Frank.N.Steen Skrevet 26. juli 2022 Rapporter Del Skrevet 26. juli 2022 Diverse film sett siste tiden: Buffalo ’66 (1998) av Vincent Gallo "Today's your big debut, your big break. This is acting. You're my wife." Etter å ha sittet 5 år av livet sitt i fengsel, og da for noe han ikke gjorde, bestemmer Billy (Gallo) seg for at noen skal nedbetale gjelden. Men ikke før det gjøres klart for ei heidundrende familiegjenforening, der hans noe dysfunksjonelle foreldre, blir snart presentert for sin "elskede" sønns nye kone, eller rettere sagt kidnappingsoffer (Christina Ricci). Ikke sett på evigheter, og tror faktisk man aldri så hele filmen, kun siste del, og joda, enkelte steder ut, kan det bli i overkant laaaange scener, men flyten og bruken av velkjente fjes og navn, der gjør stadige innhopp i ulike deler, samt noen fantastiske stunder med herlig bruk av 70-talls prog rock ala Yes og King Crimson, samt ei utrolig flott og fyldigere utgave av Christina Ricci (får litt vondt av å se henne i nyere filmer, hvor hun er redusert til et eneste stort hode og to svære triste øyne, plasser oppå ei skremmende spinkel og skjør kropp) men nei, en fin liten film, som kanskje kunne vært nedjustert noe, her og der, men verdt å få sett i sin helhet, og ender så med en: 7,5/10 Ellers er jo den heftige bruken av Yes og Heart of the Sunrise, blant de tøffeste man har sett med tanke prog rock, og hvor band som Yes og King Crimson er jo som skapt for filmverdenen, kanskje sistnevnte mer i skrekkfilm, mens førstnevnte ville jo passet utmerket i action kultfilm genren. Dunston Checks In (1996) av Ken Kwapis Et femstjerners hotell og dets bestyrer (Jason Alexander), får plutselig ei helt unik mulighet i å oppdrive en potensiell sjette stjerne. Men først må det forsøke å holde stand, under et kommende ball, og der fiffen og kritikerne vil mingle seg i mellom, og så vil også et par meget slu og utspekulerte kjeltringer. Tiden flyr, og for nesten nøyaktig 20 år siden, sommer 2002 så man altså denne filmen sist, og var vel på den tid, at man kom i gang med å notere litt miniomtaler av sist sette filmer, slik som årstall, tittel, skuespillere involvert og kanskje en rating, og husker godt at Dunston Checks In ble kjapt oppsummert som: "Den apefilmen med George Costanza!" og ikke noe særlig mer. Likevel, til og være ei familiefilm, innehar den en viss grad av feel-good stemning, mange kjente fjes og moro å se Jason Alexander i en sjelden (er vel ikke så mange å velge blant) hovedrolle, selv om han muligens blir overskygget av sin hårete kollega, store deler av tiden. Sammenlignet med den ikke fullt så imponerende tv-filmen For Better or Worse (1995), så er det ingen tvil om at Dunston Checks In har langt større budsjett å rutte med, men ja, det kan bli litt mye apestreker og nei, kan godt vente 20 år til neste besøk, eller mer. 5/10 The Whip and the Body (1963) av Mario Bava Når den sadistiske og hjemvendte eldstesønnen Kurt (Christopher Lee) plutselig returner til sin "kjære" familie og deres slott, så blir det raskt møtt med en blanding av frykt, likegyldighet og vantro. Og bedre blir det ei, når han så blir brutalt myrdet, en mørk kveld, for deretter å ende opp med å hjemsøke beboerne, da spesielt sin tidligere utkårede. En meget visuelt flott og imponerende gotisk skrekkfilm, der dessverre blir noe holdt igjen, grunnet skuffende dubbing, og det at Lees mektige røst, blir "erstattet" av en med alt annen en hans mørke stemme, funker veldig dårlig i mine ører. Ikke slik at filmen går helt i vasken, men minner litt om hvordan Jack the Ripper (1976) med Klaus Kinski led også, av dårlig dubbing, som gjorde at ørene mine led gjentatte ganger. Synd, men ikke uvanlig med italienske filmer på 60 og 70-tallet. Likevel, en av disse gotiske skrekkfilmene man godt kunne tenkt å se igjen, og kanskje utover mot høsten, enn klamme og vindstille sommernetter, for slikt gikk også utover filmstemning og humør. Ender inntil da, med ei noe streng: 6,5/10 By the Sword (1991) av Jeremy Kagan "You can't teach surprise." En mystisk fremmed (F. Murray Abraham), ankommer plutselig ved et av de mest anerkjente fekteakademiene i byen, der styres med jernhånd av den kjente og ubeseirede mesteren Villard (Eric Roberts). Men det blir tidlig ut klart, at den nyansatte "vaktmesteren", har langt mer å fare med, enn mopper og skurefiller, og hvor alt virker å lede opp til en uforglemmelig duell, basert på en årelang familie feide. Slettes ingen dårlig sverdfilm, der det norske VHS coveret (samt tittel) virker å selge den som noe helt annet "Skarpt Oppgjør", høres mer ut som en middels b-film action utgivelse, og ikke et fektedrama, men ja, en positiv overraskelse. Klart, alt er ikke like imponerende, og tar man bort de to bitre kamphanene Murray Abraham og Roberts, så får man en ganske så tynn suppe med sportsfilm klisjeer, samt noe meget unødig romantisk pjatt, der blir stappa inn i siste liten. Synd, for dette gjør at potensialet for en bedre film, mister seg litt bort, og ville så gjerne ha mer om kring rivaliseringen og familie feiden, men vel, noen bestemte seg for at her måtte ting "dummes" ned, og ja, positive er at alt bikker mot en utrolig tøff og intenst avsluttende sverdduell, som er helt i toppsiktet av den type underholdning. 6,5/10 The Presidio (1988) av Peter Hyams Når et brutalt mord finner sted like ved den anerkjente militærbasen Presidio, havner etterforskningen rett i fanget på to tidligere bitre kamphaner, der må forsøke å begrave stridsøksa, om det ønsker å ha en sjanse til å oppklare saken. Nytt forsøk med denne 80-talls filmen, der forsøker å kombinere krim thriller og buddy-cop action, uten helt å lykkes med noen av delen. Synd, for Sean Connery og Mark Harmon har ei fin kjemi gående, selv om da det er jo veldig etter boka, med en sur og grinete eldre mentor/sjef/farsfigur og hans yngre og mer rebelske partner, samt at Meg Ryan har vel sjeldent sett bedre ut, men ja, et eller annet sted faller filmen litt for mye i gjennom, og selv om nevnte Ryan var meget behagelig å se på, trengte man virkelig to overlange sexscener spredt utover? Handlingen blir også litt for ujamn, der en skulle helst sett mer av selve etterforskningen og innsatsen til Connery og Harmon, og siste akt minner om ei hvilken som helst tilfeldig 80-talls actionfilm, der alt bare faller total i gjennom med tilfeldige actionscener og nei, nesten tv-film standard i perioder, og virket som Peter Hyams ga fullstendig opp, men ja, vi får nå noen meget tøffet jaktscener, først ut med en lang bilscene, senere en til fots, der den godeste Harmon virkelig gir full gass, og fremstår nærmest som en sprinter, hekkeløper og orienteringsløper på speed, samt den klassiske tommelscenen, hvor Connery kun benytter "den svake" tommelen, for å lære ei svær bølle (tror det er skurken fra Stallone filmen Over the Top som blir offer for Connerys tommelmishandling) en brutal lekse om forskjellen på en major og en løytnant. Nei, langt fra noen stor film, men helt okei fredagsunderholdning. 5/10 Blastfighter (1984) av Mario Bava "I am not a butcher, I am a hunter" En tidligere vanæret politimann ved navn Tiger (Michael Sopkiw), har tilbragt flere år bakom murene, grunnet drapet på sin kones morder. Og forsøker så å legge fortiden bak seg, da ved å returnere til gamle trakter. Dessverre vil ikke dette hjelpe stort, ettersom en gjeng med skyteglade bondetamper, gjør sitt aller beste i å teste den hjemvendte sønns tålmodighet, og hvor det snart bryter ut ei brutal krig uti villmarka, som et resultat av brutal overjakting, både på uskyldige dyr og ikke minst mennesker. Gjensyn med denne italienske action-thrilleren, der mulig forsøkte å henge seg litt på Rambo trenden, med en ensom hevner, der søker ly i ei avsides liggende småby, og vil kun være for seg selv, men ja, ikke lett, når en haug (nærmest et helt fotball, eller tropp) med skyteglade rednecks er på ham, konstant, hele tiden, samt gjenforening med sin noe pågående datter. Joda, oppskriften er rimelig enkel. Skurkene trigger antihelten, såpass at han til slutt klikker fullstendig, og vi får et ganske så tøft inferno av action og nedslaktning siste 15-20 minuttene, men selve gjenforeningen mellom far og datter, kunne fint vært helt klippet ut, da hun er kun irriterende og står i veien for hva som kunne ha vært en langt mer gjennomført actionthriller. George Eastman leverer en overraskende sympatisk figur, tross av å være på the bad guys side, mens Michael Sopkiw minner meg litt om en ung Franco Nero, og vi bys opp til et vanvittig tøft high-tech våpen eller gevær, der kommer med et lass av ulik variant av ammunisjon, noe som skurkene skal lide ekstra mye for. Nei, noe mer givende runde 2, og kul bruk av synthdominerende score, men langt fra å være Bavas beste, uansett hva DVD coveret forsøker med, når de siterer en av Tarantinos tusentalls "personlige favorittfilmer", men ja, helt okei måte å avslutte 80-talls kvelden på. 6/10 Street Trash (1987) av J. Michael Muro "I don't need this. I already got trouble with my kids, my wife, my business, my secretary, the bums... the runaways, the roaches, prickly heat, and a homo dog. This just ain't my day." Når eieren av ei lokal alkoholsjappe, plutselig en dag snubler over en kasse med utgått drikke. Blir det snart liv i det slitne og falleferdige nabolaget, og ikke minst de mange lurvete og tvilsomme beboerne. For det viser seg nemlig at det aller "nyeste" på markedet, da rettet mot de tørsteste gutta. Er en helt unik drikke, bestående av en meget kjip mikstur, som har en lei bakside av å sørger for øyeblikkelig effekt, eller rettere sagt fullstendig oppløsning. Definitivt ei film som virkelig lever opp til sitt navn og filmposter. For Street Trash er pure 80-talls b-film galskap, og spekket med såpass mye herlig komedie, fargerike og elleville karakterer, sleazy og cheesy stemning, samt noen meget imponerende og groteske spesialeffekter, som fortsatt holder seg meget godt. For det er ikke bare den mystiske drinken Viper som bokstavelig talt "viper" ut de tørste og slitne beboerne i New Jerseys mindre delikate bydel, ettersom her får vi også sinnssvake og morderiske eks Vietnam veteraner, som lever som småkonger på den lokale søppeldynga, nådeløse politimenn på personlig hevntokt, til en "smått" pervers og bedriten eier av ei skraphandel, samt en mindre gjeng hardføre uteliggere, som tyr til gatas lov for å overleve i hverdagen. Filmen vil nok aldri passe helt inn blant de mer bejublede og kjente kult-b-filmene fra dette tiåret, men er man svak for utgivelser som Basket Case (1982), The Toxic Avenger (1984) eller The Stuff (1985), ja da burde man gi Street Trash en mulighet. For denne skriker jo Troma møter Frank Henenlotter, og flere velkjente ansikter fra de to sistnevnte, går jo igjen her, men også bruken av lokaler og det sommerlige preget, gjør at en nærmest forventer å se Toxic Avenger plutselig ankomme skjermen, for å dele ut litt brutal hevn mot byens korrupte avskum. Er det noe å nevne, som muligens gjør at filmen bikker litt kontra andre lignende body melt splættere fra samme tid, er det nok at tempoet og varigheten kunne fint ha vært gjort noe med. For over 1 time og 40 minutter, ble litt i det lengste laget, og ikke alt er like spennende og artig. Men fikk langt mer igjen denne gang, enn ved forrige besøk. Mulig det å se den på en meget varm sommerkveld, var mer utslagsgivende, enn å se den midt utpå vinteren. Alt i alt, toalett nedsmeltningsscenen er det skyhøy klasse over. Og elsker slike effekter og spesielt når det tas seg litt ekstra tid, samt komiske innslaget fremfor kun å gå fullt ut for sjokk og vantro. 7/10 Men at Work (1990) av Emilio Estevez "Golf clap? Golf clap." To dagdrømmende søppelmenn (Charlie Sheen og Estevez), har kun et mål i livet, og det er å spare opp nok, til å åpne deres egen surfebutikk, perfekt lokalisert ved nærliggende og idylliske strandområde. Men for å nå dette, må de først tilbringe et par livstider, på å vasse seg gjennom byens mange illeluktende og lite berikende søppelcontainerne. Og som ikke arbeidsdagen var mer givende, så dukker plutselig liket av en lokal politiker opp, i en søppeltønne og før gutta aner ordet av det, har de alt fra et nysgjerrig pizzabud, sinnssvake Vietnam veteraner, slesk og ondskapsfull gangstere, to udugelige lystmordere samt et par bråkjekke sykkelpolitier rett i hæla, og hvor alt virker å lede mot søppeldyngas mange godt bevarte hemmeligheter. Joda, et tidvis hyggelig gjensyn, med denne artige idiotkomediene, regissert av Emilio Estevez, der visstnok ble en sen natt, vekket av søppelbilen som bråkte, og kom på ideen om at ingen hadde lagd ei skikkelig film om søppelmenn og deres yrke før, så ja, da valgte han å gjøre noe med det, samt legge inn litt om skadene ved giftutslipp og beskytte miljøet i samme slengen. Sett før, og mulig en var kanskje litt i bedre humør den gang, for ja, ikke alt er like moro gang nummer 2 (eller 3), men Men at Work har definitivt en herlig stemning over seg, der jeg digger leiligheten til Sheen og lokalene ikke langt unna stranda, litt Two and a Half Men vibber av hele opplegget, men klart, det hjelper godt på, når Keith David ankommer, som den lite stabile vaktbikkja til sjefen, som får i oppgave å holde rørehuene i orden, men ja, så dukker lik, skyteglade gangster og annet opp, og da er faktisk en tidligere Vietnam veteran ikke så dum å ha med seg på kjøpet. Ting virker å falle litt sammen mot slutten, og visstnok ble den originale slutten skrinlagt og ei ny og mer impulsiv ble gjort, og det merkes, ingen tvil om det. Likevel, underholdende og tidvis moro, så ender med en litt "strengere" rating, enn forrige gang: 6,5/10 4 Lenke til kommentar
Danielzu Skrevet 26. juli 2022 Rapporter Del Skrevet 26. juli 2022 Frank.N.Steen skrev (20 minutter siden): (tror det er skurken fra Stallone filmen Over the Top som blir offer for Connerys tommelmishandling) Er vell også skurken Keatons Batman dreper med en bombe i Returns ^^ 1 Lenke til kommentar
Delvis Skrevet 26. juli 2022 Rapporter Del Skrevet 26. juli 2022 (endret) Frank.N.Steen skrev (6 timer siden): Men at Work (1990) av Emilio Estevez Minnet meg på at jeg trenger se denne igjen, har nesten glemt den. En kuriositet der, at den er en av kun 2 filmer der musikeren Hawk Wolinski har en rolle. En mer sentral rolle tror jeg, enn i den første som var "Electra Glide in Blue" (1973). Som igjen er eneste film laget av James William Guercio, der Wolinski og en hel haug andre musikere han produserte plater for hadde roller. Som igjen minner meg på, at den utgis på Blu ray den 16 August (for første gang?) Noe den absolutt fortjener. Endret 26. juli 2022 av Delvis 1 Lenke til kommentar
Frank.N.Steen Skrevet 2. august 2022 Rapporter Del Skrevet 2. august 2022 Delvis skrev (På 26.7.2022 den 20.45): Som igjen minner meg på, at den utgis på Blu ray den 16 August (for første gang?) Noe den absolutt fortjener. Electra Glide in Blue kjøpte jeg inn i fjor på DVD, dessverre ingen tekst (foretrekker engelsk) så kanskje revurdere om en ikke skal handle inn på ny. Fikk et nytt besøk med brødrene Estevez/Sheen i går, samt en del annen ujamn porsjon med film siste tid: Rated X (2000) av Emilio Estevez "Those cigarettes aren't going to kill you, brother. I am." På slutten av 60-tallet trer brødrene Mitchell (Estevez og Sheen) inn i voksenfilmindustrien, da de ser potensiale for et helt nytt marked som vil gi dem et navn ingen vil komme til å glemme. Små skuffende film om 70-talls pornofilm brødrene Mitchell, der nøt stor suksess med sine stadig mer utfordrende pornoutgivelser, men der til slutt ville ende i total katastrofe, når deres utagerende og destruktive liv medfører til en personlig krig seg i mellom. Skulle ønske tempoet roet seg mange hakk, for føles ut som store deler av 80-tallet ble bare "borte" og den konstant og gjentagende bruken av snorting, drikking, røyking og banning hjalp heller ikke. Klart, gutta var nok ikke de sunneste, men ville likt mer av business biten, hvordan bransjen utviklet seg og nei, siste akt ødela helt klart potensialet for en noe snillere sluttsum. Ei tv-film, men i de rette hender, så kunne nok dette ha vært en mye mer givende film. 5,5/10 Jason X (2001) av James Isaac "This Sucks On So Many Levels" Tja, sitatet over (fra ei som er i ferd med å bli sugd ut gjennom ei dør og videre langt uti verdensrommet) er i grunn passende beskrivelse for det som må være det definitive bunnpunktet i Friday the 13th sagaen, selv om denne altså unnlater å bruke Friday the 13th, kun Jason og ja, de sendern like greit til år 2455 og langt uti huttaheita. Tar selvsagt ikke lange tiden før drepinga fortsetter, og ja, en dårlig film, uten tvil, men sammenlignet med makkverket man nylig led seg gjennom i natt, så er jo Jason X nærmest et "mesterverk" å regne. Vel, sett og dett var dett. Tror jeg heretter vil forholde meg til 80-talls filmene, og droppe alt etter. Positive var mange flotte damer, noen slettes ikke gærne kills, pluss at David Cronenberg gjør en bitteliten "cameo" tidlig ut. Det og at tiden heldigvis gikk rimelig kjapt av gårde. 3/10 Pet Sematary II (1992) av Mary Lambert "No Brain, no pain... think about it." Når ei kjent skuespillerinne blir ved et tragisk uhell, drept under filminnspilling, bestemmer hennes tidligere ektemann seg for å forsøke på nytt, ved å bringe sin sønn tilbake til gamle trakter. Men dessverre viser det seg at det blir fint lite tid for sorg og helbredelse, når "hjemkomstkomiteen" består av skolebøller samt ei sadistisk politisjef. Da er det likevel godt at noen ting aldri forandrer seg, for den nærliggende indianske gravplassen, er fortsatt god å ha, om en ønsker å gjenopplive gode minner med, selv om de oftest kommer med en meget lei sideeffekt. Vel, fredagen var ikke helt ubrukelig likevel, og gjensynet med denne tidlig 90-talls grøsseren, ble hakket mer givende enn tidligere. Klart, fallhøyden for hovedrolleinnehaveren Edward Furlong, var rimelig høy, der han året før hadde vært medvirkende i en av de største hitene, da med T2 (1991), og igjen involvert i en oppfølger, men en folk flest kanskje ikke akkurat var så veldig på utkikk etter. Vel, den godeste Furlong hadde jo et talent for å gjøre unna flere artige 90-talls grøssere, og selv om denne ikke når helt opp til Brainscan (1994), så skriker han nå godt fra seg, og blir i perioder nesten komisk hvordan han tuter og uler "MOOOOOM, MOOOOOOOOOOOOM" og forventer at Robert Patrick skal dukke opp rundt neste hjørne, men ja, en får jo en slettes ikke så fæl bad guy, i Clancy Brown, som tvilsom småbysheriff, der helt klart bidrar i å løfte det hele, fra under middels, og opp til en godkjent men kunne kanskje vært noe bedre midt på treet skrekkfilm. Liker stemningen, musikken og spesialeffektene her, mye nasty og tøffe stunder, der skriker tidlig 90-tallet, men ja, filmen faller dessverre litt i gjennom i siste akt, og blir mer forhastet og små irriterende. Alt i alt, på langt nær like god som originalen (ikke at den var noe mesterverk til å begynne med), men 2ern er absolutt verdt et gjensyn, om en liker denne type underholdning, og gir den en helt okei rating av: 5,5/10 Island of the Fishmen (1979) og The Fishmen and Their Queen (1995) begge av Sergio Martino Huff, snakk om totalt bortkasta tid og pæng, for her gikk man inn med et ørlite håp om litt sleazy og nasty fiskemutant exploitation, med kåte havskapninger på vikingtokt etter deilige og barmfagre jomfruer, ala den overlegent bedre Humanoids from the Deep (1980), men i stedet fikk man to av de verste filmene jeg har sett på lenge. Første, blir kun "reddet" av vakre Barbara Bach, samt noen av de mest latterlige fiskemutant kostymene en har sett, og smått utrolig hvor billig de ser ut, sammenlignet med nevnte kult-perle fra Roger Corman, kun et år senere. Vel, Island of the Fishmen gikk altså opp et ørlite hakk, grunnet Bach og de komiske sjøuhyrene. Og ender så med: 3/10 Verre gikk det med "oppfølgeren", The Fishmen and Their Queen (1995), der virker å være en haug med resirkulerte scener fra tidligere Martino filmer ala nevnte Island of the Fishmen samt den langt mer artige og underholdende post-apokalyptiske 2019: After the Fall of New York (1983), men så havner man rett ut i en jævla barnefilm, med kun irriterende og fæle "karakterer" samt horribel dubbing. Som ikke det var fælt nok, står jo tiden bomstille, og nei, et grufullt impulskjøp, der DVD coveret lovet barmfagre babes, kåte fiskemutanter og gørr, blod og ufrivillig komedie, men i stedet fikk man bare rævmøkk gange 2, og lagt rett i den verdige lista over de aller verste filmene man har sett de siste 10-11 årene, da med den passende tittelen etter ei Frank Zappa perle, The Torture Never Stops! 1/10 Revenge of the Ninja (1983) av Sam Firstenberg "Only a ninja can stop a ninja." Når familien hans blir drept av en mystisk gruppe med ninjaer, blir kampsport og businessmann Cho (Sho Kosugi) anbefalt av sin "gode" venn Braden, å søke lykken og trygghet over i Amerika, hvor hans gjenværende slekt vil forbli utenfor fare, samt potensiale for en suksessfull karriere innen Japansk import av sjeldne porselensdukker. Dessverre for Cho, skal det vise seg at denne tilsynelatende rene businessdelen, er ei skitten måte å selge narkotika i det skjulte på, da via dukkene, og hvor alt leder i retning en ond maske-ninja, der har i mellom tiden gått til full krig mot den lokale mafiaen, og kun Cho er i stand til å ta opp kampen mot denne tilsynelatende ustoppelige krigeren. Ingen tvil om at Revenge of the Ninja, er og forblir Cannon gruppens definitive Ninja høydepunkt, men også for Sho Kosugi, der filmen lykkes mye bedre enn samtlige av disse utallige ninja relaterte b-filmene, mest grunnet et herlig og cheesy plot, latterlige og stereotypiske figurer, en utrolig ond og minneverdig skurk, samt en siste halvtime, der det ikke blir spart på noe, og hvor vi til slutt får ei helsikes tøff final boss fight, på toppen av en skyskraper, og ja, her blir alt av ninja-triks tatt i bruk, og nei, må vel også nevnes at DVD utgaven man besitter, er ei ukuttet Region 1 versjon, og filmen led visst tungt av å bli kuttet i filler, så ja, noe slikt kan man ikke ha, for det ville tatt piffen uten av siste scenen, og husker jo hvor latterlig dårlig sensuren hadde gått til verks med Enter the Ninja, men også at Rage of Honor (også med Kosugi) ble hardt rammet av sensursaksa. Uansett, her får man komiske karakterer og latterlig dialog, Kosugi er så gjennomført stiv i leveringen/maska, men tar dette så absolutt igjen ved å sparke solid med ræv utover, dessverre gjør filmen en liten tabbe, i å involvere Kosugi junior, der irriterte meg mer enn underholdt, men mulig de var innpå noe ala der Karate Kid og lignende barne-ungdoms kampsportfilmer senere ville lykkes langt bedre, ikke lenge etter. Braden er selvsagt høydepunktet, der den gjennomført skurkete maske-ninjaen er både ond som få, men også herlig over the top, og har et imponerende arsenal av våpen, gadgets og nærmest ei utømmelig tryllehatt av gjenstander han benytter seg godt av, i kampens hete. Nei, har mer ninja 80-talls film på vent, men følte en måtte bare ta seg et velfortjent gjensyn med denne Cannon perlen, og ingen forandring i ratingen siden sist besøk: 7/10 Masters of the Universe (1987) av Gary Goddard "He-Man lives and possesses that key! I must possess all, or I possess nothing!" Når den onde Skeletor (Frank Langella) og hans arme har beseiret og overtatt Castle Greyskull, forsøker He-Man (Dolph Lundgren) et desperat forsøk i å redde den en gang mektige trollkvinnen av Eternia, samt få tak i en kosmisk nøkkel, der kan bli helt avgjørende i det endelige slaget om frihet. Men ved et uhell, havner nøkkelen i en annen dimensjon, der den raskt blir funnet av to tenåringer, som forveksler det mektige instrumentet, med en japansk synthesizer. Cannon Pictures forsøkte virkelig å slå på stortromma i 1987, med flere filmer der innehadde solide budsjetter og navn både foran og bakom kameraet, og heiv seg på ideen om å utnytte leketøyssuksessen til He-Man med en helaftens spillefilm, der Menahem Golan og Yoram Globus sparte ikke på kruttet, og smelte til med at dette skulle bli 80-tallets "Star Wars!" og ja, i hop med Superman IV: Quest For Peace (også utgitt i 87) ble dette starten på en lang og vond nedtur for de brautende og eksentriske b-filmprodusentene. Selv er jeg ganske glad i begge Cannon-floppene, kanskje litt mer Supermann 4, men ja, på langt nær så fæle som "alle" skal ha det til, men ja, her forsøkte de å gjøre stor stjerne av Dolph Lundgren, i hans debut som hovedrolleinnehaver, og begreper som ofte går igjen angående hans skuespill, er jo mangelen på sjarm og meget "wooden acting", som ikke er helt vanskelig å være uenig i, hvert fall tidlig ut. For han gjør en meget pregløs og stillestående innsats her, og undrer på om ikke noen som Hulk Hogan kunne vært mer egna, hvert fall på den tid. Tviler på at Arnold eller Sly ville sagt ja, men Sly var jo på den tid allerede en del av Cannons stjernegalleri, men likevel, filmen lider av å ikke ha en mer karismatisk helt, selv om da Dolphern ville slå langt mer tilbake, senere i karrieren. Det som likevel løfter filmen opp, er definitivt Frank Langella som skurken Skeletor, der tross sin noe komiske Halloween-maske, gjør en meget godkjent jobb, og virker å ha det moro. Vi får også en god porsjon herlig 80-talls spesialeffekter, ikke alle like imponerende sett i 2022, men på langt nær tragiske, og klart, noe ufrivillig komedie blir det, når He-Man surfer rundt på et flyvebrett, og Dolphern bøyer seg i en stilling der det ser ut som han nærmest sitter og gjør sitt nødige, og doveggene rundt dassen, har blitt gjennomsiktige. Ellers kommer en ikke unna med 3 meget flotte damer, ei ung og spretten Courtney Cox, Chelsea Field som Teela og Meg Foster er utmerket som den iskalde Evil-Lyn. Alt i alt, ingen forandring på ratingen siden sist. Feel-good b-film stemningen er så absolutt til stede, og dette var jo ment å bli en potensiell filmserie, men stoppet med førstefilmen, og hvor den som var tiltenkt fortsettelsen, havnet til slutt i fanget til Alber Pyun og Jean-Claude Van Damme, i Cyborg (1989). Dolphern hadde altså ikke helt hellet med seg, med forsøkene på superhelt relatert underholdning, men heller gjensyn med Masters of the Universe og The Punisher (1989), enn noe av det som Marvel samlebåndet spyr ut i disse tider. 6/10 Lenke til kommentar
Kjøleskap Skrevet 3. august 2022 Rapporter Del Skrevet 3. august 2022 Pinlig med 3/10 til Jason X. Den er jo kjempegøy og klart bedre enn mange av de andre filmene i serien. Lenke til kommentar
Frank.N.Steen Skrevet 3. august 2022 Rapporter Del Skrevet 3. august 2022 Eyes Without a Face (1960) av Georges Franju "When I look in a mirror, I feel I'm looking at someone who looks like me, but seems to come from the Beyond, from the Beyond." I årevis har den dyktige Doktor Génessier (Pierre Brasseur) vært fullstendig besatt av å benytte det aller siste innen plastisk kirurgi, da i et stadig mer tvilsomt håp om å en dag kunne gjenopprette sin kjære datters (Edith Scob) vansirede ansikt, der er et resultat av en tragisk bilulykke, og noe som stadig tynger samvittigheten til hennes far. Men når antall unge kvinner, der alle har en skremmende likhet samt attpåtil mangler ansikter, starter å flyte opp av elvene rundt Paris, rettes søkelyset mot Génessier klinikk og hva som egentlig foregår bakom hans respektable klinikk. Har jo sett mang en film der åpenbart har hentet stor innflytelse fra denne franske drama-thrilleren, hvor spesielt Jess Franco og den sleazy euro-trash skrekkfilmen Faceless (1987), har lenge vært en liten favoritt, og den har jo mange likheter med Eyes Without a Face, men originalen makter å gå litt dypere til verks, og innehar en tragisk hovedkarakter man virkelig føler for og med, samt at filmen også innehar ei meget fornøyelig avslutning, om en kan si det slik. Tempoet, stemningen og skuespillet er det lite å klage på, og mulig "sirkusmusikken" i perioder kunne vært noe nedjustert, samt at den nordiske Atlantic DVD utgaven dessverre gjør filmen liten ære, med såpass slett og grumsete bildekvalitet, men ja, en klassiker jeg fint kunne tenkt å få tak i ei oppjustert Blu-ray versjon av, og nei, Christiane fremstår jo nærmest som en levende "dukke", spinkel og skjør som porselen men er fullt klar over både sin og de mange uheldige "pasientene" skjebne, og det at hun har for lengst endt opp mer som en testkanin enn datter for hennes far, og nei, glad man omsider fikk sett denne, og ender så med ei: 8,5/10 Too Macabre: The Making of Elvira, Mistress of the Dark (2018) Bonus dokumentar om filmingen av kult-skrekk komedien Elvira, Mistress of the Dark (1988). Denne kom i hop med ei nylig innkjøpt Arrow Video Blu-ray utgave, og burde kanskje sett igjen filmen først, men sparer den til noe senere. Se en typisk nattfilm, når det er sol og lyst ute, blir bare helt feil. Synd denne altfor langsomme og ganske så kjedelige bakomfilmen "snutten", preller av såpass tidlig ut, da det virker så gjennomført hult og overfladisk levert, fra så og si alle involverte. Ettersom flere tiår senere, så er de fortsatt så over hodet imponert over elskverdige Cassandra/Elvira, og bruker mye av de samme ordene/omtalen gang på gang, så en undrer på om de leser rett av et manus i bakgrunnen, og det blir nei, for kunstig og bare irriterende i det lengste. Har null tro på at i den bransjen, så kommer alle så godt overens, så nei, litt mer futt og fres i sakene, og helst kutta ned minst en time med innhold, og ratingen ville kanskje gå opp noe. Synd, for de har maktet å samle nesten hele gjengen tilbake igjen, men ja, kun for die hard fansen av Elvira/Cassandra Petersen, og godt mulig blant de mest kjipe dokumentarene en har til nå sett fra Arrow Video sine nyutgitte Blu-ray titler. 4/10 Lenke til kommentar
Delvis Skrevet 6. august 2022 Rapporter Del Skrevet 6. august 2022 12 Monkeys (1995) Så en del av den for flere år siden, men gav dengang opp pga at jeg synds det var et sabla merkelig rot, som jeg forsto lite av. Men så her litt tidligere S1 av serien med samme navn, som var enklere å følge handlingen på, og som jeg likte ganske bra. Det gav fornyet interesse for å gi filmen en ny sjanse. Og til å begynne med var det ganske lovende. Det ble også mye enklere å følge hva som foregikk, etter å ha sett serien. Men denne Gilliam har en stil på fimene sine, som ikke er helt min greie. Ser hvilke andre han har laget også. Vet om noen som har Brazil som en av sine aller største favoritter. Har prøvd å se den, men syns det virket helt tullete. Har lovt å gi den en ny sjans også, men må innrømme at jeg mest gruer meg. På 12 Monkeys var handlingen helt grei, men det var en del rare påfunn der også, som tidvis gav den et komediepreg. Komikk er helt greit, men alt til sin tid. Figuren som Pitt spilte var unøvendig forstyrrende. Så det var en del sånt som avsporet det som kunne gitt mer spenning og innlevelse, og den endte opp som nokså triviell i forhold til hva den kunne vært. 6/10 1 Lenke til kommentar
Gouldfan Skrevet 7. august 2022 Rapporter Del Skrevet 7. august 2022 (endret) Delvis skrev (12 timer siden): 12 Monkeys (1995) Så en del av den for flere år siden, men gav dengang opp pga at jeg synds det var et sabla merkelig rot, som jeg forsto lite av. Men så her litt tidligere S1 av serien med samme navn, som var enklere å følge handlingen på, og som jeg likte ganske bra. Det gav fornyet interesse for å gi filmen en ny sjanse. Og til å begynne med var det ganske lovende. Det ble også mye enklere å følge hva som foregikk, etter å ha sett serien. Men denne Gilliam har en stil på fimene sine, som ikke er helt min greie. Ser hvilke andre han har laget også. Vet om noen som har Brazil som en av sine aller største favoritter. Har prøvd å se den, men syns det virket helt tullete. Har lovt å gi den en ny sjans også, men må innrømme at jeg mest gruer meg. På 12 Monkeys var handlingen helt grei, men det var en del rare påfunn der også, som tidvis gav den et komediepreg. Komikk er helt greit, men alt til sin tid. Figuren som Pitt spilte var unøvendig forstyrrende. Så det var en del sånt som avsporet det som kunne gitt mer spenning og innlevelse, og den endte opp som nokså triviell i forhold til hva den kunne vært. 6/10 12 Monkeys er en av favorittene mine, er ikke så fan av Brazil. Men skuespillet til Bruce Willis er på sitt beste i 12 Monkeys, Pitt er ikke så verst heller. Og storyen er genial og tankefull. Jeg synes den gir litt samme vibber som Fight Club. Endret 7. august 2022 av Gouldfan 1 Lenke til kommentar
Delvis Skrevet 7. august 2022 Rapporter Del Skrevet 7. august 2022 Prey (2022) Eller Skull? Vet ikke hvorfor den omtales under to forskjellige navn. Det har vært en Cowboys & Alien film. Denne gangen er det en Indianer & Predator film. Det er litt av hvert man finner på. Men filmen var bra den, og ikke en dårlig Predator film dette. Handlingen foregår på 1700 tallet der en predator lander uti en villmark der det bor stammefolk. Likte dama i hoverollen veldig godt, og hun spilte godt også. Ikke så mye å si om handlingen uten å avsløre for mye. Men handlingen var bra, og den minmet vel mest om den første Predator sånn sett. Har bare sett de to første, ingen andre nyere. Unntagen Predator vs Alien da, som jeg lenge har tenkt å se på nytt. Og ikke minst den nevnte Cowboys & Aliens, som jeg husker nesten ingenting av. Der spilte forresten faren til dama her, de heter Midthunder til etternavn, som er en omskrivning av Midtun, de er delvis Norske. Engasjerende film å se på, med mye fine naturscener også. 7/10 1 1 1 Lenke til kommentar
Theo343 Skrevet 8. august 2022 Rapporter Del Skrevet 8. august 2022 (endret) Ble positivt overrasket av prey. Den var virkelig god. 7.5/10 for min del. Dama i hovedrollen var god men litt i overkant mye av deg gode innimellom. Den nye Elvis filmen orket jeg ikke mer enn 20 minutter av, for noe skvip. Endret 8. august 2022 av Theo343 (takk for meg) 1 Lenke til kommentar
Mala Skrevet 8. august 2022 Rapporter Del Skrevet 8. august 2022 Prey er den beste Predator filmen siden Predator rett og slett. En meget hyggelig overraskelse for min del, nydelig easter egg her også! Kjempe greier! 1 Lenke til kommentar
Woff Skrevet 8. august 2022 Rapporter Del Skrevet 8. august 2022 (endret) Litt rart.. Hadde gjensyn med Grease på 4k i går, og nå leser jeg at Olivia Newton-John er død.. Trist! https://www.vg.no/rampelys/i/28LXdR/olivia-newton-john-er-doed Endret 8. august 2022 av Woff 1 Lenke til kommentar
Woff Skrevet 8. august 2022 Rapporter Del Skrevet 8. august 2022 Theo343 (takk for meg) skrev (8 timer siden): Ble positivt overrasket av prey. Den var virkelig god. Den nye Elvis filmen orket jeg ikke mer enn 20 minutter av, for noe skvip. HELT enig i begge vurderingene. 🙂 1 Lenke til kommentar
Frank.N.Steen Skrevet 9. august 2022 Rapporter Del Skrevet 9. august 2022 Delvis skrev (På 6.8.2022 den 23.13): Men denne Gilliam har en stil på fimene sine, som ikke er helt min greie. Ser hvilke andre han har laget også. Vet om noen som har Brazil som en av sine aller største favoritter. Begynner å bli en stund siden forrige besøk med 12 Monkeys, men tror det ble rundt ei 8/10 på ratingen. Brazil (1985) derimot, er en av disse sjeldne favorittene, der virkelig slo seg godt frem, og likte den mer og mer, for hver gang en så den. Så en ytterst sjelden 10/10, mye grunnet de herlige karakterene, komedien, musikken, det visuelle og ja, det kom vel minst 1 annen utgave, der Gilliams originale versjon ble omgjort til en såkalt "happy" Hollywood ending utgave, men kun sett originalen, og kanskje like greit. Dessverre har få av Gilliams andre filmer, kommet i nærheten av å gi meg like mye igjen, mulig The Fisher King (1992) er ikke så langt bakom 12 Monkeys, men de fleste andre, har blitt oftest kjipe bomturer. Men kan i grunn leve fint med nevnte Gilliam-trio. Lenke til kommentar
Frank.N.Steen Skrevet 9. august 2022 Rapporter Del Skrevet 9. august 2022 Slasher-sommeren har ikke blitt det helt store, ettersom en aldri kom skikkelig i gang. Men August måned er da absolutt potensiale for den slags underholdning og bestemte meg for å ta frem noen av Friday the 13th filmene på ny: Friday the 13th: A New Beginning (1985) av Danny Steinmann "What the hell's going on here?" I et forsøk på å komme seg over de grufulle hendelsene fra Crystal Lake som guttunge, har den nå eldre Tommy Jarvis (John Shepherd) blitt forflyttet til en forbedringsleir utpå landet. Her er målet at hver og en av ungdommene skal være sin egen sjef, for så å jobbe seg mot å en dag kunne returnere tilbake til samfunnet, på en motiverende og lærerik måte. Dessverre er traumene vanskelige å glemme, og bedre blir det ikke, når Tommy starter å se Jason Vorhees, så og si over alt, samt at en morderisk psykopat flyr rundt i skogen og fortsetter der Crystal Camp massakren stoppet for årevis siden. En stund siden man sist var innom hele filmserien, og planla jo å se igjen samtlige av 80-talls utgivelsene denne sommeren. Slik ble det nå aldri, men så jo The Final Chapter (1984) i fjor høst, og følte at man like greit kunne fortsette med Tommy Jarvis "sagaen", og det som er og forblir min favoritt av alle Friday the 13th kapitlene, nemlig A New Beginning. Aldri skjønt hvorfor denne fikk så mye tyn, da den forsøkte å gjøre noe "nytt" (vel, den følger jo i grunn litt av det samme opplegget som originalen, uten at en trenger å gi mer inn på det), men ja, serien hadde gått litt i samme "felle" som Halloween filmene, der fansen ønsket mer av det samme (Jason/Myers) og når de ikke fikk det, så ble det "helvete" på jord, og nei, tok ikke lange tiden før produsentene innså at da var det bare å safe og når de så mye senere forsøkte seg igjen på noe nytt og annerledes, ble det dessverre en total skivebom i Jason Goes To Hell (1993). Vel, hva er det egentlig å mislike her? Filmen innehar det som må være noen av de aller flotteste, søteste, sexy og mest barmfagre Friday the 13th damene i hele serien, og hvor samtlige har et hyggelig talent i å "miste" alle klærne, og her får man virkelig en imponerende dose med tits and ass, og ja, meget sleazy saker, der en kanskje ikke er så veldig sjokkert, når regissøren sto bakom kult-exploitation hevnerfilmen Savage Streets (1984), der også byr på vanvittige doser med pupper og rumper og ja, slikt er jo aldri dårlig nytt. Hjelper også på, at tempoet, stemningen, flyten, karakterene og det man faktisk får et litt mer interessant mysteriet rundt hvem er egentlig morderen, gjør at det bikker ekstra oppover på underholdningsverdien. Joda, mange av karakterene er syltynne, og blir en etter en, "skrevet ut" når en bikker opp mot siste akt, men dette er jo velbrukt klisje i slasher genren, spesielt i Friday the 13th filmene. Skulle nå likevel likt å sett langt mer av enkelte karakterer, tenker den morderiske psykoen Vinnie eller den utrolig søte new wave berta Violet, som drar en heftig robot-dans like før hun forlater scenene for godt, og nei, så har man selvsagt hovedkarakteren, Tommy, der forsvinner litt mot slutten, før han returnerer, men ja, mye latterlig over the top sex og humor er det jo, og kommer såpass jevnt og trutt, så det blir definitivt aldri kjedelig, det er sikkert og visst. Ler godt av den gjennomført hjernedøde Cousin Eddie (Randy Quaid) klonen, der kjører rundt i skauen å brøler og skriker, samt hans lite "sjarmerende" mor, og hennes nasty suppe-slim og kvikke replikker, til Miguel A. Núñez, Jr. som gjør et kort innhopp som Demon, og en der etter litt for mye spicy junkfood, nærmest løper ned nærmeste utedo, kun for å ende sine dager nettopp på doskåla. "OH BABY, OOOOOH BABY!" Nei, mulig ikke den beste i serien, men lett en av de mest underholdende. Og selv om en til stadig har igjen å se filmer som 1, 2, 3 og 6 av Friday the 13th kapitlene, så er jeg ganske sikker på at del 5 vil fortsatt stå igjen som favoritten, men vurderer å se igjen et par til, før høsten ankommer, og håper jo at man kanskje vil bli positivt overraska over noen av de andre, når den tid kommer. Etter film nummer 6, var vel etter hvert fallhøyden, ganske så stor, selv om Jason Goes To Manhattan har en viss underholdningsverdi den med, men ja, etter det, så ble det stopp for min del. 7/10 Friday the 13th Part VI: Jason Lives (1986) av Tom McLoughlin "I've seen enough horror movies to know any weirdo wearing a mask is never friendly." I et mislykket forsøk på å fjerne Jason Vorhees fra minnet, en gang for alltid. Greier i stedet Tommy Jarvis å gjenopplive det morderiske beistet fra sin "evige" hvile. Og da hjelper det fint lite, at Camp Crystal Lake har forandret seg til å hete Forest Green, i et håp om å komme seg videre fra sin blodige fortid, men ja, det tar selvsagt ikke lange tiden før likene begynner å hope seg opp, og gamle vaner er oftest vonde å vende. Ble altså et gjensyn også med Jason Lives, del 6 av Fredag den 13ende filmene i natt, og tja, dessverre ingen stor "forbedring" siden sist. Til det er (for meg da), fallhøyden i underholdning såpass, at det lå nærmere en nedtur enn opptur. Her virker det som produsentene fikk litt panikk etter forgjengeren, og ga fullstendig etter for fansen krav om at Jason skulle returnere, og ja, tross av at Tommy Jarvis fortsatt er med, så har de ganske enkelt fullstendig ignorert film nummer 5, og ja, dens meget dramatiske cliffhanger: Spoiler hvor det hintes om at Jarvis vil ta på seg jobben som den "nye" Jason etter at Roy ble satt ut av permanent spill men ja, som med Halloween III (1982), burde jo folka bakom ha lært at fansens kjærlighet for disse skrekkfilm ikonene, var sterk og resultatet ble altså (som med Halloween 4 og 5) meget tafatte og letthjerta oppfølgere. For film nummer 6 innehar fint lite av forgjengerens elleville blanding av sleaze, cheese og mengder med tits and ass og virker mer som en selvironisk parodi av seg selv, og oppsummeres vel tidlig ut greit, med James Bond aktig innledning (med Jason i fokus), samt karakterer som snakker direkte til seerne, eller replikker som en føler kunne like greit vært hentet fra en av de mye senere Scary Movie filmene, samt at Jason selv og hans arbeid er som tatt ut av en Leslie Nielsen sketsj. Så er man ute etter gørr, blod og nakne babes, glem det. Det betyr selvsagt ikke at man automatisk mislikte den, tvert i mot. Stemningen er jeg veldig glad i, der føles mer ut på høsten enn midt på sommertid, og mye søte og flotte damer er det jo, men ingen tvil om at skuespilleren som overtok for John Shepherd (A New Beginning) i rollen som Tommy Jarvis, har ikke på nærheten samme intense og uberegnelige tilnærming, og er mer cocky og ligner litt på Michael Dudikoff i grunn, men er jo faktisk (helt glemt), samme kar som spilte Freddy i Return of the Living Dead (1985). Ellers er det mye kul musikk, hele 3 låter fra Alice Cooper, og kanskje best kjent er jo The Man Behind the Mask, og er vel blant de mest kjente og kjære i hele filmserien. Men alt i alt, at denne og New Blood har høyere ratings (IMDb) enn A New Beginning, er jo smått overraskende. Men blir vel som med Halloween III, folk gir de automatisk 1/10 fordi slasher-maskotene deres ikke er med, og det ble prøvd ut noe annet til forskjell, men tviler på at en vil ta bryet med New Blood, da den huskes som en av de minst givende, og heller da bryne meg på film nummer 2, 3 og Jason Takes Manhattan. 5/10 Sundown: The Vampire in Retreat (1989) av Anthony Hickox "Only got two choices - kill 'em or convert 'em." I en øde ørkenby, befinner en gruppe vampyrer seg, og virket å ha funnet seg godt til rette, da ved å forsøke å leve i hop med mennesker, uten å la seg friste til å gå tilbake til deres blodtørstige gamle vaner. Dessverre er det ikke alle som synes dette er verdig måte å leve på, som klodens topprovdyr, og vil tilbake til tiden der mennesker var intet annet enn kveg, ment å tappe for mest mulig blod. Dermed ligger det an til en kommende maktkamp, mellom to ulike vampyrgrupper, og kun en vil bli stående igjen som vinner. For å gjøre situasjonen enda mer tilspisset, ankommer en slektning av selveste Abraham Van Helsing, til byen, for å gjøre seg ferdig, med det hans forfader påstartet. Så denne via Youtube i fjor vinter, og likte den sånn noenlunde godt, men følte et gjensyn ville kanskje være lurt, og når Lionsgate slapp nyheten om at filmen skulle bli utgitt via Vestron Collectors Series samme året, i Blu-ray format, ja da måtte en nesten trå til, og glad man gjorde så, for bilde, lyd og nei, de har gjort en fenomenal innsats, og filmen steg et stort halvt hakk oppatt, og en av de litt oversette men meget underholdende vampyrfilmene der blander inn western genren, skrekk komedie samt kommer med et førsteklasses galleri av herlige karakterer skuespillere som David Carradine, Bruce Campbell, Deborah Foreman, John Ireland, og M. Emmet Walsh i noen av rollene. Spesielt Deborah Foreman var virkelig verdt å se i såpass god bildeoppjustering, og hennes cowgirl kostyme er definitivt en høydare. Bruce Campbell gjør seg heller ikke bort, da som en litt klønete Van Helsing slektning, og det er såpass med artige og komiske karakterer, one-liners osv, at denne har så absolutt ei fin re-watchability potensiale, og ja, glad man omsider fikk tak i den. 7/10 Stormy Monday (1988) av Mike Figgis Vel, så kom en nedtur, da via en man lenge har hatt lyst til å se, grunnet linken med andre britiske krim-noir filmer fra samme tiår, men ja, at denne tidvis langsomme og ikke spesielt interessante middelmådigheten, blir puttet i samme kategori som mesterverk ala The Long Good Friday (1980) og Mona Lisa (1986), nei, der er så absolutt ikke jeg, og skjønte tidlig ut at her gikk det helt feil vei. Synd, for stemningen, musikken og innsatsen til Sting er det lite å klage på, men så har man en altfor stiv Tommy Lee Jones, null kjemi mellom Melanie Griffith (som virker som hun kom rett fra den langt mer underholdende Cherry 2000 med sin røde manke) og Sean Bean, og nei, glad man fant denne i en brukt Blu-ray, for ville følt meg meget skuffa, om en blåste bort 250-300 kroner, slik Platekompen skulle ha, for ei import versjon. Sett, og glemt nesten allerede. Elvira, Mistress of the Dark (1988) av James Signorelli "I didn't know I had a good aunt, let alone a great one." Karrieren som puppelær tv-vert for ei rekke elendige b-filmer fra 50 og 60-tallet, blir raskt forkortet, i det Elvira (Cassandra Peterson) avslår "tilbudet" om forlenget kontrakt med stasjonens nye og sleske sjef, og der ender med at hun søker lykken over i Las Vegas. Men med lite penger og enda mindre bensin på tanken, virker det som at drømmen om showbusiness blir en saga blott. Heldigvis ankommer gode nyheter forkledt som dårlige, når hun får beskjed om at hennes nylig avdøde tante, har overlatt huset til sin yngre slektning. Baksiden med det hele, er at for å komme seg frem til pengene, så må Elvira nå se seg nødt til å ta turen innom den lite tolerante småbyen Fallwell, og overleve et par dager, da i selskap med alt fra en gruppe med religiøse fanatikere, lett krenka foreldre, kåte tenåringer, sjalu eks kjærester samt en meget tvilsom og "kjær" onkel, der har slu planer med sin nieses tilbakekomst. På høy tid med et lite gjensyn, da med denne sjarmerende og tidvis artige skrekk komedien, hvor tv-personligheten og skrekkfilmvert Elvira får boltre seg i en helaftens spillefilm, og det spares ikke på puppevitser og en klager selvsagt ikke, for Cassandra er både sexy og gatesmart, og det jo synd filmen led av New World Pictures nedadgående periode, som gjorde at filmen floppet, men endte opp som en kabel-tv favoritt utover 90-tallet, og ja, skulle så gjerne hatt en oppfølger, mye tidligere. Men Elviras Haunted Hills ble jo til slutt utgitt i 2002, men ja, den er ikke så veldig mye å hoppe i taket over. Alt i alt, er man glad i lette skrekk komedier, så er denne ikke gæren, selv om den dessverre i perioder blir litt ujamn, så mangler det altså ikke på sjarm og humor, men der ideen tidlig ut, visstnok var at karakteren Uncle Vinny (W. Morgan Sheppard) skulle gå til skrekkfilm legenden Vincent Price, og ja, det kunne nok ha blitt meget interessant. Siden sist, så har man altså kjøpt filmen på ny, der gamle var ei uteksta Anchor Bay 2001 DVD versjon, mens den man nå var innom, er ei utsøkt Arrow Video 2018 Blu-ray, med masser av bonus materiale, en fyldig booklet og et vendbart Blu-ray artwork/cover. Føler at filmen kanskje egner seg best utover høsten, kanskje mot Halloween tider, men ja, ligger å butter oppom en litt sterkere rating, men står litt fast på den man har gitt tidligere, og ja, blir så med en absolutt godkjent: 6,5/10 Lenke til kommentar
Frank.N.Steen Skrevet 14. august 2022 Rapporter Del Skrevet 14. august 2022 Filmer sett unna siste tiden: Eskimo Nell (1975) av Martin Campbell Tre naive men pågående filmskapere, med et ganske så ulikt syn på hva de forbinder ekte filmkunst med, blir en dag hyret inn av en eksentrisk produsent for å lage en pornofilm ut av manuset om den barmfagre eskimokvinnen, Nell. Dessverre for trioen, så blir dette kjapt opptakten til ei rekke kompliserte og stadig villere eventyr, hvor alt fra pingviner, homofile cowboyer, pornostjerner til operasyngende kung-fu divaer skal med i manuset, og hvor det gjelder å holde hodet kaldt, for her blir det ikke bare lagd en film, nei, men hele 3 stykk samtidig, og hvor samtlige støttespillere vil ha sin del av kaka, men desto viktigere blir det at det endelige resultatet finner frem til riktig kinosal og dets publikum i tide. Gikk ikke inn med for mye forventninger, men denne britiske sexkomedien var akkurat hva en trengte i går, og lo rått av flere av de elleville og tåpelige scenene og karakterene, og kunne ikke forstå hvorfor den hadde en så lav gjennomsnittsrate på IMDb, men tja, er man fan av Russ Meyer eller Mel Brooks The Producers, så er den absolutt ikke gæren å sjekke opp, og langt bedre enn sitt ry, synes nå jeg da. 88 Films har gjort en god innsats her, angåendee DVDen man nylig plukka opp, minus ingen tekst, men lyd og bilde var solid, og jommen meg var det ikke James Bond regissør Martin Campbell som sto bakom det hele. 7/10 Etter mye om og men, fant en til slutt igjen forrige omtale/besøk fra høst 2018 og VGD Sist sette film tråden: The Mangler (1995) av Tobe Hooper Amerikansk skrekkfilm, løst basert på ei Stephen King historie ved navn Nightshift, og der noe så oppfinnsomt som ei mannevond damprulle, på et gammelt og meget kaotisk vaskeri, skulle vise seg å være mer enn nok til å lage en nesten 2 timer film ut av. Uansett, Tobe Hooper (ikke blant hans stolteste stunder vil jeg tro) har regien, og tror også han medvirket på manuset. På rollelisten finner man skrekklegenden Robert Englund, som den sadistiske fabrikkeieren, som dytter sine stakkars arbeidere til det helt ekstreme, og når da en rekke bisarre og grusomme uhell begynner å skje litt for ofte, blir en noe ustabil detektiv, spilt av Ted Levine, involvert og ting begynner å ta litt vel mye av. Denne hadde jeg nok satt mye større pris på om jeg så den igjen 20 år (eller mer) tilbake i tid, da den jo innehar noen absolutt nasty og direkte avskyelige scener, og får litt tidlig Peter Jacksons splætter era følelse av enkelte av dem, dessverre er The Mangler en sånn film der virker lovende på papir, men sluttresultatet er alt annet enn imponerende. Skuespillet er så til de grader over-the-top, og det blir nok av ufrivillige komiske øyeblikk, hvor blant annet ei gammal kjerring blir spist i et jafs av den onde damprulla, og mens gamla blir most i stykker så blodet spruter og de ansatte skriker og uler i panikk, velger Robert Englunds latterlige figur å danse og sprette rundt og er helt bajas på sidelinja. En annen scene er nær ved å toppe den ovenfor, og der blir svogeren til Levines karakter nær spist opp av et ondskapsfullt kjøleskap, og Levine ender så opp med å dælje løs på faenskapet med ei svær jernslegge! Joda, filmen har som sagt noen artige og minneverdige stunder, men skulle ønske den hadde lagt seg mer i retning av tidlig Peter Jackson skrekk/splatter komedie, der The Mangler har definitivt mer enn nok gørr/blod å by på, men handlingen og karakterene er alt annet enn like velskrevne som da i jacksons filmer. The Mangler ble vel ei gedigen flopp da den kom ut, men ettersom den fikk 2 (eller flere) oppfølgere i de senere årene, vil jeg tro at den tjente inn greit på videoutleie markedet i ettertid. Av de mange Stephen King inspirerte skrekktitlene fra nittitallet er nok dette en av de absolutt svakeste og mest idiotiske, da hvor en besatt damprulle (skulle bare litt menneskeblod fra ei ung jomfru, til for å starte jævelen) har hovedrollen i en meget kaotisk og uryddig film, som jeg tviler sterkt på kunne vært gjort særlig bedre enn det den endte opp som. Egentlig en film som ikke fortjener høyere enn terningkast 2, men den ufrivillige komedien samt de ekle og blodige scenene den byr opp til, samt Ted Levine som jeg sjeldent har sett i en hovedrolle (og da som the good guy) hadde helt klart fortjent en bedre film å spille i. (Edit: Har gjort noen forandringer i anmeldelsen siden siste visitt) Ga jo denne i grunn en skuffende 4/10 for snart 4 år tilbake, men nytt besøk i natt, via ei utsøkt Arrow Video Blu-ray versjon, og føler det er litt leit at slike trashy filmer får den slags kvalitetsbehandling, for bilde og lyd var meget imponerende, mens så mye annen god film forblir værende stadig uutgitt i Blu-ray formatet, og vel, på den annen side, så har altså gjensynet med The Mangler i ny "drakt", gjort at en har måtte omgjøre ratingen et lite men mer givende hakk oppat. Englund og Levine er mye av grunnen, ingen tvil om det. Sistnevnte leverer en sterk innsats i en film der ikke fortjener slik dedikasjon, mens Englund ja, kjører den campy b-film stilen til topps, og ja, gørr og spesial effektene har faktisk holdt seg meget bra, og ser like grusomme og nasty ut, desto mer i denne nyversjonen, og lo ekstra godt ut, når Mangleren tar ei "Terminator" og starter å røre på seg, for så forfølge helten med 16 år gammel jomfru gjennom den dampfylte fabrikkgangene og ned ei trang og bratt kjellertrapp, for så og havne i kloakken, og det er så ellevilt og vanvittig, at en må bare le av alt sammen. Nei, selvsagt ikke en film verdt 350 kroner, men okei, fikk mer igjen denne gang, og ender så med en veldig snill: 5/10 The Naked City (1948) Ei film satt til New York by, og hvor tempen på dens innbyggere og stemning settes tidlig ut, i det et brutalt drap på ei ung kvinne, finner sted på et travelt hotell. Heretter og ut møter man på en rekke ulike mennesker fra forskjellige kår, der forsøker å "hjelpe" politiet i den kaotiske etterforskningen, og hvor alt leder mot en haug med forskjellige forklaringer og desto mer tvilsomme vitner. En av disse klassiske 40-talls krim-noir filmene, en lenge har hatt lyst til å se, og så typisk at den DVDen man plukka opp for ei tid tilbake, har gjort en så bedriten og slett innsats i lyd og selvsagt ingen tekst, samt at man måtte skru volumet opp og ned, gjennom hele jævla filmen. Nei, denne får jeg vel prøve å jakte ei forhåpentligvis mye bedre Blu-ray utgave av, for lydtrøbbel og gamle filmer, uteksta = frustrasjon og sinne, og slikt går kjapt utover filmopplevelsen. Heldigvis var jo ikke alt helt nedtur. Mye flotte scener og bilder, der enkelte må ha vært til stor innflytelse for senere New York lignende krim-filmer, tenker jo særlig på French Connection, Death Wish osv fra tidlig 70-tallet, og masser av stemning er det jo også, så nei, kjipt at noen av disse impulskjøpene på DVD, er av en så slett "kvalitet", for filmen er nok mer verdig en høyere rating, men kan kun gå uti fra hva en fikk igjen fra i går kveld, og blir så med: 6,5/10 Paradise Alley (1978) av Sylvester Stallone 3 italienske brødre bosatt i Hells Kitchen, forsøker å komme seg fremover ved å benytte seg av deres gatesmarte overlevelsestaktikker samt noe naive men sterke lillebror. Aldri sett, men visstnok en film der ble til før Rocky-eventyret, men utgitt etter nevnte kulturfenomen, og ja, i følge Stallone ble det endelige resultatet, ei rørete og meget halvert utgave, hvor mange hele scener ble fjernet så tempoet skulle bli mer "tilfredsstillende". Dessverre vil vi nok aldri få vite om det kunne ha hjulpet denne tidvis ufrivillig komiske og ujamne drama-komedien opp et par hakk, for det er jo mye bra gående, stemningen, karakterene og en viss sjarm, men alt i alt innehar den også litt for mye tåpelige og cheesy scener, der bare går og går og aldri tar slutt. Antar at en tidlig ut skjønner tegninga, med latterlig sakte/freeze-frame bilder av Stallones forvrengte ansikt, hoppende over hustak, alt til den enda mer over-the-top theme låta av lillebror Frank Stallone. Heldigvis er det flust av interessante og likandes karakterskuespillere, der Joe Spinnell, Frank McRae, Kevin Conway samt Tom Waits alle stiller opp, og så får en Armand Assante i sin debut, pluss flotte Anne Archer. 101 Films har også gjort denne filmen en solid jobb, med bilde og lyd, der kom med ei DVD/Blu-ray pluss svær filmposter på innsiden, men ei utgave mest myntet på die hard fansen av Sly, og tvilsomt noe en vil gidde å beholde eller se igjen en runde nummer 2. 5/10 Housesitter (1992) av Frank Oz I et forsøk på å kapre drømmedama, bestemmer den drømmende arkitekten Newton Davis (Steve Martin) seg for å fri til sin utkårede, da like greit gjennom å bygge et hus til henne. Men lykken blir heller kort, når han får et rungende nei i retur, og huset forblir værende tomt, inntil Newton i et svakt øyeblikk treffer på den søte "ungarske" servitøren Gwen (Goldie Hawn). Sett før, men en god stund siden, og kan vel like greit konkludere med at denne komedien med Martin og Hawn er total overlegen deres senere 90-talls samarbeid og tidvis forferdelige The Out Of Towners (1999), som må være noe av de det verste de to rota seg bort i, men heldigvis er ting langt hyggeligere og mer moro i denne komedien, tross av at det ikke er i nærheten av Martins beste filmer. Satt også og undret på om tomta huset er bygd på, er den samme som i Chevy Chase komedien Funny Farm (1988), men sikkert ikke uvanlig å benytte seg av de samme lokalene/tomtene i filmbransjen. Uansett, Goldie Hawn så nå meget snasen ut i de trange jeansene i starten, spesielt der hun spankulerte rundt i huset, og kameraet virkelig holder stå fokus på hennes bakdel, som virkelig fyller ut buksene og vel så det. Som nevnt, langt fra noen Martin klassiker, men kjemien mellom han og Hawn, samt koselige småby stemning, bidrar i at denne går akkurat i pluss, og blir så med en: 6/10 Friday the 13th Part 2 (1981) av Steve Miner "I told the others, they didn't believe me. You're all doomed. You're all doomed." 5 lange år har gått siden blodbadet på Camp Crystal Lake fant sted, og denne gang forsøkes det å kjøre i gang et 2 ukers gjøre seg klar kurs, for leirlederne, før sommerferien er i gang for fullt og ungene ankommer i hopetalls. Men kåte og nysgjerrige ungdommer, bestemmer seg snart for å bryte regelen om å holde seg unna forbudne plasser, og når slikt brytes, tar det ikke lange tiden før straffen blir brutalt utdelt, og her spares verken gamle gubber eller handikappede, for Jason Voorhees er tilbake! Den første Fredag den 13e filmen man faktisk så på egen hånd, da helt aleine, en sen sommernatt i 1999, den gang TVnorge (av alle), kjørte ei vanvittig mengde med 70 og 80-talls slashere og skrekkfilmer gjennom hele sommerferien, spesielt i helgene etter midnatt. Og var det ikke Jaws 2 eller Nightmare On Elm Stree 2, så var det altså Friday the 13th Part 2, så det var liksom nærmest bestemt på forhånd, at en alltid greide å gå glipp av førstefilmen, men det gjorde ikke noe, for i ettertid foretrekker jeg faktisk i flere tilfeller (ikke Jaws da) oppfølgeren, fremfor originalen. Uansett, del 2 må jo sies å være kanskje en av de beste, og mest minneverdige kapitlene. Først og fremst fordi den faktisk innehar noen av de mest kjølige og effektive (på nippet til å være smågufne) jump scare scenene, der stadig har holdt seg overraskende bra, og klart, det hjelper godt på, at Jason fortsatt ikke har funnet hockey-maska si, eller endt opp som en selvparodi av en overnaturlig og udødelig mini "gud", men her flyr han rundt i en sliten potetsekk, og fremstår litt småklønete, nærmest snubler seg gjennom skauen, og synes dette er meget effektivt enn ja, hvordan serien ville til slutt sette seg fast i gjøre mye av det samme, igjen og igjen, bare skrudd opp mange hakk i humor biten. Hjelper også på, at man kanskje møter på en av de mest likandes gjengene med ungdommer, av samtlige filmer, og i grunn få eller ingen der var særlig irriterende eller usympatiske, og joda, noen meget flotte og veldreide, ikke minst barmfagre babes får man jo også, selv om sistnevnte tror jeg var knapt 16 år, men når en så denne, var en selv 13-14 år, og vel, lite blir overlatt til fantasien for å si det slikt. Det disser godt fra seg, og får selvsagt en klassisk nakenbad scene, og ja, sex = dårlig nytt. Dessverre kan ikke selv gode ungdomsminner redde siste akt, der faller litt for mye igjennom, som mange av disse slasherne, men første 45-60 minuttene var meget godkjent, digger hytta og området som blir brukt, stemningen og så filmen forresten i ei norsk VHS utgave, som igjen bidro til litt ekstra nostalgisk preg, selv om teksten virket å henge etter dialogen, med et par sekunder, som etter hvert ble litt slitsom å følge med på. Av en eller annen grunn, var en så sikker på at Tom Savini også var involvert her, men ja, det viste seg å være feil. Uansett, tross av å være kuttet, så er jo enkelte scener meget rå, og har hørt at flere har sagt de fullstendig ukutta scenene (på nyutgitte versjoner) var skuffende saker, og blitt lagt til i bonus biten, fremfor tilbake i filmen. Ellers kommer musikken til Henry Manfredini meget godt frem her, stemning og mystikken ligger tungt, tidlig ut, og slipper aldri taket. Alt i alt, definitivt i toppsiktet av denne filmserien, men som tidligere besøk, klarer den ikke å holde meg underholdt hele veie ut, og blir kun med en: 6,5/10 Friday the 13th Part: III (1982) av Steve Miner "Would you be yourself if you looked like this?" Ny runde med festglade ungdommer, der på et eller annet vis har greid å glemme eller unngå å ha hørt om Camp Crystal Lake, men blir snart påminnet fortidens nærliggende grusomheter, særlig når de en etter en blir offer for en blodtørstig seriemorder med skremmende likhetstrekk til Jason Voorhees. I likhet med 2ern, så startes det opp med en nær 10 minutter lang flasback med forgjengerens siste dramatiske stunder, og mulig at skuespillerne fra nevnte, ikke gadd å ta seg bryet (eller maktet) å stille opp i film nummer 3, men ja, virker som ting ble litt forhasta, og noen i siste sekund forandringer på hovedkarakterer og hendelser blir gjort, men okei, på mange måter så fungerer det jo noenlunde greit. En behøver på ingen måte å ha sett de tidligere filmene, for å komme seg inn i fortsettelsen, og ja, her åpnes det med en meget funky og kul theme låt av Henry Manfredini, der hinter kanskje om at komponisten har hentet en del inspirasjon fra Michael Jacksons klassiske Thriller, og minner også litt om ei instrumental fra Return of the Living Dead (1985). Deretter blir det tydelig at 1982-83 forsøket i å overmelke 3-D hypen, vel, Amityville 3-D, Jaws 3-D og hvorfor ikke, Friday the 13th 3-D attpåtil. Enkelte drapsscener har nok også blitt omgjort for å tilpasse seg det formatet, som uten 3-D brillene fremstår mer småkomisk enn "tøft". Nok om det, filmen har alltids vært en av de mer givende og likandes, og mye grunnet at også her, treffer man på noen av seriens mest minneverdige og sympatiske karakterer, særlig skrekkfilm-klovnen Shelly, der grunnet sin dårlige selvtillit benytter seg av billig moro for å få oppmerksomhet på, og kanskje huskes best, som han der ville introdusere (om en kan si det slik), den ikoniske hockeymaska for Jason, og dette skjer faktisk ikke før nesten timen er unnagjort. Dessverre, ikke ulikt 2ern, blir siste akt en lang og små irriterende affære, så og si alle de mer interessante og likandes navna er for lengst skrevet ut, permanent, og igjen sitter man med en ikke fullt så likandes eller spennende hovedkarakter, og nei, den tredje mest likte av filmserien, men makter heller ikke denne gang å gå over hvor en sist landa med ratingen: 6,5/10 Friday the 13th Part VII: The New Blood (1988) av John Carl Buechler "Happy fuckin' Birthday!" I et forsøk på å lege vonde og gamle minner, returner en ung kvinne i hop med sin familie, tilbake til hvor alt gikk så veldig galt, men der tiden for ro og fred blir alt annet enn aktuelt, når en slesk og meget tvilsom doktor og "farsfigur" planlegger å utnytte sin unge pasients spesielle evner, samt at en ond skapning, på bunnen av Crystal Lake, er i ferd med å vekkes til live, nok en gang. Huff, nå holder det. Etter de 5 første filmene, har det virkelig falt nedenom og hjem, selv om en da er rimelig sikker på at Jason Takes Manhattan (1989) var et ørlite håp om bedring, men ja, film nummer 7 skriker forhastet og lite kreativ innspill, i en filmserie som burde tatt en lengre pause mellom Jason Lives og Jason Takes Manhattan. Men det skulle selvsagt melkes, og samlebåndet sto ikke stille særlig lenge. Her har man forsøkt å kombinere Carrie (1976), Firestarter (1984) og Poltergeist (1982), da med et stadig mer overnaturlig preg, og ikke bare i retning Jason, men også nå ei ny karakter i Tina, som føles ut som ei der kanskje ville vært mer hjemme i en av de svakere Nightmare on Elm Street oppfølgerne, men ja, stort sett en meget irriterende og kjedelig affære. Med det som må være de minst likandes og mest usympatiske karakterene av alle 80-talls filmene. Klisjeene kommer på rekke og rad, og nei, alt føles platt og tamt, musikken, stemningen og for alt pratet rundt Kane Hodder som Jason, dæven han var uheldig med å få havne i så mye svake og dårlige Friday the 13th filmer. Hjelper heller ikke på, at så og si alt av gørr og blod er helt fjerna eller tonet ned, men det jamnes noenlunde ut, med en del hyggelig pupper, rumpe og full dusk scener, med noen flotte 80-talls babes, men selv ikke den slags, kan dekke over hvor svak denne er, kontra resten av det tiårets Friday the 13th kapitler. Terry Kiser er også med, da som en sleazy doktor, men får alt for lite tid, og nei, på nippet til å havne et hakk nedover siden forrige visitt, men okei, det gikk heldigvis kjapt unna, og har kun igjen førstefilmen og Jason besøker Manhattan i et par sekunder, men disse vurderer en å legge til side, og kanskje bryne seg på, utover mot høsten. 4/10 3 Lenke til kommentar
Woff Skrevet 17. august 2022 Rapporter Del Skrevet 17. august 2022 Filmen som er dagens utvalgte er https://www.imdb.com/title/tt0073812/?ref_=nv_sr_srsg_7 IMDb kaller filmen drama / musikal.. Greit nok det, de som IKKE har opplevd filmen bør kanskje se den? Eller heller HØRE den, dette er jo musikk. Med 'The Who' som skapere av denne rocke-operaen så BØR du finne musikk du vil like og med artister du sikkert har hørt navnet på? Eric Clapton, Elton John, Tina Turner, Ann-Margret, Roger Daltrey, Keith Moon, Pete Townshend og Jack Nicholson for å nevne noen navn.. Lenke til kommentar
Frank.N.Steen Skrevet 21. august 2022 Rapporter Del Skrevet 21. august 2022 Diverse: Sgt. Kabukiman N.Y.P.D. (1990) av Lloyd Kaufman og Michael Herz "I was depressed, I was confused and I was turning Japanese." Den til vanlig klønete men godhjerta politimannen Harry Griswald (Rick Gianasi), får livet fullstendig snudd på hodet, når han ved en ren tilfeldighet, havner midt opp i skuddlinjen under en kaotisk teaterforestilling, og som takk for innsatsen, blir han snart ny vert for den mektige Kabukiman ånden, der vil gi Harry uante krefter, samt bidra til at New York by kan få en endelig løsning på sitt problem med økende kriminalitet og korrupsjon. Gjensyn med denne tidvis artige Troma superhelt filmen, der visstnok var et resultat av Lloyd Kaufmans besøk under filmingen med The Toxic Avenger Part II (1989), der foregikk i Japan og hvor videoselskapet Namco foreslo å samarbeide om en potensiell eventyrfilm med Kabuki som tema, og vips, ikke lenge etter, samt en solid økning på bankkontoen, smalt altså Troma til med sin mest påkosta produksjon i Sgt. Kabukiman N.Y.P.D. og resten er filmhistorie. Visstnok var Namco ikke spesielt imponert, ettersom i klassisk Troma ånd, gikk selvsagt Kaufman fullt ut, med gørr, blod, dissende pupper og helgærne karakterer, og det Japanske selskapet så jo for seg noe mer barnevennlig, og vel, det endte så med at 2 ulike filmversjoner ble til, der en meget (aldri sett) kuttet og annerledes utgave slapp til først, men Tromas usensurerte og mer voldelige film, ikke ankom kinosalene før hele 6 år senere. Ellers blir en jo vitner til en av de tøffeste bilstunt kræsjene fra den tid, der av en eller annen grunn, så var man sikker på at denne dukket først opp i nevnte The Toxic Avenger, allerede i 1984, men nei, vel, ankom altså i 1990 og har siden blitt brukt igjen og igjen, i flere Troma produksjoner, men tross av å ikke ha samme budsjett som større Hollywood film å stille opp med, så kunne de så absolutt sin action, og nesten synd de ikke satset mer på den slags, hvert fall i sin storhetstid på andre halvdel av 80 og tidlig 90-tallet. Uansett, fra tidlig ut, får man følelsen av at Troma gjengen har forsøkt å gjenta suksessformelen som gjorde de om til en av de store kult-legendene innen b-film genren, da med The Toxic Avenger (1984) og vel, den var jo også en slags parodi på slasher film og superhelt genren, men hadde en mer nasty og effektiv bruk av splætter og gørr effekter, mens Sgt. Kabukiman blir kanskje litt for halvveis gjennomført, men løftes frem av en herlig hovedrolle innsats fra Rick Gianasi, der bærer mye av filmen på sine skuldre, og nesten litt synd at filmen aldri fikk en fortsettelse, da karakteren har jo forblitt populær, og hatt utallige cameos i ulike Troma produksjoner siden 1990, men ja, den falt kanskje litt mellom to bruer i sin tid, men vel verdt et gjensyn, og havner på en snill: 6,5/10 The Odessa File (1974) av Ronald Neame En pågående og ung frilansjournalist (Jon Voight), blir fullstendig oppslukt i det han kommer over en nylig avdød jødisk manns personlige historier, da fra å ha overlevd under grusomme forhold i konsentrasjonsleirene fra andre verdenskrig. Og det tar ikke lange tiden før det blir avdekket at samtlige av krigens monstre, er stadig i live og ikke nok med det, de har skaffet seg en større innflytelse i samtlige maktstillinger i samfunnet, og hvor alt virker å lede mot den mystiske gruppen ved navn Odessa. En av filmene til Jon Voight, man har lenge hatt til vurdering i å kjøpe inn, og fant jo nylig ei pent brukt DVD utgave, og tja, som så mange av disse kald krig/paranoia spion-thrillerne fra 60 og tidlig 70-tallet, blir det raskt laaaaange scener, og med oppunder 2 timer pluss, så ikke en film der var særlig lur å sette på når en allerede var halvveis i søvne i går kveld. Likevel, Voight gjør så godt han kan, men den stadig tørt levere voice-overen, middels soundtracket og tidvis langsomme handlingen, gjør at dette aldri ble noen stor filmopplevelse, og trøster seg med at en ikke gikk for Blu-rayen til over 300 kroner, for det ville vært en kjip og kortvarig "investering", i noe som blir sett, og så er det rett ut igjen. 6/10 Prey (1977) av Norman J. Warren Nei, ikke den Prey, men eldre "klassikeren" til Norman J. Warren, der var altså inkludert i en nylig innkjøp 4 film bokssett, og tja, innser at dette virker å bli en nedtur, for heller ikke denne gang, imponeres man særlig over hva man får igjen. To lesbiske kvinner, bosatt utpå landet, får plutselig besøk fra verdensrommet, og noe så fælt som en mann attpåtil da, og en der har en kjip vane for å bli litt ekstra sulten, og får skumle øyne og huggtenner, og vips så forsvinner fugler, kaniner og en rev. Alt i alt, en trio av lite sympatiske og tidvis meget irriterende karakterer, noe lesbisk sex og vel, tiden gikk heldigvis raskt unna, men greier ikke gi den noe mer enn maks ei: 4/10 Zingo (1998) av Christjan Wenger "Hva er vel mer skandinavisk enn en kåt elg?" 5 år siden sist, og noe leting frem og tilbake, men fant gamle omtalen fra forrige filmtråd: Svensk "klassiker" med åpenbart forsøk på å gjøre deres egen Trainspotting møter Änglagård, der vi treffer på en rekke taperfigurer, ledet an av sjefen sjøl, junkien, livsnyteren, filmprodusenten og rikmannssønnen, Zingo, som i et siste desperate forsøk på å komme seg ut av gjeldsproblemene han har satt seg opp i, der inkluderer en rasende motorsykkel psykopat og en likegyldig far, drar til skogs for å gjøre tidenes "beste" pornofilm, med en avdanka svensk skuespiller og en kåt elg i hovedrollene. Ideen høres ikke så gæli ut, og denne så jeg halvveis ferdig for 15-16 år sia, men husket aldri tittelen, bare at Martin Becks gamle politisjef (han med Clark Kent brillene) Per Moberg dukker opp som snobbete wannabe regissør, det og at et elghode kommer godt med i en rekke bizarre scener. Filmen tar aldri helt av, og Trainspotting flørten er i perioder mer flau en morsom/underholdende. De rapper mer eller mindre flere deler av den berømte "Jeg vil bli akkurat som deg, helt normal osv" delen til Mark Renton. Et annet problem er at ingen av karakterene er særlig sympatiske eller likandes nok, og filmen virker i store perioder veldig uferdig/forhastet, som om de gikk tom for penger og bare ga faen og slapp filmen som den er. Alt i alt, milevis unna å være noen klassiker, men helt grei sommer "underholdning" og den kåte elg opplegget er så idiotisk og lavpanna at man ikke kan unngå å le et par ganger av det. Ekstra pluss også for den deilige Helena Af Sandeberg, som skuffende nok, beholder alle klærne på for denne gang. 5/10 Vel, en kjapp oppdatering fra nattens gjensyn, og vel, er kanskje ikke så langt unna hva en fikk igjen fra sommer 2017. Føles ut som et litt halvveis gjennomført film, der siste akt aldri benytter sjansen til å treffe med en skikkelig punchline, men okei, var muligens i mer rette humør runde 3 (så den jo også for evigheter siden på tv), samt at gjengen med svenske kjendiser har ei viss sjarm og kjemi i hop, det og fin sommerlig stemning bidrar i å bikke den opp et ørlite hakk, og blir dermed en: 6/10 The Gladiator (1986) av Abel Ferrara Når en mekaniker mister sin lillebror, under en "tilfeldig" bilulykke. Forsøkes det å bli avklart som kun enda et tragisk dødsfall, da som følge av en ruspåvirket sjåfør. Men storebror har absolutt ingen planer om å kun la seg og sin avdøde bror, forbli glemt igjen i en stadig overvektig bunke bestående av dødsfall, alt grunnet mennesker som aldri skulle hatt noe å gjøre bakom bilrattet. I stedet starter han sin egen privat vendetta på nettene, og hvor hans kjøretøy oppgraderes til en nådeløs rambukk på fire hjul, med hensikt om å oppspore potensielle mordere, og ikke minst den som har påkostet ham så mye smerte. Slettes ikke noen gæren tv-film, mulig opprinnelig tiltenkt som ei potensiell tv-pilot, men der aldri ble noe mer ut av, og synd, for med litt mer penger og tid, kunne dette ha vært ei solid bilfilm, der i perioder minner om Death Wish (1974) møter Christine (1983), og en får mye kule gadgets, deri blant en latterlig tøff harpun, som blir benyttet til fulle, for å huke inn dritings sjåfører, som det er visstnok mye av på de sene nettene. Ken Wahl har hovedrollen, mens søte Nancy Allen i klassisk 80-talls løvemanke, dukker opp litt her og der, men forsvinner igjen, og nei, sett før, og den bikker et halv hakk oppover siden forrige besøk, og ender så med en: 5,5/10 The Burning (1981) av Tony Maylam "Right now, he's out there. Watching, waiting. Don't look, he'll see you. Don't move, he'll hear you. Don't breathe, you're dead!" Det som kun var ment å være ei uskyldig liten spøk, da satt i bevegelse av en gruppe med misfornøyde leirdeltagere. Snus raskt om til å bli en grusom ulykke, når den lite populære vaktmesteren Cropsy, plutselig står i fyr og flamme. Resultatet ender opp i 5 lange og smertefulle år, tilbragt i en avdeling for brannskadede, der Cropsy får enda dårligere utsikter, når legene virker å gi ham opp, og sender han på dør, tilbake i et samfunn som oppfatter han som et monster. Full av hat og hevnlyst, returnerer så den deformerte tidligere vaktmesteren, tilbake til gamle trakter, hvor det så er på høy tid å la den kjære hekke saksa få klipt fra seg igjen. Så var endelig tiden kommet, for et nytt besøk med det som må være en av de soleklart beste og mest brutale av de utallige tidlig 80-talls sommerleir slasherne, og en av de meget sjeldne gangene hvor ratingen stiger litt, for hvert besøk, som av en eller annen grunn er med 5 års mellomrom, og liker den positive trenden. Siden sommer 2017, har jo mye film blitt sett, og husker da at i 2007 når en først så den, var via en 10-12 (maks 10 minutter per video) videoklipp, lastet opp på Youtube, og fikk nyss om at filmen ville slippes samme året, i ukuttet utgave, første gang på DVD. Et tiår senere, og først da kom den ut på nordisk DVD, også ukuttet, og denne man altså så igjen (som i 2017), og ingen tvil om at AnotherWorldEntertainment gjorde en fin innsats, og nesten litt frista til å kjøpe den inn for tredje gang, via Arrow Video sin Blu-ray/DVD kombo, som også dukket opp rundt 2016-17. Om ikke kun for filmens del, så ville en jo likt å hørt hva Tom Savini har å si, der leverer kanskje noe av sitt beste og mest grusomme arbeid innen slasher genren. Uansett, The Burning starter jo opp, som så mange andre av disse sommerleir slasherne, hvor en uskyldig spøk slår ut meget feil, og mye senere vil den komme til å hjemsøke en rekke uskyldige ungdommer. Sånn sett, så er vel filmen ikke så uvanlig fra den velbenyttede formelen, men det jeg virkelig liker, er at den kommer med såpass mange likandes, minneverdige og artige karakterer, der særlig en ung Jason Alexander (med eget hår, ikke kjøpevarianten) i rollen som Dave, er mannen som kan skaffe alt fra fra kondomer (minus de ribbede utgavene), Playboy magasiner, røyk og ja, vil tippe at han kan få tak i så og si alt, så lenge en kommer opp med pengene. Men han er nå ikke helt uten medfølelse for sine medmennesker, noe vi får se mer av utover i handlingen. Og så har man hans rake motsetning, den sleske og etter hvert rimelig creepy drittsekken (mer rapey) Eddy, der virker å forbinde NEI! med "JA!", og en av de som blir mer og mer ufyselig utover, alt mens den tidlig ut åpenbare stereotypiske bølla Glazer, faktisk er på nippet til å vise seg frem fra en mer positiv eller mindre drittsekk side, tross av at også han har et noe litt vel påtvunget primitivt syn, over hvordan man oppvarter det motsatte kjønn. I rollen som leirens outsider, spiller Brian Becker utmerket, da som den nervøse og litt klumsete Alfred, der etter hvert finner seg til rette, og nei, kunne fortsatt å nevnt ulike karakterer, men ja, filmen makter å sette opp et interessant galleri av ulike personligheter, tross mye klisjeer, men man ender ikke kun opp i de typiske endimensjonale pappfigurene, der står parat, klar for slaktebenken. Okai, så en får ingen eldre forvirra dommedagsgubbe, der tidlig ut brøler: "YOU ARE DOOMED!" "ALL OF YOU!" men man får ei ganske så effektiv leirbålfortelling om legenden rundt Cropsy, Og joda, som de mange tidlig 80-talls slasherne, får en selvsagt flust med cheese, sleaze og "random" tits and ass, pluss full busk scener. Tilbake til Tom Savini, så ja, lite å si på hans innsats, der må vel være blant de beste og mest minneverdige, fra noen 80-talls slasher, og hvor den notoriske rafting scenen, er kanskje spesielt brutal, selv i dag. Og det ikke er bare Savinis blodige bidrag som gjør den scenen, men hva som skjer like etter Spoiler når de glade ungdommene ser raften komme mot dem, og tenker at dette må være ei spøk, kun for å så ende opp i total sjokk, når de ser hva som har rammet de uheldige ofrene om bord Alt i alt, sammenlignet med mye av siste 10-15 årenes overbruk av CGI blod/effekter, spesielt i skrekkgenren, så er Savinis arbeid fortsatt rene kunsten å regne. Filmen gjør også lurt i å la stemning, handling og karakterer få gjort sitt, og selv om enkelte mulig finner slikt å være "kjedelig", så er det så ufattelig givende når Cropsy først begynner å dra frem hekke saksa, fremfor en haug med tilfeldige og små kjipe drapsscener, så ja, det spares ikke på blodspruten, for å si det slik. Filmlokalene er også mye av grunnen til at denne forblir en så stor favoritt, ettersom en får såpass med herlig variasjon tidlig ut, der en går fra de tvilsomme og farlige neonopplyste gatene i New York by, til plutselig å være i ren sommerleir idyll, uti solfylte og flotte skogsområder, der er jo rene paradis på jord, kontra storbyens utrivelige jungel. Er noe helt spesielt med disse tidlige 80-talls sommerleir slasherne, og The Burning er blant de som fanger nettopp leiropplevelsen så ufattelig bra, og har man selv vært noen uker på et slikt sted, er det vanskelig å ikke bli nostalgisk. Klart, en slapp jo å møte på en morderisk gærning, men fikk mange nye venner, og skjønte ikke helt hvorfor en var så negativt innstilt på å dra på leir, da det ble en topp sommerferie, med masser av moro. Om det er noe å eventuelt dra frem, kanskje smått negativt, sett i etterkant av forrige besøk. Så er det jo umulig å unngå det som fant sted, et par måneder senere i høst 2017, og kaoset rundt Weinstein, som faktisk skrev (en av dem) og produserte The Burning, og visstnok kom på ideen om filmen, før Friday the 13th (1980) ble tiltenkt, men fikk ikke gjennomslag i å lage den, før nevnte klassiske slasher allerede hadde blitt lagd og endt opp som en kjempesuksess, der forandret skrekkgenren og filmstudioenes oppfatning av den type underholdning, og hvor alle ønsket sin Halloween eller Friday the 13th slasher. Tilbake til Weinstein, så ja, med tanke på alt svineriet rundt han som person både i ettertid men også tidlig ut, samt et par meget rapey karakterer/scener i The Burning, og ja, dette gjør jo ikke at man forandringer mening om filmen, men umulig å ikke undre på om han allerede den gang, hadde for vane å "miste" håndkleet sitt, når han var i enerom med ulike attraktive og unge kvinner. Nei, nok om det. The Burning byr opp på en meget imponerende gruppe av unge og fremadstormende navn, kanskje mer karakterskuespillere flest, med nevnte Jason Alexander, Fisher Stevens, Holly Hunter, Leah Ayres, Larry Joshua, Brian Backer og sikkert flere man har glemt i øyeblikket, men artig å se flere av dem i så unge utgaver. Musikken er gjort av prog rock legenden Rick Wakeman, der gir filmen et ganske så unikt synthdominerende score, litt sleazy, litt cheesy men også en god del urovekkende, perfekt til denne type underholdning. Alt i alt, The Burning er så mye mer enn kun ei "rip-off" av Fredag den 13e, og hvem som egentlig var første ute med ideer og manus, for midt oppi alt så hadde en jo også Madman (1982), der visstnok attpåtil skulle ta for seg karakteren Cropsy, men når skaperne fikk nyssen om at både The Burning og en av Friday the 13th filmene (mulig del 2) allerede var i full gang med å lage lignende filmer, så ble det forandret, og Madman gikk mer over i en ufrivillig komisk slasher, på nippet til å bli ren komedie, fremfor skrekk. Så nei, hadde et meget gledelig gjensyn i kveld, da med det som er lett en av de aller beste og mest underholdende 80-talls slasherne, og noe så sjeldent som en der makter å nå ei rating av: 8/10 Og med det, står igjen som en av de få slasherne i hop med Sleepaway Camp (1983), My Bloody Valentine (1981), Alone in the Dark (1982), Friday the 13th Part 5 (1985) og mulig en av de 2-3 første Nightmare on Elm Street, (om en kan regne de som slasher eller overnaturlig slasher) der rager høyest av den type underholdning. Men The Burning er altså den man gi en etterlengtet ekstra hakk opp i totalsummen til, og tok meg 3 besøk, men vel verdt, for starta jo på en 6,5/10 og tja, tviler på at det vil ende i 10/10, men der man er nå, er jo nesten en fullkommen 10er å regne, med tanke på hvor mye ræl og skit slasher genren har maktet å komme opp med. Inseminoid (1981) av Norman J. Warren Vel, det var de 250 kronene rett i dass. 4 stykk drepende kjedelig, til direkte middelmådige britiske "klassikere" innen 70 og 80-talls b-film kategorien, alt samlet i hop på ei Anchor Bay DVD boks, og nei, når tidligere sette Terror (1978) viste seg å forbli værende den "beste", burde en nok ha skjønt hvor det ville gå hen. Håpet jo for hver usette film, at minst en, kunne være noe givende, men neida, av sluttet på "topp" med drittfilmen Inseminoid, der åpenbart forsøker å melke suksessen til den overlegne Alien (1979), men totalt uten budsjett, talent og kreativitet, blir det en vanvittig langdrøy og kjedelig affære. Men den skal ha for et par mildt sagt små komiske og desto mer jævlige scener, med mye skrik og jammer, og nei, antageligvis i bunnsiktet av Alien rip-offs, og de har en dessverre kasta bort altfor mye tid på fra før, så rett i søpla går det med denne skitfilmen. 3/10 Jaws 3-D (1983) av Joe Alves "We are having dinner here." Under de hektiske forberedelsene av førpremieren til det splitter nye Sea World attraksjonspark, får stedet plutselig noen uønskede gjester, når ei liten hvithai forviller seg inn i lokalene. Dessverre løses ikke problemet med å kun fange den inn, eller verre, nemlig forsøke å innlemme rovdyret som det aller siste, av mange attraksjoner. Ettersom hvithaier i fangenskap, er sjelden eller aldri blitt noen stor suksess. Og når haien dør, vekkes så vreden til en gigantisk og meget sint og hevnfull mammahai, som også har greid å smyge seg inn i sjøparken, usett. Trengte noe lett og lystig på søndagskvelden, og vurderte jo å dra frem Free Willy (1993), ettersom en så jo et par av oppfølgerne, for ei tid tilbake. Men har jo helt glemt Jaws filmene, der alltids har vært formidabel sen sommerkvelds underholdning, og selv om fallhøyden var rimelig stor, fra de to første, til tja, "røkla", så har en alltids vært svak for film nummer 3 og 4, der sistnevnte var en vel innom i fjor sommer. Uansett, Jaws serien heiv seg også på 3-D comebacket, og ler alltid av den latterlige filmposteren og tittelen, nesten synd at ingen tredde et par 3-D briller på haien også, ville vært prikken over ien. Vel, film nummer 3 må tas for det er, og her virker det som de forsøkte å ditche forgjengernes mer seriøse stil, og satse på et mer ungdommelig og tidsriktig preg, eller rettere sagt, de maktet ikke å lokke hovedrolleinnehaverne fra 1 og 2, til å returnere, og inn kom altså yngre krefter, samt en fersk Oscar vinner. Tidlig ut, får en litt slasher vibber, og ikke bare i tittelen, men stemning og nesten så man kan høre Friday the 13th themet i bakgrunnen, ved et par anledninger. Dennis Quaid spiller en av hovedrollene, og hvor Brody brødrene er blitt noen år eldre, og vel så det. Men fortidens traumer, er vanskelig å glemme. Ei ung og meget søt Lea Thompson stiller også opp, selv om hun forsvinner litt bort utover, mens den alltids likandes Louis Gossett Jr., virket å ta en Michael Caine, med å hoppe fra Oscar vinnende filmer, til, tja, det stikk motsatte. For Jaws 3, har jo flust av talent, men fremstår tidlig ut som ei meget påkosta b-film, der ikke er så langt unna i stil og handling, slik de utallige katastrofe filmene på midten av 70-tallet. Alt er litt større og mer dramatisk enn forrige eventyr, og nå er haien på størrelse med en stor ubåt, og grynter, knurrer og ja, det spares ikke på komedie her nei. For tar man den for det den er, så har man oppunder 100 minutter lang komedie, med "fantastiske" spesial effekter og noen absolutt latterlige replikker ala: Brody - "I see my brother nailed you, eh?" Eller den fantastiske Beep-beep flørten mellom Brody og dama hans: Brody: "All right. I'll have my beeper beep your beeper." Kathryn: And "I'll have my beeper beep your beeper back." Folka bakom manuset, må ha hatt det ganske så festlig når dette "mesterverket" kom til live. Og selvsagt favoritten, hvor ei lita jente får øye på den "søte" fisken, og bryter ut: "Daddy, look at the fish!" hvor pappa kjapt smeller til med: "Holy shit! Og scenene da, for noen herlige campy og ufattelig komiske scener man får igjen. Så mye gull å velge blant, men den hvor han overmodige britiske filmregissøren ender opp som forrett for den monstrøse moderhaien, er så gjennomført idiotisk men på en fascinerende og ganske så kreativ måte. For her følger vi maten ikke bare inn i gapet til haien, men vi får se det fra matens vinkel, nemlig inni kjeften på beistet, og selvsagt gjort for å få 3-D effektene til å kline til litt ekstra, og nei, det blir nesten for mye, i perioder. Den over-the-top avslutningen, der er så gjennomført random og virker å være henta fra en helt annen film, avslutter galskapen, og med et bilde der greit oppsummerer hvorfor man ikke har hjerte til å slakte den, for så mye glede og underholdning, er ikke noe en forbinder med en av "tidenes verste" filmer. 6,5/10 Må også legges til, at det eventyraktige soundtracket, får jo tankene i retning Indiana Jones og lignende, fremfor en thriller om en drapshai, selv om det klassiske themet til john Williams nok en gang blir godt benyttet, men liker faktisk enkelte deler av Jaws 3 scoren. Har den magiske 80-talls feel-good stemningen over seg: 1 1 Lenke til kommentar
Frank.N.Steen Skrevet 23. august 2022 Rapporter Del Skrevet 23. august 2022 Beverly Hills Brats (1989) av Jim Sotos Nok ei impulsiv og lite imponerende 80-talls film, der Youtube anbefalte meg her forleden. Innehar kjentfolk som Martin Sheen, Burt Young samt skurkekarakterskuespilleren Robert Tessier. Men i hovedrollen finner man A Christmas Story (1983) barnestjerna, nå et par år eldre, Peter Billingsley, der er lei av at hans styrtrike foreldre konstant overser han, og bestemmer seg så for å igangsette sin egen kidnapping, alt for litt oppmerksomhet. Av en eller annen grunn, virket noe av det syltynne plottet, litt i samme stil og retning som Alicia Silverstone "klassikeren" Excess Baggage (1997), men ja, Beverly Hills Brats, oppsummeres kanskje best med Whoppi Goldbergs rekordkjappe cameo, hvor hun forbi passerer i en sportsbil, og leverer filmens tittel, og det hele tok maks et halvt sekund, og bidro sikkert i at Whoppi fikk ei solid lønn i retur for alt "strevet". Tipper det var ei vennetjeneste, eller at noen faktisk fikk øye på dama, under filming, og spurte om hun ikke kunne slenge inn ei kjapp replikk, og resten er c-film historie. Det myldret jo av slike (oversatt til norsk) På rømmen i Beverly Hills titler mot tampen av dette tiåret, og Beverly Hills Brats er nok blant de verste, hvert fall av de man har sett til nå. Nei, filmen ser ut som noe der ble til rundt 1986-87, og ikke 1989, men godt mulig den lå på vent i flere år, når produsentene innså hvor det bar hen. For dette var rimelig tamme saker, og selv ikke Martin Sheens innsats kan redde den fra å feile, big time. Peter Billingsley forble værende igjen i den nerdete og små sjarmerende guttunge rollen fra nevnte juleklassiker, og selv om han hadde nådd puberteten, ser han jo ut som en der er maks 10-11 år. Ikke rart Burt Young så tørst ut i bildet øverst, for når agenten din ikke greier å komme opp med bedre roller, så ja, da må en forsøke å trøste seg på beste vis. Peter derimot, ser ut som noen bytta ut det rosa kaninkostyme fra Christmas Story, med ja, et jenteplagg, og vel, Robert Tessier, Sheen og nevnte Young er nok forskjellen på en 2/10 og en 3/10, uten at det sier for mye om hva en fikk igjen. VHS kvaliteten gjør også at man får litt nostalgisk sjarm, men definitivt ei man godt kunne ha vært fint uten. 3/10 Jaws 2 (1978) av Jeannot Szwarc "All right, you big bastard! Come On! I've got something for ya' now! That's it! Attaboy, come one! Right over here! Open wide OPEN WIDE! SAY AAH!" Akkurat i det sommersesongen er i full sving og beboerne i Amity endelig kan returnere til stranda igjen, da uten å frykte for livet sitt. Så ja, da starter politisjef Brody (Roy Scheider) å rope "Ulv, Ulv", hvert fall for lukkede ører. Ettersom slike panikkanfall, kan man jo ikke ha, og vil i verste fall skremme vekk kjøpelystne turister og skade byens gode ry og navn. Men dessverre, Brody får rett igjen, da en sulten og svær hvithai er på tokt i havna, og denne gangen er det personlig! Vel, det ble ei lita forlengelse av helgen, men måtte nesten se igjen Jaws 2, når man først var innom tredjefilmen i går kveld. Joda, ingen tvil om at 2ern er best av oppfølgerne, tross av at den er milevis unna originalen i kvalitet, så tar den likevel mye igjen, i underholdning og feel-good faktoren. Roy Scheider er tilbake, og leverer så godt han kan, selv om han sikkert fikk meget godt betalt for å returnere. En annen ting som gjør at man alltid har vært glad i denne, er jo at man så den første gang i sommer 1999, og da ble den første av Haisommer filmene en fikk med seg. Med tanke på originalens enorme suksess og klassikerstatus, var det vel ingen stor overraskelse at noen omsider så mulighetene til å cashe rikelig inn, ved å gjøre et nytt haiangrep om til en suksessfull sommerutgivelse. I mellomtiden, så hadde jo mang en Jaws klone ankommet, der alt fra spekkhuggere (Orca), blekksprut (Octopus) til menneskespisende bjørner (Grizzly) maktet å spise seg inn på Haisommer markedet, og legger en ved Piranha (1978) har man noen absolutt godkjente b-filmer, men Jaws 2 viste jo til, at fansen ville åpenbart ha mer, da den håvet inn vanvittige summer, og sammenlignet med nevnte titler, er den absolutt en velgjort fortsettelse. Mye komedie er det jo å finne her også, ikke like campy som i de senere, men umulig å ikke humre godt, når ei dame som er i ferd med å bli hai-mat, ender med å snuble i båten, med ei svær kanne med bensin, og heller det over seg, før hun fyrer av en rakettpistol, og setter både seg selv, båten og haiald i fyr og flammer. Eller når haien forsøker å spise et helikopter, og nei, denne ble vel også benyttet i en lignende scene i film nummer 4, med Michael Caine. Også ei liten referanse mot Orca (1977), der en hai ble drept av spekkhuggeren (eller noe lignende) og ja, i Jaws 2 har haien fått sin hevn, og drept sin "overmann". Men lite slår scenen der Scheider dæljer løs på en gedigen strømkabel, og starter å skrike og prate til beistet, bedrive psykologisk krigføring, og selvfølgelig midt opp i haiens drapstokt, blir det satt i gang en seilbåtkonkurranse, hvor den ene kløna etter den andre, kjører full slapstick komedie, gang på gang. John Williams returnerer, musikken kanskje ikke like imponerende som forgjengeren, men god stemningen er der, og så har man jo den legendariske filmtaglinen: "JUST WHEN YOU THOUGHT IT WAS SAFE TO GO BACK IN THE WATER…" der ble i en årrekke, parodiert og kopiert i utallige filmer, fra alle slags genrer. Alt i alt, ikke sett på veldig lenge, men stadig underholdende, tross av at spilletiden på oppunder 2 timer, kan i perioder bli noe vel lang. 7/10 Lenke til kommentar
Woff Skrevet 23. august 2022 Rapporter Del Skrevet 23. august 2022 (endret) The Northman ankom i dag: https://www.imdb.com/title/tt11138512/?ref_=nv_sr_srsg_0 Denne på 4k med Dolby Vision bilde og Dolby Atmos lyd. (Greit med Atmos, men er ikke fornøyd med bruken av kanalene her..) Brukbar film, bør vel sees, men kjente meg ikke helt igjen som viking..Husker da at vi var mer hardbarka med mjød i seidlene og hår på kulene? Endret 23. august 2022 av Woff 1 Lenke til kommentar
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå