møter på de typiske karakterene, sexfikserte sportsidioter, populære ungdommer (Shawnee Smith) med sine daglige "utfordringer", Sheriffen som holder et godt øye med byen og den innbyggere, den fordrukne gamle "tullingen" og selvsagt byens sorte får og rastløse outsider (Kevin Dillon), der jo bare venter på ei liten unnskyldning til å forlate småbyen og aldri se seg tilbake. Likevel, det som gjør denne filmen så herlig, er at den snart røsker godt opp i alle disse stereotypiske karakterene og hinter tidlig ut om at "INGEN ER TRYGGE", og dette skjer jo greit i det byens populære idrettsutøver Paul Taylor (Donovon Leith)

Spoiler

blir brutalt angrepet og drept på usedvanlig nasty vis

inne på et sykehus, og med det har man fått ei rimelig grei indikasjon på at her er alle innbyggerne potensielle ofre.

Senere ut blir blant annet en annen potensiell karakter man vanligvis ville trodd kom til å henge med, hvert fall mye lenger ut

Spoiler

også fjernet, der Jeffrey DeMunns sympatiske karakter har lite å stille opp med, mot The Blob.

 Ellers må det jo nevnes at filmen også "bryter" regelen om ikke å 

Spoiler

drepe barn og unge, hvor da en guttunge blir fortært i kloakken.

Joa, her får man Kevin Dillons med legendarisk tøff hockeysveis, ei vanvittig flott Shawnee Smith og attpåtil ei ung Erika Eleniak (meget liten rolle sådan) men for meg er nok det absolutte høydepunktet skapningen og de utrolig imponerende spesial effektene, der har holdt seg utrolig godt, og fremhever denne monstrøse tingen som ei nådeløs og ustoppelig etemaskin, som fortærer sine uheldige ofre med voldsomme krefter og snakk om forferdelig måte å bli drept på, der ofrene blir nærmest etset eller smeltet i det de kommer i kontakt med denne svære gele-haugen av ren ondskap.

Som nevnt, spesial effektene er utrolig rå og brutale, blod og kroppsdeler spruter og kastes nærmest veggimellom, og som sagt, for ei utrolig fæl og smertefull måte å gå ut på, om en da skulle være så "heldig" å støte på dette absolutte ufyselige beistet, som sikkert også må ha luktet helt nasty. 

Filmen er underholdende, fartsfylt og meget velspilt, og jeg digget hvordan den hele tiden holdt seerne på tå hevet og tok ingen fanger, selv om noe av den siste biten på slutten ble litt for "forhastet", men nei, jeg digger denne type monsterfilmer, og The Blob er blant de mest suksessfulle og underholdende fra tampen av åttitallet og skulle gjerne likt ei fortsettelse, men klart, det er jo litt vel sent nå. 

Aldri sett originalen, vet jeg burde få gjort noe med det, men denne remaken er virkelig en av de som viser til at 80-talls sci-fi skrekk genren kunne det å gjøre heftige nyversjoner av klassiske 50-talls filmer. 

Også verdt å nevne, er det heftige og melodiøse musikalske nummeret til gruppa Alien og låta Brave New World som er av typen man bare sitter å nikker i takt med musikken og slutteksten til, og nei, ei film jeg har sett mange ganger før, og aldri skuffer meg.

7,5/10

 

Endret 26. september 2020 av Frank.N.Steen

["""]

Fantastisk film og enda bedre spesialeffekter. Helt vilt bra faktisk. Den originalen fra 1958 er også helt fantastisk.

[Frank.N.Steen]

""" skrev (2 timer siden):

og enda bedre spesialeffekter.

Mange ville scener, men en ting burde jo bli nokså åpenbart, og nokså tidlig ut. Og det er jo at å dra ut på date, med et slimete og fælt beist, luskende rundt i skogen på nattetid = nasty og grusom død.

Noe den overkåte kompisen til byens fotballhelt, snart finner ut av, og som jo virker å ha et rimelig tvilsomt opplegg på gang, da med ei ung Erika Eleniak som medpassasjer, og som virker å være halvveis i søvne, alt mens mr. sleaze stadig vekk forsøker å lempe innpå enda mer drikke, fra sitt private lager i bagasjerommet. Vel, han får seg jo en real og lite hyggelig overraskelse i retur, når han så forsøker å få seg en liten sniktitt innom blusen til Erika:

For ikke å glemme den stakkars småby Sheriffen (DeMunn) som jo endelig tok mot til seg å be ut den søte lokale cafeeieren (Candy Clark) på ei nattlig date, men den blir jo også brutalt avbrutt av den rosa blubben, som nok en gang er kjip party-pooper, og så har vi selvsagt byens fotballhelt Paul, som går en lei skjebne i vente, og da med ei skrekkslagen Shawnee Smith som jo hadde sett frem til en hyggelig kveld på byen med sin date, men den gang ei.

Mye herlig humor også, spesielt scenen med den grinete Art Lefleur som overbeskyttende pappa og byens apoteker, der har fått det for seg at hans datters date, har skumle hensikter for kvelden, da via den sleske kunden Scott, som jo er ute etter kondomer til hans egne lille rende-vouz med Erika, og forsøker å overbevise (når byens prest plutselig står bak ham i køen) om at kondomene er ikke hans, men Paul sine. Og at han er ute etter ekstra knudrete versjoner.

Senere når Paul møter opp hos familien til sin date (Shawnee Smith), blir han presentert for hennes far, som øyeblikkelig utbryter:

"RIBBED!"

I det han innser hvem hans kjære datter skal ut med på byen. 

[Frank.N.Steen]

Narrow Margin (1990) av Peter Hyams

Etter ei tilsynelatende hyggelig blind-date, ender den kvinnelige parten (Anne Archer) opp med å bli ufrivillig vitne til at hennes mannlige selskap (J.T. Walsh) for kvelden blir brutalt henrettet på et hotellrom av en notorisk gangster. Dette gjør at både politi og kriminelle snart legger ut på en intens jakt i hvem som kan nå vitnet først, og midt opp i det hele faller oppgaven med å beskytte og frakte kvinnen som kan felle en av byens mektigste skurker i fanget på en besluttsom forsvarsadvokat (Gene Hackman).  

En vellaget og ganske så stemningsfull spenningsthriller, der jeg har vært borti tidligere, men gått litt i glemmeboka. Uansett, fikk lyst til å se den igjen, da slike tog-thrillere, eller filmer som foregår om bord på tog ofte har gitt meg mye god underholdning i retur.

Denne filmen byr opp til Gene Hackman og Anne Archer mot skumle bad guys, og synes Hackman gjorde mye bra action og thrillere på 80 og 90-tallet, og selv om Narrow Margin kan bli noe vel oppskriftsmessig i perioder, tenker da særlig actiondelen, der blir veldig av og på, så er det som nevnt mye flotte og fine scener her, spesielt underveis hvor den Canadiske villmarken blir godt benyttet, samt scenene om bord på toget.

Anne Archer derimot, tja, hun skriker, løper og forsvinner litt bort, og den helt store kjemien mellom henne og Gene er aldri der, men er kanskje like greit at fokuset er mer på Hackman og skurkene, og at det ikke forsøkes å bygge opp noe unødvendig romantisk tullball som trekker tempoet ned flere hakk.

Synd å se karer som J.T. Walsh og M. Emmett Walsh forsvinne såpass tidlig ut, men alt i alt en godkjent tog-thriller som passet som sen underholdning på en lørdagskveld.

6/10 

[Danielzu]

Welcome to Marwell(2018)

Typisk Robert Zemeckis-film. Masse hjertevarme og whimsy. God skuespill av Steve Carell. Leder filmen bra og ser nyansene i filmen. Får god støtte i supersøte Leslie Mann. 

Basert på sann historie om en grafisk tegner som blir  brutalt banket opp og mister all hukommelse og store kognetive bevegelser.  Skaper en dukkeverden(byen Marwell i Belgia under 2 verdenskrig) der alle han kjenner får sin egen dukkeversjon som daglig må kjempe mot tyskerne og en slem heks . 

 

Jævlig fin søndagsfilm enten alene eller med kjæreste. 

4.5/8

Endret 28. september 2020 av Danielzu

[Roger Gunvaldsen]

Frank.N.Steen skrev (På 27.9.2020 den 12.23):

Narrow Margin (1990) av Peter Hyams

Etter ei tilsynelatende hyggelig blind-date, ender den kvinnelige parten (Anne Archer) opp med å bli ufrivillig vitne til at hennes mannlige selskap (J.T. Walsh) for kvelden blir brutalt henrettet på et hotellrom av en notorisk gangster. Dette gjør at både politi og kriminelle snart legger ut på en intens jakt i hvem som kan nå vitnet først, og midt opp i det hele faller oppgaven med å beskytte og frakte kvinnen som kan felle en av byens mektigste skurker i fanget på en besluttsom forsvarsadvokat (Gene Hackman).  

En vellaget og ganske så stemningsfull spenningsthriller, der jeg har vært borti tidligere, men gått litt i glemmeboka. Uansett, fikk lyst til å se den igjen, da slike tog-thrillere, eller filmer som foregår om bord på tog ofte har gitt meg mye god underholdning i retur.

Denne filmen byr opp til Gene Hackman og Anne Archer mot skumle bad guys, og synes Hackman gjorde mye bra action og thrillere på 80 og 90-tallet, og selv om Narrow Margin kan bli noe vel oppskriftsmessig i perioder, tenker da særlig actiondelen, der blir veldig av og på, så er det som nevnt mye flotte og fine scener her, spesielt underveis hvor den Canadiske villmarken blir godt benyttet, samt scenene om bord på toget.

Anne Archer derimot, tja, hun skriker, løper og forsvinner litt bort, og den helt store kjemien mellom henne og Gene er aldri der, men er kanskje like greit at fokuset er mer på Hackman og skurkene, og at det ikke forsøkes å bygge opp noe unødvendig romantisk tullball som trekker tempoet ned flere hakk.

Synd å se karer som J.T. Walsh og M. Emmett Walsh forsvinne såpass tidlig ut, men alt i alt en godkjent tog-thriller som passet som sen underholdning på en lørdagskveld.

6/10 

Så denne på tidlig 90 tall og husker nesten ingenting av den..Det ble laget endel remakes på 90 tallet og dette er en av de. (Har ikke sett originalen)

Jeg er også veldig glad i togfilmer, eller filmer som har togscener, kanskje vi skulle hatt en egen togtråd..?

[Roger Gunvaldsen]

Danielzu skrev (2 timer siden):

Welcome to Marwell(2018)

Typisk Robert Zemeckis-film. Masse hjertevarme og whimsy. God skuespill av Steve Carell. Leder filmen bra og ser nyansene i filmen. Får god støtte i supersøte Leslie Mann. 

Basert på sann historie om en grafisk tegner som blir  brutalt banket opp og mister all hukommelse og store kognetive bevegelser.  Skaper en dukkeverden(byen Marwell i Belgia under 2 verdenskrig) der alle han kjenner får sin egen dukkeversjon som daglig må kjempe mot tyskerne og en slem heks . 

 

Jævlig fin søndagsfilm enten alene eller med kjæreste. 

4.5/8

Interressant karakterskala du bruker! Funnet på den selv? Jeg bruker letterboxd sin skala og gav denne filmen 3/5.

[Frank.N.Steen]

Roger Gunvaldsen skrev (57 minutter siden):

Så denne på tidlig 90 tall og husker nesten ingenting av den..Det ble laget endel remakes på 90 tallet og dette er en av de. (Har ikke sett originalen)

Husker jeg leste noe om at regissør Peter Hyams i forkant, hadde grunnet lite søvn og ei helt "random" film som gikk på tven (Narrow Margin 50-talls utgaven) bestemte seg raskt for å gjøre ei nyversjon. Likevel, sitter med en følelse av at Harrison Ford var opprinnelig tiltenkt hovedrollen, og når det gikk i vasken, ble filmen forandret fra mer standard action-thriller over til noe mer spenning thriller, men selvsagt ikke helt blottet for action.

Hyams selv, hadde jo åpenbart et talent for å lage underholdende og fartsfylte popkorn action eventyr på 80 og 90-tallet, men fant vel i grunn sin "faste" leading man for den slags, da et par år senere og gjennom bidragene til Jean-Claude Van Damme.

Roger Gunvaldsen skrev (1 time siden):

Jeg er også veldig glad i togfilmer, eller filmer som har togscener, kanskje vi skulle hatt en egen togtråd..?

Ingen dum ide, faktisk er det jo mer enn nok å plukke av, og da bare fra 90-tallet. Er noe med den slags underholdning, der en eller flere er fanget inne i et tog på farten, med farer, spenning og uberegneligheter omkring en hver krik og krok, for ikke å glemme kanskje ei dæsj med romantikk og litt mystikk attpåtil.

Mye ræl har selvsagt blitt til, men likevel ytterst få har endt opp som både dårlige og kjedelige, hvert fall av de man selv har vært borti tidligere.

Uansett, ei egen tog tråd burde jo være gjennomførbart, om interessen er der, og den slags underholdning og forhold fungerer jo utmerket i de fleste filmgenre (særlig action, spenning og skrekk):

 

Spoiler

 

[Frank.N.Steen]

Danielzu skrev (3 timer siden):

Jævlig fin søndagsfilm

Så den lå på Netflix tidligere i sommer, kanskje der enda? Uansett, burde jo selvsagt ha fått med meg for lenge siden, da traileren fra 2018 virket interessant, men så ble det aldri noe mer. Men takker for spennende filmtips.

[Frank.N.Steen]

Av sist sette filmer, rota man seg igjen borti to "perler" fra Youtube, der første kom gjennom Real Men (1987), en av utallige buddy-cop action forsøk, og eneste grunnen til at man så den skyldes de to likandes karene James Belushi og John Ritter, der sistnevnte spiller en hverdagslig dørmatte, som blir konstant trampet på av nabolagets gedigne rasshøl, og Belushi er ei topptrent agent som må søke opp ei øyeblikkelig look-a-like erstatning, i det et møte med noen romvesen i et skogholt går til helvete når (en som ser akkurat ut som Ritter) blir skutt og drept. 

Ei helt idiotisk film, men med noen scener som er utrolig festlige og godt gjennomført, men det blir tidlig ut klart at det er ei god grunn til at denne tvilsomt blir å finne i hop med legendariske buddy-cop action eventyr som 48 Hrs. (1982), Beverly Hills Cop (1984), Lethal Weapon (1987) og Midnight Run (1988), for å nevne noen av de mange godbitene som kom ut i genrens storhetstid. Real Men er aldri i nærheten, men unngår minus på ratingen, grunnet at man alltid har vært fan av Belushi og Ritter, så blir ei 5/10.

Den andre "storfilmen" i natt, kom gjennom del 2 av den "episke" fly-katastrofe trilogien Turbulence filmene, der første eventyret hadde Ray Liotta som helgæren passasjer og tross av å bli ei kjempeflopp og totalslakt blant kritikerne, må den jo ha funnet et stort publikum på hjemmevideoformatet, for som sagt, det kom altså ut flere "oppfølgere" i årene som kom.

Den tredje, og kanskje villeste og mest latterlige, hadde ei rockekonsert gående inni flyet, og hvor en patetisk Marilyn Manson lignende tulling styrte galskapen, og med Rutger Hauer som pilot og nei, lo godt av alt som fant sted. Uansett, fant aldri film nr. 2 på DVD, og i går ved en ren "tilfeldighet" dukket altså Turbulence 2: Fear of Flying (1999) opp, og der følger ei gruppe med meget nervøse passasjerer som skal "feire" at de har overvunnet flyskrekken, da ved å stige om bord i et stort passasjerfly. Kjipt for dem, når også ei gruppe terrorister blir med på reisen, og ting utvikler seg snart til det totale kaos av latterlig over-the-top skuespill og elleville klisjeer på rekke og rad.

Virker som Craig Sheffer fant sin greie med denne type b-filmer, der han var innom ikke 1, men 3 lignende fly-thrillere på underkant av 2 år, og flere av de samme skuespillerne og attpåtil filmserien går igjen, bare at det eneste som er forandret, er at han aldri spiller den samme karakteren.

Synes nesten litt synd på Tom Berenger, der virker helt tømt for krefter, hvor han står ensom og ser bokstavelig talt deprimert ut (men fikk vel greit betalt vil jeg tro) for de få sekundene han er med i denne b-filmen.

80-talls stjerna Jennifer Beals viser frem sine godsaker inne på ei trang flytoalett (vel, mer eller mindre) og skurken har allerede gått i glemmeboka, så dette var kanskje ingen enorm høydare, men likevel bød på en viss b-film sjarm, og småkomiske stunder. Ikke like latterlig som den tredje filmen, eller underholdende som den første, men det er noe med slike over-the-top fly-katastrofe filmer, der bare fungerer som sein nattunderholdning, om en er i rette humør og klar for den slags. 

4,5/10

[Danielzu]

Frank.N.Steen skrev (4 timer siden):

Så den lå på Netflix tidligere i sommer, kanskje der enda? Uansett, burde jo selvsagt ha fått med meg for lenge siden, da traileren fra 2018 virket interessant, men så ble det aldri noe mer. Men takker for spennende filmtips.

Så den på netflix i går så hadde vært a damn shame om den forsvant idag.

[Frank.N.Steen]

Hvorfor kun holde seg til tog, angående katastrofe filmer og thrillere, i går ble det nye sprell, da om bord på båt og senere fly:

Poseidon Adventure (2005) var visstnok et Hallmark produkt, og en av de mer eksplosive sådan, og er vel mer ei tv-film/miniserie å regne, da den varer oppunder 3 timer og byr på et ganske så solid galleri av kjentfolk: Rutger Hauer, Bryan Brown, Steve Guttenberg, Adam Baldwin, Peter Weller og C. Thomas Howell. 

Handlingen foregår innpå et svært luksusskip, og selvsagt blir også en liten gjeng med skurker med på moroa, og etter omkring ei time tar det av, når en bombe blir utløst og skipet vendes opp ned, og tja, en får stereotypiske og over-the-top klisjeer på bestilling, og nei, selvsagt ingen stor opplevelse, men de nevnte skuespillerne var nok det som lurte meg inn, da jeg er veldig glad i samtlige av 80 og 90-talls heltene, spesielt Hauer, Guttenberg og Brown. Kult å se C. Thomas Howell igjen, og attpåtil i hop med sin The Hitcher (1986) kollega Rutger Hauer, da som prest. 

3 timer blir lenge, og selv om første timen gikk unna overraskende fort, så ble de siste 60 minuttene meget drøye, og av de få karakterene man satt igjen med, var ikke så veldig mange av dem særlig interessante og likandes, til at man brydde seg så mye om det som skjedde.

Alt i alt, til å være en Hallmark produsert miniserie, så antar jeg at det kunne ha vært langt verre, og som sagt, mange navn jeg forbinder med favoritt filmer fra 80 og tidlig 90-tallet, og den slags gjør at man er litt vel snill og ender med ei:

4,5/10 

Rough Air: Danger on Flight 534 (2001) fulgte så, der man forlater havet og sikter mot skyene og der ikke en slem terrorist er skurken, men menneskeskapte feil og tabber utgjør trusselen for et fullstappet passasjerfly. Eric Roberts (en mann som må jo ha spilt i flere tusen filmer, og har sikkert tusen til på lur i årene som kommer) er en vanæret pilot, som får ei ny sjanse til å redde dagen, når et uhell inntreffer og foruten å holde stø kurs, må jobbe mot paniske drittsekker og selv blir forsøkt angrepet av sin egen sleske kollega. 

Samtlige av karakterene er nærmest pappfigurer å regne, og man trenger kun å ta en kjapp titt på dem, og så vet man jo greit hvilken rolle de kommer til å spille utover filmen:

Drittsekken, bimboen, egoisten, idioten, kløna, den festglade og kåte tullingen, helten og ja, slik fortsetter det.

Roberts gjør vel så godt han kan, og man finner jo også tidligere Baywatch-baben Alexandra Paul i rollen som flyvertinne, så ja, det gikk nå unna og heldigvis, og en kan undre på hvor mange slike filmer som har blitt laget? Må jo være tusentalls av eksakt like katastrofe-thrillere. 

4/10

[Roger Gunvaldsen]

The poseidon adventure (1972) var en av de tidlige katastrofefilmene på 70 tallet, en sjanger som ble veldig populær i det tiåret. Selv liker jeg godt disse filmene, men Frank burde kanskje se originalene istedenfor disse som oftest dårlige remakene.

[Frank.N.Steen]

Roger Gunvaldsen skrev (21 minutter siden):

The poseidon adventure (1972) var en av de tidlige katastrofefilmene på 70 tallet, en sjanger som ble veldig populær i det tiåret. Selv liker jeg godt disse filmene, men Frank burde kanskje se originalene istedenfor disse som oftest dårlige remakene.

Jeg har faktisk The Poseidon Adventure (1972), den med Gene Hackman og Ernest Borgnine i boden, men ikke kommet meg frem til den enda, men ikke noe som vil forbli "glemt" bort, det er sikkert og visst. 

Som du nevner, 70-tallet virket å være det STORE katastrofetiåret, med tanke på fly, flyplass, båt, tog og ikke minst stadion/skyskrapere/bygninger som det foregikk fæle ting i, og har enda ikke nevnt oversvømmelser, jordskjelv, orkaner, ville dyr på flukt, insekter og mye mye mer, men åpenbart at publikum elsket den slags underholdning, og hjalp vel godt på å ofte inneha såpass mange kjente og kjære navn i samtlige av filmene.

Ja, jeg burde nok gi originalene en sjanse, men disse "remakene" fungerer (om en kan si det slik) som grei søppelmat, lett å fordøye og enda lettere å glemme, men ser dem jo mest grunnet skuespillerne, og håper vel litt også på at de kanskje kan overraske positivt, en gang i blant. 

[Roger Gunvaldsen]

Ikkeno galt i å se remakes, men kanskje bedre å se originalene først? Ja det var et bredt spekter av katastrofefilmer på 70 tallet, har mange minner fra 80/90 tallet der..også nyere minner, bare 2-3 år siden jeg så noen av disse flyfilmene.

[Frank.N.Steen]

Roger Gunvaldsen skrev (7 minutter siden):

Ikkeno galt i å se remakes, men kanskje bedre å se originalene først? Ja det var et bredt spekter av katastrofefilmer på 70 tallet, har mange minner fra 80/90 tallet der..også nyere minner, bare 2-3 år siden jeg så noen av disse flyfilmene.

Hvor langt tilbake går egentlig de klassiske katastrofefilmene? Har vel sjeldent bladd meg lenger tilbake enn 70-tallet, og om man har gjort så, så har de eventuelt gått i glemmeboka.

Klart, stadig større budsjetter og bruk av spesialeffekter bidro vel til å gjøre den slags om til hva kanskje monster og sci-fi/romvesen filmene var på 40 og 50-tallet? 

90-tallet var jo også ei fin tid  for den slags, Twister, Armageddon, Deep Impact, Independence Day, Daylight, Volcano, Dante's Peak, Titanic og sikkert et lass med andre filmer kom jo ut i andre halvdel av 90-tallet, flere med enorm suksess, men mulig at 9/11 medførte til at det ikke lenger var så "moro" å se slikt inntreffe i det virkelige liv, og tok vel en stund før lignende filmer begynte å komme ut igjen.  

[Roger Gunvaldsen]

Frank.N.Steen skrev (3 timer siden):

Hvor langt tilbake går egentlig de klassiske katastrofefilmene? Har vel sjeldent bladd meg lenger tilbake enn 70-tallet, og om man har gjort så, så har de eventuelt gått i glemmeboka.

Klart, stadig større budsjetter og bruk av spesialeffekter bidro vel til å gjøre den slags om til hva kanskje monster og sci-fi/romvesen filmene var på 40 og 50-tallet? 

90-tallet var jo også ei fin tid  for den slags, Twister, Armageddon, Deep Impact, Independence Day, Daylight, Volcano, Dante's Peak, Titanic og sikkert et lass med andre filmer kom jo ut i andre halvdel av 90-tallet, flere med enorm suksess, men mulig at 9/11 medførte til at det ikke lenger var så "moro" å se slikt inntreffe i det virkelige liv, og tok vel en stund før lignende filmer begynte å komme ut igjen.  

Tror de klassiske katastrofefilmene begynte på tidlig 70 tall, men man må nok godt over 100 år tilbake for å finne de første filmene som omhandler temaet. Den første filmen om titanic kom jo ut samme året som forliset..

Siden man snakket litt om remakes så tok jeg likegodt å så filmen the italian job (2003) . Remake og remake fru blom, synes ikke den hadde så vodsomt mye likhet med Caine filmen, men ok underholdning på en tirsdag ettermiddag.

[Frank.N.Steen]

Fikk kjørt gjennom The Poseidon Adventure (1972) i går, og joda, ingen tvil, denne var verdt å få med seg, om en da liker slike filmer og klart, nå var jo den fra 2005 ei Hallmark produsert tv-film/miniserie, og den fra 1972 er påkosta storfilm med et sterkt galleri av skuespillere og hvor den type underholdning kanskje ikke akkurat hadde blitt helt "utvannet", skjedde vel kanskje mer mot tampen av det tiåret.

Det jeg likte godt med filmen, var jo at fokuset lå først og fremst på karakterene og ikke på spesialeffektene og action, slik altfor mange katastrofefilmer oftest gjør, og klart, nå har jo ikke alle muligheten til å smelle i bordet med Gene Hackman, Ernest Borgnine, Shelley Winters, Red Buttons, Roddy McDowall og attpåtil Leslie Nielsen, men når CGI går fullstendig overdose, da mister jeg raskt interessen og heldigvis, det skjedde aldri et sekund i denne solide og velspilte filmen.

I motsetning  til 2005 miniserien, som varte oppunder 3 laaange timer, så er originalen fra 72 oppunder 2 timer, og der tv-versjonen antageligvis dyttet inn litt for mye unødig romantikk, drama og div såpe-serie lignende setting, sikkert for å fylle opp nok til at det blir 3 timer, for uten alt det nevnte, ville de nok ha greid å få unnagjort på en 70-80 minutters tid. 

Ettersom man så en av flere remakes her forleden, så kjente man jo greit til flere av de samme karakterene og deler av handlingen, men hvor det åpenbart tidlig ut var fint lite rom for sympatiske og sjarmerende rollefigurer, og hvor forskjellen mellom de "gode" og "dårlige" eller "heroiske" og "feige" var meget liten, og jeg liker den slags, for ofte blir det kjapt parodisk når man nærmest druknes i over-the-top egoister, drittsekker, feiginger, mens i den andre enden får man de rene, pene "superheltene" som aldri trår feil, og selv om Gene Hackman var muligens noe vel bestemt og pågående, så ville jeg nok heller slått følge med ham, enn den hyggelige Rutger Hauer kvelden i forkant.

Dessverre som med mange slike disaster filmer, så må alltids en gruppe likandes skuespillere gå "planken", og Leslie Nielsen og Roddy McDowall får dessverre ikke så mye å stille opp med her, men moro å se førstnevnte i nok ei 70-talls katastrofefilm, og så langt unna de mer komiske rollene han jo ble mest kjent for, et tiår senere.

Nei, denne filmen likte jeg veldig godt, og ser at det faktisk kom ut ei "oppfølger" nesten ti år senere, da med blant andre Michael Caine, men visstnok en med forferdelig ry bakom seg, så kanskje like greit å hoppe over den, om en ikke ønsker å se absolutt alt av slike filmer.

7/10 

Zero Tolerance (1995)

Alltid hatt sansen for Robert Patrick, men en som dessverre virket å bli tidlig ut fastlåst i å gjøre unna mest mulig sleske drittsekker, bøller, småkjeltringer og skurkeroller som mulig, og veldig sjeldent har man vært borti filmer hvor han spiller the good guy, og når han først får tilsendt slike roller, er det jo så trist at kvaliteten på den slags, ikke er langt bedre. 

Klart, det ble vel vanskelig å kvitte seg med bad-guy imaget etter braksuksessen til T2: Judgment Day (1991), og hjalp vel ikke på at Patrick selv ofte dukket opp i cameos som T-1000 i samtlige parodier de neste årene, men mulig det sto noe om det i kontrakten hans? Uansett, i Zero Tolerance forsøkes det å gi ham muligheten til spille helten, og en som da etter et mislykket forsøk i å få hentet en kriminell narko-tungvekter ut av Mexico og tilbake til statene, men hvor det slår tilbake hardt på de involverte, spesielt Patricks karakter, som mister hele familien og blir tvunget til å jobbe for kjeltringene, helt til han greier å unnslippe og begynner så å drepe dem, en etter en.

Tja, PM! Entertainment slår til igjen, og har jo sett litt vel mye fra den kanten, så visste vel på forhånd noenlunde hva en hadde i vente. De skuffer definitivt ikke når det kommer til eksplosiv action, det skal dem ha, dessverre er handlingen og utførelsen av alt det andre, mildt sagt lite å juble over, det er b-film så og si hele veien, og Robert Patrick fortjente bedre enn dette å jobbe med, men regningene måtte vel betales og, tja, det kom kanskje ikke så mange andre tilbud om å spille actionhelt, fremfor skurk på den tiden, så han godtok slike "storfilmer".

Ellers moro å se rockestjerna Mick Fleetwood i nok ei actionfilm, han spiller en slesk narkobaron og blir tatt av dage et stykke ut i hans Las Vegas bule. 

Alt i alt, nok ei under middels PM! Entertainment "klassiker", masse action, men skuespillet og handlingen er syltynne greier, og av typen som er sett, og dett var dett.

4/10

Endret 30. september 2020 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Ikke mange timene igjen til man skal forsøke å bryne seg på ei ny runde med Oktober Skrekkfilm Utfordringen, og der som alltid starter i det 1 Oktober er i gang, og avsluttes den 31, altså på Halloween. Målet som alltid, er å nå 31 skrekkrelaterte filmer på 31 dager (kort filmer på under 50 minutter telles ikke, samme med miniserier og pilot episoder og hvor minst 14 av filmene må være tidligere usette) og visstnok ganske strenge på dette, om en da følger det gamle opplegget som startet på de tidligere IMDb forumene, eller hvert fall der jeg selv først slang meg på, og ble hekta.

Var innom i høst 2017 og i fjor, hvor man fikk unnagjort oppunder 36 filmer, og benyttet meg av VGD og tråden Halloween i filmforumet, men vurderer å bare gjøre som sist, og skrive opp nummer (hvor langt ut en har kommet) på hver og enkelt film, og deretter ei liten omtale og rating, og dersom noen andre vil slå følge, hadde jo det vært moro men klart, hjelper vel på om en er ekstra glad i skrekkfilmer, og ser jo at det så ufattelig mye skrekkfilm liggende gratis på Youtube, at å finne usette og nye/eldre filmer skal ikke være særlig til problem. Problemet blir vel heller å forsøke å lete opp interessante og forhåpentligvis noen gode filmer, fremfor å stupe rett ned i det verste av det verste, som fort kan drepe motivasjonen, tidlig ut.

Uansett, det var nok lurt å spare noen av de store skrekkfilm klassikerne og favorittene mine til senere i fjor, der jeg fikk sett frem til å kose meg igjen med Alien, Aliens, The Shining, The Omen, Halloween III: Season of the Witch osv utover i de sene høstkvelder, og skal nå forsøke å få avsluttet Universal Horror filmene, der det viser seg at det er stadig mye igjen å se fra høsten 2017.