Mini-anmeldelse av den siste filmen du så

[Delvis]

Venom (2018)

Årets mest positive overraskelse så langt. Har hatt den liggende i over 3 år, og har ikke giddet se den før nå, da jeg har trodd det noe ganske kleint rølp. Mest pga coveret tror jeg.
Men tok feil der. Dette var jo nesten genialt, spesielt første delen.  Men den holdt seg nokså bra helt til siste slutt.
Skulle kanskje hatt komedie som en av hovedkategoriene også, men den hadde fin balanse mellom seriøs handling og humor.
Lå lenge an til å få en 8er denne. Men litt mer banale tendenser utover og mot slutten, trakk ned et lite hakk. 

7.2/10

 
 

[Delvis]

Venom: Let There Be Carnage (2121)

Gikk rett på oppfølgeren i samme slengen. En grei fortsettelse på historien det.
Igjen har man klart å finne en fin konsistens mellom alvor, komedie og tullball. Ganske absurde saker dette, men morsomt også
Mange artige situasjoner, oppfinnsom handling, og aldri kjedelig.
Sto ikke særlig tilbake for den første. Slutten gav en sterk indikasjon på at det vil komme mer.

6.8/10

 

[Frank.N.Steen]

Div film, sett siste tiden:

A.P.E.X. (1994) av Phillip J. Roth

En av disse random titlene, som har i lengre periode, virket å nærmest "forfølge" meg, uansett hvor man havner eller besøker, av ulike Youtube kanaler/opplastere/brukere, og særlig innafor diverse 80-90-talls filmer.

Bestemte meg for å gi den ei sjanse, og endte opp som slettes ikke den verste type b-film underholdning, en kan kaste bort ei 90-100 minutter på. Bruken av lokaler og steder, særlig det rød-brune sanddyne aktige området, rundt om kring ei tidligere fabrikk eller bygning, virket å være gjenstand for utallige lignende b-film produksjoner, gjennom første halvdel av 90-tallet, og sikkert en veldig billig og lett måte, å spare penger på, ettersom man ikke trenger å gjøre for mye til eller fra, alt er jo der fra før av.

Uansett, A.P.E.X. er ei ganske så ordinær rip-off, av overlegne 80-talls sci-fi/action filmer, som Aliens (1986), The Terminator (1984) og Predator (1987), og enkelte scener er ganske så tett opp mot Terminator, hvert fall i de underjordiske scenene, med mennesker fanget i nød, og hvor maskinene styrer ovenpå osv. Men der stopper vel de likhetene.

Men robotdraktene, var faktisk ganske så velgjort, til denne type film å være, og det mangler definitivt ikke på action, som det er masser av. Selve handlingen, blir kanskje litt for oppstykka, men de mer "dramatiske" stundene er slettes ikke gærent utført, og med litt høyere budsjett og talenter, så kunne denne ha vært langt mer interessant.

4,5/10

The Pass aka Highway Hitcher (1998) av Kurt Voss

I et forsøkt på å komme seg, etter et mislykket ekteskap, bestemmer en tilbakelent businessmann (William Forsythe) seg for litt forandring i hverdagen, og ender opp i retning Reno by. Men reisen blir raskt noe annerledes, i det han plukker med seg en ustabil fremmed på veien (James Le Gros). 

Enda en Forsythe 90-talls "klassiker", men en hvor han forsøker å komme seg litt bort i fra den typiske tøffe og brutale macho-varianten, han oftest er å finne i, og gjør slettes ikke en fæl jobb her, men ja, klisjeene kommer på nærmest samlebånd, og selv om James Le Gros forsøker å leve opp til psyko-hitcher rollen, så blir det bare en forglemmelig og blek kopi, av typer en har sett så mange ganger før, hvert fall om en sammenligner med kult-klassikere som The Hitcher (1986).

I andre roller, finner man Jamie Kennedy som politimann, Nancy Allen som tvilsom ekskone og Michael McKean som en slesk type.
Tross en del godkjent action, så bikka interessen raskt nedenom, før en var halvveis gjennom, og nei, små humret litt, når en lubben og utrent Forysthe, nærmest lydløst greier å snike seg innpå sine fiender, og gang på gang overliste dem, eller løpe fra dem, i skog og mark. 

Alt i alt, nok en under middels b-film, og ender med:

4,5/10

Alienator (1990) av Fred Olen Ray

Huff, hva i huleste tenkte man på, når en ga denne "klassikeren", ei 5/10, for om lag 8-9 år tilbake? Vel, det ble altså gjensyn i helgen, og joda, nok en runde med typisk Fred Olen Ray lavbudsjetts trash, der Predator og The Terminator virker å være filmene de har peila seg inn på, men ja, budsjettet og talentene er selvsagt aldri i nærheten. For dette minnet mer om Ed Wood og den type underholdning, med latterlige kostymer, sett og cheesy dialogy, men den samme sjarmen og humoren er ikke like mye tilstede.

Som med de fleste av Fred Olen Rays filmer, blir det raskt kjedelig og langdrøye scener, og noe av det verste en vet om, er nå man får irriterende og fæle karakterer, som stadig virker å bli hvert øyeblikk skrevet ut, permanent, men så ender det opp med at en må lide seg gjennom hele filmen, med disse kjipe typene, og slik tester tålmodigheten, meget godt. 

Likevel, i mindre roller, finner man den alltids søte P.J. Soles (iført et meget sexy kostyme), mens den tidligere AirWolf tv-stjerna Jan-Michael Vincent, virket å fortsette å slumme seg nedover i utallige b-filmer, og ble vel solgt som filmens "main man", men om du blinker et par ganger for mye med øya, vil du gå glipp av hans "innsats", der stort sett går ut på å se morsk og alvorlig ut, og ja, ikke så mye mer.

Plottet er i grunn ganske så enkelt. En gruppe party-glade tenåringer, ender opp i hop med en lokal Sheriff og noen fordrukne skyteglade bondetamper, fanget i et hus, hvor en mystisk skapning lusker rundt i skogen, med ei svær gønner, og ja, glemte å nevne at de innestengte, også har en utenomjordisk gjest blant dem.

I  rollen som skurken, finner man en kvinnelig Arnold Schwarzenegger utgave, og hadde helt glemt at dette faktisk var ei dame, tok litt tid før man skjønte det, og lignet med på Jon Mikl Thor eller en og annen random puddel-rocker på steroider, men joda, når skurken kom i nærbilde, fikk en jo se at det hadde noe som ligna på en hjemmesnekra be-hå, og ja, vel, mer er det ikke å si om det.

Filmen ankom i hop med 3 andre action-sci-fi filmer, MGM og deres All Night Movie Marathon, utgitt i 2013 eller 14, i hop med Cyclone, Exterminator 2 og Tigers Eye, med Gary Busey. Sistnevnte og Cyclone, var nok de bedre, mens Exterminator 2, huskes som en gedigen nedtur, etter den langt mer gritty og brutale originalfilmen med Rober Ginty.
Uansett, Alienator er definivt ingen 5/10, men er likevel noe komiske og latterlige scener som finner sted, her og der, og nei, blir i stedet en mer oppdatert og fortjent sum av:

3/10

Shocking Dark aka Terminator 2 (1989) av Bruno Mattei

Vel, helgen var jo ikke helt "komplett", uten å ha gått helt ned i kjelleren, and then some, av søppelfilm. Og nei, denne var virkelig en fæl og meget irriterende 90 minutter (til og fra), rett i dass. 

Likevel, en film man har tidligere vært litt lysten til å se, ettersom en italiensk b-film, med tittelen Terminator II, utgitt 2 år før James Camerons mesterverk, det måtte jo være litt interessant, og hvor attpåtil posteren virker å være meget lik, den til Brian Bosworths 1991 actionfilm, Stone Cold. 

Men godt mulig at disse to likhetene, ble dytta på, når den italienske filmen til slutt ble utgitt på videoleiemarkedet, senere, og ikke før. 

"Likheten" mellom denne drittfilmen, og mesterverk som The Terminator og T2, tja, en skal lete godt og lenge med lupe, for å finne den slags, for dette er jo i grunn mer ei total og skamløs rip-off av et annent Cameron mesterverk, i Aliens (1986), og joda, synes faktisk Shocking Dark, åpna litt "lovende", til å begynne med. Men så starta en nærmest endeløs rekke med grusomt "skuespill" og laaaaange scener, der det skrikes rikelig, hele tiden:

"SAAAARAAA!", "SAMANATHAAAAA!" og "AAAAAAAAAAAAAH!"

og dette bare fortsatte, og fortsatte og fortsatte, til ørene mine nærmest blødde, og hvor karakterene bare flyr i ring, rundt i et kjellerlokale, fullt av damp, rør og ledninger som stikker frem, overalt. Og en gang i blant dukker noen latterlige gummimonstre innom, og det blir mer skriking og nei, endte opp med å duppa av, litt her og der, og håpet jo at man ville ha gått glipp av en god del film, i det man våkna igjen. Men så heldig var jeg ikke, for det sto fortsatt nesten 20 minutter igjen av tiden, og de ble meget lange og seige å lide seg gjennom.

Denne var så fæl, at det verken ble ufrivillig morsomt som i (so bad its good), det var bare en grufull opplevelse, og nei, den type skitfilm, som raskt kan drepe appetitten for resten av filmkvelden, og mulig, en kanskje kunne fått noe (men tviler sterkt) igjen, ved å være dritings, eller se den i hop med andre b-film fans. Men nei, denne er nok soleklart den aller verste filmen man har lidd seg gjennom, i 2022. Og håper det vil bli en stund til noe lignende ankommer. 

Men får å havne helt i bunn siktet av "perler", må alt være gjennomført ræv, og så fælt var faktisk ikke Shocking Dark. I likhet med så mange andre italienske rip-offs av kjente og store Hollywood filmer på 70 og 80-tallet, innehar denne filmen overraskende godkjent musikk, enkelte steder ganske så behagelig og stemningsfull. Av typen som definitivt hadde fortjent å bli benyttet, i mye bedre eller mye mindre fæl underholdning. 

2/10

[Frank.N.Steen]

Becket (1964) av  Peter Glenville

På tide å få gått gjennom litt av bunkene med film, som har blitt værende igjen i boden. Og selv om en har stadig et mindre knippe igjen, fra høstens større innkjøp, så er det jo alltids hyggelig at det dukker opp litt godbiter, her og der. Særlig også med tanke på videre motivasjon, til å granske disse usette DVD/Blu-ray bunkene litt nærmere, utover en lang vinter. 

Dagens positive overraskelse, var ei 60-talls film, da med fint lite eksplosjoner og action, men i stedet dominert av to fantastiske skuespillere, kvikk og frisk dialog, og hvor de oppunder 2 timene og 30 minuttene, nærmest fløy av gårde. Til en hel tier, må den jo sies å være et lite kupp, og godt mulig en av disse heldige impulsive kjøpene, som vil stige i underholdning, ved et nærmere besøk.

Inntil da, så blir i så fall ei meget vel fortjent:

8,5/10 

The Octagon (1980) av Eric Karson

En film, man vurderte å se igjen i går, i hop med Enter the Ninja (1981). Og hadde ikke sett noen av dem, på mindre evigheter. Angret nest litt, på at sistnevnte ikke gikk unna som lett søndagsunderholdning, ettersom den var nok den bedre, av de to ninja filmene. Ikke at Octagon var fæl, men innså vel at det var jo ei grunn til at den lå på en svak 4/10 (fra forrige visitt), og tross noen tøffe og ganske så brutale action sekvenser, så ble det også mye laaaange og kjedelige stunder, og ikke helt på samme nivået som det Chuck Norris skulle snart komme med, av action og kampsport utgivelser, utover 80-tallet. 

Likevel, slutten innehar en meget tøff fight, mellom Norris og en fullkledt ninja, faktisk så tøff, at den lett overgår alt annet av action, inkludert den noe forglemmelige mellom de to rivaliserende brødrene like etterpå. 

Synes den var noe mer givende, denne gang, men fortsatt ikke på høyde med de beste Ninja eventyrene fra 80-tallet, og blir med en helt okei:

5/10

The Crawlers aka Contamination 7 (1991) av Fabrizio Laurenti

Enda en skuffende skrekkfilm, også del av de mange All Night Horror Movie Marathon utgivelsene til Scream eller Shout! Factory, på DVD. Denne har potensiale, men det går kjapt i glemmeboka, og ender som en små kjip og døll naturen tar igjen type klima-skrekk utgivelse, der noen miljøsvin, dumper svineriet sitt i skauen, og det ender med at noe radioaktiv guffe, gjør plantetilværelsen om til kjøttetende beist. 

4/10

Blown Away (1993) av Brenton Spencer

Erotisk thriller, åpenbart mynta på det litt yngre publikum, og joda, meget sleazy og cheesy type b-film. Hvor handlingen, mer eller mindre dreier seg om at de to Coreyene, har seg, mye, og så i den andre rollen, finner vi den smell heite Baywatch baben, Nicole Eggert, som "sjokkerende" nok, viser seg godt frem, og har seg også veldig mye, hun med.

For de som forventet eksplosjoner, slik DVD coveret virker å forsøke å selge filmen, eller tittelen sådan, vil muligens 1994 filmen, ved samme navn, være mer i deres gate. Her er det ikke så mye av den slags, men masse hud og nakenhet, heldigvis mest av Eggert, og har en følelse av at filmen man handlet inn, er ei forlenget og meget ukuttet versjon, for det er nesten på nippet til å være soft-porn, i enkelte perioder.

Foruten Eggert, bys det opp til litt broderlig rivalisering samt et forsøk på litt mysterie og spenning, men da lessa på med klisjeer.
Alt i alt, tydelig at Corey gutta, var fed opp av å lage mer naive og lette 80-talls screwball/buddy komedier, og søkte seg over i litt mer "seriøs" underholdning, og følte vel at Feldman, passet langt mer inn i sleipe og sleske drittsekkroller, mens Haim dessverre slet med å bli kvitt sitt ungdommelige image, og klart, var vel også noe annet han slet langt mer med, på den tiden, men de lagde nå hvert fall en god del film i hop, og nevnte Eggert var vel også med i flere av dem, hvert da sammen med Haim.

Selvsagt ingen "stor" film, men hadde kun sett litt her og der, for evigheter siden, når den gikk som nattfilm, på tidlig 00-tallet. Og fikk lyst til å se hele. Definitivt et stor hakk opp, fra den ellers svakere og ganske så små-dølle Licence to Drive (1988), hvor litt av samme formel blir benyttet. Med to kompiser, og ei ung og flott Heather Graham, men joda, Blown Away var hakket vassere, og ender med en snill:

5/10

[Roger Gunvaldsen]

Becket ja..enda en av de legendariske filminspillingen. Det måtte jo bare bli litt krøll på og utenfor settet når man parrer to notoriske fyllefanter sammen. Husker ikke så mye, men de var vel fulle omtrent under hele innspillingen..ramlet av hestene osv..Hvis jeg husker riktig så stakk de vel av fra innspillingen og havnet på en flere dagers barrunde med drikking og slåssing.

Men det ble jo en god film og det er det viktigste.

[:utakt]

The Sum of all Fears (2002)

En høyreekstrem gutteklubben grei får tak i en atombombe og detonerer den på et stadion i USA. Amerikanerne skylder på russerne, og så er moroa i gang. 

Grei nok action / underholdning så lenge du kobler ut hjernen. På den andre siden ville det jo ikke blitt noen film hvis ikke hovedrollen var like udødelig som James Bond i glansdagene. 

Kan noen sende Jack Ryan til Ukraina? 

6/10

[Reg2000]

12 hours ago, Delvis said:

Venom: Let There Be Carnage (2121)
 

Må si jeg ble veldig skuffa over denne. De fikk veldig lite ut av så gode skuespillere som Woody Harrelson og Tom Hardy.

[Delvis]

Reg2000 skrev (4 minutter siden):

De fikk veldig lite ut av så gode skuespillere som Woody Harrelson og Tom Hardy.

Ja som typer virket de ganske malplasserte i de rollefigurene. Syns det gjorde det litt ekstra komisk også da.
 

[Frank.N.Steen]

Roger Gunvaldsen skrev (17 timer siden):

Hvis jeg husker riktig så stakk de vel av fra innspillingen og havnet på en flere dagers barrunde med drikking og slåssing.

Men det ble jo en god film og det er det viktigste.

Høres ut som det gikk ganske så vilt for seg ja, men som du skriver, ut av alt kom det jo ei meget god film. 

Helgen ble noe forlenget, og ettersom man "angret" seg litt, på at en så Octagon (1980) som søndagsfilm, og bestemte meg for å like greit gyve løs på en annen tidlig 80-talls Ninja relatert utgivelse i:

Enter the Ninja (1981) av Menahem Golan

En tidligere krigskompis som har havnet på kant med en gruppe gangstere i Filipinene, får uventet hjelp, i det den nylig utnevnte Ninja mesteren Cole (Franco Nero) setter kursen over, for å treffe sin gamle venn. 

En stund siden forrige besøk, og joda, definitivt en mer tempofylt og bedre lagd kampsport-action film, der var vel også en av Cannon Films tidlige storsatsinger på nettopp kampsportfilmer, og særlig da de mer Ninja relaterte, ville jo bli en suksessfull gjenganger, og hvor filmserier som American Ninja (senere med Michael Dudikoff) og da flere med Sho Kosugi ved roret, ville komme de neste årene. 

I motsetning til Chuck Norris og The Octagon, ser vi helten Cole, i kledt sitt hvite Ninja kostyme, i mange av filmens kampscener, samt den tøffe avsluttende duellen, og godt mulig det også ble gjort, for å skjule at stuntmann var på innsiden av drakta, og ikke Nero. 

Dessverre var ikke filmen like underholdende, som ved forrige besøk, og ble også kjipt påmint om at en må virkelig oppgradere den gamle nordiske DVD utgaven, som er meget dårlig kuttet (en av filmhistoriens mest komiske dødsscener er utrolig nok ødelagt, av sensuren, noe som er helt krise for min del, skal jo ikke være mulig, men ja, sånn gikk det visst med britisk filmsensur på 80-tallet). Men også bilde og lydkvaliteten er meget skuffende.

Har heller ikke sett Revenge of the Ninja på ei stund, men huskes som den beste av Ninja filmene til Cannon, og kanskje også helt i toppsiktet av kampsportfilm fra det tiåret.

Alt i alt, Enter the Ninja byr på absolutt godkjent underholdning, men skulle ønske den gikk litt hardere til verks, slik oppfølgeren med Kosugi gjorde det.

6/10

[Delvis]

Brawl in Cell Block 99 (2017)

Oi oi, må være en av de beste filmene jeg har sett på lenge. 2,15 timer gikk lynkjapt.
Ble nevnt da Felon var oppe her tidligere, og ser hvordan de kan sammenlignes. Tror denne er litt bedre, men gav Felon 8/10 også ser jeg. Husker ikke allverden av den da, må ses en gang til.
Her har vi altså en historie om en som havner i fengsel etter diverse uheldige omstendigheter. Egentlig er han en ekstremt real pliktoppfyllende fyr, og det får konsekvenser for andre når det framstår trusler utenfra.
⚠️NB. Enkelte ekstremt brutale scener i denne filmen. Nesten i overkant syns jeg, men kan ikke la det trekke ned. Det var svært realistisk framstilt.
Ikke spesielt kjente skuespillere her, men syns han i hovedrollen gjorde en veldig god jobb. Don Johnsen kjente jeg ikke igjen med en gang. Har knapt sett han siden tiden som sleikt playboy detektiv i Miami Vice.

8/10 

 

[Frank.N.Steen]

Delvis skrev (4 timer siden):

Don Johnsen kjente jeg ikke igjen med en gang. Har knapt sett han siden tiden som sleikt playboy detektiv i Miami Vice.

Han slet vel litt (som flere tv-stjerne på 80-tallet) med å ta overgangen fra det å være tv-stjerne og forsøket med å gå over i retning leading man i ulike filmer, gjennom tampen av 80 og tidlig 90-tallet.

Men det tok jo aldri helt av, og han fant seg jo etter hvert greit til rette igjen, tilbake i tv-mediet og med suksessen Nash Bridges. Men har definitivt fått et fint mindre comeback, i en rekke tøffe og barske filmer, de siste 10 årene.

Machete, Django Unchained, Cold in July (en liten favoritt hos meg) og Knives Out er vel de som definitivt er å sjekke opp, mens av hans mye eldre, vil kanskje A Boy and His Dog, The Hot Spot, Guilty as Sin og Harley Davidson and the Marlboro Man være noe for en hver smak.

[Frank.N.Steen]

Ble et herlig gjensyn i natt, med kult-splætter komedien, Frankenhooker (1990) av Frank Henenlotter.

Varmet opp med ei dokumentar lagd tilbake i 2012, og utgitt på den nylig innkjøpte og meget flott oppgraderte Arrow Blu-ray utgaven, der gikk under tittelen: Your Date’s on a Plate: The Making of Frankenhooker og varte oppunder 40-45 minutter med spilletid. Klart, en del av historiene og infoen, er jeg ganske sikker på at man også fikk se i den bedre og mer informative Basket Case dokumentaren, som var med i Blu-ray trilogien fra 2014. Men absolutt en godkjent kikk, der det kommer frem at Frank hadde inngått en to filmer for prisen av 1 deal, da med produsent James Glickenhaus godkjenning, og der Frank nærmest kom opp med filmens tittel og plot, helt ut av det store "intet", når de to herrene hadde et møte seg i mellom. Og desto mer Glickenhaus lo av forslagene til Henenlotter, jo mer smurte Frank på med stadig villere ideer, og så var det bare å kjøre på med å lage 2 stykk sleazy b-filmer. 

Baksiden, var jo at det etter hvert ble meget hektisk, ettersom James involverte Robert M. Baldwin til å hjelpe, men han og Frank gikk ikke særlig godt overens, og inntrykket er at det ble ganske så fiendtlig stemning mellom de to, og det at også Basket Case 2 ble påbegynt knapt et par uker etter at Frankenhooker ble ferdiggjort, bidro nok i en ganske så kjip situasjon for en som tidligere hadde nytt godene av langt mer, kreativ frihet. Men klart, uten Glickenhaus og Shapiro Entertainments støtte, ville jo ingen av filmene ha blitt noe av.

Uansett, lo godt av når både Frank og hovedrolleinnehaveren James Lorinz, stadig var litt i tvil om hvem han "svenske" typen som ramla inn i en liten cameo, egentlig var. En av dem nevnte jo at han ligna veldig på Rutger Hauer i Batman t-skjorte, og etter å ha sett filmen på ny, har jeg forståelse for at mange er av den oppfatning, for definitivt en stor likhet, men ja, det var visst ikke en crazy Swede, men en Nordmann ved navn Eivind Harum, lista opp som Aivind i rollebesetningen. Og ler enda mer av hans herlige bidrag, når Dr. Jeffrey Franken er på let etter sin kjære Frankenhooker, og spør folk på Time Square, om de har sett henne. Til det svarer nordmannen, noe slik som: 

"JA! Og jeg vil ha to for meg selv."

Savna litt at dokumentaren ikke inkluderte den sjarmerende og søte Patty Mullen, som leverte en herlig blanding av komedie og sex appeal, i rollen som Frankens nylig avdøde forlovede, eller kanskje også mer en liten hyllest til den latterlige halliken, Zorro spilt av Joseph Gonzalez, der byr på noen komiske linjer og bevegelser, i det han forsøker å finne igjen restene, av sine kjære prostituerte:

"My bitches, they just blew up on me!"

Må jo også nevne den interessante historien rundt den klassiske Bill Murray quoten, som i likhet med filmkritiker Rex Reeds legendariske: "The Sickest Movie Ever Made!" (etter å ha sett Basket Case under Cannes Filmfestivalen i 1982) ble flittig brukt på mang ei filmposter og video cover. 

Men Bill virket som en meget kul kar, hvert fall slik Frank fortalte det:

Bill Murray was quoted as saying "If you see one movie this year, it should be Frankenhooker." Henenlotter said that Murray had been editing his film Quick Change and hung out with the Frankenhooker crew. After Murray expressed interest in their film, the distributor attempted to get an endorsement from him. Embarrassed that they would abuse Murray's friendliness, Henenlotter attempted to avoid Murray. When they eventually ran into each other, Henenlotter apologized and explained that he was not responsible. Satisfied with the explanation, Murray volunteered a quotation.

Vel, tilbake til selve filmen. Den er og blir en stor favoritt, kanskje ikke like bra som Henelotters noe mer "seriøse" og mørkere skrekkfilmer, men Frankenhooker innehar så mye elleville og latterlige scener, og hvor jeg fortsatt ender opp i nærmest latterkrampe, flere steder ut, og nei, Arrow Blu-ray var vel verdt å oppgradere, fra mine to mye eldre DVD versjoner.

10/10

[Frank.N.Steen]

Leprechaun (1993) av Mark Jones

"Where's me gold? I want me gold, NOOOOOOOW!"

Ei bortskjemt storbyjente (Jennifer Aniston), ankommer i hop med hennes far, til et slitent hus utpå landet. Her finner de snart ut, da ved hjelp av 3 gode karer (men kanskje ikke så flinke malere), at noe ondt skjuler seg nedi kjelleren. Og verre blir det, når gjengen "snubler" over ei større mengde med gamle gullmynter. Ettersom dets lille eier, vil gjerne ha dem tilbake, da med renter. 

Vel, like greit å ferdiggjøre den originale serien, og heller se an om man gidder å sjekke opp de som ble nylig gjort, uten Warwick Davis. Uansett, første filmen, setter jo greit an tonen for fremtidige utgivelser. Der den nordiske DVDen fra 2012 (Another World Entertainment), forsøker, som sikkert så mange andre, å få folk til å tro at ei ung Jennifer Aniston (før det store gjennombruddet med Friends) er den store stjerna her, men det er nå så definitivt Warwick Davis som er the main man hele veien, og nailer Leprechaun rollen fra første stund, selv om det kanskje kan bli litt vel komisk til tider, så er det ja, ingen tvil, Davis er showman og Aniston i de tettsittende og korte buksene, vel, en kan ikke klage. Likevel, hun ser nå mye yngre ut, enn hennes store gjennombrudd som tv-stjerne året etterpå, men godt mulig Leprechaun ble spilt inn tidligere enn 1993?

Som ved tidligere besøk, vil en så gjerne like filmen mer, og halvveis ut, satt en med en sterkere rating, men så bikker det litt for mye nedi det komiske, og tidvis små irriterende, og nei, står ganske bom fast, på at film nr. 3 er den beste og soleklare favoritten, ikke bare av oppfølgerne, men av alle en til nå har sett, hvert fall med nevnte Davis i hovedrollen. 

5,5/10

Endret 28. januar 2022 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Hot Tub Time Machine (2010) av Steve Pink

"Excuse me Miss, what color is Michael Jackson?"

I et ørlite håp om å gjenskape noe av magien fra ei svunnen storhetstid, ender 3 tidligere kompiser (i hop med 1 stykk meget nærliggende og langt yngre familiemedlem) opp i et falleferdig skihotell, der har holdt seg like i like "god" form som sine middelaldrende gjester. I et forsøk på å drikke bort all smerten over tapte muligheter, samt en hverdag full av skuffelser, ender følget opp i et tvilsomt boblebad, som på magisk vis, skal vise seg å bli en vanvittig tidsmaskin, der fører de festglade gutta tilbake til 1986, og deres langt yngre og mer håpefulle utgaver av dem selv.

Joda, på høy tid med et gjensyn av denne artige og meget underholdende rølpe-komedien, der selvsagt den forlengende og ukutta versjonen ble sett igjen (ikke at man har sett noen annen versjon enn den tidligere), og her pøses det på med komiske scener og one-liners, tøft soundtrack, herlige cameos (digget Crispin Glovers bidrag, som den enarmede pikkoloen) og en mindre tonn av 80-talls popreferanser, bidrar i at Hot Tub Time Machine var så absolutt en verdig film å innvie helgen med.

Synd at oppfølgeren, som kom et par år senere, var så gjennomført ræv, men nei, den fortjener ikke å få mer oppmerksomhet. Originalen derimot, var en av de mer hyggelige tilbakeblikkene på 80-talls teen-sex komedier, satt til mer snødekte omgivelser, og mulig også en liten referanse til John Cusack og hans kult-film Better Off Dead (1985).

7,5/10

Black Friday (2021) av Casey Tebo

En av disse nyere skrekk-komediene, som virket lovende, men forsvant litt bort fra radaren ei kort stund. Ble på ny, minnet om den her forleden, og bestemte meg for å lete den opp, og tja, slettes ikke så fæl som enkelte skal ha det til, men tross et lovende plot og herlige typer som Bruce Campbell og Michael Jai White, så tok det liksom aldri helt av, men de to sistnevnte gikk nå hvert fall ut, med stil. 

Ellers hyggelig å se igjen Devon Sawa, en fyr man husket fra tampen av 90 og tidlig 00-tallet, og var vel best kjent innen skrekk genren. Kjente han knapt igjen, men ja, over 20 år eldre, og leverte absolutt en godkjent innsats han med. Dessverre en del av de andre og langt mindre interessante karakterene, som henger for lenge igjen, mens de en godt kunne ha sett langt mer av, forsvinner altfor tidlig. 

En sånn midt på treet (glemt dagen deretter) zombie-skrekk komedie, som tja, var vel i det rette humøret, men selv da, føles ratingen kanskje noe vel snill, men ja, greier ikke bli for streng med tanke på Campbell og Jai White, og gir så en:

5/10

Without a Clue (1988) av Thom Eberhardt

"I couldn't detect horse manure if I stepped in it!"

Ei meget artig vri, da omkring de mange eventyrene om mesterdetektiven Sherlock Holmes (Michael Caine) og hans trofaste venn og partner Dr. Watson (Ben Kingsley). Men hvor det blir tidlig ut avslørt, at det er Dr. Watson som er den virkelige hjernen bakom det hele, alt mens Holmes er en tidligere fordrukken og meget klønete eks skuespiller, som på utrolig vis, har maktet å overbevise en hel nasjon, om at han er den geniale og alltids korrekte Sherlock Holmes. 

En herlig liten og kanskje noe glemt åttitalls komi-perle, hvor Caine og Kingsley byr på storartet humor og kjemi, og særlig Caine har vel sjeldent vært mer morsom (hvert fall av det en har sett av han innen komedie genren), og må jo også nevnes at hans bidrag som den latterlige Sherlock Holmes, er jo meget langt vekk, fra hans mørkere og mye mer seriøse versjon av en lignende detektiv etterforsker, også fra 1988, med da via den meget spennende og vellagde miniserien Jack the Ripper.

8/10

Endret 30. januar 2022 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Above Suspicion (1995) av Steven Schachter

En tv-film, man har i lengre tid ønsket å få sett, men kom liksom aldri helt frem, før i natt. Antar at en grunn, skyldes jo at en nå vet hva som hendte hovedrolleinnehaveren, ikke lenge etter, og hvor da Christopher Reeve ble involvert i en tragisk rideulykke, og endte opp med at han, i likhet med filmens karakter, ender opp bundet til en rullestol, for resten av livet.

Vel, handlingen er typisk små sleazy erotisk thriller nattfilm underholdning, hvor de stereotypiske og alt annet enn "lojale" nærmeste, mer eller mindre knaller i vei, så fort anledningen byr seg, bakom ryggen på Reeves rollefigur. Men utover, snus det om til en mer psykologisk thriller, der innsatsen til Reeve og Joe Mantegna helt klart, overskygger de mer små komiske og over-the-top klisjeene, spilt av Kim Cattrall og Edward Kerr.
Alt i alt, filmen tross en del cheesy scener, innehar også noen mørke og vonde stunder, særlig grunnet da skjebnen til Reeve, men det blir liksom aldri noen stor film ut av det. Føler han lykkes bedre, i en litt lignende psykologisk thriller, der jo var den første han spilte inn, etter ulykken og ei nyversjon av klassikeren Rear Window, som ble utgitt igjen i 1998.

5/10

Fatso (1980) av Anne Bancroft

En skuffende og tidvis meget kjedelig affære, der på papiret fremsto som en interessant blanding av tragedie og komedie, om en mann der grunnet traumer fra barndommen, ender opp i et trist liv som en overvektig og ensom mann, der søker konstant trøst i mat og godsaker, da vel vitende om farene som truer.

Tja, liggi en god stund i watchlista mi, men aldri kommet meg frem, før nå nylig. Ville så gjerne like den mer, grunnet innsatsen til Dom DeLuise i hovedrollen, som jo er likandes og sjarmerende, men innså vel hvor det bar hen, når en av hovedgrunnene til at hans karakter blir traumatisert, er fordi hans lillebror (som baby) bruker ansiktet til storebror, som urinal, og vips, så er overfråtsingen i god gang.

Noen scener er både sjarmerende og søte, andre tidvis artige, men ja, det tok aldri helt av, og glad man ikke gikk fullt ut, og handlet inn den ekstremt overprisa DVD utgaven, som jeg tror har vært ute av produksjon, i lang tid nå. Føles ut som en tv-film, og nei, greide ikke å bli for overimponert over det man fikk i retur. Synd, for temaet er jo fortsatt meget aktuelt, kanskje desto mer enn noen gang, men det blir aldri noe mer enn maks ei svak terningkast 3 og:

4/10

Nightmare in the Daylight (1992) av Lou Antonio 

Nok ei lagd for tv-thriller, hvor Christopher Reeve tydeligvis forsøkte å fjerne seg mer og mer, fra sitt langt mer famøse og heroiske image, fra Supermann eraen, og over i mer mørke og ubehagelige typer. Denne gang, spiller han en tvilsom advokat, som blir fullstendig besatt, når han ser igjen en kvinne (Jaclyn Smith), han forveksler med sin avdøde kone, og ender opp med å forfølge og terrorisere en uskyldig familie på ferie i San Francisco by.

Ville gjerne like denne, men tidlig ut, skjønte en hvor det bar hen, og plottet og karakterene er syltynne, og spekket med ihjelbrukte klisjeer, og nei, i det minste så leverte Reeve en godkjent psyko-rolle, men får altfor lite å jobbe ut ifra her. Men filmen forsøker å hente seg litt inn, helt på tampen, med en liten tvist, dessverre too little, far too late, og blir så med en skuffende rating av:

4,5/10

The Return of Swamp Thing (1989) av Jim Wynorski

Tja, en god stund siden forrige besøk, og klart mer tåpelig og lettere i kantene, enn originalen til Wes Craven, men likevel dukker flere velkjente navn og ansikter opp, hvor den søte og sexy Heather Locklear gjøre en absolutt godkjent jobb, hvor hun ender opp på utflukt til de dype sør-stats sumpene, og hennes noe tvilsomme stefar, spilt av Louis Jourdan, som igjen tar på seg jobben som den onde Dr. Arcane. Og han har som alltids skumle hensikter på lur, med stadig nye forsøk i å lage "superskapninger", og trenger nytt blod i å ferdiggjøre prosessen.

En små artig blanding av superhelt film, eventyr, komedie og action, men ja, den er nok et stort hakk ned, i forhold til Cravens film.

Uansett, filmen innehar noen herlige sloss scener, der Swamp Thing, dæljer løs på andre gummimonstre, det ene mer komisk enn det andre, og lo godt av den overdimensjonerte hjernen, som entrer ringen som en ekte "bad ass":

Men ja, den "tøffe" maska, varte ikke særlig lenge.

Vel, ga den ei 4/10 tilbake i vår 2012, og i natt ble en noe mer underholdt, så endte til slutt opp med en:

5/10

[Danielzu]

Cold Pursuit (2019)

Vi har sett Liam sitte på mye rart de siste åra, sitte på fly(ok), på tog(uff) og på trailerbil(barf). Men denne gangen sitter old Liam på en snøplog og elsker hvert minutt. Da er det litt kjipt at sønnen blir drept av mafian og alt det medfører(hevn selvfølgelig). Men vinterjakke den blir på uannsett hvor Liam beveger seg.  Nattklubb eller ei!

Det er plottet i sin helhet, men tvisten her er at filmen er meget morsom! Har en god virkemiddel etter hvert dødsfall(vil ikke spoile men det blir latte), filmen starter tregt slik alle av Liams filmer(tenk at han også sitter på en oscarnominasjon og 3 golden globes-noms) men tar seg godt opp i akt 2. 

Vi finner en hel haug av two-bit skuespillere som mann kan peke å si "åja, han\henne er jo litt kul. Sett h*n i serien\filmen such and such". Elsker det. Og vi snakker mange snacks her.

 

Oi! Og hva er det jeg ser når rulleteksten kommer? Har Hans Petter Moland laget denne filmen? Basert på Kraftidioten sier du? Blir glatt en ekstra prikkpå terningen det!

NORGE! NORGE! NORGE!

8/10

Ligger forøvrig ut på både Netflix og hbo max så no excuses. 

Endret 6. februar 2022 av Danielzu

[Frank.N.Steen]

Diverse sett film, siste tiden:

The Ice Pirates (1984)

En små morsom sci-fi/eventyr parodi, av de langt større og mer kjente romopera filmene fra samme periode. Her følger man et fargerikt galleri av rompirater, der er på utkikk etter et stort utbytte, og ender opp med noe langt mer verdifullt, når en vakker prinsesse blir med i følget.
Sett tidligere, men fikk lyst til å sjekke ut igjen, og ja, denne type underholdning ble nok gjort langt bedre, et par år senere, men da via Mel Brooks og hans Spaceballs (1987).

6/10

Skin Deep (1989)

Enda ei mildt sagt lite "imponerende" Blake Edwards 80-talls jappe-komedie. Hvor en notorisk rundbrenner (John Ritter), går rundt med en konstant hard-on, da i retning alt av det motsatte kjønn, og ja, på papiret en film som virket litt lovende, men problemet var vel at Edwards hadde for lengst gått seg fast i mye av gjenbruk formelen, og denne føles som ei tam og ganske forglemmelig "fortsettelse", der den overlegent bedre og mer sjarmerende Drømmekvinnen 10 (1979) lykkes så mye bedre, på så og si alle områder.
Eneste som går i pluss, er jo et par helidiotiske scener, inkludert en "cock-fight" med selvlysende kondomer i action, på et soverom. Samt at John Ritter virkelig leverer en ålreit rolle her, men dessverre en film som ikke er i nærheten av å matche hans innsats.
Synd, for kunne ha vært en liten komedie-perle, men nei, glad man ikke kasta bort flere hundre kroner i fjor høst, på en brukt og sterkt overprisa DVD utgave.

4/10

Lifeforce (1985) av Tobe Hooper

"She killed all my friends and I still didn't want to leave. Leaving her was the hardest thing I ever did."

Mannskapet om bord et romskip, da med fokus i retning av en kommende komet. Skal plutselig få noe langt mer interessant å følge med på, når de plukker opp signaler fra et ukjent og enormt fartøy, der hinter om mulig liv. Dessverre blir valget om å ta seg inn i det ukjente fartøyet, en skjebnesvanger avgjørelse. Ikke bare for mannskapet, men for hele menneskeheten.

Dæven, dette var jo ei hyggelig og meget vellykket gjensyn. Smått utrolig, så ga man den en skuffende 4/10, for mange år siden. Men i natt, så stemte ting mye bedre.
Lifeforce viste jo åpenbart, at Cannon Films, kunne når de virkelig ville, og her har det beryktede b-film selskapet, virkelig slått på stortromma og vist store ambisjoner, innen det å kombinere sci-fi med skrekk, og selvsagt har det nok hjulpet godt på, da med å ha karer som Tobe Hooper og Dan O'Bannon til å få jobbe ut ifra ei interessant historie, basert på romvampyrer, og der lever av å suge til seg menneskesjeler, da i meget store mengder.

Nevnte Hooper gjorde flere interessante og tidvis vellykkede filmer under Cannon perioden på 80-tallet, deriblant en liten favoritt i Texas Chainssaw Massacre 2, men Lifeforce var definitivt noe helt annerledes, og innehar noen utrolig spektakulære scener, og da tenker jeg ikke kun på en av de flotteste sci-fi damene i vakre Mathilda May, som mer eller mindre, sprader rundt i Evas drakt, store deler av tiden, men også det at spesialeffektene, make-upen og det noe "vakre", da ved den totale dommedagsscenarioet senere i filmen, og ikke minst noe meget nasty og grufulle stunder, er alle med i å gjøre at denne sci-fi åttitalls perlen, er absolutt verdt å sjekke ut, og glad man ga den en runde 2, for tydelig at den trengte det, hvert fall for min del.

Foruten May, må jo også innsatsen til Steve Railsback dras frem. En mann der faller fullstendig pladask, and then some, i det han er blant de uheldige som setter kurs mot det ukjente farkosten, og ender opp med å finne "Tornerose", sovende i ei glasskiste, og fra første stund av, blir han fullstendig besatt av hennes uimotståelige skjønnhet, der skal koste dyrt, og nei, denne tror jeg en må få oppgradert til Blu-ray kvalitet, da DVDen min, er kanskje ikke helt optimal lengre, hvert fall når det gjelder slike visuelt imponerende filmer.

7,5/10

Krull (1983), middels sci-fi/eventyr, der mikser inn litt Star Wars møter Ringenes Herre, men hvor 2 timer med veldig av og på handling, og ikke all verdens til spennende karakterer, så nei, det som hvert fall løfta den noenlunde på ratingstigen, var jo de stilige spesial effektene og mye av det visuelle, som absolutt holdt seg på samme nivå, som de beste av denne type filmunderholdning.

Men ingen match for filmer som Conan the Barbarian eller Excalibur, som også ble til på samme tid.

6/10

Joe Dirt (2001) har jeg aldri sett før, men en god grunn, da jeg utstår til vanlig ikke David Spade. Finner ikke den mannen morsom i det hele tatt.
Men i likhet en annen umorsom komiker, Adam Sandler, så har han skjønt at dersom han ikke lykkes å dra folk til å se filmene hans, så hyrer han inn flotte babes (Britany Daniel, Jaime Pressly og Rosanna Arquette) samt kule karer som (Christopher Walken, Fred Ward og Brian Thompson).
Vel, Spade var ikke helt forferdelig. Men en film jeg har glemt på mandag. Utrolig nok, så fikk den ei oppfølger, en del år senere. Den gidder jeg hvert fall ikke å lete opp og se.

5/10

Body Shot (1994) av Dimitri Logothetis

Fikk lyst til å prøve meg på en ny runde med 90-talls videofilm og hvor Robert Patrick har hovedrollen. Her fortsetter han, forsøket i å komme seg litt vekk i fra den sikkert litt vel ihjelbrukte T-1000 "cameoen", som han virket å gjøre i alt fra film, tv og musikkvideoer, og klart, det var jo tross alt hans kanskje mest kjente rollefigur, men ble nok etter en stund litt lei, og heller ønske å vise at han kunne mer, enn kun å spille slem robot.

I Body Shot, fortsetter han litt i samme gate, som den tidligere The Cool Surface (1993), altså sleazy og erketypisk erotisk-thriller, med random saksofon, masse dampende sex scener og klisjeer på rekke og rad, før det blir ny runde med heftig senge-action.
Joda, filmen er slettes ikke fæl, var vel også deilige Michelle Johnson, som lokket meg inn, ikke grunnet hennes skuespillferdigheter, men dama har jo et hyggelig talent, i å ofte miste alle klærne, men skuffende nok, gjorde hun ikke det, denne gangen. Mulig hun ikke fikk godt nok betalt, eller hadde blitt litt "prippen" på sine "eldre" dager, men joda, fortsatt ei flott dame, og her spiller hun jo attpåtil to roller på samme tid.

Handlingen er typisk, alle lurer alle, eller alle knaller alle, og slikt blir det alltids problemer ut av. Patrick gjør en livlig innsats, som en slesk paparazzi, der lusker rundt i dampfylte smug, og roter rundt i andres søppel, og private affærer, som jo er hans jobb. Men denne gang havner han på dypt vann, i det han blir ansatt for noen private fotosessions, i hop med ei kjent popstjerne. Men kjipt, når hun senere blir funnet drept, og sporene leder i hans retning.

Ray Wise dukker opp, og gjør vel kanskje ikke all verden av seg, men alltids en fyr som er vanskelig å glemme.

Alt i alt, en helt okei b-film, der går i balanse, ene og alene grunnet innsatsen til Robert Patrick, samt flotte Michelle Johnson. Men ikke noe man husker særlig lenge i ettertid.

Å ja, glemte å nevne. Latterlig feilaktig promotering av filmen, der samtlige VHS og filmpostere, har Patrick i sin kjente T-1000 utseende, eller svære eksplosjoner og antydninger om en actionfilm i vente, men ja, det er så absolutt ikke korrekt. Patrick har bleka håret, og ser faktisk ganske så annerledes ut, enn sånn ellers fra det tiåret, men skjønner jo at produsenter osv, ønsket å melke mest mulig ut at T2 suksessen, men på det nivået, er definitivt ikke Body Shot å regne.

5/10

Romy and Michele's High School Reunion (1997) av David Mirkin

"What's the point of going to the High School reunion, if we're not going to impress people?"

Eller på norsk, Blonde og Blondere. Her møter vi de to festglade valley-girl venninnene Romy (Mira Sorvino) og Michele (Lisa Kudrow). De har tilbragt de siste ti årene av sitt liv på, vel å ha det mest mulig moro, samt mimre om alle de "gode" gamle dager fra tiden på videregående skole. Men når de får nyss om at det skal snart holdes en stor gjenforeningfest for deres tidligere årskull, blir det plutselig slutt på moroa. Og ettersom "alle" virker å ha modnet og oppnådd alt i livet, innser duoen at noe drastisk må skje, og det raskt. For hva er vel egentlig vitsen med å dra på en gjenforeningsfest, om en ikke har noe som helst å vise til?

Oj, snakk om herlig gjensyn. Denne hadde man ikke sett siden sommer 2002 da TV3 eller en annen norsk kanal sendte den på kvelden. Blond og Blondere er jo i grunn Dum & Dummere møter Bill & Ted, bare med to grisedeilige babes i Sorvino og Kudrows skikkelser. De er både sexy og morsomme, og kler godt rollene sine som to smått naive og dagdrømmende damer, der drar en "liten" hvit løgn i håp om å imponere skoletias "vinnere".

Tross mye vittig humor og knall kjemi mellom de to hovedrolleinnehaverne, er det likevel vanskelig å ta inn over seg at Sorvino og Kudrow blir utstøtt av sine jevnaldrende medelever, og kanskje enda mer i voksen alder, der de blir fremstilt som håpløse tapere, når det kommer til å finne seg en match av det motsatte kjønn på kjøttmarkedet. Men, film er film og det er ikke vits i å henge seg for mye opp i slikt, hvert fall ikke når det er snakk om underholdning av denne typen.

Janeane Gerafalo passer også utmerket godt i rollen som den negative og deppa bitchen, da i sterk motsetning til den mer lystige man fant igjen via forrige ukes The Truth About Cats and Dogs (1996).

Som nevnt, er Blonde og Blondere nokså åpenlyst ikke langt unna Dum & Dummere i både stil og humor, vel kanskje ikke like vulgær. Men enkelte scener er jo nærmest en ren kopi, men det fungerer stort sett veldig bra.

Soundtracket er jo også et lite høydepunkt. Massevis av fet 80-talls pop og rock, samt noen skikkelig svisker her og der.

Alt i alt, en liten sjarmbombe av en komedie. Og en som jeg definitivt kommer til å beholde i samlingen.

7,5/10

Omtalen over, var fra sommer 2019, og tja, bikker ratingen opp et ørlite halvveis hakk opp (tidligere var den på 7/10). Fortsatt meget morsom, søt og sjarmerende. Og kjemien mellom Sorvino og Kudrow er fantastisk. Handling og karakterer, er kanskje mer Dum og Dummere, møter Thelma & Louise, men ja, sier meg godt fornøyd, med at man handlet den inn for andre gang, da på DVD, for knapt et år siden.

Endret 6. februar 2022 av Frank.N.Steen

[Frank.N.Steen]

Finte lite å juble over, av sette "perler", siste dagene:

In the Soup (1992)

Sort hvit Indiefilm, med Steve Buscemi som ambisiøs men langt unna sine drømmer om å virkeliggjøre målet om å lage sitt mesterverk, som regissør og manusforfatter. Inn kommer en rekke tvilsomme karakterer, blant annet enn aldrende luring, som lover både litt av hvert.
Ville så gjerne like denne, men var halvveis i søvne, tidlig ut. Gørr kjedelig film, og selv ikke en rekke likandes navn kunne gjøre stort mye til forskjell.

4/10

The Unborn (1991)

Roger Corman produsert b-film skrekk, der virker å fortsette mutant-baby stilen fra de langt bedre filmene til Larry Cohen og hans It's Alive serie fra 70-tallet. Likevel, Brooke Adams slår aldri feil, og så har man den typiske tvilsomme doktoren, som lusker i bakgrunnen, samt tidlige innhopp fra Lisa Kudrow (kjente henne knapt igjen, uten de blonde lokkene) og den alltids "likandes" Kathy Griffin.

Tror denne fikk ei oppfølger, men ja, dit gidder man nok ikke å ta veien fatt, og stopper her. Åpner "lovende", men underveis mister en interessen og etter allerede to skuffende filmer i forkant, ble den siste, meget lang å sitte gjennom.

4/10

Last Man Standing (1996) av Walter Hill

Gjensyn, og mest sannsynlig mitt siste. På papiret, så virket alt meget lovende. Knalltøffe skuespillere og regissør, men tar ikke lange tiden før en innser hvorfor denne aldri slo an, og gikk ut av samlingen en gang, så handlet inn på ny, og nei, det blir heller ingen permanent plass i filmhylla denne gang heller.

Handlingen er vel i grunn typisk 60-talls spaghetti western, bare oppjuster til mer moderne gangster-action, og der en har erstattet Clintern som mystisk revolvermann, med Bruce Willis. En fyr som liker å prate, hvert fall til seg selv og seerne (dessverre), og han jobber litt, både her og der, for to ulike gjenger med mafiosoer, satt til en bitteliten by uti ørkenen.
Og det mangler definitivt ikke på kuler og krutt, men der mange av Walter Hills klassiske actioneventyr, ofte slo godt fra seg, føles det mer tegneserie aktig, og det oser en slags likegyldighet, av alt sammen. Synd, for et eller annet sted ut, så kunne dette ha vært enda ei Walter Hill perle, men selv ikke Christopher Walken (med skummelt James Bond skurk-arr i ansiktet) kan bidra med så mye annet, enn tja, å være Christopher Walken.

Angående den eviggående voice-overen til Brucern, så føles det nesten ut som en hører på ei kommentarspor, og en blir meget lei av den raspete og kjedelige tonen.

Nei, denne er jeg ferdig med. Og ingen forandring på ratingen siden forrige gang.

5/10

From Dusk Till Dawn 2: Texas Blood Money (1999) av Scott Spiegel

Av en eller annen grunn, var jeg sikker på at denne en gang i tiden, falt mye bedre i smak. Men kveldens gjensyn, viste seg altså at 4/10 (for snart ti år siden), var altså der nivået lå, på denne skuffende og heller unødvendige "fortsettelsen" fra kult-filmen fra 1996.
En tredje film, ble også utgitt i samme tid, men gidder ikke kaste bort tid på å se igjen, og litt usikker på om den egentlig ble kasta ut av samlingen, for kan ikke finne den i dag.

Uansett, ei gruppe kriminelle misfits, setter ut til Mexico ørkenen, for å gjøre unna det "perfekte" ran, men ender i stedet opp som kveldsmat for noen sultne vampyrer. Vips, så er "blodbadet" i gang, og nei, tross av flere kjente fjes, så er det kun Bo Hopkins og Robert Patrick som står noenlunde igjen med godkjent innsats. Kjipt å se Bruce Campbell, kaste bort tia si her, og er vel knapt med, mer enn et par sekunder i åningsscenen.

4/10

Checking Out (1989) av David Leland

Greide å lete opp en man har lenge ønsket å se, men ikke enkel å finne på DVD. Uansett, filmens tema er jo lett å relatere til, spesielt i disse tider, og hvor en middelaldrende familiemann, plutselig blir besatt av kropp og helse, i det hans beste venn og kollega stuper foran ham, under en festlig begivenhet.
Dette forårsaker en rekke hysteriske episoder, alle med fokus på ulike helseplager og døden som siste holdeplass.

Startet lovende, men dessverre en der virker å rote seg bort, og synd, for den alltids likandes Jeff Daniels gjør en god jobb, særlig i blande litt mer alvor med fysisk komedie, og den maniske psyko-latteren hans (et stykke ut) er jo skremmende lik den han har som Harry Dunne i Dum og Dummere (1994).

Alt i alt, en film som tja, hadde noe på gang, tidlig ut, men jo lenger ut man kom, gikk mye av lufta ut, og til slutt satt en bare å venta på at alt skulle være over og forbi.

4/10

Stay Tuned (1992) av Peter Hyams

Familiemannen Ray Knable (John Ritter), er ei "noe" i overkant TV-interessert kar, og der tilbringer all den tid han har til rådighet, godt planta foran den firkanta boksen, og suger til seg alt av det den har å by på. Men det blir aldri nok, og når en tvilsom selger (Jeffrey Jones) kommer med et uimotståelig tilbud, slår selvsagt Ray til. Men tilbudet kommer med en lei bakside, der snart gjør seg til kjenne, når familiens nye parabolantenne, suger til seg de nye eierne, og sender dem til et alternativt univers, hvor livet står på spill, og eneste mulighet for å returnere hjem med livene i behold, er å overvinne umulige odds.

Vel, da var nok ei film, som lenge har ligget i watchlista blitt unnagjort, og tja, var vel en der konseptet var langt mer interessant enn utførelsen.
Likevel, John Ritter som umettelig tv-slave (denne rollen ville vel perfekt for en som Ed O'Neill) er jo artig å følge med på, samt hvordan han og kona får virkelig testa forholdet, når de suges inn tv-universet, og de mange ulike utfordringer som ankommer.
Jeffrey Jones, som en djevelsk slu og kjip kar, er en god skurk, mens ungene i filmen, blir mest til irritasjon, og skulle ønske filmen gikk mørkere til verks, men mulig de bare prøvde å nå ut til flest mulig, ved å vanne ned de mørkere forsøkene på litt mer frekk voksen humor, som ble mest av og på.

Mulig en man kan tenke seg å se igjen, men inntil da, blir det med en snill:

6/10

[Roger Gunvaldsen]

Angående last man standing:
Husker at på den tiden så jeg alt med Bruce. Idag ser jeg ikke film med fyren..måtte være et gjensyn fra glansdagene isåfall. Hva hvis for en neve dollar hadde blitt en fiasko? Hvilke karrierer hadde Leone og Eastwood hatt da? Best å ikke tenke for mye på det..

Dette er jo en historie som har blitt filmet flere ganger, orginalen er jo yojimbo fra mesterregissør Akira Kurosawa. Jeg har alltid vært glad i Coen brødrenes versjon -miller's crossing. 

Noen som har flere versjoner verdt å nevne?

[Frank.N.Steen]

Roger Gunvaldsen skrev (3 timer siden):

Husker at på den tiden så jeg alt med Bruce. Idag ser jeg ikke film med fyren..måtte være et gjensyn fra glansdagene isåfall.

Ja, en gang i tiden, så var jo en ny Bruce Willis film, en mindre happening, og bænkers videofilm man lånte inn, til helg eller bursdager på 90-tallet. Men nå, ja, foruten Death Wish (2018), har jeg vel knapt sett noen av hans DTV/VOD titler, ettersom Once Upon a Time in Venice (2017), var mer enn nok "kvalitet" fra den kanten. 

Må vel være mellom 15-30 (eller mer) DTV/VOD film, han har gjort siden den gang, og enkelte har jo begynt å dukke opp på Youtube, ikke lenge etter utgivelsen. Og selv da, tviler jeg på at en blir noe særlig mer frista, til å sjekke dem opp med det aller første.

Roger Gunvaldsen skrev (3 timer siden):

Dette er jo en historie som har blitt filmet flere ganger, orginalen er jo yojimbo fra mesterregissør Akira Kurosawa. Jeg har alltid vært glad i Coen brødrenes versjon -miller's crossing. 

Ja, den er nok blitt gjort en del ganger, og kan banne på at man sikkert har noen post-apokalyptiske 80-talls filmer å bringe opp, med lignende handling, for settingen er jo meget kjent, men ikke for mange, som har klart å matche de beste filmene.