Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Frank.N.Steen]

The Go-Go Boys: The Inside Story of Cannon Films (2014) av Hilla Medalia

Runde 2, av dokumentarer om kring filmprodusentene Menahem Golan og Yoram Globus, og denne gang er det da mer rundt disse karene, enn fra forrige møte (i Electric Bogaloo: The Wild, Untold Stories of Cannon Pictures), hvor en følger ferden fra hjemlandet Israel, og hvor de så prøvde å slå seg opp i Hollywood, men fikk tidlig ut, et frynsete rykte, grunnet deres meget voldelige og sleazy utgivelser, og ikke minst hvor mange det ble lagd, på såpass kort tid.

Golan spøkte med, at han visste ikke hva han ville gjort, om han fikk tak i 30 millioner dollar, men mest sannsynlig ville han nok ha forsøkt å lage 30 spillefilmer. Og dette ville vel kanskje oppsummere deres klassiske selskap, Cannon Pictures, som i løpet av et kalenderår, kunne ferdiggjøre opptil 50 langfilmer, og ha nesten like mange, på vent, rett rundt hjørnet.
Problemet ble nok åpenbart, tidlig ut. De tok vann over hodet, og brukte penger de ikke hadde, og forsøkte stadig vekk å gjøre unna større og større deals, men til slutt sank skuta, og vel, det gikk som det gikk. Likevel, som to meget likandes og interessante karakterer, og hele outsider vinklingen, i hvordan de aldri fikk innpass blant "eliten", selv når de begynte å lage mer seriøse filmer, så pusha de frem en type underholdning, som åpenbart fenga vanvittig mange filmelskere, og det er nok fortsatt mange, som får sommerfugler i magen, av å se igjen den nostalgiske Cannon logoen, ettersom en ofte visste, at da ville en få noe helt spesielt i vente, ulikt hva de andre Hollywood maskinene kunne levere.

Dokumentaren er nok et hakk ned, fra forrige film, mye scener og klipp hvor det snakkes på ulike språk, ingen tekst og et par, som jeg er ganske sikker på, også var inkludert i forrige dokumentar.
Men moro at typer som Van Damme, Dudikoff, Jon Voight osv, stiller opp. De virket litt mer positive i omtalen av sine arbeidsgivere, enn det mange av deres kolleger gjorde, i nevnte Electric Bogaloo, som i tidvis ble kanskje noe vel negative i lengden.

Alt i alt, en godkjent, men forglemmelig affære, som fikk meg til å notere ned et par usette Cannon filmer, som en gjerne skulle likt å få med meg, så da har en hvert fall noe å se frem til der.

5,5/10

The Hunchback of Notre Dame (1939) av William Dieterle

Kun sett to andre, og langt nyere utgaver av Ringeren i Notre Dame. En, ganske så depressiv og mørk versjon, med Anthony Hopkins som Quasimodo, og selvsagt den meget lystige og langt mer kjente Disney filmen fra 90-tallet.
Denne britiske filmen, fra 1939 er nok den beste, av de 3, selv om spilletiden på underkant av 2 timer, kunne bli noe i det lengste laget, så synes jeg den har et overraskende fint tempo og selv om DVDen hadde valget mellom å se den i sort hvitt, eller i farger, så gikk en for den originale utgaven, ettersom den får frem mer av de gotiske scenene, som jo er meget flott utført.

Var kanskje ikke helt i det rette humøret eller stemning, men tja, ender med en snill og godkjent rating av:

7/10

The Hunchback of Notre Dame (1982)

Britisk tv-film produksjon, der har Anhtony Hopkins i rollen som Quasimodo, og vakre Lesley-Ann Down som Esmeralda.
På langt nær like godt gjennomført som 1939 versjonen, en var innom her forleden. Men Hopkins gir karakteren litt mer å spille på, med tanke på dialog, selv det kan bli noe hit og miss her også. Enkelte scener, ligger jo veldig tett opp mot nevnte britiske klassiker, andre virker å gå litt forhasta gjennom handling og forenkle ting, men mot slutten, så blir det meget mørkt og avsluttes med en ganske så dyster og deppa "WHY?".

Klart, boka er vel enda mørkere og brutal enn noen av filmatiseringene, hvert fall slik en har forstått det, ut ifra ulike innlegg på filmforum og omtaler.

Ingen forandring i ratingen, siden forrige besøk. Midt på treet, men som løftes noe frem, av Hopkins innsats.

5,5/10

Little Giants (1994) av Duwayne Dunham

Typisk 90-talls barnefilm, med idrett som tema, og følger denne godt brukt oppskriften med en gjeng kløner av noen underdogs, som selvsagt må forsøke å overvinne bøllene i en siste final fight.

Sett, kun grunnet at en er glad i typer som Rick Moranis og ‎Ed O'Neill, men handlingen og karakterene er syltynn suppe, og makter ikke å matche lignende type underholdning ala The Mighty Ducks serien.
Men nostalgi og en viss feel-good stemning, samt de nevne herrene, gjør at den bikker akkurat opp til en snill:

5/10

Cops & Robbersons (1994) av Michael Ritchie

En hardkokt politiveteran (Jack Palance), må forsøke å finne seg til rette hos den noe spesielle familien Robbersons, når en beryktet kriminell (Robert Davi), bosetter seg i et idyllisk nabolag. Men det å overleve de lange og seige arbeidsdagene, da med konstant overvåking, samt det å prøve å komme overens med familiens, noe vel nysgjerrige overhode (Chevy Chase). Skal vise seg å bli en langt mer utfordrende og uberegnelig oppgave, enn det å kun fakke en livsfarlig nabo.

Sett før, faktisk opptil flere ganger. Fikk jo fra før, et inntrykk av et denne måtte jo ha vært en stor hit, grunnet de utallige gangene norsk tv, pleide å sende den som lørdagsfilm, på 90-tallet. Men ja, det tiåret var alt annet enn "snilt" mot Chevy Chase, som etter et tiår som en av de mest kjente og populære komikerne, endte opp i den ene floppen, etter den andre. Likevel, Cops & Robbersons, føles jo i grunn veldig gjenkjennelig, der det virker som det forsøkes å blande inn familien Griswald med Stakeout filmene. Legger man til at tøffingen Jack Palance, nylig hadde fått et fint lite comeback, mye grunnet overraskelsen med Oscar pris og City Slickers (1991), men ikke alle valg av komiske roller, ble like vellykkede.

Og det er ingen tvil, tar en bort Palance, sitter en igjen med en meget tam og forglemmelig komedie, der ofte bommer med timing, mer, enn den lykkes.
Robert Davi som bad guy, får også litt for lite tid, men tja, har jo en del hyggelige minner om sene lørdagskvelder, med denne på tven, og er vel langt verre film, Chase rota seg bort i, fra det tiåret. Så ender med en veldig snill:

5/10

Led meg også gjennom den fæle parodien Repossessed (1990), med søte Linda Blair og Leslie Nielsen som prest. Vurdert til innkjøp i fjor høst, men dæven, 300-400 kroner for ei brukt DVD, no way! Og nattens besøk, var vel en grei påminnelse om at det var vel sparte penger. Synd filmen var så elendig, og tok en bort Blair og Nielsen, ville nok denne vært blant de aller verste parodi-slapstick "komediene" en har vært borti. Så og si hver bidige forsøk på humor, slå ut helbom, gyselig musikk og for mye gjenbruk av vulgær og billig humor, av den laveste sorten. Kun for de som må se alt av Nielsen og Blair, og nei, mer er det ikke vits i å skrive om den. 80 minutter, som føltes ut som en livstid.

3/10

Dumb and Dumber (1994) av Peter Farrelly

"Some people just aren't cut out for life on the road."

To "smått" spesielle, og for tiden arbeidsløse kompiser, ender plutselig opp med å finne ny mening med livet, når de kommer over ei koffert som har havnet på ville veier. Dette skal føre duoen til langt varmere og sydligere omgivelser, i "tropiske" Aspen, og i søket etter den skjønne rødhårede eieren, frøken Samsonite.

På høy tid med et herlig og fortsatt like morsomt gjensyn med denne klassiske 90-talls road-trip komedien, der en er jommen meg glad, en har stadig behold den nordiske VHS kassetten, ettersom en har bomma grovt, da ved å handle inn filmen flere ganger på DVD, og dæven, alltid noe rot, da med scener som plutselig er borte, eller limt inn nye og lite festlige alternative varianter. Viser seg at det er jo ørten forskjellige versjoner, og den nordiske er jo fullstendig overlegen den som virker å være mest kjent (på DVD) som Directors Cut, og nei, vet ikke om den utgaven man nettopp så igjen (og sikkert så nesten ukentlig på 90-tallet), er å finne på DVD eller Blu-ray, men en film som dessverre har forårsaket mye frustrasjon blant fansen.

Vet at scenen hvor Carrey blir rana av ei eldre dame i rullator, er fjerna fra DVD versjonen, samt at enkelte av musikkinnslagene også er borte vekk.
Men ja, VHS utgaven er gull verdt.

Uansett, filmen er nok Farrelly brødrenes beste stund, men ikke langt fra å si det samme om Jim Carrey, der hans to tidligere komedier i Ace Ventura og The Mask, var fine oppvarmings acts, men Dumb and Dumber er definitivt hovedretten av de 3, og selvsagt må en ikke glemme Jeff Daniels, som gjør noe så sjeldent, som å nærmest overgå sin komiske kollega, og noen av filmens mest hysteriske og minneverdige øyeblikk, er det jo Daniels som står for, og det er ikke dårlig, fra en som på det tidspunktet var kanskje litt avfeid som en "has been", best kjent for langt mer dramatiske og seriøse roller.

Likevel, i følge Wikipedia, så var rollene som Lloyd Christmas og Harry Dunne, blant annet tiltenkt Nicolas Cage og Gary Oldman, så det kunne jo ha blitt, interessant. Likevel, glad det gikk som det gikk, for Daniels og Carrey har en fantastisk kjemi gående, og flere velkjente fjes i filmens mindre roller, der ville dukke opp i de senere filmene til Farrelly brødrene, noen i større biter, men ja, alt sitter som et skudd her, og bare litt synd å tenke på at de lagde en meget skuffende oppfølger, altfor sent, og en som faktisk ikke var særlig bedre enn de ofte utskjelte "prequelen" fra 2003, men uten noen av de originale stjernene.

Filmen skriker jo 90-tallet, med et utrolig varierende og fengende feel-good soundtrack, og nei, glad man så den igjen, og selv om en rater Kingpin (1996) som favoritten av de 3 komiske Farrelly perlene (Alle elsker Mary den siste i rekken), så ja, Dum og Dummere er nok den beste av dem alle.

8,5/10

In Search of Darkness (2019) av David A. Wiener

Vel, da var oppunder 4 lange timer unnagjort, og blir nok en god stund før en orker å begi seg ut på en lignende reise, uansett hvor mye en elsker temaet som blir bragt opp.

I denne dokumentaren, er det først og fremst skrekkfilm og 80-tallet, som får dominere, og det så ufattelig mye, at en blir nokså overfora, tidlig ut.
Spilletiden kunne også fint ha vært trimma ned, en god del, men det som selvsagt holder interessen i gang, er jo at den gradvis beveger seg, fra 1980 og frem til og med 1989, samt innehar mange likandes og spennende folk.

Dessverre, ikke ulik In the Search of the Last Action Heroes (2019) dokumentaren en så tidligere i år, blir det også mye frem og tilbake, der man plutselig går fra 1981 og er oppe i 1988, så er vi tilbake i 1983 og så får man plutselig en kort snutt om spesial effekter, eller musikk, og så leading men/damer, sex, musikk osv. Det blir rett og slett for mye, på en og samme tid, tempoet er upåklagelig, men innholdet er rett og slett altfor mye, til en og samme film.

Vel vitende, om at ikke bare en, men visstnok også en kommende del 3 av disse skrekkfilm dokumentarene (med samme navn) er på vei, og trolig også oppunder 3-4 timer (hver) i lengde, gjør jo, at disse burde jo ha vært utmerket som tv-serie, fordelt på 6-8 episoder.

Det ble også kanskje litt små frustrerende, tidlig ut, der fokus på enkelte meget populære filmserier (Halloween, Friday the 13th og Nightmare on Elm Street), rett og slett, tok opp for mye tid. Jeg er veldig i glad i alle 3, men ærlig talt, alle filmene i de seriene er ikke på langt nær like bra eller interessante. Hva med litt mer oppmerksomhet til indie og b-filmer, og kanskje noe potensielle usette, mindre kjente perler? Ville gjort mye for å booste ratingen, hvert fall for en stor horror fan.

Og når man først kommer til de virkelige klassikerne, type The Thing, The Shining, The Fly, osv, så er noen rett og slett for korte, mens middelmådigheter blir gitt langt mer oppmerksomhet.

Alle kan nok ikke gjøres til lag, men utrolig mye potensiale, som dessverre faller litt bort, da ved å konstant gå tilbake til Jason, Myers og Freddy, og så har man jo en del av intervjuobjektene, som er alt annet enn underholdende, noen virker dratt inn, helt i siste liten, kun for å fylle opp tiden med enda en overentusiastisk heiagjengleder.

Synd det også gikk litt for kjapt i svingene, når de tok en lynhurtig overgang/historie leksjon om at skrekkfilm var alltids sett ned på, som søppel av filmbransjen, men hvorpå tampen av 60 og tidlig 70-tallet, når karer som Polanski, Friedkin, Spielberg osv, plutselig gjorde sine filmer, så skjedde det saker og ting. Nærmeste blir vel litt i retning av Carpenter og hans kult-klassiker Halloween, samt innflytelsen til slasherfilmene via Alfred Hitchcocks mesterverk, Psycho.

Men, skulle alt vært dekka, hadde nok spilletid kjapt gått i 5 timer pluss.

Helt på tampen får en også noe kloke ord fra karer som Lloyd Kaufman, Joe Bob Riggs og Stuart Gordon, om det at 80-tallet var ikke bare å gjøre et dusin billige Friday the 13th eller Halloween kopier, eller remakes av gamle og kjente filmer.
Det var først og fremst en tid hvor mange talentfulle folk gikk sine egne veier, selv om det sikkert også i mange tilfeller, kom til å gi dem langt flere fiender, enn venner, men det var alltids noen som brøt gjennom nåløyet. Enten grunnet flaks, eller rett og slett god timing, men de glemte aldri hvor de kom fra, og hvem som sto på og hjalp dem på veien mot toppen.

Usikker på om jeg vil se oppfølgerne med det første, men dersom 60-70 talls skrekk, vil bli tatt mer frem, samt kanskje mange av de oversette b-film perlene fra 80-tallet, så er det ikke umulig at en prøver seg på del 2, men da stykka opp i 3-4 deler, ikke alt på en og samme tid.

Uansett, glad for at kule karer som Tom Atkins, Keith David, John Carpenter, Jeffrey Combs, Brian Yuzna osv, får mye tid her, samt at damer som Barbara Crampton og Kelli Maroney, fortsatt ser like bra ut, og nei, definitivt en dokumentar verdt å se, men ja, den siste timen ble ganske så drøy.

7/10

[Frank.N.Steen]

I Am Chris Farley (2015)

Dokumentar om tv og filmskuespilleren Chris Farley, der gikk bort i en alder av 33 år, og hvor familie, venner og kolleger, forsøker å gi et nærmere innblikk i det korte livet til en av 90-tallets lovende komitalenter.

Var litt usikker på hvilken dokumentar man skulle se, for fant først nylig ut, at en nyere og lenger film (Anything for a Laugh), ble utgitt i 2019, mens denne man så tidligere i dag, kom ut i 2015. Uansett, den andre filmens tittel, oppsummerer kanskje noe av den triste og mørke delen av Farleys plutselige suksess, men også til slutt hans tragiske bortgang, hvor han blir gang på gang, fremstilt som en fyr alle var glad i, men en som i likhet med så mange andre morsomme menn på film og tv, virket å slite med det å takle overgangen fra fest og moro, til å være en helt vanlig og streit kar i sitt eget selskap.

Har alltid vært glad i filmen Tommy Boy (1995), og selv om den kanskje er litt vel nære Planes, Trains and Automobiles (1987), så var det jo en utmerket måte å gi Farley en fin overgang, fra tv-stjerne på SNL til det å være stjerne i sin egen film. Den maktet å gi han en mulighet til litt mer alvor, men klart, hans fysiske talent med komiske innslag var nok det mange husker best. Minuset ble vel at den type suksess, gjorde at det skulle melkes maksimalt, og ikke lenge etter, kom den langt svakere og mye mer forhasta Black Sheep (1996), som visstnok knapt hadde noe manus til å begynne med, og hvor mye av scenene, var Farley som slår hodet inn i ting, faller nedover skrenter, eller banner og skriker, og Farley sa det vel selv også flere ganger, at han ønsket jo helst å komme seg litt vekk fra de mest ihjelbrukte "Fatty falls down" klisjeene. Men hvor på folk nærmest kastet opp av latterbrøl, og siden det virket å lokke folk til kinosalene, så ble det nok vanskelig å få andre type roller, hvert fall med det første.

Alt i alt, en dokumentar som starter lovende, men tja, man vet jo dessverre hvordan det gikk, og tror heller man vil forsøke å se den nyere dokumentaren, om en finner den.

6/10

Bride of Re-Animator (1990) av Brian Yuzna

"I created what no man's mind nor woman's womb could ever hope to achieve."

8 måneder etter de sinnssvake hendelsene ved Miskatonic universitetet, er doktorene Herbert West (Jeffrey Combs) og Dan Cain (Bruce Abbott) tilbake for fullt på sin gamle arbeidsplass. Den ene, er som alltids like opptatt av å skape nytt liv, ut av det "gamle", mens den andre, er mest interessert i å forsøke å holde liv i sine pasienter, tross uovervinnelige odds.
Dessverre for gutta, har de også en gammel kjenning, som har bestemt seg for å returnere. Da mulig ei kropp mindre, men stadig full av energi og ondskapsfulle ideer.

Glemte nesten at det var Valentines Day i går, og ettersom en ikke hadde noen store planer om å se typisk romantiske Hollywood klissefilmer, og en hadde jo nylig vært innom den herlige Frankenhooker (1990). Så tenkte man at det var kanskje på tide å se igjen en annen romantisk skrekk-komedie, og hvor Brian Yuzna fortsatte der han og kompisen Stuart Gordon forlot oss sist, med kult-klassikeren Re-Animator (1985).

Klart, My Bloody Valentine (1982) hadde vel også vært et godt filminnslag i går, men ja, ikke så altfor lenge siden man var innom den.

Uansett, i oppfølgeren til nevnte kultfilm, er altså gutta back in action, og ting går kjapt unna. Fra en brutal borgerkrig i Peru, til å flytte inn rett ved siden av en gammel kirkegård. Herbert West er like besatt av å skape nytt liv, som aldri før, mens Dan Cain gjør alt han kan for å opprettholde liv, tross at det sjeldent blir særlig vellykket, og han ender opp med å forsøke å gjenskape et emosjonelt bånd med sine kvinnelige pasienter, ikke ulikt det han hadde for sin kjære Meg (Barbara Crampton) i første film, og det viser seg jo ofte å bli katastrofalt for damene.

I 2ern prøver gutta å skape den perfekte kvinne, og det er selvsagt lettere sagt enn gjort. Men Herbert mener at løsningen kan være å bringe frem igjen, hjertet til Meg, men ja, det blir bare enda mer problematisk, som alltids.

Legger man ved at den herlige David Gale returnerer som hodet (flyvende attpåtil) til den onde Dr. Hill, samt at en får luskende og tvilsomme politimenn, og enda mer tvilsomme Doktorer pluss flotte Kathleen Kimont som bruden, har man mye underholdning i vente.

Minuset er jo dessverre ganske så åpenbart. Denne ble vel til, som en 2 film for prisen av 1, og hvor Yuzna visstnok hadde mest fokus på den langt bedre Society (1989), og Bride of Re-Animator føles ut som en litt mer "tam" og forhastet fortsettelse, av førstefilmen.
Tempoet, balansen mellom humor, alvor og sjokk/skrekk effekter, blir ikke helt like godt utnyttet denne gangen, og det spilles litt for safe, og hvor aldri de helt store sjansene blir tatt, til det blir det rett og slett for mye gjenbruk (av scener, forsøk på one-liners osv), og selv om en får igjen mye artig og vill underholdning, så er den helt klart flere hakk bakom originalen.

David Gale for eksempel, blir tidlig ut fremstilt som en der vil slå hardt tilbake, men forsvinner bort, og får knapt nok med tid her.
Andre karakterer forsvinner også bare bort, og synd, for potensiale for noe bedre, var absolutt til stede.
Likevel, gjensynet med Jeffrey og Bruce, er definitivt verdt å se filmen på ny. De har en solid kjemi gående, og noen av scenene er så ville og over the top, og siste 10-15 minuttene er absolutt en verdig måte å avslutte det på, der kroppsdelene sitter meget løst, men det gjør også latteren.

Synd norske SME (Star Media Entertainment) gjorde en så elendig innsats, for min 2005 DVD versjon, virker mer som ei sliten VHS kassett "kvalitet", med gulaktig bilde, og nei, mulig en må oppgradere over til Blu-ray, men burde jo helst gjøre så, først med originalen, for den er helt klart på et annet nivå.

Alt i alt, absolutt en godkjent oppfølger, men en som da blir litt for tett opp mot førstefilmen, og som selvsagt ville slite med å matche nevnte film, men ja, Yuzna lagde nå uansett to meget underholdende splatter-filmer på knapt et år, og gir den samme rating som ved forrige besøk:

7/10

[Frank.N.Steen]

Fitzcarraldo (1982) av Werner Herzog

"This god doesn't come with canons. He comes with the voice of Caruso."

Den fullstendig oppslukte operaelskeren, og kanskje noe smått ubalanserte businessmannen Fitzcarraldo (Klaus Kinski), har store planer om å oppfylle sin drøm, der går ut på å bygge et operahus, verdig til å huse de største stjerner. Og hvilken bedre plass er det vel å legge det, enn da midt uti den aller mest ugjestmilde og hardføre jungelen.

Tror faktisk ikke man har sett denne, siden tja, på en mindre evighet. På høy tid å gjøre noe med det, og kveldens gjensyn var jo meget hyggelig, og en fin påminnelse om hvilken spesiell dynamikk som kunne oppstå mellom to såpass bestemte og stae karer, i Werner Herzog og Klaus Kinski.
Duoen er 10 år etter forrige jungeleventyr i Aguirre, the Wrath of God, tilbake, nok en gang med besettelse i fokus, men kanskje da med en noe mer sympatisk og likandes Kinski, der i motsetning til nevnte film over, velger å ty til en mer tilbakeholden variant, samt musikk, fremfor våpen og vold.

Mange visuelt flotte og imponerende scener, og Kinski leverer en av sine aller største prestasjoner.
Spilletiden på oppunder 2 timer og 30 minutter, går stort sett greit unna, selv om de første 40-45 minuttene ble noe ujamne, så er det jo først i det man kommer ut i jungelen, at ting virkelig kommer i gang.

Ville så gjerne ha den opp i samme rating nivå som Aguirre, men ja, lengden og det at man kun har sett den 2 ganger, gjør at man holder noe igjen, men selvsagt ikke umulig med forbedring fra min side, ved et nyere besøk.

Inntil da, blir det med en solid:

9/10

Re-Animator (1985) av Stuart Gordon

"Don't know why they keep locked doors around here. Nobody wants in... and ain't nobody gettin' out."

Etter å ha gått i lære hos en beryktet professor fra Sveits, velger den smått "eksentriske" Herbert West (Jeffrey Combs) å fortsette sine noe spesielle eksperimenter på hjemmebane, og han setter så kursen for universitetet Miskanotic. Her finner han seg raskt til rette, og ved hjelp av en noe motvillig medstudent (Bruce Abbott) skal de to snart ende opp med å snu fullstendig opp ned på tilværelsen, da takket være West sitt banebrytende serum, samt en god del udøde mennesker.

Vel, kan jo si at gårsdagen ble en meget vellykket filmaften. Først Fitzcarraldo, så gjensyn med Re-Animator, og tja, husker man var innom sistnevnte for knapt 2 år tilbake, og fant igjen omtalen fra åttitallstråden på VGD, så bare limer inn derfra, ettersom man har tvilsomt forandret mye til mening om det man fikk igjen siden den tid:

Stuart Gordons uforglemmelig debut, er ikke bare hans første og beste film, men også en av 80-tallets soleklare kult-klassikere, og der opprinnelig var tiltenkt å ende opp som ei lengre miniserie, men ble til slutt nedjustert fra en oppunder 3 timer film, til knappe 80 minutter.

Planen til Gordon var til å begynne med å gjøre filmen og dens karakterer langt mer seriøse, med lite eller ingen slapstick komedie eller mørk humor involvert. Målet var et gotisk preg, i stil med de klassiske Hammer Horror filmene Stuart Gordon elsket. Men med et minimalt budsjett, og ikke all verdens tid på seg til å fullføre, så ble heldigvis disse planene raskt forlatt.

Dette med spilletid ble jo en veldig viktig faktor til filmens suksess, nemlig hvor kjapt tempoet går unna, og det er over nesten før man har satt seg ned, og er en slik sjelden film der er så moro og underholdende, at jeg kan gjerne se den 2-3 ganger samme kvelden.

Det ville nok ikke ha vært samme tilfelle, om den varte i 2 og en halv time, eller lengre. Men da ville nok også filmen vært en helt annen, og antageligvis på langt nær like underholdende eller kjent, som den jo endte opp som.

Uansett, splatter og horror komedier var vel ikke akkurat noe nytt i 1985, og der både Evil Dead (1981) og The Toxic Avenger (1984) hadde jo gjort større suksess, selv om den første Evil Dead filmen er langt mer skrekkrelatert, enn komedie, slik dens oppfølgere etterhvert gikk i retning av.
Men Re-Animator føltes ut som en av de sjeldne, der greide å kombinere mer klassisk horror i hop med bekmørk komedie, og samtidig inneha mildt sagt ekstreme mengder med videovold og nakenhet, uten at det noen gang føltes "sleazy" eller bare noe som var dyttet inn for å sjokkere.

Og det at Gordon og hans kompis og produsent kollega Brian Yuzna greide å få utgitt sitt produkt, i usensurert versjon, er jo smått utrolig. Da de selv har ofte spøkt med at dersom sensuren hadde fått viljen sin, ville filmen antageligvis vart i knappe 20-25 minutter, og resten hadde gått rett i søpla.

Slik gikk det heldigvis ikke, og filmen den var så mye mer enn kun vold og sex, for midt opp i alt vanviddet som skjer, så er det jo fantastiske skuespillerprestasjoner, minneverdige karakterer og attpåtil en ganske så tragisk kjærlighetshistorie der alle bidrar til at filmen står igjen som en av de virkelige unike skrekkfilmene fra åttitallet.

Av favorittscener kommer jeg ikke utenom to av mest komiske og herlige filmscenene jeg kan huske å ha sett, der fysisk komedie og timing, blandet med lyd og musikk sørger for at latterbrølene sitter veldig løst:

Den første, er jo selvsagt scenen der Herbert og Dean Cain kjemper for livet med den litt vel "livlige" katten Rufus, nedi kjelleren til Cain, og der man ser fint lite av udyret, men hører det veldig godt. Og måten gutta hamrer og dæljer løs på alt mulig, er så heftig og morsomt at jeg begynner nesten å flire bare av å tenke på det.

Den andre, og helt klart favoritten kommer nesten helt til slutt, og der det tar fullstendig av. Herbert West og stakkars Dean Cain kjemper med nebb og klør, mot en mindre "hær" av zombier (hele 6 stykker), og der er ledet an av den stormannsgale Dr. Hill (David Gale), som har onde hensikter med Herberts nye "vidunderserum".

Det mest komiske skjer når den stakkars nattevakta, som tidligere tok en liten velfortjent time-out i retning toalettet, med et voksenblad i hendene, når han så returner, blir han først møtt av et hodeløst lik, som kommer stormende ut gjennom døra, og som ikke det var nok, så ender det moste hodet til Dr. Hill, med å bli pælma veggimellom, og først da bestemmer nattevakta seg for å komme seg fort som faen vekk derfra.

Det holdt liksom ikke med alle de sinnssvake skrikene og dyriske lydene som finner sted, eller å bli møtt av et hodeløst lik, men antar at det blodige kraniet til Dr. Hill tok kaka.

Nei, en perfekt gjennomført skrekk-komedie, og en av de sjeldne der jeg aldri blir lei av å se igjen og igjen.

10/10

[Delvis]

På tide å se Fitzcarraldo igjen. Takk for påminnelsen, det er evigheter siden sist. Tror det var under innspillingen av den at Kinski nesten skjøt Herzog.
Har lagt meg til Nosferatu som en favoritt av Herzog/Kinski filmer, men har nok sett de andre for lite.

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (12 minutter siden):

Tror det var under innspillingen av den at Kinski nesten skjøt Herzog.
Har lagt meg til Nosferatu som en favoritt av Herzog/Kinski filmer, men har nok sett de andre for lite.

Ja, husker en så den interessante dokumentaren om de to herrenes mange filmsamarbeid, tror den gikk under tittelen My Best Fiend, og var inkludert i hop med Aguirre, Fitzcarraldo, Nosferatur, Woyzeck og en annen man har glemt navnet på nå, men ei meget solid filmboks, utgitt av SME på midten av 00-tallet.

Uansett, tror Indianerhøvdingen tilbød Herzog å avlive Kinski under innspillingen, men Herzog holdt jo nesten på å gjøre så selv, og visstnok ikke siste gang, at medskuespillere eller regissører har kommet på kant med den ubalanserte Kinski.

Under en senere innspilling av skrekk-thrilleren Crawlspace (1986), skal tyskeren ha greid å krangle på seg, så og si alt og endte visst opp med en kortfilm, da med tittelen:

Please Kill Mr. Kinski

Spoiler

The production of Crawlspace was troubled by the disruptive, combative and eccentric behavior of star Klaus Kinski. More than a decade later, in 1999, director David Schmoeller produced and directed a nine-minute film about his experience with Kinski entitled Please Kill Mr. Kinski. In it, the director recounts severe problems working with the notoriously difficult actor (see production section, above). When Empire Pictures declined to allow Schmoeller and his producers to fire the actor, Schmoeller alleges that the "Italian producer" (presumably Roberto Bessi) came up with a plan to have Kinski killed for the insurance money (fortunately, Schmoeller explains, "cooler heads prevailed"). After finding out that Schmoeller and the producers had attempted to have him fired, Kinski became even more difficult to work with, making bizarre requests and causing chaos on the set. By the end of the shoot, Schmoeller claims the entire crew was verbally urging him to "Please kill Mr. Kinski."

Kinski had died in 1991, and at the end of the short Schmoeller expresses some sadness that he was quoted in Kinski's obituary as confirming he was difficult to work with (though he also notes "this was just karma biting him in the ass"). He says he wishes the obituary had quoted him saying, "what a compelling actor he was. How great he was to watch. He really was great to watch."

In a 2011 interview, Schmoeller claims he had been telling the story of his experience with Kinski to other actors for years, but was inspired to make the film when he was approached by the independent filmmaker John Pierson, who had a show on IFC at the time. In the same interview, he flatly denies the suggestion that he at all exaggerated his tales for the film, stating: "The behind-the-scenes footage of Kinski screaming at the crew member; as well as the interview footage with Kinski in my own Please Kill Mr. Kinski – should be enough to document Kinski's volatile behavior. I didn't exaggerate anything in Please Kill Mr. Kinski. As far as I am concerned, Kinski is responsible for all his own 'myth-making.'"^[1]

Schmoeller's official website states, "Of all of my work, even the more well-known cult feature films, this short [Please Kill Mr. Kinski] is probably more talked about and more enjoyed than any other single title."

Har nok Aguirre som mine store favoritt av Kinski/Herzog filmene, noe med at den bare falt rett på plass, første gangen man så den, og innehar en utrolig flott og drømmeaktig setting, spektakulære scener og utrolig vakker musikk, og så er jo Kinski på sitt absolutt mest stormannsgale og nei, Nosferatu er også en fin og vakker film, men huskes at Kinski var ganske så tilbakelent i rollen som Grev Orlok, og likte den faktisk bedre enn originalen.

Endret 16. februar 2022 av Frank.N.Steen

[Theo343]

Synes denne belyser mye av problemet med nye filmer.

 

[Frank.N.Steen]

Diverse film sett siste uka:

Almost Heroes (1998) av Christopher Guest

En film man ofte pleide å blande i hop, med en annen lignende western-pioner komedie fra 90-tallet, kanskje da mest grunnet filmcovere i videosjapper osv, men klart, de var jo også de aller siste spillefilmene med John Candy og Chris Farley, og det ble vel også foretatt en del forandringer med tanke på begge komikerstjernene var døde, lenge før filmene ble sluppet til kinosalene.

Hørt stort sett fæle ting om Almost Heroes, men fikk lyst til å bare se den unna, og bli "ferdig" med den, etter I Am Chris Farley dokumentaren, for et par dager siden. Må jo si, at filmen var slettes ikke fæl, faktisk ganske så artig, selv om fokuset på Farley og hans brautende, skrikende og vulgære karakter, ble kanskje noe vel ensformig i lengden, samt "random" og "hysteriske" scener hvor han faller og slår seg, eller er i ferd med å sniffe på en stor porsjon med kukake, og attpåtil vurderer å ete den, "stor humor", not.

Men scener med ørnefrua og eggene hennes, er jo langt mer givende, og tydelig at Matthew Perry og Farley hadde en fin kjemi gående, men ja, mange vil nok fokusere på den store vekta til Farley, men selv var det umulig å ikke legge merke til at hans tynnere kollega, gikk fra normal vektig, til å se sykelig radmager ut, i det man nådde siste 10-15 minuttene. Og tipper at han dessverre slet en god del selv, og åpenbart ikke fått i seg nok næring, og en del annet, som ikke var særlig bra for kropp og helse.

Eugene Levy er en annen, som også bidrar til en del små artige scener, men så forsvinner han litt bort, synd, for hovedskurken var egentlig ganske så så forglemmelig.

Tvilsom en man vil handle inn i samlingen, men ja, sett og slettes ikke så "horribel", kanskje ikke oppe med Tommy Boy eller Beverly Hills Ninja som de mer morsomme Farley filmene, men langt mer givende enn Black Sheep, og glad Perry stilte opp, fremfor ny runde med David Spade.

5,5/10

In Search of Darkness - Part II (2020) av David A. Weiner

Runde 2, med oppunder 4 timer og 40 minutter med enda mer mimring (og kanskje noe vel overmelka) hyllest av åttitallsskrekkfilm, og det til sammen med forgjengeren, gjør at en har sitti gjennom nesten 9 timer total, der ja, det åpnes lovende, og tempo og innhold er jo absolutt av høy interesse, men så blir det rett og slett total overdose. Igjen, denne og forgjengeren ville vært utmerka, som en tv-serie, stykka opp i 6-10 episoder, fremfor en helaftens film, der aldri helt finner den rette balansen.

Positive er jo at de som ikke kom med i første film, får nå litt mer fokus og oppmerksomhet, men selv her, er det enkelte som bare flyr av sted, med knapt 15-20 sekunder (føles nå slik), og det gir ikke spesielt god dekning, mens andre og mer kjente filmserier, blir nok en gang dratt frem.
Ellers fine og mindre snutter om spesial effekter, make-up med dyktige og spennende folk som Tom Savini og Steve Johnson, pluss litt mer om kring scream queens (Linnea Quigley og Nancy Allen), til beryktede skurker (Robert Englund og Kane Hodder) mens italiensk giallo og film, får også en veldig god dekning.

Likte også godt, Joe Bob Briggs, som jo var innpå litt av problemet med en del nyere skrekkfilm, særlig de der forsøker å selges som en øyeblikkelig "kultfilm", og dette med å kombinere skrekk og humor. Han nevner at de ofte går i fella, ved å bli altfor selvironiske og bevist, samt det med å inneha akkurat passe mengde med humor (20 prosent) og skrekk (80 prosent). Men de fleste går i stedet fullt ut, med 80 prosent humor og parodi, og knapt 20 prosent skrekk/alvor.

Kunne derimot vært foruten det politisk korrekte jipp-jappet, som blir dytta inn, litt her og der. Tviler sterkt på at filmskaperne hadde PK i fokus på den tiden, og kanskje derfor man er så ekstra glad i nettopp de eldre tiårene og særlig skrekkfilm, og ikke så veldig hypp på det man har i dag (gjelder ikke bare skrekkfilm).

Av filmer man er glad ble bragt frem denne runden, kan jo et knippe smått undervurdert 80-talls film, som Vamp (1986), Dead Heat (1988), My Bloody Valentine (1981), Inferno (1980), The Stuff (1985), Maniac Cop (1988) og ja, lista er sikkert lenger enn så. Men ja, problemet mitt, blir at man ender opp som total overfora, tidlig ut. For mye info, på en og samme tid, med veldig liten mulighet for en pause, og det resulterer jo i at mye går kjapt i glemmeboka.

Mulig man ser igjen disse, men håper nesten noen vil da gjenutgi dem som tv-serie, ikke kun en hel spillefilm.
Den tredje filmen, som altså slippes senere i år, kommer man nok til, før eller siden, men nei, et hakk svakere enn forgjengeren, og blir så med en litt småskuffende:

6/10

The Hunted (1995) av J.F. Lawton

"I'll be waiting for you in hell."

En amerikansk businessmann (Christopher Lambert) på visitt i Japan, får turen snudd fullstendig opp ned, i det han blir et ufrivillig nøkkelvitne, etter å ha overlevd et drapsforsøk. Dessverre for han, er marerittet langt fra over. Det har bare så vidt startet, når en besatt klan med krigerske drapsmenn, etterlyser hodet hans, og den eneste som virker å kunne holde stand mot overmakten, er ved hjelp fra en minst like intens kriger.

Et meget hyggelig gjensyn, da med en film som man plukka med seg, for en del år tilbake, og fra første stund, virket som bare enda ei usett rett på video Christopher Lambert b-film. Men det var jo i grunn en ganske så "dårlig" utgangspunkt, for The Hunted er virkelig en vellagd og meget tøff Østen møter Vesten type action kamsportfilm, og hvor stjerna Lambert, tidlig ut, blir fremstilt som en nokså naiv, klønete og noe "veik" figur, som plutselig kastes ut i et mareritt, når han får napp med flotte Joan Chen på et hotell, og ikke lenge etter, har han den ondskapsfulle ninja lederen (John Lone) med sin hær av blodtørstige soldater, rett i hæla.

Heldigvis, så har "helten" en egen spesiell evne til å overleve, og dette gjør at han raskt fanger oppmerksomheten, til en minst like besatt krigerherre, Takeda (Yoshio Harada), som rekker ut en "reddende" hånd, men i bytte mot at amerikaneren blir uvitende, om til et levende ang, og der ære og heder vil snart utspille et siste slag mellom fortid og nåtid, og nei, The Hunted er så mye mer, enn kun en Lambert film, den er på nære nippet, å være en av disse nesten actionfilm perlene, som ja, virkelig fortjener en nærmere kikk, for fans av denne type underholdning.

De to kanskje viktigste årsakene til at ratingen tar et stort hakk opp, siden forrige gang. Er jo den vanvittig brutale og tøffe togmassakren, samt filmens avsluttende klimaks, der er både vakker og nådeløs.

Klart, en ting som dessverre ikke er til å unngå, og legger det i spoilerfunksjonen:

Spoiler

er jo da, i typisk Hollywood stil, så blir altså den vestlige helten, utrolig nok om til en meget godt trent sverdmester, på knappe 3 uker, og ja, det føltes litt vel utrolig, men selvsagt, slettes ikke uvanlig for denne type øst møter vest action, og siden samtlige DVD og VHS filmer, virker å selge den som kun enda ei "vanlig" Lambert film, så ja, ville nok folka bakom gjøre sitt, på at fansen hans ikke ble skuffa, og heldigvis blir ikke Lambert helt Van Damme eller Seagal stormannsgal på tampen, takk og lov. Klart, mannen er jo ikke helt ubrukelig med sverdet, vi snakker jo tross alt om The Highlander, og han kan jo kunsten med å kappe huer!

Alt i alt, jeg koste meg, og innså tidlig ut, at denne må helt klart oppgraderes over til en mye bedre og verdig Blu-ray utgave, da den nordiske og gamle DVD utgaven, inneholdt litt for mye ja, ikke så veldig imponerende bildekvalitet, men viktigste var nå uansett at filmen er definitivt en liten godbit av Lamberts 90-talls utgivelser, og i hop med Fortress (1992) og Gunmen (1993), blant de som viste at han hadde noen reale høydare, tross mye forglemmelig skitfilm.

Til slutt, de to virkelige stjernene i filmen, er jo i grunn John Lone som meget ond og hensynsløs skurk, samt den beintøffe Yoshio Harada, og nei, denne ender så med en velfortjent:

7/10

Scream Queen Hot Tub Party (1991) av Jim Wynorski og Fred Olen Ray

5 av de mest velbenyttede b-film scream queena, ender opp på besøk i et eldre hus, og hvor veien så leder raskt videre til et friskt boblebad, spekket med historier og tips om kring deres egne erfaringer fra b-film verdenen.

Ja, denne har vel liggi i watchlista mi, siden, ja, evigheter og fikk så endelig sett den, faktisk ikke den 50 minutter originalutgaven, men ei forlenga (mulig en uoffisiell versjon?) der innehar mellom 15 og 20 minutter ekstra med film. Eller rettere sagt, klipp fra filmer de har enten blitt drept eller dusjet/badet seg i Evas drakt.

Hadde man vært 12-14 år, internett var ikke eksisterende, og eneste man hadde var ei kopi av denne filmen på VHS, ja, da ville den nok ha vært en innertier, men ja, nå har man jo sett de fleste filmene som blir nevnt eller inkludert med ulike klipp, og så festlig og interessant er det jo ikke. Det hele ble vel spilt inn i huset til enten Wynorski eller Olen Ray, og mest sannsynlig på knapt et døgn. Føles som et litt små trist og siste desperat forsøk i å holde liv i karrierene til disse flotte og sexy damene, men der kanskje Kelli Maroney er den som alltid har vært favoritten min, grunnet at dama faktisk viste seg som en mer allsidig og dugandes skuespiller, fremfor kun plastikkpupper og bimbo roller.

Jeg klager selvsagt ikke, for det er vanvittig mye hud og nærbilder av flotte tits and ass her, men ja, virker som det var spikeren i kista for mange av de involverte, og umulig å ikke legge merke til at den kanskje mest kjente b-film scream queenen, Linnea Quigley (også ofte innom regissørenes filmer), er ikke med oppi boblebadet. Derimot dukker hun opp i et kort klipp, fra Chainsaw Hooker Massacre.

Mulig 50 minutters versjonen ville scora noe høyere, da den forlengede utgaven dro tempoet ned, ganske mye, tross en god porsjon hud og hår, men som sagt, man har sett mesteparten før, og nei, føler man får mer igjen, ved å faktisk eie noen av de bedre filmene, damene har bidratt i, og ender så med ei noe streng, men fair:

4,5/10

Ed and His Dead Mother (1993) av Jonathan Wacks

Denne kom man smått over, grunnet nylige sette 52 Pick-Up (1986), og der John Glover leverte en fenomenalt slesk og uforglemmelig skurkerolle, så da for man innom Letterboxd for usette filmer han gjorde utover 80 og 90-tallet, og vips, så dukket altså denne mørke 90-talls komedien opp, som en interessant tittel.

Dessverre, tross et sterkt galleri av dyktige og likandes karakterskuespillere samt noe velkjent plot, men da et som kanskje lå litt i overkant nære kult-splattere som Re-Animator (1985), og ikke minst Peter Jacksons Braindead (1992).
For her har man jo med en skikkelig mammadalt (Steve Buscemi) å gjøre. En som sliter virkelig med å komme over dødsfallet til sin kjære mor, og plutselig en dag, så dukker den sleipe selgeren (John Glover) opp, da med en litt for utrolig historie, der går ut på at for en viss sum, så kan han gjenopplive de døde. Og ja, slikt må jo selvsagt ha en kjip bakside.

Legger man på ei litt for forhastet romantisk vri, da med ei forførende nabodame, og en kåt eldre onkel, samt ei snart gjenopplivet og meget sulten mor, så ja, ikke langt unna å være ei amerikansk versjon av nevnte Braindead, minus blodbadet til sistnevnte film.

Men særlig nærmere kommer man i grunn ikke. For Ed and His Dead Mother tar liksom aldri helt av. Noe mangler, for at den skal kunne bikke opp i bli noe mer enn kun noen ålreite scener, her og der. Det det blir litt for "enkelt", for ofte, og greit nok, den var nok ikke ment å være blodig alvor, men denne når ikke Braindead eller Re-Animator til knærne, med tanke på humorbiten eller tempo.
Den er kanskje mer i samme stil som 80-talls filmen Parents (1989), men tja, også den var vel en noe mer stødig kombinasjon av skrekk og mørk komedie.

Alt i alt. Aldri hørt om før knapt et døgn siden, og er vel nesten allerede glemt i det man skriver ned omtalen, så ingen stor opplevelse.
Likevel, likandes navn som Buscemi, Glover, Ned Beatty og flotte Sam Sorbo, som den meget sexy nabodama til Buscemi, er god nok grunn til at den bikker akkurat i balanse.

5/10

Probable Cause (1994) av Paul Ziller

En slettes ikke så gæren krim-thriller, hvor en rekke politimenn blir drept, en etter en, og hvor det til slutt leder etterforskningen i retning en av deres egne.

Sett, kun fordi man er fan av Michael Ironside, og det at han noe så sjeldent, spilte the good guy her, samt hovedrollen. Klart, hans karakter har jo en del mørkere sider, det blir hintet om at han har vært litt for glad i sin tidligere kvinnelige kollega, og filmen maktet å holde på spenningen, så og si hele veien, med tanke på hvem morderen er.

Mulig ei tv-film, men helt klart en av de bedre med Ironside og av det man har vært innom fra Youtube, på en god stund.

6/10

Ghoulies III: Goes to College (1991) av John Carl Buechler

Den tredje, og soleklart mest goofy filmen, i hele Ghoulies serien. Her blir de slimete skapningene manet frem, ved hjelp av et tegneserieblad, som har ligget "godt" gjemt i en vegg, innpå guttedoen, og vips, så spretter dem frem igjen, fra ei demonisk doskål, og havner så midt opp i selveste Prank Week, inne på et universitet fylt opp med overkåte spøkefugler og trusesnappende vakter. Legger man til en stormannsgal professor, og to rivaliserende studentgrupper, så har man en grei porsjon med ekstrem lavpanna underholdning foran seg.

Mulig man var halvveis i koma, men kan banne på at fyr fikk stappa en brukt dassbørste opp i baken, før samme kar ble spylt ned i den demoniske toalettet.

Joda, filmen starter altså med at en random student finner et Ghoulies magasin, i veggen på skoledoen, og vips, så tar det ikke lange tiden før de små beista er tilbake, og jaggu meg så prater dem i denne utgaven attpåtil, veldig mye også.
Den første filmen var jo ganske så lett og komisk, mens 2ern var vel noe mer "seriøs" og fullt mulig den beste (ikke at konkurransen var for høy akkurat), og i film nummer 3, er det mer rølpe teen sex komedie, enn en skrekkfilm å regne.

Greier ikke bli for streng, da det er en hyggelig dose med tits and ass som ankommer et stykke ut, samt ei utrolig sexy og søt Hope Marie Carlton, som vrikker, rister og viser frem sine fyldige og spretne godsaker, i flere scener, og bidrar til at ratingen går et ekstra hakk opp, og en liten påminnelse om at en burde snart få sett igjen Hard Ticket to Hawaii (1987) og de andre Andy Sidaris tits and ass b-filmene fra 80-tallet.

Kane Hodder (kjent best som Jason Vorhees i Friday the 13th filmene) har også en liten cameo her, helt i starten.

5/10

[Frank.N.Steen]

Blitt litt ekstra dose med åttitalls cheese over helgen. Noen er gjensyn, andre er av typen man ikke var klar over, før nylig:

Deathstalker (1983) av James Sbardellati

En film, som kunne like gjerne ha vært omdøpt til "RAPESTALKER", og der like greit innledes med at "helten" forhindrer en annen fra å voldta ei ung jente i skauen, og hvor det ender så med at han penetrerer overfallsmannen med et stort sverd, før han så like greit gjør seg klar i å avslutte det forgjengeren ikke lykkes med, og trekker så frem sitt mindre sverd, klar til dyst.

Antall creepy og ganske så pågående seksuelle forsøk på å ha seg med det motsatte kjønn, hender såpass ofte, at man mister tidlig ut, tellingen. Men ja, denne var meget rapey, og sett før, men dæven, dette var jo mer som en tvilsom mykporno film, enn særlig til eventyr og magi.

Visstnok en av mange meget billige b-filmer, der ble til i Sør-Amerika, i et forsøk på å melke den kortlivede suksessen til overlegent bedre sword and sorcery klassikerene, ala Conan the Barbarian (1982).
I klassisk Roger Corman stil, spretter det opp pupper og rumper i heftig tempo, der vakre og barmfagre Lana Clarkson står for nærmest halvparten av bidraget, og skulle jo få sin egne eventyrfilmer, via The Barbarian Queen med flere, også da produsert i samme stil og sted av Corman Productions.

Det er også mye hoder som blir kappet av utover, men hadde ikke vært meg i mot, om noen kappet av det mindre hodet, på noen av de mannlige karakterene, der fremstår mye mer vemmelig og onde, enn flere av skurkene kommer i nærheten av.
Hovedrolleinnehaveren er total blottet for "sjarm" og må ha vært en som ble henta inn, helt i siste liten, som enda ei random muskelbunt man aldri hørte fra igjen.

Ga denne en noe mer snill rating ved forrige besøk, men mye hadde gått i glemmeboka siden den gang, og kan banne på at man fikk langt mer utbytte av Deathstalker II (1987), som faktisk var ganske så morsom og tja, Deathstalker ble nok ingen perle av en eventyrfilm, men åpenbart en der tross den misledende posteren (grisemannen ser tja, ikke helt ut som den på filmplakaten, men grynter og nøffer godt fra seg likevel), maktet filmen å få hele 3 oppfølgere. Så meget mulig, den fant seg godt til rette på videomarkedet, i likhet med så mange andre av Cormans trashy b-filmer.

4,5/10


Prom Night (1980) av Paul Lynch

Gjensyn, og tja, ingen stor bedring siden forrige gang. Ganske forglemmelig og små skuffende slasher, der flommer over av klisjeer med hvesende og creepy telefonstalkere, ninja sprettende morder i finlandshette, tvilsomme gartnere med sylskarpe verktøy og klassisk skolebølle, i typisk 70 og 80-talls tenåringsfilm stil, med legendarisk monobryn og ser ut (i likhet med flesteparten av elevene) som noen der nærmer seg 30 årene, meget fort.

Prom Night er likevel ikke helt blottet for underholdning, og denne skriker jo at Diskoen synger på det aller siste verset, og hvor en nesten forventer at John Travolta skal ankomme dansegulvet, og kjøre på til Bee Gees på fulle guffe. Men heldigvis, så greier flotte Jamie Lee Curtis, å gjøre jobben som Disko dronning, meget bra her.

Leslie Nielsen har også en mindre rolle her, faktisk en av de tidligste man så av han, og ble nesten litt "satt ut", over hvor streit han spille rollen sin her, men ja, Nielsen var faktisk en ganske så seriøs og dramatisk fyr, før sine mer ikoniske komiroller, der ikke var langt unna.

Alt i alt, jeg står fortsatt på at Prom Night 2 (så man var innom forrige helg), er en langt bedre og spennende film, men tja, originalen har såpass med latterlige og underholdende scener og karakterer å by på, at det blir jo aldri kjedelig, bare, tja, middels i det lengste.

5/10


Beverly Hills Vamp (1989) av Fred Olen Ray

Nok ei film, hvor Fred Olen Ray bringer inn en av de mest kjente filmnerdene i Eddie Deezen, og tvilsomt noen tilfeldighet, at det var med nevnte Olen Ray bakom spakene, at Deezen fikk ei sjelden mulighet til å være leading man.

Alltid likt Deezen. En likandes og artig fyr, som ofte løfter de mest gørrkjipe filmene, litt ekstra, bare ved å dukke opp i et par sekunder, her og der.
Så da var en jo noe håpefull, på at en helaftens film, med han som the main man, kunne være av interesse. Det og selvsagt flotte nymfo-vampyrer med alltids deilige Michelle Bauer i front, og med den svenske Bond damen Britt Ekland som vampyr-bordell mammaen.
Uansett, Deezen spiller i hop to andre, en gjeng med overambisiøse filmskapere, der søker lykken i Hollywood, og ender plutselig opp i et hus, der en rekke vakre unge damer lever av å sette tenna i halsen på sine mannlige offer.

Synes det faktisk åpner ganske så greit, men i likhet med litt for mange av Olen Rays filmer, mister den meg litt halvveis ut, og blir noe overlang og små kjedelig, før den tar seg opp igjen mot slutten.

4/10


Meet the Hollowheads (1989) av Thomas R. Burmann

En av disse fargerike og rimelig sprø "ulykkene", man av og til kommer over, og der likevel endte opp som en tidvis morsom og underholdning film, der kanskje ikke akkurat var særlig appetittvekkende, men hvor det skjer såpass med snodige og rare hendelser og ting utover, at man bare måtte se den ferdig.
Hjalp selvsagt godt på, at den også stilte opp med et solid galleri av likandes karakterskuespillere, frontet av John Glover som en helt vanlig sliter og familiemann, som forsøker å komme seg litt oppover i yrket sitt, og plutselig får han så besøk av sin nye sjef på på middag, og det skal snart ende med en rekke spesielle situasjoner utover kvelden.

Settingen og preget, er satt til ei slags spinnvill futuristisk familien Jetsons møter familien Griswalds, men bare det at karakterer og handling, er vel alt annet enn like familievennlig.

Aldri hørt om, før et par døgn tilbake, men en film man godt kunne tenkt å sett igjen, og kanskje også ha på DVD (om noe slikt finnes).
Virker som ei der kunne hatt kult-potensiale, og føler helt klart at den kan raskt bikke oppover på ratinge, ved nærmere besøk.

Inntil da, ender man opp med ei:

6,5/10

Deathstalker II (1987) av Jim Wynorski

"Not the Hair! Not the Hair! Anything but the Hair!"

Måtte nesten få et gjensyn med denne, og ettersom man først var i gang med litt 80-talls Sword & Sorcery film. Og denne kom vel i hop med forgjengeren, samt 2 andre Roger Corman produksjoner, i den utgåtte Cult Collection.
Der originalen ble en liten nedtur, er det jo hyggelig å få bekreftet at oppfølgeren, er ei langt mer givende og underholdende utgivelse.

Denne føles jo langt mer i samme gate og stil, da som lignende (men nokså bedre levert) eventyrparodier, ala The Princess Bride (1987) og Army of Darkness (1992), men som nevnt, Wynorski hadde vel knapt samme budsjett og tid på seg, som de nevnte kult-klassikerne, og en kan jo smått undre seg over hvor mye god film, Wynorski kunne ha gjort, om han fikk noen uker ekstra, og litt mer penger å jobbe uti fra.
Men er nok også mye av grunnen til at han forble en favoritt hos Roger Corman, for knapt et par dager, og et minimalt budsjett, og vips, så hadde man gjerne 1 eller 2 nye filmer, klar for videomarkedet.

Deathstalker II lykkes, fordi den er morsom, sjarmerende, fartsfylt og innehar karakterer man raskt blir glad i, og der den eplekjekke men komiske anti-helten Deathstalker spilt av John Terelsky, gjør en herlig vri på de mer vanlige barbarkjempene, og har en komisk timing, fullt på høyde med Bruce Campbell, alt mens sexy og søte Monique Gabrielle gjør ikke bare en, men to stykk deilige roller, da som ei kjeltring med mulig tilknytning det kongelige slott, samt ei ondskapsfull klone, der forsøker å beholde makta for seg selv.

I tro stil med varemerket til Wynorski, spes det på med barmfagre babes, masser av tits and ass, og ingen tvil om at Monique Gabrielle er den som helt klart stjeler showet. Men der forgjengeren altså kom med et litt for rapey opplegg, gang på gang, så parodieres det blant annet med at Stalkeren blir anklagd og stilt for retten, grunnet sin litt for heftige omgang med det motsatte kjønn, og må ut i en dødskamp, mot ei gigantisk rødtopp.

Filmen har også en minneverdig skurk, i John Lazar, og tross dens langt mer komiske og lette stemning, så får man ei overraskende tøff og litt brutal sverdduell, helt på tampen. Men selvsagt et ekstra pluss i boka.

Nei, Deathstalker II lykkes meget godt, og viser til at Wynorski kan det å lage interessante, underholdende og i blant, bedre oppfølgere, til mer kjente original filmer, og nesten litt synd, at han ikke gjorde mer av denne type eventyrfilm, for passet han utmerket.

Alt i alt, en meget godkjent parodi av disse meget variable 80-talls sverd og magi titlene, og der også filmens poster gjør narr av samtlige av genrens mest kjente, men også da Deathstalker (1983), og dens heller misledende plakat. For ingen av de muskuløse personene på coveret, ser det minste lik ut som Terelsky eller Gabrielle. Og det er jeg i grunn meget glad for.

6,5/10


She (1985) av Avi Nesher

Oj, hva i huleste skjedde her? En sånn film, jeg er nesten litt sint på meg selv, fordi man utsatte den, såpass lang tid. For dette var jo ei gedigen "WHAT THE FUCK?" type b-film, der kun måtte bli til på åttitallet, og utrolig nok, så fungerer det langt mer, enn det egentlig burde gjøre.

Ei spinnvill blanding av Italiensk b-film plagiater av kjente Hollywood produksjoner, og der 80-talls favoritt trash som Post-apoklayptisk møter Sword and Sorcery, og nei, lar heller Letterboxd sin beskrivelse stå for hva en fikk igjen av underholdning:

In a backward post-apocalyptic world, She aids two brothers’ quest to rescue their kidnapped sister. Along the way, they battle orgiastic werewolves, a psychic communist, a tutu-wearing giant, a mad scientist, and gladiators before standing against the odds to defeat the evil Norks.

Vel, forventa ikke all verdens, med tanke på dens "imponerende" ry, men dæven, tidlig ut, får man altså beskjed om at vi er i år 23 etter den store kanselleringen, og deretter ankommer et gedigent masseslagsmål med nazier, fotballspillere, riddere, ninjaer og en eller annen random fyr, der flyr rundt i nazi-slåbrok og sparker en annen mann i ræva, og det skjer så mye vanvittig og idiotiske ting på en og samme tid, at jeg var nesten i konstant latterkrampe.

Man ender så ut på ei ellevill ferd, for å redde hovedkarakterens søster, fra noen onde folk, og med seg kommer to flotte og veldreide krigere, der Sandahl Bergman, antageligvis ble forsøkt solgt, som ei kvinnelig motstykke til Arnold Schwarzenegger, bare så synd hun ikke fikk bedre filmer å jobbe ut i fra.

Her blir det altså varulv orgier (hvor har man hørt det fra, må være Howling 2?), mumiekledte skapninger med solbriller, der sloss med skrutrekkere og motorsag, mot barmfagre amazon-kvinner til å ende opp med noen av de mest komiske kostymene og hodeplagg/hjelmer en kan huske å ha sett på film.

Hadde filmen kutta ned noe av spilletiden, og tja, kvaliteten på bilde og lyd, vært noe oppjustert, så ville denne kanskje ha steget et hakk opp.
Inntil en finner ei bedre versjon, ender man likevel opp med en veldig snill rating, mest grunnet alt det komiske som skjer utover, og blir dermed:

5,5/10

[Gjest Baardsen]

Hesher fra 2010 var et friskt pust jeg ikke så komme. En relativt freidig ungdom tar seg til rette i en annens hjem helt sånn uten videre og det blir en god del drama ut av det hele. En familiefilm litt utenom det vanlige men absolutt verdt bryderiet. Terningkast 5 !

https://www.youtube.com/watch?v=mSLXMZ7O3vk&t

https://www.imdb.com/title/tt1403177/

 

 

Endret 1. mars 2022 av Gjest Baardsen

[Elgen.]

Gjest Baardsen skrev (16 timer siden):

Hesher fra 2010 var et friskt pust jeg ikke så komme. En relativt freidig ungdom tar seg til rette i en annens hjem helt sånn uten videre og det blir en god del drama ut av det hele. En familiefilm litt utenom det vanlige men absolutt verdt bryderiet. Terningkast 5 !

https://www.youtube.com/watch?v=mSLXMZ7O3vk&t

https://www.imdb.com/title/tt1403177/

 

 

Hesher er en  moderne kultklassiker! Jeg ga den 8/10 

[bo1e]

Napoleon Dynamite. Trenger sikkert ikke noen voldsomt introduksjon. Tenkte lenge at den skulle sees, men først nå fått somlet meg til det. Og dommen er at den er svært middelmådig. Napoleon bor med sin bestemor og eldre bror, og har en onkel som stikker innom. Og han går på skolen. Og han er sær. Alle i filmen er sær. Og litt tilbakestående. Så de oppfører seg rart og gjør og sier dumme og uforklarlige ting. The end.

[Frank.N.Steen]

Ping-pongkingen (2008) av Jens Jonsson

"Man er vel som man er. Det må man nok bare akseptere."

Erik og Rille, er to meget ulike brødre. Erik er liten og impulsiv, mens Rille er stor og ettertenksom.
Likevel, så er de stort sett glad i hverandre, og ellers litt som Ying og Yang. Men når deres fraværende og meget tørste far, plutselig bestemmer seg for å dukke opp i guttenes liv igjen, da blir det ikke gjort, helt uten problemer.

Ei svensk drama-komedie, nokså mørk i perioder, men som en raska med seg for en mindre evighet siden. Og en god stund siden forrige gjensyn, men husker at det var nå en grunn til at den ble beholdt i samlingen, og fikk litt lyst til å gi den et nytt forsøk.
Tidvis ganske så spesiell film, men leveres nå på en menneskelig og varm måte. Kanskje litt mer små sær og off-beat i noen av dens mer humoristiske deler. Mens andre igjen, kanskje heller mot langt vondere og mørkere deler, som ikke akkurat er særlig lattervekkende.

Bookleten som medfølger, avslørte jo at filmskaperne, kom på ideen rundt hovedkarakteren, etter et besøk på en konfirmasjonsleir i Norge. Og det resulterte altså i denne velspilte og ganske så solide svenske filmen.

7,5/10

Hobo with a Shotgun (2011) av Jason Eisener

"There's something else about bears not many people know. If a bear gets hooked on the taste of human blood, it becomes a man-killer. He'll go on a rampage and has to be destroyed."

En hjemløs fremmed (Rutger Hauer), ankommer byen Hope City, i et håp om å skaffe seg nok penger, så han kan kjøpe seg en gressklipper.
Men skjebnen vil ting annerledes. Vel det, samt ei mindre hær av menneskelig avskum. Og hvor ingen er mer bedriten enn sjefen sjøl, Drake og hans to sadistiske sønner!
Heldigvis så finnes det en permanent løsning for slike uvesen. Ei solid pumpehagle, og nok ammunisjon til å male byen blodrød med.

Hadde nylig et mindre suksessfullt gjensyn med Machete (2010), og litt nedtur, ettersom man ga den ei solid 8/10 rating for et tiår siden. Men ja, noe bare funka ikke like godt, ved et nærmere besøk. Lå nesten på nippet til å havne i minus, såpass skuffa var man.
Da var jo ekstra hyggelig, at den andre Grindhouse spillefilmen (den andre der var basert på en av de to ulike trailere som ble til i hop med Tarantino og Rodriquez egne b-film hyllester fra 2007) nemlig Hobo with a Shotgun, falt mye bedre i smak, 10 år senere. Og såpass, at det nesten ble helt lik rating, bare at filmene hadde nå blitt stokka om på, etter hvordan man nå oppfattet dem.

Machete har flust av kjentfolk, overlegent budsjett og deilige babes, men noe føltes bare "tomt". Hjalp heller ikke på humøret over dens rævdårlige CGI blodeffekter, som gikk meg på nervene tidlig ut.
Man har en legende som Tom Savini involvert, og ender med noe så gjennomført kjipt, som dataspill blod, og da av typen som ser en million ganger mer tafatt og livløst ut, 10 år senere. Mens Hobo with a Shotgun, med et budsjett på knappe 2-3 millioner dollar, klarer utmerket å gjenskape den sleazy, skitne og ekle exploitation stilen fra 80-tallet, og har heller ikke spart på å pælme litervis av blod inn i galskapen, og typen som Troma og Peter Jackson sikkert ville ha vært meget stolt av.

Åpenbart at filmskaperne elsket det de gjorde, og har tydelig sett sin 80-talls film. Det at de har en såpass dyktig kar som Rutger Hauer i hovedroller, hjelper også på. Glad han fulgte instinktet sitt, og takket ja til å ta på seg den skitne og utakknemlige møkkajobben, men han gjør en Oscar verdig innsats, og gir også filmen noen overraskende tankefulle og varme stunder, midt opp i alt blodbadet.
Med seg får han også god hjelp, av ei prostituert med et hjerte av gull, men som senere skal vise seg å være meget handlekraftig hun med.

Skurkene er så gjennomført nasty og over the top, der den sadistiske brødre duoen Slick og Ivan er like onde og hensynsløse, men slikt gjør jo at det føles ekstra godt når hevnens time er ankommen.

Her spares det ikke på noe. Og det er dårlig nytt for alt fra pedofile julenisser, halliker, korrupte politimenn, gjengledere og annet pakk som måtte komme i den hjemløses vei.


7,5/10

[Danielzu]

"It's a beautiful day for a skate-rape"

[Elgen.]

bo1e skrev (På 2.3.2022 den 11.30):

Napoleon Dynamite. Trenger sikkert ikke noen voldsomt introduksjon. Tenkte lenge at den skulle sees, men først nå fått somlet meg til det. Og dommen er at den er svært middelmådig. Napoleon bor med sin bestemor og eldre bror, og har en onkel som stikker innom. Og han går på skolen. Og han er sær. Alle i filmen er sær. Og litt tilbakestående. Så de oppfører seg rart og gjør og sier dumme og uforklarlige ting. The end.

Grei oppsummering det der
Fatter og begriper ikke at denne er på mange lister som topp komedie eller lignende. 
 

[Mag ne]

Long story short. Litt som Groundhog Day, (som de også sier i filmen🙂). Ganske morsom.

[Frank.N.Steen]

The Inglorious Bastards (1978) av Enzo G. Castellari

Mot slutten av andre verdenskrig, blir det satt sammen ei gruppe bestående av krigsfanger og utstøtte soldater. Disse havner plutselig midt oppi kryssilden, og bestemmer seg raskt for å heller satse på mer nøytral grunn, og hvor Sveits virker langt mer fristende, enn å ende sine dager dypt inn i fiendeland.

Gjensyn, og er vel nesten et tiår siden forrige besøk. Ingen forandring i ratingen heller. Absolutt ei godkjent italiensk actionfilm, som virker å gå fullt ut for typisk The Dirty Dozen opplegg, med en gjeng barske men ikke fullt så disiplinerte karer, der ender opp som actionhelter, tross overlegen motstand, så og si hele veien ut.
Hjelper nok også litt på underholdningen, at en får likandes tøffinger som Bo Svensson og Fred Williamson blant lederskikkelsene, samt at det ikke akkurat spares på kruttet, for tempoet og actionbiten er ganske så imponerende.

6,5/10

Shattered (2022) av Luis Prieto

Ble kun en film til på meg i natt. Mye av skylden, kan jeg nok takke meg selv for, etter å ha prøvd denne "anbefalingen" man fikk på et annet film forum, for en tid tilbake. Shattered, i alt fra filmens tittel, til handling og karakterer, minner kun om ei eneste overlang og meget utvanna og ræva cover versjon, av utallige og overlegent bedre thrillere, der en dose med Rear Window, litt Misery, og slenger noe Basic Instinct, og et drøss andre erotiske, psykologiske thrillere, med slu og onde sexy kvinner, der lokker ensomme og kåte menn i ei felle, og vips, så er helvete løs.

Storyen er rimelig velkjent og benyttet. Ensom rik mann, forlater sitt store krypinn for litt midnattsnacks, ender opp med å "tilfeldigvis" bumpe borti ei sexy "jomfru i nød", og ikke lenge etter, knalles det i vei, og masse sengeaktivitet, så en liten time out, og så blir det plutselig en lesbisk sex scene slengt inn, og så har man kanskje det mest deprimerende med hele filmen. En dyktig og likandes kar som John Malkovich, der stort sett ser trøtt og lei ut, og vandrer halvveis i søvne, eller sitter i vindusposten og lager "artige" ansiktsuttrykk og en og annen gang, løfter litt på baken, for å bevege seg.
Vel, han er vel knapt med, mer enn maks et par minutter, og antar at filmens generiske filmposter, oppsummerer hvor "moro" det må ha vært å gjøre denne drittfilmen.

Virker som han har falt helt ned i samme gate, med disse dølle og forglemmelige DTV/VOD makkverkene, som Bruce Willis har "perfeksjonert" i et tiår eller mer nå.

Alt i alt, en film der ikke har en eneste karakter man bryr seg om, og bare slenges på med vulgære og nasty voldsscener, og litt billig og trashy sex, der verken er opphissende eller sexy, og null og niks kjemi mellom hovedkarakterene.
Eneste som gjør at man ikke total slakter den, er vel at den ble ikke gørrkjedelig, men den motiverte ikke til mer filmkikking den kvelden, så tja, blir med en kanskje litt for "snill" rating av:

3/10

Small Town Murder Songs (2010) av Ed Gass-Donnelly

"I'm just chasing my tail."

Når liket av ei ung kvinne blir funnet ved ei lokal dumpeplass, i utkanten av en mindre småby. Tar det ikke lange tiden før saken havner midt opp i fanget til en liten gruppe med uerfarne politimenn, ledet an av den eldre sheriffen Walter Ruden (Peter Stormare). Han har øyeblikkelig rettet oppmerksomheten mot en tidligere kjenning, som snart viser seg å ha både en tilknytning til den drepte, men også en annen kvinne, og ei der Walter selv har hatt en personlig kjennskap til. Dette skal igjen medføre til at etterforskningen går alt annet enn glatt unna, og hvor fortidens synder, må gjøres rede for.

Fikk lyst til å se igjen denne, og var ikke helt sikker på om man hadde den liggende i hylla, eller filmboden. Men glad man tok vare på den, og er vel nesten tiår siden forrige gang den ble sett.
Uansett, Peter Stormare, leverer en sterk innsats, som en angrende synder, der har en lurvete fortid bakom seg, og en han stadig sliter med å bære på skuldrene sine. Noe både småbysamfunnet og tidligere kjenninger, gjerne ønsker å påminne ham om.

Synd at han har fått langt flere slike type roller, sjeldent å se Stormare i hovedroller, og av de nyere man har sett ham i, går det oftest i stereotypiske bøller, drittsekker og annet, men her får han nå hvert fall litt mer å jobbe ut ifra, en kun enda ei forglemmelig bad guy rolle.
Så slettes ingen dum måte å bruke underkant av 70 minutter på, og ja, tror faktisk filmen varer i knappe 68-69 minutter. Nesten litt for kort, for det går unna, og godt mulig at tempoet hadde ikke vært like godt, om man la på 10-15 minutter. Men skulle så gjerne sett litt mer.

Også mye god musikk bidrag, heller ikke noe minus. Så nei. Det ble en meget positivt og overraskende 7/10 sist gang, og Stormares innsats, var vel en grei påminnelse om at man kunne øke ratingen, noe mer.

Skal vel også ikke glemme Martha Plimptons bidrag heller. Selv om en godt (som nevnt over), kunne gjerne tenkt å hatt ei litt lengre film.

Og ender så med:

7,5/10

Snowroller - Sällskapsresan 2 (1985) av Peter Hald og Lasse Åberg

Gjensyn, med en liten barndomsfavoritt, og burde vel ha påbegynt filmserien fra start, og via det aller første Selskapsreise eventyret, der bar over til varmere omgivelser, 5 år tidligere. Men fikk nå lyst til å se igjen den mer kjøligere oppfølgeren, og hvor den stadig impulsive norrbaggen Ole Bramserud (Jon Skolmen), greier å lokke med seg sin noe mer introverte kompis Stig-Helmer (Lasse Åberg), ut til fjells i de bratte sveitsiske Kirchberg alpene.

Joda, mye gjenbruk av lignende karakterer, setting og vitser, som muligens ikke sitter like godt ved runde 2, men greier liksom ikke blir for streng.
Enkelte scener hadde faktisk gått helt i glemmeboka, og lo godt av den hvor en av renholdsarbeiderne, gikk forbi campingvognen til businessnissene Brännström og Hedlund, der åt surstrømning i hop med sine ikke fullt så "imponerte" dater, og renholdsarbeideren får kjapt duften på surstrømningen som oser ut av campingvogna, og tror øyeblikkelig at han har tråkka i en lei hundepudding, grunnet all skitlukta.

Ellers er den alltids overstressa karakteren Gøta, en herlig type.

Nei, den første og tredje filmen, er nok hakket vassere, hvert fall slik man husker dem. Men mye gode minner har man jo, til film nummer to, og ender med en snill:

6/10

Once Upon a Crime (1992) av Eugene Levy

En litt for "morsom" mørk forviklingskomedie, der tar for seg en gjeng amerikanske turister, som søker lykken i luksuriøse Monte Carlo, og hvor alle sliter med ting som spillavhengighet, ekteskapsproblemer, eller bare er på utkikk etter en kur mot kjedsomhet. Dette vil jo igjen bli greit avledet, i det samtlige, ender midt opp i en større mordetterforskning.

En film som innehar en solid gjeng med talent fra John Candy, Jim Belushi, Sean Young, Richard Lewis, Cybill Sheperd, Ornella Muti og George Hamilton, men dessverre blir manuset og karakterene fort litt for ensformige og mange av de tafatte vitsene, feiler første gang, og hvorfor ikke bare gjenta dem? Som om slikt skal bedre seg ved gang nummer 2 eller 3. Særlig vekta til Candy, virker å være en gjenganger her, noe som jo er litt trist, ettersom en av hans beste kompiser står for regien (Levy), men kanskje ingen sjokk, når en ser noen av de som bidro som manusforfattere (Nancy Myers, aldri likt noe av den damas arbeid) og nei, synd å se så mye talent gå til spille, i en såpass middels komedie.

Likevel, greier ikke bli for streng. For Candy alene, løfter filmen hvert fall et lite hakk opp, men ja, denne ble en meget dyr affære i sin tid. Mulig en av de dyreste filmene man kjøpte på DVD (brukt attpåtil), og svei godt, når innså hvor det bar hen, med tanke på "underholdningen".

5/10

[Frank.N.Steen]

Of Mice and Men (1992) av Gary Sinise

To meget ulike slitere (Sinise og John Malkovich), søker lykken ved en bondegård, hvor målet er å opparbeide seg nok penger, så de kan kjøpe sitt eget krypinn og være sine egne herrer. Det blir dessverre lettere sagt enn gjort, i det gårdens sadistiske sønn og hans forførende kone, ankommer scenen.

Ikke sett på evigheter, men husker jo i grunn mye av filmens mer kjente øyeblikk, og joda, slettes ingen dårlig film. Man har to meget likandes karer i hovedsetet, der Sinise spiller den gatesmarte og erfarne av duoen, mens hans fysisk overlegne men naive og barnslige motpart i Malkovich, blir et problem som etter hvert blir vanskelig å ignorere.
Spesielt med en ilter drittsekk, som lider av klassisk litenmannssyndrom, flyende rundt, konstant på utkikk etter den minste "unnskyldning" for å påføre andre vold og uhygge, alt mens hans "trofaste" hustru, vifter på skjørtet og flørter med alt som kan gå og røre på seg av mannfolk.

Slikt blir det selvsagt trøbbel ut av.

Godt mulig det finnes bedre filmatiseringer, men denne er nå eneste man til nå ha sett.
Om en skal plukke på noe, så tja, Malkovich blir kanskje litt vel "enkel" her og der, og de slemme, blir liksom litt for slemme, uten at man går særlig dypere til grunns enn det.

Også en film som minner meg litt om den langt mer givende Scarecrow med Gene Hackman og Al Pacino, der godt mulig var en som var sterkt inspirert av boka og karakterene, men synes den var bedre, hvert fall når man så den, for veldig lenge siden. Så et gjensyn med den, burde vel snart la seg gjøre.

Ingen forandring i rating, og ender så med:

7/10

Irresisteble Force (1993) av Kevin Hooks

Visstnok ei tv-pilot, av en serie som aldri ble noe av. Uansett, her teamer veteranen Stacy Keach opp med den søte og hardsparkende kampsport heltinnen, Cynthia Rothrock, og hvor handlingen er mer eller mindre ei total rip-off, av utallige Die Hard kloner, særlig enkelte scener, der kakescenen (minus deilige Erika Eleniak) er som tatt ut av Under Siege (1992).
Åpnes lovende, men blir kanskje litt for mye tja, Keach får liksom ikke bidratt så mye, og blir mer og mer en typisk b-film Rothrock produksjon, og joda, hun sparker og slår godt fra seg, men som med hennes fleste filmer, mangler de den lille ekstra røffheten, som må til, for at de skal bikke i pluss.

Ender med en veldig snill rating, grunnet likandes helter, og at ting gikk unna i meget kjapt tempo.

5/10

The Conversation (1974) av Francis Ford Coppola

" I'm not afraid of death. I am afraid of murder."

Harry Caul (Gene Hackman) er den aller beste innenfor sitt yrke. Der jobbdagene går stort sett unna med å overvåke ukjente mennesker, alltid fra en trygg og upartisk distanse. Og hvor målet er alltids å fange opp ofrenes aller mest intime og private affærer, samtidig som en selv sørger for å ikke bli personlig eller følelsesmessig involvert i businessen.
Men det er lettere sagt enn gjort, særlig når ønsket om å fange opp noe helt unikt, går i oppfyllelse. For nå blir plutselig alt snudd om til et urovekkende og altfor nærgående mareritt.

Gjensyn med denne Coppola perlen, der Gene Hackman spiller en besatt mann, som får nyss om noe han ikke skulle hørt, og filmen minner litt om lignende kjølige og små gufne krim-thrillere, der det er vanskelig å ikke tenke i retning britiske Blown Out (1966) og dens "nyversjon" Blow Up (1981) av Brian De Palma. Men The Conversation føles ut som en der går litt mer innpå meg, og selv om den kanskje kan være litt langsom i perioder, blir det aldri kjedelig, og bidrag til Gene Hackman er helt klart noe av hans beste på film.

For han gjør rollen som fullstendig oppslukt i sitt arbeid, og vissheten om at han står i makt, til å forhindre at noe forferdelig skal skje, som da allerede har rammet han en gang før, og ja, hans arbeidsgiver er ikke så veldig interessert i den slags, men en spennende, velspilt og tidvis ganske så guffen film, som muligens ble litt "glemt" bort, mellom regissørens mer kjente klassikere fra samme tiår, men denne var definitivt verdt å se igjen, selv om det bare er 4-5 år siden sist besøk.

Ellers litt artig å se en meget ung Harrison Ford, i en så creepy rolle, og Robert Duvall stikker også innom litt senere, og nei, tror man gir den noenlunde samme rating som forrige gang og ender så med en solid:

8,5/10

[ClarkGable]

Jeg så The Matrix Resurrections nylig. Jeg likte godt det partiet hvor Neo er i den virkelige verden, å har paranoide tendenser. Når de dro i gang disse scenene med The Swarm etc mistet jeg litt interessen. Litt synd, da jeg følte den var ganske kul på et punkt.

6.5/10

[Tomeito]

Dark waters (2019) Tilgjengelig på Netflix.

Denne har gått meg litt hus forbi, men var glad jeg tok sjansen i går. En solid undersøkelse/juss-drama med en strålende Mark Ruffalo i hovedrollen. De andre rollene faller en del i skyggen og noen blir litt for standard (den hjemmeværende kona, sjefen, "fienden" osv.). Historien er effektivt fortalt med godt driv, en del flotte bilder og ellers grunnleggende godt håndverk. 

Den er basert på virkelige hendelser, og saken foregår fortsatt: Hvordan en advokat tar opp kampen mot det amerikanske kjemiselskapet Du Pont som har både lekket miljøfarlige og menneskefarlige stoffer (forgiftet vann og annet) og at noen av deres store oppfinnelser, som har vært viktige i den moderne verden, har vært fylt med kreftfremkallende (og andre kjipe ting) stoffer. Det er jo en "gammel" historie: At oppfinnelser, spesielt i kjemi, viser seg på sikt å IKKE være bra for verken mennesker eller kloden, og dette er bare enda et eksempel på hvordan vitenskapelige fremskritt ikke alltid er de fremskrittene vi ønsker. Filmen tar opp dette uten å overdrive det. 

Alt i alt en solid og god film som du absolutt bør sette av tid til å se - og så begynne å undersøke saken. Og kast teflon-pannene dine, om du har det. 

7,5/10

[Delvis]

Vengeance Is Mine (2021)

Ble obs på denne ved en tilfeldighet, da jeg vqr ute etter en annen film med samme navn.
Bra britisk thriller, om en familemann som vil hevne seg på noen bøller, som var skyld i at han mistet sin kone og datter.
Det blir røffe tak som går brutalt for seg, i en realistisk framstilling. Forsåvidt, selv om familiemannen har litt i overkant hellet med seg av og til. Ingen kjente skuespillere her. Kan hvertfall ikke huske å ha sett noen av dem før, men de gjorde en overbevisende nok jobb alle.

7/10